”Norske stølsområder – nasjonale muligheter og internasjonalt ansvar?”

Foredrag av statssekretær Leif Helge Kongshaug på konferansen” Norsk stølsdrift – levende kulturarv av stor internasjonal verdi” 4. september 2003

Kjære forsamling!

Det er flott å være her på Beitostølen!

Mange, inkludert meg selv, lengter mot fjellet på sensommeren og høsten. Endeløse multemyrer – særlig endeløse i år….., fjellet i høstfarger, frisk og klar luft! Noen av de som drar til fjells kan være riktig heldige og får oppleve stølsdrift på nært hold. Livet på stølen er for meg dyrene, menneskene, bygningene og landskapet som formes, hva er vel mer naturlig enn å starte med diktet ”Støl” av Olav H. Hauge 1 Olav Håkonson Hauge, født i 1908, Ulvik i Hardanger

” Her mel elvi.
Her susar vinden.
Her stend lushatten som fyrr.

En gamal øyk har gnage
stølsvollen snaud,
rundt ruvone stend att
tuster av langt gras
i fuglesurr.

På steinane ligg
geitene og jortar, læst
inkje sjå.
Dei kliv i alle berg
Og bit toppane.

Denne konferansen er en oppfølging av ”Fjellets år 2002”.

I dag og i morgen vil betydningen av stølslandskapet, stølsproduksjonen og hele stølskulturen være tema. Stølsdrift forbindes ofte med fjellet – selv om mange støler ikke ligger på fjellet. Kanskje det er fordi det er noe annerledes ved driften på fjellet – noe eksotisk! Hva bidrar landbruket med i fjellandskapet og hva betyr landbruket for menneskenes ferdsel i fjellet?

Jeg vil fokusere på aktivt landbruk og aktiv seterdrift, for det er ved å drive en aktiv utvikling basert på landbrukets mange muligheter vi kan klare å opprettholde kulturlandskapet på stølsområdene, og dermed også det biologiske mangfoldet av arter som lever i disse biotopene.

Stølsområdene våre – et stort ansvar med mange muligheter

Vi er her i dag fordi vi ønsker å ta vare på stølslandskapet, og det er vi ikke alene om!

• Det handler om verdier som sosialt liv, estetikk, natur, økologi og ikke minst forvalteransvar.
• Det handler om setergrender med buskap, gamle hus, stølsveier og et landskap formet av beitedyra.

Når spørsmål om å ta vare disse verdiene kommer opp har vi med oss store deler av den norske befolkningen. Jeg tror det er fordi stølen og stølsområdene har en helt spesiell plass i norsk bevissthet og identitet. Kulturminnene i stølslandskapet er, sammen med den levende stølen, en kilde for kunnskap, nytte og opplevelse.

Seterdrift er kanskje den mest spesielle driftsformen vi har i landbruket her i landet. Utgangspunktet for setrene var behovet for mer fòr til dyra enn det gården maktet å produsere. Seterbruket er ikke bare en spesiell driftsform innen landbruket, men representerer også en egen kulturform der kvinnen –budeia har stått sentralt. Hennes rolle som forvalter av naturressurser og matressurser – hun la grunnlaget som gjorde at familien kom seg gjennom vinteren. Mannen måtte finne seg i å være i bakgrunnen på setra. Jeg tror dette gjenspeiler kvinnenes betydning i landbruket – men det ble ekstra tydelig når de fikk ansvaret for stølsdriften.

Teknologis utvikling og endret bosettingsmønster er faktorer som fører til endrede behov og antall aktive seterbruk er i kraftig tilbakegang både i Norge og internasjonalt. Opphør av setring er en hovedtrussel mot bevaring av seterlandskapets verdier. I dag er seterdrift mye mer en tillegsfòr.

Seterbruket gir oss:

• Et landskap med rike opplevelsesmuligheter
• Et særpreget biologisk mangfold
• Bygninger og andre kulturminner av høy verdi
• Et reiselivsprodukter med spesielle kvaliteter
• Spesielle matprodukter

I motsetning til de fleste andre europeiske land har vi enda igjen sterke setermiljøer her i landet. Norge har derfor et særlig ansvar for, også i internasjonal sammenheng, å ta vare på verdiene i seterlandskapet. For å klare dette må vi utnytte mulighetene som dagens samfunn gir oss. Vi må ta utgangspunkt i ressursgrunnlaget og tilby unike produkter. Produkter som tilbys i et lokalt, regionalt eller nasjonalt marked. Matprodukter, opplevelsesprodukter, produkter til helse- og omsorgssektoren - mulighetene er mange!

Turisme, matopplevelser og annen tjenesteproduksjon

Seterdrifta har gjennom flere hundre år i tillegg skapt et kulturmiljø med bygninger, kulturlandskap og livsstil. Setrene med sitt kulturmiljø er også svært viktige i den innenlandske reiselivssatsingen i Norge. Turistnæringen har i større grad blitt mer rettet mot opplevelser. Dette omfatter også matopplevelser. God mat er veien til en manns hjerte heter det, og god mat smaker ekstra godt i fjellet – kan det være fjellufta som gjør at man blir ekstra sulten…..Dette må matprodusentene og serveringssteder i fjellregionen utnytte til sin fordel – og noen er i gang allerede!

Den Norske Turistforening har, i samarbeid med Landbruksdepartementet, startet opp et meget spennende pilotprosjekt denne sommeren – ”Lokal mat og matkultur på Turistforeningens hytter”. I første omgang deltar fire hytter i prosjektet. Haukeliseter, Mogen, Fondsbu og Gjendesheim serverer fjellturistene særegen mat flere ganger i uken. Mat med lokale råvarer, mat basert på tradisjonelle oppskrifter, mat med en historie, mat som smaker ekstra godt!

Prosjektet har fått mye oppmerksomhet og positive oppslag, og det går bra! For et par uker kunne vi lese om prosjektet i en landsdekkende dagsavis. Det var bilde av en fornøyd unggutten som kom til Mogen der han ble servert varmrøkt ørret fra Gjuvsjå, hjemmekokt prim og hjemmebakt brød til frokost – han mente at god mat smakte enda bedre etter mange dager i fjellet.

Turistforeningens vertskap på hyttene er avgjørende for å lykkes, og vi trenger kunnskapsmiljøer, som Institutt for Folkekultur i Rauland, gode mateksperter og prosjektledere. Jeg er spent på forsettelsen! Målet er at denne pilotsatsingen skal bli selvfinansiert – dette skal lønne seg både for hyttevertskapet og råvareprodusentene.

Dette er bare starten. Landbruksdepartementet vil gjerne bidra med fødselshjelp, vi vil være aktive og rette fokuset mot lokal mat og tradisjoner også på spisesteder for øvrig. Dette er viktig for hele den norske turistnæring. En næring som sliter for å få flere gjester fra utlandet. Det er ikke lenger nok å lokke med vakker natur. De vil ha mat, kultur og tradisjon i tillegg. Når turister fra matlandene Frankrike og Italia besøker Norge er de selvsagt opptatt av de lokale mattradisjonene. Spisesteder langs veien, hotell og restaurantnæringen og det dagligvaretilbud som de reisende får, er med på å gi ferien en god, eller mindre god, opplevelse.

Bonden må gjøre nye ting og gjøre ting på nye måter, og satse på produkter som folk er villig til å betale mer for enn dagens. Eksempler på dette er alt som er knyttet til opplevelser. Hva med hesteopplevelser – rideskoler i fjellet!! Flere steder i landet arrangeres turer med utgangspunkt i ei støl, turer som går over fjell og vidder, og igjennom stølslandskap. Hva med å tilby familier å delta i stølsdrift? Slike opplevelser er mange villige til å betale mye for!

Å bruke gården og stølen som ressurs for opplærings-, helse- og sosialsektoren er også en form for tjenesteyting som vi ser mer og mer av. Et eksempel er prosjektet ”til seters” i Midtre Gauldal kommune. Et nyskapende og spennende tiltak i forbindelse med satsingen på ”Inn på tunet” , der alle barn i kommunene får tilbud om å bo- og delta i arbeidet på setra. I sommer har til sammen 32 barn fått nærkontakt med dyra, menneskene og kulturen som hører stølslivet til.

”Inn på tunet – tiltak” er viktig, enten det er til helse- og omsorgsformål eller bruk av gården som pedagogisk ressurs sidene det forener gårdens ressurser med storsamfunnets behov for alternative arenaer for barn, unge og voksne.

Gode eksempler på mennesker som lykkes er viktig for å motivere andre og for å vise at det fins muligheter. Det er derfor viktig at vi som jobber i og med næringa – uansett om det er i forvaltningen eller som aktiv bonde og/eller matprodusent, trekker frem suksesshistorier – det skaper optimisme.

Alle disse verdiene og mulighetene er avhengig av bare små endringer i den småskalastrukturen i det jordbruket som tradisjonelt har drevet, og fortsatt driver, stølsdrift. Dette i motsetning til den strukturendring som tvinger seg frem i andre deler av landbruket, der fokuset er rettet mot kostnadseffektivitet og større driftsenheter.

Fjord- fjell- og stølsjordbruket må i større grad enn annet jordbruk vurderes i forhold til den mangesidige funksjonen det har. Dette jordbruket kan kanskje være det som står seg best i et internasjonalt matvaremarked. Dette jordbruket er svært viktig for reiselivsnæringa. Den politiske vurderingen av tiltak mot denne delen av jordbruket må ta utgangspunkt i dette.

Internasjonale rammebetingelser

For å kunne ha opprettholde en aktiv seterkultur er det helt nødvendig at vi har et bærekraftig og omstillingsdyktig landbruk.

I prosessene som pågår i WTO, Verdens Handelsorganisasjon, utformes fremtidens kjøreregler for handel med landbruksvarer. WTO forvalter et multilateralt regelverk som legger grunnlaget for forutsigbare rammevilkår for både landbruk og ikke minst andre næringer av betydning for norsk økonomi.

WTO som organisasjon er altså av stor betydning for Norge som et lite land med en svært åpen økonomi. Allerede i Uruguay-runden forpliktet vi oss til videre forhandlinger med sikte på ytterlige reduksjoner i tollsatser, eksportsubsidier og visse typer støtte til landbruket. Samtidig skal det tas hensyn til såkalte ikke-handelsmessige hensyn, d.v.s. samfunnsgoder som levende bygder, matvareberedskap, kulturlandskap, biologisk mangfold som hele det politiske miljøet i Norge er opptatt av å verne om.

I disse dager pågår forberedelsene til ministerkonferansen i Mexico. Norge arbeider for å påvirke denne prosessen til beste for norske interesser. Den overordnede målsettingen for Norge er, og har hele tiden vært, å sikre fortsatt handlingsrom til å utforme en nasjonal landbrukspolitikk i tråd med våre prioriteringer. I denne sammenhengen er det særlig viktig å sikre at vi også i fremtiden kan ha et sterkt importvern for sentrale varer for norsk landbruk.

Norge har vært en sentral aktør i forhandlingene når det gjelder å legge vekt på landbrukets bidrag til å produsere viktige fellesgoder som bl.a. kulturlandskap, langsiktig matsikkerhet, distriktsbosetting og biologisk mangfold, i tillegg til produksjonen av matvarer.

Vi er ikke alene om våre WTO-standpunkter. Mange andre land ser også behov for fortsatt tollvern og landbruksstøtte for å opprettholde sitt landbruk.

Den såkalte grønne støtten er i ferd med å bli den mest ”stuerene” form for støtte, den har liten innvirkning på produksjon og handel. Støtte til miljøtiltak og støtte til kulturlandskap er eksempler på grønn støtte. EUs omlegging i retning produksjonsnøytral, ”grønn”, støtte vil gi EU økt fleksibilitet i WTO-forhandlingene.

Nasjonale virkemidler

Landbruk Pluss

Samfunnet er i kontinuerlig utvikling og det er derfor viktig å, hele tiden, videreutvikle virkemidlene. De tilskuddsordningen som ble etablert for 10 år siden treffer kanskje ikke i dag – i dag er det andre rammebetingelser som gjelder. Landbruket møter store utfordringer på flere områder. Endringene til behov for nyskaping. For å møte disse utfordringene jobber vi i Landbruksdepartementet med å utvikle ny politikk, og der i gjennom endringer i virkemidlene. For å få et ekstra fokus på behovet for en ny politikk har vi etablert satsingen Landbruk Pluss.

Det er generelt behov for en bedre koordinering og målretting av virkemidlene rettet mot nyskaping og kommersialisering.

Næringsutvikling må sees i sammenheng med bygdenes og lokalsamfunnenes særegne kvaliteter. Kombinasjonen av lokale produksjonsforhold og god markedsforståelse kan gi mulighet til produksjon av produkter og tjenester som forbrukerne vil etterspørre i økende grad og som de er villig til å betale en god pris for å få. Uten et marked og markedskanaler vil ikke bonden få solgt sine produkter. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon til fokusere enda sterkere på at den enkelte tilskuddsmottaker, det være seg en bonde som vil etablere gårdysteri eller en stor kjøttforedlingsbedrift, har markedsforståelse og en klar markedsstrategi.

Vi har tradisjon for å produsere særegne produkter på setrene. Dette er et godt grunnlag for videre produktutvikling og merkevarebygging både for nasjonalt og internasjonale markeder. Det er også mange gode eksempler på matbredrifter som bruker fjellet som markedsføring – nettopp fordi fjellmat høres ekstra godt ut…. Noen av disse har fått støtte fra Verdiskaping Mat, andre har klart seg uten drahjelp. Vi vil satse ekstra på merkeordningen ”Beskyttede betegnelser” og vi vil legge forholdene til rette for at det skal bli enklere å etablere små matbedrifter. Den nye Mattilsynet skal jobbe på lag med matprodusentene.

Vi må bli flinkere til å økt nyttegjøring og særegen kunnskap for å skape nye arbeidsplasser. Alt for mye av kunnskaps- og forskningsutvikling forblir ukjent og uprøvd. På dette området må vi både tilegne oss mer kunnskap, samt lære av vellykkede erfaringer fra andre land. Vi også utnytte den regionale kunnskapsproduksjonen i Norge og etablere møtesteder hvor gründere, forskere, bønder og andre kan utveksle erfaringer og ideer. En rekke programmer som departementet finansierer har som primæroppgave å skape samarbeid mellom eksisterende næringsaktører og ulike kunnskapsmiljøer og mellom entreprenører og virkemiddelapparatet. Fellesnevneren for programarbeidet er betydningen og vektleggingen av nettverksbygging mellom de ulike aktørene. Konferanser som dette er dessuten også et viktig møtested for aktørene i de ulike miljøene.

Stimulere til stølsdrift – lokalt ansvar

For å kunne ta vare på våre stølsområder er det helt nødvendig med aktiv setring og virkemidlene må derfor stimulere til denne driftsformen. Seterdrift pleier kulturlandskapet og det er viktig for høsting og bruk av utmarksressurser.

Skal vi lykkes i å bevare de verdifulle stølsområdene må arbeidet med kulturlandskap prioriteres høyere. Vi avhengig av flere forhold:

• Vi vil desentralisere midler til jordbruket, slik at kommuner og fylker får større innflytelse. Det vil skape større oppmerksomhet rundt næringsutvikling og miljøgoder som kommer fra landbruket. Det vil også skape et større lokalt engasjement for å vedlikeholde kulturlandskapet.
• Verdiene i kulturlandskapet må prioriteres, og politikerne må, sammen med fagmyndighetene, peke ut de mest verdifulle områdene.
• Vi må satse på verdiskaping med kulturlandskap som grunnlag.

Det brukes i dag rundt 3,5 milliarder kroner på ulike tiltak som bidrar til å styrke kulturlandskapet. Det nye nå blir at kommuner og fylker får ansvar for flere hundre millioner kroner årlig for å redusere forurensning og for å ta vare på kulturlandskapet.

De får større anledning til lokal tilpasning av nasjonale virkemidler og større mulighet for å se landbrukspolitikk i sammenheng med øvrig næringspolitikk og ressursforvaltning. Kunnskapen og engasjementet er veldig ofte lokalt forankret.

Landbruksdepartementet gjennomfører nå en rekke reformer som skal sette kommunene i stand til å bli en sterkere landbrukspolitisk aktør:

• Vedtaksmyndigheten for spesielle miljøtiltak under Landbrukets utviklingsfond (LUF) blir lagt til kommunene fra 1.1.2004.
• Fra 1.1.2004 legges avgjørelsesmyndigheten i alle saker etter konsesjonsloven, delingssaker etter jordloven og så godt som alle saker etter skogbruksloven.
• Statstilskudd til kommunenes landbruksforvaltning økes med virkning fra 2004 fra 349 til 474,9 millioner kroner. Nye objektive kriterier for fordeling av midlene innebærer at landbrukskommunene vil få en større andel av pengene.

Det kan gis tilskudd til å bevare og fremme biologisk mangfold og holde gammel kulturmark i hevd, fremme tilgjengelighet og opplevelseskvalitet, bevare kulturminner og kulturmiljøer, bevare freda og verneverdige bygninger som skal brukes i næringsvirksomhet og planlegging av fellestiltak. Flerårige skjøtselstiltak og skjøtselsplaner som kan søke om årlige tilskudd er spesielt prioritert.

Med bakgrunn i de spesielle verdier og verdiskapning seterbruket står for, gir Landbruksdepartementet hver melkeseter en årlig driftsstøtte på kr. 13.000. Fra 2005 vil støtten til setrene legges inn i regionale miljøprogram som skal utarbeides i hvert fylke.

Miljøprogram i landbruket

I årets jordbruksavtale ble vi enige om å etablere et nasjonalt miljøprogram fra 2004. Det forankres i nasjonale mål og føringer i landbruks- og miljøpolitikken. Fra og med 2005 etableres det regionale miljøprogram i fylkene. De skal gi føringer for regionale prioriteringer innenfor miljøområdet, med bakgrunn i nasjonale landbruks- og miljøpolitiske målsettinger. Beslutningsmyndigheten er flyttet til Fylkesmannen. Det er. som nevnt, viktig at de lokale og regionale organer ser de mulighetene og det ansvar som denne myndighetsoverføringen innebærer og forvalter midlene som overføres effektivt og målrettet med utgangspunkt i retningslinjene for midlene.

Avslutning

Det har tatt hundrevis av år å skape alle verdiene som seterlandskapet og seterkulturen representerer, men vi mister alt dette veldig fort hvis vi ikke er oss vårt ansvar bevist.

Det er et felles ansvar å ta vare på stølen og stølslandskapet, ikke bare fordi det er viktig for landbruksnæringa, næringsmiddelindustrien og turistnæringa, men dette er en del av arven til neste generasjon. Dette er en del av historien vår som bevares best ved at vi fortsatt har et levende landbruk! Seterkulturen er nemlig ikke bare verneverdig som et kulturminne. Det er og må forsette å være en aktiv og dynamisk del av landbruket.

Norge bør marker seg som et ”leder land” på området setring i en internasjonal sammenheng. Internasjonal oppmerksomhet rundt disse verdiene vil Norge kunne dra nytte av som reiselivsnasjon og det vil underbygge muligheten for omsetning av ”eksklusive” jordbruksprodukter både nasjonalt og internasjonalt.

Mange av vår store kunstnere har reist til fjells for å hente inspirasjon. De møtte den mektige naturen, og menneskene som bodde og levde i fjellet. De møtte gamle kulturer og tradisjoner, de fikk høre historier fortalt igjennom mange generasjoner. Mye av dette er bevart i folkeeventyr, i sanger og dikt. Vi tar det med oss videre til neste generasjon, hva er vel bedre enn at vi også klarer å ta vare på opprinnelsen gjennom en levende stølsdrift.

Paal-Helge Haugen 2Paal-Helge Haugen er født i Valle, Setesdal i 1945 har laget et dikt som illustrer de varige verdiene:

”Den nesten umerkelege vibrasjonen i tre og stein,
ei sprukken flate der generasjonar ser sitt eige andlete
liksom i ein spegel”

Jeg ser frem til fortsettelsen på denne konferansen.

Takk for oppmerksomheten!