Minneord ved Emil Okkenhaugs begravelse

Sjekkes mot fremføringen

Kjære Emil Okkenhaugs foreldre, søsken, slekt, venner, skolekamerater, kjære AUF’ere,

Midt i sorgen og fortvilelsen over de fryktelige tapene av våre unge, griper jeg til dagen før 22. juli, soldagen torsdag den 21. juli da jeg besøkte Utøya.

Da var Utøya det Utøya skulle være; full av engasjement, liv og røre, glede, men også preget av dette alvoret vi finner hos ungdom som har bestemt seg for at de vil delta, ta ansvar, de vil gjøre en forskjell for verdier de tror på.

Emil Okkenhaug fra Nesset og Levanger var midt i blant denne ungdommen, og hadde alt dette ved seg; gleden, alvoret, engasjementet, omsorgen for andre. 15 år – og på Utøya for aller første gang, som én av en hel gjeng med 13 flotte ungdommer fra Levanger AUF, her i Nord-Trøndelag - hvor Arbeiderpartiet har sterke røtter og livskraft – og hvor flere av partiets grunnsteiner står.

”Størst blant folket er de unge”, sa statsminister Stoltenberg i Stortinget sist mandag.

Unge Emil var blant de største. Han dro til sin første Utøya-leir - full av forventninger til sommerdager sammen med unge fra hele Norge – dager fylt med politikk, konserter, fotball og volleyball, bading, sang, leirbål – nye venner, nye bekjentskaper – med verdier og et utsyn de sammen delte.

I Emil ser vi kjennetegnet på AUF’eren – ung, modig, med rettferdighetssans, som ser ting han vil ha gjort eller ønsker å endre på, og som så vender seg mot politikken og demokratiet for å gjennomføre.

15 år – likevel med en velkjent handlekraft og vilje - formet i et raust og inkluderende hjem - Emil kjente verdien av et mangfoldig Norge, og hvor godt vi i dette landet har det.

”Størst blant folket er de unge”. Vi kan hente frem bildet av Emil og tenke at med ungdom som ham har Norge det beste utgangspunktet.

Men så skal vi samtidig leve videre med at Emil ikke kom tilbake i live fra Utøya – og at en pult vil stå tom ved Levanger videregående skole om et par uker.

Det er fryktelig, det er opprørende. Dere som sto ham nærmest opplever dyp sorg og smerte. Vi sørger med dere og slutter ringen om dere. Vi strekker oss nå mot den nærmeste familie – mor Ann Mari, far Arne, søstrene Oda og Maria, slekt, pårørende, idrettsvenner og skolekamerater, med all den omtanke og kjærlighet vi kan gi.

Midt i smerten, i dette dypet, skal dere vite og føle at dere er en del av et større fellesskap. Et fellesskap i Levanger, et fellesskap ved Emils livlige skole- og idrettsmiljøer, og et fellesskap i Arbeiderpartiet, der Emil denne våren hadde meldt seg inn.

Og – utover Levanger og her i fylket – skal dere kjenne på et enda videre fellesskap fra en hel nasjon, som står sammen med dere, på tvers av alle skillelinjer, i denne sorgen.

Vi legger fellesskapets sterke arm rundt dere. Og vi henter styrke og kraft nettopp fra dere, som er både modige og sørgende, med dette budskapet:

Med ondt skal ikke ondt fordrives. Onde gjerninger skal erstattes av gode gjerninger. Hat skal ikke besvares med hat. Jeg tror Emil ville ha tenkt sånn.

Kjære dere,

Emil og de unge på Utøya sa ofte at de hadde flere av oss etablerte politikere som forbilder. Jeg tenker i dag på hvor sterkt denne forbindelsen går begge veier, og jeg vil si det slik: Emil Okkenhaug var også et forbilde for meg. For finnes det noen sterkere inspirasjon, enn en 15-åring som kaster seg inn i politikken i troen på at han kan og vil gjøre en forskjell? Finnes noen sterkere påminnelse enn ungdommens – om at vi må være entusiastiske, idealistiske, omtenksomme, ærlige, gode, utålmodige – og modige.

Men Emil er ikke her blant oss – og heller ikke Lene Maria fra Namsos, eller Aleksander fra Meråker – eller Bano, Tore, Silje, Espen, Thomas, Margrete, Henrik, Håvard og alle de andre som falt for en drapsmanns våpen på Utøya.

Det er ikke til å forstå.

Likevel opplever vi i disse dagene dette: I vårt felles rom tegnes bildene enda klarere av menneskene som ble revet vekk. Vi opplever å bli bedre kjent med – og glad i – mennesker vi er med å bisette og minnes. De berører oss, de vekker og inspirerer oss – og det etter at de ble tatt i fra oss.

Emil Okkenhaug og hele den lange listen av navn lyser i mot oss, de blir tydeligere. Vi skjønner at de er tatt fra oss – og samtidig skjønner vi at de ikke vil bli borte. De vil gå inn i sin politiske bevegelses rekker av pionerer. De vil bli husket.

Men død, tap og sorg er forferdelig vondt. Sorg tar krefter og det tar tid. Vi må snakke sammen når det trengs, være sammen når det trengs, våge å ta i mot, våge å vandre med dem som sørger mest, og vi må gi rom for at vi mennesker sørger på hver vår måte.

Jeg vet ikke om det er noen fullgod trøst, men Emils engasjement og integritet vil inspirere, langt inn i fremtiden. Vi har idealismen hans, humøret hans, smilet, vi har standpunktene og holdningene hans, vi har familien og vennene hans – vi ser ham for oss – vi føler ansvaret for å ta hans engasjement videre.

På denne måten vil han fortsatt være med på å forme Levanger, Nord-Trøndelag, Norge og verden.

Jeg lyser fred over Emil Okkenhaugs minne.

****

(Talen er trykt i sin helhet i Trønder-Avisa 5. august 2011.)