Politisk styring av UDI

Innlegg av Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister, publisert i  Aftenposten 9. august 2007.

Våren 2006 fikk 197 irakiske kurdere, såkalte MUFere, oppholds- og arbeidstillatelse. Den påfølgende granskingen og høringen i Stortinget pekte på utfordringer i styringsdialogen, blant annet knyttet til departementets stryingsevne, direktoratets lydhørhet og etatslederes rolleforståelse. Kjernen i saken dreide seg om skillet mellom politikk og forvaltning, og forvaltningens lojalitet i oppfølgingen av politiske beslutninger.

Dette var en situasjon vi ikke kunne leve med. Utlendingsforvaltningen har blant annet ansvar for behandling av asylsaker. For den enkelte har utfallet av søknaden avgjørende betydning for livet framover. Å fatte disse avgjørelsene er et stort ansvar. Samtidig er innvandring et felt med stor politisk interesse. Både av hensyn til enkeltmennesker og samfunnet er vi avhengig av at UDIs praksis er i samsvar med lov, forskrifter og gitte instrukser.  

På utlendingsfeltet har politikerne fratatt seg selv en viktig styringsmulighet ved at statsråden normalt ikke har lov til å gå inn i enkeltsaker. Årsaken er blant annet rettssikkerheten til de enkelte søkerne.

Denne manglende muligheten til å styre i enkeltsaker gir behov for andre styringssystemer. Disse har ikke vært gode nok. Ikke minst har vi avdekket et behov for å klarere trekke opp grensene for UDIs og departementets banehalvdeler på utlendingsfeltet.

Styringen av utlendingsfeltet skjer primært gjennom lov og forskrift og eventuelle endringer i disse. Departementet gir i tillegg instrukser om praksis. Nye problemstillinger, nye søkergrupper og endringer i konfliktområder gjør at det ofte er behov for slike praksisendringer. Og ofte vil det være UDI selv som må ta initiativ til å få en slik avklaring.  

Når en avgjørelse kan få betydning for tilstrekkelig mange andre søkere, skal det ringe en bjelle hos UDI. Da nærmer vi oss en praksis. Og denne er det politikerne som skal fastsette. Vurderingen av 197 irakiske kurdere var helt klart en slik sak.

MUF-saken avdekket uklarhet rundt hva som er, og hva som ikke er, styringssignaler fra departementet. Ikke minst gjaldt det hvorvidt politiske uttalelser skal følges opp. Skal UDI forholde seg til uttalelser fra statsråden i en tv-debatt eller til en komite-merknad fra Stortinget? En viktig bit av det oppryddingsarbeidet vi har gjennomført siste året har vært å etablere klare og entydige rutiner for kommunikasjonen. Utlendingspolitikken skal ikke styres gjennom avisdebatter. På den annen side må UDI ha politisk lydhørhet. De må vite når man bør be om en avklaring. Det holder ikke å gjette på hva departementet mener, man må spørre.

I det hele tatt er kommunikasjonen mellom departementet og UDI formalisert på en helt annen måte enn tidligere. Enten det gjelder spørsmål om praksis fra UDI eller styringssignaler fra departementet skal det foregå skriftlig og etter bestemte prosedyrer. Det skal ikke være tvil verken om hva UDI har spurt om eller hva departementet har svart. Kommunikasjonen skal kunne dokumenteres slik at vi sikrer etterprøvbarhet i styringen.

Det betyr ikke at vi skal slutte å snakke sammen. Jeg kommer fortsatt til å slå av en prat når jeg støter på UDI-direktøren, og ansatte skal selvsagt ringe hverandre som før. Men vi skal alle være oppmerksomme på når en sak kommer dit hen at det er nødvendig med en mer formalisert kommunikasjon.

Nå skal nye rutiner og retningslinjer settes ut i livet, og det er bare praksis som kan fortelle oss hvorvidt vi vil lykkes i å sikre politisk styring av UDI. Jeg vil ikke love at vi ikke får se nye MUF-saker i framtida. Ett er likevel sikkert. Løsningen ligger ikke i å flytte ansvaret i enkeltsaker tilbake til departementet. Jeg husker nemlig hvordan det var den gang statsråden hadde siste ordet. Det var muligens en fordel for de asylsøkere som gjorde seg godt i media og som ellers kunne mobilisere sterke pressgrupper, men det bidro ikke til en rettferdig likebehandling.