Om kriminalomsorgen

2.4.2.1 Antall tidligere reaksjoner

Et dominerende trekk er at tilbakefallet øker med hvor mange straffereaksjoner lovbryteren har pådratt seg tidligere. Dette framgår av figur 2.11. I undersøkelsen av tilbakefallet blant lovbrytere som fikk en reaksjon i 1987 varierte antallet tidligere reaksjoner fra ingen til 32 reaksjoner.

Figur 2.11 Tilbakefallprosent for lovbrytere etter antall tidligere reaksjoner.

En tredel av de som ikke tidligere hadde fått noen strafferettslig reaksjon ble registrert for nye lovbrud. Det betyr at en tredjedel av de førstegangsdømte fortsatte en kriminell aktivitet, mens to tredejedeler av dem holdt opp med kriminaliteten. Av de som tidligere hadde fått én reaksjon ble halvparten registrert med ny kriminalitet og av de som tidligere hadde fått mer enn to reaksjoner ble to tredeler senere registrert for ny kriminalitet.

2.4.2.2 Kjønn

Figur 2.12 viser at menn oftere begår ny kriminalitet enn kvinner. Blant de som begår ny kriminalitet har imidlertid andelen kvinner økt mer enn andelen menn de siste årene. Forskjellen mellom kjønnene er størst for den gruppen lovbrytere som fikk sin første reaksjon. 35 % av mennene mens bare 26 % av kvinnene ble senere registrert for ny kriminalitet. Blant tidligere straffede var det nesten ingen forskjell mellom kjønnene, 64 % av kvinnene og 67 % av mennene i denne gruppen ble registrert med ny kriminalitet.

Figur 2.12 Tilbakefallprosent for lovbrytere etter antall tidligere reaksjoner – kjønn.

2.4.2.3 Alder

Figur 2.13 viser at generelt sett begår unge lovbrytere oftere ny kriminalitet enn eldre. Over halvparten av lovbryterne under 40 år begikk ny kriminalitet, mens tilbakefallsandelen sank til under en fjerdedel blant de over 40 år. Tilbakefall påvirkes imidlertid som vist sterkt av antall tidligere reaksjoner. Dess flere reaksjoner lovbryterne har bak seg, jo mindre markant blir de aldersmessige forskjellene i tilbakefallet.

Figur 2.13 Tilbakefallprosent for lovbrytere etter antall tidligere reaksjoner – alder.

2.4.2.4 Type utgangsreaksjon

I sin presentasjon uttaler Idar Møglestue at disse tallene ikke kan si noe om hvor velegnet de ulike straffereaksjoner er når det gjelder å forebygge kriminelle handlinger. Til det er reaksjonenes innhold for lite spesifisert. Dessuten hadde lovbryterne høyst ulik bakgrunn på en rekke områder. De som hadde fått en ubetinget utgangsreaksjon hadde tidligere pådratt seg langt flere straffereaksjoner og var langt eldre enn gjennomsnittet. Det var dessuten få kvinner som ble dømt til ubetinget fengsel. En kan anta at de som fikk en ubetinget reaksjon jevnt over var en mer belastet gruppe enn de som fikk en annen reaksjon. Forskjellen i tilbakefallet er følgelig ikke større enn man kunne forvente.

Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at forskjellene i tilbakefallsprosenten mer skyldtes de straffedes bakgrunn enn den type reaksjon de ble møtt med.

2.4.2.5 Type kriminalitet

Tilbakefallet avhenger også av det opprinnelige lovbruddets art.

Blant de med en ny siktelse innen treårsperioden fikk 14 % den nye saken henlagt. Det generelle tilbakefallet når man regner etter siktelser var 44 %. Tallet holdt seg stabilt i overkant av 40 % de siste årene. Sannsynligheten for å pådra seg en ny siktelse var høyest for personer som er siktet for vinnings- og narkotikalovbrudd og lavest for siktede for sedelighets- og økonomiske lovbrudd. Tilsvarende var sannsynligheten for å bli siktet på nytt for samme type lovbrudd størst for de som var siktet for vinnings- og narkotikalovbrudd og lavest for siktede for sedelighetslovbrudd. Siktede for ulike typer lovbrudd skiller seg imidlertid fra hverandre når det gjelder antall tidligere reaksjoner, kjønn og alder. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå over straffede for ulike forbrytelser viser at selv om man tar hensyn til alder, kjønn og tidligere straffeforhold er det klare forskjeller i tilbakefallshyppigheten avhengig av type forbrytelse.

Tabell 2.5 viser fordelingen etter kriminalitetstype ved utgangs- og tilbakefallsreaksjonen for lovbrytere med en ubetinget utgangsreaksjon. Det framgår av tabellen at tilbakefallet til samme type kriminalitet varierer fra 20 % når det gjelder sedelighetsdømte og opp til 69 % for domfelte for vinningskriminalitet. Tilbakefall til vinningskriminalitet dominerer uansett hva den forutgående kriminaliteten har bestått i. Blant både volds- og sedelighetsdømte var det faktisk flere som pådro seg en ny reaksjon for vinningskriminalitet enn for tilsvarende type kriminalitet som ved forrige dom. Resultatene peker på at soningsprogrammene ikke må legge for stor vekt på domsgrunnlaget, men ha en helhetlig tilnærming til lovbryteren.

De fleste domfelte med en ubetinget utgangsreaksjon pådro seg en ny reaksjon innen de hadde vært to år i frihet. Gjennomsnittstiden fra utgangsreaksjonen til neste reaksjon var to år. I løpet av tre år hadde 45 % av alle med en ubetinget utgangsreaksjon fått en ny ubetinget reaksjon, enten ved første eller ved et senere tilbakefall. Da det var gått fem år hadde 53 % av de med en ubetinget utgangsreaksjon fått en ny ubetinget reaksjon, enten ved første eller ved et senere tilbakefall. Gjennomsnittstiden fra en ubetinget utgangsreaksjon til en ny ubetinget reaksjon var kortest blant domfelte for vinningslovbrudd og lengst blant sedelighetsdømte. Bortsett fra disse gruppene er det små forskjeller i gjennomsnittstiden for tilbakefallet.

Av den gruppen som fikk en ubetinget reaksjon i 1987 fikk 37 % en ny ubetinget reaksjon innen tre år og 44 % innen fem år, mens 13 % hadde pådratt seg en annen type straff innen tre år og 19 % innen fem år. De forseelsesdømte utgjør den største gruppen av de som er dømt til ubetinget fengsel. Av de som ble dømt til ubetinget fengsel for en forseelse i 1992 ble 35 % siktet for en ny forseelse eller en forbrytelse i løpet av de påfølgende tre årene.