Historisk arkiv

Innlegg NVEs energidager

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Olje- og energidepartementet

Innlegg av olje- og energiminister Ola Borten Moe under NVEs energidager. Holdt 17.10.12.

Sjekkes mot framføringen.

Takk for invitasjonen!

Det er hyggelig å kunne møtes igjen på NVEs energidager. OED og NVE har jo hatt uvanlig nær kontakt det siste året, ettersom departementet har hatt midlertidige lokaler hos NVE på Majorstuen.

Jeg vil igjen takke NVE for den måten de tok i mot oss på etter 22. juli i fjor. De har vist en gjestfrihet og en fleksibilitet som er helt enestående.

For en snau måned siden flyttet departementet tilbake dit vi skal være– i regjeringskvartalet i sentrum.

Vi kan slå fast at mye har skjedd siden jeg var på NVEs energidager i fjor– for nøyaktig ett år og fem dager siden:

  • Vi har fått på plass elsertifikatsystemet. Det legger stabile rammer for investeringene i fornybar energi til 2020.
  • Det er lagt fram en handlingsplan for fornybardirektivet. Den viser hvordan Norge skal nå en fornybarandel på 67,5 prosent i 2020.
  • Vi har økt takten i konsesjonsbehandlingen.
  • Gjennom Nettmeldingen er det fastlagt en politikk for utbygginger og reinvesteringer i det sentrale overføringsnettet.
  • Vi har også fått på plass klimameldingen, og et nytt klimafond under Enova.

I løpet av dette året har vi med andre ord lagt på plass ytterligere viktige rammer for energipolitikken fram mot 2020. Et hovedbudskap for meg i dag er følgende: Disse rammene ligger fast! Tiden for å bygge ut fornybart er nå!

 

Sammen med Sverige har vi som mål å øke den fornybare elproduksjon med 26,4 TWh innen 2020. Dette er et ambisiøst mål. Det tilsvarer 10 prosent av total kraftproduksjonen i Norge og Sverige. For å nå målet må begge land bygge ut betydelig fornybar produksjon frem til 2020.

Rammene for ordningen er regulert i en egen lov om elsertifikater og en traktat mellom landene. Elsertifikatordningen gjelder fram til utgangen av 2035. Ordningen sikrer dermed langsiktige og stabile rammer for investorene fra og med 2012.

Det er nå viktig å bevare denne forutsigbarheten etter flere år med diskusjon om rammebetingelsene. For å legge til rette for investeringsbeslutninger er jeg opptatt av at rammene skal være stabile og forutsigbare. Jeg legger til grunn at investorene, basert på de rammene som er lagt, skaper seg prisforventninger som grunnlag for investeringene.

Og for å gjenta dette: Rammene ligger fast! Selv om det skal gjennomføres en kontrollstasjon innen utgangen av 2015, betyr det ikke at det kommer endringer i ordningen. Tvert imot: Vi har ingen planer om å øke ambisjonsnivået i systemet eller utvide ordningen.

Mitt utgangspunkt er at et sunt energimarked ikke er et subsidiert marked. Ergo må støtteordningen avvikles fra utgangen av 2020.

Det betyr at de som vil være ferdig med utbygging i tide for å motta sertifikater må komme på banen nå!

Støtteordningen er altså på plass. Nå er det opp til dere som har ventet på ordningen: Dere må kanskje evaluere prosjektene deres på nytt. Dere må overbevise bankene om potensialet i deres prosjekter. Kanskje må dere finne nye samarbeidspartnere for å realisere prosjektene. Men en ting dere ikke bør bruke tiden på er å komme til meg for å be om mer tid eller mer penger!

For å nå de ambisiøse målene vi har satt, er vi avhengig av at tilstrekkelig mange prosjekter får tillatelse i tide.

Jeg er glad for å kunne slå fast at vi nå har fått opp farta i konsesjonsbehandlingen!

Det er flere årsaker til at vi har greid det. Vi har økt kapasiteten både i NVE og i departementet. I tillegg har vi fastsatt retningslinjer og veiledere. Vi legger også større vekt på koordinering av ny produksjon og nett. NVE gjør absolutt sin del av jobben, og det vil jeg gi dere honnør for.

Innsatsen vår har allerede gitt resultater, og vi behandler nå flere konsesjoner enn tidligere.

Siden mars i fjor har departementet doblet takten i konsesjonsbehandlingen sammenlignet med de foregående årene. Siden 4. mars i fjor er det, altså på halvannet år, er det behandlet totalt 2,7 TWh vind- og vannkraft – 36 konsesjoner. (Over treårsperioden 2008-2010 ble det totalt behandlet totalt 2,9 TWh vind og vann – 38 konsesjoner.)

Første halvdel av 2012 ga NVE konsesjon /positiv innstilling til 3,6 TWh vind- og vannkraft. Dette er over dobbelt så mye som de ga i hele 2011 (1,7 TWh).

Som jeg tidligere har sagt til Per Sanderud – hvis NVE greier å behandle 150 saker i løpet av året skal jeg spandere middag på hele konsesjonsavdelingen i NVE.

Så er det også viktig å påpeke at kravene til saksbehandlingen har økt når det gjelder konsekvensutredninger, dokumentasjon, kunnskapsgrunnlag, vurdering av samlet belastning og konsultasjoner.

Samtidig med nye konsesjoner og ny produksjon skal vi bedre miljøet i de eldste vannkraftreguleringene. Vi har i år gitt ut retningslinjer for revisjon. Jeg har også sammen med miljøvernministeren tatt initiativet til en gjennomgang og prioritering av konsesjonene som kan revideres de nærmeste årene. Dette vil gjøre det enklere å få gjennomført revisjonssaker og balansere behovet for ny produksjon med behovet for miljøforbedring.

Det er viktig at det tas veloverveide konsesjons- og utbyggingsbeslutninger som tar hensyn til påvirkning på natur og miljø. Miljø og naturmangfoldslov er vårt ansvar. Det ansvaret tar vi!

 

 

Da jeg var på NVEs energidager i fjor snakket jeg blant annet om strukturen i nettbransjen.

Jeg er opptatt av at nettselskapene drives rasjonelt og effektivt, og har i lang tid utfordret nettselskap og eiere til å tenke gjennom dagens struktur med så mange og små nettselskap. Vi er et land med 5 millioner innbyggere. Da er det mye med rundt 130 distribusjonsnettselskap. 

Vi kan fastslå at det ikke akkurat har skjedd noen revolusjonerende endring i løpet av det siste året. Så vidt meg bekjent har det bare blitt besluttet én fusjon, og det er fusjonen mellom Malvik E-verk og TrønderEnergi Nett.  I tillegg er det en prosess på gang mellom Tydal Kommunale Energiverk og TrønderEnergi.

I denne sammenhengen kan det være fristende å bruke et velkjent sitat av Winston Churchill: ”Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen ”.

Jeg har med glede notert meg at struktur nå diskuteres i bransjen. Og jeg håper at nettselskapene ikke lar det bli med diskusjonen, men også gjennomfører dette.

Det er flere grunner til at dette er viktig. Kravene til nettselskapene vil øke i tiden framover. Nye utfordringer er blant annet knyttet til:

  • AMS, smart grids og elbiler
  • Tilknytning av ny småkraft
  • Nye krav i direkte reguleringer, for eksempel kompetanseforskriften.

 

I tillegg er det et stort reinvesteringsbehov på alle nettnivå.

Jeg tror de minste selskapene kan ha særlige utfordringer både når det gjelder kompetanse og kapitaltilgang.

Jeg mener at stordriftsfordeler bør utnyttes. PwC har på oppdrag fra NVE utarbeidet en rapport om stordriftsfordeler i nettselskapenes forretningsprosesser. Rapporten viser at det er betydelige skalafordeler i mange av de oppgavene nettselskapene utfører.

Jeg ønsker ikke å tvinge fram strukturendringer nå, men vil igjen oppmuntre bransjen om å tenke grundig gjennom disse problemstillingene.

I forrige uke la vi fram statsbudsjettet for neste år. Som en del av dette la vi også frem vurderinger av Energiutvalgets rapport og en gjennomgang av status for energipolitikken.

Energiutvalget (NOU 2012:9) har gitt en bred og grundig drøfting av viktige utviklingstrekk i energiforsyningen framover.

Det er min vurdering at det er godt samsvar mellom de utfordringene utvalget peker på og Regjeringens energipolitikk. Vi er på riktig kurs – de viktigste rammene for energipolitikken frem mot 2020 er på plass. Oppgaven blir nå å gjennomføre politikken.

Energipolitikken krever langsiktig tidshorisont. En stor del av den kapasiteten vi bygger de nærmeste årene vil fortsatt være på plass i 2050. Det er derfor viktig å starte diskusjonen om hva som skjer etter 2020.

Når vi ser framover, mener jeg målet må være å jobbe mot et godt dimensjonert og miljøvennlig kraftsystem, som er robust nok til å håndtere store svingninger i energiproduksjon og energiforbruk.

Diskusjonen om utviklingen i energisektoren etter 2020 er naturligvis preget av en del usikkerhet. Men det er interessant å se på noen av utviklingstrekkene som energiutvalget pekte på:

  • Vi blir mer avhengig av en sikker strømforsyning. Samfunnets sårbarhet for strømavbrudd øker. Dette stiller krav til en robust og fleksibel energiforsyning
  • Den norske kraftforsyningen vil i overskuelig fremtid være dominert av vannkraft. Dette innebærer imidlertid også at vi fortsatt vil ha en kraftforsyning med store variasjoner i energitilgangen fra år til år
  • Utviklingen i det framtidige energi- og kraftbehovet i Norge på lang sikt er usikker, og har et stort utfallsrom

Viktige rammebetingelser for utviklingen i energisektoren blir avgjort av internasjonale utviklingstrekk.

Mange er opptatt av diskusjonen om et mulig kraftoverskudd etter 2020. I den forbindelse tenker jeg følgende: Norge er et lite land, men blir stadig større. En økende befolkning vil gjøre at energiforbruket øker. Energieffektiviseringstiltak vil trekke i motsatt retning.

Jeg har stor tro på norsk industri fremover, og tror det vil bli interessant å investere i tradisjonell industri også i årene fremover. Det peker i retning av et høyt energiforbruk.

I tillegg jobber vi med å elektrifisere samfunnet, noe som betyr økt bruk av elektrisitet blant annet på sokkelen og i transportsektoren. Jeg er i alle fall sikker på at fremtiden er elektrisk! Det gjør også at jeg tror vi kan ta diskusjonen om et mulig kraftoverskudd med noe ro.

 

Vi blir naturligvis også påvirket av det som skjer ellers i Europa, og her arbeides det også med vurderingene av hvordan det langsiktige energikartet skal se ut fram mot 2050.

Dette arbeidet er viktig for oss. Det er svært viktig at Norge påtar seg en aktiv rolle tidlig i prosessen, og får fram det norske og nordiske perspektivet i debattene og i EUs arbeid med etableringen av en langsiktig europeisk energipolitikk.

I diskusjonen om hvordan energipolitikken for Europa skal se ut etter 2020, bør debatten ta hensyn til at utfordringene varierer svært mye mellom land.

Energisituasjonen ellers i Europa skiller seg betydelig fra de utfordringene vi står ovenfor i Norge og i Norden.  En viktig oppgave i årene som kommer er å få formidlet disse synspunktene, slik at det tas hensyn til den spesielle situasjon vi har i Norge og Norden.

For å gi noen eksempler:

Etter EUs forslag til forordning under energimerkedirektivet kan man på en elektrisk varmtvannsbereder legge på 15 meter isolasjon uten at den vil få et bedre energimerke enn en C. Poenget er at uansett hvor mye isolasjon du legger utenpå, vil energimerkingen aldri kunne bli bedre. En varmtvannsbereder som går på gass vil derimot enkelt kunne oppnå energimerke A.

Når det gjelder bygningsenergidirektivet er EU misfornøyd med Norges håndtering av energimerking av bygg. Vårt nettbaserte system der man selv kan legge inn opplysninger om sin bolig, som deretter blir omformet til en energikarakter gjennom et komplisert og kvalitetssikret system helt gratis, er nemlig ikke tilfredsstillende. Kanskje ønsker EU å stimulere til sysselsetting av ingeniører som energimerkeeksperter ved ikke å godta den norske ordningen.

Det eksisterer i dag en rekke mål med detaljerte virkemidler, og noen kan være både overlappende og til dels motstridende. Systemet bør gjøres betydelig enklere i framtida. Det vi trenger er en helhetlig energipolitikk uten for mange delmål og ulike virkemidler.

Etter mitt syn er det langt fra åpenbart at detaljregulering og sentraliserte løsninger fra EU-kommisjonen best ivaretar de utfordringene vi står overfor.

Det gjør også at vi må sørge for å utnytte handlingsrommet som finnes i EØS. Vi bør i alle fall være minst like gode som EU-landene selv!

Det er interessant å se utviklingen i energisektoren i USA. Her ser vi at utslippene av klimagasser går ned, på grunn av naturgassrevolusjonen som pågår. Klimagassutslippene går ned fordi man bruker gass i stedet for kull. Her er det et stort potensial også i Europa.

Etter 2020 tror jeg man bør tenke annerledes i Europa. Som nevnt mener jeg at et sunt marked ikke er et subsidiert marked. Subsidier og elsertifikater er riktig og nødvendig nå, men kan sammenlignes litt med en hjertestarter. Når hjertet begynner å slå igjen, bør man heller ikke fortsette å bruke hjertestarteren.

For å komme tilbake til diskusjonen om framtidas energisystem. Her vil selvsagt strømnettet være viktig.

Det skal gjøres store nettutbygginger fremover, og vi er allerede i gang med flere viktige prosjekter. Sima-Samnanger og Ørskog-Sogndal vil bidra til å bedre forsyningssikkerheten i henholdsvis Bergens-området og Midt-Norge.

Det er også flere saker som ligger på mitt bord og som vi har fullt trykk på, blant annet nødvendige nettforsterkninger i nord. Nettet på Sørlandet og rundt de store byene skal også forsterkes, noen av disse sakene har allerede fått konsesjon mens andre er hos NVE eller departementet.

Vi har også behov for å bedre utvekslingskapasiteten med utlandet. I juni i år ble det fastsatt en tidsplan for utenlandskabler – til Tyskland i 2018 og Storbritannia i 2020. Byggingen av Skagerak 4 til Danmark pågår og Syd-vestlinken til Sverige planlegges.

Nye utenlandsforbindelser skal etableres i den grad de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. I vurderingen av nye forbindelser vil bidraget til å styrke forsyningssikkerheten i Norge være et viktig hensyn. Det vil altså ikke være snakk om noen rene ”eksportkabler”.

I diskusjonen om utenlandskabler, hører vi stadig om Norges rolle som ”grønt batteri for Europa”. Altså at Norge kan bidra med balansekraft for resten av Europa, som med sin store fornybarsatsning får stadig mer uregulert kraft – basert på sol og vind.

Til en viss grad har Norge denne funksjonen allerede, og jeg tror det kan bli enda større enn i dag. Danmarks satsning på vindmøller har blitt hjulpet av balansekraft.

Men det er viktig å være klar over proporsjonene. Selv om Norge har mye vannkraft, er det dessverre langt fra nok til å være balansekraft for hele Europa.  

For eksempel er det forventet at Tyskland skal ha installert 97 GW uregulerbar fornybar produksjonskapasitet innen 2020. Til sammenlikning er total installert kapasitet i Norge i dag om lag 29 GW.

Vi kan altså gi et bidrag, og gjør det allerede, men vi må heller ikke overdrive størrelsen av dette grønne batteriet.

Jeg vil berømme NVE for å ta opp det europeiske perspektivet på årets energidager. Dette er viktige problemstillinger, og det viktig at vi er oss bevisst hvilke utfordringer og hvilke muligheter vårt forhold til Europa gir oss.

Jeg mener at vi er nødt til å ha en aktiv politikk over for EU, både når det gjelder enkeltdirektiver og utviklingen av den europeiske energipolitikken frem mot 2050.

La meg avslutte der jeg begynte. Vi har – både i Norge og Europa – fått på plass et klart rammeverk for årene frem til 2020.

For norske aktører er bestillingen helt klar: Frem mot 2020 skal vi sammen med Sverige øke den fornybare elproduksjon med 26,4 TWh.

Rammene ligger fast, og vi har ingen planer om å endre dem! Tiden for å bygge ut fornybart er nå!