Fiskerinæringens framtid sett i relasjon til nordområdene og næringens betydning for samfunnet

Dirigent, styreleder, representanter og gjester.

Først av alt – takk for invitasjonen, og gratulerer med 70 års jubileet. Det er en glede å få lov til å innlede dette seminaret. Programmet viser at Råfisklaget er en viktig deltaker i fiskeridebatten. Da er man også en viktig deltaker i samfunnsdebatten.  

Næringens betydning

Det kan ikke være tvil om at fiskerinæringa har stor betydning for bosetting, sysselsetting og velferd i kystsamfunna, og for Norge som nasjon.  

Totaleksporten av fisk var på hele 37 milliarder kroner i 2007. Det er det høyeste tallet som noen gang er registrert. Fiskeri- og havbruksnæringen sysselsetter om lag 25 000 personer. Dette er svært viktige arbeidsplasser i lokalsamfunn som er avhengig av fiskerinæringa. Den helårsdrevne fiskeflåten hadde i 2006 et samlet driftsoverskudd på 1,7 milliarder kroner.  

Tallene viser den store betydningen næringen har for norske lokalsamfunn. Bak statistikken ligger levende kystkultur, næringsutvikling og ”lys i husan”.  

Det er hyggelig å konstatere at det går svært godt for norsk fiskerinæring. Det viser at det ikke er noen motsetning mellom rødgrønn fiskeripolitikk og god bedriftsøkonomisk lønnsomhet, som enkelte røster fra tid til annen hevder.  

God lønnsomhet i flåteleddet er et av målene som er skissert i Soria-Moria erklæringa. Men i regjeringserklæringa lå også fast at fisken er fellesskapets eiendom, og at denne ressursen også skal forvaltes på en måte som bidrar til å oppfylle distriktspolitiske målsettinger.  

Fornybare ressurser – bærekraftig forvaltning

Bærekraft er en viktig del av Soria-moria erklæringen og en rød tråd i fiskeripolitikken vi fører.  

Fiskerinæringa er basert på fornybare ressurser. Dette stiller krav til forvaltninga av ressursene. Det er avgjørende både for næringa og for samfunnet at de viltlevende marine ressursene blir forvaltet bærekraftig. Fra vår side er det åpenbart at en bærekraftig forvaltning innebærer at vi skal høste av havets ressurser, slik vi alltid har gjort. Ressursene skal i tillegg forvaltes slik at også kommende generasjoner kan høste av disse.  

Vi er langt på vei mot målet om en langsiktig og bærekraftig forvaltning. Men nå er det engang slik at dette ikke er et mål man når en gang for alle. 

Og vi kan alltid bli bedre – og det jobber vi kontinuerlig for å bli. 

Den siste tiden har det blitt rettet oppmerksomhet også utenfor fiskeripressen, mot forvaltning av fiskeslag som står på den norske rødlista, særlig kysttorsk. Enkelte miljøorganisasjoner har kommet med til dels sterk kritikk mot norsk fiskeriforvaltning og tatt til orde for at man må stoppe alt fiske av kysttorsk.  

Jeg mener denne kritikken er noe unyansert. 

Rødlista er et nyttig verktøy. Men, den må brukes riktig. Det blir for enkelt å si at alle fiskeslag på rødlista skal vernes gjennom forbud mot fiske. Jeg er skeptisk til at enkelte aktører bruker rødlista til å så tvil om norsk fiskeriforvaltning. 

La meg derfor slå det fast med en gang:

• norsk fiskeriforvaltning er basert på vitenskapelige råd
• norsk fiskeriforvaltning har som et absolutt grunnlag at marine ressurser skal forvaltes bærekraftig
•  norsk fiskeriforvaltning har iverksatt tiltak for bestander der situasjonen ikke er så god som ønskelig

 Om dette må det ikke herske noen tvil! 

Når fiskeriforvaltningen iverksetter tiltak, må dette gjøres på et mye bredere kunnskapsgrunnlag enn hva rødlista alene står for. Rødlista angir et øyeblikksbilde, mens vi i vår forvaltning må ta i betrakting utviklingen over tid.  

Fundamentet for alle norske fiskerier er bærekraftig forvaltning og høsting. Norsk fiskeriforvaltning er basert på den beste tilgjengelige kunnskapen og vitenskapelige råd fra ICES og HI.  

For å sikre en bærekraftig forvaltning vurderer myndighetene med jevne mellomrom hvilke tiltak som bør settes i verk. Dette har vi nå i havressursloven nedfelt som en plikt for forvaltninga. 

Våre vurderinger og avgjørelser bygger på en helhetlig tilnærming og er basert på grundig faglig kunnskap. Før avgjørelsene blir tatt, veies en rekke ulike interesser mot hverandre. Det tas hensyn til både en langsiktig bærekraftig forvaltning av ressursene, men også nærings- og distriktshensyn.

Hele 90 % av bestandene vi fisker på, forvalter vi sammen med andre land. Gjennom samarbeid søker vi å oppnå bærekraftig forvaltning og ansvarlige kvoter. Det er svært viktig at vi får våre samarbeidsparter med på det vi mener er viktig og riktig.  

Kysttorsk

Så har vi har en utfordring med kysttorsken. ICES har anbefalt null fangst av kysttorsk. En total stopp av fiske på kysttorsken vil få dramatiske konsekvenser for næringsliv og bosetting langs kysten, ikke minst i Nordnorge. Det er i tillegg bortimot umulig å hindre at man får torsk som bifangst. En fredning av kysttorsken vil derfor også føre til stans i fisket etter andre arter.  

Derfor har vi valgt en strategi der vi skal bygge opp igjen kysttorskbestanden over tid. Jeg er veldig optimistisk på at vi skal få det til på samme måte som vi har bygd opp igjen bestanden av norsk vårgytende sild, uten av vi i mellomtida utrydder fiskerne, fiskeindustrien og kystsamfunna våre.  

Vi har derfor satt i verk en rekke tiltak, som dere alle er godt kjent med. Tiltakene skal redusere uttaket av kysttorsk, ved at fisket dreies over til å – i enda større grad – beskatte norsk arktisk torsk. Så må vi vurdere om disse tiltakene er nok. Det kan hende vi må fastsette strengere tiltak for å bygge opp igjen kysttorsken.  

Når vi fastsetter de endelige kvotene og andre restriksjoner og reguleringer i fisket, er dette altså ut fra en helhetsvurdering, der både hensynet til miljø, næringsliv og distriktene teller med. Hensynet til langsiktig bærekraft ligger uansett alltid til grunn for vurderingene.  

Og vi ser tydelige resultater av forvaltningspolitikken vår. I fjor ble vi kåret til verdens beste fiskeriforvaltning. Det er hyggelig, men resultatene er viktigst for fiskerne som har gode bestander å fiske på. Situasjonen i våre farvann er ganske oppløftende. Bestanden av norsk arktisk torsk er i god forfatning, og forbrukere i alle land kan trygt kjøpe og spise norskfanget torsk med god samvittighet.  

Et bredere næringsliv basert på viltlevende marine ressurser

Bioprospektering

Det å høste av havets ressurser forbinder vi med å fiske. Men det finnes også nye og spennende muligheter. Marin bioprospektering er et område der Norge har særlig gode forutsetninger for verdiskapning og utvikling av ny næringsaktivitet. Det er bare noen få av de livsformene og ressursene som finnes langs norskekysten og i de nordlige havområdene, som er utforsket. Enda færre av disse ressursene blir i dag utnyttet i næringssammenheng.  

Leting etter interessante og unike gener, biomolekyler og organismer fra havet, kan gi utgangspunkt for nye produkter og prosesser innenfor mange interessante bransjer, som næringsmiddelindustri, helse og kosmetikk. Kommersialisering av slike produkter kan gi betydelige økonomiske gevinster og vi må stille oss slik at vi er rusta til å være med i denne utviklinga.  

Leting etter interessante marine organismer kan være svært kostbart og ressurskrevende. Det krever et godt samarbeid og samspill mellom offentlige og private aktører.  

Regjeringa har styrka bevilgingene til marin bioprospektering med 12 millioner kroner for 2008. Det er nettopp for å bidra til å utløse potensialet for næringsvirksomhet med basis i marine biologiske og genetiske ressurser.  

Det blir nå bygd opp sterke forsknings- og kompetansemiljøer i Tromsø. Forskning og kommersialisering av marine genressurser har et betydelig potensiale for Tromsø og den nordlige landsdelen.

Dette har allerede resultert i flere nye produkter som omega 3-produkter og gelatin fra fiskeskinn. Ved NOFIMA letes det etter molekyler fra skalldyr, svamper, pigghuder og bløtdyr som kan hemme utvikling av HIV-viruset. Ny kunnskap om egenskapene til organismene i havet kan på denne måten bety mye for behandlinger av sykdommer i fremtiden.  

Det er veldig spennende perspektiver over de mulighetene som finns i havet! 

Lite utnytta ressurser (LUR)

De ressursene vi høster av utnyttes i dag fullt ut. Vi kan derfor ikke forvente at økt volum vil kunne gi grunnlag for økt verdiskaping, næringsutvikling og arbeidsplasser i framtida.  

Derfor er det viktig å satse på utnytting av nye ressurser.  

Et vellykka eksempel på dette er taskekrabbe. I 1988 ble det fiska 726 tonn taskekrabbe i Råfisklagets distrikt. Dette har siden økt jevnt og trutt. I 2007 ble det fiska 7024 tonn. Det betyr at fangstene av taskekrabbe har tidoblet seg på 20 år! Samtidig har det ikke gått ut over prisen.  

Dette fisket gir i dag et verdifullt bidrag til kystflåten i Trøndelag, på Helgeland og i Salten. I dag arbeides det gjennom FHF for å få til utnytting av nye ressurser som sjøpølser og kongesnegl. Dette gir spennende muligheter 

Ny havressurslov

Satsing på utnytting av nye ressurser og genressurser stiller forvaltningen overfor noen nye utfordringer.  

Her har vi tatt grep gjennom innføring av den nye havressursloven. Den omfatter alt livet i havet, og gir grunnlag for en ansvarlig, helhetlig ressursforvaltning. Loven vil blant annet gi Norge kontroll over utnyttelsen av det genetiske materialet i levende organismer i havet. Poenget er å ha hjemler for å kunne sikre oss at en del av overskuddet kan komme det norske fellesskapet til gode. Det er viktig at vi ikke havner i en situasjon der andre henter ut ressurser uten at vi kan få noen andel i dette. Derfor er dette en ny del av havpolitikken vår.  

Regjeringens nordområdesatsing

Fiskeria i nord har hatt grunnleggende betydning for liv og bosetting i uminnelige tider. Fiskerinæringa har vært minst like viktig for samene som reindriften har vært. Fiskeriene har gitt grunnlag for bosetning, og for samarbeidet med Russland.Derfor har vi også som nasjon hatt aktivitet i nord – aktiviteter som har vært med på å bygge landet og sikre norsk råderett i nord.  

Fiskerinæringa, forskning og forvaltning har en sentral plass i regjeringas nordområdestrategi.  

Når omverdenen nå for alvor begynner å rette blikket mot nordområdene og Arktis, kan det av og til skapes inntrykk av at nordområdene er forvaltningstomme rom, der det er mer eller mindre fritt fram i jakten på ulike ressurser.  

Slik er det ikke. Norge har råderett over mange store havområder i nord, vår økonomiske sone, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.  

Vi har et omfattende og langvarig samarbeid med Russland om forskning og forvaltning av økonomisk viktige fiskeressurser i nord.  

Vi har også gjennom NEAFC et godt samarbeid om forvaltningen av de internasjonale havområdene i nord.  

Derfor er vi på fiskerisiden godt dekket når det gjelder ansvarsforhold og samarbeidsstrukturer i nord. Et forvaltningstomt rom på det fiskeripolitiske området er det dermed ikke grunnlag for å snakke om. 

Det er to hovedgrunner til at regjeringa har satt nordområdene på dagsorden. For det første ønsker vi å legge til rette for enda bedre utnyttelse av de store mulighetene i nord. For det andre ser vi en rivende utvikling i våre nordlige nærområder. Dette krever at vi tenker helhet og at fellesskapet mobiliserer og satser over en årrekke, slik at dette kommer kommende generasjoner, nasjonen og landsdelen til gode 

Hva er så fiskerienes plass i nordområdesatsinga?  

Havområda i nord er blant de mest produktive i verden. Forvalter vi havets levende ressurser på en god og bærekraftig måte, står vi overfor muligheter i et evighetsperspektiv. Vårt ansvar er å bringe disse mulighetene videre til kommende generasjoner. 

Regjeringas nordområdesatsning handler om å sikre ansvarlig ressursforvaltning, grunnlag for og utvikling av levende samfunn, gjenkjennelig suverenitetshevdelse, og godt samarbeid med naboland og allierte.  

Nordområdesatsinga innebærer en bred og langsiktig mobilisering av krefter og ressurser for videre utvikling av vår nordlige landsdel. 

La meg nevne noen eksempler på dette. 

Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten var en milepæl i arbeidet for en bærekraftig og helhetlig forvaltning. Planen representerer et bredt politisk kompromiss mellom petroleums-, fiskeri-, skipsfarts- og miljøinteresser. I et kompromiss er det alltid slik at man både gir og tar. Det må vi holde fast ved og huske, også når de mindre populære delene av kompromisset settes ut i livet, jamfør debatten om seismikk. Vi skal passe på at dette er basert på kunnskap. Men forvaltningsplanen pålegger oss faktisk å samle inn seismisk data.  

Forskning er en av de viktigste byggesteinene for velstand og vekst. Norsk fiskeri-, havbruks- og næringsmiddelforskning har høy internasjonal standard og legger grunnlaget for en verdensledende sjømatnæring. 

Etableringa av Nofima er et viktig grep for å styrke denne posisjonen ytterligere. Gjennom etableringa av Nofima AS har vi samlet store deler av den næringsrettede forskninga innenfor marin sektor og næringsmiddelforskning. Etableringen av et stort blå-grønt forskningsinstitutt vil bli en nasjonal og internasjonal motor innenfor sitt område.  

Hovedkontoret til det nye selskapet er lagt til i Tromsø, og jeg skal litt senere i dag være med på å markere etableringa av NOFIMA.  

Som jeg har vært inne på er det bygget opp sterke forsknings- og kompetansemiljø innenfor marin bioprospektering i Tromsø. Ny kunnskap om egenskapene til organismer i havet er et nytt, spennende og løfterikt trekk ved utviklinga i nordområdene.  

Regjeringa legger nå opp til å lette arbeidsinnvandringa til Norge. I nord vil russere lettere få midlertidig arbeidstillatelse. Pendlere over grensen kan få deltidsarbeid. Det skal bli enklere for innbyggerne i Murmansk og Arkhangelsk å få flerreisevisum.  

Kampen mot det ulovlige fisket i Barentshavet har gitt betydelige resultater og bidrar til å sikre ressursgrunnlaget for norske fiskere og norsk fiskeindustri. Det ulovlige fisket i Barentshavet etter våre anslag er mer enn halvert fra 2005 til 2007.  

Dette er en svært gledelig utvikling og viser at regjeringens internasjonale arbeid for å bekjempe ulovlig fiske nytter. Samtidig er kampen langt fra vunnet. Vi kommer derfor til å fortsette vår aktive innsats mot ulovlig fiske på flere fronter, også her hjemme. Når jeg ikke får vært sammen med dere utover dagen så er det fordi jeg skal videre til Malta på et fiskeriministermøte der kampen mot ulovlig fiske står sentralt.  

Når vi kan rapportere om stor fremgang i det internasjonale arbeidet mot ulovlig fiske, er det desto mer forstemmende at vi nå avslører ulovligheter her hjemme. De som fisker, kjøper og selger svart fisk, stjeler fra de lovlydige.  

Vi må ikke bagatellisere ulovligheter her hjemme, samtidig som man tar avstand fra ulovligheter begått av andre lands fiskere. Jeg tar sterk avstand fra alle ulovligheter. Det er viktig at næringa står sammen for å bekjempe dette.  

Rekruttering

Så over til rekruttering. 

Rekruttering er viktig for utviklinga av norsk fiskerinæring. Marin sektor må fremstå som attraktiv for motivert og kompetent arbeidskraft.  

Jeg mener fiskerinæringa har alle forutsetninger for å trekke til seg unge mennesker. Men da må vi alle bidra til å få fram at næringa har gode fremtidsutsikter og gode arbeidsforhold.  

Jeg er opptatt av å ha en helhetlig tilnærming til rekrutteringsspørsmålet, for å kunne sette inn målrettede og virkningsfulle tiltak.  

Dagens ungdom har flere muligheter enn tidligere. Identitet, interesse, drømmer, yrkesmessige fremtidsutsikter, arbeidsmiljø og forventede lønnsbetingelser er sentrale faktorer når fremtidens arbeidstakere gjør sine valg. 

Regjeringa har satt i gang et prosjekt for å øke rekrutteringen til marin sektor og bevilget penger til å finansiere to stillinger som skal jobbe aktivt med tiltak og samordning for å øke rekrutteringen til marin sektor.  

I tillegg har vi nå sendt ut på høring forslag for å øke rekrutteringen for de som ønsker å etablere seg med eget fartøy.  

Våre analyser viser at det i dag skjer en kontinuerlig og naturlig nyrekruttering. Gjennomsnittsalderen blant fartøyeierne har økt noe de siste tiårene, men dette skiller seg ikke vesentlig fra utviklingen i andre næringer. Det vil alltid være slike svingninger, og næringen omstiller seg uten problemer.  

Det er likevel noen utfordringer.  

For å drive fiske med eget fartøy kreves det både en båt og et kvotegrunnlag.  

Høye krav til egenkapital er den største hindringa for unge, dyktige fiskere som ønsker å etablere seg med eget fartøy. Oppgaven er å se om man kan bidra til å senke terskelen for etablering.  

Vi har kommet med to forslag som skal senke inngangsprisen for unge fiskere som allerede har en tilknyting til næringa. Forslagene ble sendt på høring i forrige uke.  

Vi har for det første foreslått å dele ut 30 etableringsstipend, hver på 250 000 kroner, rettet mot unge fiskere som ikke tidligere har eid og drevet sitt eget fartøy.  

Vi har for det andre foreslått å tildele inntil 30 nye deltakeradganger i lukkede fiskerier over treårsperiode til unge fiskere som allerede er etablert med eget fartøy i åpne eller uregulerte fiskerier.  

Forslagene vi nå har sendt på høring og dere må gi oss tilbakemelding på disse. Ved å gjøre etableringsterskelen litt lavere, skal flere få muligheten til å starte opp eller videreutvikle sin egen bedrift.  

Jeg håper på bred deltakelse i debatten om disse forslag. I tillegg har vi i revidert nasjonalbudsjett økt fiskarfradraget og satt tak på nettolønnsordningen.  

Salgslagenes betydning

Hva er så Råfisklagets rolle i fiskerinæringen i framtida? 

”Her må finnes utveier” stod det i Lofotposten våren 1927. Elendige priser og sviktende lønnsomhet rammet fiskerinæringa. Aller verst gikk det ut over fiskerne.  

Det var krisetider i verdensøkonomien. Allerede på denne tiden var norsk fiskeeksport betydelig, særlig fra nord. Eksportmarkedet var preget av til dels kaotiske forhold. Prisene både til fisker og eksportør kunne variere betydelig, selv på en og samme dag. 

Utveien fant fiskerne da Norges Råfisklag ble etablert i Bodø i 1938. Samme året ble den midlertidige råfiskloven vedtatt i Stortinget, med Ap som pådriver og garantist, som vi også vil være i framtida.  

Salgslagene får et stadig større ansvar for ressurskontrollen. Dette henger naturlig sammen med salgslagenes virksomhet. 

Gjennom prosjekt salgslag har salgslagene og Fiskeridirektoratet over flere år samarbeidet for å legge til rette for en mest mulig effektiv utnyttelse av kontrollressursene. Dette kan føre til nye oppgaver til salgslagene.  

Salgslagene og råfiskloven ligger fast som en sentral del av norsk fiskeripolitikk, og det vil være bildet også i framtiden. Salgslagene har opp gjennom historien vist evne til å tilpasse seg og håndtere nye utfordringer. Det er en forutsetning for å være en viktig aktør også i framtiden.  

Men omsetningen og fiskeriene er i endring. Mange fartøy har ikke den samme tilknyting til lokale fiskebruk som de hadde før. Omsetningen foregår i stadig større grad på tvers av salgslagsgrensene.  

Andre forhold kan også virke inn. Vil klimaendringene føre til at utbredelsen av fiskebestandene stadig vil endres? Hvilke krav vil kjedenes markedsmakt – nasjonalt og internasjonalt – stille omsetningssystemet overfor? De spørsmålene har jeg ikke fasiten på i dag.  

Uansett er jeg sikker på at salgslagene vil være en viktig del av norsk fiskerinæring – også i framtida.  

Takk for oppmerksomheten!