Utdanning for utvikling og næringslivets samfunnsansvar

Kjære alle,

Aller først: Takk for at dere har invitert meg hit.  Dette er en viktig konferanse. Viktig fordi dere retter søkelyset på utdanning og barns rettigheter samtidig som dere har et særlig blikk på næringslivets rolle og ansvar. Med denne tematikken og en slik innfallsvinkel går dere til kjernen av helt sentrale utfordringer i utviklingspolitikken.   

For næringslivet må være om bord i kampen mot fattigdom og kampen for grunnleggende menneskerettigheter. Utviklingsmålene vi har satt oss kan ikke nås uten verdiene og ideene som skapes i privat sektor og i offentlig-private partnerskap. Det gjelder for FNs tusenårsmål, og det vil gjelde for det nye settet av FN-mål for bærekraftig utvikling som skal ferdigforhandles neste år. 

Ikke minst har næringslivet en viktig rolle når vi skal etterleve de globale målene på utdanningsområdet. Vi skal nå 58 millioner barn som i dag ikke gis retten de har til grunnskoleutdanning. Vi vet også at 70 millioner ungdom står uten skoletilbud. Og i økende grad må vi se på kvalitet og helhet; styrke utdanningstilbudet til alle som går på skole uten å lære det som kreves for å delta i arbeidslivet.

Regjeringen har løftet frem utdanning i utenriks- og utviklingspolitikken. I sommer lanserte vi stortingsmeldingen «Utdanning for utvikling», og oppfølgingen er i full gang. Det er flere grunner til at det er viktig for oss å ha med næringslivet på dette. La meg få komme tilbake til det, og da særlig til mulighetene for samarbeid knyttet til yrkesrettet utdanning. Først vil jeg gjerne si noe om målsettingene for den norske utdanningssatsingen.   

Hvorfor utdanning? 

For det første: Utdanning skaper utvikling. Kunnskap er på mange vis bærebjelken i både individets og samfunnets utvikling. Utdanning gir hver enkelt en forankring i livet, og er nøkkelen til vekst, næringsutvikling og sysselsetting i alle land. Utdanning er også å regne som et globalt fellesgode. Skolene og universitetene etablerer kunnskapsgrunnlaget som er nødvendig for å løse utfordringene vi har til felles i en verden som veves stadig tettere sammen. 

For det andre: Utdanning bygger demokrati og er en universell menneskerettighet. Som fredsprisvinner Malala skriver i sin bok: «Education is neither Eastern nor Western, it’s human».

Satsingen på utdanning er her nært forbundet med det vi gjør for å styrke barns rettigheter. 25 år etter at FNs barnekonvensjon ble vedtatt er det dessverre en realitet at altfor mange barn lever liv langt unna de standarder konvensjonen setter. Myndigheter må stilles til ansvar for å innfri barns menneskerettigheter. Vi tror at utdanningssatsingen vil bidra positivt i så måte. Særlig de fattigste og mest marginaliserte barna trenger en god og trygg skole for å kunne fremme sine interesser, definere sine behov og lære om hvilke rettigheter de faktisk har. 

Mange land har investert mye i utdanning siden FNs tusenårsmål ble vedtatt for snart halvannet tiår siden. Mye er oppnådd. Men: ennå mangler 10 prosent av alle barn tilgang til en grunnskole, ennå er det et mønster at enkelte grupper holdes utenfor skolen og fratas retten til å lære, og ennå i mange land er de kvalifiserte lærerne for få og læringsutbytte gjennomgående for dårlig. 

I så måte er det et paradoks at den globale bistanden til utdanning har sunket de siste årene. Norge fulgte dessverre i samme retning. I 2005 utgjorde utdanning 13,3 prosent av bistandsbudsjettet. Åtte år senere var andelen nede på 7,2. Denne regjeringen har som ambisjon å komme tilbake på 2005-nivå i løpet av stortingsperioden. Med årets statsbudsjett har vi så langt økt støtten til utdanning med til 640 millioner – opp til 2,4 milliarder kroner. 

Særlig vekt på jenters utdanning

Regjeringens utdanningssatsing har tre hovedmålsettinger:

• å bidra til alle barn får samme mulighet til å begynne på- og fullføre skolen,
• å bidra til at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet,
• og å bidra til at flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet og bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling.

Særlig vil vi vektlegge jenters utdanning. I utviklingslandene har en fjerdedel av alle kvinner i aldersgruppen 15-24 ikke fullført barneskolen. Dermed mangler de ferdighetene som trengs for å få en jobb. Og dette er i utviklingslandene sett under ett: I noen områder er likestillingstallene enda mye verre. 

Det er viktig å følge utdanningsløpet her. For problemet er ofte at jentene faller fra etter hvert. Målet bør være at minst 90 jenter per 100 gutter fullfører ungdomsskolen og videregående opplæring. Her har utviklingen omtrent stått stille siden årtusenskiftet. Dette må det gjøres noe med, når vi vet hvilken effekt utdanning til jenter har på andre samfunnsområder som helse, ernæring og likestilling. 

Jenter med utdanning gifter seg senere, får barn senere, har større mulighet til å få jobb og får bedre helse - selv og for egne barn. En rapport fra FNs befolkningsprogram viser eksempelvis at faren for barneekteskap kan være seks ganger større for jenter som mangler utdanning på ungdomdomsskolenivå. 

Mens antallet barn i verden som ikke går på grunnskole ble redusert fra 108 til 58 millioner i løpet av noen ganske få år på 2000-tallet, så gjenstår gruppene det er mest vanskelig å nå. Halvparten bor i land og områder som er rammet av krise og konflikt. Jenter og barn med funksjonsnedsettelser rammes særlig hardt. 

Stortingsmelding gir løfter

Hele generasjoner kan gå tapt hvis utdanningsmulighetene utraderes i komplekse humanitære kriser som de vi nå ser i Syria, Irak og i Sør-Sudan. Det er en stor urett i seg selv, og det undergraver mulighetene på lengre sikt for å oppnå stabilitet, forsoning, demokrati og utvikling. Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å nå barn som er drevet på flukt, og som på andre måter er rammet av naturkatastrofer, krig og forfølgelse. Vi vil arbeide med giverland, mottakerland og humanitære organisasjoner for å sikre økt prioritering av utdanning i krise og konflikt. 

I stortingsmeldingen lover vi å bidra til at én million flere barn får tilgang til utdanning av god kvalitet i krise og konfliktsituasjoner. I neste års statsbudsjett har vi foreslått en økning på 100 millioner kroner til dette formålet. Allerede i år har vi gitt betydelige bidrag, særlig som respons på utdanningskrisen i Syria og nabolandene, der Unicef er en sentral partner.   

Regjeringen ønsker i det hele å være en pådriver for å styrke beskyttelsen av utdanning i væpnet konflikt. Humanitærretten må respekteres også på dette området. Vi arbeider nå for å få på plass internasjonale retningslinjer som skal bidra til å beskytte skoler og universiteter mot militært bruk. Mer må gjøres for å hindre at skolene blir militære mål, slik vi har sett i altfor mange konflikter de seneste årene. 

Med utdanningssatsingen har vi som ambisjon at Norge tar globalt lederskap på enkelte områder. Jenters utdanning og utdanning i krise og konflikt er to eksempler på et slikt lederskap. Vi skal tenke strategisk og forsøke å mobilisere til økt innsats der behovene er størst og mulighetene er gode for å oppnå resultater. Vi vil bygge allianser med andre land, med multilaterale organisasjoner, med fagmiljøer, med det sivile samfunn – og ikke minst med næringslivet. 

Næringslivets rolle

Næringslivets rolle er særlig viktig på to områder: 

For det første: overordnet, gjennom investeringer og samfunnsansvar som bygger det økonomiske og politiske fundamentet for at utviklingslandene selv kan utvikle en sterkere utdanningssektor. For det andre: mer konkret i målrettede satsinger på yrkesrettet opplæring i landene der næringslivet er involvert. La meg begynne med utdanningssektoren.   

Vi står overfor et finansieringsgap på cirka 26 millarder dollar for å nå målet om at alle barn skal ha tilgang til en barneskole. Ifølge FN vil det ta 70 år å nå målet med dagens innsats. Det er en ventetid vi ikke kan leve med. Her må det mobiliseres på mange fronter. 

Å satse på bistand er fortsatt riktig og viktig, særlig i de fattigste landene, i områder som er rammet av krise og konflikt og i målrettede innsatser for å nå marginaliserte barn. En strategisk innrettet og resultatorientert bistandspolitikk kan virke katalytisk. Fra norsk side vil vi i samarbeid med Verdensbanken søke å utvikle et system for resultatbasert finansiering på utdanningsområdet. Vi vil være i front her, slik vi er det i koblingen skogbevaring og klima. 

Men vi vet at utdanningsfeltet er sammensatt og komplekst. Selv med store økninger vil bistanden forbli beskjeden målt mot nødvendige investeringer og systemene som må bygges. Bistand kan bistå et stykke på vei, men landene selv blir nødt til å ta hovedansvaret. Utdanning må prioriteres og finaniseres over nasjonale budsjetter. Utfordringen er særlig stor i Afrika sør for Sahara der befolkningen mellom 5 og 14 er ventet å øke med 35% i perioden 2015 til 2030.   

Norske bedrifter kan bidra

Vi må tenke helhetlig og se på det bredere bildet av investeringer og verdiskapning for å kunne finansiere utdanningsbehovene i tiårene som kommer. Dette tar oss et godt stykke inn på næringslivets banehalvdel. I OECDs siste «Development Cooperation Report» fremgår det at offentlig bistand nå bare utgjør omlag to prosent av utviklingslandenes samlede finanser. 98 prosent er skatteinntekter, utenlandske investeringer, private overføringer, filantropiske stiftelser, og så videre. Nå skal det sies at situasjonen er en ganske annen for og de minst utviklede landene, inkludert mange sårbare stater, der offentlig bistand ennå utgjør omlag 70 prosent av all ekstern finansiering. Men poenget gjelder; næringslivets aktive medvirkning blir stadig mer avgjørende for å oppnå bærekraftig økonomisk vekst i utviklingslandene. Og her vi vet at norske bedrifter har mye å bidra med. 

Norske bedrifter styrker sin tilstedeværelse i vekstmarkeder, også i Afrika. De bidrar til inntektsgrunnlag, sysselsetting og økonomiske utvikling i mange land. Et aktivt og ansvarlig norsk næringslivsengasjement kan også ha direkte positive effekter på styresett og menneskerettigheter, og dermed på rammeverket som kreves for å etablere av gode, inkluderende utdanningssystemer. 

Regjeringen vil bidra til å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Og vi ser at stadig flere bedrifter integrerer samfunnsansvar i sin virksomhet. Vi vil gjerne ha en nær dialog med blant andre dere som er her om hvordan norske bedrifter kan kobles opp mot utdanningssatsingen, og hvordan vi kan høste av deres erfaringer. 

Unge rammes hardest av ledighet

I forrige uke deltok jeg på et «business forum» i regi av vår ambassade i Luanda. Der møttes norske bedrifter og utdanningsinstitusjoner fra Angola og Norge for å drøfte hvordan de sammen kan bidra til det nødvendige lokale kunnskapsløftet. Statoil overfører hvert år rundt 30 milliarder kroner til den angolanske stat, i kontraktsfestede bidrag, skatter og avgifter. Dette er på nivå med det totale norske bistandsbudsjettet. Norske oljeleverandørselskaper har til sammen vel 700 ansatte i landet. De fleste er angolanske. Selskapene har som mål å øke antallet lokalt ansatte på alle nivåer og investerer store ressurser i utdanning og opplæring. Det er noe de gjør ikke bare for å oppfylle krav fra angolanske myndigheter. De vet at dette er investeringer som kan bidra til å gjøre selskapene mer robuste over tid. 

Det er en tett kobling her til behovet vi har for å skape flere jobber. Den globale arbeidsledigheten teller nå 202 millioner mennesker, og det er de unge i aldersgruppen 15 til 24 som rammes hardest. ILO anslår at verden vil trenge 600 millioner nye arbeidsplasser innen 2020. Og vi kan anta at utfordringen blir særlig stor i Afrika Sør for Sahara der befolkningsveksten vil være størst. 

En viktig del av næringslivets samfunnsansvar bør nettopp være å skape arbeidsplasser lokalt og bidra til kapasitetsbygging ved å tilrettelegge for opplæring av arbeidstakere i samarbeid med lokalsamfunn og lokale næringsinteresser. Dette bringer meg inn på mulighetene for samarbeid om yrkesrettet opplæring. 

En rekke asiatiske land har vist at redusert fattigdom henger tett sammen med overgang fra lav-produktive til høy-produktive næringer. Denne overgangen kan bare skje med kunnskap i mange ledd.  Flere land, og da særlig i Afrika sør for Sahara, har her et langt stykke å gå. Det er årsaken til at vi ønsker å satse mer på relevant og markedsrettet fagutdanning i utviklingspolitikken.

Store ungdomskull står utenfor arbeidsmarkedet i mange av utviklingslandene vi samarbeider med. Samtidig, når vi snakker med bedrifter og arbeidsgivere i de samme landene, forteller de ofte om mangel på kvalifisert arbeidskraft. Det er mange søkere på jobbene, men få har  nødvendig kunnskap og kompetanse. Det er et store gap mellom utdanningen mange får, og den kunnskapen bedriftene etterspør.

Mange har dessverre så store hull i utdannelsen at de i realiten er sjanseløse i en moderne økonomi. En viktig årsak til dette er svake utdannings- og etterutdanningssystemer. Yrkesrettet opplæring har lav prestisje, mangler ressurser, og dialogen mellom myndigheter og næringslivet er ofte begrenset. Det har resultert i opplæring som arbeidsmarkedet ofte ikke kan bruke.

Vil knytte marked og utdanning tettere sammen

Vi ønsker å satse på yrkesutdanning der et bærende prinsipp vil være å knytte markedet og utdanningen tettere sammen. Vi skal bidra til relevant opplæring i etterspurte ferdigheter. Vi vet at dette er en utfordrende oppgave. Det vil kreve innsats og ressurser fra både myndigheter og bedrifter. Men vi tror at Norge har kompetanse og erfaringer å komme med som kan være til nytte for våre samarbeidspartnere. 

I Norge er det som dere vet et tett samarbeid mellom myndigheter og næringslivet om blant annet utvikling av pensum for yrkesfagene. Vi har lærlingeordninger som bygger broer til yrkeslivet. Overgangen fra skole til jobb er en viktig del av utdanningen. Gjennom et forutsigbart og planlagt samarbeid mellom bedrifter, myndigheter og den enkelte arbeidstaker, øker mulighetene for varig sysselsetting av ungdom og bærekraftig næringsutvikling.

Denne typen samarbeid finner vi sjelden i våre samarbeidsland i Sør. Det finnes både skoler og lærlingeordninger som fungerer bra, men det dreier seg om enkeltstående tilfeller, ofte i privat regi. Bare unntaksvis er dette en integrert del av et offentlig utdanningsløp.

Når fagutdanning ikke har kontinuerlig kontakt med markedet, er det åpenbart utfordrende å henge med i dagens raske endringer i lokal og internasjonal økonomi . Pensum og opplæring er hele tiden på etterskudd. Det igjen, begrenser bedriftenes konkuranseevne, deres muligheter til å vokse og til å øke produktiviteten.

Vi ser for oss flere mulige samarbeidsformer der norsk bistand og private bedrifter kan spille på lag for å koble utdanning og marked tettere sammen. Vi ser for oss samarbeid om opplæring, trening og kompetanseutvikling, inkludert leverandører og kjøpere i bedriftenes egen verdikjede. Sammen tror jeg vi kan gi viktige bidrag til mer moderne, fleksible og yrkesrettede utdanningssystem i flere utviklingsland.

La meg til slutt avrunde der jeg begynte: Skal vi nå målene vi alle ønsker å nå er det viktig at næringslivet tar ansvar for barns rettigheter og de unges muligheter til å få en utdanning av god kvalitet. Derfor er det inspirerende å se at Handelshøyskolen og Unicef Norge har gått sammen for å belyse viktige spørsmål, slik dere har gjort her i dag. 

Takk for oppmerksomheten.