Denne sida finst ikkje på nynorsk. Til nynorsk forside

Klima og utenrikspolitikk – utfordringer og mulig­heter

Knut H. Alfsen, forskningssjef, Petroleum og miljøøkonomi, Statistisk Sentralbyrå (SSB), Oslo

Innledning

Norge er et lite land, men med store naturressurser som over tid konverteres til finansielle ressurser. Ressursene gir Norge rikdom og makt utover hva vår lille befolkning og størrelse skulle tilsi. Men makt genererer som kjent motmakt. Uten en stor befolkning og en mektig militærstyrke er det derfor grenser for hvor rike vi kan bli i Norge uten at andre land vil søke å få en del i, eller endog overta, vår rikdom. Norge er derfor usedvanlig avhengig av å oppføre seg ”ordentlig” i ver­denssamfunnet. Utover rene etiske grunner er det i vår egen interesse å oppføre oss anstendig og vise et internasjonalt ansvar utover hva som kan regnes for normalt.

Klimaproblemet er globalt og krever at vi samlet klarer å forvalte det fellegodet det er å kunne slippe ut klimagasser, først og fremst CO2. Dette er derfor en arena hvor vår anstendighet som nasjon vil bli testet. 

Om klimaproblemet

Over de siste knappe 40 år, dvs. fra 1970 og frem til i dag, har de globale utslipp av klimagasser vokst med 70 prosent. Den største økningen (145 prosent) har energisektoren stått for. Denne økningen har skjedd til tross for en nedgang i energiintensiteten på 33 prosent. En kombinasjon av økonomisk vekst (opp 77 prosent) og befolkningsvekst (69 prosent) er de viktigste årsakene til fortsatt ut­slippsvekst. Og veksten er akselererende. Mens den årlige globale utslippsveks­ten på 1990-tallet var på 1,1 prosent per år, har veksten siden år 2000 vært på hele 3,1 prosent per år (Raupach m.fl., 2007).

FNs klimapanel (IPCC, 2007a,b,c) rapporterer nå at vi observerer klare tegn på endringer i klimaet på grunn av menneskelig aktivitet. Global middeltemperatur har økt med vel 0,7 grader over de siste hundre årene. Elleve av de tolv siste årene rangerer som de varmeste årene som noen gang er målt og andre halvdel av det forrige århundre er med overveldende sannsynlighet de varmeste 50 år kloden har opplevd de siste 500 år. Isen i Arktis smelter i likhet med de fleste is­breer andre steder på jorda. Havnivået stiger. Siden 1961 har økningen i snitt vært på 1,8 mm/år, men har siden 1993 akselerert til 3,1 mm/år. Oppvarmning, havnivå osv. øker i likhet med utslippene i et stadig økende tempo. Vi observerer skader på natursystemer og tap av biodiversitet som følge av den globale opp­varmingen[1].

Uten kraftige tiltak mot utslipp av klimagasser vil skadeomfanget øke dramatisk; og fortere og sterkere enn det temperaturen eller utslippene selv vil gjøre. Skal vi med rimelig grad av sikkerhet forhindre storstilte skader fra klimaendringene er utfordringen å redusere utslippene vesentlig innen siste halvdel av dette år­hundre. Det er snakk om reduksjoner i størrelsesorden 70-90 prosent, og dette fra dagens nivå, ikke et stipulert høyere nivå en gang i framtiden. Om vi tar ut­gangspunkt i at de globale utslippene bør reduseres med om lag 50 prosent innen midten av århundre, og at disse utslippene skal fordeles likt på jordens be­folkning, finner vi med dagens befolkningstall at de rike land må redusere sine utslipp med over 80 prosent! Denne utfordringen kan best beskrives som at våre samfunn skal bli nær utslippsfrie[2]. Det er klart at dette bare er mulig med massiv utvikling og implementering av ny og klimavennlig teknologi. Å utvikle og ta i bruk ny klimavennlig teknologi innen alle sektorer i samfunnet er derfor nøkkelen til ”løsningen” på klimaproblemet.

Dette er de langsiktige imperativer klimaproblemet stiller oss ovenfor. Teknologi­utvikling tar imidlertid tid – ofte fra 15 til 20 år når det gjelder å kommersialisere storstilte systemer som energi- og transportsystemer. Videre vil det ta ytterligere tid å få implementert de kommersielle løsningene når de først foreligger. De lang­siktige imperativene gir derfor også føringer på kort sikt: Vi må starte teknologi­utviklingen nå! Det betyr at vi må avsette ressurser og legge til rette for nødven­dig kompetanseoppbygging, forskning og utvikling innenfor dagens budsjetter. Det er først og fremst de rike land som besitter nødvendig kompetanse og har nødvendige ressurser til å starte dette arbeidet. Med få unntak har imidlertid ikke enkeltland kapasitet til å gjøre hele jobben. Vi trenger derfor en samordnet inn­sats fra alle industrialiserte land i dette arbeidet. Å få til dette bør være øverst på prioriteringslisten når de internasjonale klimaforhandlere skal diskutere etter­følgeren til Kyoto-protokollen. 

Hjemme eller ute?

Teknologiutfordringen peker i retning av at tiltak ”hjemme” – forstått som ”de rike land” – er viktige. Imidlertid er det et annet forhold som må veies opp mot dette. Det henger sammen med at det er de akkumulerte utslippene over tid som bestemmer klimautviklingen og at utslippsreduksjonene som kreves er så store at om vi unnlater å redusere de globale utslippene i dag, kan det bli nærmest umulig å klare nødvendige utslippsreduksjoner i morgen. Sagt med andre ord, vi trenger å redusere utslippene og om vi i dag unnlater å gjøre det, må vi i morgen både ta igjen det vi ikke gjør i dag samtidig med at morgendagens reduksjoner må gjen­nomføres. Denne doble byrden kan vise seg å bli for tung. Det er derfor viktig at vi sprer utslippsreduksjonene over tid, og tar en del allerede i dag. Oppgaven blir derfor tofoldig: både sikre globale utslippsreduksjoner i dag og sikre nødvendig teknologiutvikling for reduksjoner i morgen.

Det er en utbredt oppfatning at det i dag er billigst å redusere utslippene i de fat­tige land, til tross for at de har lave utslipp målt per innbygger i utgangspunktet. For å få til størst mulige utslippsreduksjoner for en gitt mengde penger argumen­teres det derfor med at de rike land bør bruke sine ressurser på utslippsreduk­sjoner i de fattige land. Dette er riktig på kort sikt, forutsatt at tiltakene er effektive og at de ikke går på bekostning av nødvendig teknologiutvikling i de rike land.

Samlet sett står vi derfor ovenfor et både-og: Sikre teknologisk utvikling i de rike land samtidig med at vi får til størst mulige utslippsreduksjoner globalt. Begge deler er internasjonale oppgaver (dog med ulike målgrupper) som griper inn i utenrikspolitikken. På den ene side å samle en ”coalition of the willing” blant de rike land for teknologiutvikling (ikke ulikt oppgaven Verdensbanken og IMF har vis a vis oppgave å bekjempe fattigdom), og på den andre side sikre utslippsreduk­sjoner i fattige land på en måte som gir faktiske reduksjoner og samtidig bidrar til sosial og økonomisk utvikling[3]. Utbredelse av korrupsjon i mange fattige land og det faktum at enkelte prosjekter som reduserer lokale utslipp kan bidra til en samfunnsutvikling som øker de nasjonale utslippene (såkalte ”rebound” effekter), gjør at selv den tilsynelatende enkle oppgaven med å redusere ”ute” kan bli komplisert.

Spørsmålet om eierskapet til utslippsrettigheter reiser også vanskelige spørsmål. Det finnes rene bistandsmotiverte grunner for at for eksempel Norge skal hjelpe et fattig land som Uganda med å bygge klimavennlige kraftverk basert på vann­kraft. Om Norge skal kreve rett til større utslippsrettigheter som følge av slik hjelp, vil dette uvergelig redusere bistandselementet i slik hjelp. En del av det som tidli­gere var mer eller mindre altruistisk bistand får dermed karakter av rent kommer­sielt kjøp av et gode – rett til utslipp av klimagasser. Reduksjoner ute kan derfor komme i konkurranse med to andre gode formål: teknologiutvikling hjemme og uselvisk bistand til fattige land.  

Olje og gass

Hvilke perspektiver stiller dette Norge som olje- og gassnasjon ovenfor på kort sikt? Eller formulert som i spørsmål 1 i oppgaven gitt: Hva betyr utviklingen i internasjonal klimapolitikk for etterspørselen etter norsk olje og gass i de nærmeste år/ti-år?

Svaret på dette spørsmålet avhenger selvfølgelig av hva som skjer på klima­tiltakssiden internasjonalt. Det er mange mulige alternativer. Et ”dårlig” og et ”godt” utfall (for klimaet) kan være:

Man lykkes ikke i å få en ny avtale etter at Kyoto-protokollen utløper i 2012. Enkelte regioner (EU) vil likevel føre en moderat ambisiøs klimapolitikk, mens andre som USA og u-landene, vil følge en ”business-as-usual” linje.

 Man klarer å forlenge Kyoto-protokollen for en ny fem-års periode med mål om utslippsreduksjoner for 2013-2017. USA (og muligens Australia) velger fortsatt å stå utenfor avtalen, men utvikler egne kvotehandelssystemer som i noen grad kan koples opp mot Kyoto-systemet. EU, USA og Japan inngår forpliktende avtaler om en koordinert satsing på klimateknologi­utvikling. U-landene har fremdeles ikke forpliktelser, men inviteres med i teknologisamarbeidet med løfte om teknologiinvesteringer i disse landene.

Det er liten grunn til å tro på at hvert av disse utfallene vil ha stor betydning for etterspørselen etter norsk olje og gass fram mot, la oss si 2030. Dette under­støttes av IPCC som viser meget beskjeden reduksjon i global etterspørsel etter olje og gass (men stor reduksjon i etterspørsel etter kull) ved ulike stabiliserings­målsettinger, se Figur 1.

Figur 1: Primær energietterspørsel for årene 2030 og 2100. Tre illustrative scenarioer basert på fire modeller (Message, Image, AIM og Ipac). BL står for Base Line. Scenarier markert med tall angir ambisjonsnivået mht utslippsreduksjoner (målt som strålingspådriv, i enheten W/m2). Lavere tall angir mer ambisiøse målsettinger. Kilde: IPCC 2007c, Figure 3.24.

Med en aktiv klimapolitikk vil selvfølgelig etterspørselen reduseres noe fra land med utslippsforpliktelser, men neppe dramatisk, og neppe så mye at det vil domi­nere andre viktige forhold av betydning for oljemarkedet; først og fremst OPECs oppførsel, men også konfliktnivå i oljeproduserende regioner som Nigeria, Iran, Irak, Aserbajdsjan, osv. Særlig OPECs reaksjon på en eventuell bred klimaavtale (alternativ 2 over) kan imidlertid ha betydning. Om OPEC velger å øke produk­sjonen for å konkurrere med fornybare alternativer, kan prisen på norsk olje bli vesentlig lavere enn i dag. På den annen side vil klimaendringene i seg selv kunne bidra til økt sosial uro i mange deler av verden, deriblant oljeproduserende regioner. Dette vil bidra til å opprettholde en høy oljepris.

Alt i alt synes det derfor som at den umiddelbare ”trusselen” mot norske petro­leumsressurser ikke er stor på kort sikt. Etterspørselen etter konvensjonell olje og gass vil sannsynligvis gi god avkastning på eksisterende norske reserver de kommende årene.

I et lengre tidsperspektiv blir utslagene større (se Figur 1), og framtiden for fossilindustrien vil avhenge av teknologier for å fange og lagre karbonutslippene som følger fra bruk av disse ressursene. Dette bør det tas hensyn til når ut­viklingen av nordområdene skal stakes ut. Siden jordens kullreserver er enorme og lett tilgjengelige for folkerike stater som Kina, Russland, India og USA, er net­topp teknologier for slik CO2-fangst og -lagring helt sentrale for å håndtere klima­utfordringen.

Kan Norge ha en rolle i utvikling av denne teknologien? Ja, ubetinget. Til tross for at vi er et lite land som i utgangspunktet bare kan gi marginale bidrag til den globale teknologiutviklingen, kan CO2-fangst og lagring være en nisje der Norge kan gi mer betydelige bidrag. Dette bygger på tre forhold.

For det første har vi erfaring og dermed kompetanse på CO2-fangst og lagring (Sleipner). For det andre har vi gode kunnskapsmiljøer med relativt lang erfaring innen dette feltet. Og for det tredje har vi gode lagringsplasser i Nordsjøen. I til­legg har vi behov for kraft og god tilgang til fossilt brennstoff (gass). Vi har derfor en egen motivasjon for å utvikle og utprøve denne teknologien. Samlet gjør dette at det ligger godt an for at Norge faktisk kan yte bidrag av global betydning for utviklingen av nettopp denne klimavennlige teknologien.

Dette svarer i noen grad på spørsmål nr. 2: Hvordan kan Norge om­sette/utnytte sin posisjon som olje-/gassnasjon til en teknologisk verdiskapningsmessig og omdømmemessig (symbolsk) ledende miljø- og energinasjon?

I tillegg til å bidra til å kommersialisere CO2-fangst og –lagring, kan og bør Norge også satse på et begrenset antall andre teknologiløsninger, gjerne knyttet til for­nybar energi som vindmøller til havs, solceller og biomasse. I dette forsknings- og utviklingsarbeidet bør vi selvfølgelig samarbeide nært med andre land, og aller helst sørge for a teknologiutviklingen blir en sentral del av neste generasjons internasjonale klimaavtale.

Det er grunner til å tro at Kyoto-sporet på sikt ikke vil kunne gi oss den teknologi­utviklingen vi kommer til å trenge, se Alfsen og Eskeland (2007) for en utdypning av dette. Det internasjonale klimaregimet må derfor suppleres med en eller annen form for teknologibasert avtale. Om Norge kunne gå foran i å etablere en koordi­nert teknologidugnad blant likesinnede land, vil dette kunne være et vesentlig bidrag til å møte den globale utfordringen knyttet til klimaendringer.

Hvor godt rustet er Norge som storeksportør av olje/gass for en utvikling (på sikt) bort fra fossile brensler som viktigste globale energikilde, jfr også innrettingen av vår industri- og tjenesteyting og den viktige finansielle inn­tjening olje- og gassøkonomien innebærer?

Med en satsing på teknologier for CO2-håndtering (fangst og lagring), vindmøller til havs og solcelleindustrien, vil Norge være godt rustet for å levere både klima­vennlig energi og avfallstjenester (CO2 lagring) til Europa i den overskuelige framtid. Til dette kommer at en langvarig og systematisk satsing på teknologi­utvikling vil Norge som samfunn også etter hvert besitte mer generell teknologi­kompetanse som vil være svært verdifull i en stadig mer globalisert og dynamisk framtid, uavhengig av på hvilket grunnlag denne kompetansen ble etablert. Det er derfor mulig både å bidra til å løse klimaproblemet og å forbrede Norge på en framtid uten fossile reserver ved nå å legge opp til langsiktig kompetanse­oppbygging med sikte på nødvendig teknologiutvikling og –utprøving. En slik satsing må starte med å oppruste skolevesenet innen alle typer realfag, sikre god lærerutdanning, og legge til rette for stabile og gode arbeidsplasser innen hele spektret av teknologifag.  

Litteratur

Alfsen, K. H. and G. Eskeland (2007): A broader palette: The role of technology in climate policy, Report to the Expert Group for Environmental Studies 2007:1, Ministry of Finance, Sweden.

IPCC, 2007a: Climate Change 2007: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change [Solomon, S., D. Qin, M. Manning, Z. Chen, M. Marquis, K.B. Averyt, M. Tignor and H.L. Miller (eds.)]. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA, 996 pp.

IPCC, 2007b: Climate Change 2007 - Impacts, Adaptation and Vulnerability. Contribution of Working Group II to the Fourth Assessment Report of the IPCC. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA, (978 0521 88010-7 Hardback; 978 0521 70597-4 Paperback)

IPCC, 2007c: Climate Change 2007 - Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Fourth Assessment Report of the IPCC. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA, (978 0521 88011-4 Hardback; 978 0521 70598-1 Paperback). Se http://www.mnp.nl/ipcc/

Raupach, M. R., G. Marland, P. Ciais, C. Le Quere, J. G, Canadell, G. Klepper and C. B. Field (2007): Global and regional drivers of accelerating CO2 emissions, www.pnas.org/cgi/doi/10.1073/pnas.0700609104 


[1] Det er mer komplisert å slå fast om oppvarmingen til nå har ført til vesentlige skader på mennesker (selv om vær-relaterte fenomener som hetebølgen i Mellom-Europa i 2003 og orkanene Katarina med oversvømmelsen av New Orléans opplagt medførte omfattende og dramatiske skader).

[2] Helt uten utslipp av klimagasser vil vi selvfølgelig aldri klare å bli, og det vil da heller ikke være nødvendig da naturen har en viss kapasitet til å absorbere slike utslipp, men som en første tilnærming er det nyttig å beskrive utfordringen som det å bli et utslippsfritt samfunn.

[3] Et bistandselement kunne være å bidra til utviklingen av internasjonale systemer for overvåkning av CDM-prosjekter innen jord- og skogbruk. Dette er områder med store muligheter for karbonopptak, men hvor effektiv overvåkning krever avansert teknologi som satellittbaserte informasjonssystemer.

Sist oppdatert: 15.07.2008
Refleks - utenrikspolitisk ordskifte