Det er torskekrise. Lofotfisket er stoppet, og næringen går konkurs.

I media ropes det om krise. Jeg har klipt ut noen eksempler fra den siste ukens overskrifter: ” Fiskerne raser mot Ludvigsen, 1000 fiskere utestengt.”

Som dere ser av overskriftene har både bølgene og temperaturen vært høy i mediedebatten rundt reguleringen av fisket i den siste tiden.

Hva er så realitetene?

Er det torskekrise? Er Lofotfisket lukket og slukket ? Er torskereguleringene en katastrofe? Faktum er følgende:

Fisket etter torsk for den konvensjonelle flåten mellom 21-28 meter ble stoppet sist søndag

Fisket for flåten mellom 15-21 meter er ikke stoppet. Det går for fullt!

Fisket for samlekvotefartøyene i gruppe I under 15 meter er heller ikke stoppet – det går også for fullt! Og det samme gjelder for gruppe II

Dette står altså ikke i samsvar med det bildet som vi nå opplever blir tegnet både i media og av enkeltaktører i næringen.

Det stormen dreier seg om er altså noen av fartøyene innenfor gruppen 21-28 meter. Denne gruppen består av rundt 200 fartøy, mens hele kystflåten består av rundt 2.600 fartøy som fisker torsk i den adgangsbegrensede gruppen. De største fartøyene, altså gruppen 21-28 meter, måtte stoppes fordi gruppen samlet hadde nådd det kvantum som var avsatt til denne gruppens fiske frem til 1. september.

Muligheter

Selvsagt forstår jeg at fiskerne gjerne skulle fortsette sitt fiske, også de største innenfor kystflåten, men når kvoten er tatt har jeg som fiskeriminister ikke mange muligheter. Jeg kunne selvsagt:

Tillate at det kvantum som er avsatt til høstens fiske ble fisket nå i vinter:

For de ca. 200 fartøyene i gruppen 21-28 meter dreier det seg om i underkant av 5.000 tonn

Kvantumet ville strukket fisket 1-2 uker ut i tid, avhengig av vær og tilgjengelighet

Riset bak speilet er at et sei- og hysefiske for denne gruppen til høsten ville blitt vanskelig, for ikke å si umulig, da slikt fiske vanskelig kan gjennomføres uten noe innblanding av torsk

Jeg har blitt oppfordret av Norges Fiskarlag til å endre regelverket slik at alle fartøy mellom 15 og 28 meter kan fiske 50% av sin torskekvote i vinter.

En garanti på 50% ville medført bruk av 2.000 – 2.500 tonn, eller en halvering av det periodiserte kvantumet. En garanti på 25% ville redusert behovet til 1.000 tonn. Men igjen, dette alternativet ville ført til mindre fiske til høsten.

Noen fartøy har adgang til delta i flere fiskerier.

Dette fører til at det må gjøres enkelte valg i forhold til hvilket fiske fartøyet skal drive. Når nå enkelte har valgt å satse på sildefiske i vinter, isteden for å fiske torsk, så må det være den enkeltes valg. Å innføre garantier for disse går utover de som har prioritert annerledes. Skal det også innføres garantier i sildefisket for fartøyene som prioritert torskefisket i vinter?

Jeg kunne også ha tillatt et overfiske av den totale torskekvoten på knapt 200.000 tonn:

Mine regjeringskollegaer, mine rådgivere i fiskeriforvaltningen, miljøvernorganisasjoner, forskere, media og våre samarbeidspartnere i øst ville neppe applaudere en slik adferd. Hvilket signal ville dette vært å gi i forhold til kravet om en ansvarlig ressursforvaltning?

Vi vet alle hvordan det gikk i fjor med overfiske av torsk på grunn av at presset på å få tatt sei- og hysekvotene ble så stort at det ble gjort endringer i reguleringene.

En fjerde mulighet for å holde driften i gang i den største kystflåten ville vært å ta fisk fra de små og gitt til de største. Ville det vært en akseptabel løsning?

Skal kvotene til fartøyene mellom 21-28 meter økes, kan dette gjøres på to måter. Enten må gruppekvoten deles mellom færre fartøy, eller så må gruppen tilføres kvantum fra andre.

Å kritisere gjeldende fordeling og regulering er ”helt greit” og høyst legitimt. Reguleringene av fisket er jo i og for seg lønnsoppgjøret for fiskerne. Jeg er imidlertid opptatt av å få presentert gode alternative løsninger. Hva er alternativet? Hvordan kan reguleringene bli bedre, uten at det går ut over andre og uten at det går ut over fiskeressursene?

Rettferdighet er et mye brukt ord når reguleringene kritiseres. Hva er rettferdig? Er det mest rettferdig at den som kritiserer får mer, og lar andre betale regningen? Regningen, og dermed problemet, forsvinner ikke ved at den skyves over bordet.

Hvordan blir en regulering blir til ?

Jeg regner med at de fleste av dere kjenner sånn noenlunde prosessen med hvordan en regulering blir til. Basert på råd fra havforskerne om totalkvoter (TAC) gjennomføres forhandlinger med andre land om fastsettelse og fordeling av TAC, og etter disse forhandlingene er den norske kvoten klar. Forslag til fordeling mellom de enkelte flåtegruppene blir gitt som innspill til Reguleringsrådet. Erfaringer fra reguleringene året som gikk er også med på å danne grunnlaget for neste års reguleringer. Innspill til neste års reguleringer tas inn i sakspapirene til Reguleringsrådet, og under møtet i Reguleringsrådet i månedsskiftet november/desember gir Reguleringsrådet sin tilråding.

Reguleringene av fiskeriene er som dere forstår en kontinuerlig prosess, - og la meg legge til - en kontinuerlig forbedringsprosess.

Enkelte elementer må endres i løpet av reguleringsåret. Enten på grunn av utviklingen i fisket, som resultat av innspill fra næringen, eller som resultat av politiske vurderinger. Her er det jeg har blitt særdeles sterkt utfordret i år.

Årets torskeregulering

Den norske torskekvoten i nord er 195.435 tonn i 2003. Kvoten er fordelt med følgende gruppekvoter: 57.919 tonn (29,64%) til trålerne og 137.516 tonn (70,36%) til den konvensjonelle flåten.

Den konvensjonelle kvoten fordeles med 17.616 tonn (12,81%) til fartøy over 28 meter som fisker med garn og line, samt 119.900 tonn (87,19%) til kystflåten.

Av kystflåtens kvantum på 119.900 tonn er 13.064 tonn (10,9%) satt av til fiske i gruppe II, den åpne gruppen, mens resterende 106.836 tonn (89,1%) er satt av til gruppe I.

Kystflåtens kvantum for fartøyene som er i gruppe I, altså de deltagerregulerte, er fra og med 2002 fordelt etter den såkalte ”Finnmarksmodellen”, i år med 14.156 tonn (13,25%) for båtene under 10 meter, 40.865 tonn (38,25%) til båter mellom 10 og 15 meter, 32.051 tonn (30%) for gruppen mellom 15 og 21 meter, og de største, mellom 21 og 28 meter, har 19.765 tonn (18,5%).

Da ”Finnmarksmodellen” ble innført, med fordeling av kvoten med faste andeler mellom de ulike lengdegruppene, var det for å sikre de minste båtene mot konkurranse fra de største båtene. Davids kamp mot Goliat skulle dermed være et tilbakelagt stadium. Nå må David sloss mot David og Goliat mot Goliat. Det er det vi ser konsekvensen av i dag når torskefisket for fartøyene mellom 21 og 28 meter ble stoppet ved midnatt søndag, mens de andre gruppene kan fortsette sitt fiske innenfor sine gruppekvoter.

Når det slås opp i media at den stoppen som er innført er en ny negativ rekord i tidlig stopp, og holdes opp mot ”aldri mer 18. april” fra 1989, så er det altså en litt skjev sammenligning. Når fisket etter torsk for kystflåten ble stoppet 18. april i 1989, og 13. mai i 2001, så omfattet det hele kystflåten. Det gjør ikke dagens stopp.

Den gruppen som nå er stoppet, altså de mellom 21-28 meter, utgjør 200 fartøy (7,7%) av fartøyene i gruppe I. Denne gruppen kan som nevnt fiske 19.765 tonn, hvilket tilsvarer vel 10% av hele den norske totalkvoten. Av dette kvantumet er 25% avsatt til høsten, hvilket utgjør nøyaktig 4.941 tonn. Det kvantumet striden nå dreier seg om tilsvarer altså rundt 2,5% av hele den samlede norske torskekvoten for 2003.

Krise

Jeg kunne godt tenke meg et noe høyere fokus på de resterende 97,5% enn det har vært til nå!. Jeg forstår at det kan oppstå vanskelige situasjoner for den enkelte skipper og hans mannskap i den gruppen som er stoppet, men det er ikke dermed sagt at; det er torskekrise,Lofotfisket er stoppet og næringen går konkurs.

Men jeg skjønner jo godt reaksjonene på medieoppslagene. Når NRK har overskrifter som ”1000 fiskere utestengt”, ”Fiskere satt på land” og ”Stenges ute fra Lofotfisket”, så reagerer jo selvsagt enhver som er opptatt av denne næringen.

Det skulle være unødvendig av deler av media å være med på å hause opp situasjonen ved å ta ting helt ut av sin sammenheng. Jeg skal komme tilbake til temaet samfunnsansvar, men la meg nevne at her er det ikke bare næringen og fiskeriministeren som skal ha dette ansvaret, men også media må føle et ansvar for å formidle realitetene. Men er det av vrang vilje at budskapene formidles slik de gjør, eller er det kunnskapene det skorter på?

Så kan man spørre hvorfor jeg ikke kan gi meg på disse 2,5%-ene, når striden ikke handler om mer enn dette. Da må jeg igjen tilbake til tallenes tale. Den er som følger;

Gruppen 21-28 meter har en gruppekvote på 19.765 tonn. Av dette er 14.824 tonn (75%) avsatt til et fiske før 1. september. Og 4.941 tonn (25%) avsatt til et fiske etter 1. september

Hvorfor trenger man et høstkvantum på i underkant av 5.000 tonn for denne gruppen? Hvilket fiskemønster har disse fartøyene på høsten? For at disse fartøyene skal kunne drive et fiske etter sei og hyse på høsten må det være kvantum til bifangst tilgjengelig etter 1. september. Dette vil måtte tas av høstkvoten.

I 2002, som er det eneste referanseåret vi har med innføring av Finnmarksmodellen og en egen gruppekvote for denne gruppen, kunne denne gruppen fiske 19.259 tonn. Av dette var 10% avsatt til fiske etter 1. september. Når fisket ble stoppet 10. april var det fisket 19.200 tonn, og det gikk med 1.400 tonn som bifangst fra fisket ble stoppet til 1. september . Det ble ikke åpnet for et direktefiske etter torsk på høsten, og gruppen fisket totalt 21.483 tonn. Dette medførte et overfiske av gruppekvoten på 2.224 tonn i 2002.

Fisket i år måtte stoppes litt før periodekvoten var tatt, nemlig på rundt 13.800 tonn, slik at det kunne være noe torsk igjen til bifangst i andre fiskerier for denne gruppen frem til 1. september. Dette er beregnet å utgjøre rundt 1.400 tonn. Det må også påregnes at gruppen vil fiske 700 tonn torsk som bifangst etter 1. september. Det vil da være grunnlag for et direktefiske etter torsk på mellom 3.500 og 4.000 tonn i høst.

Erfaringene fra i fjor viser at det er nødvendig å sette av 5.000 tonn til høsten, både for å dekke bifangstbehovet til denne gruppen, og for å kunne åpne for et direktefiske etter torsk. Det er faktisk også slik at noen av de som er i denne gruppen ønsker å ta sin del av kvoten til høsten. Det passer inn i deres fiskemønster. Hva ville deres reaksjoner vært hvis jeg fjernet deres fiskemuligheter til høsten? De har planlagt etter de reguleringene jeg fastsatte ved inngangen av året.

Norges Fiskarlag har, som nevnt, foreslått en garanti på 50% av maksimalkvoten. Dette ville medført bruk av 2.000 – 2.500 tonn, eller en halvering av det periodiserte kvantumet. Jeg kunne derfor ikke gå inn for denne løsningen. Fiskarlaget har nå kommet med et nytt forslag som innebærer en garanti på 25% av maksimalkvoten. Dette forlaget vil redusere kvantumet som står igjen til høsten med ca. 1.000 tonn. Forslaget har sin pris: Gjøres det tillempninger i reguleringene i vinter, blir det magrere til høsten.

Skulle jeg imøtekomme forslaget fra Norges Fiskarlag om å gi garanterte kvoter på 25% til fartøyene mellom 15 og 28 meter, slik at de som har kommet uheldig ut i torskefisket i allefall får fiske ^1 av sin maksimalkvote i vinter, får jeg en ny hodepine: Hvis det ikke står igjen nok fisk til å holde i gang hyse, sei og torskefisket til høsten – Blir det da nye aksjoner? Hva skal jeg gjøre da – tillate overfiske av kvoten?

Norges Fiskarlag er bedt om å vurdere konsekvensene av sitt eget forslag, både med hensyn til bifangstbehovet, og med hensyn til fartøyene som har planlagt å drive et direktefiske etter torsk etter 1. september. Jeg vil vurdere forslaget og konsekvensene nøye før jeg fatter en endelig beslutning i dette spørsmålet.

Fisket for fartøyene mellom 15 og 21 meter har også vært godt i år. Det kan derfor også bli nødvendig å stoppe fisket for denne gruppen om ikke altfor lenge. Fiskeridirektoratet vil sende ut stoppmelding på vanlig måte når deres periodekvote er beregnet oppfisket.

Reguleringsrådet

Årets torskeregulering er fastsatt i tråd med tilrådingen fra Reguleringsrådet. Når det gjelder tilrådingen fra Reguleringsrådet er jeg på sett og vis fanget: Viser jeg til at Reguleringsrådet har anbefalt noe, blir det oppfattet som om jeg fraskriver meg ansvaret for egne beslutninger. Fastsetter jeg noe annet enn det Reguleringsrådet tilrår lytter jeg ikke på næringen.

La meg gjøre det helt klart: Får jeg gode råd fra næringen og Reguleringsrådet, ser jeg ingen grunn til ikke å følge dem. Rådet jeg fikk i forhold til årets torskereguleringer var, som jeg nevnte innledningsvis, et kompromiss som skulle ivareta både landindustriens og flåtens interesser. La meg i denne omgang minne om Reguleringsrådets sammensetning.

Når nå reguleringsopplegget kritiseres, må jeg ha lov til å spørre: Hvem er representative for næringen? Er det organisasjonene som er medlemmer og observatører i Reguleringsrådet, eller er det de som kritiserer reguleringene som er representative? Dersom ikke organisasjonene som er representert i Reguleringsrådet taler næringens sak, må næringen selv sørge for at de gjør det!

Nytt av året – industriens interesser

Og hva var det som lå i bunnen når vi fastsatte reguleringene ved inngangen av året som var nytt i forhold til tidligere år? Jo, vi satte et tydelig fokus på industriens behov. Og hva er så disse behovene? Jeg vil nevne markedshensyn og behov for jevn produksjon. Årets regulering av torskefisket med en lav overregulering av maksimalkvotene for fartøyene i de to gruppene 15-21 meter og 21-28 meter, kombinert med at det ble satt av et visst kvantum til høsten, var et forsøk på å ivareta både flåtens og industriens interesser.

Kombinasjonen av overregulering og periodisering har kanskje ikke løst problemene, men hva er den egentlige utfordringen? Selv om vi fjernet virkemidler som både overregulering og periodisering, ville ikke dette uten videre føre til vesentlig mindre kappfiske og kappkjøping.

Dersom vi hadde tildelt fartøykvoter i gruppen 21-28 meter ville hvert enkelt fartøy fått 10% lavere kvote. Den enkelte ville riktignok vite at han kunne ta sin kvote, men kvotene ville blitt mindre og fisken ville fortsatt blitt tatt i sesonger. Det er altså i grunnen ikke periodiseringen som fører til kappfiske, men knappe ressurser fordelt på mange som ønsker å være med på eventyret. Her kunne jeg brukt mye tid på kapasitet, men jeg lar det være i denne omgang.

Flåtens og industriens interesser går ikke alltid hånd i hånd, og det er en stor utfordring å forene disse hensynene når en skal finne en hensiktmessig gjennomføring av et fiske.

Årets fiske har vist både ”kappfiske” og ”kappkjøping”. Både flåten og industrien har et kvantumsfokus og ikke et tydelig nok kvalitets- og verdiskapingsfokus. Jeg vil kanskje særlig oppfordre industrien til å tenke over at ”kappkjøpingen” er med på å motvirke industriens egne krav om jevn produksjon og markedshensyn som skal legges til grunn i reguleringene. Men jeg vil også utfordre fiskerne. Er dere villige til å ta sjansen på gjennom å overse industriens behov for råstoff til høsten, å risikere at flere av mottakene kanskje er borte neste år.

I de senere år har fiskeindustrien hatt store problemer med å oppnå lønnsom drift. Resultatet har vært konkurser og nedleggelser av et stort antall bedrifter. Antall filetbedrifter er f.eks de siste 15 årene redusert fra 75 til dagens 20 bedrifter. Vi må nok også dessverre regne med at flere bedrifter vil bli nedlagt i de nærmeste årene. Enten fordi de ikke klarer å oppfylle kravene til standard eller å oppnå lønnsom drift.

Tradisjonelt har norsk fiskeindustris store konkurransefaktor vært nærhet til ressursene. I dag er dette i ferd med å tape betydning. Varer og tjenester flyter i økende tempo over landegrensene, og bedriftene flytter produksjonen dit hvor det er billigst å produsere. Vi er et høykostland og det vil derfor bli stadig vanskeligere for norsk næringsliv å skulle konkurrere med lavkostland som Kina og Polen. Jeg regner med at noen av dere så TV-programmet fra Kinas fiskeindustri i forrige uke og gjorde seg noen tanker i den anledning.

Klarer vi ikke å være i forkant av utviklingen og tilpasse oss til endringene i det internasjonale markedet og tilfredsstille kundenes krav, vil det i praksis kunne føre til økt eksport av ubearbeidet råstoff.

I følge meldingene jeg har fått brytes det på land fisk i Lofoten for tiden. Hengkvantumet er høyere enn i fjor, og råstoffet må kanskje snart gå til annen anvendelse. Jeg håper at ikke det gode fisket fører til at råstoff går ubearbeidet ut av landet. Det er en løsning som jeg mener vi må unngå i det lengste. Og da gjelder det å finne reguleringsløsninger som ikke gir slike virkninger.

Samfunnsansvar

Velger vi å fiske all torsken nå, utsetter vi problemene til høsten. Fiskeindustrien har også behov for råstoff fra september og frem til jul. Hvis de ikke har råstoff til å opprettholde produksjonen vil våre venner og familie som arbeider i fiskeindustrien stå uten arbeid.

Det er dette som er utfordringen for meg. Jeg må ta ansvar for hele kystsamfunnet. Gjennom reguleringen av fisket skal jeg søke å ivareta hensynet, både til flåten og industrien. Dette samfunnsansvaret føler jeg Reguleringsrådet tok i november ved å foreslå en regulering som skulle ivareta hensynet til hele næringen. Jeg vil derfor oppfordre dere til å tenke over konsekvensene egne forslag vil ha for andre, før det fremstilles som uansvarlig å ta samfunnsansvar.

Verdier fra havet – Norges framtid

Fiskeridepartementets visjon er "Verdier fra havet – Norges framtid". Denne visjonen sier mye om de forventninger vi har til norsk fiskerinæring for framtiden.

Til tross for dystre tall fra landindustrien og lavere priser til fiskerne er jeg optimist på næringens vegne. Norge forvalter havområder seks ganger vårt landareal. Den blå åkeren ligger der fruktbar og venter på å bli brukt til ny produksjon. Der noen bare ser hav, ser dere muligheter. Der andre bare ser fisk, håper jeg vi sammen skal se eventyret. Vi må da løfte blikket og ikke bare fortape oss i det som i dag føles problematisk, selv om det selvsagt er det nære man føler mest på.

Vårt nye eventyr vil, om fiskere, industri, politikere, forskere og alle med framtidstro på den marine sektoren trekker i samme retning og til samme tid, føre oss framover til nye gyldne Soria Moria bakom de mange blåner. Og som den gang vi trodde på gammeldagse eventyr, hvor helten vant prinsessen og halve kongeriket, så skal vårt moderne marine eventyr føre oss inn i en økonomisk verdiskaping som vinner globale markeder.

Spørsmålet er: Hvordan kommer vi oss fra dagens situasjon til en bedre situasjon med god inntjening, stabilitet, satsing, tro på seg selv og trygghet? Det er dette som er utfordringen: Her må vi alle søke å spille opp synspunkter og ideer som det kan bygges videre på. Selve ideene og mulighetene er det bare de private næringsdrivende som kan lete fram. Myndighetenes rolle blir gjennom gode og stabile rammebetingelser å hjelpe fram de gode ideene til realisering hvis de viser seg å ha livets rett.

Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskeri- og havbruksnæringen. Bare gjennom markedsorientering og økt verdiskaping kan næringen bli den bærebjelken i norsk økonomi som vi forventer. Og bare slik vil fiskeri- og havbruksnæringen gi gode, trygge og attraktive arbeidsplasser.

En oppfordring til møtedeltakerne:

Kom ikke med problemet – kom med løsningen!