Historisk arkiv

Fylkeskommunene ønskes velkommen til akvakulturforvaltninga

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Seminar - Forvaltningsreformen og akvakulturforvaltning

Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen sitt innlegg under seminaret Forvaltningsreformen og akvakulturforvaltningen.


Sjekk mot framføring.

Kjære alle sammen!

Jeg vil aller først ønske dere velkommen hit til Fiskeri- og kystdepartementet.

Og ikke minst vil jeg ønske fylkeskommunene hjertelig velkommen som nye aktører i akvakulturforvaltninga. Med forvaltningsreformen har fylkeskommunene fått en viktig rolle på dette forvaltningsområdet!

I dag vil jeg benytte innlegget mitt til å si litt om regjeringas havbrukspolitikk, og synliggjøre noen koblinger mellom nasjonal og regional politikk for næringsutvikling.

Videre vil jeg si litt om de forventningene og forhåpningene vi har til fylkeskommunene som nytt forvaltningsorgan for akvakultursektoren.

Til slutt vil jeg kort si litt om saksbehandlingsfrister i akvakulturforvaltninga.


Sjømatnæringa er ei betydelig næring for Norge. Rundt i verden blir det hver dag hele året servert 35 millioner måltider med norsk sjømat. I fjor eksporterte vi sjømat fra Norge til en verdi av nesten 45 milliarder kroner. I år ser det ut til at vi vil eksportere for enda større verdier.

Med et slikt bidrag til handelsbalansen er det ikke tvil om at sjømatnæringa står høyt i kurs både ”hos han Sigbjørn” i Finansdepartementet, på børsen, så vel som i mange bygder og småsamfunn langs hele kysten! 

Regjeringas visjon er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Tenk det; Verdens fremste sjømatnasjon! Jeg håper visjonen kan inspirere og motivere, og gi oss drahjelp i endringssituasjoner. 

Visjonen er ambisiøs. Men det må den være fordi den er ment som et langsiktig mål som både næringa og vi som myndigheter skal strekke oss mot.

Å nå et slikt mål vil kreve at vi kunnskapsmessig ligger i front på områder som bærekraftig ressursforvaltning og bærekraftig havbruk – i tillegg til havmiljø og klima.

Vi må også ligge helt i forkant når det gjelder produktutvikling og utvikling av markeder – og næringa må selvsagt ha adgang til markeder.

Jeg mener at sjømatnæringa fortsatt har et stort uutnyttet potensial. Likevel er den fantastiske verdiskapinga som sjømatnæringa står for allerede i dag, avgjørende for sysselsetting og bosetting langs kysten.

Det gir fiskeri- og havbruk ”goodwill” i samfunnet for øvrig, til tross for at det i den senere tid også har vært en del negativ oppmerksomhet – spesielt rettet mot laksenæringa.

Omverdenen stiller krav til at næringa skal operere miljømessig forsvarlig. Jeg kan forsikre dere om at jeg er særlig opptatt av miljøutfordringene i havbruksnæringa.

Når vi i departementet lager rammevilkår, har vi alltid i mente at havbruksnæringa bruker vår felles natur som produksjonslokale, og dermed påvirker og berører goder som tilhører fellesskapet.

Det er jo slik at all økonomisk aktivitet påvirker våre omgivelser. Spørsmålet er hvordan vi kan oppnå en konsensus for hvilke avtrykk som er akseptable og bærekaftige.

Regjeringa ønsker vekst i havbruksnæringa. Det er nedfelt i Soria Moria II at denne ambisjonen må skje innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Dette er blant annet bakgrunnen for at vi har bestemt oss for å avvente utviklinga av lusesituasjonen før det avgjøres om den tidligere annonserte veksten i 2010 skal gjennomføres.

Dersom næringa ønsker videre vekst, må den vise miljøansvar. Næringa må vise at den kan håndtere virksomheten sin innenfor rammene av en forsvarlig påvirkning av miljøet.

Som dere sikkert vet, er jo næringsutøverne i havbruksnæringa opptatt av vekst. Jeg har stilt meg spørsmålet om vekst bare kan skje gjennom økt volum og mer produksjon?

For meg er svaret et åpenbart NEI. Vekst kan også skje gjennom å øke verdien på det vi allerede produserer. For eksempel gjennom økt bearbeiding og utvikling av nye produkter og nye markedsmuligheter. Et godt eksempel på dette er Salma – som nå også har begynt å tjene penger.

Videreforedlede produkter vil markedet – i mange tilfeller – betale mer for, og slik øker vi verdien på sjømateksporten. Det er da viktig at kostnadene med videreforedlingen ikke er høyere enn merinntektene.

Videreforedlede produkter betyr ofte også lavere transportvekt – fordi hoder, skinn og bein blir igjen. Dette bidrar til reduserte klimagassutslipp, men også til større volum som kan gå inn i produksjon av verdifulle biprodukter, eller fôr. Her ligger det altså en potensiell miljøgevinst – i dobbel forstand. Og det ligger en økonomisk gevinst. Transportkostnadene per kilo rent laksekjøtt går ned ved at det transporteres flere kilo mat per bil.

Jeg er opptatt av at vi skal benytte oss av de gode råvarene vi produserer i Norge til å utvikle nye produkter. Dette er en fin måte som vi kan øke verdiskapinga i distriktene på. Hvorfor greier vi ikke å gjøre dette bedre i dag?

Det er høyere toll på bearbeidede produkter, og i Norge er det høye lønnskostnader. Men hvorfor er vi da ikke bedre på teknologiutvikling? Eller er det fordi enkeltoppdretterne tjener mer på å være i det kortsiktige spotmarkedet – råvaremarkedet?

Dersom vi skal nå målet om å bli verdens fremste sjømatnasjon, må vi òg ha verdens fremste bearbeidingsindustri! Jeg tror at dette, sammen med bærekraftsspørsmålet, blir det viktigste for havbruksnæringa å gjøre noe med.
Skal næringa få legitimitet til å bruke av våre felles areal må de legge mer igjen i lokalsamfunnene.

Jeg vil derfor oppfordre til felles innsats for næringsutvikling og verdiskaping i distriktene.

Et godt prosjekt som jeg har merket meg fra tidligere, er Marin Strategiplan Trøndelag. Den viser at det allerede i dag finnes gode tanker og visjoner om regional næringsutvikling hos fylkeskommunene.

Da det ble tildelt nye tillatelser til laks- og ørretoppdrett i 2009, fikk fylkeskommunene en forsmak på hva det vil si å delta i akvakulturforvaltninga. Fylkeskommunene kom med innspill om næringspolitiske vurderinger i lys av fylkesplanen.

Fylkeskommunene ga blant annet uttalelser om hvor i fylket det var ønskelig med mer akvakulturvirksomhet. I 2009 ble flere av fylkeskommunene tildelt en andel av vederlaget for de nye tillatelsene i fylket.

Dette var frie midler, men jeg har registrert at flere av fylkeskommunene har satt av pengene til marine næringsfond eller andre tiltak retta mot havbruksnæringa. Det synes jeg er inspirerende å se!

Fra 1. januar i år har fylkeskommunene fått ansvaret, som Fiskeridirektoratets regionkontorer tidligere hadde, for å behandle akvakultursøknader, og er nå første instans i saksbehandlinga. Fylkeskommunene har også fått ansvaret for innsigelsesretten på vegne av havbruk i plansaker.

Med forvaltningsreformen har fylkeskommunene dermed overtatt den koordinerende rollen i søknadsbehandlinga. Den omfatter å hente inn tillatelser og uttalelser fra andre sektormyndigheter og fra lokaliseringskommunen. Fylkeskommunene har overtatt hovedrollen som ”navet i saksbehandlingshjulet”.

Det er fortsatt Fiskeri- og kystdepartementet som bestemmer rammebetingelsene for havbruksnæringa. Fylkekommunen, som tildelingsmyndighet, skal foreta de faglige vurderingene i tråd med regelverket, når akvakulturtillatelser skal tildeles.

Selv om saksbehandlinga av akvakultursaker i liten grad åpner for politisk skjønn, kan de nye oppgavene gi politisk kraft til å bidra i lokal og regional næringsutvikling.

Jeg håper fylkeskommunen vil bruke den politiske krafta til å støtte opp om næringsaktører som igjen bidrar til virksomhet og økt verdiskaping i distriktene. Da kan vi sammen bidra til at den samlede verdiskapinga i næringa øker, og at det skapes flere arbeidsplasser.

Jeg er jo ”reserve-trønder”, og jeg har trua på at Nils Arne Eggens ”godfot-teori” også gjelder i samspillet mellom næring og myndigheter og myndigheter seg imellom.

Jeg mener at både næringa, fylkeskommunene og den øvrige akvakulturforvaltninga må ”spille hverandre gode”. Først da kan vi oppfylle visjonen om å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Fiskeri- og kystdepartementet har siden 2005 arrangert årlige samlinger med fylkeskommunene, Kommunal- og regionaldepartementet, Innovasjon Norge og ulike forskningsmiljøer. Tematisk har samarbeid og koordinering av tiltak for marin næringsutvikling stått i sentrum.

Gjennom disse seminarene er det etablert et forum for dialog mellom sentralt og regionalt nivå. Jeg mener at seminarene også har styrket dialogen fylkene i mellom. I fjor var temaet – naturlig nok – knyttet opp mot konsekvenser av forvaltningsreformen.

Jeg antar at fylkeskommunene i den nærmeste tida framover vil være fullt opptatt med å styrke sin kompetanse på de saksområdene der dere er tilført nye oppgaver. Årets samling vil derfor først bli avviklet i andre halvår.

Jeg vil benytte anledninga til å oppfordre fylkeskommunene til fortsatt å være åpne for faglig dialog både med næringsaktører og den øvrige forvaltninga. Jeg håper at fylkeskommunene både samarbeider og utveksler kunnskap og erfaringer seg imellom.

Da vil ressursene forvaltes mest mulig effektivt. Det vil være til det beste for hver og en av fylkeskommunene, men også for den totale ressursbruken i havbruksforvaltninga.

Samarbeid og kunnskapsutveksling vil også være til det beste for næringsutøverne slik at produksjonskapasiteten langs kysten brukes i samsvar med markedets etterspørsel. Jeg vil derfor oppfordre fylkeskommunene til å handle regionalt, men tenke helhetlig og nasjonalt! 

Jeg er interessert i innspill og tilbakemeldinger fra fylkeskommunene. Innspill kan bidra til at vi kan tilpasse og videreutvikle regelverket til det beste for å:
- ta vare på miljøet,
- gjøre hverdagen lettere for næringa og
- sikre effektiv ressursbruk i forvaltninga.

Litt satt på spissen mener jeg at vi bør ta bort regelverk som ikke har en god begrunnelse – god begrunnelse er hensyn til miljø, distriktsutvikling eller kontroll. Forenkling er derfor stikkordet, både for næringsutøvere og for forvaltninga.

Så er det noen som kanskje har registrert at jeg har foreslått å innføre Forskrift om tidsfrister for behandling av akvakultursøknader.

Dette er en oppfølging av Stortingets vedtak om akvakulturloven i 2005.  De bestemte at det skal kunne fastsettes tidsfrister for saksbehandlinga fordi saksbehandlinga ofte tar lang tid.

Forslaget som var på høring går ut på at samla saksbehandlingstid blir 22 uker – ca. 5 måneder – i de tilfellene det leveres en fullstendig søknad. Men bare i områder der kommunen har åpnet for oppdrett i sin kystsoneplan. Generelt vil det være en vesentlig kortere saksbehandlingstid enn i dag!

Under høringa av forskrifta mottok vi en rekke innspill. Blant høringsinstansene ser det ut til å være stor enighet om at forvaltningas behandling av søknader skal skje gjennom en effektiv saksbehandling.

En del høringsinstanser – særlig blant miljømyndighetene –  ga uttrykk for at forskrifta ikke vil være et godt redskap sett fra deres ståsted.

Slik jeg ser det, er forslaget et viktig tiltak for å sikre god gjennomføring av forvaltningsreformen.

Som jeg nevnte tidligere har fylkeskommunene fått den koordinerende rollen som ”navet” i søknadsbehandlinga, og for meg er det viktig at de får gode verktøy slik at de kan behandle oppdrettssøknader på en effektiv måte.

I tillegg vil fristene kunne bidra til en mer samordna og lik saksbehandling av akvakultursøknader i hele landet. Det vil dermed bidra til større forutsigbarhet og kortere saksbehandlingstid. Dette er en fordel for både næringa og forvaltninga.

I nyttårstalen trakk statsministeren fram havbruksnæringa som en viktig næring for Norge. På 70-tallet – i næringas fødselsfase – trodde mange at den kun ville bli en attåtnæring for noen få. I dag eksporterer vi imidlertid større verdier fra merder enn verdien av villfisk fra havet.

Det er med andre ord ikke tvil om at det er ei betydelig næring dere i fylkekommunen nå er med og forvalter.

For å bli verdens fremste sjømatnasjon er det helt avgjørende at hele havbruksforvaltninga, inkludert fylkeskommunene, er med på laget!

Jeg ser frem til et fruktbart og lærerikt samarbeid med fylkeskommunene.

Hjertelig velkommen til havbruksforvaltninga!