Historisk arkiv

NOKUTs jubileumskonferanse

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale til NOKUTs jubileumskonferanse "Utdanning for arbeidsliv" i Oslo.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale til NOKUTs jubileumskonferanse "Utdanning for arbeidsliv" i Oslo.

 

 
(Foto: NOKUT)

 

Kjære venner!

Først vil jeg får gratulere NOKUT med 10 års jubileet.
Jeg vil påstå at jeg er særlig kvalifisert for å gratulere dere med godt arbeid, jeg er tross alt den første kunnskapsministeren som har blitt kvalitetssikret av NOKUT. Det vil ikke si at NOKUT nå har begynt å kvalitetssikre politikere, selv om det sikkert kunne blitt et spennende prosjekt. Det jeg viser til er nok heller at jeg avla mastergraden min i Statsvitenskap i 2008. Med andre ord er jeg den første Kunnskapsministeren som kan påberope meg å være utdannet under NOKUTs trygge vinger.

 

Innføringen av kvalitetsreformen markerte et viktig skille i norsk høyere utdanning. Utdanningskvalitet handler fortsatt om innholdet i undervisningen. Men i dag er det like viktig hvilken kompetanse studentene sitter igjen med når de er ferdig.  Derfor er oppmerksomheten rettet mot læringsutbytte, hvilken oppfølging de får og om vurderingsformene faktisk måler den det læringsutbyttet studentene forventes å ha når de er ferdig på studiet. Samtidig med kvalitetsreformen fikk vi i samme ånd et eget organ for kvalitetssikring av utdanningene våre. Vaktbikkje eller tante sofie, kjært barn har som kjent mange navn, det arbeidet NOKUT har gjort gjennom sine 10 først år har vært viktig for å øke oppmerksomheten rundt utdanningskvalitet.

 

Kvalitetsreformen fikk på plass viktige endringen i utdanningssystemet vårt. Mange av de strukturelle endringene er godt gjennomført og institusjonene har nå langt større oppmerksomhet rundt god utdanning. Likevel er vi kanskje ikke helt i mål med den holdningsendringen vi ønsket at reformen skulle innebære? Begrepene forskningsfri og undervisningsplikt brukes fortsatt. Det er med andre ord fremdeles et behov for å øke statusen på å drive god undervisning. Selvsagt er jeg glad for at universiteter og høyskoler gir høy prioritet og har ambisjoner for kvaliteten på forskningen sin. Men jeg forventer like fullt at dere har de samme høye ambisjonene for kvalitet i utdanning.

 

Vi vil aldri kunne kontrollere oss til fremragende kvalitet. Å få godkjent kvalitetssikringssystemet sitt hos NOKUT skal være et minstekrav, ikke et endelig mål. Skal vi oppfylle ambisjonene våre om kvalitet må institusjonene være sitt eget NOKUT.

 

Det er et lederansvar å sikre at det foregår et slikt grundig og aktivt kvalitetsarbeid ved hver enkelt institusjon. Kvalitet forutsetter at universiteter og høyskoler gjør klare prioriteringer. Den oppgaven har styret og ledelsen ved institusjonene et særlig ansvar for. Prioriteringene i seg selv må være grunnlaget for å etablere en gjennomgående kvalitetskultur ved institusjonene.

 

Men kvalitet skapes ikke bare på lederkontorene og i styrerommene. Kvalitet i utdanning handler til syvende og sist om det arbeidet den enkelte lærer utfører, hvordan hver enkelt student blir møtt, hvordan den enkelte lærer gjennomfører hver eneste forelesning og det arbeidet den enkelte legger ned i ethvert undervisningsopplegg eller tilbakemelding  

 

Høy internasjonal kvalitet i høyere utdanning har et viktig kjennemerke: den bygger på det fremste innen forskning og utvikling, kunstnerisk utviklingarbeid og erfaringskunnskap. Når studentene i tillegg blir trukket inn i FoU-arbeid, tilfører det en ekstra dimensjon til utdanningen.. Dessuten kan det være effektivt for å skape interesse for forskningen. Vi trenger talenter i alle deler av arbeidslivet, også i fagskoleutdanning, innen forskningen og høyere utdanning. Skal vi lykkes i å drive kunnskapsbaserti samfunnsutviklingen, trenger vi ha arbeidstakere og borgere som har god forståelse for hva forskning er og som er i stand til å nyttiggjøre seg kunnskapen som utvikles.

 

NOKUT skal altså sikre at vi har en felles grunnleggende standard. Men utover det er det ikke nødvendigvis slik at vi oppnår best mulig kvalitet ved at alle følger samme oppskrift. Det er ledere og styret ved institusjonene som vet best hvilke særtrekk og fortrinn som bør utnyttes for at nettopp deres institusjon skal bli best mulig. Det er for eksempel ikke gitt at undervisningen skal organiseres likt på Høgskolen i Volda og Universitetet i Tromsø. På samme måte som vi vil at det bør være forskjell på hvordan vi underviser biologi ved Universitetssenteret på Svalbard og ved Universitet i Oslo. En av de viktigste prinsippene for både meg og regjeringen er at vi mener at både ambisjoner og kvalitet bygges best nedenfra.

 

Kjære forsamling.
Selv om det er den enkelte tilbyder av fagskoleutdanning og hver enkelt høyere utdanningsinstitusjon som har ansvaret for kvaliteten i virksomheten sin, har både studenter og samfunnet ellers et behov for en ekstern kvalitetssikringsmekanisme, noen som kan kikke institusjonene i kortene og sjekke at kvaliteten holder det nivået den er forventet å ha. Dette er NOKUTs samfunnsoppdrag.. Og det er et oppdrag NOKUT tar alvorlig.  Det ser vi blant annet av tittelen som er valgt for jubileumskonferansen her i dag: ”Utdanning for arbeidsliv: hvordan skaffe kandidater med god kvalitet og høy relevans”.

 

Det  sikre relevans i utdanningene, er et viktig oppdrag for oss alle som jobber med utdanning. En kompetent og kunnskapsrik arbeidsstyrke handler selvsagt om mer enn hva arbeidslivet trenger. Det er utgangspunktet for bærekraftig samfunnsutvikling.  Vi skal ha et høyere utdanningssystem som er godt dimensjonert for å levere den arbeidskraften vi trenger i framtiden, men også utdanner kandidater med kunnskap og kompetanse av så høy kvalitet at vi er rustet til å skape verdier og hevde oss i framtidas internasjonale konkurransearena. Norge aldri vil bli billigst, derfor må vi bli best.

                                                                    

Vi skal ikke bare utdanne kandidater som passer inn i arbeidslivet slik det ser ut akkurat nå. De må også ha kompetanse som gjør dem beredt på å møte helt nye utfordringer i framtida. Evnen til å omstille seg bunner i at en har solid kunnskap i bunn, men også at en som student har lært å lære for å videreutvikle og bruke kunnskapen sin på ny måter.

 

At utdanningssystemet vårt må møte arbeidslivets behov handler derfor ikke om at vi skal skreddersy kandidater for enkeltnæringer. Det er en iboende spenning i den kompetansen vi har mål om at kandidatene skal besitte, mellom kunnskap som instrument for nytte og kunnskap som kilde til dannelse. Å ta innover seg hvilken kompetanse arbeidslivet trenger står ikke i motsetning til at utdanning også skal lære studentene å tenke nytt og selvstendig. Det vi vet at vi vil trenge i framtida er skaperkraft og evne til innovasjon. Vi trenger arbeidstakere med et reflektert forhold til egen kunnskap, som evner å tenke kritisk og har med seg en grunnleggende forståelse av hvordan forskning kan brukes som ressurs i arbeidslivet. 

 

Dette betyr ikke at det jeg sier er ”nå fortsetter vi bare som før”. Det er både dårlig politikk og dårlig konservatisme.  Alle Universiteter og høyskoler skal ha et råd for samarbeid med arbeidslivet.  Utnyttes potensialet i det strategiske samarbeidet mellom universiteter og høyskoler og godt nok? Eller er det rom for å utvikle det videre til enda tydeligere strategisk partnerskap om tema som institusjonenes bidrag til samfunnsutviklingen, hvilken kompetanse samfunnet trenger og arbeidslivets bidrag til utdanning og forskning? 

 

I dette arbeidet vil jeg oppfordre til å se til det arbeidet fagskolene har gjennomført. I løpet av de siste årene har fagskolene fått på plass gode samarbeid for å sikre at de gir direkte yrkesrelevante utdanninger. Resultatet er at man har fått utdanninger med lav strykprosent, og studenter som på kort tid er klare til å bli profesjonelle yrkesutøvere. Her kan universiteter og høyskoler velge å påpeke forskjellene, eller dere kan bruke muligheten til å hente verdifull lærdom fra egne omgivelser.

 

Jeg tror en av grunnene til av fagskolene har klart å redusere frafallet er at de tydelig og helt fra starten av formidler til studentene sine hvordan de kan bruke utdanningen sin når de er ferdig. Å gjøre utdanningene relevant må ikke alltid bety store endringer i faglig innhold, et like viktig tiltak kan være perspektivet et fag undervises i. Vi trenger undervisning som lærer studentene hvordan de kan bruke den kunnskapen de tilegner seg i praksis og som lar dem knytte teori til virkelighet. På dette punktet har mange universiteter og høyskoler gjort en stor jobb. Det er jeg glad for, men arbeidet er ikke ferdig. Her må vi ikke være redde for å tenke nytt, enten det innebærer å invitere arbeidslivet til tettere samarbeid om enkelte emner eller å innføre praksisfag i rent teoretiske studieprogram. Et enda tydeligere samarbeid med arbeids og næringsliv vil sannsynligvis være en styrke her?

 

I regjeringsplattformen sier vi vil satse på flere fremragende utdanningsmiljø. Målet med regjeringens utdanningspolitikk er at vi skal ha noen klare spisser, men samtidig også ha utdanninger av god kvalitet i bredden av tilbud.

 

Når vi snakker om utdanningskvalitet må vi ta med oss at det handler også om mer enn bare det rent faglige. Selvsagt påvirker læringsmiljø og medvirkning hvorvidt studenter trives i studiehverdagen. 

 

Kunnskap er det beste grunnlaget for å utvikle enda bedre utdanninger. Det gjelder for den informasjonen dere får fra egne kvalitetssikringssystemer eller tilbakemeldinger fra NOKUT. Nå skal vi etter hvert også få mer systematisk kunnskap om hvordan studentene vurderer studieprogrammene sine. På oppdrag fra departementet er NOKUT nettopp ferdig med den første nasjonale studentundersøkelse, som heretter skal gjennomføres årlig.  33% av studentene har svart og fra 1. februar får vi resultatene. Dette vil gi grunnlag for å si hvordan det står til med norsk høyere utdanning. Jeg regner med dere er like spente som meg og håper dere er ivrige etter å kunne bruke resultatene til videre kvalitetsarbeid ved egne institusjoner. 

 

Det er ikke uten grunn at NOKUT er nevnt i regjeringserklæringen. NOKUTs arbeid er viktig for en velfungerende sektor. Det siste året har flere utdanningsinstitusjoner fått påpekt mangler ved sitt kvalitetssikringssystem av NOKUT. Jeg regner med at dette vil bli godkjent i andre runde i 2014. En ekstrarunde er kjedelig for de det gjelder, men dette viser også at systemet fungerer. Det gir grunn for både studenter og samfunnet til å ha tillit til de utdanningene institusjonene våre tilbyr.

 

NOKUTs oppgaver har vokst i omfang siden 2003. Dere har fått ansvar for fagskolene og for å vurdere og godkjenne kompetansen til innvandrer. Vi er et lite land og trenger at alle får brukt sin kompetanse. NOKUT gjør en uvurderlig viktig jobb for at vi gir folk som kommer til Norge de mulighetene de fortjener, samtidig som vi også kan være trygge på hva de kan. 

 

Vi ønsker å at NOKUT skal være en enda tydeligere aktør i sektoren, som skal påpeke styrker, svakheter og mangler både på institusjons og systemnivå. Som sagt er ikke tilsyn og kontroll veien til fremragende kvalitet, men vi trenger også sikkerhetsnettet. Minstekravet til kvalitet skal være godt. Vi skal ikke bruke ressurser på å utdanne kandidater som ikke holder mål. Derfor ser jeg gjerne, sagt litt spøkefult at NOKUT er mer pitbull enn puddel. Jeg ser i eventyret om NOKUT at det snakkes om et fryktet grønt monster. Selvsagt er det ikke et mål at NOKUT skal være fryktet, men det er heller ikke negativt at kravene de stiller er høye.

 

I tiden framover vil vi se på hvordan vi kan utvikle NOKUT til et enda mer effektivt og målrettet tilsynsorgan. Jeg er glad for at NOKUT selv har tatt initiativ til en slik diskusjon ved å legge fram forslag til en ny tilsynsmodell. Her har vi fått klare signaler om at NOKUT, slik vi ønsker, har høy aktivitet, men at mye ressurser går med til å akkreditere enkeltutdanninger og for lite brukes til å vurdere kvaliteten i eksisterende utdanninger. Vi skal selvsagt fortsette å ha ordninger for akkreditering av studietilbud, men vi må finne mindre ressurskrevende måter å gjennomføre det på. Det er derfor positivt at NOKUT selv ønsker å rette mer oppmerksomhet mot kvaliteten på de studiene der flest av studentene våre er. Skal vi ha reell kvalitetskontroll vil dette, samt å rette sterkere oppmerksomhet mot læringsutbytte og resultatene av utdanningsaktiviteten vår være viktig.

 

Et sterkt og tydelig NOKUT er en viktig brikke i utdanningssystemet vårt, men det er institusjonene som har det fremste ansvaret for kvalitet. Jeg håper både tilbydere av fagskoleutdanning, universiteter og høyskoler ser NOKUT som en støttespiller og samarbeidspartner, for realiteten er at vi arbeider alle mot samme mål.

 

Og med det vil jeg gjerne få gratulere dere med jubileet igjen og ønsker dere lykke til en spennende konferanse.

 

Takk for oppmerksomheten.
Og helt kvalitetssikret kan jeg også legge til: vi sees igjen!