Denne sida finst ikkje på nynorsk. Til nynorsk forside

Russisk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk og fremtidige hovedutfordringer i Norges forhold til Russland

Helge Blakkisrud, Avdelingsleder, Avdeling for Russlandsstudier, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Oslo

Trender i utenriks- og sikkerhetspolitikk

Russisk sikkerhets- og utenrikspolitikk har siden oppløsningen av Sovjetunionen vært preget av prøving og feiling. Forenklet sett kan man dele perioden fra 1991 og frem til i dag inn i fire faser som mer eller mindre sammenfaller med Boris Jeltsins og Vladimir Putins til sammen fire presidentperioder. Eller enda mer forenklet: i to perioder som hver starter med russiske ambisjoner om et tett samarbeid med Vesten, og som etter skuffelse over hvilke resultater dette samarbeidet gir, ender med en russisk tilbaketrekking og prioritering av egne interesser.

 

Tidlig 1990-tall: atlantismens gullalder

Sovjetisk utenrikspolitikk hadde vært ideologisk basert og bygd opp rundt supermaktens globale ambisjoner. Etter Sovjetunionens oppløsning var en slik politikk ikke lenger gangbar. I mangel av en egen velutviklet utenriks- og sikkerhetspolitikk la Russland seg de første par årene etter 1991 tett opp til vestlige ambisjoner og målsetninger. Dette var basert på en noe naiv antakelse om at med en omlegging til demokrati og markedsøkonomi ville Russlands interesser automatisk sammenfalle med Vestens. Den pro-vestlige, liberale og idealistiske utenrikspolitiske strategien, kjent som atlantismen, gav imidlertid ikke de forventede resultater. Innenrikspolisk ble vestlig økonomisk støtte og drahjelp i reformprosessen langt mer beskjeden enn man hadde håpet på. Utenrikspolitisk opplevde man at Russland ikke lenger nødvendigvis ble ansett som en likeverdig partner. Riktignok var det ingen diskusjon om Russlands plass i Sikkerhetsrådet, men fullt medlemskap i internasjonale organisasjoner satt i de fleste tilfeller langt inne.

Den eneste paneuropeiske organisasjonen alle de postsovjetiske statene var medlem av var KSSE. Moskva mente at den kalde krigens slutt krevde nytenkning om europeisk sikkerhetsarkitektur og kjørte frem KSSE som den primære sikkerhetsorganisasjonen i Europa. Flere NATO-medlemmer avfeide imidlertid KSSE som en ineffektiv ”diskusjonsklubb” og begynte i stedet å diskutere en modernisering og utvidelse av NATO. KSSE endte derfor opp som et russisk blindspor, og Moskva ble stående på gangen i diskusjonen om et nytt sikkerhetssamarbeid i Europa.

 

Andre halvdel av 1990-tallet: en multipolar verdensorden

Opplevelsen av at et sterkt svekket Russland gav mye mer enn det fikk tilbake – sammen med dramatisk økonomisk nedgang og politisk kaos på hjemmebane – førte snart til en omlegging av politikken. Allerede i 1993 tok man i den nye russiske utenrikspolitiske doktrinen et skritt vekk fra samarbeidslinjen i retning av en mer interessebasert utenrikspolitikk. I praktisk politikk kunne omleggingen kanskje tydeligst avleses i Russlands forhold til de tidligere sovjetrepublikkene og ønsket om å etablere en russisk interessesfære i det postsovjetiske rom.

Det endelige bruddet med atlantismen kom imidlertid først med skifte av utenriksminister i 1996, da Andrej Kozyrev ble erstattet av Jevgenij Primakov. Han lanserte snart sin egen, uoffisielle doktrine. Tre prioriteringer sto sentralt her: integrasjon av Russland i det globale markedet; motstand mot amerikanske initiativ på såkalte ”prinsipielle områder” (f. eks. NATO-utvidelse, økonomiske sanksjoner mot Irak eller intervensjon i Kosovo); og etablering av en multipolar verdensorden for å demme opp for amerikansk supermaktshegemoni. Heller ikke denne politikken ble imidlertid noen ubetinget suksess. En aktivering av relasjonene til Kina og India kunne ikke veie opp for flere tunge tilbakeslag i forholdet til Vesten. Til tross for at Russland satte store krefter inn på å forhindre en utvidelse av NATO til tidligere Warszawapaktland, måtte man i 1997 motvillig akseptere at Polen, Tsjekkia og Ungarn ble invitert til å gå med i organisasjonen. Også på Balkan led russisk diplomati nederlag. Det foreløpige bunnmålet i øst–vest-relasjonene kom med Kosovo-krigen i 1999.

 

Putin I (2000-04): Strategisk samarbeid med Vesten

På tampen av 1990-tallet fremsto Moskva for omverdenen som fragmentert og uten evne og ressurser til selv å sette dagsorden. Skifte av president fra Jeltsin til Putin innebar imidlertid en ny giv. Putin signaliserte umiddelbart at hans overordnete mål var å gjenreise Russland som internasjonal stormakt; en moderne stormakt basert ikke bare på militær kapasitet, men også på økonomisk styrke. Utenrikspolitikken skulle dermed først og fremst tjene innenrikspolitiske mål og økonomisk vekst, for derigjennom å legge grunnlag for et russisk comeback som internasjonal stormakt.

Putin tok til orde for en avideologisert utenrikspolitikk. Han anså samtidig at det langsiktige målet om stormaktsstatus best kunne nås gjennom et strategisk samarbeid med Vesten. Putins første presidentperiode kom dermed til å bli preget av en pragmatisk strategisk vestvending. Putin grep det mulighetsvindu terroraksjonene i USA gav, og tilbød amerikanerne full støtte i kampen mot internasjonal terror. Motytelsen var en internasjonal aksept for å definere inn krigen mot separatistene i Tsjetsjenia som en del av denne kampen. Det tok imidlertid ikke lang tid før samarbeidet igjen begynte å skrante. Kritikken av operasjonen i Tsjetsjenia ble riktignok tonet ned, men på flere sentrale områder opplevde Moskva at USA førte en politikk på tvers av russiske interesser. Tre sakskompleks var spesielt viktige i så måte: amerikansk motvilje mot å forlenge ABM-avtalen, NATOs vedtak om ytterligere utvidelse østover og planene om en invasjon i Irak.

 

Putin II (2004-08): Russisk selvhevdelse

Til en viss grad gjentok dermed historien fra 1990-tallet seg: I likhet med Jeltsin lyktes ikke Putin i å få aksept for en særbehandling som partner/alliert. En viktig forskjell var imidlertid at tilbakeslagene i utenrikspolitikken denne gang skjedde mot et bakteppe av et Russland som var betydelig styrket på hjemmebane. Putin hadde brukt de fire første årene ved makten til å stabilisere og styrke den russiske staten. Gjennom en omfattende sentralisering og administrativ reform var oppløsningstendensene fra 1990-tallet blitt reversert. I tillegg hadde økonomisk krise blitt snudd til økonomisk vekst og betydelig budsjettoverskudd takket være høye oljepriser. Når Russland nå igjen begynte å fokusere på nasjonale interesser, hadde man med andre ord helt andre ressurser til å understøtte en slik politikk med.

Putins andre presidentperiode har vært preget av en rekke interessekonflikter. Moskva har utfordret amerikansk politikk på områder som planene om utplassering av et rakettskjold i Europa, Iran-politikken og spørsmålet om Kosovos fremtidige status. Også forholdet til EU har blitt atskillig mer anstrengt de siste årene, særlig etter utvidelsesrunden i 2004. I stedet for å videreføre et samarbeid med EU som helhet, har Moskva prioritert utvalgte medlemsland og saksområder.

Et sentralt virkemiddel for å oppnå målet om stormaktsstatus er Russlands energiressurser. Etter konflikter rundt prisfastsetting med Ukraina i 2006 og Hviterussland 2007 har spørsmålet om energisikkerhet og Russlands ambisjoner som ”energisupermakt” stått sentralt på dagsordenen både i EU og ”Det nære utland”. Russland har på sin side forsøkt å spre risikoen knyttet til transitt ved å prosjektere nye ledninger som omgår Ukraina, Hviterussland og Polen, men samtidig selv søkt i størst mulig grad å monopolisere leveranser fra Sentral-Asia.

I tråd med den multipolare tilnærmingen vektlegges fortsatt et samarbeid med sentrale aktører som Kina, India og Iran. Sammenliknet med under Primakov, er det imidlertid en politikk mer drevet av pragmatisme og nasjonale interesser enn av prinsipper og ideologi. Samtidig underbygger den multipolare tilnærmingen impulsen til bilateralisme i russisk utenrikspolitikk.

 

Forsvarspolitikk

Mens utenriks- og sikkerhetspolitisk orientering har vekslet, har forsvarspolitisk utvikling i større grad vært underlagt de til enhver tid gitte økonomiske rammebetingelsene. Litt forenklet betyr det at 1990-tallet, hvor russisk økonomi var i fritt fall, innebar en nedbyggingsperiode, mens den bedrete økonomien etter tusenårsskiftet har gitt et utvidet handlingsrom.

Etableringen av 15 nye stater i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd førte til at det sovjetiske forsvaret ble stykket opp. Våren 1992 opprettet man Den kollektive sikkerhetsavtalen innenfor rammen av SUS-samarbeidet for å sikre fortsatt militær og sikkerhetspolitisk integrasjon i det postsovjetiske rom. I praksis tjente organisasjonen allikevel først og fremst som et redskap for en fredelig fordeling av sovjetisk materiell og infrastruktur. Russland fikk imidlertid eneansvar for det kjernefysiske arsenalet.

I løpet av 1990-tallets første år valgte man å bygge ned forsvaret på en måte som gjorde at det i større grad ble tilpasset det nye Russlands behov og reduserte ambisjoner. Det fantes imidlertid i liten grad økonomiske midler til å følge opp slike planer. Krigen i Tsjetsjenia (1994–96) avdekket med all tydelighet at det russiske forsvaret ikke var i stand til å møte behovene til den nye staten. Til tross for ambisjoner om reform (inkludert overgang fra verneplikt til et profesjonelt forsvar, en reduksjon i antall mann og opprettelse av mobile innsatsstyrker), forble omstruktureringen av forsvaret på 1990-tallet primært preget av manglende investeringer.

Under Putin har det imidlertid skjedd en dramatisk omprioritering. Dels skyldes dette de nye mulighetene som det økonomiske oppsvinget siden årtusenskiftet har gitt, dels er det en konsekvens av Putins stormaktsambisjoner. For første gang siden oppløsningen av Sovjetunionen finnes det nå midler til omfattende nyinvesteringer i alle grener av forsvaret. Riktignok har underfinansieringen gjennom hele 1990-tallet ført til at det er et enormt etterslep i utskifting av materiell og oppgradering av infrastruktur, men de nye budsjettene har også gitt rom for økt øvingsaktivitet, høyere lønninger og satsing på utvikling av ny teknologi.

Den kollektive sikkerhetsavtalen, som i utgangspunket var inngått for en periode på fem år, ble i 2002 omdannet til en permanent løsning, Den kollektive sikkerhetsavtale-organisasjonen (CSTO). Denne omfatter i dag Russland, Hviterussland, Armenia, Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Parallelt utviklet samarbeidet innenfor ”Shanghai 5” seg også i retning av tettere samarbeid, spesielt innenfor antiterrorvirksomhet. I 2002 opprettet Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan og Kina Shanghai samarbeidsorganisasjon (SCO), og i 2007 gjennomførte CSTO og SCO for første gang felles øvelser.

 

Utviklingstrekk i tiden etter Putin

Fra et russisk ståsted oppfattes i dag 1990-tallet oftest som et tapt tiår, et tiår preget av oppløsning, forfall og forspilte muligheter. På tampen av Putin-perioden fremstår Russland som en ganske annen, og langt mer konsolidert stat. Putin, som etter snart åtte år ved makten fortsatt har en oppslutning på rundt 80 % i meningsmålinger, har tilsynelatende truffet riktig med sin politikk, og det er derfor grunn til å vente mindre markante svinginger ved overgangen fra Putin til landets neste president enn hva tilfelle var ved forrige korsvei. Noen veivalg innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikk under Putin vil ventelig være retningsgivende også for etterfølgeren:

Russlands verdivalg gjør landet mindre følsomt for vestlig kritikk
På begynnelsen av 1990-tallet forsøkte Russland å importere vestlige modeller for demokrati og markedsøkonomi. Til tross for en rekke tilbakeslag forble russisk identitetsdebatt preget av diskusjonen om hvordan man skulle nærme seg/forholde seg til Vesten. Europa og USA fremsto enten som målet for hva Russland skulle bli, eller alternativt, som Russlands ”signifikante andre”.

Ved inngangen til Putins andre presidentperiode skjedde det imidlertid et identitetsmessig paradigmeskifte. Dels ansporet av det Kreml oppfattet som ”doble standarder” og en opplevelse av at Russland aldri ble ”bra nok” i vestlige øyne, dels som en konsekvens av styrket tro på egne løsninger med utgangspunkt i den vellykte konsolideringen som hadde funnet sted de siste årene, skiftet man orienteringspunkt. I dag aksepterer ikke Moskva lenger Vesten som en moralsk autoritet eller rollemodell, men forfekter i stedet troen på russisk egenart og en egen utviklingsvei, noe som gir seg utslag både internt og i utenrikspolitikken. Vestlig demokratikritikk blir f. eks. møtt med tesen om ”suverent demokrati”, at det russiske demokratiet må vokse frem innenfra med utgangspunkt i russiske historiske erfaringer og tradisjoner. Selv om Putin fortsatt understreker behovet for demokrati, markedsøkonomi og et velfungerende sivilt samfunn, skjer dette nå med en russisk aksent. Konsekvensen er at Russland i dag er mye mindre følsomt for vestlige råd og kritikk på disse områdene.

Utenrikspolitikken avideologisert og interessebasert
Russisk utenrikspolitikk har under Putin fremstått som avideologisert og interessebasert. Den bryter dermed fundamentalt ikke bare med den sovjetiske, som var ideologisk fundert, men også med atlantismens fokus på verdi- og identitetsfellesskap. Det som har gitt politikken retning, er først og fremst det overordnete målet om å gjenreise Russland som en moderne stormakt. Dette omsettes i praktisk politikk gjennom forsøk på å ivareta russiske interesser vis-à-vis andre aktører og å maksimere mulig økonomisk gevinst. Samtidig er det fortsatt uavklart hva Russlands nasjonale interesser mer presist består i utover en kombinasjon av suverent demokrati, økonomisk makt og militær styrke.

Den pragmatisk orienterte utenrikspolitikken implementeres gjennom en multivektorpolitikk. I motsetning til under Primakov, ønsker man i dag ikke å binde seg opp i permanente konstellasjoner. De ulike vektorenes viktighet veksler derfor avhengig av sakskompleks. Dette gir politikken et visst opportunistisk preg, som ytterligere forsterkes av den grunnleggende forståelsen av internasjonal politikk som et nullsumspill.

I den senere tid har pragmatismen blitt utfordret av en stadig krassere retorikk fra Kremls side. Det er imidlertid fortsatt et åpent spørsmål om det nye fokuset på fiendebilder primært er et grep for å styrke indre samhold i forbindelse med det forestående regimeskiftet, eller om det er et mer varig trekk knyttet til det ovennevnte identitetsmessige paradigmeskiftet.

Multipolaritet og personbaserte relasjoner fremfor multilateralisme
Vektleggingen av en multipolar tilnærming fører til at bredere og mer forpliktende institusjonaliserte samarbeidsformer blir nedprioritert. Russiske myndigheter foretrekker i stedet å dyrke relasjonene til enkelte nøkkelstater, og mer spesifikt, de personlige forbindelsene til nasjonale ledere. Et eksempel på dette er den tyske vektoren i Russlands relasjoner med EU. Idealet sett fra Kreml er stormaktskonserten. Samtidig synes det ofte å være en manglende forståelse i russisk diskurs for skillet mellom multipolaritet og multilateralisme.

Forsøkene på et internasjonalt comeback skaper friksjon
Beslutningstakerne i Kreml anser i dag at fasen med tilbaketrekking og midlertidig svekkelse i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning er et tilbakelagt kapittel. I en situasjon hvor statskassen er stinn av petrodollar og nasjonale strømninger står sterkt, er Russland igjen klar for å innta en mer offensiv rolle på den internasjonale arena. Russlands tilbakekomst forløper imidlertid ikke uproblematisk. Med utgangspunkt i rekken av stridsspørsmål som preger Russlands relasjoner med Vesten, og ikke minst den langt mer markante, enkelte vil si aggressive, retorikken fra russisk side den siste tiden, har flere observatører trukket paralleller til den kalde krigen.

En slik sammenlikning tilslører imidlertid mer enn den avklarer. Den kalde krigen tok utgangspunkt i en ideologisk fundert supermaktsrivalisering. Dagens russiske utenrikspolitikk er som nevnt avideologisert. Problemene i forholdet mellom Russland og Vesten skyldes i stedet i stor grad Russlands problemer med å vinne aksept for sine stormaktsambisjoner. Moskva utfordres i sin tradisjonelle interessesfære (jf de såkalte fargede revolusjonene i Georgia, Ukraina og Kirgisistan) og har også lykkes dårlig med å få gjennomslag for sine synspunkter i internasjonale fora. I stedet for selv å sette dagsordenen, har Moskva i stedet gang på gang måttet ty til bruk av negativ makt, dvs. sin evne til å blokkere pågående internasjonale prosesser. Det russiske diplomatiet fremstår dermed ofte som baktungt og lite konstruktivt.

Forsøkene på å redefinere russiske interesser og handlingsrom fører uvegerlig til en del friksjon. Stormaktsimpulsen i russisk utenrikspolitikk fører til at landet vil ha et forhold til Vesten som veksler mellom konkurranse og samarbeid, men det vil ikke være styrt av noen ideologisk drevet konflikt. Snarere enn kald krig er vi etter en del turbulente år muligens i ferd med å se en ny ”normalitet” i Russlands relasjoner med omverdenen.

Motgang tolkes som forsøk på å holde Russland ute/nede
En kompliserende faktor med Russlands stormaktsambisjoner er at de har hatt en tendens til å vokse raskere enn evnene. Suksessen på hjemmebane har ført til at Russland igjen forventer å bli behandlet som en tung aktør på den internasjonale arena. Spriket mellom et noe inflatert selvbilde og faktisk gjennomslagskraft i internasjonale fora kan forklare mye av frustrasjonen som i dag preger Russlands relasjoner med Vesten: man føler seg som en stormakt, men opplever ikke å bli behandlet som en. Fra russisk side tolkes ofte motstanden man møter internasjonalt som forsøk på å demme opp for russisk innflytelse og å holde Russland nede.

Samtidig overkommuniseres til en viss grad denne motstanden til det hjemlige publikum. I et forsøk på å styrke nasjonalfølelsen og bidra til samhold fremstilles omgivelsene som fiendtlig innstilt: NATO gjennomfører en aggressiv ekspansjon frem mot Russlands yttergrenser, USAs rakettskjold er primært rettet mot russisk andreslagsevne, etc. Til tross for all retorikk om demokrati og menneskerettigheter er Vestens overordnete mål i følge en slik fortolkning at Russland skal forbli svakt (en slik tolkning passer også inn i den geopolitiske verdensanskuelsen som gjennomsyrer mye av russisk utenrikspolitisk tenkning).

Stormaktsstatus underbygges gjennom evne til å projisere makt
Til tross for Putins understreking av at Russland skal være en moderne stormakt, har Moskva fortsatt en tradisjonell forståelse av makt. Dette har som nevnt bl.a. gitt seg utslag i en betydelig økning i investeringene i det russiske forsvaret siden årtusenskiftet (andelen av BNP som går til forsvarsrelaterte utgifter synes å ha stabilisert seg på rundt 3 %, men gitt veksten i BNP er det snakk om betydelige årlige påplussinger). Russiske myndigheter søker å underbygge stormaktsambisjonen gjennom å vise evne til å projisere makt og tilstedeværelse (jf gjenopptakelsen av øvelsestokt for strategiske bombefly langs norskekysten og i nordområdene).

 

Fremtidige muligheter/hovedutfordringer for Norge

Uavhengig av de ulike trendene listet ovenfor, er en av Norges største utfordringer i de bilaterale relasjonene med Russland rett og slett å fange Moskvas oppmerksomhet. Det er en grunnleggende asymmetri i relasjonene mellom småstaten Norge og stormakten Russland. Norge fremstår som en liten, perifer og uproblematisk aktør sett fra Moskva. Andre naboland representerer langt større utfordringer, og i en situasjon hvor Russland dessuten har ambisjoner om å være en global stormakt, må det målrettet innsats til for å få norske interesser opp på Moskvas radar.

Resentralisering bremser samarbeidstempoet i nord
For det bilaterale samarbeidet i nord utgjør den sterke sentraliseringstrenden på russisk side siden årtusenskiftet en utfordring. Etter den kalde krigens slutt valgte Norge en desentralisert løsning for å trekke Russland inn i et tettere samarbeid. Siden begynnelsen på 1990-tallet har man gjennom Barentssamarbeidet og andre former for grensekryssende samarbeid bygd ut kontakter og nettverk. De siste årene har imidlertid den russiske motparten gradvis mistet beslutningsmyndighet: Etter 1990-tallets desentralisering er makten nå igjen i stor grad tilbakeført til Moskva. Dette fører både til at videreutviklingen av samarbeidet går langsommere, gitt at nye initiativ i større grad må klareres via byråkratiet i Moskva, og at det tar lengre tid enn ventet før man kan høste fruktene av investeringene i det grenseregionale samarbeidet. Utviklingen krever med andre ord at man viser tålmodighet og langsiktighet i samarbeidsinitiativene. Det skal heller ikke utelukkes at Russland vil iverksette en ny runde med desentralisering i løpet av de nærmeste årene, noe som igjen vil kunne gjøre samarbeidet mer smidig.

Norsk og russisk nordområdepolitikk i motsatte faser
En annen utfordring for samarbeid i nord er at norsk og russisk nordpolitikk befinner seg i motsatte faser. På russisk side skjedde det gjennom sovjetperioden en voldsom satsing på å utvikle naturressursene i nord. Målet var å sikre økonomisk autarki, og utbyggingen foregikk i henhold til planøkonomiens interne logikk. I en situasjon hvor markedskreftene er sluppet løs, er imidlertid mange hjørnesteinsbedrifter i nord ulønnsomme. Selv om energiressursene i nordområdene i lang tid fremover kommer til å utgjøre ryggraden i russisk økonomi, er fokus i mange lokalsamfunn i nord først og fremst rettet mot hvordan man skal legge ned og avvikle sovjetarven. Forståelsen av hva som er nord er også svært forskjellig, avhengig av om man ser mot nord fra Oslo eller Moskva. Mens en norsk definisjon strekker seg østover til den russiske delen av Barentsregionen, har Moskva et nordfokus som spenner fra Kolahalvøya til Stillehavet (om lag 70 % av russisk territorium er definert som ”nordlig”).

Ny interesse for havområdene i nord ikke nødvendigvis positivt for grenseløsning
Gitt energiressursene som befinner seg på fastlandet, har man fra russisk side ikke hatt noen hast med å utvikle offshore-virksomhet i nord selv om det er påvist betydelige ressurser. Den siste tiden har Russland begynt å føre en mer aktiv politikk i havområdene i nord (jf. flaggplanting på Nordpolen og økt tilstedeværelse). Dette betyr imidlertid ikke at Russland er klar til å kaste seg ut i et omfattende offshore-eventyr. Klima, avstander og teknologi utgjør fortsatt betydelige barrierer, og krav om utvidelse av russisk sokkel i nord skal – i tillegg til at de spiller en viss rolle i Russlands selvbilde som en stormakt på vei opp igjen – snarere leses som en investering for fremtidige generasjoner. At offshore-virksomhet i det omstridte området langs den norsk-russiske grensen på kort sikt er teknologisk sett mer realistisk enn lenger nord, betyr heller ikke, gitt Moskvas prioriteringer, at Russland har noen hast med å få fortgang i forhandlingene.

I dagens politiske klima vil dessuten en løsning som innebærer at Russland gjennom en kompromissløsning må ”avstå” territorium, være vanskelig å forsvare for den hjemlige opinion. Gitt den generelle trenden i russisk utenrikspolitikk i retning av økt selvhevdelse og forsvar av hva man oppfatter som russiske interesser, må man i det hele tatt påregne at Russland i tiden som kommer vil fremstå som en mer krevende samarbeidspartner i nord.

Norge og Russland har som store energieksportører dels sammenfallende, dels konkurrerende interesser i forhold til det samme markedet. Beslutningen om å slippe StatoilHydro inn i konsortiet som skal stå for utviklingen av infrastruktur på Sjtokman-feltet er et viktig signal om at russiske myndigheter ønsker Norge velkommen som en partner i nord. Mulighetene er store. Men energisektoren i Russland er samtidig sterkt politisert, det har tatt lang tid fra påvisning av ressurser til beslutning om utvikling ble tatt (en endelig investeringsbeslutning skal først tas i 2009) og det er fortsatt mange skjær i sjøen.

Norsk engasjementspolitikk i konflikt med russisk multivektorpolitikk
Norge har siden slutten av den kalde krigen forsøkt å balansere en bilateral engasjementspolitikk med en multilateral forankring. Selv om det i dag synes å være noe mindre skepsis enn tidligere til å engasjere Russland bilateralt, følges f.eks. nordområdestrategien opp av såkalte nordområdedialoger med Norges viktigste samarbeidspartnere og allierte for å sikre ryggdekning og kompensere for Norges utenforskap vis-à-vis EU. Målet har vært å veve Russland inn i et nett av institusjonelle koblinger og samarbeidsrelasjoner. Denne måten å tenke på harmonerer dårlig med russisk multivektortilnærming til omverdenen. Samtidig har Norge, som en småstat med nasjonale interesser i nord som vanskelig kan realiseres uten gjennom et tett samarbeid med Russland, få andre muligheter enn å insistere på å videreutvikle den multilaterale dimensjonen.

Det er imidlertid grunn til å revurdere måten man møter Russland på i engasjementspolitikken: Gitt Russlands nye selvbilde, er det fornuftig å tone ned bistandstilnærmingen som preget politikken på 1990-tallet og møte Russland som en mer likeverdig partner (også med tanke på finansiering av felles prosjekter). Russisk vektlegging av en egen kurs bør heller ikke forhindre at vi i engasjementpolitikken holder Russland ansvarlig for de normer og standarder som landet selv har forpliktet seg til, selv om dette vil kunne skape en viss irritasjon i Moskva.

Ny isolasjonisme vil underminere norsk satsing
Utviklingen i Russland de siste årene har fått noen aktører til å ta til orde for å utestenge landet fra enkelte internasjonale fora. En slik ”selektiv isolasjon” bryter fundamentalt med Norges interesser. Et viktig element i norsk russlandspolitikk bør derfor også være å bidra til å demme opp for slike strømninger og se på hvilke muligheter som finnes for å trekke Russland inn i et bredt, pragmatisk orientert samarbeid med ulike konstellasjoner av vestlige aktører.

 

Sist oppdatert: 13.12.2007
Refleks - utenrikspolitisk ordskifte