Rundskriv om ikraftsetting av en ny forskriftsbestemmelse i utlendingsforskriften – Oppfølging av Regjeringens innstramming av asylpolitikken – tiltak 2 - Internflukt

Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Justis – og politidepartementet
Politidirektoratet
Politiets utlendingsenhet
Utenriksdepartementet 

 

 

Nr.                                         Vår ref                                           Dato
A-50/2009                              200805607-/UMV                             04.06.2009

 

Rundskriv om ikraftsetting av en ny forskriftsbestemmelse i utlendingsforskriften – Oppfølging av Regjeringens innstramming av asylpolitikken – tiltak 2 - Internflukt

Innledning:

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har vedtatt en ny bestemmelse i forskrift 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Det er gitt en ny bestemmelse i forskriftens § 21 d som regulerer muligheten for internflukt og det nærmere innholdet av rimelighetsvurderingen som skal foretas i tilfelle hvor det foreligger et internfluktalternativ.

Endringen trer i kraft 15. juni 2009.

Bakgrunn:

Den nye bestemmelsen i § 21 d er en oppfølging av at Regjeringen 3. september 2008 fremmet 13 tiltak for å stramme inn asylpolitikken. Bakgrunnen for tiltakene var at Norge, ved siden av Nederland, på det tidspunktet hadde hatt den største økningen av asylankomster i Europa i 2008. Regjeringen anså det da påkrevet med tiltak for å redusere ankomsten av asylsøkere som ikke fyller vilkårene for beskyttelse til Norge. § 21 d er en oppfølging av tiltak 2 i denne tiltakspakken.

Forslaget som ble sendt på høring 18.11.2008, inneholdt både en presisering av terskelen for rimelighetsvurderingen og en bestemmelse om betydningen av individuelle humanitære forhold ved rimelighetsvurderingen. Med grunnlag i høringssvarene har departementet bare valgt å forskriftsfeste en bestemmelse som presiserer terskelen for rimelighetsvurderingen. Det er denne bestemmelsen som har betydning for hvem som får opphold.

I høringsbrevet ble det fremmet et forslag om at man ikke skulle legge vekt på individuelle humanitære hensyn ved rimelighetsvurderingen. Departementet har ikke valgt å forskriftsfeste dette forslaget. Det vises i denne sammenheng særlig til at individuelle hensyn vil være en del av den rimelighetsvurderingen som EU-landene må foreta etter EU-direktivet om minstestandarder for statusvurderingen (statusdirektivet). Spørsmålet har for øvrig kun betydning for hvilken status utlendingen skal få (flyktningstatus eller oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd). 

Nærmere om innholdet i § 21 d:

Vurderingen av et internfluktalternativ har frem til nå ikke vært regulert i lov eller forskrift. Internfluktalternativet er utviklet gjennom statspraksis og teori og bygger på prinsippet om at retten til internasjonal beskyttelse er subsidiær der en flyktning har mulighet til å oppnå beskyttelse i en annen del av hjemlandet enn der de risikerer forfølgelse. Det er vanlig å oppstille tre vilkår for å kunne henvise til internflukt: Internfluktområdet må være trygt, tilgjengelig og rimelig. UNHCR har i sine retningslinjer av 23. juli 2003 – ”Internal Flight or Relocation Alternative” – trukket opp rammen for hvilke forhold eller omstendigheter som er relevante å ta i betraktning ved vurderingen av om internflukt er rimelig (rimelighetsvurderingen).

Bestemmelsen i § 21 d regulerer vurderingen av om en henvisning til internflukt i en konkret sak vil være urimelig. Første punktum innebærer at det bare skal anses urimelig å henvise en flyktning, eller en utlending som ellers er vernet mot retur etter § 15 første ledd, til internflukt hvor retursituasjonen i internfluktområdet er slik at den danner grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse etter vilkåret om ”sterke menneskelige hensyn” i lovens § 8 annet ledd. Hvis situasjonen etter en helhetsvurdering ikke gir grunnlag for å innvilge en tillatelse etter § 8 annet ledd, slik praksis for denne bestemmelsen er, kan utlendingen henvises til å returnere til internfluktområdet. Departementet viser for øvrig til at praksis i andre sammenlignbare land vil være relevant når man vurderer hvor terskelen skal ligge for rimelighetsvurderingen, og at en folkerettslig utvikling av internflukt-læren kan få betydning gjennom lovens § 4 som fastsetter at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av.

§ 21 d annet punktum fastslår at det ved rimelighetsvurderingen kan legges vekt på om utlendingen har tilknytning til en trygg og tilgjengelig del av hjemlandet. Formålet med denne presiseringen er å understreke at utlendingens manglende tilknytning til et aktuelt geografisk internfluktområde ikke i seg selv tilsier at en henvisning til internflukt vil være urimelig. Hvorvidt tidligere tilknytning til området vil være avgjørende i forhold til utlendingens mulighet til å klare seg, må vurderes konkret i hver enkelt sak.
 
Dersom utlendingen fyller vilkårene for asyl etter lovens § 16, jf § 17, og det anses urimelig å henvise flyktningen til internflukt, gis flyktningen arbeids- og oppholdstillatelse etter lovens § 18 første ledd, jf utlendingsforskriften § 63 første ledd. Dersom utlendingen er vernet mot retur etter lovens § 15, og det anses urimelig å henvise til internflukt, gis arbeids- og oppholdstillatelse etter lovens § 8 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 21 annet ledd.

Den nye bestemmelsen i utlendingsforskriften § 21 d lyder:

§ 21 d Om muligheten for internflukt

Selv om lovens § 16 eller lovens § 15 første ledd, jf. forskriftens § 21 første ledd, kommer til anvendelse ved en vurdering av retur til det området søkeren har flyktet fra, skal det bare anses urimelig å henvise utlendingen til å søke beskyttelse i trygge og tilgjengelige deler av hjemlandet dersom retursituasjonen vil være slik at utlendingen fyller vilkårene for tillatelse etter forskriftens § 21 annet ledd. Ved denne vurderingen kan det legges vekt på om utlendingen har tilknytning til en trygg og tilgjengelig del av hjemlandet.

 

Med hilsen

Thor Arne Aass (e.f.)
ekspedisjonssjef

                                                                              Birgitte Ege
                                                                              avdelingsdirektør

Vedlegg: Den nye forskriftsbestemmelsen