Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold

7.2.4.1 Innledning

Nedbygging og bruksendring av arealer antas å være den største trusselen mot bevaring av biologisk mangfold i Norge. Enhver endring i arealbruk påvirker det biologiske mangfoldet på stedet i større eller mindre grad. De største utslagene får man gjerne når arealer tas helt ut av biologisk produksjon og bygges ned, slik tilfellet kan være ved utbygging av industri, fysisk infrastruktur osv. I andre tilfeller er påvirkningen mer begrenset og konsekvensene mindre, men det er viktig å merke seg at flere små inngrep i sum kan få store konsekvenser, bl.a. for ulike arters eller populasjoners muligheter til å overleve.

Det økende omfanget av inngrep i utmarka i form av veibygging, kraftutbygging, kraftlinjer osv. har i løpet av det siste århundret ført til en sterk reduksjon av større sammenhengende skog- og fjellområder uten tyngre tekniske inngrep. Rundt forrige århundreskifte lå om lag halvparten av Norges areal mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep. I dag er andelen slike naturområder redusert til under 12 prosent. Lang avstand fra inngrep er ikke i seg selv en indikasjon på at et område innehar store biologiske verdier, men i villmarkspregete områder er som regel slike forekomster mer beskyttet. Dessuten gir reduksjonen i områder uten tyngre tekniske inngrep et bilde på hvor rask og omfattende utviklingen med hensyn til arealinngrep har vært.

Til forskjell fra etablering av permanente bygg og anlegg, som er å anse som irreversible inngrep, vil andre former for arealbruk kunne reverseres eller endres over tid. Likevel er det ikke alltid slik at konsekvensene av en bestemt type arealbruk lar seg reversere. En art eller en bestand eller genetisk variant av en art kan bli utryddet som følge av en bestemt type arealbruk. På den annen side kan endring i arealbruk også forårsake dynamiske endringer med økt biologisk mangfold som resultat.

7.2.4.2 By- og tettstedsvekst og utbygging av infrastruktur

Menneskers bosettingsmønster har til alle tider gjenspeilet naturens produksjonsevne. Resultatet ser vi fortsatt den dag i dag, med befolkningskonsentrasjoner i lavereliggende områder med stort produksjonspotensial for jord- og skogbruk. Samtidig er det i slike områder man finner de biologisk mest produktive naturtypene.

De senere årenes sentraliseringstendens bidrar til å forsterke trenden med befolkningskonsentrasjoner i de områdene av landet som er blant de landbruksmessig og biologisk mest produktive. Sammenfall av områder med store befolkningskonsentrasjoner og rikt biologisk mangfold vil kunne innebære at mange forskjellige arter og økosystemer utsettes for press i form av negative påvirkningsfaktorer. Samtidig er også store sammenhengende, men ofte mindre produktive, utmarksområder av stor verdi for biologisk mangfold.

Tap eller omforming av arealer

Særlig i områder med stor tilflytting og befolkningsvekst, i trange dal-, fjord- og kyststrøk og i områder med stor arealbruksintensitet (kombinasjon av jordbruk, bebyggelse, veinett, vannsystemer osv.), kan ny arealbruk til utbygging og fysisk infrastruktur, særlig veibygging, i økende grad bli en trussel for biologisk mangfold. Dette kan også ta form av en konflikt mellom jordvern og biologisk mangfold, eller mellom forskjellige former for biologisk mangfold. Ved veibygging kan det således bli et dilemma om det er landbruksareal eller f.eks. strandsone eller våtmark som skal belastes. Effektene på biologisk mangfold kan bli spesielt omfattende der veier bygges på fylling langs strandkanten. Da brytes kontakten mellom sjø, elv eller innsjø og land, og viktige funksjoner i strandsonen blir borte for alltid.

Hågvar & Berntsen (red.) 2001.

I urbane strøk vil by- og tettstedsvekst gradvis medføre at arealer tas ut av biologisk produksjon, samtidig som andre arealer drastisk omformes, slik at den biologiske produksjonen endrer karakter. For eksempel vil hager i et nyetablert villastrøk i det som tidligere var et skogsområde, fortsatt representere arealer med biologisk produksjon, men funksjonen som biotop vil være endret og tjene andre arter enn hva tilfellet var før utbyggingen. Tilsvarende effekt vil en få ved etablering av golfbaner eller opparbeidelse av andre grøntarealer, dersom man derved legger beslag på områder som i utgangspunktet var naturpregete.

Restarealer etter utbygging kan utgjøre viktige spesialbiotoper, men ofte vil inngrepene som omgir dem ha ført til at de allerede er forringet som biotop. I noen tilfeller vil forringete arealer kunne inneha et potensial som restaureringsbiotop, men ofte har nedbygging av slike arealer mindre konsekvenser for biologisk mangfold enn nedbygging av mer urørte arealer.

På den annen side kan grøntarealer inne i byer og tettsteder inneha viktige elementer for biologisk mangfold. Slike grøntstrukturer kan ha betydning både som spredningskorridorer – dvs. korridorer for utveksling av individer mellom populasjoner i forskjellige naturområder – og som leveområde for arter som er tilpasset et liv i urbane områder, se kap. 5.4. Et inngrep som reduserer eller bryter opp slike grøntstrukturer, kan derfor innebære en trussel mot biologisk mangfold på linje med inngrep i omkringliggende naturområder.

Det er vanskelig å angi spesifikt hvilke naturtyper, artsgrupper eller arter som er mest truet av utbygging, da dette vil variere etter forholdene på stedet. Generelt må det likevel kunne sies at rødlistearter med tilhold i by- og tettstedsnære strøk med stort tilflyttingspress er i en utsatt posisjon. Ettersom urbaniseringen er sterkest i lavereliggende strøk av Sør-Norge, vil det biologiske mangfoldet i denne delen av landet sannsynligvis bli tilsvarende sterkt berørt. Et eksempel er nedbyggingen av strandsonen langs Oslofjorden. De varme områdene ned mot fjorden skaper gode livsbetingelser for en rekke sjeldne og truete planter og dyr, og de spesielle habitatkravene gjør at utbredelsen av flere av disse artene er begrenset til et fåtall lokaliteter. Større utbyggingsprosjekter i nærområdene til fjorden og en liberal praktisering av dispensasjonsadgangen innenfor 100-metersbeltet medfører at disse lokalitetene raskt reduseres i antall.

Langs kysten og i fjordene er viktige naturtyper ofte bygget helt eller delvis ned. Tettsteder og byer er ofte å finne på deltaområder og strandflater ved større eller mindre elveutløp, og denne naturtypen er dermed langt på vei forsvunnet.

Selv om den mest åpenbare trusselen ved urbanisering er knyttet til nedbygging og omdisponering av arealer, forekommer også andre, mer indirekte effekter. Økt ferdsel i nærområder er en aktuell problemstilling i så måte, og urbanisering innebærer også et økt potensial for forurensning. Disse problemstillingene er nærmere omtalt i kap. 7.2.9 (ferdsel) og 7.2.7 (forurensinger).

Fragmentering og oppsplitting av leveområder

Utbygging vil, i tillegg til å påvirke de arealene som direkte beslaglegges, også kunne påvirke omkringliggende områder. Ikke minst bidrar utbygging til å fragmentere og splitte opp leveområder. På denne måten påvirkes også bestander av arter i områder utenfor den avgrensede bygge­sonen, veianlegget osv.

Fragmentering har ikke like stor betydning for alle artsgrupper, men virker først og fremst negativt på arter som er avhengig av større sammenhengende områder eller av trekkveier eller spredningskorridorer mellom områder. Denne avhengigheten vil først og fremst være knyttet til tilgangen på mat, herunder til veksling mellom sommer- og vinterbeiter for planteetere, og til muligheten for utveksling av arvemateriale. Når utvekslingen av arvemateriale hindres eller reduseres, kan dette over tid føre til at den genetiske variasjonen innen populasjonene blir mindre, med følger for populasjonenes motstandskraft mot sykdom, evne til å takle endringer i omgivelsene eller livsbetingelsene – som f.eks. klimaendringer – og mulighet for å unngå innavl. Dersom de adskilte populasjonene av en art blir tilstrekkelig små, vil dette kunne gå direkte ut over muligheten til å overleve.

Et eksempel på en utsatt artsgruppe er hjortevilt, som ofte påvirkes negativt ved at trekkruter sperres som følge av vei- og jernbaneutbygging. De økologiske konsekvensene er knyttet til innsnevring av leveområder og overbeiting i de områdene der dyrene ”sperres inne”, samt til redusert utveksling av arvemateriale. Redusert beitegrunnlag påvirker dyrenes helse og overlevelse, samtidig som et hardt beitetrykk kan ha ringvirkninger for andre arter. Selv om arter som elg ( Alces alces ) og rådyr ( Capreolus capreolus ) ikke er truet, vil påvirkning av disse artenes atferd og beitemønster medføre konsekvenser for balansen og dynamikken i det økosystemet de tilhører. I tillegg til de økologiske konsekvensene kommer samfunnsmessige kostnader forbundet med påkjørsler, nedbeiting av nyplantinger i skogbruket osv.

Et klassisk eksempel på konsekvenser av fragmentering er den endringen som har funnet sted i villreinens ( Rangifer tarandus ) livsbetingelser. Fragmentering som følge av vei-, jernbane- og vannkraftutbygging har medført at vi i dag har 23 administrative villreinområder i Norge. Disse svarer i grove trekk til 23 adskilte funksjonsområder, selv om det i en viss utstrekning trekker dyr mellom noen av områdene (særlig dokumentert mellom Hardangervidda, Setesdal-Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei, og mellom Rondane og Sølnkletten). Noen av områdene er delt i delvis isolerte bestander, så som nordlig og sørlig del av Setesdal-Ryfylkeheiene (Blåsjømagasinet og Store Urar), Rondane nord og sør for Rv 27, Snøhetta øst og vest for Aursjømagasinet, Nordfjella nord og sør for Rv 50, m.fl. Fangstanlegg mv. viser at det opprinnelig var i høyden tre sammenhengende funksjonsområder for villrein i Norge. Andre påvirkningsfaktorer som hyttebygging, ferdsel mv. har bidratt til å forsterke fragmenteringseffekten. Tilgjengelige vinterbeitearealer er derfor vesentlig redusert i løpet av det siste århundret.

Fragmenteringen har resultert i små leveområder med ensidig årstidsbeite. Særlig vises dette i Setesdal-Ryfylkeheiene villreinområde, som har svært lite lavbeite, og i Rondane, som er svært tørt og har mangelfullt sommerbeite for rein. Dette, kombinert med store bestander, har medført flere tilfeller av overbeiting og utmagring av dyr. Faktorer innen villreinforvaltningen har forsterket tendensen til overpopulasjon. Dels har usikkerhet omkring bestandstall ført til fastsettelse av for lave fellingskvoter, dels har andelen av hunndyr vært for høy og dels har fellingsprosentene vært for lave. Fragmenterings- og fortrengingsprosessene fortsetter, og dagens bestandsforvaltning baseres derfor på nedbygging av bestandene for å forebygge overbeiting. For villrein vil en fortsatt fragmentering kunne få genetiske konsekvenser på lengre sikt.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

I dag er det kun Hardangervidda som har en størrelse og sammensetning som muliggjør en nær ”opprinnelig” funksjonalitet for villrein. Vinteråpne veier, kraftmagasiner og en rekke forstyrrelser truer imidlertid denne funksjonaliteten. I tillegg til direkte bortfall av beitearealer, fremstår riksvei 7 som den viktigste barrieren for reinens adgang til utveksling av dyr mellom Hardangervidda og Nordfjella vinterstid. Riksvei 7 er det største enkeltinngrep på Hardangervidda som fragmenterer dette eneste store gjenværende funksjonsområdet for villrein i Nord-Europa.

Når det gjelder villreinens reaksjoner på kraftledninger og vindmøller, foreligger det flere undersøkelser med motstridende resultater.

Se bl.a. Flydal 2002; Nellemann et al. 2002.

Hyttebygging er nevnt foran som en forsterkende faktor i fragmenteringen av villreinens leveområder. Fortsatt hyttebygging regnes i dag som den største trusselen mot villreinstammene i Sør-Norge. Ved inngangen til 2001 var det 354 000 hytter i Norge; en stor andel av disse er fjell- og innlandshytter. Veksten i hyttebyggingen er økende, med en tilvekst på ca. 4 500 hytter i 2000. Denne utviklingen har bidratt til at en rekke områder i lågfjellet er berørt av hyttebygging. Ikke minst påvirkes ellers uforstyrrete naturtyper i fjellskoggrensen i Øst-Norge negativt.

Fjellet, inkludert fjellskogen, er et sårbart økosystem, og hytter påvirker dette både gjennom å beslaglegge og splitte opp leveområder og gjennom forstyrrelser som følge av økt nærvær av mennesker. Hyttefelt innebærer tidvis mye trafikk sammenlignet med andre tekniske inngrep og er derfor en av de typer inngrep som gir størst arealmessig forstyrrelse utover det fysisk beslaglagte arealet. Studier av indirekte, regionale effekter av utbygging har påvist konsekvenser som følge av at dyr unngår store områder rundt inngrepene. Det er hevdet at hyttefelt med infrastruktur kan ha virkning på en rekke dyregrupper så som insekter, amfibier og krypdyr, gnagere og små pattedyr, vill- og tamrein, fjellrev ( Alopex lagopus ) og større rovdyr.

Taugbøl et al. 2001 s. 58 med henvisning til UNEP 2001.

Det planlegges bygget flere vindmølleparker langs kysten av Norge. Vindkraftverk i områder som er av spesiell verdi for biologisk mangfold er lite ønskelig. Vindkraft kan ha tre hovedtyper av negativ påvirkning på det biologiske mangfoldet: skremselseffekter og fortrenging av fulger og pattedyr, virkninger knyttet til veier og kraftledninger, og fuglekollisjoner.

Kunnskapsgrunnlaget innen vindkraft og fauna er mangelfullt. Dette gjelder både hvilke natur­verdier som finnes på de aktuelle lokalitetene og hvilken effekt etablering av vindkraft vil ha på de aktuelle naturverdiene. For fugl er en bekymret for mulige negative konsekvenser av vindkraft, uten at vi foreløpig har et godt forskningsmessig belegg for dette. Dersom det etableres flere vindkraft­anlegg nær hverandre, kan en også få sumvirkninger, f.eks. at flere nærliggende rasteplasser for trekkende fugl blir berørt. En annen type sumvirkning har vi dersom trekkrutene mellom beite-, hekke- og overnattingsområder brytes. Istedenfor å fly mellom turbinene, vil fuglene kanskje fly rundt hele vindmølle­parken. Eventuelle virkninger forventes å være artsspesifikke. Det er behov for forskning på effekter på fugl i tilknytning til etablerte vind­mølleparker.

Situasjonen for havørn innenfor området for Smøla ­vindpark er omtalt i boks 13.5.

Figur 7.2 Flere vindmølleparker planlegges i Norge. Stortinget har som mål at det produseres 3 TWh vindkraft innen 2010. For å unngå negative virkninger av vindkraft på fugler og pattedyr er god planlegging nødvendig. Her fra Smøla Vindpark.

Foto: Johan Petter Reinertsen/NN/Samfoto

Figur 7.3 Smøla har et rikt naturmiljø. Havørn og beitende sau.

Foto: Jan Rabben/NN/Samfoto

7.2.4.3 Jordbruk

Generelt

Landbruket har gjennom tidene bidratt til å skape miljøverdier, bl.a. i form av kulturlandskap, mangfoldet av husdyrraser og forskjellige sorter av kulturplanter som f.eks. kornsorter og frukttrær. Bevaring av kulturlandskapet er viktig for bevaring av det biologiske mangfoldet på alle nivåer, jf. kap. 4.2, mens bevaring av gamle husdyrraser og kulturplantesorter er viktig først og fremst for bevaring av det biologiske mangfoldet på genetisk nivå.

Figur 7.4 Landbruket har bidratt til å skape mange miljøverdier som mangfold av husdyrraser og forskjellige kulturplanter. Fotoet viser frø av havre, bygg, hvete, rug, erter, engsvingel, hundegras, rødbeter og lin.

Foto: Lotte Hassing Povlsen

Kravene til effektivitet og ytelse i landbruket har de siste tiårene ført til en omfattende overgang fra ekstensive driftsformer til mer intensive. Dette har ført til store endringer i jordbrukets kulturlandskap. Mens de gamle ekstensive driftsformene skapte mange forskjellige kulturlandskapstyper, bidrar dagens mer intensive jordbruksdrift til at de samme kulturlandskapstypene forsvinner. På marginale arealer forsvinner kulturlandskapstypene fordi driften opphører, mens kulturlandskapselementer og naturlige restbiotoper i de jordbruksmessig beste områdene ofte reduseres eller forsvinner som følge av de intensive driftsformene som der benyttes.

Overgangen til et mer intensivt jordbruk har resultert i økt plante- og husdyrproduksjon, men har også ført til at gamle husdyrraser og kulturplantesorter har gått ut av bruk. Flere av de innførte artene som er knyttet til det gamle jordbrukslandskapet og som er blitt en naturlig del av den norske floraen, har gjennom det siste århundret gått sterkt tilbake på grunn av sterkt endrete livsbetingelser som følge av endringer i arealbruk.

I likhet med tilnærmet urørte økosystemer karakteriseres også de sterkt kulturbetingete økosystemene av mange spesialiserte arter. For eksempel er dagsommerfuglene knyttet til åpne områder som kulturmark, myrer og rasmarker, mens mange sopparter er knyttet til naturbeitemarker. Disse artene forsvinner når de ytre miljøbetingelsene forandrer seg som følge av endrede driftsmetoder. Jo mer spredt og isolert forekomstene av slike økosystemer blir, jo vanskeligere er de å gjenskape fordi muligheten for innvandring fra nærliggende områder blir redusert. En stor andel av artene hjemmehørende i kulturlandskapet er i dag rødlistet.

Påvirkningsfaktorer knyttet til intensiv jordbruksdrift er bl.a. bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel, eventuelt naturgjødsel på arealer som tradisjonelt ikke er gjødslet, bruk av landbruksmaskiner med dertil hørende krav til planering og arrondering, samt fravær av beiting. Sterkt kulturbetingete landskapstyper som hagemark, slåttearealer og naturbeiter omformes eller gror igjen. Jordbrukslandskapets opprinnelige bekkeløp med tilhørende kantsoner er mange steder blitt borte som følge av bakkeplanering og bekkelukking, våtmarker er drenert, og utbredelsen av mange typer åkerskiller er redusert som følge av nedlegging av gårdsbruk og økt gjennomsnittlig gårdsstørrelse. Endringene gjør at mange arter ikke lenger finner livsgrunnlag i dette landskapet.

Gjengroing kan på sin side ha positive eller negative effekter for biologisk mangfold, avhengig av biotoptype. På arealer som er kulturpåvirket uten å fremstå som spesielt verdifulle for biologisk mangfold, kan gjengroing innebære en gradvis tilbakeføring til en mer naturpreget tilstand med større biologisk mangfold. Blir kulturmark som er preget av grøfting og drenering liggende ubrukt over lengre tid, vil hydrologiske forhold endre seg i retning av den opprinnelige tilstand.

På intensivt brukte arealer fører bruk av plantevernmidler og kunstgjødsel til at det biologiske mangfoldet reduseres. Bruk av kunstgjødsel i eng og skog bidrar til å øke produktiviteten, men samtidig endres den naturlige plantesammensetningen. Et stort antall nøysomme og konkurransesvake arter går ut til fordel for et fåtall nitrogenkrevende arter.

Bruk av plantevernmidler har effekter som forplanter seg gjennom flere ledd i jordbrukets økosystem. Forsøk i England med bredspektrede plantevernmidler viste at midlene fjernet de fleste blomstrende plantene. Dette førte til mangel på mat og skjul for en rekke insektarter. I tillegg hadde bruk av insektmidler en enda sterkere negativ innflytelse på insektfaunaen. Disse to forholdene skapte drastisk nedgang i viktige byttedyr for kyllingene til rapphøns ( Perdix perdix ) og andre fuglearter. Ved eksperimentelle forsøk ble det vist at småviltbestandene kunne økes ved å redusere bruken av visse plantevernmidler og insektmidler, slik at de to-frøbladete ugressartene og insektene som var avhengige av disse, kunne øke i antall, og kyllingene kunne få insektene som de var avhengige av.

Fry & Rinde 2002 med henvisning til Game Conservancy Trust i England.

Spesielt om beiting

Endringer i husdyrtetthet og artssammensetning av husdyrbestandene har ført til omfattende endringer i utnyttelsen av utmarksbeite. Den tradisjonelle utnyttelsen av utmarksbeite har preget både skog-, fjell- og kystområder, og disse tradisjonene strekker seg til dels svært langt tilbake i tid. Lyngheiene langs kysten er en naturtype som er skapt av beite, rydding og brenning i opptil 4000 år. Plantearter som er konkurransesvake og har behov for mye lys, har takket være kulturpåvirkningen hatt gode muligheter til å utvikle seg i slike områder. I dag er flere av disse arealene i ferd med å gro igjen som følge av redusert beite og opphør av slått. De rike røsslyngdominerte heiene, som i tidligere tider utgjorde deler av et belte med kystlyngheier som strakte seg langs hele Atlanterhavskysten fra Portugal til Lofoten, er det nå bare rester igjen av.

I fjellskogregionen i Sør-Norge bidro høyt beitetrykk og vedhogst tidligere til at skoggrensen i seterregionen sank, mens den nå forskyves oppover.

Elgersma & Asheim 1998 s. 19.

Mens fravær av beite utgjør et problem i kulturbetingete naturtyper, er overbeiting et problem andre steder. Blant annet gjelder dette lavbeitene på Finnmarksvidda. For reinen er lav vinterens beste vedlikeholdsfôr. De lavartene som betyr mest som beitelav er storlavartene gulskinn ( Cetraria nivalis ), fjellreinlav ( Cladonia arbuscula spp. mitis ), kvitkrull ( Cladonia stellaris ) og vanlig saltlav ( Stereocaulon paschale ). En velutviklet 50–60 mm tykk matte av beitelav er resultatet av 15–25 års uforstyrret vekst. Når forrådet er knapt, søker reinen etter lav over store områder. Det medfører at beite av forholdvis få dyr kan hindre at både lav og karplanter får fred til å etablere seg og nå større mengder. Overvåking av reinens lavbeiter i Finnmark har påvist at store deler av disse fremstår som betydelig nedslitt og vil tjene på et redusert beitetrykk eller flere års hvile.

Gaare & Tømmervik 2000a; Gaare & Tømmervik 2000b.

Beiting av andre domestiserte arter, som storfe, sau og geit, kan også gi opphav til endringer i sammensetningen av så vel som skader på utmarksvegetasjon, noe som igjen kan få konsekvenser for andre planteetere, insekter mv. Forskjellige arter av beitedyr påvirker vegetasjonen på ulik måte. Generelt er mindre beitedyr mer selektive enn store dyr, og enmagede dyr som f.eks. hest er mindre selektive enn drøvtyggere.

Bruteig et al. 2003 med henvisning til Demment og van Soest 1985.

Forskning vedrørende effekter av beiting gir indikasjoner på at utstrakt beiting med sau i høyereliggende deler av fjellet kan redusere det biologiske mangfoldet.

Jahren & Løvstad (red.) 2001.

Det er også gjennomført forsøk med kvigebeiting på skogsmark. Resultatene indikerer at lavt beitetrykk gir minimalt med skader på trær, samtidig som landskapet blir mer åpent og tilgjengelig enn hva som er tilfellet på ubeitet mark. Høyt beitetrykk medfører derimot tydelige tråkkskader på trær, samtidig som både bakkehekkende fugl og smågnagerbestanden påvirkes negativt.

Dette viser at bildet av beiting som påvirkningsfaktor er sammensatt. Studier tyder på at et moderat beitetrykk generelt er optimalt for biodiversiteten, men det foreligger ikke eksakt kunnskap om hvilken beitedyrtetthet som kan karakteriseres som moderat i viktige utmarkssystemer. Dette problemet blir ytterligere komplisert av at det i de fleste områdene beiter flere arter beitedyr. Enkelte steder kan også hjortedyrenes beiting føre til dramatiske effekter på vegetasjonen.

Bruteig et al. 2003.

7.2.4.4 Skogbruk

Bruken av skogen som ressurs har påvirket skogarealene og mangfoldet i mange hundre år. Allerede på 1100-tallet var eksporten av tømmer fra Norge stor, og fra siste halvdel av 1500-tallet kom det en rekke advarsler om overavvirkning.

Hogstad 2000.

Bestandsskogbruket, som har dominert de siste tiårenes skogsdrift, kjennetegnes av homogen artssammensetning og aldersstruktur. Markberedning og grøfting har bidratt til denne utviklingen. Et slikt homogent skogbilde bryter med en rekke arters habitatkrav. Mest sårbare er planter med spesielle krav til lys, temperatur og fuktighet, og arter som er avhengig av gammelt og dødt trevirke.

Et eksempel er hønsehauken ( Accipiter gentilis ), som er knyttet til sammenhengende arealer med gammel barskog. Den har gått sterkt tilbake i Norge de siste 30–40 år og er i rødlisten klassifisert som ”sårbar”. Tilbakegangen faller sammen med innføringen av flatehogst og en klar nedgang i bestandene av flere viktige byttedyr som bl.a. skogshøns og ekorn. Hvitryggspetten ( Dendrocopos leucotos ), som lever i gammel løvskog, har lidd samme skjebne. Hvitryggspetten var tidligere vanlig på Vestlandet, på Østlandet og i Trøndelag. I dag hekker den relativt vanlig bare på Vestlandet.

Hogstad 2000.

Mens mange arter går tilbake, er det også arter som har fordel av flatehogst. Elg og rådyr har fått økte beitemuligheter på flatene, og markmusa ( Microtus agrestis ) har fått en eksplosjonsartet bestandsvekst i smågnagerår. I naturskog dominerer klatremusa ( Clethrionomys glareolus ), som ikke har slike store bestandssvingninger. Enkelte rovviltarter, som rødrev ( Vulpes vulpes ), røyskatt ( Mustela erminea ) og snømus ( Mustela nivalis ), har fått bedre jaktmuligheter fordi de kan utnytte markmusas bestandstopper, mens de går over på skogsfuglenes egg og kyllinger når det er få smågnagere. Bestandsskogbruket bidrar derfor til at dynamikken mellom smågnagere, rovdyr og skogsfugl blir annerledes enn i urørt skog eller der det drives plukkhogst i naturskog.

Figur 7.5 Gammel skog. Olavstake (Moneses uniflora) . Døde trær i ulike stadier av nedbrytingen er en viktig faktor for å opprettholde det biologiske mangfoldet i skog. Å bevare skog med lang kontinuitet, spesielle biotoper, gamle og store trær og øke mengden av dødt trevirke, er derfor en samfunnsmessig utfordring.

Foto: Ove Bergersen/NN/Samfoto

Forekomsten av død ved i ulike nedbrytningsstadier er en viktig faktor for å opprettholde det biologiske mangfoldet i skog. Hvert nedbrytningsstadium representerer et unikt livsmiljø, slik at artssammensetningen knyttet til de ulike stadiene varierer. Liggende død ved er levesteder for mange vedboende sopp, moser og insekter. Stående tørrgraner benyttes som hulltre av f.eks. tretåspett ( Picoides tridactylus ), mens store høystubber av enkeltstående ospetrær kan gi hekkeplasser for ugler. I et bestandsskogbruk der trærne aldri får overskride ”hogstmoden alder”, vil en rekke arter knyttet til gammel skog som er lite påvirket av hogst, forsvinne som følge av manglende livsbetingelser.

Å bevare skog med lang kontinuitet, spesielle biotoper og gamle og store trær, samt å øke mengden av dødt trevirke, er de største utfordringene dagens skogbruk har med tanke på bevaring av biologisk mangfold.

Framstad et al. 2000.

I tillegg til hogst representerer bygging av skogsveier store inngrep i norsk natur. Norge har et bilveinett i skog på ca. 65 000 km, hvorav ca. 45 000 km er rene skogsbilveier. I tillegg kommer ca. 50 000 km traktorveier.

St.meld. nr. 17 (1998–99) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren, s. 64.

Skogreising på tidligere trebare arealer og treslagskifte er tiltak som innebærer en vesentlig påvirkning på det biologiske mangfoldet. Skogreising og treslagskifte er først og fremst skjedd langs kysten fra Rogaland og til Troms. Treslagskifte har vanligvis dreid seg om skifte fra løvskog til gran ( Picea abies ). Rundt 20 % av produktivt areal på Vestlandet er tilplantet med nye treslag. Tilplanting med gran har endret livsbetingelsene for arter som er avhengige av de opprinnelige skogstypene, med bl.a. gammelskogens rike forekomster av store og døde furu- og løvtrær. Lokalt har dette gått ut over arter som lever av insekter i død ved av løvtrær, som gråspett ( Picus canus ), hvitryggspett ( Dendrocopos leucotos ) og dvergspett ( Dendrocopos minor ). På den annen side har den nye granskogen tilført områdene barskogsarter som nøtteskrike ( Garrulus glandarius ), svartmeis ( Parus ater ), grønnsisik ( Carduelis spinus ), måltrost ( Turdus philomelos ) og ringdue ( Columba palumbus ). Disse artene har utvidet sitt utbredelsesområde vestover.

Hogstad 2000.

I skogbruket benyttes planter som er oppformert i planteskoler med tanke på å fremme ønskede genetiske egenskaper, noe som over tid kan føre til en utarming av det naturlige genetiske mangfoldet for skogstrær.

7.2.4.5 Inngrep i våtmarker, vann og vassdrag

Fysiske inngrep

Eksempler på vassdragsrelaterte aktiviteter og inngrep er kraftutbygging, fiskeoppdrett, veibygging, bygging av anlegg for flom-, ras- og erosjonssikring, kanalisering, senking, etablering av fisketrapper, utfylling til ulike formål, masseuttak, vannuttak, fjerning av kantvegetasjon, grøfting eller oppdyrking, eller kombinasjoner av disse. Slike inngrep vil i mange tilfeller kunne påvirke biologisk mangfold i negativ retning.

De største påvirkningene er knyttet til kraftutbyggingsprosjekter med etablering av reguleringsmagasiner og endring av vannstand og vannføring i elver og bekker. I første rekke er det fisk, andre vannlevende organismer og våtmarksarter som påvirkes direkte. I fosser og stryk vil endret vannføring kunne få konsekvenser for arter hvis livsbetingelser avhenger av fosserøyk, det vil si arter tilhørende såkalte ”spraysamfunn”. Magasiner og andre installasjoner kan i tillegg virke barrieredannende. Kraftledninger kan medføre fugledød ved kollisjon.

Bevanger & Thingstad 1988; Bevanger et al. 1998.

Frem til i dag er det bygget ca. 400 fisketrapper i norske vassdrag, hvorav i underkant av 340 er etablert for anadrom laksefisk (laks ( Salmo salar ), sjøørret ( Salmo trutta ), sjørøye ( Salvelinus alpinus )). Trappebyggingen var mest omfattende i første halvdel av 1900-tallet, og har stagnert de siste tiårene. De fleste fisketrappene i vassdrag med anadrome laksefisk har som hovedfunksjon å føre fisken forbi naturlige vandringshindre, mens fisketrappene i innlandsvassdrag har som funksjon å få vandrende innlandsfisk forbi kunstige vandringshindre. Etablering av fisketrapp i et naturlig vandringshinder kan føre til utilsiktet spredning av fisk og endringer i næringskjeden oppstrøms fisketrappen, noe som igjen kan virke inn på enkeltarter. Størst fare er knyttet til introduksjon av fiskearter som kan opprettholde bestander oppstrøms en fisketrapp også etter at fisketrappen eventuelt stenges.

Elvedeltaer er særlig sårbare for inngrep. De representerer økosystemer som påvirkes både fra land, fra sjøsiden og fra vassdrag. Det som finnes av intakt natur, er i dag sterkt oppstykket og ligger ofte på lite attraktive arealer tett omgitt av intensiv og oftest forstyrrende arealbruk. Standsonen er mange steder sterkt belastet av inngrep, og i tillegg kan masseuttak, elveforbygninger og vannkraftreguleringer ha endret deltaenes biologiske verdi vesentlig.

Også våtmarksområder i jordbrukslandskapet eller i nærheten av byer og tettsteder er i stor utstrekning blitt utsatt for inngrep, først og fremst gjennom drenering, gjenfylling og omdanning til åkerland, boligområder eller industrifelt.

Dammer er leveområder for amfibier (frosk, padder, salamandere), og direkte ødeleggelse av leveområdene er den viktigste trusselen mot disse artene. For salamandrene har utstrakt gjenfylling av dammer i forbindelse med bl.a. landbruk og utbyggingsvirksomhet slått svært negativt ut. Like alvorlig for disse artene er det når fisk settes ut i vann og dammer som i utgangspunktet er fisketomme, da de er svært sårbare for predasjon fra fisk.

Bruk av rotenon

Figur 7.6 Skogsdammer, gårdsdammer og hagedammer er viktige leveområder for amfibiene (frosk, padder og salamandre). Både stor salamander ( Trituruscristatus ) og liten salamander ( Triturusvulgaris ) står på Direktoratet for naturforvaltnings nasjonale rødliste for truete arter i Norge.

Foto gårdsdam: Ove Bergersen/NN/Samfoto.

Foto liten salamander i parringsdrakt: Øystein Søbye/NN/Samfoto

Foto stor salamander: Ove Bergersen/NN/Samfoto

Lakseparasitten ( Gyrodactylus salaris ) er innført til norske elver via oppdrettsanlegg, ved utsetting av fisk mv., se boks 7.3. For å utrydde parasitten brukes rotenon, en naturlig plantegift som dreper ikke bare parasitten, men også fisken. Rotenon virker også i ulik grad på andre organismer. Statens forurensningstilsyn har uttalt at de akutte effektene av rotenonutslipp ikke er forenlig med dagens kjemikaliepolitikk,

Brev 2. april 2003 fra Statens forurensningstilsyn til ­Trondheim kommune.

Rotenon benyttes også til bekjempelse av andre arter enn Gyrodactylus salaris . For eksempel er det gitt tillatelse til rotenonbehandling av flere dammer og vann i Trondheim for å utrydde mort ( Rutilus rutilus ). Hensikten med utryddelsen er her å hindre spredning av mort til Jonsvatnet, som er hoveddrikkevannskilden til Trondheim og Malvik kommuner. Mort er innført til Midt-Norge, og det er en viss fare for at mort gjennom interaksjon med andre arter kan påvirke vannkvaliteten i negativ retning.

En undersøkelse av langtidseffekter av rotenonbehandling av Steinkjervassdraget høsten 2002 konkluderte med at behandlingen sannsynligvis ikke vil medføre langsiktige skader på miljøet i vassdraget.

Bruås & Weideborg 2002.

Likevel er oversikten over langsiktige virkninger av giften på arter og økosystemet som helhet pr. i dag ikke god nok, og alternative metoder for å bekjempe Gyrodactylus salaris er under utprøving. Den kjemiske løsningen som ser mest lovende ut, er en blanding av aluminium og syre. Aluminium er omfattende utprøvd i laboratorium og vil etter hvert også bli utprøvd i vassdrag. En storskala utprøving i Batnfjordselva i 2003 har vist at blandingen kan fjerne parasitter fra lakseunger inntil 4–5 km nedenfor utslippssted. Hvorvidt det er mulig å fjerne alle parasitter fra alle smittede lakseunger i et elveområde er uvisst så tidlig i utviklingsarbeidet, og fremtiden vil gi svar på om dette er et egnet supplement eller alternativ til de utprøvde utryddingstiltakene mot parasitten.

http://www.dirnat.no

7.2.4.6 Marin akvakultur

Havbruk

Havbruk, det vil si oppdrett av fisk, skalldyr og andre marine arter, er en næring i sterk ekspansjon. Sammen med fiskeri og annen næringsvirksomhet basert på marine levende ressurser er havbruk en næring av stor betydning for norsk økonomi. Denne posisjonen forventes å bli styrket i årene som kommer.

I dag dominerer lakseoppdrett norsk oppdrettsnæring både mengdemessig og verdimessig. Samtidig er blåskjelloppdrett en næring i vekst, mens produksjonen av kamskjell ( Pecten maximus ) og østers ( Ostrea edulis ) foreløpig er beskjeden. Produksjonen av fiskearter som torsk ( Gadus morhua ), kveite ( Hippoglossus hippoglossus ), piggvar ( Psetta maxima ), steinbit ( Anarhichas spp. ) og røye ( Salvelinus alpinus ) er fremdeles relativt begrenset, men disse artene vil trolig få økende betydning som oppdrettsfiskeslag i årene som kommer.

Statistisk sentralbyrå 2003.

Havbruksvirksomhet er avhengig av tilgang på egnede arealer, og anleggene kan komme i konflikt med verdifulle naturområder. Havbruk kan – avhengig av lokaliseringen – virke forstyrrende for sjøfugl og sjøpattedyr, bl.a. når det gjelder hekke- og kasteplasser mv. I tillegg kommer virkningene på det marine miljø av utslipp av miljøgifter fra notimpregnering og legemidler og av kjemikalier, næringssalter og fòrspill.

De totale utslippene av næringssalter fra oppdrett har økt i takt med produksjonen, selv om utslippene pr. tonn produsert fisk er redusert. På slutten av 1980-årene ble det beregnet at en frigjorde nitrogen og fosfor i størrelsesorden om lag 90 henholdsvis 18 kg pr. tonn laks, mens tilsvarende tall i dag er ca. 50 og 10 kg. Fiskeoppdrett er nå den langt største menneskeskapte kilden for næringssalter i Norge.

Ervik 2003.

Hvor stor del av næringssaltene som omsettes i utslippsområdet, avhenger av oppholdstiden av vannet sett i forhold til delingstiden for algene. Dersom oppholdstiden er kort, blir algene ført ut av systemet, og algeveksten finner sted langs kysten der bæreevnen er meget stor. Omvendt skjer produksjonen innenfor systemet dersom oppholdstiden for vannet er betydelig lengre enn algenes delingstid.

Ervik 2003.

Påvirkningen av lokal forurensning på bunnproduksjonen avhenger bl.a. av dybdeforholdene på stedet. I fjordbassenger er næringstilgangen liten når en kommer til dyp under 150 til 200 meter, dyrelivet på slike dyp er begrenset og biomassen liten. Næringstilførselen blir her spredt over store arealer, med langt mindre belastning pr. flateenhet enn det en finner under anlegg som ligger på grunnere lokaliteter. Det pågår undersøkelser av hvordan store oppdrettsanlegg påvirker den regionale produktiviteten på bunnen av fjordbassenger.

Ervik 2003.

Ville populasjoner av oppdrettsartene kan bli påvirket negativt av havbruk gjennom spredning av parasitter og patogene organismer, og ved innblanding av genmateriale fra oppdrettsfisk. Til nå er det konsekvensene av lakseoppdrett for villaksen som har fremstått som de mest alvorlige. I en rapport om bestandsstatus og årsaker til bestandsutviklingen hos laks i Hordaland og Sogn og Fjordane vises det til at mens det i 1980-årene ble fanget mer enn 100 tonn laks i Hordaland årlig, var samlet fangst av villaks i elv og sjø 6 tonn i 1998/99. Rapporten fastslår at de lakseoppdrettsrelaterte trusselfaktorene, som unaturlig høye lakseluspåslag og genetisk påvirkning fra rømt oppdrettsfisk, har tiltatt i omfang og styrke i 1990-årene. Disse påvirkningsfaktorene blir vurdert å utgjøre en alvorlig trussel mot fortsatt eksistens av ville laksebestander i området.

Skurdal et al. 2001.

Lakselus ( Lepeoptheirus salmonis ) er en parasitt som forekommer naturlig hos laks i saltvann. Fremveksten av oppdrettsnæringen har gjort at lakselus har verter i kystfarvannene hele året. Voksen laks og smolt har mer lakselus enn normalt i områder med mye oppdrett, og lakselus er etter all sannsynlighet en betydelig dødelighetsårsak for utvandrende smolt.

http://dyrehelsetilsynet.mattilsynet.no

Sykdommen furunkulose, som forårsakes av bakterien Aeromonas salmonicida ssp. salmonicida , har i perioder utgjort en trussel mot ville laksebestander. Furunkulose førte til omfattende fiskedød i flere elver i Midt-Norge i 1990-årene, og smitten kom etter all sannsynlighet fra oppdrettsanlegg, se kap. 7.2.5.3. Forskjellige virussykdommer er også et problem i havbruksvirksomhet, men disse sykdommene anses ikke å utgjøre noen trussel mot villfisk. For nærmere omtale av fiskesykdommer og påvirk­ningspotensial på ville laksebestander vises det til NOU 1999: 9 Til laks åt alle kan ingen gjera?

NOU 1999: 9 kap. 5.3.5 s. 68 til 69

I Norge har forsøk med polykulturer, det vil si oppdrett av to eller flere arter i samme kontrollerte system, ikke vært vellykket da synergieffekten har vært for liten til at det har vært økonomisk interessant. Dette kan endre seg i årene som kommer. For det biologiske mangfoldet vil polykulturer kunne innebære både positive og negative elementer av påvirkning. På den ene siden vil sjøareal kunne frigjøres ved at forskjellige oppdrettsarter samlokaliseres, og næringssalter vil kunne gjenbrukes ved at fórspill fra en art utnyttes av andre oppdrettsarter. På den annen side er det en fare for at smittepresset vil kunne øke. For eksempel er flere av de bakterier og virus som gir eller kan tenkes å gi sykdom hos torsk, lite vertsspesifikke.

Glette et al. 2002.

Havbeite

Havbeite er betegnelsen på utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder til næringsformål. Foreløpig er havbeite en næring i støpeskjeen, men etter hvert som slik virksomhet øker, vil det også her være et potensial for påvirkning av det biologiske mangfoldet. Aktuelle problemstillinger er bl.a. forholdet til bruk av stedegne arter, jf. kap. 7.2.5, arealbruk og innhegning av bestander, og faren for spredning av sykdommer og parasitter.

Kunnskapen om genetiske variasjoner hos arter som er aktuelle for havbeite, er varierende. For kamskjell er det f.eks. behov for omfattende genetisk kartlegging, mens det finnes betydelig mer kunnskap om genetisk variasjon hos hummer ( Homarus gammarus ). Slik kunnskap er av stor betydning for å kunne forutse mulig genetisk påvirkning som følge av havbeite. Dette illustreres ved at kamskjellenes larver svever i vannmassene i fire til seks uker og kan forflytte seg over store avstander, til andre områder med ville skjell.

Strohmeier et al. 2002.

I forbindelse med havbeite er det en aktuell problemstilling å etablere kunstige rev. Utforming og tilrettelegging av kunstige rev er i hovedsak motivert ut fra mulighetene for å øke tilgangen på skjul for hummer. Forsøk fra utlandet har vist at uansett materialvalg, størrelse og utforming av de kunstige revene, dannes etter hvert et nytt økosystem preget av mange arter og høy diversitet.

Strohmeier et al. 2002.

Figur 7.7 Korallgrenene vokser 2-10 millimeter per år. De trenger derfor tusener av år på å bygge seg opp om de blir ødelagt. Revene er viktige oppvekstområder for fisk som uer, brosme og lange. Mellom 33 og 50 prosent av norske korallrev er ødelagt bl.a. på grunn av tråling. Tiltak er satt i gang for beskytte dem mot bunnslepende redskaper.

Foto: Erling Svensen

7.2.4.7 Inngrep i havbunnen

Havbunnen utenfor kysten er utsatt for fysiske inngrep i forbindelse med bl.a. bunntråling og petroleumsvirksomhet. Det er stedvis påvist store skader på korallrev som følge av bunntråling. Inngrepene knyttet til petroleumsaktivitet omfatter bl.a. oppankring av boreinstallasjoner og legging av rørledninger, herunder grøfting og steinfylling. Rørlegging kan skade bunndyrsamfunn, og ankerbaserte leggefartøy kan volde fysisk skade på korallrev og andre bunndyrsamfunn i en sone på begge sider av ledningstraseen. I fremtiden kan også mineralutvinning og uttak av gasshydrater fra havbunnen bli reelle påvirkningsfaktorer.

7.2.5.1 Innledning

Spredning av organismer skjer enten naturlig eller ved menneskers hjelp, tilsiktet eller utilsiktet. Organismer som sprer seg naturlig til Norge, regnes som migrerende . Spredning som skjer ved menneskers hjelp, enten fra et land til et annet eller fra et område til et annet innen ett og samme land, betegnes som introduksjon , og introduserte organismer betegnes som fremmede . Organismer som ved egen hjelp sprer seg til Norge, fra et annet levested som de først er blitt introdusert til, regnes som sekundært introduserte organismer . For nærmere beskrivelse av hva som regnes som introduksjon av fremmede organismer, og hva som regnes som tilsiktet og utilsiktet introduksjon, vises til kap. 14.1.2.

Det er fortsatt betydelige kunnskapsmangler hva gjelder virkningene introduksjon av fremmede organismer kan ha for biologisk mangfold på ulike nivåer (økosystem-, arts-, genetisk nivå). Det er påvist at introduksjon av organismer som evner å etablere seg i det området de introduseres til, kan føre til irreversible endringer i økosystemet og til at stedegne organismer dør ut. Merkbare økologiske konsekvenser av fremmede organismer vil også kunne medføre at rekreasjons- og opplevelsesverdi forringes, og parasitter og patogene organismer som rammer ville bestander vil kunne gi negative utslag for jakt- og fiskeinteressene.

Introduksjon av fremmede organismer kan også medføre omfattende økonomiske konsekvenser. Negative konsekvenser kan dels være knyttet til at næringsvirksomhet berøres direkte, dels til bekjempelse eller tiltak for å dempe negative effekter, og dels til endring i økosystemfunksjoner forårsaket av de fremmede organismene. For eksempel fører lakseparasitten Gyrodactylus salaris , se boks 7.3, til årlige samfunnsøkonomiske tap på 200 til 250 millioner kroner, og den har hittil kostet det norske samfunnet mellom 3 og 4 milliarder kroner.

http://odin.dep.no/md

Sist, men ikke minst, vil fremmede sykdomsfremkallende organismer kunne få helsemessige konsekvenser for mennesker.

Nordisk Ministerråds rapport ”Introduced Species in the Nordic Countries” slår fast at et kaldt klima på ingen måte utgjør noen forsikring mot problemer knyttet til introduserte organismer.

Weidema (ed.) 2000.

Disse forholdene gjør seg også gjeldende i Norge. I tillegg vil nok endringene i retning av et mildere klima etter hvert bidra til at flere arter vil kunne overleve den norske vinteren. Det må derfor forventes at introduserte organismer lettere vil kunne etablere seg i Norge i tiden som kommer, og at de organismene som etablerer seg, vil kunne spre seg over større arealer.

I verneområder vil fremmede organismer kunne forringe verneverdiene og i verste fall undergrave formålet med vernet. Riktignok gjelder det stort sett forbud mot å introdusere fremmede organismer i slike områder, men det er vanskelig å skjerme dem helt. Organismer som er satt ut i omkringliggende områder, vil hvis forholdene ligger til rette for det, også kunne spre seg til verneområder. Særlig gjelder dette ved utsetting i akvatiske økosystemer, det vil si at problemstillingen er spesielt relevant for marine verneområder og verneområder der deler av et vassdrag inngår.

Det er viktig å understreke at ikke alle introduksjoner medfører negative konsekvenser. Det finnes en rekke eksempler på at introduserte organismer ikke har hatt påviselige skadevirkninger på naturen. Blant dem er organismer som har stor nytteverdi for mennesker. Hovedtyngden av disse introduserte artene har i dag en befestet posisjon i norsk landbruk. Nytteverdien har også vært drivkraften bak introduksjon av fremmede treslag i skogbruket.

Det finnes også eksempler på etablerte, opprinnelig innførte, organismer som ikke har noen definert nytteverdi, men hvor det heller ikke er påvist uheldige interaksjoner med norsk natur. Et slikt eksempel er knoppsvane ( Cygnus olor ), opprinnelig holdt som tam parkfugl. ”Vill” knoppsvane ble første gang registrert i Norge i 1869.

Tømmerås (red.) 1994.

En vesentlig del av floraen i Norge er introduserte arter (jf. kap. 5.5), mange av dem med en tusenårig historie i landet. For disse artene kan det sies at måten de ble innført på, kombinert med tidsfaktoren og det faktum at de ikke har virket forstyrrende inn på opprinnelig norsk flora, har bidratt til å gi introduksjonene generell aksept.

Tross disse eksemplene er det slik at konsekvensene av introduksjoner sjelden er fullt klarlagt og entydig positive. Gjennomgående har introduksjoner av fremmede organismer i ulik grad negative effekter.

Tømmerås et al. 2003.

7.2.5.2 Introduksjoner til det marine miljø

Det er beregnet at ca. 45 fremmede marine arter har inntatt norske farvann, Svalbard inkludert. Disse er fordelt på 22 plantearter (12 makroalger og 10 fytoplanktonarter), 22 virvelløse dyr (inkludert parasitter og patogene organismer), og én fiskeart.

Hopkins 2001.

Inntak og utslipp av ballastvann fra skip i internasjonal trafikk er i dag den aktiviteten som medfører størst risiko for utilsiktet introduksjon og spredning av fremmede organismer i det marine miljø. Større og raskere skip krysser verdenshavet i dag enn tidligere, og dette øker mulighetene for at organismer overlever i ballasttankene under overfarten. Det samme gjelder for de organismene som henger seg på skipsskroget utvendig. Globalt har man flere kjente tilfeller av spredning av fremmede organismer til nye områder via ballastvann, og også i Norge har man eksempler på introduksjoner der spredning via ballastvann mistenkes. Ballastvann har sannsynligvis vært årsaken til oppblomstringer av algen Chattonella , se kap. 7.2.5.6.

7.2.5.3 Introduksjoner til ferskvann

Antallet introduserte organismer i norske vann og vassdrag er anslått til minst 25, hvorav én sopp/sykdomsorganisme, én bakterie, tre planter, fire virvelløse dyr og 16 fisk. Dette er åpenbare minimumstall, i alle fall for de lavere organismene. Tallene inkluderer arter som har forekommet naturlig i enkelte vassdrag, men som i løpet av de siste 30–50 år er spredd til nye områder der de har skapt problemer. Til denne gruppen hører f.eks. pungreke ( Mysis relicta ) og lagesild ( Coregonus albula ).

Tømmerås et al. 2003.

Når det gjelder introduksjoner til ferskvann, er det i større grad enn for det marine miljø de tilsiktede introduksjonene som kan skape problemer. For eksempel har det i en årrekke vært satt ut fisk i kultiveringssammenheng for å øke vannenes avkastning og skape et bedre fritidstilbud for folk. Det er satt ut norske fiskearter i vann og vassdrag hvor de ikke naturlig hører hjemme, men det er også satt ut arter som ikke er hjemmehørende i Norge, slik som regnbueørret ( Oncorhynchus mykiss ), kanadisk bekkerøye ( Salvelinus fontinalis ) og kanadarøye ( Salvelinus namaycush ).

Meitefiske med levende agn er en annen vesentlig årsaksfaktor i spredningen av fiskearter til områder der de ikke er naturlig hjemmehørende. En art som er mye benyttet som levende agn, er små sørv.

Nilssen et al. 2002.

I forbindelse med vassdragsreguleringer kan det skje både tilsiktede og utilsiktede introduksjoner. Tilsiktede introduksjoner kan f.eks. skje av hensyn til fisket i nedtappede vann.

Se f.eks. sak omtalt av Olav Lid i Lov og Rett 1962 s. 325 til 330 og Lov og Rett 1963 s. 139 til 140.

En viktig kilde for de utilsiktede introduksjonene til norske vassdrag er oppdretts- eller kultiveringsanlegg. Med økende import av levende fisk til Norge må potensialet for denne type introduksjoner forventes å øke. Importen av levende fisk er mer enn doblet fra 1998 til 2001. En mindre andel av denne økningen kan tilskrives økt import av akvariefisk fra land som Singapore, Malaysia, Thailand og Indonesia, men hovedbidraget ligger i økt import av fisk for oppdrett og kultivering, hovedsakelig fra Island, men også fra Sverige og Danmark.

Tømmerås et al. 2002.

Ved oppdrett av laks og regnbueørret (nordamerikansk art) i merder i sjøen forekommer rømning av fisk. Ifølge Fiskeridirektoratet har det medio august 2004 rømt 52 500 laks og ørret fra norske oppdrettsanlegg. I 2003 rømte i alt 415 000 individer, i 2002 rømte nærmere 730 000 individer og i 2001 rømte 368 000 individer.

http://www.fiskeridir.no. Tallene for 2003 og 2004 er foreløpige.

Norsk oppdrettsnæring produserte i år 2002 ca. 42 000 tonn regnbueørret.

http://www.fiskeridir.no

Boks 7.3 Gyrodactylus salaris

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble trolig innført til Norge i begynnelsen av 1970-årene som blindpassasjer ved import av laks fra Sverige. Spredningen av Gyrodactylus salaris til norske lakseelver synes å ha en klar sammenheng med kultiveringsutsettinger av lakseunger fra infiserte settefiskanlegg. Senere har parasitten spredt seg også med transport av regnbueørret og med rømt og utsatt fisk som vandrer¹.

Den nordatlantiske laksen er svært følsom for Gyrodactylus salaris . Etter få år vil antall voksen laks bli dramatisk redusert, og den lokalt tilpassede laksestammen vil være truet med utryddelse. Gyrodactylus salaris er, etter vassdragsreguleringer og sur nedbør, den faktoren som har medført størst tap av produksjonskapasitet i norske laksebestander de siste årene². De vanligste spredningsmekanismene er ved flytting av fisk og ved vandringer av smittet fisk i brakkvann. Spredning med f.eks. fiskeutstyr, båter eller andre aktiviteter i vassdraget kan også forekomme. Erfaringen fra de fleste norske vassdrag med gyroinfeksjon er at parasitten fører til bortimot total utryddelse av laksestammen. Siden 1975 er parasitten registrert i 45 vassdrag og 39 fiskeanlegg i Norge³.

¹ Kilde: Fiskeridepartementet.

² Direktoratet for naturforvaltning 2002a.

³ Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Figur 7.8 Gyrodactylus salaris

Foto: Tor Aune

Det er i tillegg flere eksempler på at parasitter og andre sykdomsagens er introdusert til norske vassdrag som blindpassasjerer på arter som er bevisst utsatt. Furunkulosebakterien ( Aeromonas salmonicida ssp. salmonicida ) ble for første gang registrert i Norge i 1964 på regnbueørret fra et oppdrettsanlegg i Vestfold etter import fra Danmark. Fra 1966 til 1977 ble bakterien regelmessig påvist hos villaks fra Numedalslågen. Smitten antas å ha oppstått som følge av at latent infisert regnbueørret var satt ut i et sidevassdrag. Etter 1978 er det ikke registrert furunkulose i vassdraget. Sommeren 1995 ble det imidlertid påvist furunkulose i 18 norske fiskeoppdrettsanlegg i Namdalsregionen etter import av infisert laksesmolt fra Skottland.

Kilde: Fiskeridepartementet. Se videre kap. 23.3.10.3 om erstatning.

Også lakseparasitten ( Gyrodactylus salaris ) kom sannsynligvis til Norge som blindpassasjer ved import, se boks 7.3.

7.2.5.4 Introduksjoner til det terrestriske miljø

Antallet introduserte terrestriske arter som har etablert populasjoner i Norge er anslått til 685 (inkluderer ikke patogene organismer og parasitter). Hele 638 av disse er plantearter, fordelt på 634 karplantearter og 4 mosearter. Et stort antall av plantene ble introdusert før 1700, mens få dyrearter ble introdusert før 1850.

Weidema (ed.) 2000 s. 134.

I norsk jord- og skogbruk er det gjennom tidene innført mange arter og provenienser for dyrking i Norge. Disse introduksjonene har ikke vært uten uheldige bieffekter. For eksempel er flere ugressplanter i norsk landbruk opprinnelig innførte plantearter. Det er anslått at 110 introduserte plantearter er under spredning i Norge, hvorav 45 % er forvillet fra hager.

Tømmerås et al. 2003 med henvisning til Fremstad & Elven 1997.

I veiskråninger, veianlegg, parkanlegg osv. beplantes det med introduserte arter som ikke naturlig hører hjemme i vår natur. Flere av disse artene er i ferd med å spre seg og kan utkonkurrere norske arter eller hybridisere med dem. Et eksempel er de nordamerikanske lupin-artene, spesielt hagelupin ( Lupinus polyphyllus ). Lupiner ble sådd ut i veikanter og sprer seg til dels aktivt selv langs veikantene og inn i mange andre typer åpen grasmark. Lupinbestandene er svært tette og inneholder få andre arter. Dette er spesielt alvorlig i og med at veikanter i våre dager er blitt viktige habitater (refugier) for den gamle floraen fra slåtteenger og ugjødslede beitemarker, som det moderne jordbrukslandskapet ikke lenger har plass til. Lupiner har i tillegg symbiose med nitrogenfikserende mikroorganismer, og store og tette bestander av lupiner føre derfor til en lokal nitrogengjødsling.

http://www.sabima.no

I norske skoger har det i lengre tid pågått planting av fremmede treslag. Særlig gjelder dette ulike bartrearter plantet på Vestlandet og i Nord-Norge. Frømaterialet er hentet fra Mellom-Europa og vestkysten av Canada og USA. Juletrenæringen bruker også en del edelgran- og granarter med opphav i Mellom-Europa og Nord-Amerika. Totalt er det plantet et femtitalls fremmede treslag. Flere av disse er nå i ferd med å spre seg og fortrenge stedlige arter. Dette dreier seg om arter som ulike edelgranarter ( Abies spp. ), contortafuru ( Pinus contorta ), sitkagran ( Picea sitchensis ) og lutzigran ( Picea lutzii ). Likeledes vil flytting av norske arter til nye områder av landet også kunne utgjøre en trussel for stedegne arter. Eksempler på dette er skogreising på treløs mark og treslagskifte fra furu eller løvskog til gran.

Av de 47 terrestriske dyreartene som i følge Nordisk Ministerråds rapport regnes som introduserte i Norge, er 11 virvelløse dyr, 22 pattedyr og 14 fugler. Et eksempel på et introdusert pattedyr som synes å ha hatt en stabilisert populasjonsetablering i vill natur er den nordamerikanske minken ( Mustela vison ), som ble importert til Europa som pelsdyr. Den første minkfarmen ble etablert i Norge i 1927, og omkring 1930 hadde vi den første etablerte populasjonen i Sunnhordland som følge av rømning fra en farm. I dag er minken utbredt i hele landet, og kan gjøre omfattende skader på bl.a. fuglebestander.

Bygging av broer, tunneler og andre lignende fysiske innretninger kan også resultere i utilsiktede introduksjoner, ved at arter får mulighet til å spre seg til områder de ellers ikke ville hatt tilgang til. For eksempel ga etablering av en veifylling til Tautra i Nord-Trøndelag rødrev ( Vulpes vulpes ), grevling ( Meles meles ) og mår ( Martes martes ) adkomst til verdifulle fuglefredningsområder. Her forårsaket disse artene betydelig reirpredasjon, noe som sammen med andre påvirkningsfaktorer førte til kraftig nedgang i bl.a. ærfuglbestanden. Deler av veifyllingen er nå fjernet og erstattet med bro med rovdyrsperre.

Se bl.a. St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold s. 174 sp. 2, B.innst.S. nr. 9 (2000–2001) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2001 vedkommende Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet s. 44 sp. 2, B.innst.S. nr. 13 (2000-2001) Innstilling fra samferdselskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2001 vedkommende rammeområde 18, Fiskeridepartementet og Samferdselsdepartementet s. 36 sp. 2, St.prp. nr. 76 (2000–2001) Om ein del saker på Samferdselsdepartementets område s.19 sp. 1, St.prp. nr. 1 (2001–2002) for budsjetterminen 2002 (Samferdselsdepartementets budsjett s. 145 sp. 2 og Miljøverndepartementets budsjett s. 135 sp. 2).

Norge har lange tradisjoner for kultivering av vilt, og ønsket om å øke antall jaktbare arter har vært et viktig motiv for utsettinger. Kanadagås ( Branta canadensis ) og fasan ( Phasianus colchicus ) er eksempler i så måte. Fremdeles foregår det utsetting av fasan i Norge. Kanadagås ble først introdusert til Norge på 1930-tallet, men manglende suksess med hensyn på etablering førte til nye introduksjoner fra svenske bestander fra 1963 og fremover.

Heggberget 1987.

Mange av de artene som er introdusert til det terrestriske miljø, er skadegjørere (nematoder, insekter, midd, virus, sopp og bakterier) som har kommet inn som blindpassasjerer ved tilsiktede introduksjoner av vekster til norsk landbruk, og som det i dag brukes mye tid og penger på å bekjempe. Også ved import av ferske matvarer kan det følge med organismer som er i stand til å gjøre stor skade på landbruksvekster eller naturlige økosystemer, og det er påvist at en del blindpassasjerer – i form av insekter, sopp og karplanter – blir med på lasset i forbindelse med import av tømmer til treforedlingsindustrien. De siste 40 til 50 årene er som følge av menneskelig aktivitet to nematoder, sju insekter og tre midd som er skadedyr i jord- og hagebruk, innført til Norge.

Tømmerås et al. 2003.

Det er innført en rekke forskjellige virvelløse dyr (insekter og midd) til biologisk kontroll i norsk landbruk. Landbruket har som målsetting å få bruken av sprøytemidler ned, noe som har ført til økt interesse for å importere bakterier, virus, parasitter og rovformer til bekjemping av skadeorganismer. Disse kan utilsiktet spre seg, og gi negative virkninger for det naturlige mangfoldet.

7.2.5.5 Reintroduksjon

Enkelte tilsiktede introduksjoner har karakter av reetablering av organismer som har eksistert i Norge, enten i en fjern fortid eller frem til vår tid. Et kjent eksempel på reintroduksjon av en art som fantes i Norge for svært lenge siden, er utsetting av moskus ( Ovibos maschatus ). Moskusfeet levde opprinnelig sammen med mammut i Norge i siste mellomistid, for over 100 000 år siden.

Tømmerås et al. 2003 med henvisning til Barth 1969.

For ørret og annen innlandsfisk er det aktuelt å reetablere bestander i vann der sur nedbør har ført til at den opprinnelige bestanden har dødd ut. Slik reetablering finner i tilfelle sted etter at tilførselen av sur nedbør reduseres, og eventuelt etter kalking.

Disse to eksemplene representerer ytterpunkter når det gjelder reintroduksjoner. For moskusen kan det reises spørsmål om gjeninnføringen er å sidestille med introduksjoner av fremmede organismer, mens reetablering av fiskebestander som er slått ut av sur nedbør eller annen forurensning, neppe kan betraktes på denne måten, forutsatt at fiskematerialet som settes ut er så nær det stedegne som mulig.

7.2.5.6 Effekter på ulike nivåer

Genetisk nivå

En fremmed art kan gjennom hybridisering endre den genetiske sammensetningen hos viltlevende bestander og dermed redusere den lokale artens tilpasningsevne. Det samme gjelder dersom individer fra en fremmed populasjon, det vil si fremmede genotyper, introduseres. Det kanskje best kjente eksemplet fra vårt eget land er den utilsiktede introduksjonen av oppdrettslaks til lakseførende vassdrag (se kap. 7.2.4.6 og 7.2.5.3). Det er liten tvil om at mange villaksbestander allerede er påvirket genetisk av rømt fisk. Med utgangspunkt i nyere undersøkelser er det videre sannsynlig at denne påvirkningen har ført til redusert produksjon hos enkelte bestander.

I skogbruket har introduksjon av fremmede provenienser (klimaraser/økotyper) vist seg å kunne få negative effekter, både i økologisk og i økonomisk forstand. Tidligere ble det i Norge foretatt betydelige flyttinger av provenienser, spesielt av gran. Påviste effekter av mistilpasning til voksested og klima er, foruten redusert tilvekst og virkeskvalitet, klimatiske skader og redusert motstand mot sykdommer og insektangrep. Dersom disse trærne sprer gener med pollen eller frø til nærliggende bestand av bedre tilpassede populasjoner, kan dette føre til dårligere tilpasningsevne hos neste generasjon.

Myking & Skrøppa 2001.

Artsnivå

En fremmed organisme kan konkurrere med stedegne organismer om mat, plass eller andre ressurser og i verste fall fortrenge andre organismer fra sine leveområder. Et eksempel på en art som kan opptre slik i miljøer den introduseres til, er fiskearten ørekyte ( Phoxinus phoxinus ), som er spredt til hele Sør-Norge, bl.a. gjennom bruk av levende agn ved sportsfiske og ved fiskekultivering. De byttedyrene ørekyten spiser, er mindre enn ørretens. Begge artene spiser marflo ( Gammarus lacustris ) og skjoldkreps ( Lepidurus arcticus ) i vassdrag der disse artene finnes. Siden ørekyten spiser yngre stadier av disse byttedyrene, blir de i liten grad tilgjengelige for ørreten. Den må derfor øke inntaket av større næringsdyr som insekter. Dette fører til redusert overlevelse for ørreten, og i flere innsjøer er ørretbestanden redusert.

Et annet eksempel er japansk drivtang ( Sargassum muticum ), som ble introdusert utilsiktet til europeiske farvann sammen med import av yngel av japansk østers på begynnelsen av 1970-tallet. I enkelte områder i England er det påvist at japansk drivtang har fordrevet lokale arter.

Weidema, I.R. (ed.) 2000.

Blant organismene som gjør stor skade i Norge, er toksiske planktonalger. Disse algene har potensial til å forårsake massedød av fisk og skjell, både i oppdrett og i det marine miljø for øvrig. I 1998 skapte en ny planktonalge fra slekten Chatonella fiskedød på Sørlandet, og det er mulig at denne har kommet til europeiske farvann med ballastvann.

Krepsepest ( Aphanomyces astaci ), en parasittisk soppsykdom som i tiden 1971–91 drepte all edelkreps ( Astacus astacus ) over store deler av Østlandet, truer på ny norske vassdrag. I 2002 påviste svenske myndigheter ulovlig utsetting av signalkreps ( Paxifastacus leniusculus ) på svensk side i Store Le, en innsjø i Västre Götaland län samt Marker og Aremark kommuner. Våren 2003 ble det påvist krepsepestsporer på kreps i den svenske delen av vassdraget, og 1. mars 2003 erklærte fylkesveterinæren den norske delen av Store Le for smittet av krepsepest. I Glomma ble det i 2003 ikke fanget en eneste kreps, og det har vist seg at også dette vassdraget er smittet. 24. september 2004 erklærte Mattilsynet – Regionkontoret for Hedmark og Oppland, Glomma syd for Braskereidfoss i Våler for smittet av krepsepest.

http://www.mattilsynet.no

Signalkreps er bærer av krepsepest uten selv å dø eller bli vesentlig syk av den. Sykdommen er i praksis 100 % dødelig for edelkreps. Krepsepest stammer egentlig fra Nord-Amerika, men ble overført til Europa på midten av 1800-tallet med amerikanske krepsearter.

Spredningen av fremmede planter i Norge innebærer en tilnærming til floraen i andre land, idet vi får flere og flere taksa felles med nabolandene og andre land i Europa. Et mulig resultat er at naturlig forekommende taksa som i årtusener har tilpasset seg norske habitater, presses ut av vidt utbredte, trivielle nykommere. Med økende innslag av fremmede planter kan vi få en minskende naturlig biodiversitet og tap av regional, naturlig egenart.

Tømmerås (red.) 1994.

Predatorer som introduseres, kan gjøre stor skade, slik minken ( Mustela vison ) er et eksempel på. Den predaterer på flere arter. Det er ikke påvist at minkens predasjon har utryddet noen enkeltart, men lokalt kan skadene være betydelige. På Island tilskrives reduksjonen i populasjonen av ender i innsjøene Myvatn og Víkingavatn minkpredasjon. Populasjonen av ender ble redusert fra 50 000 individer i 1961 til 15 500 individer i 1974.

Weidema (ed.) 2000 med henvisning til Fjeldså 1975.

Introduserte planteetere kan forårsake skader ved å redusere forekomsten av andre arters foretrukne beiteplanter.

Økosystemnivå

På økosystemnivå kan fremmede organismer påvirke eksisterende næringskjeder negativt. Pung­reken ( Mysis relicta ) er et eksempel på hvordan introduksjon av en fremmed art kan gi høyst utilsiktede effekter i næringskjeder. Pungreke forekommer naturlig i flere sjøer under marin grense i Sør-Norge, samt på enkelte østlige lokaliteter i Finnmark. I disse innsjøene spiller ulike arter av fisk, som lake ( Lota lota ), hork ( Acerina cernua ), krøkle ( Osmerus eperlanus ) og ørret ( Salmo trutta ), en viktig rolle når det gjelder å regulere tettheten av pungreke. I innsjøer der pungreken er introdusert, med det formål å bedre fødegrunnlaget for naturlige fiskebestander, har den imidlertid vist seg å opptre som fødekonkurrent i stedet for som fødekilde, idet pungreke konkurrerer med laksefisk om zooplankton som føde.

I flere innsjøer med lake og røye har introduksjon av pungreke medført økning i lakebestanden, med negativ effekt på røyebestanden som resultat. Pungreke predateres i betydelig grad av lake og gir dermed grunnlag for økt lakebestand, mens laken på den annen side også predaterer rogn og yngel av røye. Den negative effekten blir her altså ikke primært via fødekonkurranse, men via økt forekomst av en predator.

Hessen 2000a. Se videre kap. 23.3.10.3 om erstatningsmessige følger.

For økosystemer som utsettes for introduksjon av fremmede organismer, kan summen av negative effekter bli stor. Ved f.eks. introduksjon av fremmede fiskearter som sørv ( Scardinius erythrophthalmus ), gjedde ( Exos lucius ), suter ( Tinca tinca ) og regnlaue ( Leucaspius delineatus ) i innsjøer, vil effektene på den originale faunaen kunne bli ødeleggende. Fiskeinvasjonene kan forårsake at truete arter utryddes og at følsomme økosystemer utarmes. Med de nye fiskeartene følger ofte skadelige mikroorganismer og parasitter. Dermed vil flere inntrengere gi en større negativ påvirkning på økosystemene enn summen av de individuelle introduserte artene. Dette kalles innen forskningen på bioinvasjoner for ”invasion meltdown”.

Nilssen et al. 2002.

Det er ofte vanskelig å forutsi de økologiske virkningene av en introduksjon. Effektene kan være komplekse og først bli synlige over tid. Introduksjon av platanlønn er et eksempel på dette. Arten er introdusert til Norge mange ganger de siste 100–150 år, men først for 30–40 år siden begynte spredningen å akselerere, og mange steder er den nå under sterk spredning.

Tømmerås et al. 2003.

Tilsvarende kan introduksjoner i naboland få konsekvenser i Norge mange år etter at introduksjonenen fant sted. Kongekrabben ( Paralithodes camtschaticus ) utgjør i dag en kommersiell ressurs som forvaltes av Norge og Russland i fellesskap. Samtidig er den et fremmedelement i vårt miljø, med potensial for skadevirkninger. Kongekrabben hører opprinnelig hjemme i det nordlige Stillehavet, men ble utsatt av russiske forskere ved utløpet av Murmanskfjorden i 1960-årene. Senere har den migrert til norske farvann og ble først registrert i Norge i Varangerfjorden i 1976.

Jf. St.meld. nr. 52 (2001–2002) Rent og rikt hav s. 52.

Det er foretatt kartlegging av kongekrabbebestanden i norsk økonomisk sone siden 1995. Bestandsindeksene for 2002 viser nesten en fordobling i forhold til 2001, til tross for at viktige områder i Østhavet ikke er med i kartleggingen for 2002. Det er imidlertid antatt at rekrutteringen til fangstbar bestand i Varanger vil gå betydelig ned fra og med 2004. For andre områder i krabbens utbredelsesområde kan det være vanskelig å forutsi den videre utviklingen.

Michalsen (red.) 2003.

Kongekrabbe antas å kunne påvirke økosystemet i Barentshavet i betydelig grad. Påvirkningen er knyttet både til predasjon på stedegne arter og til konkurranse med lokale krepsdyr og fisk. Kongekrabben har et opportunistisk levesett og spiser bl.a. fiskeegg og virvelløse dyr av arter som lever på eller nær havbunnen. Dermed kan den i teorien ha innvirkning på fiskebestander som legger egg på bunnen (lodde), og, dersom bestanden blir tett, også redusere mattilbudet for fisk som beiter på små bunnlevende dyr langs kysten. Det er imidlertid lite sannsynlig at forekomster av kongekrabbe har ført til matmangel og dermed lav overlevelse hos torskeyngel, da denne i stor grad lever av pelagisk føde. Det er bekymring knyttet til muligheten for spredning av fiskeparasitten Trypanosoma spp. (flere arter) via kongekrabber som er infisert av iglen Johanssonia arctica .

Tømmerås et al. 2002.

Kongekrabbefisket i Norge startet i 1994 og var da organisert som et forskningsfiske. Fra 2002 ble det innført kommersielt fiske etter kongekrabbe i norsk sone. Kvoten var satt til 100 000 krabber, hvorav 10 000 var satt av til forskningsformål. Kvoten for 2003 var 200 000 krabber. Norge og Russland er enige om en norsk kvote på 280 000 krabber for 2004. Den russiske kvoten for 2004 er på 500 000 krabber.

Jf. St.meld. nr. 45 (2003–2004) Om dei fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2004 og fisket etter avtalane i 2002 og 2003 s. 15; St.prp. nr. 1 (2003–2004) for Fiskeridepartementet s. 39; St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav s. 54 til 55.

7.2.6.1 Innledning

Høsting av naturens ressurser har lange ubrutte tradisjoner i Norge, både til lands og til havs. I motsetning til i land med tett befolkning, sterk urbanisering og stor knapphet på arealer, har norske jakt- og fangsttradisjoner fortsatt en sterk forankring i befolkningen, dels som næringsvei og dels som rekreasjons- og trivselselement.

Det er et viktig prinsipp ved utøvelse av jakt og fangst at uttaket skal begrenses til naturens overskudd. Når høstingen får karakter av overhøsting, kan den ikke lenger kalles bærekraftig. Overhøsting av arter med nøkkelfunksjoner i økosystemene kan få alvorlige ringvirkninger for andre arter. Høsting rettet mot truete eller sårbare arter vil i seg selv være en alvorlig trussel mot disse artene.

7.2.6.2 Jakt og fangst av terrestriske arter

Innenfor rammene av dagens viltforvaltning utgjør jakt og fangst ingen trussel mot biologisk mangfold. Historisk har dette forholdt seg annerledes, som f.eks. tidligere tiders uttak av rovdyr viser. Et annet eksempel er beveren ( Castor fiber ), som på slutten av 1800-tallet var sjelden i Norge, hovedsakelig på grunn av uttak.

Hardeng 1998.

Regelverket i naturforvaltningen er gjennomgående fastsatt med sikte på å unngå overbeskatning, jf. kap. 7.2.6.1. Overtredelser – som ulovlig jakt og fangst av truete fuglearter, ulovlig jakt på de store rovdyrene, samt ulovlig jakt på hjortevilt – kan derfor være en reell trussel for enkelte arter, eller i det minste for lokale bestander. Slike uttak vil ofte komme i tillegg til andre negative påvirkningsfaktorer og kan i verste fall bli utslagsgivende for artens eller bestandens overlevelsesmuligheter, se boks 7.6. Også ulovlige uttak utenfor Norges grenser påvirker arter i vår fauna. Overlevelsesmulighetene for arter som tilbringer deler av sin livssyklus i Norge, kan derfor være avhengig av tiltak for å bekjempe miljøkriminalitet i de landene de ellers benytter.

Selv om jakt slik den utøves i Norge i dag, ikke synes å innebære noen trussel mot biologisk mangfold, er det flere utfordringer knyttet til jaktutøvelsen. Hos hjortevilt kan jaktseleksjon føre til vesentlig endring av sammensetningen av bestandene sammenholdt med det som er det naturlige, og muligens også til uønskede genetiske effekter. For å bøte på slike skjevheter praktiseres ”rettet avskyting”. Ofte er jakt en nødvendighet for å ”rette opp” bestandsendringer forårsaket av annen påvirkning. Veksten i elgbestanden som følge av bl.a. driftsmetodene i skogbruket kan således dempes gjennom jaktuttaket. Jakt vil også kunne kompensere for manglende rovviltpredasjon.

7.2.6.3 Skadefelling av store rovdyr

Selv om kontrollen med uttak av individer av de store rovviltartene i dag er svært streng, fremstår tidligere tiders uttak av bjørn ( Ursus arctos ), ulv ( Canis lupus ), jerv ( Gulo gulo ) og gaupe ( Lynx lynx ) som eksempler fra vårt land på hvordan jakt og fangst kan virke når bestandsreduksjon eller utryddelse er målet. For 150 år siden hadde Skandinavia en bjørnebestand på 4–5000 individer, hvorav ca. to tredjedeler i Norge. I 1850–60 ble det skutt 2–300 bjørner pr. år, med skuddpremie som bel��nning. Da bjørnen i 1973 ble totalfredet, hadde den vært så godt som utryddet siden før krigen. Tilsvarende har både ulv, jerv og gaupe vært utryddingstruet på et eller annet tidspunkt.

Rovdyrbestandene i Norge er til dels felles med nabolandene. Norges andel i bjørnebestanden er liten, og veksten de senere årene har i hovedsak funnet sted i Sverige. Bestanden av ulv har også hovedtyngden på svensk side av grensen (se kap. 7.3.1).

Årlig gis det i Norge fellingstillatelser for et varierende antall individer av ulv, bjørn og jerv. Til forskjell fra vanlig jakt er det bestemte skadegjørende eller potensielt skadegjørende individer som tas ut. I tillegg til skade- eller sikkerhetsdimensjonen legges hensynet til bestandens overlevelse til grunn for vurderingen av om felling skal tillates. Imidlertid er det komplisert å forvalte så vidt små bestander som ulv og bjørn på en biologisk forsvarlig måte. Er en bestand liten, kan felling av individer være en trussel mot artens eller bestandens overlevelse, og hensynet til artenes overlevelse på sikt setter derfor store krav til de beslutninger om skadefelling som forvaltningen fatter.

Fra tid til annen avdekkes det i Norge saker der rovvilt ulovlig er avlivet eller forsøkt avlivet. Det har vært eksempler på bruk av gift ved uttak av ulv og jerv, og på ulovlig jakt på jerv med snøscooter. Det er ikke sikkert belegg for å si at omfanget av denne typen faunakriminalitet er så stort at det utgjør en reell trussel mot bestandene. Likevel utgjør ulovlige uttak en usikkerhetsfaktor i forvaltningen av små bestander, fordi det skal få slike tilfeller til før ulovlige uttak som kommer i tillegg til lovlige fellinger, kan påvirke bestandene negativt.

7.2.6.4 Bevisst desimering av arter

I sjeldne tilfeller iverksettes tiltak for å utrydde arter fra visse områder. Slike tiltak kan ofte ha karakter av arealinngrep snarere enn av høsting eller beskatning. Eksempler på arter det er iverksatt eller vurdert iverksatt tiltak overfor, er tuneflue ( Simulum truncatum ) og stikkemygg (familie Culicidae ), se boks 7.7.

7.2.6.5 Samling av planter

Samling av planter kan være en trussel mot enkeltarter. Allerede ved forrige århundreskifte valfartet folk til Dovrefjell og samlet planter til egne og andres herbarier, noe som var den direkte foranledningen til plantelivsfredninger av 52 arter på Dovre i 1911. Internasjonalt er ulovlig handel med en del truete plantearter et problem, bl.a. gjelder det handel med orkideer og kaktus. Før vedtaket om midlertidig vern av en del orkidearter i 1989 (avløst av varig vern i 2001) var det i Norge en del tilfeller av innsamling av orkideknoller for salg. Orkideen fettblad ( Liparis loeselii ) er utryddet fra Norge (sist observert i 1936), noe overdreven samling var medvirkende årsak til.

For arter som blåveis ( Hepatica nobilis ) og liljekonvall ( Convallaria majalis ) kan plukking og samling være et problem lokalt, men slike aktiviteter utgjør ingen trussel mot disse artene generelt. Kristtorn ( Ilex aquifolium ) høstes i stor utstrekning som pyntegrønt, men dette utgjør ikke generelt noen trussel mot arten.

For omtale av plantelivsfredninger som er gjennomført for å hindre overdreven samling, vises det til kap. 13.4.3 og 16.2.5.

7.2.6.6 Høsting av havets ressurser

Fiske og fangst

Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet er blant verdens mest produktive havområder, og fiske og fangst har vært det viktigste livsgrunnlaget langs norskekysten i århundrer. Ressursutnyttelsen har ikke bestandig vært tilpasset ressursgrunnlaget, og eksemplene på overbeskatning er flere. Overbeskatning kan få store direkte og indirekte konsekvenser for det marine biologiske mangfoldet. Dette vil først og fremst ha sammenheng med at høstingen bidrar til å endre størrelsesforholdet mellom ulike bestander, men også at fangst på en bestand kan endre næringstilgangen for andre arter eller utilsiktet ramme arter en ikke ønsker å beskatte.

Beskatning medfører endringer i bestandene og i økosystemenes dynamikk. De fleste av våre økonomisk viktige arter er tilpasningsdyktige overfor ulike typer påvirkning, men når fiskepresset går over et visst nivå, er ikke lenger bestanden i stand til å tilpasse seg, og det foreligger da overbeskatning. De fleste fiskebestandene har store naturlige svingninger som er knyttet til naturgitte forhold som temperatur, strømforhold, klimatiske forhold, interaksjoner mellom arter m.v.

St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav s. 66.

Et klassisk eksempel på overbeskatning av en nøkkelart er den totale nedfiskingen av norsk vårgytende sild ( Clupea harengus ) i slutten av 1960-årene. Fraværet av sild innebar at fødetilbudet for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr langs kysten ble sterkt redusert. Bestandene av både måker ( Laridae ), terner ( Sternidae ), toppskarv ( Phalacrocorax aristotelis ) og lundefugl ( Fratercula arctica ) gikk kraftig ned, sildemåkebestanden ( Larus fuscus ) med nesten 90 %. Ustabil mattilgang for torsk og sjøpattedyr som følge av fraværet av ungsild førte til nedgang i torskebestanden og store selvandringer langs kysten.

St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling s.117.

Det er i dag grunn til bekymring vedrørende beskatningstrykket for flere fiskebestander, f.eks. kysttorsk ( Gadus morhua ), hyse ( Melanogrammus aeglefinus ) og blåkveite ( Reinhardtius hippoglossoides ). Presset på ressursene er stort, og det er en vedvarende utfordring å tilpasse fangstuttaket til ressursgrunnlaget.

I tillegg til overbeskatning av målarter, dvs. de artene man ønsker å beskatte, er bifangst et problem, så vel for andre kommersielle fiskeslag som for enkelte bestander av sjøfugl og sjøpattedyr. Sjøfugl som går i garn regnes for å være medvirkende årsak til nedgang i populasjonen av alkefugler i Nord-Norge. Alkefuglene lomvi ( Uria aalge ), alke ( Alca torda ) og lunde ( Fratercula arctica ) er mest utsatt ved fiske etter torsk ( Gadus morhua ), og teist ( Cepphus grylle ) ved fiske etter rognkjeks ( Cyclopterus lumpus ). Fiskeridirektoratet har for øvrig avdekket at andelen bifangst i forbindelse med krepsetrålfiske er større enn hovedfangsten, og at bifangstprosenten er mye høyere enn lovverket tillater.

http://www.fiskeridir.no/fisketsgang

Fiskerirelaterte skader på sjøbunnen kan ramme marint biologisk mangfold, jf. kap. 7.2.4.7. Skader forårsaket av bunntråling var f.eks. den direkte foranledningen til den lovmessige beskyttelsen av Sularevet (se kap. 5.3.3 og 16.11.4.1).

Stortarehøsting

Taretråling foregår for tiden langs kysten fra Rogaland til og med Sør-Trøndelag. Av en beregnet årlig biomasseproduksjon langs norskekysten på 4 millioner tonn tas det årlig ut 160 000 tonn. Høstingen foregår vekselsvis i felt, med en frekvens på 5 år i de forskjellige feltene. Selv om høsting med dagens utnyttelsesgrad ikke ser ut til å være noe problem for tareressursene som sådanne, hersker det mer usikkerhet rundt de økologiske effektene av stortarehøstingen, se kap. 7.3.2.4.

7.2.7.1 Innledning

Forurensning utgjør fremdeles en alvorlig trussel mot biologisk mangfold i en rekke områder. Sur nedbør, spredning av miljøfarlige kjemikalier fra industri og husholdning, samt utslipp av nitrogen og fosfor til vann og vassdrag, representerer negative påvirkningsfaktorer som medfører økosystemforstyrrelser. I tillegg kommer forurensning som forårsaker klimaendringer. Klimaendringer som påvirkningsfaktor omtales for seg under kap. 7.2.8.

7.2.7.2 Sur nedbør

Sur nedbør skyldes utslipp av svovel- og nitrogenforbindelser til luft. Sur nedbør kan transporteres over lange avstander, og utslipp fra andre land i Europa står for omtrent 90 % av den sure nedbøren som faller ned over Norge. Det er spesielt Sør-Norge som er utsatt for sur nedbør. I tillegg er Øst-Finnmark utsatt for sur nedbør fra smelteverkene på Kola-halvøya.

I Norge er ferskvann det økosystemet som er mest følsomt for forsuring. Deler av Sør-Norge har lav tålegrense for forsuring, hovedsakelig fordi jordsmonnet er tynt og berggrunnen består av sure bergarter som gneis og granitt. Dette har endret vannkvaliteten i vann og vassdrag i Sør-Norge, spesielt på Sørlandet. I Øst-Finnmark har innsjøovervåking de senere årene vist jevn nedgang i sulfat. I 2000 var gjennomsnittsverdien den laveste som var registrert så langt, men i 2001 økte den noe igjen. Region Øst-Finnmark er samlet sett vurdert som markert forsuret.

http://www.sft.no

Som følge av forsuring endres artssammensetningen i vann og vassdrag, og antall arter i en rekke artsgrupper reduseres. Dette gjelder bl.a. planteplankton, dyreplankton, krepsdyr, snegler, muslinger, insekter og fisk. Fisk rammes av forsuring både fordi de selv ikke tåler surt og aluminiumsrikt vann, og fordi dyrene de lever av, bl.a. krepsdyr og snegler, blir færre eller blir borte. De ulike fiskeartene har forskjellig følsomhet for forsuring. Blant de mest følsomme er ørekyte ( Phoxinus phoxinus ) og mort ( Rutilus rutilus ), mens brasme ( Abramis brama ), røye ( Salvelinus alpinus ), harr ( Thymallus thymallus ) og laks ( Salmo salar ) er middels følsomme. Minst følsomme er ørret ( Salmo trutta ), abbor ( Perca fluviatilis ) og gjedde ( Exos lucius ).

http://www.sabima.no

Forsuringen har forårsaket store skader på fiskebestander her i landet (se kap. 7.3.1). Nyere undersøkelser av fisk i innsjøer viser i flere regioner en positiv utvikling, men enkelte fiskebestander har også hatt en negativ utvikling, spesielt på Sør- og Vestlandet. Forsuringssituasjonen er fortsatt alvorlig i de mest utsatte områdene. I Midt-Norge og nordover er situasjonen stort sett uendret, men det har vært en økning i fisketettheten i enkelte lokaliteter.

Statlig program for forurensningsovervåking 2002.

Selv om nedfallet av sur nedbør grovt sett er halvert siden 1980, tar det tid før skadevirk­ningene på dyre- og planteliv opphører. Intensiv kalking gir imidlertid resultater hva livsbetingelsene for laks angår. I Mandalselva og Otra ga lakse­fisket i 2001 større utbytte enn fisket i Altaelva, takket være stor kalkingsinnsats kombinert med reetablering av laks gjennom utsetting og kultivering. Effekten av kalking på biologisk mangfold er under kontinuerlig overvåking, og overvåkingen tilsier så langt at de negative effektene er mindre enn de positive. Likevel er det en viss usikkerhet knyttet til dette.

Sur nedbør rammer også landlevende arter, bl.a. lav og moser. Fugler som lever av fisk og vannlevende insekter påvirkes ved at de får problemer med å finne mat, og muligens påvirkes de også ved at formeringsevnen reduseres. Blant de mest utsatte artene er lommer ( Gavidae ), fiskeørn ( Pandion haliaetus ) og fossekall ( Cinclus cinclus ).

http://www.sabima.no

Stedvis, spesielt på Sørvestlandet, er det registrert en mangedobling i atmosfærisk nitrogen-nedfall. Det dreier seg her om nitrogen avgitt til luft fra forbrenningsprosesser (NOx), samt om ammoniumavdamping, vesentlig fra europeisk landbruk. Økte nitrogentilførsler gjennom nedbør er påvist å ha bidratt til økt vekst av planter og alger i norske fjellsjøer.

http://www.mistin.dep.no

I løpet av de siste 20 årene har det skjedd endringer i kystlyngheiene på Vestlandet som ikke følger kulturskapte eller naturlige suksesjoner.

http://www.mistin.dep.no med henvisning til Hjeltnes 1997, NINA 1993.

Enkelte områder er spesielt utsatt for tørravsetning av nitrogen. Tørravsetting skjer på vegetasjon 2 til 10 km fra kilden. I Njåskogen på Jæren har målinger vist at langt mer enn 50 % av nitrogennedfallet var resultat av tørravsetning.

http://www.mistin.dep.no med henvisning til Robberstad 1995.

7.2.7.3 Miljøfarlige kjemikalier

Kjemikalier kan føre til økt dødelighet, hemmet vekst eller nedgang i formeringsevnen hos dyr, planter og mikroorganismer. Mange miljøgifter oppkonsentreres i næringskjeden og brytes sakte ned. Gjennom oppkonsentrering kan miljøgiftene spres fra art til art i næringskjedene. Det er betydelig risiko for at skaden først blir oppdaget når miljøet er forurenset opp til et nivå der skaden vanskelig lar seg reparere.

Hos pattedyr overføres miljøgifter til fosteret via morkaken og til diende unger via morsmelken, og på den måten kan neste generasjon skades. Skader kan også overføres til senere generasjoner ved at arvematerialet i kjønnscellene skades, eller ved at forplantningsevnen forstyrres. De farligste kjemikaliene, slik som f.eks. PCB (polyklorerte bifenyler) og dioksiner, kan skade selv i meget små konsentrasjoner.

Selv om det er mye som tyder på at innholdet av kjente miljøgifter i naturen er redusert siden 1970-tallet, står man i dag overfor nye utfordringer. Dagens forurensningsbilde er komplisert, både fordi det stadig utvikles nye stoffer og fordi det er mange og spredte forurensningskilder. Effektene på miljø og enkeltarter av nye typer miljøgifter vil ofte være ukjente.

Utslipp til terrestrisk miljø og ferskvann

Tidligere tiders tungmetallutslipp fra gruver og industri av bl.a. bly, kobber, kadmium, kvikksølv og sink har medført at plante- og dyrelivet i deler av enkelte innsjøer og elver er utryddet eller skadet. Ved de største nedlagte kisgruvene er omfattende tiltak gjennomført for å redusere utslippene. Dette har resultert i gjenvekst og rehabilitering av plante- og dyresamfunn i vassdrag som f.eks. Orkla og Gaula.

Undersøkelser av spredning av kvikksølv til innsjøer og ferskvannsfisk i Norge i perioden 1988–94 avdekket høye nivåer (> 0,5–1 mg Hg/kg) i både gjedde og abbor. I utsatte lokaliteter økte konsentasjonene markant med fiskens størrelse. Hovedkilden antas å være atmosfæriske avsetninger av langtransporterte kvikksølvforurensinger.

http://www.niva.no

Bly er giftig i lave konsentrasjoner, og gir både akutte og kroniske helse- og miljøeffekter. Blyhagl er den største gjenværende kilden til blyutslipp i Norge – selv etter at det i 1991 ble innført forbud mot bruk av blyhagl under jakt på vannfugler – og utgjør 72 % av det samlete utslipp fra kjente landbaserte kilder. Bly spres også med fiskeredskaper (blysøkker). Vannfugler er utsatt for blyforgiftning ved at de forveksler blyhagl og blysøkker med småstein. (Mange fugler spiser småstein som blir liggende i muskelmagen og bidrar til å knuse maten for å bedre fordøyelsen.) Det registreres årlig ender og svaner som er døde som følge av inntak av blyhagl. Inntak av ett til to blyhagl kan være dødelig, selv for så store fugler som svaner. Det er også påvist blyhagl i gulpebollene til norske rovfugler. Avrenningen fra lerduebanene kan inneholde store konsentrasjoner av bly, noe som på sikt kan føre til flere miljøproblemer.

Det finnes alternative hagl som er mer miljøvennlige enn blyhagl. Etter forskrift 22. mars 2002 nr. 313 om utøvelse av jakt og fangst er det forbudt å bruke blyhagl under jakt på gjess, ender og vadere, unntatt rugde. Ifølge forskrift 20. desember 2002 nr. 1823 om begrensninger i bruk m.m. av enkelte farlige kjemikalier er det forbudt å bruke blyhagl på skytebaner. Etter sistnevnte forskrift vil det fra 1. januar 2005 være forbudt å produsere, importere, eksportere, omsette og bruke blyhagl.

Også landlevende planter og mikro-organismer påvirkes av miljøgifter. Mange miljøgifter spres til Norge via luftstrømmer, og målinger av innholdet av bly og kadmium i mose gir en god indikasjon på hvordan den langtransporterte luftforurensningen utvikler seg. Arealene med blykonsentrasjoner over antatt naturlig bakgrunnsnivå er redusert vesentlig siden 1985. I perioden fra 1995 til 2000 ble konsentrasjonene av bly i mose omtrent halvert. Arealene med kadmium over antatt naturlig bakgrunnsnivå ble redusert fra 1985 til 1990, men økte deretter frem til 1995. Undersøkelser i 2000 påviste igjen reduksjon i konsentrasjonene av kadmium i mose, med unntak for det lokale nedfallet fra industrien i Odda.

http://www.mistin.dep.no

På tross av betydelig redusert tilførsel av bly via luft, viser nye undersøkelser at blyinnholdet i orrfugl og lirype for de landsdelene som har vært mest utsatt for langtransportert luftforurensning, er like høyt nå som for 10 år siden. Det er først og fremst i de sørvestlige delen av Norge at blyinnholdet i hønsefugl er høyt. Funnene forklares med at hønsefugl tar opp bly som i løpet av det siste hundreåret er akkumulert i jordsmonnet. Undersøkelsene omfatter også kadmium, kvikksølv og arsen, som alle kan være skadelige for pattedyr og fugl. Konsentasjonene som er målt av disse stoffene, ligger under de grenseverdier der akutte negative effekter ventes å opptre. Imidlertid er kunnskapen mangelfull når det gjelder mindre akutte skadevirkninger som redusert reproduksjon eller redusert overlevelse ved de aktuelle konsentrasjonene som er målt for bly og kadmium.

http://www.nina.no

I en rekke bekker og elver er det påvist rester av plantevernmidler på grunn av avrenning fra områder med intensivt jordbruk. Enkelte av de nivåene en finner, ligger opp mot det som kan ventes å påvirke økosystemet i vassdragene negativt.

I 1970 ble det i Norge på linje med mange andre land innført generelt forbud mot bruk av det kunstig fremstilte stoffet DDT (diklordifenyltrikloretan). Skogbruket hadde dispensasjon fra forbudet frem til 1989 fordi det ikke fantes andre effektive midler i kampen mot billeangrep. I miljøet omformes DDT til nedbrytningsproduktene DDE (diklordifenyldikloreten) og DDD (diklordifenyldikloretan), og det er sammenheng mellom eggskallfortynning og innholdet av miljøgiften DDE i egg. Fortynning av eggskall fører til at fuglene ruger istykker eggene. I Norge har vi sett eggskallfortynning hos en rekke rovfugler, bl.a havørn, kongeørn, hønsehauk, fiskeørn, vandrefalk og dvergfalk. Forbudet mot DDT og andre miljøgifter gjør at forholdene har bedret seg, men ennå kan man se at f.eks. dvergfalken har tynnere eggskall enn den hadde før DDT ble tatt i bruk. Antallet trekkende dvergfalk har økt sakte, men sikkert fra 1970 og frem til i dag.

http://www.dirnat.no

DDT finnes i dag i gamle avfallsdeponier ved planteskoler, og det tilføres i tillegg miljøet som langtransportert forurensning. Statens forurensningstilsyn påla i 2003 i samarbeid med Landbruksdepartementet en rekke planteskoler å gjennomføre tiltak for å eliminere virkningen av DDT-forurensning på sine respektive eiendommer.

Bromerte flammehemmere er en ”ny” type miljøgift som kan vise seg å ha betydelige effekter på menneske- og økosystemhelse. Bromerte flammehemmere brukes i et stort antall produkttyper for å gjøre produktene mindre brannfarlige, bl.a. i tekstiler og elektriske og elektroniske produkter. Bromerte flammehemmere brytes sakte ned i naturen og kan lagres i næringskjedene lenge etter at utslippene fant sted. Penta-bromdifenyleter (penta-BDE) er den farligste varianten av bromerte flammehemmere, og vinteren 2002/2003 ble det funnet høye nivåer av denne miljøgiften i fisk i Mjøsa.

http://odin.dep.no/md

Utslipp til marint miljø

Som følge av utslipp av miljøgifter til fjordområder, kan en finne lokale påvirkninger av artssammensetningen enkelte steder. Målinger viser at det har skjedd en forbedring av vannkvaliteteten i flere fjorder som tidligere var sterkt forurenset. Likevel har skalldyr og fisk stedvis fortsatt så høyt miljøgiftinnhold at de ikke bør spises. Skadevirkningene kan vedvare i lang tid selv om utslippene av miljøgifter er betydelig redusert eller opphørt. Dette skyldes bl.a. utlekking fra de forurensede bunnsedimentene og akkumulering i næringskjeden som følge av at bunnfisk spiser organismer som lever i sedimentene.

I Frierfjorden i Telemark er f.eks. utslippene av dioksiner fra den største kilden i området redusert med mer enn 99 %, og innholdet av dioksiner i de øverste lagene av bunnsedimentene er redusert med ca. 50 % siden 1989. Det viser seg likevel at mengden miljøgifter i fisk og skalldyr fortsatt er for høy til at omsetningsrestriksjonene for området kan fjernes.

St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav.

Generelt er forurensningsnivåene i norske havområder lave, og kjemikalietilførslene til havet skjer først og fremst gjennom diffus avrenning fra land og via elver. Samtidig sprer kjemiske forbindelser seg raskere og lengre i marine økosystemer enn i terrestriske. Et eksempel på at giftige kjemiske forbindelser som spres i sjøen, påvirker biologisk mangfold, er purpursnegle ( Nucella lapillus ) i Nord-Atlanteren. Purpursnegle er en vanlig snegle i fjæra, og på 1980-tallet ble det i Storbritannia oppdaget at arten var i sterk tilbakegang og mange steder helt hadde forsvunnet omkring havneområdene. Grunnen til dette var unormal utvikling av kjønnsorganene hos dyrene, såkalt imposex, og manglende reproduksjon. Utviklingen av imposex skyldes det hormonhermende stoffet tributyltinn (TBT), som benyttes i bunnstoff til skip. Stoffet løste seg i sjøen og ble tatt opp av sneglene. Etter at bruken av TBT ble regulert, har frekvensen av imposex gått ned, og populasjoner med purpursnegle har reetablert seg.

Petroleumsindustrien er en betydelig kilde til forurensning i sjø, med utslipp av olje, kjemikalier og tungmetaller. De to hovedkategoriene av utslipp er utslipp ved boring av brønner og utslipp ved produksjonen av olje og gass. Utslipp av oljebasert borevæske var tidligere den viktigste kilden til oljeforurensning fra petroleumsvirksomheten. Slike utslipp førte med seg store endringer i bunndyrsamfunnene. Rundt enkeltinstallasjonene ble det påvist endringer på opptil 100 km2 sjøbunn. I 1991 ble derfor utslipp av oljeholdig borekaks på norsk sokkel forbudt. De gamle kakshaugene vil imidlertid fortsette å påvirke bunnområdene i lang tid.

St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav.

De største oljeutslippene fra petroleumsvirksomheten kommer i dag fra utslipp av vann som skilles fra den oljen som er utvunnet. De renseteknikkene som benyttes fjerner i liten grad de mest skadelige organiske forbindelsene i oljen, slik som fenoler og polyaromatiske hydrokarboner (PAH).

Det brukes i dag et stort antall kjemikalier i de forskjellige fasene av petroleumsvirksomheten. Om lag 98 % av stoffene som slippes ut betraktes som ikke eller lite miljøfarlige. Utslippene av f.eks. borevæsker er imidlertid ikke helt uten skadevirkninger, og i områder med korallrev kan selv utslipp av ren steinmasse være et problem fordi korallene kan skades av nedslamming. Innen 2005 skal utslipp av olje og miljøfarlige kjemiske stoffer fra olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel reduseres.

St.meld. nr. 25 (2002–2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets tilstand s. 72 til 74.

På tross av strengere kontroll og ny teknologi vil petroleumsvirksomhetens bidrag til forurensningen på norsk sokkel øke etter hvert som virksomheten utvides nordover. Blant annet er nedbrytningshastigheten for miljøfremmede stoffer lavere ved lave temperaturer. Samtidig vil petroleumsvirksomheten komme inn i mer miljøfølsomme områder. Virksomheten beveger seg nå inn i områder som kanskje er de viktigste for norske fiskerier med hensyn til gyteområder, oppvekstområder og fiskefelt. I tillegg har betydelige sjøfuglbestander sine oppvekst- og leveområder fra Møre og nordover.

Også skipsfart er en kilde til akutte oljeutslipp, og havarier de senere årene viser at risikoen for ulykker langs norskekysten er til stede. Når det gjelder petroleumstransport, må man regne med at denne trafikken vil øke i de nordlige områdene som følge av planer om økt petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Nordvest-Russland.

7.2.7.4 Radioaktivitet

Nivåene av radioaktivitet i arktiske landområder har avtatt siden prøvesprengningene av atomvåpen sluttet i 1964. Den radioaktive strålingen i norsk natur er i dag stort sett naturlig bakgrunnsstråling, bortsett fra ettervirkningene etter Tsjernobyl-ulykken. Studier, spesielt etter ulykken i Tsjernobyl, har vist at radioaktivitet forblir lenge i de arktiske økosystemene.

NOU 2003: 32 Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene.

Gjenvinningsanlegget for radioaktivt avfall i Sellafield (Storbritannia) var tidligere en viktig kilde til forekomst av cesium i norske farvann. Endringer i prosesseringsprosessen førte til at cesium ikke lenger ble sluppet ut i store mengder. I stedet ble stoffet technetium-99 (Tc-99) sluppet ut, og det er gjort målinger på blæretang som tyder på en økning i nivået av Tc-99 i norske kystfarvann. Den 21. april 2004 ga britiske myndigheter tillatelse til bruk av en ny rensemetode som reduserer utslippene av Tc-99 fra Sellafield-anlegget med over 90 %. Rensemetoden ble tatt i bruk med øyeblikkelig virkning.

http://odin.dep.no/md

Figur 7.9 Kartet viser hvordan havstrømmene fører med seg radioaktiv forurensning, i dette tilfellet cesium fra Sellafield. Kartet viser også transporttiden. Radioaktive utslipp fra Sellafield er nå betydelig redusert.

Kilde: Arctic Monitoring and Assessment Programme

Det er lite trolig at radioaktivitet i dag utgjør en vesentlig negativ påvirkningsfaktor for biologisk mangfold. På den annen side er det ingen steder på kloden hvor det er så mange radioaktive installasjoner, sivile og militære, som i Nordvest-Russland. Faren for ulykker ved en av installasjonene som bruker eller oppbevarer radioaktivt materiale i Nordvest-Russland, utgjør derfor en trussel. En mulig fremtidig kilde til bekymring er eventuell transport langs den nordlige sjørute av radioaktivt avfall for levering til reprosesseringsanlegg, samt bygging og vedlikehold av flytende kjernekraftverk.

NOU 2003: 32 Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene.

7.2.7.5 Tilførsel av næringssalter

De viktigste kildene til tilførsler av næringssalter og organisk stoff er kommunalt avløp, industri, fiskeoppdrett og landbruk (se kap. 7.2.4.6 om utslipp av næringssalter fra havbruksvirksomhet spesielt). Tilgjengelighet av næringssalter er en forutsetning for all vekst av alger og andre planter. Når tilførslene blir store, kan de imidlertid få store konsekvenser for vannøkosystemene, og både biologisk mangfold og bruk av vannforekomstene kan påvirkes negativt. Vannforekomstene betegnes som overgjødslede når økte menneskeskapte tilførsler leder til uønskede forstyrrelser i økosystemene.

Ved stor tilførsel av næringsstoffer vil det bli kraftig oppblomstring av alger, i enkelte tilfeller giftproduserende alger. Dette kan gjøre vannet giftig for fisk og andre dyr som lever i eller drikker vannet. Forråtnelsen av store mengder alger som dør og synker til bunnen vil kunne føre til at bunnvannet i grunne dammer, tjern og innsjøer blir oksygenfritt om vinteren. Fisk og andre dyr vil da dø av oksygenmangel. Etter hvert som eutrofieringsgraden i et område øker, vil konkurranseforholdet mellom artene og dermed artssammensetningen endres.

Hovedårsaken til dagens overgjødslingsproblemer i norske innsjøer antas å være tilførsler fra landbruksvirksomhet. Dette er først og fremst et lokalt problem, men enkelte naturlig næringsrike innsjøer kan ødelegges ved for høy belastning av menneskers fosfortilførsler. Dette gjelder en del grunne og naturlig meget artsrike lokaliteter i jordbruksområder.

Også i østlige områder langs Skagerrakysten er det tegn som tyder på økt organisk belastning. I Oslofjordområdet vokser ikke tang og tare så dypt som tidligere, og det antas at dette skyldes dårligere sikt fordi det er mer frittsvevende alger i vannet. Enkelte strandområder i Oslofjordområdet har i perioder store forekomster av grønnalger, og flere av de vanligste tangartene som forekommer i fjæra forsvant fra indre del av Oslofjorden fra rundt midten av forrige århundre. En introdusert tangart, som naturlig finnes i kystområdene i Nord-Norge, etablerte seg samtidig i Oslofjorden. I løpet av de siste årene har det imidlertid skjedd en forbedring av forholdene i fjorden. Dette har resultert i gjenetablering av tangarter i enkelte områder, samtidig med at det totale artsantallet på undersøkte lokaliteter i fjæresonen har økt.

Bokn & Lein 1978; Bokn & Kroglund 2003.

Nedbryting av organisk stoff forbruker oksygen, noe som særlig er fremtredende i dypereliggende vannmasser med begrenset vannutskifting. I sin ytterste konsekvens kan dette forårsake fiskedød, døde bunnområder og råtne vannmasser med giftig hydrogensulfid, noe som har vært et problem i enkelte norske terskelfjorder med lav vannutskifting.

Det er ofte vanskelig å si i hvor stor grad uønskede overgjødslingseffekter i kystområdene skyldes lokale norske kilder eller langtransportert forurensning. I fjordområdene og nær store norske utslippskilder er det mer sannsynlig at miljøforstyrrelser skyldes norske kilder.

Boks 7.8 Klimautviklingen i Norge siden 1876

Fra 1876 til i dag har det vært en signifikant økning av temperaturen i Norge, unntatt for Finnmarksvidda. Avhengig av landsdel, varierer stigningen mellom 0,4 og 1,2 oC. Stigningen har skjedd i to perioder i løpet av de første 40 år av 1900-tallet, og i én periode etter 1980. Det var en avkjøling i perioden mellom disse, særlig i de nordlige landsdeler om vinteren. Lengst nord i landet og i Svalbard-området var temperaturnivået i 1930-årene høyere enn dagens nivå.

Den årlige nedbørmengden har siden slutten av 1800-tallet økt med mellom 5 og 18 % avhengig av landsdel. Størst økning er det i Trøndelag, Nordland, Troms og Vest-Finnmark. På Østlandet skjedde økningen i årsnedbør hovedsakelig før 1940, mens det på Vestlandet har vært en kraftig nedbørøkning etter 1960. I Nord-Norge har økningen skjedd gradvis fra 1920¹.

¹ RegClim. Fakta om klima. http://regclim.met.no

Figur 7.10 Briksdalsbreen høsten 2004. I 1996/97 lå brefronten ved utløpet av Briksdalsbrevatnet. Avstanden mellom utløpet av vannet og dagens brefront er 230 meter. De lyse partiene på begge sider av breen viser breens utbredelse i 1996/97.

Foto: Atle Nesje, Universitet i Bergen

7.2.9.1 Motorisert ferdsel i naturen

Motorferdsel i utmark, vinterstid så vel som sommerstid, har et stort omfang i deler av landet, bl.a. som følge av liberal praktisering i en god del kommuner når det gjelder å tillate kjøring. Antall kjøretøy er også økende. Ved bruk av motorkjøretøyer rekker man over store avstander på kort tid, slik at man lettere når inn til ellers uberørte naturområder. I enkelte områder utgjør f.eks. ferdsel med snøscooter en vesentlig kilde til forstyrrelse av naturen. Denne typen forstyrrelse kan påvirke bl.a. hjortevilt dersom viktig funksjonsområder som f.eks. kalvingsområder for villrein eller elg, forstyrres. Mest utslagsgivende vil dette være for bestander som i tillegg er utsatt for andre former for negativ påvirkning. Intensiv snøscootertrafikk om våren i nærheten av rasteplasser for nyankomne trekkfugler, vil kunne virke forstyrrende på disse. Det samme gjelder hekkeplassene for sårbare arter som etablerer seg på hekkeplassene på ettervinteren, som f.eks. kongeørn og jaktfalk.

Blant andre arter som kan være utsatt for forstyrrende snøscootertrafikk i yngletiden, er jerven, som føder sine unger i februar–mars. Hos jerven blir ungene som regel flyttet fra primærhiet til et annet hi i løpet av dieperioden. Tidspunktet for flyttingen kan påvirkes av menneskers aktiviteter, enten ved at tispen flytter i løpet av den første natten etter at ungene er født, eller ved at tispen flytter på et senere tidspunkt, men tidligere enn hun ville ha gjort dersom hun ikke var blitt forstyrret. Erfaringer fra Norge tilsier at det skal lite forstyrrelse til før jervetispen flytter.

Andersen et al. 2002.

For truete arter kan motorferdsel være én av flere forstyrrende faktorer som bidrar til å hemme bestandsvekst. For eksempel kan motorisert ferdsel i nærheten av fjellrevhi bli et økende problem, selv om slik forstyrrelse hittil ikke er antatt å være blant årsakene til den negative bestandssituasjonen for fjellreven.

Direktoratet for naturforvaltning 2003.

Barmarkskjøring setter store sår og merker i naturen. Kjøringen kan dessuten skade plante- og dyrelivet. For eksempel indikerer undersøkelser i Finnmark at barmarkskjøring utgjør den største trusselen mot fjellmyrløper ( Limicola falcinellus ), da dreneringseffekten som hjulsporene gir ved våtmyrer er nok til å gjøre myrene uegnet som hekkebiotop for arten.

Lokalt kan ferdsel med motorbåt i innsjøer eller nær sjøfuglreservater langs kysten forstyrre fuglelivet. Slik kjøring i hekketiden vil kunne påvirke fuglenes hekkesuksess.

7.2.9.2 Annen ferdsel

Den ferdselen som det enkle friluftslivet fører med seg, vil normalt ikke innebære negativ påvirkning på biologisk mangfold. Likevel kan turgåere lett komme i skade for å forstyrre enkelte arter, spesielt i ynglesituasjoner. Det gjelder f.eks. for villrein. For en sjelden art som fiskeørn er forstyrrelser fra fritidsaktiviteter, sammen med forstyrrelser fra hogst, i dag kanskje de mest negative påvirkningsfaktorene.

Direktoratet for naturforvaltning 2000b s. 76.

7.3.2.1 Innledning

Når det gjelder marine arter er kunnskapen om truethet begrenset, men OSPAR vedtok i 2003 en foreløpig rødliste for arter og habitater, se kap. 13.3.7.3. For en rekke marine arter er for øvrig de naturlige bestandssvingningene betydelige, slik at en bestandsnedgang ikke nødvendigvis behøver å bety at bestanden varig svekkes.

I praksis høstes litt over halvparten av fiskebestandene i saltvann (rundt 80 av ca. 150), mens 28 av disse regnes for å ha økonomisk betydning.

St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav.

I det følgende beskrives bestandsstatus for noen utvalgte bestander i henholdsvis Norskehavet/Barentshavet og Nordsjøen/Skagerak. Dette gjøres på basis av en kombinasjon av tilgjengelige bestandsestimater og fangststatistikk. Fangststatistikk kan gi indikasjoner på om en bestand beskattes innenfor sikre biologiske grenser, eller om det skjer en overbeskatning. Der bestandsestimater ikke er tilgjengelige, vil fangstestimater kunne gi et inntrykk av bestandssituasjonen. Det er forsøkt å angi noen mulige årsakssammenhenger for bestandsendringer, se kap. 7.3.2.2.

7.3.2.2 Norskehavet og Barentshavet

Fisk

Tallene er hentet fra Michalsen (red.) 2004.

De viktigste kommersielle fiskeslagene i kystnære områder i Nord-Norge er sei, hyse og torsk. Sei nord for 62o blir fisket på de kystnære bankene. I begynnelsen av 1970-årene minket bestanden fra rundt 1 mill. tonn til 400 til 500 000 tonn, og i slutten av 1980-årene var bestanden på rundt 400 000 tonn. Bestandsutviklingen har vært god i løpet av 1990-årene, og den estimerte bestanden har ligget rundt 700 000 tonn siden 1992. Det norske fangstutbyttet var totalt på ca. 120 000 tonn i 2001.

Lodde ( Mallotus villosus ) fiskes i Barentshavet, og bestanden har i løpet av de siste 30 årene variert mellom nesten 9 mill. tonn og under 0,5 mill. tonn. Det har vært flest år med relativt lav bestand av lodde de siste 20 årene. Det har imidlertid vist seg at loddebestanden kan bygges raskt opp igjen under gunstige forhold, og fra 1989 til 1990 økte loddebestanden fra om lag 1 til nesten 6 mill. tonn. I 2002 var loddebestanden på litt over 2 mill. tonn og fisket på litt over 0,5 mill. tonn.

På tross av stort fiskepress har den nordlige hysebestanden produsert flere gode årsklasser siden 1990. Bestanden ble i 2003 vurdert til å være nesten 600 000 tonn. Gytebestanden ble vurdert til å være drøyt 150 000 tonn, og således godt over den sikre biologiske grensen for gytebestanden for høsting, som er beregnet til 80 000 tonn. Norsk fangst i 2003 var 43 400 tonn. Anbefalt kvote for fiske i 2004 i henhold til føre-var-prinsippet var et maksimalt uttak på 120 000 tonn, mens avtalt kvote i den norsk-russiske fiskerikommisjonen var 130 000 tonn. Norge og Russland har de største fangstene av hyse.

Bestanden av norsk-arktisk torsk (skrei) var svært lav omkring 1960, men økte kraftig i slutten av 1960-årene til rundt 3,5 mill. tonn, noe som tilsvarer nivået i 1950-årene. Bestanden gikk ned i siste halvdel av 1970-årene og var svært lav i 1980-årene, da den lå på rundt 1 mill. tonn. Etter en liten topp på om lag 2,5 mill. tonn rundt 1993 er bestanden nå igjen lav og ligger utenfor sikre biologiske grenser for høsting, noe som igjen betyr at risiko for kraftig desimering er til stede. Rekrutteringssuksessen hos norsk-arktisk torsk er i stor grad knyttet opp mot variasjoner i kvalitet og kvantitet av mattilbudet for gytetorsken. Dette resulterer i en sterkt varierende grad av rekruttering. Det er derfor vanskelig å si eksakt hvor mye fiskeriene bidrar til bestandsvaria­sjonene.

Utbredelsesområdet for norsk kysttorsk er langs hele kysten til grensen mot Russland, men hovedmengden befinner seg nord for 67o. Den estimerte bestanden av kysttorsk har variert mellom 200 og 300 000 tonn i perioden 1984 til 1994, men har i tiden etter 1994 minket til ca. 120 000 tonn i 2001. Grunnen til den store nedgangen i bestanden av norsk kysttorsk er manglende rekruttering. Undersøkelser med strandnot har vist at det etter 1994 har vært svært lite torskeyngel langs land i Nord-Norge.

Det drives også fiske etter andre fiskeslag, som flyndre og steinbit. Disse fiskeriene utgjør mindre kvanta, og det blir ikke beregnet bestandsstørrelser for de ulike fiskeslagene. Fangststatistikken for steinbitfangsten i Nord-Norge viser at totalfangsten av steinbit (flekksteinbit ( Anarhichas minor ) og gråsteinbit ( Anarhichas lupus )) innenfor territorialgrensen (fra Fosen og nordover) har økt fra i underkant av 1 000 tonn på slutten av 1970-tallet til mellom 1 000 og 2 000 tonn pr år i første halvdel av 1980-tallet. Etter en topp på rundt 3 000 tonn pr. år i 1987 og 1988 har fangsten variert fra under 1 000 tonn til rundt 2 000 tonn i året. Det er ikke kjent om variasjonene i fangst avspeiler bestandsvariasjoner.

Norsk vårgytende sild vokser opp i Barentshavet og beiter gjennom deler av året i Norskehavet. Bestanden har variert sterkt siden 1950, med et totalt kollaps på slutten av 1960-tallet og en langsom gjenoppbygging. Fra siste del av 1990-tallet har bestanden vært relativt høy, og den var i 2002 på rundt 5 mill. tonn. Det store sammenbruddet i bestanden på slutten av 1960-tallet skyldtes et sterkt overfiske i en periode der også rekrutteringsforholdene for sild var dårlige.

Sel

I perioden 1986–1988 kom det flere ”invasjoner” av sel til de nordlige kystområdene, særlig til Finnmark og Troms. Invasjonene besto av grønlandssel som trakk sørover på leting etter mat. Selen tok fisk fra garn og ble ikke sjelden selv fanget i garn som sto ute. Det er ikke gjort overslag over hvor mye fisk som ble tatt av sel langs kysten i denne perioden. Etter 1988 har det forekommet mindre, men årvisse, innslag av grønlandssel i Øst-Finnmark om høsten.

Det som vanligvis kalles kystsel, er steinkobbe ( Phoca vitulina ) og havert ( Halichoerus grypus ) som holder til langs kysten. Steinkobben er mest stasjonær, mens haverten vandrer mer. På midten av 1900-tallet ble måten å telle kystsel på endret. Omleggingen av metodene for å estimere bestandene har ført til høyere bestandstall, spesielt for steinkobbe. En regner nå med at det finnes ca. 7 500 steinkobber og 4 500 haverter totalt langs kysten. Selv om en før midten av 1990-årene ikke har hatt sikre tall for bestandsutviklingen til kystsel, regner en med at det har vært en viss vekst i bestandene av både steinkobbe og havert de siste 25 årene.

Det er ikke gjort noe overslag med hensyn til hvor mye fisk kystselen spiser totalt. En regner imidlertid med at sel har et opportunistisk levesett og til enhver tid tar den fisken som er lettest å få tak i. Steinkobbe har vist seg å konsumere mye småsei, mens haverten spiser mye småsteinbit.

Både steinkobbe og havert er sluttverter for arter innen den gruppen av fiskeparasitter som med et samlenavn kalles ”kveis”. Store fore­komster av sel kan således medføre stor grad av kveisinfisering av torsk og andre stasjonære fiske­arter. Dette kan være et stort problem for fiskerne fordi det ødelegger den kommersielle verdien av fisken.

Mulige årsakssammenhenger

Fiskere har rapportert om en nedgang i kyst­fisket i Nord-Norge. Dette er i en del sammenhenger delvis blitt satt i forbindelse med en økende selbestand, ved at man tenker seg at økende bestander av kystsel spiser mer fisk, og at det dermed blir mindre fisk tilgjengelig for fiskeriene. De viktigste kommersielle kystnære fiskeslagene er hyse og kysttorsk, og av disse har bestanden av kysttorsk minsket sterkt i 1990-årene. Selv om det sannsynligvis har vært en økning i kystselbestanden, synes det lite trolig at dette er den primære årsaken til den observerte nedgangen av kysttorsk. Årsaken til denne nedgangen synes først og fremst å være manglende rekruttering.

7.3.2.3 Nordsjøen og Skagerrak

Fisk

Tallene er hentet fra Michalsen (red.) 2004.

Bunntrål- og snurrevadfisket til konsum beskatter torsk, hyse og hvitting i blanding. Disse fiskeslagene ses derfor i sammenheng i fiskeriforvaltningen.

Gytebestanden av torsk ble redusert fra 277 000 tonn i 1970 til ca. 30 000 tonn i 2001, hvilket er historisk lavt. For 2002 er den estimert til å være 38 000 tonn. Den sikre biologiske grensen er vurdert til å være 150 000 tonn. Norsk fiske i 2001 var på 4 300 tonn, og landingene i 2002 omtrent det samme. Dette innebærer mer enn 3 000 tonn mindre enn den norske kvoten på 7 880 tonn. Dagens fiskemønster innebærer høy dødelighet for ett- og toåringer, slik at bare 15 % av ettåringene overlever til de er tre år. På grunn av svake årskull i 1997 og 2000 ventes det ikke at gytebestandene vil øke over 150 000 tonn i nærmeste fremtid, selv om fiskedødeligheten reduseres kraftig.

På tross av stort fiskepress har hysebestanden i Nordsjøen produsert flere gode årsklasser siden 1990. Gytebestanden er i 2004 vurdert til å være mellom 250 000 og 380 000 tonn. Totalfangsten ble i 2002 rapportert til å være 54 000 tonn. Imidlertid er alle årsklassene etter 1999 svake, og dersom ikke fiskepresset blir redusert, blir gytebestanden sannsynligvis raskt redusert til det som er vurdert å være under en sikker biologisk grense for høsting.

Hvittingbestanden anses nå for å være under sikre biologiske grenser (315 000 tonn). Gytebestanden har avtatt de siste 20 årene og var på det laveste observerte nivå i 1998 (145 000 tonn). Gytebestanden for 2002 ble vurdert til å være 237 000 tonn. Norge hadde en kvote på 4 100 tonn i 2002, men fangsten var på ca. 45 % av dette.

Bestanden av nordsjøtorsk er under den sikre biologiske grensen for høsting, og ICES

ICES – International Council for the Exploration of the Sea. ICES er en uavhengig, vitenskapelig organisasjon som gir regionale fiskeriorganisasjoner, EU og nasjonalstatene langs Nord-Atlanteren råd om forvaltningen av det marine miljøet og de marine ressursene.

Hummer

Hummerbestanden var i jevn nedgang fra 1945 til 1986. Etter dette var det en ubetydelig stigende tendens frem til 2000, da fangst pr. teine viste et sterkt fall til et minimum. Resultatene for 2001 var ikke mye bedre, mens fangstene økte i 2002. De lave fangsttallene for 2000 og 2001 kan nok delvis begrunnes med dårlige værforhold.

Forsøk har vist at den vesentlige årsaken til redusert bestand er for stor eller feilrettet beskatning, og at kortere fangstsesong og likt minstemål i hele landet vil kunne gi muligheter for oppbygging av bestanden.

7.3.2.4 Tareskogen i kystområdene

I Midt- og Nord-Norge er store deler av tareskogen forsvunnet på grunn av fremvekst av store mengder drøbakkråkeboller ( Strongylocentrotus droebachiensis ) som beiter på stortare ( Laminara hyperborea ) og andre fastsittende alger. Opplysninger gitt i intervjuer med fiskere langs strekningen Hitra – Tromsø tyder på at nedbeitingen startet omtrent samtidig i hele dette området i begynnelsen av 1970-årene.

Arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet 2002.

Det finnes ikke sikre tall på hvor stor del av områdene med tareskog som er berørt av nedbeitingen, men en kartlegging av kystområdene i Troms har vist at omtrent halvparten av tareskogen er borte på grunn av kråkebollebeitingen. Dette er sannsynligvis representativt for store deler av de berørte kystområdene.

Etter at kråkeboller har beitet ned tareskogen, vil de hindre nyetablering av tare og all annen bunnvegetasjon, bortsett fra kalk-rødalger som vokser som et skorpeformet lag på bunnen. Bortsett fra store mengder kråkeboller, er det svært få dyr i slike områder. Kråkebollene klarer seg lang tid med lite mat og lever relativt lenge også i områder der algevegetasjonen er borte. Stortareskogen er et viktig leveområde for kystnær fisk, og nedbeitingen kan derfor få store konsekvenser for forekomsten av kystnære fiskebestander. En sterk reduksjon i kystfisket rundt Vega i Nordland fra midten av 1970-årene falt i tid sammen med nedbeitingen av tareskog langs kysten av Trøndelag og Helgeland.

Arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet 2002.

En arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet fremmet i 2002 forslag om fangst på drøbakkråkeboller for å bidra til å redusere kråkebollebestandene i Nord-Norge. Det vises til at en reduksjon av tettheten til kråkeboller er en nødvendig forutsetning for å få tilbake fastsittende alger og tarevegetasjon. Til grunn for forslaget ligger en hypotese om at reetablering av tare i seg selv bidrar til å stabilisere tareskogssamfunnet, muligens gjennom at dette skaper et habitat med mange predatorer på små og store kråkeboller.

Stortare blir høstet i Sør-Norge fra Rogaland til Sør-Trøndelag, se kap. 7.2.6.6. Det har ikke vært problem med manglende gjenvekst på feltene, bortsett fra i Sør-Trøndelag der det har vært observert forsinket gjenvekst i noen områder pga. kråkebollebeiting. Taretrålingen har vært kontroversiell i noen områder, og det har vært reist spørsmål om fjerning av tareskog gjennom trålingen kan ha ført til reduserte habitater eller mattilbud for fisk og sjøfugl, om det kan ha innvirket på tareskogens bølgedempende effekt, eller redusert bestander av hummer eller taskekrabbe ( Cancer pagurus ) eller artsrikdommen generelt i tareskogen. Det finnes imidlertid ikke noen dokumentasjon på at taretråling så langt har hatt en langtidseffekt på artsmangfoldet i tareskogen eller har ført til nedgang i bestander av fisk, hummer eller krabbe ( Brachyura ).

Fosså 1995; Michalsen (red.) 2004.

Mulige årsakssammenhenger

Økende forekomster av kystsel er nevnt som den bakenforliggende årsaken til fremveksten av store mengder kråkeboller og dermed nedbeitingen av tareskogen. En tenker seg da at gråsteinbit er den viktigste predatoren på kråkeboller, og at sel er den viktigste predatoren på steinbit, og at økningen i kystselbestanden har ført til reduserte steinbitbestander som igjen har ført til økende forekomster av kråkeboller. Nye resultater har som nevnt ovenfor vist at haverten konsumerer mye små-steinbit. En kan derfor ikke se bort fra at en økende havertbestand til en viss grad kan påvirke gråsteinbitbestanden gjennom predasjon på små gråsteinbitindivider. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon som viser en sammenheng mellom havertens konsum av gråsteinbit og bestandsutviklingen til dette fiskeslaget, og en vet heller ikke hvor mye fiskeriet på gråsteinbit kan ha å si i en slik sammenheng.

Det finnes heller ikke dokumentasjon på at størrelsen av kråkebollepopulasjonene tidligere ble kontrollert av en enkelt predator, som f.eks. steinbit. En kan likevel ikke utelukke at predasjon på kråkeboller kan ha en innvirkning på populasjonsstørrelsen til kråkeboller ved små og ”normale” kråkebollebestander. Det finnes en rekke viktige predatorer på kråkeboller, og det er mulig at det samlede predatortrykket av disse (f.eks. steinbit, stor torsk, krabbe, sjøfugl) tidligere holdt kråkebollebestandene i sjakk. En generell nedgang i noen av predatorpopulasjonene kan dermed ha ført til den store økningen i kråkebollebestandene. Det foreligger imidlertid ikke noen vitenskapelig dokumentasjon for dette.

Grunnen til fremveksten av store mengder kråkeboller i Midt- og Nord-Norge på begynnelsen av 1970-tallet er med andre ord ikke klar. Det kan tenkes at et minsket predatortrykk har vært en årsak, men det kan også tenkes andre grunner. En slik grunn kan være at kråkebolleyngel av en eller annen årsak i en periode har overlevd i større utstrekning enn ellers. Resultater fra gamle feltdata tyder på at dette kan ha vært tilfellet, men dokumentasjonen er ikke god nok til å underbygge sikre uttalelser om dette.

Arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet 2002.

7.3.2.5 Oppsummering

Trusselfaktorene rettet mot marine arter er knyttet dels til høsting og overbeskatning og dels til utslipp mv. fra petroleumsvirksomhet, skipsfart og annen industri (miljøgifter). Også andre faktorer som introduksjon av fremmede arter og oppdrettsvirksomhet kan påvirke det marine biologiske mangfoldet. Det er vanskelig å angi sikre årsakssammenhenger for bestandsendringer i det marine miljø. Ofte er det også en kombinasjon av flere faktorer som spiller inn. Det er heller ikke alltid klart om variasjoner i bestander skyldes naturlige svingninger eller påvirkninger utenfra. Det er imidlertid flere tilfeller som viser at ressursutnyttelsen ikke bestandig er tilpasset ressursgrunnlaget. Utformingen av høstingsregimet kan derfor være av stor betydning for en del bestander.

Gjennomgåelsen av status for utvalgte bestander i Norskehavet/Barentshavet og Nordsjøen/Skagerak viser at flere bestander ligger under den sikre biologiske grensen for høsting. Dette gjelder bl.a. bestandene av nordsjøtorsk, kysttorsk, norsk-arktisk torsk og lodde. Videre viser analyser at norsk-arktisk hyse har vært høstet for hardt etter 1992, og ICES anbefaler en reduksjon i beskatningsgraden. Av de nevnte bestandene har nordsjøtorsken den laveste gytebestanden. ICES har for 2004 gitt tilrådinger om stans i loddefisket i Barentshavet, stans i alt fiske som tar torsk som bifangst i Nordsjøen, og stans i fangst av kysttorsk.

Andre bestander har i dag en gytebestand over den biologiske grensen, men er utsatt for et fiskepress som overstiger bestandsnivået, jf. f.eks. situasjonen for nordsjøhyse. Dersom fiskepresset for denne bestanden ikke reduseres, vil gytebestanden etter hvert bevege seg utenfor den sikre biologiske grensen.

7.3.3.1 Innledning

Presset på det biologiske mangfoldet er ulikt i forskjellige deler av landet. I lavlandet i Sør-Norge er naturen sterkt påvirket, mens den i de høyereliggende og nordlige områdene har et mer intakt preg. Det er i Sør-Norge en finner de fleste truete naturtypene. For mange naturtyper foreligger det ingen eksakte data for arealutviklingen, men kunnskapen er tilstrekkelig god til at man med rimelig grad av sikkerhet kan peke ut hvilke naturtyper som er mest utsatt. Naturtyper som har fått redusert sin utbredelse på grunn av forskjellige inngrep eller endret arealbruk, er urskog, rike sumpskoger, slåtteenger, kroksjøer og meandrerende elvestrekninger, naturlig fisketomme innsjøer og tjern, og elvedelta.

http://www.mistin.dep.no

Rapporten Truete vegetasjonstyper i Norge beskriver tilstanden for 71 norske vegetasjonstyper og 68 regionale utforminger av disse. 46 vegetasjonstyper og utforminger betegnes som enten akutt truet eller sterkt truet, og 60 som noe truet.

Fremstad & Moen (red.) 2001, s. 207.

Mange av de direkte truete og sårbare artene finnes i truete og hensynskrevende naturtyper og har helt spesielle krav til leveområdene.

Se Direktoratet for naturforvaltning 1999b s. 19 tabell 2, som viser fordelingen av rødlistete arter på ulike levesteder.

Nedenfor gis det en nærmere beskrivelse av tilstanden for norske hovednaturtyper, jf. kap. 5.3.2–5.3.3.

7.3.3.2 Fjell

I fjellet er inngrep i forbindelse med vannkraftutbygging, reiseliv, hyttebygging og veier, slitasje bl.a. på grunn av motorisert ferdsel, overbeiting og langtransportert sur nedbør blant de viktigste truslene mot det biologiske mangfoldet. I tillegg kan fjellnaturen komme til å bli sterkt påvirket av klimaendringer. Allerede nå kryper bjørkeskoggrensen oppover flere steder i landet (se også kap. 7.2.4.3). Hovednaturtypen fjell, som regnes som områdene over den klimatiske skoggrensen,

Direktoratet for naturforvaltning, 1999a.

7.3.3.3 Skog

Til sammen 15 norske skogtyper er vurdert å tilhøre en av IUCNs truethetskategorier. I kategorien ”akutt truet” finner vi varmekjær kildeløvskog, mens rik sumpskog (både i gran- og edelløvskog), rikt hasselkratt og svartorstrandskog regnes som ”sterkt truet”.

Fremstad & Moen (red.) 2001.

I storskala perspektiv er bestandsskogbruket i ferd med å forvandle strukturen i barskogslandskapet, og det finnes i dag få store områder med produktiv skog som har et urørt preg. Bestandsskogbruket fører til en skarpere oppdeling av skoglandskapet i henholdsvis felter med hogstflater og ung produksjonsskog og felter med eldre skog. Flatehogst bidrar til økt ensaldring av trærne innenfor det enkelte bestand, og til at den gjennomsnittlige størrelsen av de enkelte skogbestandene reduseres. De biologiske effektene av omformingen til ”lappeteppestruktur” er utilstrekkelig kjent, men er trolig en betydelig faktor for populasjonsstørrelser og artssammensetning av planter og dyr.

Framstad et al. 2002.

7.3.3.4 Kulturlandskap

I dag er flere vegetasjonstyper i kulturlandskapet truet. De viktigste truslene mot det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet er opphør av tradisjonelle driftsformer slik som beiting, innføring av sprøyting, gjødsling og pløying på arealer som ikke har vært utsatt for dette tidligere, tilplanting, samt inngrep som følge av arealpress i byer og tettsteder. Ved f.eks. gjødsling av slåtteenger og beitemarker er effekten på det biologiske mangfoldet betydelig. På 1 m2 ugjødslet eng kan det finnes 40 til 50 ulike gressarter og urter, mens 1 m2 gjødslet eng rommer 5 til 15 arter.

St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

Fraværet av beiting går sterkt ut over kulturlandskapet rundt setergrender, med store konsekvenser for en rekke beiteavhengige arter av urter og gress. Bare i Buskerud er antall setre redusert fra 3 197 i 1939 til 262 i 2003.

http://www.mistin.dep.no

7.3.3.5 Ferskvann

Langtransportert forurensning i form av sur nedbør er den enkeltfaktoren som har hatt størst negativ effekt på det biologiske mangfoldet i ferskvann (se kap. 7.2.7.2 og 7.3.1). Siden 1988 har imidlertid svovelinnholdet i nedbøren, elver og innsjøer i Sør-Norge avtatt med ca. 35 %, og enkelte arter av vannlevende smådyr er i ferd med å vende tilbake. Likevel bidrar høyt innhold av nitrogen i nedbør til å opprettholde forsuringen i store deler av Sør-Norge. I tillegg har vassdragsutbygging, veiutbygging nær vassdrag, fjerning av kantvegetasjon, gjenfylling av dammer og bevisst eller ubevisst utsetting av arter påvirket det biologiske mangfoldet i vann og vassdrag. Blant annet er fire av landets seks amfibiearter i dag rødlistet.

Elvedelta er i Norge, som i verden for øvrig, en truet naturtype. Mange elvedelta er i dag preget av industrietablering og tettstedsutvikling, spesielt i Sør-Norge. Av totalt 284 elvedelta større enn 250 dekar er 43 nedbygd i en slik grad at de helt har mistet sin funksjon som naturlig økosystem. Av disse ligger 39 i Sør-Norge. 109 delta kan sies å være middels berørt. Av disse ligger 89 i Sør-Norge. Av de 132 lite berørte deltaene, er det 65 som er helt uberørt av menneskelig påvirkning. Bare 22 av disse ligger i Sør-Norge.

http://www.dirnat.no

7.3.3.6 Myr og våtmark

I løpet av de siste 150 år er arealet av våtmark kraftig redusert.

http://www.sabima.no

Nedbygging, grøfting og oppdyrking, uttak av torv og overgjødsling (fra langtransportert nedbør) utgjør de største påvirkningsfaktorene. Disse virker direkte på det biologiske mangfoldet gjennom å redusere leveområdene for sjeldne plantearter, gyte-, oppvekst- og leveområder for fisk, amfibier og krypdyr, samt hekkeområder og rasteplasser for fugl. Indirekte påvirkes det biologiske mangfoldet ved at økologiske tjenester som vannregulering og vannrensing reduseres.

7.3.3.7 Rasmark, berg og kantkratt

Rasmark, berg og kantkratt utgjør allerede i dag relativt små arealer. Kantkratt står mange steder i fare for å vokse igjen til skog med tiden. Årsaken er manglende bruk av driftsformer som sikrer eksistens av kulturmarker med kantkrattsoner eller åpne og halvåpne arealer.

7.3.3.8 Strand- og fjæresonen og sjøsonen

De fleste naturtypene under kategorien havstrand/kyst i DNs håndbok om kartlegging av naturtyper ligger i strand- og fjæresonen, f.eks. kalkrike strandberg og strandeng og strandsump.

I sjøsonen finner vi bl.a. dypvannskorallrevene. Anslagsvis er mellom en tredjedel og halvparten av slike rev langs norskekysten helt eller delvis ødelagt, hovedsakelig som følge av bunntråling. Også petroleumsaktivitet medfører til dels betydelige fysiske inngrep i sjøbunnen.

Generelt utgjør overbeskatning, etablering av oppdrettsanlegg, skjellsandopptak og taretråling, utslipp av miljøgifter og utslipp fra petroleumsvirksomhet hovedtruslene mot det biologiske mangfoldet i kyst- og havområder. For kysten kommer i tillegg nedbygging av strandsonen.