Avduking av minnesmerke etter Arve Beheim Karlsen

Hvorfor trenger vi et minnesmerke? Hvorfor trenger vi å minnes?

Minnesmerker forteller historier. Historier om mennesker, og om ting som har hendt. Minnesmerker er et sted for å minnes ting som har skjedd, som angår oss alle. Minnes det gode. Og minnes det vonde.

Vi trenger minnesmerker for å lære av historien. For de feil som har skjedd må vi ikke gjøre på nytt.

I disse dager er det 25 år siden en familie mistet sin sønn, sin bror. Et lokalsamfunn mistet en venn.  

Jeg husker det godt. Arve Beheim Karlsen var født året etter meg. Vi vokste begge opp på Vestlandet, ikke så langt fra hverandre. Og vi var begge mørke i huden.

Jeg husker da det hendte så godt fordi det traff så nært meg selv. Det traff så nært at jeg husker at jeg tenkte:
«Det kunne vært meg».

For hva er det rasisme handler om? Jo, rasismens kjerne er at du fratas verdi, at du demoniseres, på grunn av hudfargen din eller trekkene dine.

Denne rasismen rammer blindt. Den tar ikke hensyn til hvem du er eller hva du har gjort.

Jeg har hørt opp igjen NRK-podkasten «Hele historien» om Arve. Den tar oss med tilbake til det som hendte for 25 år siden. Hat, hets, rasisme. Over tid.

Det gjorde noe med Arve.  Det gjorde noe med de som var glad i Arve.

Den behandlingen Arve ble utsatt for handlet om hvordan han så ut.

For Arve, for familien og for oss som samfunn er det en tragedie at Arve døde. At hans hudfarge førte til at han, en ung mann med livet fremfor seg, måtte hentes død opp av elven.

Dette er et minnesmerke vi trenger. Vi skal aldri godta det som hendte. Vi må lære av det. Og som samfunn må vi endre oss.

Kampen mot diskriminering og rasisme er ikke vunnet, selv ikke 25 år etterpå. Det er en kamp vi fortsatt kjemper i skolen, på arbeidsplassen, i nærmiljøet, på fritidsarenaer, på nettet og i sosiale medier.

Innsats mot urett, mot rasisme og diskriminering er et arbeid vi aldri må gi opp.

For dere, kampen mot rasismen er en frihets- og solidaritetskamp, det er en kamp for et samfunn der folk kan få være seg selv.

Vi må stå sammen om et felles mål – et samfunn som er åpent og inkluderende. Et samfunn der ingen mennesker skal oppleve hat eller hets på bakgrunn av sin hudfarge, etnisitet eller tro. Der ingen fratas verdi som mennesker.

Dette er en jobb for oss alle. Hver dag.

21. mars markerte vi den Internasjonale dagen mot rasisme. Da ble det lagt fram en rapport om barn og unges egne erfaringer med rasisme og diskriminering. En av tingene den viste, er at den vanligste reaksjonen barn har når de opplever rasisme eller diskriminering, er at de later som ingenting.

Og det den rapporten sier, det er sant. Jeg var selv et av de barna. Man blir redd for å si ifra. Man blir redd for å bli beskyldt for å beskylde andre for rasisme. «Det var ikke ment sånn, du oppfattet det nok feil», sier de.

Men det betyr ikke at det ikke gjør vondt. Det er noe som dør innvendig når man utsettes for rasismen.

Når du utsettes for rasisme er det som om du får en beskjed om at du ikke hører til. Og det å høre til, det å få være en del av flokken, er noe av det aller viktigste for oss mennesker. Det å være annerledes er ofte det vi frykter mest. Og det kan være veldig vanskelig.

Det er lett å bli motløs i kamper som tar lang tid. Noen ganger kan det føles som om ting står stille eller til og med går i feil retning.

Men vi må fortsette å kjempe. For Arve. Og for alle andre som får oppleve rasismens vonde og destruktive vesen.

Vi skaper endringen sammen. Nå når vi står her, ved minnesmerket vil jeg at vi skal love oss selv og hverandre at vi ikke skal la noen falle utenfor. At vi lover hverandre at alle er en del av fellesskapet.

Det har gått 25 år. Men vi glemmer aldri. På stedet vi står i dag, ved dette viktige minnesmerket, skal vi bli minnet om alt det som er verdt å kjempe for – rettferdighet, verdighet og respekt.  Det skal minne oss på hva som kan gå tapt. Det skal minne oss på våre framskritt, og på veien vi har igjen å gå. Og det skal minne oss på at vi står sterkere når vi står sammen.

Tusen takk.