Årsmøtet til Småkvalfangerlaget

Kjære deltakere på årsmøtet!

Dere har bedt meg si noe om markedssituasjonen for hvalkjøtt. La meg derfor begynne med å si noe om hvordan hval og markedet for hval ser ut fra mitt ståsted.

Fangsten av vågehval har i de siste årene vært i størrelsesorden 500 til 700 dyr i året.  På årsbasis har dette gitt mellom 700 og 1000 tonn kjøtt for omsetning.  Det tilsvarer ca 150 til 250 gram kjøtt, eller en hvalkjøttmiddag pr innbygger – i året! 

Hvalkjøtt er dermed nærmest å betrakte som et nisjeprodukt. 

Siden fangsten ble gjenopptatt er det bare unntaksvis at hele kvoten er tatt.  Generelt har utnyttelses¬graden ligget på ca 80 %, men har i de siste åra falt til godt under 60 %.  Årsakene til dette er mange, men det tyder på at næringas forsøk på å etablere et godt nasjonalt marked for kjøttet så langt ikke har ført helt fram.    

IWC- moratoriet resulterte i at den internasjonale handelen med vågehval ble stoppet i 1987. Da den norske fangsten ble gjenopptatt i 1993, ble det samtidig praktisert et selvpålagt eksport¬forbud for vågehvalprodukter.

I januar 2001 åpnet vi igjen for eksport av vågehval.  Beslutninga var i tråd med de langsiktige hovedlinjene i norsk hvalpolitikk, som tilstreber en normalisering av hvalfangstnæringa og ramme¬betingelsene for den.

Norge har i overensstemmelse med dette åpnet for eksport til Island, Japan og Færøyene. 

Japan framstår i dag som det eneste eksportmarkedet som kan ha økonomisk betydning for den internasjonale handelen med hvalkjøtt.

Fra norsk side har det vært arbeidet målrettet for å få adgang til det japanske markedet for norske vågehvalprodukter.  I mai 2008 ble det første partiet norsk hvalkjøtt eksportert til Japan.  Det skjedde i samarbeid med Island.  Etter noe tid ble det islandske kjøttet frigitt.  Dessverre ble store deler av det norske partiet avvist fordi det ikke tilfredsstilte de japanske kravene til kvalitet på hvalkjøtt til rått konsum. 

Det viser at det er åpnet for import av hvalprodukter som tilfredsstiller de japanske kravene. I denne situasjonen er det viktig at eksportørene innretter seg slik de unngår å få avvist partier som ikke oppfyller kvalitetskravene.

Fra norsk side arbeides det systematisk for en videre normalisering av handelen med hvalprodukter mellom Norge og Japan. Men det er et langsiktig arbeid der hovedutfordringa for næringa vil være å finne løsninger som kan få ned bakterienivåene i produksjonsprosessen her hjemme. Vi må samtidig holde god kontakt med japanske myndigheter for å være à jour med alle muligheter som kan lette importen av hvalkjøtt fra Norge.

Eksport til det japanske markedet vil være positivt for hvalfangstnæringa, men det er likevel ikke det japanske markedet som vil løse hovedutfordringa for norsk hvalfangstnæring.

Hjemme¬markedet er og vil fortsatt være det viktigste markedet.  Det å få hjemmemarkedet til å fungere er derfor helt avgjørende.  Og det er næringa sitt ansvar å få det til. Da tenker jeg selvfølgelig både på fangstsiden og på landsiden. Dere må stå sammen. Dere må dra i samme retning.

Forholdet til IWC

Som dere meget godt vet er IWC i en svært vanskelig situasjon. Organisasjonen er låst fast av politiske motsetninger. Anbefalingene fra IWCs vitenskapskomité blir oversett. IWC er i praksis ute av stand til å treffe rasjonelle beslutninger om forvaltningsspørsmål.

Dette bekymrer meg og det bekymrer Regjeringa.

Regjeringas engasjement i hvalsaken hviler i hovedsak på to pilarer. Seriøst vitenskaplig arbeid og etterlevelse av folkeretten.

Norge har en åpen økonomi og en stor og utadrettet fiskeri- og fangstnæring. Samarbeid over landegrensene er derfor helt nødvendig. Internasjonal samarbeid om rasjonell og bærekraftig utnyttelse av livet i havet står helt sentralt i regjeringas politikk. Dette gjelder også for hval i IWC.

Vi ønsker at IWC skal lykkes. Men da må våre motstandere besinne seg. Konvensjonen som danner grunnlaget for IWC må respekteres, og Norges rett til å høste av havets ressurser på en langsiktig og bærekraftig måte, må anerkjennes.

Også IWCs 61. årsmøtet i 2009 bar sterkt preg av motsetningene mellom hvalfangstlandene og motstanderne av hvalfangst. Jeg kan dessverre ikke si at vi så langt har gjort nevneverdig framskritt mot å normalisere organisasjonen. Men organisasjonen har gitt seg selv en frist fram til årsmøtet i 2010 med å presentere et forslag til løsning.

Dersom IWC også i framtida viser seg å være handlingslammet som forvaltningsorganisasjon, må vi vurdere, som en ansvarlig havnasjon, å søke internasjonale råd om fangstkvoter andre steder. Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO, er et slikt alternativ.

NAMMCO har foreløpig fire medlemsland (Færøyene, Grønland, Island og Norge), og den har sin egen Vitenskapskomité som møtes årlig. NAMMCO har et relativt begrenset internasjonalt medlemskap, men organisasjonen vil kunne bli et viktig alternativ til IWC hvis ikke IWC finner fram til en løsning.

Men nå til utgangspunktet for neste års aktivitet. Kvoten.

Kvoten

Jeg har fastsatt en kvote på 1286 dyr for vågekval¬fangsten i 2010.

Kvota er noe høyere enn det den har vært de siste årene. Siden det bare ble fanget 484 hval i inneværende år, var det rom for en forholdsvis stor overføring av ’ubrukt’ kvote til neste år. Med en grunnkvote på 885 hval gir dette til sammen en maksimal kvote på 1016 hval i de østlige småområdene og 270 hval ved Jan Mayen, til sammen 1286 vågehval. Jeg har besluttet at vi også i år ser bort fra grensene mellom forvaltningsområdene i øst.

Det er to ting som er viktig for meg når jeg nå har fastsatt en kvote på 1286 dyr. For det første at vi står på rettslig og vitenskaplig trygg grunn i vår kvotefastsettelse.

Og for det annet at mest mulig av kvota faktisk blir tatt! Dette er næringas ansvar. Dere på fangstsiden har en opplagt rolle her, men som jeg var inne på må det til et samarbeid med landsiden for at markedet skal kunne fungere på en effektiv måte.

Lars Walløe vil senere i dag gå grundig inn på bakgrunnen for hvordan kvoten er fastsatt i tillegg til andre diskusjoner i IWCs vitenskapskomité.

Stortingsmeldinga om sjøpattedyrpolitikken

Den forrige stortingsmeldinga om sjøpattedyrpolitikken ble behandlet i 2004 og fikk oppslutning av et samlet Storting. Meldinga inneholder, som kjent, en bred gjennomgang av sjøpattedyrområdet og munner ut i en rekke forslag til tiltak.

Stortingets behandling av meldinga la grunnlaget for ro i det politiske Norge om forvaltning av sjøpattedyr. Gjennomgangen som ble gitt i 2004, er i hovedtrekk et godt fundament for dagens politikk og et viktig styringsverktøy for Regjeringa. Dette gjelder også for hvalfangstpolitikken.  På denne bakgrunn var det nå ikke behov for en tilsvarende melding om sjøpattedyrpolitikken.

Meldinga til Stortinget som ble lagt frem i juni i år, bygger på dette.

Stortingsmelding nr. 46 (2008-2009) om Norsk sjøpattedyrpolitikk er nå til behandling i Stortinget. Meldinga slår fast hovedlinjene i sjøpattedyrpolitikken og gir en gjennomgang av hvordan tiltakene fra 2004 er fulgt opp.

I Fiskeribladet 23. november 2009 var det et oppslag med overskriften ”Frykter faglig monopol”. Oppslaget dreier seg om uro over at det i St.meld. nr. 46 sies at regjeringa vil styrke den vitenskaplige rådgivinga, og legge om høringa av næringa i forbindelse med reguleringene. Det er en frykt for at den faglige og vitenskaplige rådgivninga skal fortrenge næringas høringsrett.

Til dette vil jeg si følgende: Den omlegginga som er varslet i Stortingsmeldinga har to mål: å styrke den vitenskaplige rådgivninga om sjøpattedyr og styrke høringa av næringa.

• den vitenskaplige rådgivninga er tenkt styrket ved å involvere større deler av fagmiljøene i Norge gjennom et forskerutvalg, og

• høringa av næringa skal styrkes ved å åpne opp høringsrunden fra et Sjøpattedyrråd til en type mer åpent møte med næringa.

Med hensyn til den vitenskaplige rådgivninga ble det i november i år avholdt et første møte i forskerutvalget. Utvalget gir en rapport til Havforskningsinstituttet som bygger dette inn i sin rådgivning til departementet.

Når det gjelder høringa av næringa, så vil en ny organisering av dette først få virkning fra 2010. Det er ennå ikke bestemt hvilken form denne høringa vil få. Formålet er å styrke medvirkningen gjennom for eksempel en kombinasjon av åpen høring og skriftlige innspill.

Takk for oppmerksomheten!