Kronikk - Utdanning for alle- også de fattigste

Av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell 

Det mangler 18 millioner lærere i verdens klasserom. Rike land svikter løftene de ga om å støtte barns skolegang i fattige land. Under det internasjonale FN-toppmøtet i Oslo de to neste dagene får verden en siste sjanse til å bevise at de gjør som Norge. De må holde det de lovet da FN vedtok tusenårsmålet om utdanning for alle. 

Finanskrisen kan minske sjansen til å nå dette FN-målet. Vi har fått flere millioner nye elever de siste åtte årene. Nå truer finanskrisen og matkrisen foreldre tilbake til et liv i fattigdom, og da trekker mange barna sine ut av skolen. Vi kan ikke la finanskrisen ødelegge fattige lands fremtid og barns rett til utdanning! 

Vi trenger lærere

For en måned siden var vi på Madagaskar sammen med seks norske elever. På en gassisk barneskole fikk vi to ministere beskjed om å sette oss på en gammel, slitt skolebenk. Sammen med gassiske ungdommer ga de norske elevene oss klar beskjed om hva en god skole og en god lærer er. De var overraskende enige, tross de store ulikhetene mellom et av verdens fattigste og et av verdens rikeste land. De sa: En god lærer skal ha respekt for elevene, og nok kunnskap til å lære bort på en engasjerende måte. En god skole skal ha nok utstyr og være gratis. Det må gi mening å gå på skolen. Som kunnskapsminister og miljø- og utviklingsminister kunne vi ikke vært mer enige. 

Verden trenger 18 millioner nye lærere de neste sju årene. Siden 2000 har mange millioner flere elever kommet inn i skolen. Nå mangler den viktigste personen i klasserommet. Verdens fattige land trenger to ting for å svare på det enorme behovet for lærere; penger og folk. Det er en utfordring Norge har tatt tak i. Vi har jobbet for å få en egen arbeidsgruppe for dette i FNs organisasjon for utdanning, Unesco. Gruppa har sett på hvordan vi kan rekruttere og lære opp nye lærere og få dem til de skolene hvor de trengs mest. De landene som har kommet lengst i kampen for å gi utdanning til alle, er stabile og velstyrte selv om de er fattige. De har laget gode planer og prioritert utdanning i sine egne budsjetter. Det er viktig. Store deler av de norske bistandspengene til utdanning går nettopp til disse landene. Madagaskar er et slikt eksempel. Der så vi utfordringen i å skaffe nok flinke lærere når det plutselig strømmer mange flere elever inn i klasserommene. Det er ikke bare fattige land som må jobbe med det! 

Brutte løfter

Verdens rike land har sviktet. For tre år siden lovet verden å gi rundt 350 milliarder kroner i hjelp til utdanning innen 2010. Nå viser tallene fra FN en svikt på over 200 milliarder kroner. Det er sju ganger mer enn det norske bistandsbudsjettet! Norge støtter utdanning i land verden over, og holder de løftene vi har gitt. Men vi har ikke fått med oss resten av verden ennå. Uten en felles innsats, vil 29 millioner barn stå uten skoletilbud i 2015. Nigeria er ett av landene der utslagene blir størst. Der vil over 7,6 millioner barn være uten skolegang om sju år. Land som Nigeria, Madagaskar og Indonesia må prioritere å bruke penger på den offentlige skolen og satse på gode, kvalifiserte lærere. Og de trenger støtte for å få det til.

Elever i krig og konflikt

Så langt har det skjedd altfor lite i land som er rammet av krig og konflikt, der staten ikke fungerer og skolegang er langt ned på prioriteringslista for myndighetene. Over halvparten av barna som ikke går på skole bor i sårbare stater. Det er land som er preget av krig og konflikt, der veier og skolebygg er borte. Det sier seg selv at det er mer krevende å oppnå resultater her enn i mer stabile og veldrevne land. Det krever mer penger, vi må bruke mer ressurser på å følge pengene tett, og vi må være villige til å ta større risiko. Det koster for mye å la være. 

Utdanning er en rettighet og nødvendig for utvikling. Men vi kan ikke bare satse på utdanning, uten å tenke på annen politikk som preger et land. Det blir for snevert. Vi må se satsingen på utdanning i sammenheng med nødhjelp, arbeidet for å skape fred, helsebistand og andre felt der norske bistandspenger blir brukt. 

Vi støtter Redd Barnas internasjonale kampanje for utdanning i krigsherjede land. Det er en riktig måte å bruke pengene på. Men vi må satse mye mer enn det Redd Barna eller Norge kan få til alene. FN, Verdensbanken, frivillige organisasjoner, rike land og fattige land må bli med på en stor utdanningsdugnad. 

Gratis skole

Finanskrisen denne høsten har fått flere fattige land til å frykte for framtida for utviklingssamarbeidet. Fattigdom er det største hinderet for å få barn inn i klasserommet. Foreldre som blir kastet ut i fattigdom trekker ofte barna ut av skolen. Da vi var på Madagaskar så vi hvor viktig kampen mot fattigdom er for å gi barna en god skole. Norge er blant de landene som bidrar mest til gassiske skoler, både med penger og ekspertise. Men det er ikke nok. Fattige land må selv satse på utdanning i sine budsjetter, gjøre den gratis for elevene og sørge for at lærerne er gode nok. 

Det haster

Det er nå det gjelder. Det store internasjonale toppmøtet i Oslo i dag og i morgen om utdanning er siste sjanse for verden til å komme på rett kjøl for å nå tusenårsmålet om utdanning for alle. Da må vi tenke nytt. En ny FN-rapport fra Unesco viser hvordan det går med tusenårsmålet om utdanning for alle. Den konkluderer med at ledelse og styring er viktig for at flest mulig barn skal få et tilbud om utdanning. Ofte er det vanskelig for de yngste å komme seg på skolen. Skolen er ikke effektiv nok, for dyr og har for dårlig kvalitet. Korrupsjon i stor og liten skala blomstrer. Ta for eksempel Bangladesh. Der betaler én av ti svarte penger for å få barn inn på skolen. I Indonesia har evalueringer avslørt masse korrupsjonen i skolene. 

En annen utfordring mange land har, er å få de mest utsatte barna inn i skolen. Norge setter hvert år av mye penger for å sikre skolegang for jenter. De neste to årene gir vi FNs barnefond Unicef én milliard kroner til utdanning for jenter i fattige land og barn i land som er rammet av konflikt. Vi støtter også Verdensbanken jobbing for utdanning. 

I Oslo møtes toppledere i FN, utdanningsministere fra fattige land, frivillige organisasjoner og utviklingsministere fra den rike delen av verden for å snakke om utdanning for alle. Når disse nå samles i Oslo 16. - 17. desember er det vårt mål at løftene innfris, både fra fattige og rike land. De norske elevene vi reiste med til Madagaskar kommer også. Vi jobber for å innfri oppfordringene de ga oss. Verden har en siste sjanse – i Oslo.