15 Helse- og miljøfarlige...

15.1 Innledning

På det norske markedet finnes 8 - 10 000 kjemiske stoffer i ca. 50 000 kjemiske produkter. De langt fleste av disse kjemikaliene er mangelfullt undersøkt. Årsakssammenhengene mellom påvirkning fra kjemikaliene og eventuelle skader for helse- og miljø er kompliserte. Dette har sammenheng med at de mest alvorlige skadevirkningene ofte viser seg først etter lang tids påvirkning. Det er dessuten lite kunnskap om ved hvilke nivåer skader oppstår og i hvilken grad samvirke av ulike kjemikalier skader helse- og miljø. Når det gjelder helse er også skader ofte et resultat av en rekke faktorer som arv og livsstil i tillegg til at man utsettes for kjemikalier. Samlet sett gjør disse forholdene det svært komplisert å avdekke årsakssammenhengene mellom eksponering for farlige kjemikalier og skade på helse- og miljø.

De kjemikaliene som særlig representerer en langsiktig trussel mot naturmiljøet og menneskers helse kalles miljøgifter. Miljøgiftene er karakterisert ved at de kan gi skadeeffekter selv i små konsentrasjoner, brytes svært langsomt ned og/eller hoper seg opp i miljøet. Også andre kjemikalier vil være svært farlige og bl.a. kunne forårsake flere av de samme type skader som miljøgiftene.

15.2 Kilder for tilførsler av helse- og miljøfarlige kjemikalier

15.2.1 Innledning

Norsk natur tilføres helse- og miljøfarlige kjemikalier som følge av direkte utslipp til luft, vann og jord fra norske kilder og ved langtransporterte forurensninger via atmosfæren og havstrømmene. Den utstrakte internasjonale handelen med produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier er også en betydelig årsak til grensekryssende spredning.

Utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier skjer i alle stadier av produktstrømmen i samfunnet. Utslippene stammer fra gruvedrift, fra produksjon av råstoff og ferdigvarer i industrien, fra bruk av produkter i husholdningene og arbeidsliv, fra transportsektoren, fra landbrukssektoren og fra avfallsbehandling, jf. figur 15.2.

Radioaktive stoffer finnes naturlig forekommende i miljøet, og kan som følge av menneskelig virksomhet bli gjort tilgjengelig slik at de utgjør økt helserisiko. Kommunalt avløpsnett er en viktig kilde for utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier til vann fra husholdninger, sykehus og mindre næringsvirksomhet. En annen viktig kilde til tilførsler av slike kjemikalier er såkalte "gamle synder". Dette kan være avfall som er deponert i avfallsfyllinger uten nødvendig sikring og kontroll. Miljøgifter er tilført sedimenter i fjorder og vassdrag samt grunnen gjennom lekkasjer og utslipp fra industrien i tidligere tider. De forurensede områdene kan, pga. miljøgiftenes svært langsomme nedbrytning i miljøet, utgjøre kilder til langvarig spredning av miljøgifter til jord, grunnvann, havner, fjorder og vassdrag.

I Norge er det oppnådd betydelige utslippsreduksjoner de siste tiårene for de høyest prioriterte kjemikaliene. Disse utslippsreduksjonene skyldes hovedsakelig reduksjoner i punktutslipp fra industrien. Utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra diffuse kilder som produkter, landbruk, avfallsdeponier og transport er nå totalt sett en større forurensningskilde enn industrien. Enkeltbedrifter utgjør imidlertid fortsatt ofte den største kilden for miljøgiftutslipp lokalt. Det gjenstår også betydelige utslipp fra mindre, ikke konsesjonsbelagt industri. Figur 15.3 viser hvordan betydningen av produkter som kilde har økt fra 1985 til 1995 for utslipp av kobber.

De langtransporterte tilførslene av miljøgifter er også betydelige. Dette gjelder blant annet kadmium og bly. Langtransporterte tilførsler av kadmium til Norge i 1995 er anslått å være ca. 9 tonn, mens anslag for samlede norske direkte utslipp er i overkant av 2 tonn. Når det gjelder bly, tilsier anslag at langtransporterte tilførsler i 1995 var rundt 300 tonn. Anslag for samlede norske direkte utslipp av bly til luft og vann er 27 tonn.

15.2.2 Utslipp fra produkter

Importører og produsenter av kjemiske produkter som skal klassifiseres som helsefarlige har plikt til å melde disse kjemikaliene inn til Produktregisteret. I desember 1996 var det registrert ca. 22 000 helsefarlige kjemiske produkter i Produktregisteret. Tabell 15.1 viser totale mengder helsefarlige kjemikalier registrert i Produktregisteret fordelt på fareklasser. Dette omfatter både kjemikalier som brukes i industrien og som selges til forbrukere, som f.eks. bunnstoffer, treimpregneringsmidler, maling/lakk og vaskemidler. Registeret dekker ikke farlige stoffer som er i faste, bearbeidede produkter som plastprodukter, elektroniske produkter, batterier og tekstiler. Stoffer som er miljøfarlige, men ikke helsefarlige dekkes heller ikke. Plantevernmidler, næringsmidler, fórmidler, kosmetikk o.l. som er dekket gjennom egen lovgivning, registreres ikke i Produktregisteret.

Høsten 1996 foretok SFT sammen med Statens landbrukstilsyn, Direktoratet for arbeidstilsynet og Statens næringsmiddeltilsyn en kartlegging av bruken av rundt 90 kjemiske stoffer med mulige hormoneffekter. Kartleggingen viste at vanlige forbrukerprodukter i Norge inneholder lite av disse stoffene. Maling og plast er de produktgruppene som bidrar med de største mengdene mulige hormonliknende stoffer beregnet på både yrkesmessig og privat forbruk. I følge undersøkelsen forekommer stoffene også i mindre mengder i kosmetikk, rengjøringsmidler, bilpleieprodukter, plantevernmidler og plastemballasje til matvarer. I tillegg til denne undersøkelsen har NIVA nylig avsluttet en kartlegging av effekter av hormonhermende stoffer i marint miljø i Norge (jf. kapittel 15.3.2.3), og et oppfølgingsprosjekt er under arbeid. For Norden som helhet foreligger to omfattende statusrapporter om eksisterende viten knyttet til henholdsvis helseeffekter og forbruk, forekomst i produkter, utslipp og miljøeffekter.

Figur 15.4 illustrerer betydningen av produkter som kilde for utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Den viser årlig innhold av kadmium i avfall fra elektriske og elektroniske produkter sammenlignet med totale årlige kadmiumutslipp fra norsk industri og årlige langtransporterte kadmiumtilførsler. Tallene er ikke direkte sammenlignbare. Industriutslipp og langtransporterte tilførsler innebærer direkte utslipp av kadmium til miljøet, mens kadmium i produkter som ikke samles inn og behandles separat, frigjøres gradvis og tilføres miljøet over lengre tid når produktene har blitt avfall.

Bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter gir ofte "forsinkede" effekter fordi de mest skadelige effektene i mange tilfeller først oppstår en god stund etter at produktet er blitt avfall. Dagens bruk og avhending av produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier er derfor også viktig for framtidige forurensningsproblemer.

15.2.3 Industri

Utslipp av miljøgifter fra landbasert norsk konsesjonsbelagt industri er generelt betydelig redusert i løpet av de siste 10 - 15 årene. For eksempel er industriens utslipp av kadmium til vann redusert med 98 prosent og utslippene til vann av en rekke andre tungmetaller er også redusert med over 90 prosent. Avrenning av kobber og sink fra de største gruveområdene er redusert med hhv. 67 prosent og 45 prosent i samme periode. Til tross for at det samlet sett har skjedd betydelige utslippsreduksjoner i industriutslippene, gjenstår imidlertid fremdeles noen store punktutslipp i enkelte bransjer. Nyere undersøkelser har også avdekket nye, betydelige industrikilder til utslipp av miljøgifter. Spesielt gjelder dette utslipp til luft av enkelte tungmetaller og utslipp av klororganiske forbindelser som dannes i produksjonsprosessene. I tillegg gjenstår utslippene fra et stort antall ikke-konsesjonsbelagte mindre industribedrifter.

Utslipp over lengre tid fra landbasert industri, gruvevirksomhet og tettsteder har ført til betydelige miljøgiftforurensninger av bunnsedimenter, flora og fauna i norske fjorder. Miljøgiftenes langsomme nedbrytning medfører at selv om disse utslippene i mange tilfeller er stanset eller sterkt redusert, er frigivelse av miljøgifter fra bunnsedimentene nå en hovedkilde til forurensning av fjordene. Betydningen av denne forurensningskilden vil vedvare i mange år framover, helt til forurensningene er tilstrekkelig overdekket av rene bunnsedimenter.

15.2.4 Petroleumsvirksomhet

Petroleumsvirksomheten medfører utslipp av miljøgifter til luft, vann og sjøbunn fra bl.a. kraftgenerering, brønntesting, avbrenning av brønnvæske/gass, boreoperasjoner og fra selve produksjonen. Utslippene omfatter kadmium, PCB, olje inkl. PAH, dioksiner, radioaktive stoffer og en rekke andre kjemikalier. Dioksinutslippet utgjorde eksempelvis 10 prosent av det landbaserte utslippet i 1994. Kjemikalieutslippene fra en letebrønn kan komme opp i ca. 7 000 tonn.

Hovedkildene for utslipp til vann av kjemikalier er boreavfall og produsert vann. Disse utslippene har vært økende over den siste 10-årsperioden. Mens borekaks hovedsakelig forurenser havbunnen, vil utslippene av produsert vann i første rekke forurense vannmassene. De totale utslippene av kjemikalier har gått noe tilbake de siste par årene. Imidlertid har andelen med de kjemikalier som potensielt sett er miljøskadelige økt betydelig. Dette skyldes bl.a. økt bruk og utslipp av syntetiske og vannbaserte borevæsker.

15.2.5 Landbruket

Hensikten med bruk av plantevernmidler i landbruket er å bekjempe skadegjørere som kan redusere avlingene. En del plantevernmidler kan også skade andre organismer, inkludert mennesker. Det er stor variasjon i virkemåte og farlighetsgrad til de ulike plantevernmidlene.

Bruken av plantevernmidler i jordbruk, skogbruk og til andre formål kan føre til avrenning fra behandlede arealer til vassdrag og til grunnvann. Også avdrift fra sprøyting kan føre til uønsket spredning i miljøet. Uheldig disponering av plantevernmiddelrester har videre medført lokale forurensningsproblemer, bl.a. ved enkelte skogplanteskoler der DDT-rester i grunnen fortsatt representerer et miljøproblem mange år etter at bruken er stanset. Norge mottar via atmosfærisk transport rester av plantevernmidler brukt i andre deler av verden. Noen plantevernmidler som ikke lenger er godkjent i Norge, men som fremdeles brukes i utviklingsland, er blant de farligste kjemikaliene vi kjenner til.

Omsetningen av plantevernmidler i Norge målt som omsatt mengde aktivt stoff ble redusert med ca. 40 prosent i perioden 1990 - 96. Økt bevissthet knyttet til bruk av plantevernmidler, en generell reduksjon i anbefalte doser pr. dekar og utvikling av metoder for integrert plantevern i enkelte kulturer kan forklare en del av reduksjonen. En del av endringen i omsetningstallene kan imidlertid føres tilbake til overgangen fra bruk av "høydosemidler" til "lavdosemidler" som er virksomme i mye lavere mengde pr. arealenhet. Endring i jordbearbeidingspraksis og klimatiske forhold er blant de faktorer som bidrar til økt bruk av plantevernmidler.

15.2.6 Samferdsel

Den klart viktigste kilden for blyutslipp til luft har tidligere vært bensindrevne kjøretøy som følge av blytilsetning i bensinen. Dagens utslipp er sterkt redusert bl.a. som følge av overgang til blyfrie bensinkvaliteter. Salget av blyholdig bensin til alminnelig forbruk opphørte i 1996. Veitrafikken er imidlertid fremdeles en viktig kilde til utslipp av tjærestoffer (PAH), forbrenningspartikler og flyktige organiske forbindelser (VOC). Svevestøvet fra piggdekk som også er en meget viktig forurensningsfaktor inneholder dessuten betydelige mengder nikkel. Kreosot i jernbanesviller, avisingsvæske for fly, utslipp fra f.eks. vasking av tanker i skipsfarten bidrar også til forurensning.

15.2.7 Langtransporterte tilførsler

Gjennom luft -og havstrømmer kan miljøgiftene transporteres over store avstander. Utslipp av miljøgifter på jordens nordlige halvkule transporteres hovedsakelig nordover. Den globale destillasjonsprosessen innebærer at visse miljøgifter i varme strøk fordamper og transporteres med luftstrømmene mot kaldere strøk der miljøgiftene kondenserer og tilføres økosystemene, jf. figur 15.5. Det er en tendens til at de mest flyktige kjemikaliene transporteres lengst. Fordampning og kondensering kan skje flere ganger på veien mot polarområdene. Langtransportert forurensning står for de største tilførslene av flere av de farligste miljøgiftene til det norske miljøet. En viktig årsak til dette er utslipp fra olje- og kullfyrte kraftverk i Europa, som blant annet fører til tilførsler av kadmium over Norge. Det antas at smelteverksindustri, metallindustri og gruvedrift bl.a. i Russland er betydelige bidragsytere til langtransporterte luftforurensninger. Det er også påvist at transport med havstrømmer fører til betydelige avsetninger av bl.a. PAH og PCB på bunnen i Norskerenna.

Langtransporterte luftforurensninger som fører til avsetning av tungmetaller i det sørlige Norge, har vist en viss avtagende tendens fram til rundt 1990, mens det ikke er noen endring fra 1990 til 1995. For flere høyt prioriterte tungmetaller er tilførslene fremdeles uakseptabelt store. Tilførsler av kobber, nikkel, arsen og kobolt til Sør-Varanger fra industrien på Kola er fortsatt bekymringsfullt høye.

Hovedkilden til miljøgifter i Nordområdene er langtransporterte forurensninger, men også lokale kilder bidrar. Svalbard og havområdene rundt er spesielt utsatt fordi atmosfæriske forhold og Golfstrømmen fører forurensninger fra de store industrialiserte sentra i Sentraleuropa og på østkysten av Nord-Amerika til dette området, jf. figur 15.6. Forurensninger tilføres også de arktiske områdene via de store elvene som munner ut i nordområdene. Det er en lang rekke tungt nedbrytbare organiske miljøgifter som transporteres til Arktis. Om sommeren representerer bidraget fra Europa mer enn 75 prosent av de samlede tilførslene av organiske miljøgifter til Arktis. Opp til 6 prosent av det totale utslippet av metallene arsen, kadmium, bly, sink, vanadium og antimon fra hele Eurasia faller ned over Arktis. Forhøyede konsentrasjoner av de klororganiske kjemikaliene PCB, HCH, HCB, klordan og toksafen i luft er påvist både på Jan Mayen, Bjørnøya, Hopen og i Ny-Ålesund. Samtidig viser undersøkelser at nivåene av klororganiske forbindelse i næringskjedene i Barentshavet og på Svalbard er adskillig høyere enn tidligere antatt. I arter som isbjørn og sel, som befinner seg på toppen av de marine næringskjedene i Barentshavet, er det funnet noen av de høyeste gjennomsnittskonsentrasjonene av PCB i verden.

15.2.8 Radioaktivitet

Radioaktive stoffer kan betraktes som miljøgifter og har liknende egenskaper i naturen som disse. Her i landet benyttes radioaktive stoffer til medisinske, industrielle og vitenskapelige formål.

Av alle naturlige og menneskeskapte kilder for ioniserende stråling er det radon i inneluft som gir det desidert største enkeltbidraget til stråledosen den norske befolkning utsettes for. Radon er en radioaktiv gass som dannes fra uran som finnes i berggrunn og jordsmonn. Når radon dannes kan den transporteres med jordluften og komme inn i bygninger gjennom eventuelle utettheter i konstruksjonen mot grunnen. Medio 1997 vil ny byggeforskrift tre i kraft som omhandler radonreduserende tiltak i nybygg.

De viktigste kildene til radioaktiv forurensning av miljøet i Norge har til nå vært nedfallet etter atomvåpenprøver i atmosfæren og fra Tsjernobylulykken. Det er faren for forurensning av radioaktive stoffer fra Russland og de østeuropeiske land som utgjør de største truslene for radioaktiv forurensning for Norge i dag. Situasjonen i nærområdene og særlig i Nordvest-Russland er preget av en omfattende atomvirksomhet både sivilt og militært, med store mengder radioaktivt avfall uten tilfredsstillende lagringsforhold, utrangerte atomubåter som venter på opphugging og atomkraftverk som burde nedlegges snarest. Andre kilder til radioaktiv forurensning av norske områder er behandlingsanleggene for radioaktivt avfall i Vest-Europa, særlig anleggene i Sellafield ved Irskesjøen.

Av nasjonale kilder utgjør bruk av radioaktive løsninger til kreftbehandling ved 5 sykehus en viktig utslippskilde til miljøet. Andre kilder fra sykehus er tracerforsøk der den benyttede radioaktivitet ikke kan samles opp. Faste radioaktive kilder benyttes i industriell sammenheng på land, i offshorevirksomheten, innen medisinsk strålebehandling og i enkelte forbruksartikler bl.a. i røykvarslere. I Norge skjer forurensning av miljøet via offshorevirksomheten ved at naturlig forekommende radioaktivitet oppkonsentreres når stoffer utfelles og avleires på produksjonsutstyr eller ved at de ender i sjøen med produksjonsvannet.

15.3 Helse- og miljøvirkninger fra kjemikalier

15.3.1 Helseproblemer fra kjemikalier

En rekke ulike faktorer som bl.a. tobakksrøyking, mosjon og kosthold, ulike miljøfaktorer og arv vil hver for seg eller samlet ha betydning for helsetilstanden i befolkningen. I dette kapittelet er det kun kjemikalienes betydning for utvikling av ulike helseproblemer som berøres.

Årlig fører kjemikalier som medisiner, husholdningskjemikalier og plantevernmidler til ca. 3 000 akutte forgiftninger i Norge. Antall kroniske helseskader og langtidsvirkninger slik som kreft, forandringer i arvestoffet og reproduksjonsskader som skyldes helse- og miljøfarlige kjemikalier er vanskelig å tallfeste. Årsakssammenhengene er kompliserte og antas å være et samspill mellom både arvelige faktorer og miljøfaktorer. Noen kreftformer har økt de siste årtier og påvirkning av helsefarlige kjemikalier antas å være en medvirkende faktor. Strenge krav til merking og omsetning av kreftfremkallende kjemikalier har imidlertid ført til en betydelig nedgang i bruken (jf. figur 15.8), noe som også må forventes å føre til en reduksjon i antall krefttilfeller.

Forekomst av kjemikalier med hormonlignende egenskaper i miljøet og i produkter får økende oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt bl.a. på bakgrunn av mulig sammenheng med rapporter om redusert sædkvalitet hos menn og økning i visse medfødte misdannelser i kjønnsorganer og testikkelkreft. Undersøkelser tyder på at flere gutter enn jenter blir født med feilutvikling av kjønnsorganene. Eksempler er manglende nedfall av testiklene i pungen og manglende omslutning av urinrøret. I Norge ser det ut til å være en dobling i slik manglende omslutning de siste 30 år. Hyppigheten av testikkelkreft er tredoblet siden 1940-årene og tendensen ser ut til å fortsette. Det er framsatt hypoteser om at disse reproduksjonsskadene/sykdommene kan skyldes eksponering for hormonliknende kjemikalier under svangerskapet. For de kjemikaliene vi har best kunnskap om, synes imidlertid ikke befolkningen generelt å være utsatt for en eksponering som skulle tilsi slike virkninger i Norge.

Menneskenes eksponering for miljøgifter som klororganiske forbindelser, polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) og tungmetaller er hovedsaklig knyttet til inntak av forurenset mat. Generelt inneholder fisk og landbruksprodukter fra Norge lave nivåer av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Unntaket er arter som har sitt leveområde i spesielt forurensede deler av landet. I en del fjorder er f.eks. miljøgiftinnholdet i marine organismer så høyt at det kan være helseskadelig å spise fisk og skalldyr fra disse områdene for ofte. Næringsmiddelmyndighetene har derfor innført forbud mot omsetning av fisk og skalldyr fra de aller mest forurensede områdene, og utarbeidet råd om øvre grense for inntak av fisk og skalldyr i andre forurensede områder, jf. figur 15.9.

Tiltak, spesielt innen smelteverksindustrien (PAH), har redusert omfanget av området med kostholdsråd i en rekke fjorder (f.eks. Sørfjorden, Ransfjorden, Saudafjorden, Sunndalsfjorden og Årdalsfjorden), jf. tabell 15.2. De mest belastede områdene i fjordene er imidlertid fremdeles sterkt forurenset. Undersøkelser de senere årene har gjort det nødvendig å innføre kostholdsråd i nye områder, f.eks. i Oslofjorden. Som det framgår av tabellen er arealet belagt med kostholdsråd totalt sett redusert fra 1991 til 1995.

Kvikksølv i ferskvannsfisk er nylig undersøkt. Undersøkelsen viste at kvikksølv særlig oppkonsentreres i rovfisk som abbor og gjedde slik at kvikksølvnivåene blir høyere jo eldre fisken er. Konsentrasjonene i abbor over 25 cm og i gjedde er så høye over hele landet at hyppig inntak vurderes som uakseptabelt. Kvikksølvforurensningen av fisk i norske innsjøer vurderes som svært alvorlig. Statens næringsmiddeltilsyn innførte våren 1997 kostholdsråd med hensyn til å begrense inntaket av gjedde og abbor. Rådene er spesielt rettet mot gravide, men omfatter også andre personer. De gjelder for hele landet og skyldes tidligere industriutslipp og tidligere og nåværende langtransporterte tilførsler.

Stikkprøver av plantevernmiddelrester i landbruksprodukter som frukt, bær og grønnsaker, både norske og importerte, har i en del tilfeller påvist overskridelser av retningsgivende grenseverdier. I grønnsaker som importeres direkte, utenom de vanlige importørleddene, er det i enkelte tilfeller påvist alarmerende overskridelser av grenseverdiene i den grad at næringsmiddelmyndighetene har måttet gå ut å advare mot produkter.

Risikoen for kreftutvikling i befolkningen som følge av bestråling antas å øke proporsjonalt med stråledosen til befolkningen. Etter Tsjernobyl-ulykken ble det også fastslått at i en ulykkessituasjon representerer også usikkerhet og angst i seg selv et helseproblem. Stråledosen til den norske befolkningen fra nedfallet etter atomvåpenprøver i atmosfæren på sekstitallet var av samme størrelsesorden som stråledosen fra nedfallet etter Tsjernobylulykken, men hadde en annen geografisk fordeling.

Skadepotensialet på mennesker og miljø i arktiske strøk som følge av miljøgifter kan vise seg å være svært alvorlig. Inuiter er særlig utsatt gjennom sitt store inntak av sjøfugl, sel og småhval. Det er i fettvev og fett fra lever hos grønlandske inuiter målt konsentrasjoner av PCB som er mange ganger høyere enn hos de fleste andre folkegrupper. Det er tilsvarende registrert svært alvorlige forekomster av PCB i morsmelk hos inuiter i Nord-Amerika og på Grønland. Mye tyder på at også andre klororganiske forbindelser med skadelige virkninger kan forekomme i konsentrasjoner som kan medføre skade hos mennesker i arktiske områder.

15.3.2 Miljøproblemer fra kjemikalier

15.3.2.1 Vassdrag og innsjøer

Tidligere tiders tungmetallutslipp fra gruver og industri av bl.a. bly, kobber, kadmium, kvikksølv og sink har medført at plante- og dyrelivet i deler av enkelte innsjøer og elver er utryddet eller skadet. Ved de største nedlagte kisgruvene er det gjennomført omfattende tiltak de siste ti årene for å redusere utslippene. I Orkla og Gaula, som var blant de aller mest forurensede vassdragene, har tiltakene gitt store reduksjoner av kobber i elvevannet, jf. figur 15.10. Dette har resultert i gjenvekst og rehabilitering av plante- og dyresamfunnene. Ørreten har også kommet tilbake langt opp i Gaula. Andre vassdrag er fremdeles sterkt påvirket.

Det er påvist rester av plantevernmidler i en rekke bekker og elver på grunn av avrenning fra områder med intensivt jordbruk. Enkelte av de nivåer en finner ligger nær opp til det som kan forventes å gi negative effekter på økosystemet i vassdragene. Noen midler finnes også igjen i grunnvannet på tross av at deres egenskaper og utførte laboratorietester skulle tilsi at dette ikke skulle skje. Forurensning av grunnvannet vurderes som særlig alvorlig. Nylige funn av rester av et mye brukt soppmiddel i drikkevannsbrønner i områder med potetdyrking gir grunn til bekymring.

Det antas at vassdrag som tidligere var uberørt, i dag belastes kontinuerlig gjennom nedfall av atmosfæriske langtransporterte miljøgifter. Dette vil etterhvert akkumulere i plante- og dyreliv og i bunnsedimentene og vil kunne skade dyre- og plantelivet dersom konsentrasjonene når kritiske nivåer. I tillegg bidrar forsuring av vannmiljøet til å frigjøre miljøfarlige metaller.

15.3.2.2 Viltlevende dyr og fugl

Belastningsnivåene for metaller i viltlevende dyr og fugler er i Norge moderate, med unntak for bly og kadmium. Det er dokumentert høye nivåer av bly i lever og nyrer hos orrfugl og lirype i de sørlige delene av landet, noe som i hovedsak er forårsaket av langtransporterte forurensninger. Blynivåene i lever og nyrer ligger under de nivåer som kan forårsake død eller reproduksjonssvikt hos disse fuglene, men over anbefalt grenseverdi for mat til mennesker. Hos elg er det vist at mengden av bly og kadmium i lever er høyest i sør og avtar nordover i landet. Reinsdyr i Rondane har betydelig høyere nivå av bly enn elg i sørlige deler av landet. Reinen er spesielt utsatt for lufttransporterte forurensninger i og med at den i vinterhalvåret i all hovedsak lever av lav som tar opp metaller direkte fra luften.

Eventuelle direkte skadevirkninger på miljøet i Norge som følge av radioaktivitet er i liten grad undersøkt. En undersøkelse av reinsdyrkalver etter Tsjernobylulykken antyder flere kromosomskader hos kalver i høyt belastede områder enn i områder med beskjedent nedfall. Det ble også rapportert om økende antall aborter hos rein i områder med mye nedfall. Tsjernobyl-ulykken i 1986 førte til utslipp av mange radioaktive stoffer til naturen hvorav radioaktivt cecium har vist seg å ha størst virkning på sikt. Nedfallet av radioaktivt cecium fra Tsjernobyl-ulykken i 1986 ga radioaktivitetsnivåer over tiltaksgrensen bl.a. for reinsdyrkjøtt, ferskvannsfisk, sauekjøtt, geitemelk, sopp og i noen grad kumelk, storfekjøtt og honning. Selv 10 år etter ulykken er radioaktivt cecium et betydelig problem for saue- og reinsdyrproduksjonen. Innholdet av radioaktivt cesium i ferskvannsfisk i Nord-Trøndelag har sunket til ca. en tredel fra 1989 til 1995. Nedgangen var størst de første årene, mens det nå går noe saktere.

15.3.2.3 Marine områder

Overvåking av miljøgifter i marine organismer samt i bunnsedimenter har pågått rutinemessig langs kysten av Sør- og Vest-Norge siden 1981 og ble landsdekkende i 1994. Overvåkingen viser at miljøgiftnivåene har holdt seg stabilt lave ved kyststasjoner og det har skjedd positive endringer ved de fjordnære stasjonene. Undersøkelsene har imidlertid påvist høye konsentrasjoner av miljøgifter på havbunnen i norskerenna hvor det er en tendens til opphoping av enkelte av de farligste kjemikaliene som transporteres med havstrømmene (PCB og tjærestoffer (PAH)).

Miljøgiftnivået i bunnsedimenter og i biologisk materiale er fortsatt meget høyt i mange fjorder med til dels betydelige utslipp over lengre tid fra landbasert industri, gruvevirksomhet og tettsteder. En kartlegging av miljøgifter i bunnsedimenter i fjorder og havnebasseng i Norge viser at om lag 50 havner eller fjorder er meget sterkt forurenset. De alvorligste forurensningene skyldes som oftest PCB og PAH. Selv om ytterligere opprenskningstiltak settes i verk vil mange av fjordene være forurenset med miljøgifter i mange år framover. Tabell 15.3 viser de mest forurensede marine områdene i Norge.

Det er i det marine miljø observert hormonelle forstyrrelser hos dyr som trolig skyldes kjemikalier med hormonlignende effekter. Blant annet har tinnorganiske forbindelser i bunnstoff på båter med all sannsynlighet medført skader på sneglebestander langs kystene av Nordsjøen. Akkumulering av PCB i sel i Østersjøen har med stor sannsynlighet medført sterilitet i hunnselene, noe som på sikt truer bestanden. Nye undersøkelser antyder også at det kan spores hormoneffekter på fisk i Norge.

Utslipp av oljeholdig borekaks fra petroleumsvirksomheten har ført til at store områder av sjøbunnen rundt installasjonene er forurenset med olje og kjemikalier. Rundt enkeltinstallasjoner kan så mye som 100 km ²> være påvirket. Siden oljebasert borekaks ikke lenger slippes ut forventes det at skadevirkningene fra disse utslippene vil avta. Som erstatning for oljebaserte borevæsker benyttes syntetiske og vannbaserte borevæsker. Studier av syntetiske borevæsker viser imidlertid at også enkelte av disse kan ha negative miljøvirkninger. Dette er bekreftet ved at overvåkingsundersøkelser rundt plattformer som bare har boret med syntetiske borevæsker viser at miljøforholdene der er dårlige.

De fleste bore- og produksjonskjemikalier som slippes ut offshore er testet mhp. akutt giftighet og evne til å hope seg opp i miljøet. Undersøkelser har vist at kjemikalier kan gi langtidseffekter ved at særlige sårbare stadier i organismers livssyklus eksponeres for dem. Selv få minutters eksponering for svært lave konsentrasjoner av produsert vann kan i ugunstige tilfeller slå ut hele bestander av enkelte arter. Kunnskapsbehovet, bl.a. for å kunne fastslå omfanget av eventuelle langtidseffekter i Nordsjøen, er betydelig på dette området.

Petroleumsvirksomheten har beveget seg nordover de senere år, hvilket innebærer at virksomheten i større grad foregår i miljøfølsomme områder. Miljøet i nordområdene er mer sårbart av flere grunner. Næringskjeden er færre og kortere, olje og kjemikalier brytes saktere ned og planter og dyr inneholder vesentlig mer fett - noe som gjør at de lettere vil akkumulere mange av de mest problematiske miljøgiftene. Mørketid og lave temperaturer utgjør også en betydelig belastning på organismene. Det kan derfor forventes at organismene er mer utsatt ved tilleggsbelastninger, f.eks. fra petroleumsvirksomhetens utslipp.

15.3.2.4 Arktis

Skader som følge av miljøgifter i arktiske strøk, kan vise seg å være mer alvorlige enn tidligere antatt. Tungt nedbrytbare klorerte organiske forbindelser som PCB blir effektivt konsentrert i de korte marine næringskjedene i Arktis. Hos pattedyr og sjøfugl som lever på toppen av næringskjedene er det registrert nivåer som ligger langt over antatt terskelnivå. PCB har kroniske giftvirkninger overfor marine organismer selv i små konsentrasjoner. I pattedyr og fugler kan PCB redusere reproduksjonsevnen og nedsette immunforsvaret. Isbjørn er også særlig utsatt for PCB gjennom sitt store inntak av fett fra sel. Konsentrasjonen av PCB i isbjørn ved Svalbard er 6 ganger høyere enn i isbjørn i Alaska og 3 ganger høyere enn i isbjørn i Canada. Hos binnene antas PCB å bli overført til ungene i drektighetstiden og under diegivingen. På Svalbard er det observert isbjørnhanner med tilbakedannede kjønnsorganer. Mye tyder på at også andre klororganiske forbindelser med skadelige virkninger forekommer i de arktiske næringskjedene. Foreløpige data viser bl.a. opphopning av plantevernmiddelet toksafen i arktiske næringskjeder.

Figur 15.11 viser hvordan fettløselige miljøgifter (PCB og DDT) akkumuleres gjennom næringskjeden og når høyest verdi i isbjørn (nivået av miljøgiftene i hare og norske kvinner er tatt med til sammenligning).

15.4 Iverksatte virkemidler og behov for nye virkemidler

15.4.1 Innledning

Virkemiddelbruken overfor helse- og miljøfarlige kjemikalier i Norge har vært dominert av juridiske reguleringer med hjemmel i forurensningsloven, produktkontrolloven og arbeidsmiljøloven. Andre virkemidler som tilskuddsordninger, informasjon og i noen grad avgifter har vært benyttet som supplerende virkemidler. En betydelig del av problemene med kjemikalier skyldes langtransporterte forurensninger hvor virkemidlet har vært å bidra til et høyt ambisjonsnivå internasjonalt. Det internasjonale arbeidet er derfor meget viktig, og er nærmere omtalt i kapittel 63.

Selv om virkemiddelbruken til nå har gitt gode enkeltresultater, gjenstår samlet sett mye for å oppnå en tilfredsstillende miljø- og helsetilstand. De store punktutslippene er langt på vei under kontroll, mens diffuse kilder som produkter og langtransporterte tilførsler får økt betydning.

Gjennom EØS-avtalen er Norge knyttet til EUs omfattende kjemikalieregelverk, og Norge må i utgangspunktet ha det samme regelverket for kjemikalier som EU. Kjemikaliearbeidet i Norge er i praksis så tett integrert i EU-systemet at det er vanskelig å skille det nasjonale og det EØS-relaterte kjemikaliearbeidet, og disse omtales derfor samlet i det etterfølgende.

I det følgende gis en oversikt over hvilke virkemidler som til nå er brukt for å redusere bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, over erfaringene med disse virkemidlene, samt en vurdering av behovet for videre arbeid.

15.4.2 Industri og gruver

Konsesjonssystemet i forurensningsloven har vært og er det sentrale virkemidlet for å redusere utslippene fra industri og gruvedrift. Bruk av dette virkemidlet har gitt meget gode resultater. Gjennom konsesjoner har mange miljøgiftutslipp fra industrien blitt redusert til et nivå som er så lavt at større, nye reduksjoner vil medføre forholdsvis store kostnader. Det gjenstår imidlertid store uløste miljøproblemer som skyldes utslipp fra enkelte bransjer, bl.a. fra et stort antall ikke-konsesjonsbehandlede industribedrifter.

Arbeidet med å integrere miljøansvar i industrien har stått sentralt, blant annet gjennom konsesjonsbehandling og kontroll med etterlevelse. Innføring av forskrift om internkontroll og økt vekt på systemrevisjon har også vært viktig i denne sammenhengen.

Enkelte typer industri er regulert ved forskrifter, og er derved helt eller delvis unntatt fra konsesjonsbehandling. Et eksempel på slik industri er små enheter innen fotobransjen, trykkerivirksomhet, sykehuslaboratorier m.m. som bruker fotokjemikalier. Størsteparten av de minst 1500 små bedriftene innen denne bransjen hadde ingen regulering av sine utslipp før forskrift om håndtering av fotokjemikalier fra virksomhetene innen foto, røntgen og grafisk industri ble vedtatt. Forskriften har både bidratt til å redusere utslippene av fotokjemikalier og til å stimulere til økt gjenvinning av disse kjemikaliene. Et annet viktig eksempel er forskriften om utslipp av oljeholdig borekaks fra petroleumsvirksomheten. Utslippene knyttet til slikt boreslam, som tidligere var et stort utslippsproblem fra petroleumsvirksomheten, er nå helt opphørt.

De tradisjonelle juridiske virkemidlene vil også framover utgjøre det viktigste fundamentet i arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier. Konsesjonssystemet etter forurensningsloven og produktkontrolloven kan utnyttes enda mer koordinert for å redusere bruk og utslipp av farlige kjemikalier gjennom produkters livssyklus, dvs. fra innholdet i produksjonskjemikalier, via utslipp fra produksjonsprosessen til innhold i de produserte produktene.

Internasjonalt samarbeid om reduksjoner i industriutslipp har vært en viktig del av arbeidet med å redusere miljøgiftutslippene. Oslo- og Pariskommisjonene og nordsjøkonferansene har vært de viktigste fora for slikt samarbeid. Norge har vært en pådriver i dette arbeidet. Andre samarbeidsfora har vært ECE-konvensjonen om langtransporterte luftforurensninger og det løpende nordiske arbeidet. Arbeidet i EØS-sammenheng er de senere årene blitt særlig sentralt.

EUs forordning om miljøstyring og revisjon, EMAS (Eco-Management and Audit Scheme), er gjort gjeldende i alle EØS-land. Forordningen er et tilbud til industrivirksomheter som vil gå lenger i sitt miljøarbeide enn de formelt er forpliktet til etter gjeldende regelverk. Virksomheter som velger å tilslutte seg EMAS, forplikter seg til å arbeide for en stadig forbedring av miljøforholdene, og til å la seg kontrollere av sertifiserte miljøkontrollører. Ordningen er i ferd med å få god oppslutning i Norge.

15.4.3 Produkter

Produktene er som beskrevet i kapittel 15.2 en hovedkilde til utslipp, spredning og skader fra helse- og miljøfarlige kjemikalier.

15.4.3.1 Regelverket

Forskrifter hjemlet i produktkontrolloven og forurensningsloven har vært det viktigste virkemidlet i arbeidet med produktreguleringer. De meget omfattende systemforskriftene gir regler for hvordan alle kjemikalier skal risikovurderes, klassifiseres og merkes. Et mindre antall begrensningsforskrifter gir forbud mot eller begrensninger i bruk av spesielt farlige enkeltkjemikalier. I tillegg har det vært brukt informasjon, frivillige overenskomster og i begrenset grad økonomiske virkemidler.

Gjennom systemforskriftene pålegges produsenter og importører innen EØS-området å foreta en metodisk gjennomgang av alle kjemiske stoffer og produkter og deres helse- og miljørisiko. Dataene danner grunnlag for klassifisering og merking av stoffer og produkter etter faretype (f.eks. kreftfremkallende, allergifremkallende, miljøfarlig), og eventuelt, dersom farligheten tilsier det, vedta begrensninger i bruken av dem. Kravet om risikovurdering gjelder både nye kjemikalier før de kommer på markedet og de kjemikaliene som alt er på markedet. Dette regelverket danner en hovedpillar for arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier i Norge. Forskriftene inneholder også en plikt til å melde inn de helsefarlige produktene til Produktregisteret.

EUs system for kjemikalieregulering må anses som meget avansert og godt. Imidlertid er framdriften i arbeidet med å framskaffe data om helse- og miljøfare samt med gjennomføring av risikovurderinger ikke tilfredsstillende. Med dagens tempo vil det ta minst en generasjon å få vurdert de kjemikaliene vi i dag vet er de farligste. I tillegg vil det ta svært lang tid å undersøke hovedmengden av de eksisterende kjemikaliene der farligheten foreløpig er ukjent og som således utgjør et betydelig usikkerhetsmoment. Samvirkningene mellom ulike kjemikalier er også et viktig kunnskapshull. Det er derfor behov for å øke tempoet i dette arbeidet betydelig. Videre er EUs ambisjonsnivå i forhold til klassifisering av stoffer som er kreftfremkallende, skadelig for menneskers arvestoff eller reproduksjonsevne (bl.a. hormonlignende stoffer) eller har langtidseffekter på miljøet ikke tilstrekkelig høyt.

En rekke begrensningsforskrifter som forbyr eller begrenser bruken av enkeltkjemikalier har også vært satt inn for å hindre skadevirkningene av kjemikalier som vurderes som særlig helse- og miljøfarlige (f.eks. PCB, organotinn til bunnstoff på båter, kvikksølv og kadmium i batterier, karbontetraklorid, 1,1,1- trikloretan). Erfaring har vist at det mest egnede virkemidlet for rask utfasing av særlig farlige kjemikalier er et forbud gjennom en forskrift. Imidlertid kan forbud ofte resultere i overgang til alternativer som også kan ha uønskede effekter på helse- og miljø, inkludert arbeidsmiljøet. Som eksempler kan nevnes at forbudet mot bruk av organotinn til bunnstoff på båter har resultert i overgang til det miljøfarlige tungmetallet kobber. Videre har forbud mot det ozonreduserende kjemikaliet 1,1,1-trikloretan ført til overgang til et annet uønsket klororganisk løsemiddel trikloreten (trikloretylen), som i tillegg til å være farlig for det ytre miljø også utgjør et betydelig arbeidsmiljøproblem. Det er behov for å kombinere slike forskrifter med virkemidler som sikrer overgang til mindre farlige alternativer. Økt kontroll med kjemikalieregelverk og kjemikaliebruk, i kombinasjon med økt veiledning av små- og mellomstore bedrifter vil også kunne gi gode resultater.

Miljøverndepartementet har, sammen med andre berørte departement, igangsatt et interdepartementalt arbeid med gjennomgang av dagens regelverk, forvaltning og kontroll, samt vurdering av nye utfordringer på området. Formålet med arbeidet er å vurdere behovet for omstrukturering i arbeidet og eventuelt foreslå hensiktsmessige justeringer.

15.4.3.2 Ansvarliggjøring av næringslivet

Produktkontrolloven pålegger industrien, produsenter og importører ansvaret for å treffe tiltak og å forebygge og begrense skadevirkninger av et produkt. Plikten til aktsomhet gjelder generelt og omfatter alt fra sikring, lagring, bruk og annen håndtering av farlige produkter. Det er imidlertid en betydelig mangel ved dagens regelverk at det er for generelt utformet og vanskelig å håndheve. Særlig savnes et konkret krav til industrien om å velge det, ut fra en livssyklusbetrakning, mest miljøvennlige kjemikaliealternativet som er godt nok for formålet.

Det følger av strategien om ansvarliggjøring av forurenser at næringslivet bl.a. skal ha ansvar for helse- og miljøproblemer som forårsakes av produkter gjennom hele produktets livsløp, dvs. fra design via produksjon til avfallsbehandling. Utvikling av miljøeffektive produkter er et nøkkelelement for næringslivet i arbeidet for å følge opp dette ansvaret. For at dette utviklingsarbeidet skal kunne bli effektivt er det behov for virkemidler som sørger for at miljøeffektive produkter utvikles og oppnår et tilstrekkelig stort marked for dermed å komme til erstatning for mer helse- og miljøfarlige produkter.

15.4.3.3 Informasjon

Kunnskap er en forutsetning for å handle miljøriktig. I arbeidet med å substituere farlige kjemikalier med mindre farlige vil næringslivet og forbrukere ha behov for veiledning om hvilke typer kjemikalier som særlig bør unngås. Bortsett fra et par enkeltstående informasjonskampanjer, er informasjon som virkemiddel ikke tatt i bruk på noen systematisk måte i forhold til helse- og miljøfarlige kjemikalier, bortsett fra for produkter som benyttes i yrkeslivet hvor det kreves informasjon i form av produktdatablader. Et unntak er imidlertid merking. Slike merkesystemer er pålagt i forskrifter om klassifisering og faremerking av helse- og miljøfarlige stoffer, men det finnes også frivillige systemer, som det nordiske Svanemerket og EUs miljømerkeordning (miljøblomsten).

Det eksisterende klassifiserings- og faremerkesystemet fungerer bra i forhold til intensjonene. Systemet innebærer at kjemikalier og produkter som er klassifisert som helsefarlige, skal merkes med bestemte helsefaresymboler. Krav til merking med miljøfaremerke gjelder foreløpig bare for rene stoffer som er klassifisert som miljøfarlige, men det arbeides med å bygge ut miljøfaremerkingen til å omfatte også sammensatte kjemiske produkter.

Systemet har imidlertid noen begrensninger som informasjonskanal:

• plikten til faremerking gjelder kun kjemiske produkter, og ikke "faste bearbeidede produkter". Dette medfører at systemet ikke omfatter viktige produktgrupper som f.eks. plastprodukter, elektriske produkter, tekstiler og impregnert trevirke
• plikt til faremerking oppstår først når stoffer er klassifisert som helse- eller miljøfarlige etter bestemte tester, ikke stoffer som mistenkes for å ha skadelige effekter
• plikten til faremerking på grunnlag av miljøfare gjelder bare for rene stoffer, ikke for sammensatte kjemikalier (stoffblandinger). Nesten alle forbrukerkjemikalier (99 prosent) er stoffblandinger.

Disse forholdene innebærer at en rekke produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier og som omsettes til alminnelige forbrukere ikke blir faremerket.

Det frivillige Svanemerket og EUs miljømerkeordning gir informasjon om hvilke produkter i en bestemt produktgruppe som er de minst miljøfarlige. Den offentlige debatten om kjemikalier med hormonlignende egenskaper har også vist at folk reagerer på at det er mangelfull informasjon om hvilke produkter som inneholder slike stoffer, dvs de vurderer faremerkesystemet og Svanemerket som utilstrekkelig i forhold til den informasjon forbrukere har behov for. EØS-avtalens krav om fullharmonisert regelverk på kjemikalieområdet medfører imidlertid at det vil være vanskelig å avhjelpe manglene ved å innføre ensidige norske merkeregler. Eventuelle systemer for merking av produkter som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier må derfor eventuelt i første omgang gjennomføres ved frivillige ordninger.

For å bidra til en bedre informasjonsutveksling mellom aktørene i markedet ble det i statsbudsjettet 1996 - 97 opprettet et informasjons- og kompetansesenter for helse- og miljøfarlige kjemikalier. Senteret er nylig etablert som en del av stiftelsen GRIP-senter. Det er behov for å utvikle senteret til en sentral aktør for å utarbeide lettfattelig informasjon til forbrukere og bidra til kompetanseheving i næringslivet.

15.4.3.4 Økonomiske virkemidler

Økonomiske virkemidler er lite brukt på kjemikalieområdet. De viktigste kjemikalieavgiftene til nå er avgift på bly i motorbensin og en avgift på batterier som ble fjernet fra 1992. I tillegg ble det i 1988 innført en avgift på plantevernmidler. Grønn Skattekommisjon påpeker at det for miljøgifter er grunn til å vurdere avgifter både på konsesjoner, på råvarer og på produkter i større omfang. Kommisjonen foreslår også avgifter på noen konkrete produkter som inneholder farlige kjemikalier nærmere utredet.

15.4.3.5 Plantevernmidler og biocider

Plantevernmidler er i Norge regulert av Lov om plantevernmiddel mv. og forskrift om plantevernmidler. EØS-avtalen har et ikke tidsbegrenset unntak som gir Norge anledning til å beholde nasjonalt regelverk på dette området. Landbrukstilsynet godkjenner plantevernmidler etter tilrådinger fra Rådet for plantevernmidler. Rådet er sammensatt av eksperter oppnevnt av flere departementer.

Prosedyrer for godkjenning av plantevernmidlene, som innebærer reevaluering av preparatene hvert 5. år, bruk av substitusjonskravet, samt stadig strengere krav til dokumentasjon for preparatenene har vært de viktigste elementene i arbeidet med å redusere miljø- og helserisiko ved bruk av plantevernmidler.

I 1990 vedtok Landbruksdepartementet en handlingsplan for redusert bruk av plantevernmidler som følge av Stortingets vedtak om "å redusere bruken av plantevernmidler så mye som forsvarlig". Handlingsplanen ble avsluttet i 1994, men flere av innsatsområdene videreføres. Dette gjelder krav om sprøytesertifikat, tilbud om funksjonstesting av åkersprøyter, utvikling av skadeterskler og automatiske varslingssystemer for en rekke skadegjørere m.m. Også overvåking av plantevernmiddelrester i næringsmidler, i jordbruksbekker, sedimenter, regnvann og grunnvann er utvidet utover handlingsplanens varighetsperiode. Det er også gjennomført noen aksjoner for innsamling av gamle plantevernmidler.

Et pågående arbeid med evaluering og revisjon av handlingsplanen, herunder nye mål, gjennomgang av virkemiddelbruk og system for måling av resultater, skal avsluttes innen 1.7.97. Høsten 1996 vedtok landbruksmyndighetene å fase ut en rekke plantevernmidler som inneholder en gruppe tilsetningsstoffer med hormonlignende egenskaper innen år 2000.

EU vil trolig i løpet av 1997 vedta et direktiv som medfører at også den spesielt farlige kjemikaliegruppen biocider blir underlagt en godkjenningsordning tilsvarende ordningen for plantevernmidler. Biocider har som formål å bekjempe ulike typer uønskede organismer som bakterier, skadedyr inkl. rotter, uønsket sopp- og algevekst o.l. Norge har ikke generelle regler for denne type farlige kjemikalier i dag og innføringen av EUs regler vil medføre en vesentlig styrking av det norske regelverket.

15.5 Utviklingen framover

De nasjonale problemene framover med helse- og miljøfarlige kjemikalier vil i stor grad være knyttet til økninger i utslipp fra diffuse kilder, mens det ventes liten endring i utslippene fra landbaserte industrikilder. Langtransporterte lufttilførsler av tungmetaller og persistente organiske forbindelser (POPer) vil i stor grad avhenge av hvilke internasjonale avtaler det kan oppnås enighet om.

Nedenfor følger forventet utvikling i utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier de neste 25 årene dersom ingen nye tiltak blir gjennomført.

Totalt sett forventes det de neste 25 år liten endring i landbaserte industriutslipp. Innenfor noen industrigrener, bl.a. gruvevirksomhet, metallurgisk industri og treforedling forventes noe ytterligere utslippsreduksjon. Det ventes bedring i naturmiljøet rundt bedriftene der kontroll med utslippene er blitt bedre. F.eks. forventes gjennomførte tiltak i gruveindustrien å gi bedring i vannkvaliteten i berørte vassdrag. Tilsig av miljøgifter fra forurensede bunnsedimenter i de dypere deler av norske fjorder, vil på lengre sikt gradvis avta etter hvert som de overdekkes naturlig med rene sedimenter. I grunnere områder (som havner og indre deler av industrifjorder) vil imidlertid skipstrafikk stadig virvle opp miljøgifter fra sedimentlagrene og dette vil utgjøre en konstant trussel mot det marine liv og muligens humant konsum dersom det ikke iverksettes tiltak. Basert fra erfaringene fra kartleggingen av miljøgifter i bunnsedimenter i fjorder og havnebasseng i Norge er det forventet at enkelte nye sterkt forurensede områder vil avdekkes ved ytterligere kartlegging.

Den generelle reduksjonen i industriutslippene gjør at det forventes en langsom reduksjon i arealet av de fjordområder som omfattes av kostholdsråd eller omsetningsforbud. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det avdekkes nye fjord- eller havneområder der miljøgiftinnholdet i fisk og skalldyr er så høyt at nye kostholdråd må innføres.

Det ventes økte utslipp fra petroleumsvirksomheten av kjemikalier som har effekt på miljøet i tiden framover. Dette skyldes først og fremst forventede økte utslipp av produsert vann og boreavfall. Dette vil trolig føre til en økning av "bakgrunnsnivået" for miljøgifter på sokkelen. Forskyvningen av petroleumsvirksomheten mot nord og i miljøfølsomme områder vil trolig fortsette i den nærmeste framtid.

En generell økning i bruk av produkter kan medføre økt eksponering og økte utslipp av kjemikalier som er farlige for helse og miljø. Tiltak for bedre avfallshåndtering, overgang til mindre farlige stoffer i produktene og økt bevissthet om miljøtiltak hos arbeidstakere og i befolkningen kan imidlertid gjøre at utslippsøkningen og helse- og miljøeffektene ikke blir så store som forbruksveksten skulle tilsi.

Det kan forventes fortsatt vekst i havbruksnæringen. Produksjonen av laks og oppdrett av marine fiskearter og skjell forventes å øke. Med basis i disse forutsetningene må det påregnes en økning i bruken av legemidler og kjemikalier, bl.a. for å behandle nye sykdommer og parasitter og for å hindre begroing av nøtene.

Det er ikke grunn til å forvente vesentlige reduksjoner framover i de langtransporterte tilførslene av farlige kjemikalier til Norge uten nye, bindende reduksjonsavtaler. Dersom tiltak settes inn slik at tilførslene av tungmetaller avtar, vil vi sannsynligvis få lavere konsentrasjoner av disse kjemikaliene i viltlevende dyr og fugler, og risikoen for mulige biologiske effekter av bly og kadmium vil sannsynligvis avta. Det er imidlertid ikke nok kunnskap om i hvilken grad bly og kadmium som ligger bundet i jordsmonn kan bli gjort ytterligere tilgjengelig for opptak i planter og dyr ved påvirkninger som hogstinngrep, forsuring eller liknende. Når det gjelder tungt nedbrytbare organiske forbindelser (POPer) så er tilførslene av de aller farligste kjente kjemikaliene, så som PCB, på retur. Konsentrasjonene av PCB og DDT i fugleegg har vist en avtagende tendens, men det er uvisst om konsentrasjonen av disse kjemikaliene i fettvev hos pattedyr og fugler vil stige eller avta i årene framover.

Tilførslene av radioaktive stoffer med havstrømmene til norske farvann fra anlegg i Vest-Europa er redusert etter at utslippene fra Sellafield ved Irskesjøen ble redusert på første halvdel av 1980-tallet. Det foregår justeringer av driften bl.a. ved Sellafield og Dounreay i Skottland som kan føre til endringer av utslippenes mengde og sammensetning. Når det gjelder nedfallet i Norge etter ulykken i Tsjernobyl tilsier beregninger at radioaktiviteten i villrein og ferskvannsfisk vil være tilbake til nivået før Tsjernobylulykken ca. 20 år etter nedfallet, dvs. år 2006. Forutsatt at det ikke skjer nye atomulykker som rammer norske områder, er det ikke grunn til å tro at vilt og ferskvannsfisk vil inneholde nevneverdige konsentrasjoner av radioaktive stoffer. Selv om det radioaktive cesiumet vil forsvinne meget langsomt er strålingsnivåene så lave at det ikke er grunn til å regne med betydelige langtidseffekter i form av f.eks. skader på arvematerialet. Nyere kunnskap tilsier imidlertid at enkelte økosystemer og arter er mer følsomme overfor radioaktive stoffer enn tidligere antatt.

Den betydelige BNP-veksten i mange folkerike utviklingsland vil gi seg utslag i økt kjøpekraft. Forbruket og produksjonen av industrivarer vil flerdobles. Det samme vil generering av avfall som må plasseres i landfyllinger eller forbrennes. Hvis veksten som forventes i utviklingslandene følger samme struktur som den vi har sett i OECD-landene, vil den innebære en betydelig økning i forbruket av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Som beskrevet i kapittel 15.1. brytes mange av de helse- og miljøfarlige kjemikaliene svært langsomt ned, hoper seg opp i miljøet, gir irreversible skader og truer dermed den globale produksjonen av ren mat, forekomst av rent drikkevann, god luftkvalitet og biologisk mangfold. Særlig stor kan denne trusselen være i utviklingsland med sterk vekst og mangelfullt kjemikalieregelverk. Generelt er lovgivning og reguleringer for utslipp og bruk av miljøgifter dårligere utviklet i de land der prognosene varsler stor vekst i økonomisk aktivitet enn i industrilandene. Uten en betydelig innsats globalt for å regulere bruk og utslipp av farlige kjemikalier kan det derfor forventes økte nasjonale, regionale og globale problemer på dette området. Dette gjelder også kjemikalier som på grunn av sin farlighet er tatt ut av bruk i industrilandene.

I tillegg til lokale og regionale virkninger ved økt bruk og utslipp av farlige kjemikalier kan det også forventes økte langtransporterte tilførsler av farlige miljøgifter mot Arktis og Antarktis, hvis tiltak ikke settes inn. Dette har sammenheng med den globale destillasjonsprosessen som forårsaker at flyktige, tungt nedbrytbare miljøgifter har en tendens til å fordampe fra tropiske områder og deponeres i tempererte og polare områder.

De beste statistikkene og prognosene for forbruk finnes for plantevernmidler. Bruk av plantevernmidler medfører direkte utslipp i miljøet, og egner seg dermed også som indikator for utslipp. Utviklingen i kjemikaliebruken og potensielle effekter av denne kan derfor illustreres godt ved å bruke plantevernmidler som eksempel. Forbruket av de farligste plantevernmidlene er de senere år redusert globalt. Dette skyldes i hovedsak redusert bruk i industriland. I Latin-Amerika og i Asia har det vært en sterk økning i plantevernmiddelbruken generelt de siste 25 årene. Den forventede utviklingen i befolkningsmengde vil øke presset på miljøet i form av økt produksjon og krav til mer intensivt jordbruk for å gi mat til en stadig økende befolkning. Sannsynligheten er derfor stor for at plantevernmiddelbruken i den tredje verden vil øke i årene framover, jf. figur 15.13.

Plantevernmiddelbruken i utviklingsland i dag har store helsemessige konsekvenser i form av akutte forgiftninger. En kommisjon nedsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) beregnet i 1988 at det inntreffer over en million yrkesrelaterte forgiftninger grunnet plantevernmidler pr. år. Også forringelse av drikkevann som følge av plantevernmiddelbruk er et faktum mange steder, også i industriland. Det er grunn til å frykte at økt bruk av plantevernmidler i land der opplæring og reguleringer er mangelfull, kan få store konsekvenser både for menneskers helse og naturmiljøet.

15.6 Grad av måloppnåelse og behov for nye mål

Fram til 1995 har resultatmålene for helse- og miljøfarlige kjemikalier i stor grad vært rettet mot å nå konkrete prosentreduksjoner (50 - 100 prosent med 1985 som basisår) for 40 navngitte miljøgifter. For 37 av disse miljøgiftene, samt PCB, er det fastsatt reduksjonsmål i nordsjødeklarasjonene. For 12 miljøgifter er det nasjonale mål å oppnå 70 prosent reduksjon av utslipp innen 1995 (10 av disse er også inkludert i nordsjømålene).

Alle nordsjømålene er nådd for 33 av disse miljøgiftene, noe som betyr at Norge er blant de aller beste landene i forhold til å oppfylle målene i nordsjødeklarasjonene. De nasjonale målene er oppfylt for alle stoffene unntatt 5. For de totalt 7 stoffene hvor enten nordsjømål eller nasjonale mål ikke fullt ut er nådd, er det behov for ytterligere tiltak. For de fleste av disse stoffene er årsaken til manglende måloppnåelse mangel på egnede, mindre farlige alternativer og måloppnåelse er derfor avhengig av at det utvikles ny, miljøvennlig teknologi.

Gjennom den fjerde nordsjøkonferansen i Esbjerg i 1995 har arbeidet med miljøgifter gått inn i en ny fase, med et nytt, langsiktig mål for ønsket miljøtilstand som overordnet rettesnor. Målet er et sunt og friskt økosystem i Nordsjøen. For å nå målet har nordsjølandene blitt enige om at det overordnede siktemål skal være å stanse miljøgiftsutslippene til Nordsjøen innen en generasjon (25 år). Føre-var-prinsippet skal legges til grunn for dette arbeidet. Det er behov for nye norske mål som tar opp i seg disse mer ambisiøse forpliktelsene.

Det har ikke tidligere vært fastsatt egne konkrete nasjonale reduksjonsmål i forhold til andre kjemiske stoffer enn miljøgifter. Det er imidlertid også behov for mål som fanger opp kjemikalier som, fordi de brytes ned relativt raskt, ikke kan karakteriseres som miljøgifter, men som likevel kan forårsake alvorlige skader hos mennesker og dyr som f.eks. akutt forgiftning, fosterskader, redusert forplantningsevne eller kreft. Reduksjonsmålene bør mao. også inkludere andre spesielt farlige kjemikalier enn miljøgifter.

Arbeidet med miljørelaterte helseproblemer er også forsterket internasjonalt gjennom undertegnelse av Helsinkideklarasjonen. De europeiske landene i FNs helseorganisasjon WHO er blant annet blitt enige om at alle avtalepartene skal utarbeide felles handlingsplaner som dekker både helse- og miljøvernmyndighetenes arbeid med miljørelaterte helseproblemer.

15.7 Kunnskapsbehov

Mangelfulle kunnskaper representerer en alvorlig begrensning i arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier. Selv om det for de kjemikaliene vi til nå har vært mest oppmerksomme på finnes tilstrekkelig kunnskap til å treffe beslutninger om iverksetting av nødvendige virkemidler, er det for hovedmengden av de ca. 10.000 stoffene som er på markedet i Norge mangel på kunnskap. Manglene på kunnskaper er både knyttet til virkningene av det enkelte stoff og konsekvensene av samvirkning av stoffer i det utall av blandinger som forekommer i produksjon, i produkter og i avfall. Kunnskap om hva som skjer med stoffene når de kommer ut i miljøet, om eksponeringsfaren for mennesker og miljøet og om de helse- og miljøeffekter stoffene faktisk forårsaker er også mangelfull. For å sikre en forsvarlig håndtering av helse- og miljøfarlige kjemikalier er det derfor behov for å øke kunnskapsnivået vesentlig.

Forskning og utredning er viktig som underlag for forslag som Norge fremmer internasjonalt for å øke muligheten for å få gjennomslag for forslagene. Det er i den sammenheng særlig behov for å framskaffe økt kunnskap om problemstillinger som er særegne for Norge, f.eks. spesielle forhold til dels kaldt klima, og om problemstillinger som Norge prioriterer å få gjennomslag for internasjonalt.

Det er også behov for å prioritere forskning på områder hvor usikkerheten er stor samtidig som de antatte skadevirkningene kan være betydelige. Et slikt område er kunnskaper om effektene av utslipp fra diffuse kilder, bl.a. fra et ukjent antall helse- og miljøfarlige kjemikalier som befinner seg på markedet i ulike produkter. Diffuse utslipp fører typisk til at store områder i miljøet utsettes for forholdsvis begrensede økninger i konsentrasjonen av helse- og miljøfarlige kjemikalier. For miljøet og for utviklingen i helsetilstanden er det den samlede påvirkning som er avgjørende. Det er mangel på kunnskap om hvilke kroniske effekter som oppstår ved langtids lavdose-eksponering, ved hvilke nivåer effekter oppstår, og hvordan ulike forurensningskomponenter samvirker. Et annet slikt område med stor usikkerhet og potensiale for store skadevirkninger er virkninger av kjemikalier som er mistenkt for å ha hormonlignende egenskaper. Det er også behov for å klarlegge nærmere hvorvidt det finnes andre uoppdagede, alvorlige helse- og miljøeffekter av kjemiske stoffer.

Det eksisterer i dag ikke noe fullstendig bilde av bidragene fra de ulike utslippskildene. Utslipp fra diffuse kilder er bare delvis kartlagt, særlig fra kommunale avløp og utsig fra fyllplasser samt fra kompliserte, bredt sammensatte "produkter" som bygninger og elektronisk utstyr. På offshoresektoren er forholdene nær utslippskilden forholdsvis godt kjent, men det er lite kunnskap om spredning, virkning av mindre konsentrasjoner, langtidseffekter og bioakkumulering.

Figurer til kapittel 15:

• Figur 15.1 Sammenheng mellom helse- og miljøfarlige kjemikalier.
• Figur 15.2 Menneske og miljø eksponeres for kjemikalier gjennom utslipp fra produksjon, bruk og avfall, både direkte og ved opphopning i næringskjeden.
• Figur 15.3 Utslipp av kobber til vann fordelt på kilder. (Kilde: SFT)
• Figur 15.4 Innhold av kadmium i det elektriske og elektroniske avfallet som oppstår hvert år (beregnet for perioden 1996 - 2000), sammenlignet med totale årlige industriutslipp og langtransporterte tilførsler. (Kilde: Hjellnes COWI)
• Figur 15.5 Den globale destillasjonsprosessen.
• Figur 15.6 Dominerende transportveier i atmosfæren for kjemikalier til Arktis. (Kilde: Norsk Polarinstitutt)
• Figur 15.7 Sammenhengen mellom utslipp fra anleggene i Sellafield og konsentrasjonen av radioaktivitet i Barentshavet og Øst-Grønlandsstrømmen for perioden 1950 - 1995. (Kilde: Norsk Polarinstitutt)
• Figur 15.8 Antall kreftfremkallende kjemikalier registrert i Produktregisteret 1988 - 1995. (Kilde: SFT/Produktregisteret)
• Figur 15.9 Fjordområder med kostholdsråd eller -restriksjoner i 1995.
• Figur 15.10 Konsentrasjonen av kobber (µg/liter) i Orkla ved Vormstad. 1985 -1995 (Kilde: NIVA)
• Figur 15.11 Bio-akkumulering av PCB og DDT i marine pattedyr. Gjennomsnittlig nivå av sum PCB og DDT (mg/kg våtvekt) i fettvev. (Kilde: Skaare m.fl. 1994.)
• Figur 15.12 Oversikt over hvilke kommuner i Norge der tiltak for å redusere nivåene av radioaktiv forurensning ble gjennomført for småfe i 1988 og i 1995.
• Figur 15.13 Forbruket av plantevernmidler i Asia relatert til faktisk og forventet utvikling i befolkningstall og BNP. (Kilde: UNEP/FAO og UNDP)