Havbrukskonferansen 2010

 

Trondheim, 19. april 2010

Kjære alle sammen,

Takk for invitasjonen. Jeg er spesielt glad for å åpne Havbrukskonferansen 2010. Tittelen "Norsk havbruk - ledende i verden - også i fremtiden?" er høyst dagsaktuell og berører selve kjernen i våre muligheter og utfordringer. 

Dette bør derfor være mer enn en vanlig programkonferanse med presentasjon av forskningsfronten. Det bør og være en viktig møteplass for ideskaping og fremtidig samarbeid mellom forskere, næringsaktører og myndigheter. Forskerne har et spesielt ansvar for formidling av forskningens muligheter og resultater. Men vi har alle et ansvar for god kommunikasjon.

Tematikken står mitt hjerte nær. Havbruk er mitt livsverk, og jeg har selv erfart hvor viktig forskning er for utvikling av næringa.

Som et eksempel har jeg lyst til å ta utgangspunkt i Hitrasyken og furunkolose. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet fikk flere i havbruksnæringa lide under disse alvorlige sykdomsutbruddene.

Oppdretterne var i direkte kontakt med interesserte forskere, og opplevde å ha en sterk felles interesse for å løse problemet.
Fra at næringa på den tiden hadde et forbruk på over 50 tonn antibiotika årlig, ble forbruket nærmest eliminert pga nye vaksiner og mer kunnskap som ledet til bedre oppdrettspraksis.

Det er helt åpenbart at forskninga har vært og er avgjørende for forståelse og bekjempelse av sykdom. Næringa hadde heller ikke vært der den er i dag uten forskning og kunnskap om avl, fôr og teknologi.

Jeg synes det gamle kinesiske ordtaket passer meget godt:

”Gi et menneske en fisk, og det har mat for hele dagen. Lær det å kultivere fisken, og han har mat for hele livet”

Å sikre mat for hele livet til en sterkt voksende global befolkning er en enorm oppgave. Sammen med klimaendringene og behovet for energi, er matforsyning en av de største globale utfordringene vi står overfor. Jordas befolkning vil anslagsvis vokse til 9 milliarder i 2050 som illustrert med den blå prikkede linjen i denne figuren.

Sjømat vil bli viktig for å få nok mat. Dyrkbart areal på landjorden som kan utnyttes til matproduksjon er begrenset.

I tillegg risikerer vi at klimaendringer reduserer tilgjengelige landbruksareal ytterligere.

Det er til havet vi må snu oss for å få produsert nok mat. Som en betydelig sjømatnasjon har vi et globalt ansvar her. Vi kan neppe forvente økning i fangstvolumet av de nåværende kommersielle artene (peker på blå og lilla farge på stolpene), men vi kan tilrettelegge for mer oppdrett og høsting av nye arter slik at dette volumet øker som indikert med de gule stolpene. Det forutsetter en bærekraftig utvikling. 

Det kinesiske ordtaket sier at ved å lære å kultivere fisken sikrer vi mat. Vi kan vel trygt si at denne lærdommen har brakt oss fra å produsere noen få hundre tonn laks i 1970 til nå å produsere 834.000 tonn laks til en verdi på ca 25 mrd nkr i 2009. Havbruksnæringa har flere år på rad passert fiskeri når det gjelder eksportverdi av sjømat og utgjorde 58 % av eksportverdien.

Dette er en fantastisk utvikling. Men vi har et sammensatt bilde:

• Vi har en havbruksnæring som produserer laks og ørret mer effektivt enn noen andre.
• Samtidig har vi en havbruksnæring som i stor grad eksporterer råvarer i stedet for bearbeidede produkter.
• Og vi har en havbruksnæring som mange mener ikke driver bærekraftig og som sliter med omdømmet sitt.

Dette er utfordringer vi må prøve å imøtegå. Derfor mener Regjeringa den marine forskninga er viktig. Vi vil stimulere til omstilling og nyskaping. Regjeringas visjon er at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon. Visjonen er noe vi sammen må strekke oss etter, som forskere, næringsaktører og myndigheter.

Vi vil legge til rette for videre vekst i havbruksnæringa innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Vår politikk omsettes i strategier og implementeres gjennom lover og regler.

De viktigste er:

• Akvakulturloven somt trådte i kraft i 2006
• Strategi for en konkurransedyktig norsk havbruksnæring i 2007
• Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring i 2009
• Bærekraftig sjømat – alfa og omega i 2009
• Forskningsstrategien 2010 – 2014 – ferdigstilles i disse dager

Vår forvaltning er kunnskapsbasert. Vårt mål er å sikre en bærekraftig konkurransedyktig havbruksnæring. En næring som bidrar positivt til verdiskaping og arbeidsplasser i distriktene.

Jeg vil omtale noe av dette nærmere.

Den viktigste loven er akvakulturloven som trådte i kraft 1. januar i 2006. Gjennom denne blir også Naturmangfoldlovens hensikt ivaretatt (som trådte i kraft 1. juli 2009).  Akvakulturloven har et spesielt miljøfokus og skal fremme bærekraftig virksomhet.

Dette er også tatt hensyn til i de lovendringene som er foretatt i senere tid, f. eks. i forhold til lokalisering av oppdrettsanlegg. Det skal eksempelvis nå bli enklere å kunne pålegge flytting av anlegg hvis vi mener det er nødvendig av hensyn til samfunn og næring.

Innenfor havbruksnæringa må vi ha en mer dynamisk tilnærming til regulering for enkelte av områdene enn det som kanskje næringsaktørene selv umiddelbart syns er ønskelig. Nye forskrifter om bekjempelse av lakselus er eksempler på dette.  Jeg mener det er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling.

Jeg konfronteres daglig med utfordringer i havbruksnæringa. Høye lakselustall og mulig påvirkning på villaks fra rømt oppdrettsfisk er noen av problemstillingene jeg møter. Slike problemstillinger må håndteres.

I fjor vår ble derfor ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” lansert (1.04.09). Strategien har fokus på:

• Genetisk interaksjon og rømming
  Oppdrettsfisken skal være inne i merda, ikke utenfor. Vårt mål er ikke nådd
• Forurensning og utslipp
  Oppdrettsanlegg skal ikke ha større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn det resipienten tåler
• Sykdom (inkludert parasitter)
  De største tapene i norsk oppdrettsnæring skyldes ikke lakselus, men virussykdommer som bl a PD. At sykdomsutbrudd kan få dramatiske konsekvenser, har vi sett i Chile. Lakseproduksjonen i Chile vil trolig blir redusert fra 670.000 tonn i 2008 til mindre enn 100.000 tonn i 2010.

Dette er noe vi må ta lærdom av, og jeg understreker betydninga av å ha strenge krav, god praksis i havbruksforvaltninga samt å foreta vaksinasjon av fisk.

• Arealbruk
  God lokalitetsstruktur er kritisk for å oppnå god havbruksforvaltning. Lokalitetsstrukturen i dag er ikke ideell. Derfor nedsatte Fiskeri og kystdepartementet sist høst et ekspertutvalg (ledet av Peter Gullestad) som skal utrede og foreslå en ny effektiv og bærekraftig overordnet lokalitetsstruktur for havbruksnæringa.
• Fôr og fôrressurser
  Tilgangen på de tradisjonelt viktigste komponentene i fiskefôr som fiskemel og fiskeolje, er begrenset på det globale markedet. Utnyttelsen av marint biråstoff og utvikling av alternative fôrkilder er derfor nødvendig.

Bruken av ikke-marine ingredienser må imidlertid balanseres mot fiskens helse og velferd, produktkvalitet og næringas omdømme.

I tillegg til disse problemstillingene, belyser strategien ulike sider ved klimaendringene. Både klimaendringenes mulige påvirkning på havbruksnæringa, og hvordan handel med sjømat påvirker klimaet gjennom utslipp.

Ønske om merking og dokumentasjon knyttet til klima og miljø er et økende krav hos forbrukerne. Som myndigheter tar vi dette på alvor og jobber aktivt i ulike fora for at troverdig dokumentasjon skal utvikles.

I Soria Moria påpekes det at bærekraftstrategien skal legges til grunn for utvikling av havbruksnæringa. Vi har allerede fulgt opp med å iverksette en rekke tiltak og flere er under utvikling.

Flere av tiltakene forutsetter forskningsinnsats. For eksempel vil vi:
- prioritere kunnskapsoppbygning og rømmingsrelatert atferd og rømmingsrisiko
- øke kunnskapen om DNA-profiler og gen-stabilitet i viktige laksebestander
- arbeide videre med sikte på å styrke kunnskapen om hvilke effekter rømt oppdrettsfisk har på ville bestander og
- prioritere forskning på alternative marine fôrkilder
- Vi vil også legge til rette for utvikling av nye teknologiske løsninger som forebygger rømming, og på andre måter kan redusere miljøpåvirkningene.

I denne forbindelsen har vi invitert Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Fiskeri- og havbruksnæringas forskningsfond til et informasjons- og kartleggingsmøte 19. mai om miljøvennlig teknologiutvikling i havbruksnæringa.

Jeg tror teknologisk utvikling, i kombinasjon med andre tiltak, vil være avgjørende for å møte miljøutfordringene havbruksnæringa står overfor. Men næringa må selv sitte i føresetet.

Skal vi være verdens fremste sjømatnasjon, krever det at vi har kunnskap som ligger i front på områder som bærekraftstrategien trekker opp. Men det krever også at vi har god kunnskap om forbrukertrender, kjøpskriterier, markedsføring og omdømmebygging – og evner å utvikle produkter i forhold til dette.

Forskning og innovasjon utgjør med andre ord selve grunnlaget for å forstå og kunne utvikle en bærekraftig havbruksnæring. Langsiktig satsing på forskning og overvåking har vært avgjørende for at FAO har vurdert Norge som den beste forvalter av marine ressurser blant 53 fiskerinasjoner. Dette er tredje år på rad.

Det er nå vi må utvikle den kunnskapen vi trenger om 10 til 20 år.
Følgelig har vi utarbeidet en forskningsstrategi for perioden 2010-2014 som ferdigstilles i disse dager. Den vil gi retning for forskningsprioriteringer som blir viktige for å sikre at marine ressurser, vårt havmiljø og vår kyst forvaltes til beste for næring, miljø og samfunn.

Forskninga skal gi grunnlag for verdiskaping og nye arbeidsplasser i fremtiden.

Denne figuren viser Fiskeri og kystdepartementets ansvarsområder og forskningsprioriteringer. Våre prioriteringer er konsentrert rundt de tre hovedområdene:

• Hav og kyst - Forskning for miljø og bærekraftig forvaltning
• Mat - Forskning for næringsutvikling
• Sikkerhet til sjøs

I tillegg ser vi behov for forskning på 5 tverrgående områder:

• Klimautfordringa
• Teknologi og samfunnsforskning
• Ny næringsvirksomhet
• Relevant forskning av høy kvalitet
• Internasjonalt samarbeid om forskning

Jeg anbefaler dere å lese våre strategier for å bli godt kjent med hvilke utfordringer og muligheter vi fokuserer på. Det sier noe om hvilke kunnskapsbehov vi har - som igjen gir retning for våre forskningsprioriteringer.

 
Nå har jeg sagt noe om hovedtrekkene forskningsprioriteringene. Jeg vet at dere er minst like opptatt av finansieringa av forskninga. Jeg vil si litt om hvordan vi tenker her.

Fiskeri og kystdepartementet bruker ca 40 % av sitt budsjett på FoU Det utgjorde ca 1,4 milliarder i 2009. 

Vi skiller i hovedsak mellom bevilgninger til næringsrettet forskning og forvaltningsrettet forskning.
For å skille rådgivning fra næringsaktivitet foretok vi for noen år siden en omstrukturering av instituttsektoren. Vi ønsket å sikre legitimitet fra institutter hvis hovedansvar er forvaltningsrettet rådgivning for myndighetene.

Dette gjenspeiles i hvordan vi fordeler våre forskningsbevilgninger. Havforskningsinstituttet, NIFES og Veterinærinstituttet driver eksempelvis forvaltningsrettet forskning og leverer rådgivningstjenester til myndighetene, mens Nofima er et typisk næringsrettet forskningsinstitutt.

Våre forskningsmidler kanaliseres hovedsakelig direkte til instituttsektoren, eller til Forskningsrådet og Innovasjon Norge.

Bevilgningene kan enten være i form av grunnbevilgninger, programsatsinger, prosjektbevilgninger eller støtte til infrastruktur.

Bevilgninga til Forskningsrådet er på drøyt 300 mill kr for 2010 hvorav Havbruksprogrammet er den viktigste satsinga med ca 100 mill kr. Havbruksprogrammet fokuserer på helt sentrale områder for utvikling av en bærekraftig havbruksnæring. Kunnskapsbehovet er stort. Betydelig forskningsinnsats blir nødvendig i mange år fremover.

Programmet har etablert kunnskapsplattformer som f eks lakselus. Det gir uttrykk for en dynamisk evne jeg tror programsatsinger må ha, hvis de skal støtte opp under næringsutvikling. Det er noe vi legger vekt på når vi prioriterer hvordan vi satser.

Havbruksprogrammet dekker ikke hele verdikjeden fra fjord til bord. Matprogrammet er helt sentralt for forskning for sunn og trygg sjømat og for utvikling av produkter med vesentlig økt verdiskaping og større kunnskapsinnhold enn det vi har i dag. Disse prioriteringene må opprettholdes.

For mange mindre bedrifter er det krevende å investere i forskning. Skattefunnordninga har ikke det samme krav til forskningshøyde som programmene i Forskningsrådet. Skattefunn er derfor helt sentral for å mobilisere næringslivet.

Det er også fiskeri- og havbruksnæringas forskningsfond (FHF).

Gjennom etableringa av FHF har næringa et organ som gjør at også mindre bedrifter kan være med å få fram ny kunnskap på områder næringa selv prioriterer. 

Det er viktig at virkemidlene sees i sammenheng både innad i Forskningsrådet og i forhold til andre aktører som FHF og Innovasjon Norge.

Selv om innsatsen til marin forskning er doblet siden den første kartlegginga i 1999 (ca 1,1 mrd i 1999 til 2,2 mrd i 2007), er det kun 6 % av Norges totale satsing på FoU som går til marin forskning. Dette er i følge statistikk fra 2007 publisert av NIFU/STEP. Prosentandelen er den samme som i 2005.

Men det er ikke bare det offentlige som skal ta ansvaret for å styrke marin forskning. I følge statistikken utgjorde den private finansieringa av marin forskning kun 32 %, sammenlignet med 56 % for andre områder.

Bildet er litt mer nyansert når det gjaldt havbruksforskninga der private aktører finansierte 46 % av FoU (2007 tall). Tallene viser at  næringsaktørene må sterkere på banen.

Kompleksiteten i problemstillingene havbruksnæringa møter, tilsier at forskninga ofte må skje på tvers av fag og sektorer. Naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning må kombineres. Det er ikke tilstrekkelig å forstå fiskens biologi og ha kunnskap om teknologisk fremstilling, hvis markedskunnskapene ikke er på plass.

Norge er et lite land, og vi er tjent med å samarbeide for å få tilstrekkelig kritisk masse på de ulike kunnskapsområdene. Gjennom samarbeid kan vi også oppnå bedre utnyttelse av infrastrukturen.

Sammenslåinga av flere institutter innenfor blå og grønn sektor for å få etablert Nofima er eksempel på dette. Nofima er nå et stort næringsrettet institutt med fagområdene mat, marin, marked og ingredienser. Betydelig synergi mellom fagområdene er forventet.

Kompleksiteten i forsknings og innovasjonsproblematikken reiser også behov for internasjonalt samarbeid.

Samarbeid gir dessuten bedre tilgang til forskningsfronten og fremmer kvalitet.

For å være attraktiv som samarbeidspartner må man være god. Norske miljøer konkurrerer godt og er med i to tredeler av alle marine og maritime prosjekter som EU finner verdt å finansiere.  Deltakelse i internasjonalt samarbeid gir også mulighet til å påvirke retninga på forskninga.

Jeg tror vi i årene som kommer, må være innstilt på større grad av internasjonalisering. Budsjettsituasjonen fremover vil bli stram. Vi skal tilbake til handlingsregelen. Dette vil merkes for mange sektorer også for forskning.

Derfor blir for eksempel etablering av større internasjonale fellesprogrammer innenfor EU-samarbeidet, en mulighet til å oppnå kapasitet og en kritisk masse vi ellers ikke ville få. Vi har nylig tatt initiativ til et fellesprogram ”Healthy and productive seas and oceans” 

Det er åpenbart at finansiering av internasjonal aktivitet får konsekvenser for finansiering av nasjonale aktiviteter.

Derfor må Forskningsrådet som strategisk aktør og forskningspolitisk rådgiver tydeliggjøre hvilke områder som egner seg for henholdsvis felles internasjonale programmer/aktiviteter og nasjonale programmer/aktiviteter, og sammenhengen mellom disse. 

Det må foretas strategiske valg og klare prioriteringer på hvor hovedfokus skal være.  Enhver strategiprosess fremover bør innarbeide slike øvelser f eks i forbindelse med utvikling av neste generasjons Store programmer.

Vi henviser ikke her bare til EU- samarbeidet. Vi understreker betydninga av også å ha et strategisk fokus på internasjonalt samarbeid med Nord-Amerika, Norden, land i Asia og andre. 

Vi må prøve å tenke helhetlig og identifisere forutsetninger for vellykket forskning.

Hvis jeg spør: Når har egentlig forskninga suksess?
Hva vil dere svare?

• Kun når forskninga er fremragende?
• Er grensesprengende og fører til paradigmeskifter?
• Eller hjelper oss å løse problemer som for eksempel lakselus?

Forskning gir ny erkjennelse.

Ny erkjennelse gir kunnskap. Kunnskap som kan omsettes for å forstå og møte samfunnets behov nå og i fremtiden. Hvis vi klarer det, vil jeg si at forskninga har suksess.

Det å forstå en utvikling, forutsi utfordringer og se muligheter og innrette sin virksomhet deretter, vil gi konkurransefortrinn.

Det er klart at ingen kan se inn i framtida. I 1995 skal Bill Gates ha uttalt: ”Internet is just a fake”. Like etter kom internet for fullt. Han var selvfølgelig rask med å snu seg rundt.

Men gjennom forskning kan vi forbrede oss på framtida. Jeg vil tilrettelegge for at forskninga har suksess. Dere må følge opp.

Jeg vil igjen takke for invitasjonen. Jeg vil gi honnør til arrangørene som samler så mange for å få belyst forskning og kunnskapsstatus rundt disse temaene.

Til slutt har jeg lyst til å sitere statsministeren.”Lenge trodde de fleste av oss at oppdrett av fisk bare ville være en liten binæring for noen få, ivrige gründere langs kysten. I dag eksporterer vi mer fisk fra mærer enn villfisk fra havet.”

Stoltenbergs syn gir uttrykk for at det ikke bare er havbruksnæringa selv som har tro på næringas muligheter, men også mange utenfor den.

Det er derfor visjonen: Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon er Regjeringas visjon og ikke bare fiskeri- og kystministeren sin.

Jeg merker meg at konferansen er et samarbeid mellom Forskningsrådets Havbruksprogram, Frisk Fisk og Fiskeri- og havbruksnæringas Forskningsfond. Det tar jeg som et godt tegn på viljen og evnen til at vi sammen vil utvikle havbruksnæringa.

Lykke til med konferansen!

 
Takk for oppmerksomheten.