Et bedre IMF for verdens fattigste

Norges innsats har bidratt til at Det internasjonale valutafondet (IMF) kan gi bedre og mer målrettet hjelp til verdens fattigste stater. I stedet for å pense lavinntektsland med betalingsbalanseproblemer inn på langsiktige låneordninger med omfattende krav til strukturelle endringer i økonomien, tilbyr organisasjonen nå mer kortsiktige lån med få og spissede reformer. Derfor går Regjeringen inn for å gi norske bidrag til IMFs utlånsvirksomhet i lavinntektsland.

En sunn økonomisk politikk er avgjørende for å kunne skape økonomisk vekst og redusere fattigdom. IMF har en viktig rolle i det internasjonale arbeidet for å nå disse målene gjennom å fremme global makroøkonomisk og finansiell stabilitet. Organisasjonens virkemidler er overvåkning av verdensøkonomien, teknisk assistanse til gjennomføring av den økonomiske politikken og lån til land som får problemer med betalingsbalansen overfor utlandet. Lavinntektsland har spesielle låneordninger med svært gunstige rentevilkår, samt mulighet til å be IMF om en ekstra tett oppfølging av landets økonomiske politikk.

Etter gjeldskrisen på 1980-tallet tok IMF på seg en mer langsiktig og omfattende rolle i mange lavinntektsland enn det organisasjonens mandat skulle tilsi. Videre stilte IMF i forbindelse med låneprogrammene omfattende krav til strukturendringer i landenes økonomi, også på områder som lå langt utenfor organisasjonens kjernekompetanse. Dette hadde mange uheldige utslag, som blant annet feilslåtte privatiseringsprosjekter. I sum fikk IMF en utviklingsrolle som organisasjonen ikke var tiltenkt og, i motsetning til blant annet Verdensbanken, ikke hadde utviklet spesiell kompetanse for å håndtere.

Regjeringen har bidratt med en kritisk stemme i den internasjonale diskusjonen om IMFs rolle i lavinntektsland, og fått støtte i rapporter også fra IMFs interne evalueringskontor. Malan-rapporten fra 2007, om samarbeidet mellom Verdensbanken og IMF, anbefalte at IMF trakk seg ut fra langsiktig utviklingsfinansiering. Regjeringen har i hovedsak gitt sin støtte til denne vurderingen, og ønsket at IMF skulle konsentrere sine knappe ressurser om organisasjonens kjerneoppgaver, som overvåkning av verdensøkonomien og finansmarkedene. I tråd med dette har vi fra norsk side foreslått at den tradisjonelle ordningen myntet på strukturelle betalingsbalanseproblemer i lavinntektsland – Poverty Reduction and Growth Facility (PRGF) – skulle avvikles. Vi har også arbeidet for at IMF skulle redusere sine omfattende krav til strukturendringer i låneprogrammene. Norge har løftet problemstillingene opp til diskusjon i den nordisk-baltiske landene, som er representert i IMF gjennom en felles styreplass, og bidratt til at valgkretsen har inntatt en kritisk holdning.

Siden Dominique Strauss-Kahn i november 2007 overtok som administrerende direktør i IMF, har organisasjonen lagt om sin politikk på to viktige områder. Sommeren 2009 vedtok IMF-styret en fullstendig omlegging av låneordningene for lavinntektsland, som innebærer at det blir opprettet to nye lånefasiliteter for å kunne gi verdens fattigste land kortsiktige betalingsbalanselån til svært lav rente, for tiden nullrente. Bruk av disse to ordningene gjør at IMF mye lettere kan unngå å ta på seg en utviklingsrolle utenfor sitt tradisjonelle mandat. Dessverre fikk Norge ikke gjennomslag for å avvikle PRGF-ordningen, som fortsetter under et nytt navn.

Den andre viktige utviklingen er at IMF over tid har lagt om og redusert kravene i låneprogrammene, i en retning som Norge har ønsket. Der organisasjonen tradisjonelt brukte et låneprogram til å forsøke å gjennomføre alle strukturtiltak som på inngåelsestidspunktet ble ansett som fornuftig, er reformkravene nå færre og mer spissede. IMF-styrets siste vedtak om dette i 2009 medfører at krav til strukturelle endringer i økonomien skal avgrenses til forhold som er avgjørende for å lykkes med et program, og i all hovedsak til områder som er innenfor IMFs kjernekompetanse. Strauss-Kahn har tatt til orde for økt fleksibilitet i utformingen av disse kravene. Han argumenterer for at IMF i utformingen av et låneprogram skal finne skreddersydde løsninger for å stabilisere økonomien, og ikke ta opp andre problemer av mer strukturell karakter. IMF legger nå også større vekt på å styrke det sosiale sikkerhetsnettet i programlandene og på andre måter sikre at de mest sårbare innbyggerne blir skjermet.

Det globale økonomiske tilbakeslaget har rammet mange lavinntektsland hardt. De fattigste landene er i utgangspunktet sårbare, og økonomiske tilbakeslag kan få store konsekvenser for innbyggerne og sette kampen mot fattigdom tilbake. Regjeringen ønsker derfor å bidra til å sikre deres tilgang på internasjonal finansiering. En kanal for slike bidrag er å støtte kriselånene som IMF gir til lavinntektsland på gavevilkår.

Regjeringen er svært glad for omleggingen av IMFs låneordninger, og for at strukturkravene som stilles i låneprogrammene nå blir redusert. Vi takket tidligere nei til å bidra til PRGF-ordningen, mens vi arbeidet for at IMF skulle etablere bedre ordninger for fattige land. Når vi får gjennomslag for bedre ordninger, bør vi også si ja til å bidra finansielt til disse. Ordningene er avhengige av midler fra bl.a. Norge for å kunne komme til nytte. Derfor ønsker Regjeringen å inngå en avtale om å låne ut inntil 2,7 mrd. kroner til IMFs spesielle ordninger for lavinntektsland (300 mill. SDR). Lånene vil bli øremerket de to kortsiktige låneordningene som er i tråd med norske ønsker. I tillegg gir Utenriksdepartementet midler over bistandsbudsjettet til disse to ordningene. Bistandsmidlene brukes til å dekke forskjellen mellom renten långiverne får og den svært lave renten låntakerne betaler, som for tiden er null. På bakgrunn av de gledelige endringene er det lett for Regjeringen å be Stortinget om å slutte seg til en slik utlånsavtale, slik at Norge kan følge opp sitt engasjement for et nytt og forbedret IMF for verdens fattigste.