Tale: Skogens muligheter og betydning for klima og biologisk mangfold

Kontrolleres mot fremføring.

Kjære alle sammen: godt nytt skogår!

Vi nå inne i FNs skogår. Det gir oss en stor og viktig mulighet til å få oppmerksomhet rundt de fantastiske ressursene skogen representerer, både i forhold til næringsmuligheter, klimakutt og som utgangspunkt for naturmangfold og naturglede.

Jeg behøver ikke å fortelle dere om skogens betydning - men sammen skal vi fortelle om dem til mange andre. Landbruks- og matdepartementets hovedmarkering er Forest Europe sin ministerkonferanse i Oslo 14-16 juni. Der vil viktige beslutninger om skog i Europa bli tatt, bl.a. om det skal åpnes forhandlinger om en europeisk skogavtale. Det er Norge gjennom Landbruks- og matdepartementet som styrer Forest Europe prosessen. 46 land er samlet og Norge har i denne fireårsperioden formannskapet.

Jeg vil oppfordre også kystens skogbrukere til å markere året, få fram vårt gode og viktige budskap og bygge allianser.

Klima

Og til tross for at skognæringen har opplevd mer politisk turbulens enn de fleste andre næringer, særlig gjennom mange harde vernekamper, bør ikke alliansebygging by på altfor store utfordringer. Det har nemlig aldri vært større behov for klimatiltak som virker, og der har skognæringa og kystskogbruket mye å bidra med.

Vi i landbruks- og matdepartementet var tidlig ute og utarbeidet en egen klimapolitikk for vår sektor. Og med St.meld. 39 ”Klimautfordringene - landbruket en del av løsningen”, som stortinget vedtok i 2009 er vi fortsatt det eneste departementet som har en egen klimamelding. Prosessen gav oss grundig innsikt og verdifull kunnskap om landbruk og klima. Arbeidet i vår melding vil - sammen med Klimakur 2020 - danne basis for regjeringens valg av konkrete tiltak i en ny melding til Stortinget i 2011 om norsk klimapolitikk mot 2020.

I kjølvannet av vår stortingsmelding har vi hatt en stor debatt om bioenergi som klimatiltak. Noen aktører i skog og klimadebatten, ofte anført av sSSB-forskeren Holtsmark har hevdet at bruk av fossilt brensel på kort sikt er bedre for klimaet enn bruk av bioenergi. Holstmark vil heller at skogen skal stå og lagre CO2 enn at den hugges og blir brukt til bioenergi. Denne påstanden er etter mitt syn et godt eksempel på hvordan for mye tid ved skrivebordet og for liten kontakt med virkeligheten kan gi uheldige utslag i form av teorier som bare er holdbare i en imaginær verden.

Det er riktig at skogen i dag er et viktig lager for CO2. Men med de klimautfordringene vi står over for bør det være helt åpenbart at bruken av olje, kull og gass må reduseres. Men dette er i seg selv ikke nok til å hindre at for mye klimaforurensing finner veien opp i atmosfæren. Så i tillegg til å kutte utslipp må vi trimme motoren på CO2-støvsugeren, vi må forvalte skogen mer aktivt slik at den blir i stand til å ta opp enda mer CO2. Da må vi både hugge mer og vi må sikre etterveksten ved å plante mer. Og så er det viktig å alltid huske; ting tar tid i skogen. Effekten kommer først noen tiår etter plantingen. Det understreker betydningen av å ha en langsiktig strategi, både i klimakampen og i skogpolitikken.

Bruken av skogsressursene til bioenergi gir oss altså dobbel gevinst: Ved å erstatte fossil energi med miljøvennlig bioenergi kuttes utslippene, og med en aktiv skogforvaltning og planting får vi ung skog i vekst som tar opp store mengder CO2.

Så enkelt er det. Men likevel har debatten rast. I et forsøk på å oppklare noe av diskusjonen vil jeg ta for meg to misforståelser om skogen som lagerplass for CO2:

Noen later til å tro at skogen er et evig lager for CO2 som aldri blir fullt, at om vi ikke hugger trær så vil skogen stå der og ta i mot den forurensingen vi slipper ut. Slik er det ikke. Det er trær som i vekst som tar opp mye CO2. Når skogen blir til gammelskog utjevnes opptak og utslipp av klimagasser fra skogen slik at regnestykket går i null. Skogen tar i stor grad vare på den CO2en som allerede er lagret, men tar ikke opp ny. Dersom skogen brenner ned, felles av storm eller på andre måter ødelegges, som for eksempel av temperaturstigning og klimaendringer, vil karbonlageret være sårbart. FNs klimapanel har påpekt at særlig gjelder den boreale regnskogen er sårbar for temperaturstigning. Men la det være sagt, det finnes andre miljøargumenter for at noe av gammelskogen bør stå, men det hjelper ikke for å øke klimaopptaket.

Den andre misforståelsen jeg vil komme til livs er de som blander sammen hugst og avskoging. Når man driver skogen gjør man det med utgangspunkt i at det også i framtiden skal være skog på de områdene man hugger. Når regnskogen i sør avskoges betyr dette at skogen fortrenges og forsvinner for å gi rom for boområder, matproduksjon, fabrikker, veier og alt mulig annet enn skog. Da er det ikke lengre et skogsområde. Da forsvinner selvsagt også klimagevinsten og leveområdene for en rekke arter. Dette er veldig alvorlig og det er derfor regjeringen satser på de store regnskogsprosjektene i klimasammenheng. Men det som er viktig i den politiske debatten og særlig den om skog på den nordlige halvkule, er at vi ikke forveksler det å hugge og plante nye trær i Norge, men avskoging i sør.

Det beste for klimaet er om vi stopper avskogingen verden over og at det drives aktivt skogbruk men hugst og planting i alle skoger hvor det er bærekraftig. Og i Norge er det det siste som er tilfelle. Skogen må brukes - og det til det beste for klima og for næringsutviklingen.

Spørsmålet så blir jo hvordan vi skal gjøre dette. Hvordan skal vi øke aktiviteten og dermed klimagevinsten i norske skoger: 

• For det første: Vi må øke avvirkningen. Det gir ikke bare klimaeffekter. Skogen danner grunnlaget for betydelig næringsvirksomhet på fastlandet - sagbruks- og trelastprodukter, tremasse, papp og papir.
• For å få til dette må vi blant annet øke avsetningen av tømmer og virke. Det kan vi gjøre på to måter. Vi må øke trebruken i samfunnet og vi må satse på bioenergi. Bruken av tre har fått et mye større mulighetsområde de siste årene. Flere signalbygg i tre og flere konstruksjoner i tre vitner om dette. Det er bra at vegmyndighetene nå vurderer om den nye Mjøsbrua skal bygges i tre - og jeg er spesielt glad for at ekspertene har funnet ut at en slik løsning er teknologisk mulig. Vi må være på utkikk etter flere slike teknologiutviklende prosjekter. Samtidig må vi jobbe for at disse nye løsningene blir hyllevare. At tre er et tilgjengelig og trygt valg både for alle landets byggherrer og for deg og meg når vi skal prøve oss som snekker eller får noen til å fikse opp hus og heim for oss. 
• For å øke bruken av fornybar energi må vi bruke mer av hogstavfallet til energi. GROT som blir liggende igjen vil ellers være en direkte utslippskilde fra skogen. Jeg er fornøyd med den store oppslutningen om tilskuddet til samling og flising av trevirke. Bioenergi må være markedsmessig konkurransedyktig - men med dagens støtteordning for flis ser vi at det vokser fram virksomheter som er konkurransedyktige også på pris.
• Vi må sikre at skogressursene også i framtida blir viktige i arbeidet med å holde karbon borte fra atmosfæren. Vi har sett at mange i skogbruket tar for lett på foryngelsesinnsatsen. Det er derfor et mål for regjeringen å sikre økt planting etter hogst, og skogreising på arealer der dette ut fra en helhetsvurdering er riktig. Vi har et mål om å øke skogarealet Jeg er ikke for å starte en massiv kampanje for å kle fjellet eller kystlandskapet med skog, men vi må gjøre noen klimatiltak på dette området også. Vi må komme i gang, og vi må starte der det er minst kontroversielt. Ved aktiv skogkultur og oppbygging av ny skog kan vi oppveie de kortsiktige utslippseffektene av en økt hogst. Et samlet Storting har stilt seg bak denne strategien som ble fremmet i vår klimamelding. En forutsetning er selvfølgelig også at alle disse tiltakene utføres på basis av bærekraftig skogbruk, styrket miljøinnsats og best mulig kunnskap.

Jeg er overbevist om at våre tiltak - slik jeg har redegjort for dem både i dag og tidligere er riktig. Den beste støtten for dette syn finner vi blant annet i FNs klimapanels 4. hovedrapport som sier følgende: “I det lange løp vil bærekraftig skogbruk som tar sikte på å vedlikeholde eller øke skogens karbonlager samtidig som det årlig produseres virke til tømmer, fiber og bioenergi gi størst klimaeffekt.”

Men, som jeg var innom i starten, skogbruket har i mange sammenhenger vært forbundet med kontroverser. I altfor mange år har vi hatt en vernepolitikk som ikke har tatt hensyn til eller hørt på de som lever av og kjenner skogen. Og vi kan vel kanskje si det sånn at det også har vært noen skogeiere som i alle fall ikke har bidratt til å dempe konfliktene. Samtidig har utfordringene knyttet til å ta vare på naturmangfoldet økt de siste årene. Det var derfor helt nødvendig å finne nye måter å jobbe på for å ivareta det biologiske mangfoldet. Verken næringa eller naturen hadde råd til at konfliktene fortsatte. Situasjonen har heldigvis snudd. Det er med glede jeg registrerer utspill fra Kystskognæringa som innlegget fra Alt Daniel Moen, Jan Magne Dahle og Knut Sundet i Namdalsavisa på mandag som starter hele innlegget med at det er en høyt prioritert politisk målsetning å ta vare på det biologiske mangfoldet. Det vitner om riktig innstilling fra næringa sin side.

Myndighetene har på sin side jobbet for å få på plass et moderne lovverk for å finne bedre måter å sikre artsmangfoldet på. Stortinget vedtok sommeren 2009 naturmangfoldloven som erstatter naturvernloven fra 1970. Den gamle naturvernlovens innhold fikk plass i ett av lovens ti kapitler, dét sier noe om hvor mye større bredde det er i denne loven som har bærekraftig bruk og vern som hovedmål. Forslaget om en ny lov ble ikke uventet møtt av både applaus og storm. Da Regjeringen våren 2009 la fram lovforslaget for Stortinget hadde vi bak oss en svært omfattende prosess i regjeringen og mellom departementene for å finne en god felles løsning som balanserte de ulike hensynene som en slik lov må ivareta.

For landbruket gav dette viktige positive resultater;

Verneprosessene vil bli mer forutsigbare, kommunene må ta et økt ansvar for verneområdene og forvaltningsplaner skal legges fram samtidig med vernet. I forkant av vernevedtak skal det gjennomføres prosesser der alle berørte interesser får uttale seg slik at den lokal medvirkningen styrkes.

Aktiv skjøtsel er en forutsetning for vern. Bevilgningene til skjøtsel skal økes, og dette bør styrke lokalbefolkningens tillit til vernemyndighetene.

Det skal legges til rette for verdiskaping i tilknytning til verneområdene. Det blir ikke generelle kompensasjonsordninger til berørte lokalsamfunn, men det kan oppstå tilfeller som gjør det aktuelt med tiltak, for eksempel midler til faste eller midlertidige stillinger til naturveiledning, oppsyn og forvaltning. I særskilte tilfeller kan det også bli vurdert å etablere prosjekter eller fond for lokal verdiskaping.

Et viktig punkt for skogbruket er at erstatningsordningene for grunneiere og rettighetshavere er blitt klart bedre. Tidligere varierte erstatningsreglene etter verneform, men nå blir det full erstatning for vanskeliggjøring av igangværende bruk uavhengig av verneform. Det er også viktig å merke seg at loven fastslår at skogbruk er igangværende bruk overalt der det kan skje skogbruk.

De forbedrede erstatningsordningene for landskapsvernområde og nasjonalparker gis også tilbakevirkende kraft til ca 2002, noe som er viktig for mange grunneiere.

Det er også viktig at frivillig vern videreføres som en hovedlinje for vern av skog.

Den nye loven legger til rette for at mestedelen av kostnadene ved vern skal gå til erstatninger og ikke til advokathonorarer og andre prosesskostnader.

Det er imidlertid ikke bare harmoni når det gjelder den nye loven. Loven har fått bestemmelser om to nye hensynsformer -utvalgte naturtyper og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter.. Når det gjelder disse to virkemidlene er vi ikke i mål. DN har hatt en rekke forskrifter til høring, og dette har vakt til dels sterke reaksjoner i skogbruket. Som kjent har også mitt departement uttalt seg temmelig klart til forslagene. Vi er nå i gang med departementenes avsluttende arbeid med disse forskriftene og dette er krevende. Det er viktig at vi beskytter sårbar natur, men det er også viktig at vi legger opp til bærekraftig og klimariktig næringsvirksomhet i blant annet skogbruket. Det er slike overordnede perspektiver jeg legger til grunn for vårt arbeid med disse sakene. Vi må finne gode helhetsløsninger, og det blir krevende – og kanskje ikke helhetlig nok - dersom vi skal beskytte naturen art for art.

Det blir også krevende å utvikle et godt regelverk for bruk av utenlandske treslag. Under arbeidet med lovforslaget mente jeg at summen av Levende Skog og vår egen bærekraftforskrift gav en tilfredsstillende regulering av skogbrukets bruk av utenlandske treslag.

Biomangfoldlovutvalget foreslo et forbud mot bruk av fremmede treslag som innebar at vår norske gran ville bli sett på som et fremmed treslag i store deler av Kyst-Norge. Dette fikk vi avverget gjennom det lovforslaget som Stortinget senere vedtok, men samtidig ble det i denne helhetsløsningen besluttet at framtidig regulering av bruk av utenlandske treslag skulle skje gjennom forskrift etter naturmangfoldloven.

Det er ikke lett å finne gode kompromisser der frontene er steile - og som kjent var det spørsmålet om utenlandske treslag som sist sommer førte til at samarbeidet i Levende Skog stoppet opp. Jeg har tatt et initiativ for å få partene i Levende Skog til å snakke sammen igjen. Jeg er usikker på om jeg har lykkes med dette initiativet, men parallelt med uenigheten i Levende Skog sendte DN på høring et forslag til forskrift etter naturmangfoldloven om regulering av utenlandske treslag. Slik jeg ser det kan det være hensiktsmessig at Regjeringen får gjort seg ferdig med sine vurderinger på dette området før vi eventuelt tar nye initiativ overfor partene i Levende Skog.

Også dette høringsutkastet fra DN har møtt mye skepsis og kritikk fra skogbruket, og  DN har nå oversendt et forslag til forskrift til Miljøverndepartementet. I samarbeidet med MD vil vi legge til grunn at man må kunne benytte de treslag som egner seg og som kan bidra til å nå Regjeringens mål om økt opptak og binding av karbon i voksende skogbiomasse. Samtidig er jeg også innstilt på å akseptere strengere reguleringer av treslag som har stor spredningsevne og som kan spre seg på en uheldig og uønsket måte. Jeg kan ikke spå om resultatet. Når vi lyktes i å bli enige om selve loven så må vi kunne forvente at vi også blir enige om forskrifter til den.

Vi arbeider nå sammen med MD om en veileder om hvordan loven skal håndheves.

Av øvrige skog- og miljøsaker som jeg vil nevne er at vi tar sikte på å utforme en ny landbruksveiforskrift i løpet av 2011. Målet er en forskrift som kan styrke infrastrukturen i skogområdene våre samtidig som vi utformer mer treffsikre regler for å sikre at vegnettet ikke medfører vesentlig negative konsekvenser for ulike miljøverdier.

Vi har også en jobb å gjøre sammen med MD når det gjelder den såkalte inngrepsfrie naturen - INON. Dette er et viktig saksfelt som berører mer enn bare skogbruk. På den ene side er det viktig å ta vare på urørt natur, på den andre siden er det også viktig å ha en helhetlig og god arealforvaltning og en bærekraftig samfunnsutvikling. På skogområdet har SLF og DN gitt tilrådinger om skogsveier og INON som vi vil ta tak i utover våren 2011. Jeg er særlig opptatt av at vi i forbindelse med landbruksveiforskriften og INON-arbeidet også må få til en styrket infrastruktur i skogområdene i kystregionen - det er kanskje utfordring nr 1 for kystskogbruket framover.

Samtidig er det nødvendig å avklare forhold rundt INON generelt - hva er dette og hvordan skal det brukes? - og ikke minst, - hvordan INON ikke skal brukes?

Avslutning
Det initiativet dere representerer - Kystskogbruket - er en verdifull tilvekst i norsk skogbruk. Det er svært positivt at en rekke fylkeskommuner og skognæringen har funnet hverandre i et godt og konkret samarbeid. Som kjent kommer jeg selv fra ett av kystskogbrukets primærområder og det er behov for en sterkere samling av de gode krefter i disse områdene.

Og som kystboer har jeg forståelse for dem som er redd for at skogbruket vil kle alt det vakre åpne kystlandskapet med mørk barskog. Det er ikke det som er planen, og i vår klimamelding fra 2009 peker Regjeringen på at skogreising bør gjennomføres på en slik måte og i et slikt omfang at dette ikke vil medføre store negative konsekvenser for andre prioriterte samfunnsområder. Vi må stille miljøkrav til framtidige skogreisingsplaner og vi må få til gode prosesser fram mot de arealavklaringer som må gjøres.

Blant dem som er negative til skogreising ble nok Kystskogbrukets rapport sett på som en brannfakkel. Det er bra på den måten at vi får en debatt, men nå blir det en viktig utfordring for dere i Kystskogbruket og Skognæringa Kyst å bidra til de avveide løsninger som også inneholder de kloke restriksjonene på framtidig skogbruksvirksomhet. Vi må finne balansepunktene mellom klima- og miljøsatsing og bærekraftig drift.

Jeg er overbevist om at det er veien å gå for at skogen skal få en størst mulig plass innenfor framtidens klimaløsninger. Og dermed også være utgangspunkt for en aktiv og livskraftig næring i all framtid.