Utenrikspolitisk redegjørelse 5. mars

(Sjekkes mot framføring)

President,

Det er 11 år siden sist jeg holdt en utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget. Den gang, i 2013, så verden ganske annerledes ut enn i dag. Vi visste det ikke da, men 2013 var kanskje det siste året i post-kald krigs æraen, det vi kan kalle «det lange nittitallet». Året etter ble Krym okkupert av Russland, og russiske soldater gikk inn i Øst-Ukraina.

Under den kalde krigen var det høyspent mellom øst og vest, men det var ikke krig i Europa. Da muren falt i 1989 og forholdet mellom de gamle supermaktene ble preget av samarbeid, handel og globalisering, så sluttet vi å bekymre oss for mellomstatlige kriger. Vi konsentrerte oss i stedet om de mange andre konfliktene som dukket opp. Mange av disse konfliktene hadde lange historiske røtter, men var blitt holdt i ro av den kalde krigens dynamikk.

En grunnleggende forskjell fra da jeg holdt min redegjørelse i 2013, president, er at vi nå er tilbake til et spenningsnivå mellom Russland og vesten som minner om den kalde krigen. Men denne gangen er ikke krigen kald. Vi må igjen forholde oss til en klassisk invasjonskrig i Europa. Vi har, President, ikke opplevd noe liknende i Europa siden andre verdenskrig.

Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina er og forblir Norges største sikkerhetspolitiske trussel. Ingen andre kriser eller konflikter har potensial til å påvirke Norges og Europas sikkerhet i samme grad.

Samtidig har ikke alle de andre konfliktene forsvunnet. Borgerkriger og væpnede konflikter, ofte fulgt av humanitære katastrofer, bidrar til en mer ustabil og uforutsigbar verden. Ikke minst ser vi hvordan katastrofen i Gaza bidrar til spredning av konflikter også ut av regionen.

Formålet med norsk utenrikspolitikk er å fremme norske interesser og å bidra til stabilitet og forutsigbarhet i verden. Det betyr, kort sagt, at fred er en norsk egeninteresse. En interesse vi deler med de fleste andre stater.

Feltet «utenrikspolitikk» kan egentlig deles i to. Det ene  dreier seg om lands forhold til hverandre.  Det andre handler om verdenssamfunnets forhold til globale utfordringer. Klima- og naturkrisen, for eksempel, kan bare løses om lande samarbeider på bred front. Det samme gjelder spørsmål om global helse, matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse.

Så når vi stadig må håndtere kriser, krig og konflikter, så tar det oksygenet fra arbeidet med menneskehetens felles utfordringer

Fra denne talerstol har det ofte blitt utbasunert at «norsk utenrikspolitikk ligger fast». Men den devisen fungerer best når verden der ute blir ved sin lest. Når verden er i rask endring, må vi forstå hva endringene i verden betyr for oss, og utvikle vår politikk deretter.

Det krever at vi er bevisst hvem Norge er i verden, og hvilke fotavtrykk vi setter. Fotavtrykk som setter større spor enn vår størrelse skulle tilsi. Vi er fem og en halv millioner mennesker her i landet - 7 promille av verdens befolkning. Mer enn 115 av verdens stater har en større befolkning. For hver nordmann som går på denne kloden, er det 259 kinesere og 261 indere.

Vi er geografisk plassert langt mot nord i en ytterkant av verden. Fra en satellitt i verdensrommet vil Norge ved første øyekast fortone seg som en liten stripe land like under Nordpolen. Men legger vi til havområdene så vil vårt geografiske avtrykk fortone seg helt annerledes. Etter noen målestokker er vi da den 13. største nasjonen i verden. Vi er på tjuetallet et sted på listen over verdens største økonomier. Vi er Europas største eksportør av energi.

Vi eier et av verdens største statlige investeringsfond med investeringer i nær 9000 selskaper i over 70 land.

Verken energieksport eller Statens pensjonsfond utland er eller skal være utenrikspolitiske instrumenter som sådan. Men det gir oss likevel internasjonal tyngde, og med det utenrikspolitisk gjennomslagskraft. Det bidrar også våre havområder med.

Vi har noen av de mest utviklede kompetansemiljøene i verden innenfor grønn teknologi, som bidrar til omstilling og det grønne skiftet langt utenfor våre egne grenser.

Med vår åpne og utadrettede økonomi setter Norge derfor sitt fotavtrykk kloden rundt.

Samtidig er det åpenbart slik, President, at Norge blir mer påvirket av verden enn verden blir påvirket av Norge. Vi har ikke en tyngde eller innflytelse som tillater oss å diktere løsninger, verdisyn eller regelverk. Men det betyr likevel, president, at Norge har større innflytelse enn hva mange tror. Vi utgjør en forskjell. Det er en del av bildet vi må forholde oss til når vi utvikler vår politikk. Vi har det den amerikanske forskeren Joseph Nye i sin tid kalte «smart makt», som betyr at vi har innflytelse og påvirkning, uten å være en stormakt. Regjeringen skal bruke denne «smarte» makten til å tjene norske interesser best mulig.

Veldig mye av det som er i Norges interesse er også i resten av verdens interesse. Som for eksempel en fredelig og forutsigbar verden basert på folkerett og felles spilleregler.

Norge er fortsatt et foregangsland i å investere i tiltak som kan bidra til en mer stabil verden. Klimaforandringer, kampen mot fattigdom og bidrag til vekst og bedre styresett ses i sammenheng med vår egen sikkerhet. Utviklingspolitikken og utenrikspolitikken henger tettere sammen enn noen gang, og jeg er glad for at det fortsatt er politisk enighet om et høyt norsk bistandsbudsjett. Det styrker også vår troverdighet overfor utviklingslandene.

President, utfallet av Norges største sikkerhetspolitiske trussel, krigen mot Ukraina, vil påvirke Europa i generasjoner. Hvordan og når krigen vil ende er fortsatt uvisst.

Det vi vet, er at krigen har endret rammevilkårene for norsk og europeisk sikkerhet. Derfor har det vært avgjørende for oss å håndtere denne krigen i tett samarbeid med allierte og med europeiske partnere. Nato er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste og har vært det i 75 år. Etter flere tiår der operasjoner under fjerne himmelstrøk dominerte, har Natos oppgaver hjemme i det euroatlantiske området igjen kommet i sentrum.
Nato har blitt enda viktigere for norsk sikkerhet, og norsk situasjonsforståelse i Nord enda viktigere for Nato.

Og Nato har nok en gang klart å omstille og styrke seg. Den kollektive forsvarsforpliktelsen er igjen alliansens hovedoppgave. Finsk – og endelig også svensk – medlemskap i Nato betyr svært mye for forsvaret av Norden og Norge.

Mange år med stadig nærmere praktisk, nordisk forsvarspolitisk samarbeid har båret frukter. Det har bidratt til at både Sverige og Finland har kommet nærmere oss, og at de derfor er langt mer forberedt på hva som følger av Nato-samarbeidet. Nå, når alle også formelt blir allierte, vil mulighetene for forsvarspolitisk integrasjon i Norden bli enda større. Dette er svært gode nyheter for Norge og norsk sikkerhet.

Den økte satsingen på forsvar i europeiske land er viktig i seg selv, og kan i tillegg bidra til å holde USA engasjert i europeisk sikkerhet.

For president Putin er ikke krigen mot Ukraina et spørsmål om territorium. Han ønsker politisk kontroll over hele Ukraina, og anser europeisk sikkerhet som et nullsum-spill.

Russland driver en utmattelseskrig, og ukrainerne forsvarer daglig en frontlinje på over 1000 kilometer.

Ukraina er kritisk avhengig av fortsatt sterk støtte. Flere land har nå sett til Norge og Nansen-programmet og lansert flerårige støtteprogrammer.

Nansen-programmet er langsiktig, fleksibelt og basert på politisk konsensus. Den sivile delen av Nansen-programmet omfatter også Ukrainas naboland,  Moldova, som er hardt rammet av krigen og utsatt for stort press fra Russland. Vi støtter Moldovas krisehåndtering og europeiske veivalg. Vi åpner nå for første gang et norsk ambassadekontor i hovedstaden Chisinau.

Over 14 millioner ukrainere trenger livsviktig humanitær hjelp og beskyttelse. Vår betydelige humanitære støtte går via FN, Røde Kors-bevegelsen, norske humanitære organisasjoner og EUs ordning for sivil beredskap. Den bidrar til at millioner av ukrainere får beskyttelse og tilgang til mat, vann, medisiner og helsehjelp, varme klær og tak over hodet, samt at barn og ungdom får skolegang.

Gjennom Verdensbanken og Den europeiske banken for gjenreising og utvikling (EBRD) støtter vi grunnleggende tjenester, kritisk infrastruktur og understøtting av den ukrainske realøkonomien.

Ukraina er nå det mest minelagte landet i verden. Sammen med Norsk Folkehjelp øker vi innsatsen for effektiv minerydding i Ukraina, gjennom bruk av avansert teknologi og opplæring av minehunder.

Vår militære og sivile støtte styrker Ukrainas evne til å stå imot Russlands angrep: NASAMS-luftvern skyter ned russiske missiler. Ukrainske soldater har fått trening på Værnes. En norsk-britisk koalisjonen styrker Ukrainas sjøforsvar og deres evne til å operere langs egen kyst. Ukrainske sykehus, skoler og utbetaling av pensjoner drives videre mye takket være vår støtte.  

Jeg er glad for at et samlet Storting fortsatt står bak en sterk og bred støtte til Ukraina.

Også i EU er det bred støtte. EUs beslutning om å åpne medlemskapsforhandlinger med Ukraina og Moldova gjenspeiler dette. De, som vi, mener at Ukraina har en fremtid i Europa. Flere av våre europeiske allierte har de siste ukene inngått egne avtaler om sikkerhetssamarbeid med Ukraina.  Forhandlingene er i gang om en egen sikkerhets- og samarbeidsavtale mellom Norge og Ukraina. 

President,

Det er ikke bare Ukraina som ødelegges av krigen. Også Russland ødelegges som følge av regimets politiske valg. Russlands befolkning vil måtte leve med konsekvensene i generasjoner. Det inkluderer russiske sivilsamfunnsorganisasjoner, forskningsmiljøer og menneskerettighetsaktivister vi gjerne skulle ha støttet opp om.

Det russiske regimet forfekter et verdensbilde der konfrontasjon med «Vesten» står sentralt. Russlands angrepskrig mot Ukraina er én del av denne konfrontasjonen, men også vi og våre nordiske naboer er stemplet som «uvennlige» land av Moskva. Militær seier i Ukraina er en altoverskyggende politisk prioritering for Putin.

Samtidig blir det russiske samfunnet stadig mer totalitært. Tenåringer kastes på glattcelle for å ha hengt opp plakater mot krigen, familiene deres trues, opposisjonspolitikere og journalister fengsles og dør. Økonomien og samfunnet militariseres og fores med falsk propaganda om krigen og om oss. Frie media finnes ikke lenger. Det ferskeste offeret for regimets brutalitet var Aleksej Navalyji, symboltungt nok rett før det såkalte valget.

Den brede fordømmelsen og samholdet blant våre allierte og partnere har tvunget Russland til å foreta en drastisk omdreining i sin utenrikspolitikk og i sin handelspolitikk. Nord-Korea og Iran forsyner nå Russland med våpen til bruk mot Ukraina. Det er urovekkende, og noe vi, våre allierte og våre partnere har kritisert i sterke ordelag.

President,

Den katastrofale situasjonen vi har vært vitner til i Midtøsten de siste fem månedene berører oss alle. Brutaliteten og lidelsene provoserer og engasjerer. Og la meg si det med en gang: Dette engasjementet er sunt. Alvorlige brudd på humanitærretten kan ikke møtes med likegyldighet. To millioner mennesker er fordrevet. Nesten hele Gazas befolkning mangler mat. En million mennesker sulter. Nesten alle barn under 2 år er klinisk underernærte. Helsevesenet har langt på vei brutt sammen. Svært mange har mistet alt.

Terrorangrepet, krigen og den humanitære katastrofen bekrefter at det ikke er noe alternativ til en egen palestinsk stat, under en samlet palestinsk ledelse.

Det vil kreve modige politiske ledere på begge sider. En våpenhvile må på plass, og Israel må igjen vise vilje til å finne kompromisser og forhandle. Det palestinske lederskapet må komme i en posisjon der de kan forhandle på vegne av hele befolkingen, både på Vestbredden og på Gaza-stripen.

Det brutale angrepet fra Hamas den 7. oktober i fjor, hvor over 1100 mennesker ble drept og der hundrevis ble tatt som gisler har vi fordømt på det aller sterkeste. Det kan nesten ikke overvurderes hvilket sjokk dette var og fortsatt er for hele det israelske samfunnet.

Konflikten i Midøsten har lange røtter. Skal vi forstå den, må vi i hvert fall tilbake til oppløsningen av Det Osmanske riket, for godt over 100 år siden. Til historien om en drøm om et jødisk hjemland, som først ble realisert etter et folkemord uten sidestykke i verdenshistorien.

Det er også historien om en palestinsk drøm om staten de ble lovet for så lenge siden, en drøm som har blitt knust gang på gang av brutte løfter, løfter gitt både av arabiske og vestlige ledere.

Men det er en viktig del av bakteppet for det dramaet som utspiller seg i våre dager.

Jeg møter dette bakteppet også når jeg treffer kolleger rundt i verden. Bildet av krigen i Gaza fremstår genuint forskjellig mellom Vesten og store deler av resten av verden. Krigen bidrar til å forsterke forestillingen om Vestens doble standarder. Dette skaper polarisering.

Som alle andre land har Israel rett til å forsvare seg mot terror. Norge var likevel blant landene som tidlig advarte Israel mot å gå for langt. Vi ga klart uttrykk for at selvforsvarstiltak må være nødvendige og forholdsmessige, og at alle militæroperasjoner må gjennomføres i tråd med krigens folkerett.

I dag er det få som mener at Israels tilsvar har vært proposjonalt. Krigføringen i Gaza går langt utover det som er akseptabelt. Dette gjelder selve den militære fremferden på bakken, men også hvordan Israel har hindret sivilbefolkningen adgang til livsnødvendigheter. Dette representerer et klart brudd på krigens folkerett. Grove brudd på humanitærretten kan også utgjøre krigsforbrytelser.

Regjeringen arbeider aktivt for at de ufattelige lidelsene må ta slutt, og for at denne krisen blir første skritt på den endelige veien mot en to-statsløsning. Kun en to-stats løsning vil kunne sikre en langsiktig og bærekraftig fred. Kun en to-stats løsning kan skape trygghet både for israelere og palestinere.

For kunne bidra mot det viktigste målet, altså en slutt på lidelsene og etableringen av en samlet palestinsk stat, jobber vi langs flere spor.

Vi har tett dialog med partene i konflikten, med sentrale land i regionen og med internasjonale aktører. Denne kontakten er avgjørende for målsettingen om våpenhvile, humanitær hjelp og frigivelse av gisler og fanger.

Fordi vi har denne kontakten med partene, har vi kunnet legge til rette for en løpende ordning som sikrer at skatte- og tollinntekter som Israel krever inn for palestinerne, kan overføres til De palestinske selvstyremyndighetene. Foreløpig har denne ordningen sikret at 1,2 milliarder kroner er overført fra Israel til De palestinske selvstyremyndighetene. Dette er avgjørende for at den palestinske befolkningen får livsviktige tjenester, og at for eksempel lærere og helsearbeidere kan få lønn. Vi har parallelt økt vår egen støtte til palestinerne med 800 millioner kroner.

Det inkluderer støtte til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, som er kritisk viktig. Flere vestlige land trakk sin støtte til UNRWA etter anklagene fra Israel om at 12 ansatte i organisasjonen hadde deltatt i angrepet 7 oktober. Om undersøkelsene viser at dette stemmer, er det selvsagt svært alvorlig. Men det er uansett urimelig at millioner av mennesker skal utsettes for kollektiv straff. Vi har derfor styrket vår støtte til UNRWA, og vi har tatt en ledende rolle i arbeidet med å få andre donorer til å snu, noe jeg tror vi er i gang med å få til.

Og regjeringen vil gjøre mer. Sammen med Egypt er Norge nå godt i gang med å planlegge en humanitær konferanse for den umiddelbare tiden etter en våpenhvile.

Samtidig er vi tydelige i de internasjonale domstolene. I vårt innlegg i den internasjonale domstolen i Haag 23.februar slo vi klart fast at ulovlige israelske bosettinger er det største hinderet for en to-stats løsning. Vi pekte på at bosetningenes omfang og varighet tyder på at disse nå representerer en anneksjon av palestinsk territorium, noe som er svært alvorlig. Vi er også positive til at domstolene vurderer spørsmål knyttet til Gaza. Det er svært viktig at alle potensielle internasjonale forbrytelser etterforskes, og at de som står bak må holdes ansvarlige. 

Parallelt med arbeidet for en våpenhvile og humanitær tilgang, fortsetter vi arbeidet med å legge grunnlaget for en fremtidig samlet palestinsk stat. Giverlandsgruppen AHLC, som Norge leder, er det eneste forumet hvor Israel og de palestinske selvstyremyndighetene snakker direkte sammen rundt samme bord. Tillit og kontakt er avgjørende for om å vi lykkes, og vi får bekreftet fra de palestinske myndighetene at vårt engasjement er både riktig og svært viktig.

President,

Vi ser klare tegn på at konflikten er i ferd med å spre seg i regionen. Dette rammer også norske interesser, noe Houtienes angrep på norske skip i Rødehavet er et alvorlig eksempel på. En regional storkrig vil få alvorlige konsekvenser for oss alle.

Regjeringen vurderer fortløpende nye tiltak som vil kunne redusere spenningen i regionen. Vi trekker på våre tette bånd til partene i den pågående konflikten. Vi har også kontakt med opprørsgrupper som på ulikt vis er en del av konflikten. Isolasjon av disse gruppene har vist seg å ha dårlig effekt.

Utviklingen i Midtøsten har dessverre ikke gått slik vi og mange andre hadde håpet etter Oslo-avtalen for over 30 år siden, men vårt engasjement i regionen er fortsatt omfattende. Målet med våre tiltak er å bidra best mulig både til det umiddelbare behovet for våpenhvile og humanitær hjelp, og til det langsiktige målet om en samlet, selvstendig palestinsk stat. 

President,  

Selv om krigen mot Ukraina og på Gaza rettmessig får mye oppmerksomhet, så er det ikke slik at andre konflikter har forsvunnet. Tvert imot har vi det siste året sett en bekymringsfull økning i væpnede konflikter i verden, mange med store humanitære konsekvenser.  

I vår humanitære innsats i væpnede konflikter legger vi særlig vekt på beskyttelse av sivile og barn.  

Barn har krav på særskilt beskyttelse i krig og konflikt, og vår humanitære respons må tilpasses deres behov. For mange barn er skolegang noe som skaper trygghet og gir håp om en bedre framtid, særlig i konfliktområder. Derfor investerer Norge betydelige midler for å sikre utdanning i kriser.

I følge FNs flyktningekommisær var over 110 millioner mennesker fordrevne i midten av 2023; en økning på nesten 300 prosent på fem år. I all hovedsak på grunn av væpnede konflikter. Likevel synes mange av disse konfliktene å være tilnærmet glemt av det internasjonale samfunnet.

Regjeringen vil prioritere disse glemte konfliktene. Krig, ustabilitet og traumer får konsekvenser også for oss, blant annet gjennom sikkerhetstrusler mot norske skip, migrasjon eller terrortrusler mot Europa. Så vi gjør ikke dette bare for å være snille. Vi gjør det fordi det er i vår interesse å løse konflikter.  

Norge har lang tradisjon som brobygger. Vi har bidratt med fredsdiplomati i mange konflikter, både i det stille og i offentligheten.

I Colombia er vi en sentral partner i landets fredsprosesser. I Venezuela bidro norsk tilrettelegging til at regjeringen og opposisjonen i fjor ble enige om vilkårene for årets presidentvalg. På Filippinene tilrettela Norge for at regjeringen og kommunistbevegelsen undertegnet en intensjonsavtale om oppstart av formelle fredsforhandlinger i Oslo i vinter. I Myanmar viderefører vi vårt engasjement og styrker dialogen med sentrale aktører i demokratibevegelsen. Og i Jemen jobber vi med ulike aktører for å bidra til en fredsløsning.

Afrikas Horn og Sahel er preget av økt spenning og en rekke konfliktlinjer. Eskalering mellom Etiopia og Somalia bidrar til skiftende allianser og uforutsigbarhet. Også her søker Norge å bidra til å løse konflikter gjennom å tilrettelegge for dialog.

I Sudan engasjerer Norge seg politisk og humanitært for å få slutt på kamphandlingene og for å insistere på at krigens regler må overholdes. Vi er bekymret for at konflikten skal spre seg til naboland i en allerede urolig region. I Sør-Sudan arbeider vi for at fredsavtalen videreføres og at demokratiske valg kan avholdes i løpet av året. 

I Afghanistan fortsetter vi vår langvarige innsats. Det gjør vi av humanitære hensyn, og for å motvirke ekstremisme og hindre ukontrollert migrasjon. Vi arbeider for langsiktige politiske endringer i Afghanistan. Over to år med Taliban-styre har medført uakseptable tilbakeslag når gjelder inkluderende styresett og menneskerettigheter, særlig for jenter og kvinner.  

Så er det sånn, president, at vårt engasjement for å løse konflikter tidvis skaper debatt her hjemme fordi arbeidet til tider innebærer å samhandle med aktører vi er dypt uenige med. Aktører som ikke deler våre verdier og står langt fra oss politisk eller ideologisk. Som for eksempel Taliban, Hamas, eller houthiene.

Alternativet til å snakke med disse aktørene er ofte mye verre. Å isolere dem skaper sjelden fremgang. For å skape fred må vi akseptere å snakke med stort sett alle, uavhengig av ståsted.  

President,

Krigene i Europa og i Midtøsten forsterker de allerede økende geopolitiske og handelspolitiske spenningene. Dette skaper en stadig mer krevende sikkerhetssituasjon. Det bidrar også til økende global polarisering.

Polarisering er komplekst, farlig, og økende.

For når det internasjonale samarbeidet forvitrer, så forvitrer også mulighetene for å skape en bedre organisert verden. Mulighetene for å løse våre store, felles utfordringer. Som klima- og naturkrisen, pandemibekjempelse, nedrustning og ikke-spredning, fattigdomsbekjempelse, og mye mer.

Vi vet at det er fullt mulig med et velfungerende internasjonalt samarbeid. Vi har vært der før, og vi kan komme dit igjen. Det handler om å være tydelig, langsiktig og strategisk, samt å evne til å lytte til hverandre. Det vil tjene oss alle.

Og så er det ikke sånn at alt multilateralt samarbeid har stanset opp. På noen områder så går det faktisk ganske bra.

I løpet av bare to år har vi fra norsk side bidratt aktivt til arbeidet med en global avtale mot plastforsøpling på FNs Miljøforsamling i Nairobi, den svært viktige naturavtalen  fra Montreal, og ikke minst det historiske utfallet fra klimatoppmøtet i Dubai i desember.

Der sluttet alle verdens land seg til et klart budskap om å akselerere omstillingen fra fossil til fornybar energi. Vedtaket er både ambisiøst og realistisk.

Ambisiøs, fordi vi endelig har klart å sette ord på hovedårsaken til de menneskeskapte klimaendringene, nemlig de fossile utslippene. Realistisk, fordi vi for alvor har begynt å ta inn over oss hva omstillingen krever.

I fjor vedtok vi  en bindende avtale under havretten om biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon, BBNJ-avtalen. Alt dette er virkelig gode nyheter, også fordi de viser at det finnes felt der globalt samarbeid fortsatt leverer.

Og jeg tror forklaringen på at disse delene av det multilaterale samarbeidet fungerer, er at det ikke er spørsmål om ideologi eller å tilegne seg fordeler på bekostning av andre. Dette handler om menneskehetens forhold til den fysiske verden. På disse områdene er forskere – og stadig flere politikere – fra både Europa, USA, Kina og resten av verden helt enige. Det er derfor enighet om at vi må finne løsninger på klima- og naturkrisen. Og at det er vi som har ansvar nå som må gjøre det.

Dessverre går det ikke fullt så bra i en del andre multilaterale sammenhenger

I FN har stormaktenes vetorett gjort Sikkerhetsrådet handlingslammet både når det gjelder Ukraina og Palestina.  

Men FN er altså mer enn Sikkerhetsrådet. I resten av FN-systemet fortsetter land å møtes, forhandle og finne felles løsninger på globale problemer, også i en tid preget av rivalisering og konflikt.  Arbeidet i FN er uvurderlig for å respondere på klimaendringene, håndtere humanitære kriser og for å oppnå bærekraftsmålene.

Samtidig er det ingen tvil om at FN må styrkes og reformeres. FNs generalsekretær har invitert til et såkalt Framtidstoppmøte under FNs generalforsamling til høsten. Det bør bli en milepæl i arbeidet for å sikre et mer representativt, relevant og effektivt FN.

I tillegg er FN en pådriver for at kvinners deltakelse og rettigheter står sentralt i all innsats for fred og sikkerhet, både regionalt og globalt.  Nå er behovet for å styrke denne innsatsen enda tydeligere, som svar på det tiltagende presset mot kvinners rettigheter mange steder i verden.

 Retten til å bestemme over egen kropp er en av regjeringens satsingsområder i utviklingspolitikken, men seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er også utenrikspolitikk. I april skal Norge arrangere en internasjonal parlamentarikerkonferanse om denne tematikken. Jeg er glad for at Stortinget legger til rette for denne konferansen i Oslo.

Det er nå en stor grad av dynamikk og omstilling i den globale handelspolitikken. Det skyldes blant annet en tettere kobling mellom sikkerhetspolitikk og handelspolitikk, og konsekvensene av at verden omstiller seg fra fossil til fornybar energi.

Ministerkonferansen i WTO i forrige uke, der jeg selv deltok, var en solid realitetsorientering. Selv om det var noen lyspunkter, ble det mindre fremgang enn flertallet av deltakerne nok hadde ønsket seg. Landet som tidligere var selve «systembæreren», USA, prioriterer ikke behovet for å sikre en internasjonal handelspolitisk rettsorden like høyt som før. Andre store land, som India, har klare ambisjoner om å sette agendaen og nøler ikke med å stille ultimatum.  

At WTOs medlemmer ikke finner sammen er dårlig nytt for en verden der det multilaterale samarbeidet allerede er under press. Og det er dårlig nytt for Norge. Vår åpne økonomi er ikke tjent med proteksjonisme, rivalisering og økonomiske blokker. Vår velferd er avhengig av åpne markeder.

I dag krever det sikkerhetspolitiske landskapet vi befinner oss i like fullt risikoreduksjon. Vi må redusere avhengigheten av land som på sikt kanskje ikke ønsker oss vel.  Det gjelder primært kritiske og sensitive varer, innsatsfaktorer og tjenester som vi må være sikre på at er pålitelige og som vi har tilgang til også om den globale sikkerhetssituasjonen skulle tilspisse seg.

Vi er tjent med å opptre troverdig og ansvarlig når vi gjennomfører politikken. For vi ser også at tiltak som er begrunnet med å gjøre økonomien og våre samfunn mindre sårbare eller bidra til grønn omstilling kan fremstå som en ny form for proteksjonisme.

Utfordringen blir å finne den rette balansen mellom å bevare åpne og regelbaserte markeder samtidig som sikkerheten ivaretas og sårbarheten reduseres.

Selv om det globale handelspolitiske landskapet er i endring, forblir Norges handelspolitiske kompass det samme. Når det regelbaserte handelssystemet blir utfordret skal Norge være blant systemets fremste forsvarere. Dette er også viktig for vår sikkerhet i det lange løp.  

Klimapolitikken strammes til og den grønne omstillingen akselererer. Det påvirker handelspolitikken. Men det påvirker også geopolitikken.

Det grønne skiftet representerer også muligheter, fordi Norge sitter på store forekomster av de ressursene og mye av den kompetansen verden nå etterspør. Det er ressurser vi må forvalte vel. Norges erfaring og kompetanse med en kunnskapsbasert forvaltning vil kunne spille en viktig rolle i å sørge for at ressursene verden etterspør utvinnes på en mest mulig bærekraftig måte.

Det krever at vi balanserer og ivaretar våre interesser i et nytt landskap hvor handelspolitikk, klima- og sikkerhetspolitikk krysser hverandre.  

Dette er spor som krysser hverandre også i G20, et viktig forum hvor vi i år deltar som gjesteland etter invitasjon fra Brasil som har formannskapet i år.

G20 er en arena for dialog, og består av de viktigste økonomiene i verden. 19 land + EU og fra i år, også Den afrikanske union.

G20 representerer to tredeler av verdens befolkning og over 80% av verdens BNP. Og om lag 80% av verdens klimagassutslipp. Så det G20 blir enig om har stor betydning for verden. G20 er i dag verdens viktigste uformelle forum for samarbeid om internasjonal økonomi, klima, fattigdom, matsikkerhet, global helse og andre store globale spørsmål.

G20 er opptatt av global stabilitet, velfungerende finansmarkeder, åpen handel og investeringsmuligheter. Dette er også kjerneinteresser for Norge.

Men også G20-arbeidet er preget av geopolitiske spenninger. Da jeg deltok på utenriksministermøte i G20 for to uker siden, kom  disse geopolitiske spenningene tydelig til uttrykk. Vesten gjentar sin fordømmelse av Russlands invasjon av Ukraina, mens landene i det globale sør primært fokuserer på katastrofen i Gaza.

Rundt G20-bordet er hovedaktørene i de globale spenningene representert, så dette er en unik arena for å jobbe fram kompromisser og løsninger som så kan fores inn og vedtas formelt i de multilaterale organisasjonene som FN, Verdensbanken, Pengefondet (IMF) og WTO. Det er dette vi vil bidra til i vårt G20-arbeid.

Mens jeg er inne på multilateralt samarbeid, la meg også nevne det internasjonale arbeidet for nedrustning og ikke-spredning.

Verden står nå uten fungerende rustningskontrollavtaler for atomvåpen. Arbeidet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning har langt på vei stanset opp.

Det er alvorlig. Men da er det også avgjørende at vi makter å bevare avtalene vi faktisk har. Ikkespredningsavtalen for atomvåpen, NPT, forblir sentral. Norge leder prosesser i FN for å støtte opp om nedrustningsforpliktelsene under NPT.

Fra russisk hold har vi hørt uansvarlig ordbruk og dulgte trusler, men det er fremdeles grunn til å legge vekt på fellesuttalelsen fra Sikkerhetsrådets fem vetomakter fra januar 2022: Sitat, «en atomkrig kan ikke vinnes og må aldri bli utkjempet».

Enhver bruk av kjernevåpen vil ha katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø, på tvers av landegrenser.

I et krevende sikkerhetspolitisk landskap er det ikke enkelt å få framgang for nedrustning, rustningskontroll og ikkespredning – men det betyr ikke at Norge ikke skal prøve.

Vi skal være en trofast alliert, men samtidig virke som en brobygger og bidra til å skape bevegelse og framgang. Det er i Norges interesse å være tilstede på de relevante internasjonale arenaer hvor nedrustning diskuteres – for å lytte, for å framføre våre synspunkter, og for å bidra til å unngå unødvendige motsetninger og splittelse. Dette inkluderer vår observatørstatus i statspartsmøtene under Forbudstraktaten, TPNW.

Prøvestansavtalen fra 1996 forbyr atomprøvesprengninger. 187 land har signert. Selv om avtalen ikke formelt har trådt i kraft, har verdenssamfunnet – med Nord-Korea som det alvorlige unntaket – lyktes med å etablere et tabu mot atomprøvesprengninger. At Russland nå har trukket sin ratifisering av avtalen, endrer foreløpig ikke dette bildet.

Konsekvensene av kunstig intelligens har nå for alvor inntatt samfunnsdebatten. Utviklingen av autonome, helt eller delvis selvstyrte våpen, stiller oss overfor dilemmaer. 

Regjeringen arbeider for fungerende internasjonal regulering av selvstyrte våpen. Sammen med nærstående land arbeider vi videre med en tosporstilnærming: et målrettet forbud, kombinert med internasjonalt regelverk.

President,

Krigen mot Ukraina har fått store konsekvenser for folk i nord, men også for samarbeidet i Arktisk råd.

Norge overtok rådets to-årige lederskap i mai i fjor. Det har blitt et annet lederskap enn vi hadde sett for oss, men samtidig uten tvil det viktigste i rådets historie.

Arbeidet kan ikke gå videre som vanlig. Møter på politisk nivå med Russland er hverken ønskelig eller mulig. Samtidig må vi gjøre det vi kan for å sørge for at denne unike organisasjonen overlever. Det er krevende fordi rådets natur bygger på at alle arktiske stater må være inkludert og omforent om hvordan rådet skal samarbeide.

Vi har nå  blitt enige om å gjenoppta digitale møter i rådets arbeidsgrupper. Dette er viktig for å kunne sikre full inkludering av urfolk som observatører. Og for at vi kan fokusere på rådets faglige leveranser og våre lederskapsprioriteringer innen klima, hav, folk i nord og bærekraftig økonomisk utvikling i nord.

I andre regionale organisasjoner i nord har vi måttet tenke nytt. Vi ser nå på hvordan Barentsrådet best kan bidra etter at Russland forlot samarbeidet. Barentsrådet kan spille en viktig rolle som forum for styrket regional innsats for livskraftige samfunn, miljø og grønn næringsutvikling mellom Norge, Sverige og Finland. Vårt fremste mål for nordområdene skal være at folk skal leve gode liv i en region som fortsatt er preget av fred og stabilitet.

For å få til dette mener vi det er behov for nytenkning om nordisk samarbeid i nord.

At hele Norden nå blir samlet i Nato gir nye muligheter, ikke bare for forsvarssektoren, men også innen næringsliv, infrastruktur, forskning og utdanning. De nordiske landene har komplementære naturressurser, kunnskapsmiljøer og industriell kompetanse, og vi har et felles verdigrunnlag.

Vi har en lang og god tradisjon for pragmatisk nordisk samarbeid som vi skal bygge videre på. Dette er vi godt i gang med.

President,

Norge er altså tjent med et velfungerende internasjonalt samarbeid. Derfor vil vi intensivere vår innsats for å styrke det multilaterale systemet. Det er viktig av mange årsaker, men det er også viktig fordi felles arenaer bidrar til å skape felles virkelighetsforståelser.

For det foregår i dag en kamp om narrativene. Altså, fortellingene om hvordan verden egentlig ser ut. Hvor stater med ulike verdensanskuelser og agendaer konkurrerer om makt og innflytelse.

Denne kampen er høyst reel, og pågår på mange arenaer og fronter samtidig. Og kanskje primært blant land i sør.

Og utviklingen blant land i sør påvirker i økende grad norske interesser. Politisk, økonomisk og demografisk utvikling gjør at store land i sør blir stadig mer fremoverlente i globale spørsmål, og i økende grad velger sin egen vei, uavhengig av stormaktene. Vi ser en geopolitisk trend der det globale sør styrker seg. Vesten kan ikke som før sette dagsorden eller diktere løsninger.

I denne endringen ligger det både utfordringer og muligheter.

I 2050 vil en fjerdedel av jordens befolkning bo i Afrika. Over 50% vil være ungdom under 25 år. Økonomiene og markedene vokser. Mange land øker sitt engasjement på kontinentet. Spenningsforholdet mellom stormaktene bidrar til dette. Samtidig ser flere mindre land muligheter for bedre å fremme sine interesser gjennom bredere internasjonalt samarbeid hvor afrikanske land er attraktive partnere.  

Når land i sør opplever at vestlige land opererer med doble standarder  så svekker det vår innflytelse. Det påfører Vesten et omdømmetap som er svært uheldig. Også derfor er det viktig at vi er konsekvente, at vi påpeker folkerettsbrudd uansett hvem som begår bruddene og hvor de skjer.

Afrika er for å si det mildt et sammensatt kontinent. Her finner vi både noen av vår tids mest alvorlige kriser og noen av de landene med aller størst potensial for vekst og framgang.

Afrika er ikke lenger primært mottaker av bistand. Vårt forhold til mange afrikanske land handler i dag først og fremst om næringsliv, handel, investeringer, teknologi, og samarbeid om å løse globale utfordringer.

Lykkes afrikanske land med økonomisk integrasjon og ambisjonene om frihandelsområder for varer, arbeidskraft og kapital, vil Afrika på sikt bli en betydelig kraft i verdensøkonomien.

Regjeringen er i ferd med å ferdigstille en ny strategi for Norges engasjement med afrikanske land og organisasjoner, som skal være klar før sommeren. Den vil rette seg mot et Afrika med raskt voksende befolkning, markeder, rik tilgang på kritiske naturressurer og stadig økende innflytelse i internasjonal politikk. Stikkord er gjensidige interesser, strategiske partnerskap, investeringer, likeverd og langsiktighet. 

Også i Latin-Amerika er det tendenser til økende polarisering med vestlige land, men folkeretten står sterkt i regionen. Det gjør at landene ofte er gode allierte med prinsipielle syn, også i en mer polarisert verden. Brasil er en særlig viktig samarbeidspartner for Norge. Det er en viktig handelspartner og det største investeringsmarkedet for norsk næringsliv etter EU og USA. Med gjenåpningen av Amazonasfondet i 2023 gjenopptok vi dialogen innen klima og skog.B rasils politikk gir resultater, avskogingen i Amazonas ble halvert i 2023.

 Flere andre latin-amerikanske land er også nære samarbeidspartnere, for eksempel i spørsmål om menneskerettigheter, fredsarbeid, hav, klima og bevaring av skog.

Vi samarbeider også nært med India, hvis økonomiske vekst har vært blant verdens høyeste i flere år. 

Veksten har også gitt India økt internasjonal innflytelse. Fra å være en regional stormakt, har India i dag en naturlig ambisjon om global innflytelse. India ser seg som en ledende representant for utviklingsland. Samtidig ser vi at USAs økte vektlegging av Kina og Indo-Stillehavsområdet, styrker Indias geopolitiske betydning.  

Det er i Norges interesse å styrke vår kontaktflate med land som India.

Så, president, la meg vende blikket mot hjemlige trakter igjen.

Europa er vårt verdifellesskap, vårt viktigste marked og den delen av utenrikspolitikken som i det daglige virker mest inn på innenrikspolitikken. Norsk utenrikspolitikk henger uløselig sammen med det som skjer i vår region.

Vår utenrikspolitikk starter i Europa. Våre bidrag og investeringer i Europas fremtid er avgjørende for å nå våre egne nasjonale målsettinger, enten det handler om klimapolitikk, næringspolitikk, helse eller sikkerhet.

I turbulente tider som nå er det viktigere enn før at vi styrker det europeiske samarbeidet. At vi ikke stiller oss på utsiden, men bidrar konstruktivt der hvor vi har særlige forutsetninger og klare interesser, som energi, karbonfangst- og lagring, havforvaltning, mineraler, og mye mer. Så kan andre være pådrivere på områder hvor de har bedre forutsetninger. Og sammen løfter vi hverandre. Det er det europeisk samarbeid handler om.

EØS avtalen er 30 år i år. Gjennom den er vi koblet på et solid indre marked, og er en del av et større fellesskap som er tuftet på demokratiske verdier og rettsstatsprinsipper. Norge bidrar til å fremme nettopp demokrati og rettsstat i Europa, blant annet gjennom EØS-midlene. De bidrar til Europas grønne omstilling, gjennom støtte blant annet til sivilsamfunn, og styrker det bilaterale forholdet til mange EU-land. EØS-midlene bidrar til samarbeid på tvers av Europa. Det handler også om solidaritet, president. Om at Europa står sammen når det virkelig gjelder. Og nå gjelder det.

Regjeringen har derfor høye ambisjoner for europeisk samarbeid innenfor vår nåværende tilknytning til EU, og vi leverer på helt konkrete norske interesser:

• Som krisehåndtering, hvor vi nå er invitert til å delta i EUs helseberedskapssamarbeid.
• Som sikkerhet og forsvar, hvor vi har intensivert samarbeidet med EU for å hjelpe Ukraina militært og utvide produksjonskapasiteten i den europeiske forsvarsindustrien.
• Som i vår bistand til Ukraina, hvor det gis varebistand og medisinsk evakuering av ukrainske pasienter gjennom EUs sivile beredskapsmekanisme (UCPM).
• Som å verne og utvikle det indre marked, gjennom EØS og en lang rekke programmer hvor vi deltar.
• Som å fremme norsk eksport og norsk grønn teknologi ved å bidra til Europas grønne omstilling gjennom for eksempel Grønn Allianse.

Samarbeidet med Europa styrker vår motstandskraft og reduserer vår sårbarhet. I en tid med bredere internasjonale utfordringer ønsker vi ikke å stå alene.

Så, president, vil jeg si noen ord om vårt forhold til verdens to supermakter, Kina og USA.

Jeg besøkte Beijing og Washington den samme uken, for cirka en måned siden. Bildet som ofte tegnes av forholdet mellom USA og Kina handler om økende politisk, økonomisk og militær rivalisering, men det bildet er adskillig mer nyansert.

Det handler også om samarbeid og felles interesser for å løse store globale utfordringer. Handelen mellom supermaktene er økende, selv om den er nedadgående for sensitive varer og tjenester.

USAs og Kinas økonomi og handel er så integrert i hverandre at den ene vanskelig kan klare seg uten den andre. Som en iPhone. Den er halvt kinesisk og halvt amerikansk. Tar du bort en av halvdelene så virker den ikke.

Under besøket til Beijing diskuterte jeg og min kinesiske kollega blant annet det grønne skiftet, handel, og krigen i Ukraina. Vi snakket også om menneskerettighetssituasjonen i Tibet, Xinjiang og Hong Kong, hvor jeg hadde klare budskap, men hvor vi åpenbart har ulike syn.

Norsk politikk overfor Kina skal være tuftet på våre interesser, og våre verdier. Våre interesser og verdier er i denne sammenheng oftest sammenfallende med europeiske interesser og verdier. Derfor lykkes vi best i vår Kina-politikk ved å konsultere tett med våre partnere i Europa og å holde oss på en nordisk og europeisk linje.

EU definerer Kina som både partner, konkurrent og systemisk rival på samme tid, med økende vekt på de to siste.  

Og slik er det. Kina er en partner blant annet fordi vi trenger å engasjere Kina for å løse de store globale utfordringene vi står overfor. Som å gjennomføre det grønne skiftet. Det klarer vi ikke uten Kina.

Det er gledelig å se at Kina tar denne oppgaven på stort alvor i sin egen økonomiske utvikling. Det bygges for eksempel ut mer fornybar energi på ett år i Kina enn i alle verdens øvrige land til sammen. Mye av teknologien vi trenger for en fornybar framtid utvikles også i Kina.

Som en raskt fremvoksende supermakt er Kina samtidig en konkurrent fordi de tar stadig større globale markedsandeler på områder hvor vestlige land tidligere har vært dominerende. .

Og Kina er en systemisk rival med en ideologi som utfordrer de liberale, demokratiske standarder Norge er tuftet på. Kina har en viktig rolle å spille i det multilaterale systemet, men vi må samtidig møte og motvirke initiativer som undergraver våre grunnleggende verdier. Kinas strategiske partnerskap med Russland og økende påvirknings- og etterretningsoperasjoner mot vestlige interesser, krever økt årvåkenhet og tydelige budskap overfor Kina.

Vi vil samarbeide med Kina, men vi må ikke være naive. I vårt samarbeid med Kina må vi ta høyde for risiko og mulige konsekvenser for vår nasjonale sikkerhet så vel som våre langsiktige økonomiske interesser.

President, i Washington er det tverrpolitisk enighet om at forholdet til Kina blir dimensjonerende og strategisk retningsgivende for USAs utenriks-, og sikkerhetspolitikk i uoverskuelig tid.

Dette vil kunne få konsekvenser for amerikanske strategiske prioriteringer, og økte forventninger til europeiske allierte. Noen ganger vil det være nyanseforskjeller mellom europeiske og amerikanske perspektiver på Kina. Fra norsk side støtter vi den europeiske grunntanken om risikoreduksjon framfor såkalt «frakobling».

Kinas fremvekst endrer imidlertid ikke USAs geopolitiske posisjon som atlanterhavsmakt, med en grunnleggende interesse av et stabilt Europa og sterkt transatlantisk alliansefellesskap. Krigen i Ukraina er et tydelig eksempel. Vi er fortsatt avhengige av amerikansk lederskap i transatlantisk sikkerhetspolitikk.

Samtidig må vi i Europa være forberedt på å ta større ansvar for europeisk sikkerhet. Det krever at også Norge samarbeider tettere med våre nordiske og europeiske allierte og partnere.

Amerikansk politikk har grunnleggende betydning for vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk, for norsk økonomi og for vår evne til å løse globale utfordringer i felleskap. Våre nære transatlantiske bånd er tuftet på felles historie, solide langsiktige fellesinteresser og et nært sikkerhetspolitisk samarbeid. Det kreves likevel kontinuerlig arbeid, dialog og tilpasninger for å opprettholde en felles forståelse mellom våre to land, og å finne løsninger vi alle er enige om.

Vi har gjort tydelige prioriteringer av viktige saksområder i det bilaterale samarbeidet med USA. Sikkerhets- og forsvarspolitikken er viktigst. Det er også både republikanere og demokrater i USA enige om.

Når amerikanske velgere stemmer frem sin neste president i november, vil utfallet merkes langt utover USAs grenser. Det amerikanske samfunnet preges av sterk partipolitisk polarisering og presidentkandidatenes visjoner for landets fremtid er svært ulike. Det påvirker også utenrikspolitikken.

Vi må være forberedt på at samarbeidet på områder som er viktige for oss kan bli påvirket. På noen områder vil det kunne kreve nye samarbeidsformer for å ivareta norske interesser. På andre områder kan mulighetsrommet bli begrenset. Det er en naturlig konsekvens av demokratiske valg. Men det grunnleggende ligger fast: Det er i norsk interesse å opprettholde en god relasjon til USA. 

President,

Avslutningsvis vil jeg takke Stortinget, og særlig de interparlamentariske delegasjonene, for å bidra til å fremme en del av norsk utenrikspolitikk som jeg tror alle i denne sal er enige om: Å forsvare demokratiet mot autoritære regimers fremmarsj.

For autoritære krefter er på fremmarsj mange steder i verden. Presset mot demokratiet og menneskerettighetene er større enn på svært lenge. Forsiktig anslått lever mer enn to tredjedeler av verdens befolkning i demokratier i tilbakegang eller i autoritære regimer.

I flere land øker entusiasmen for én sterk leder. Ledere som bruker polarisering og propaganda som virkemidler, og som ofte fremstiller legitime ytringer som en trussel mot nasjonale og tradisjonelle verdier. I slike tider er det spesielt viktig å stå opp for ytringsfriheten.

Også i Europa registrerer vi denne trenden. Selv om demokratiet fremdeles er den klart viktigste styreformen på vårt kontinent, opplever nesten halvparten av demokratiene i Europa en tilbakegang. Europarådet – som er 75 år i år – har tatt tak i dette. Under toppmøtet i Reykjavik i fjor ble man enige om «de 10 bud for godt demokrati».

Noe av det som utfordrer demokratiet er knyttet til ny teknologi som i autoritære stater brukes til masseovervåking og undertrykkelse. KI-generert innhold gjør desinformasjon enkelt, billig og mer overbevisende.

Samtidig brukes ny teknologi og sosiale medier effektivt av menneskerettighets- og demokratiforkjempere, blant annet til organisering av pro-demokratiske sosiale bevegelser – slik vi har sett i Hong Kong og Iran. Det minner oss om at vi må sikre beskyttelse av ytringsfriheten, pressefriheten og personvernet også på digitale plattformer.

Demokratiet utfordres kontinuerlig, og i 2024 vil demokratiet virkelig bli testet i mange land. For i år vil flere mennesker i verden stemme enn i noe tidligere år. Omtrent halvparten av verdens befolkning skal velge nye ledere, inkludert i noen av verdens største demokratier, som i USA og Indonesia, og store land i sør, som Mexico, India og Sør-Afrika.

Så, president, for å konkludere: Jeg har i dag redegjort for mange av de utfordringer vi står ovenfor i utenrikspolitikken. Listen er ikke uttømmende, for å si det sånn, men hovedtrekket er at vi står i en brytningstid med krig i Europa, krig i Midtøsten, en global grønn omstilling, kombinert med et demokrati under sterkt press i store deler av verden. Samlet tegner dette hovedtrekkene i det utenrikspolitiske landskapet vi står ovenfor i dag. Vi må tilpasse oss dette landskapet. Utenrikspolitikken kan ikke ligge fast når verden er i bevegelse.

Mye er krevende, men alt er ikke mørkt. Noe går også riktig vei, blant annet samarbeidet om å bekjempe klima- og naturkrisen. I det ligger det håp, og det håpet skal vi bygge videre på. Men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at verden vil kreve mye av oss i årene som kommer.