Boks 3.2 Om statsbankenes innlånssystem

Alle statsbankene med unntak av Kommunalbanken finansierer sine utlån ved å ta opp lån fra staten. SND låner til valgfri løpetid med en rente som tilsvarer renten på tilsvarende statspapirer tillagt en provisjon på 0,4 pst. Alle de øvrige statsbankene tar opp lån med 5 års løpetid.

Siden staten finansierer statsbankenes virksomhet ved å ta opp lån, betyr økte utlån gjennom statsbanksystemet at staten selv på marginen må øke sine låneopptak i obligasjons- og sertifikatmarkedene. Derfor er det bestemt at renten på statsbankenes låneopptak i et gitt år skal beregnes på bakgrunn av statens egne lånekostnader, representert ved renten på statsobligasjoner med 5 års gjenstående løpetid.

Innlånsrenten beregnes som et gjennomsnitt av renten på 5-års statsobligasjoner i perioden oktober til og med september i året før budsjettåret. For 1996 vil renten således tilsvare gjennomsnittlig 5-årsrente i perioden oktober 1994 til og med september 1995. Denne er beregnet til 7,3 pst.

Innlånsrentesatsen som beregnes etter systemet ovenfor gjelder alle nye låneopptak som en statsbank gjør i budsjettåret, og i tillegg vil den gjelde for gamle lån som forfaller i budsjettåret og som blir fornyet for 5 nye år. På denne måten rulleres lånene, og en statsbank vil til enhver tid ha en portefølje av innlån med ulik gjenstående løpetid, og med forskjellige rentesatser. Den gjennomsnittlige innlånsrenten vil derfor være avhengig av rentene i de siste 5 årene.

Det er imidlertid viktig å være klar over at renten på statsbankenes innlån bare er en beregningsmessig størrelse og at den ikke har betydning for balansen på statsbudsjettet. Statsbankene mottar rentestøtte som tilsvarer differansen mellom de rentene bankene mottar fra sine kunder og de rentene de betaler til staten. En høyere innlånsrente betyr således isolert sett bare at staten må øke rentestøtteutbetalingene med nøyaktig like mye som renteinntektene øker, og vice versa.

Den realøkonomiske kostnaden ved statsbankenes utlån vil være avhengig av differansen mellom statsbankenes utlånsrenter og den renten staten selv oppnår i sertifikat- og obligasjonsmarkedene. Derfor har vedtak om utlånsrenter i statsbankene et reelt økonomisk innhold, mens innlånsrentene i statsbankene kan ses som en hjelpestørrelse som illustrerer økonomiske konsekvenser og derfor tjener som beslutningsgrunnlag for slike vedtak. De økonomiske realiteter er de samme uansett hvordan låneordningen mellom staten og statsbankene utformes, men beslutningsgrunnlaget svekkes dersom låneordningen utformes slik at kostnadene ved statens egen opplåning ikke framgår klart eller dersom ordningen endres hyppig.