Mer om tilbudet om underlivsundersøkelser

Underlivsundersøkelsen kan bare foretas på grunnlag av et gyldig og informert samtykke fra pasienten selv eller fra den med rett til å samtykke på vegne av pasienten. Samtykkekravet forutsetter reell frivillighet. Dersom nødvendig, skal tolk være til stede når informasjon gis og samtykke innhentes. Erfaringer fra helsetjenesten for nyankomne innvandrere i Bergen viser at så å si alle nyankomne fra berørte grupper samtykker til underlivsundersøkelse.

Tilbudet til nyankomne og familiegjenforente skal inngå i helseundersøkelsen som gjennomføres i mottak eller bostedskommunen, og utgiftene dekkes av vertsskapskommunetilskuddet til kommunene.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal tilby informasjon, samtale og frivillig underlivsundersøkelse ved 5-6 års kontrollen, samt til berørte jenter i 5. klasse og 10. klasse.

En eventuell underlivsundersøkelse skal utføres av legespesialist.

Ordningen fases inn i de mest berørte kommunene i 2009. Helsedirektoratet vil få i oppdrag å tilrettelegge og gjennomføre ordningen i samarbeid med kommunene og representanter fra berørte grupper.

For å avverge kjønnslemlestelse og sikre god kommunikasjon skal (som allerede følger av vanlig praksis i dag) resultatene av ovennevnte tilbud nedtegnes i pasientjournalen. Kopi av pasientjournalen, etter gyldig og informert samtykke fra pasienten, vil følge helsetjenesten ved alle bostedsendringer.

Tiltakene kan bidra til at jenter og kvinner som er kjønnslemlestet vil få økt kunnskap om og tilgang til helsehjelp.
Barneperspektivet i innsatsen øker. Tiltakene vil styrke helsetjenestens kontakt med berørte jenter og kvinner, og helsepersonellet vil kunne informere om forbudet mot og de helsemessige konsekvensene av kjønnslemlestelse. Tiltakene medfører en mer målrettet innsats, fordi det blir enklere å vite hvilke familier som bør få en helsemessig oppfølging ved at kjønnslemlestelser kan avdekkes tidligere enn i dag. Tiltaket kan også være ressursbesparende, fordi det er mindre grunn til å tro at familier hvor mor selv ikke er kjønnslemlestet vil starte med denne praksisen etter ankomst til Norge. Endelig vil tiltaket kunne gi oss mer kunnskap om omfang, trender og om jenter som er bosatt i Norge blir kjønnslemlestet.

Opplysningsplikt og avvergelsesplikt
Dersom tilbudet om underlivsundersøkelse ikke blir benyttet, må helsepersonellet vurdere om det foreligger en begrunnet bekymring for at jenta/kvinnen kan bli utsatt for kjønnslemlestelse eller ikke får den helsehjelpen hun har behov for. Da kan opplysningsplikten til barnevernet, evt. også avvergelsesplikten etter kjønnslemlestelsesloven, inntre. Loven krever at det foretas et skjønn i hvert enkelt tilfelle. Å avstå fra tilbudet er i seg selv ikke tilstrekkelig for at opplysningsplikten eller avvergelsesplikten inntrer. Om helsepersonellet er usikre på skjønnsutøvelsen kan de i anonymisert form med hensyn til pasientens identitet, kontakte barnevernet for en tverrfaglig vurdering av den mindreåriges omsorgssituasjon.

Opplysningsplikten
Alle offentlige instanser og tjenester, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune har en lovpålagt plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt. Kjønnslemlestelse anses som en alvorlig omsorgssvikt. En begrunnet bekymring om at et barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse skal derfor alltid meldes til barneverntjenesten. I tillegg vil det etter en konkret vurdering kunne være opplysningsplikt til barnevernet også der kjønnslemlestelsen allerede er utført, som for eksempel hvis foreldrene ikke sørger for at jenta får den helsehjelpen hun har behov for eller jenta har yngre søstre som kan stå i fare for også å bli kjønnslemlestet.

Holdningsarbeid
For å sikre jenter og kvinners rett til å bestemme over egen kropp må holdninger som bidrar til å opprettholde denne skikken endres. Arbeidet må ta hensyn til både menn og kvinners interesser, frykt og kunnskap. Mødre og fedre som tradisjonsbærere må få kunnskap om konsekvenser av inngrepet, både juridisk, religiøst, kulturelt og helsemessig, slik at de beskytter sine døtre mot inngrepet. Holdningsendring skjer hos den enkelte. Arbeidet mot kjønnslemlestelse må gjøres med en betydelig innsats fra samfunnets side  ut fra et langsiktig perspektiv og med effektive virkemidler.

Det pågår mye viktig arbeid mot kjønnslemlestelse også i de berørte miljøene. Det har skjedd en holdningsendring, blant annet tar stadig flere innvandrerorganisasjoner initiativ til seminarer i egne miljøer med hensikt å stoppe praksisen.