Poteter - både næringsliv og kultur

Poteter - både næringsliv og kultur

Av Per Harald Grue

 

Også landbrukspolitisk har poteten vært rund og god og brukbar til det meste. Her har den spilt en viktig rolle i 250 år - så lenge poteten har vært dyrket i Norge, og lenge før landbrukspolitikken faktisk ble innført.

Det var ikke som et viktig matemne at poteten kom inn på den politiske arena. Det var ikke datidens Ingrid Espelid Hovig og Britt Kåsin som sto i spissen for fremme av poteten brukt i kostholdet. Det var andre kvinner, representert ved grevinne Eva Ekeblad, som brakte poteten inn på samfunnsarenaen. Hun utviklet metoden med å bruke potet som råstoff i spritproduksjon. Det formelig vokste, grodde og gjærte etter henne. Så ble hun da også den første kvinne som ble medlem av Svenska Akademien.

Denne revolusjonerende metoden sørget selvsagt dankekongene for å forby, og konfiskerte bøndenes brennevinskjeler. Potetdyrkingen fikk ikke noe fart på seg før vi kommer til nødsårene 1810–1814. Først da slo potetdyrkingen gjennom i vår matforsyning.

På Eidsvoll i 1814 fikk vi vår grunnlov basert på moderne prinsipper som embetsmenn og borgere hadde fanget opp fra utlandet. Poteten kom ikke inn i grunnloven, men det var nære på. Bonderepresentantene på Eidsvoll arbeidet iherdig for å grunnlovsfeste opphevelsen av brenneriforbudet. De tapte på målstreken, men kom sterkt igjen på Stortinget i 1816. Da ble det tillatt å produsere brennevin på den enkelte gård. I årene etterpå utviklet det seg en omfattende brennevinsproduksjon i hovedsak basert på poteter som råstoff.

Brenneriene overtar
Men - i kjølvannet av den økte næringsfriheten for bøndene, økte også de sosiale problemene. Etter flere innskrenkninger ble det fra 1848 forbudt å produsere brennevin på gårdene. Brennevinsbrenningen ble overtatt av de organiserte brenneriene som utviklet seg i kontrollerte former i andre halvdel av 1950-tallet. En ekspanderende potetproduksjon ble foredlet gjennom et stort antall brennenier med sitt naturlige sentrum i Oppland og Hedmark. Brenneriene representerer starten på næringsmiddelindustrien i Norge og overgangen fra naturhusholdning til pengehusholdening i vårt jordbruk. På de brede bygdene i Hedmark og Oppland ble det en rask industrialisering der det de fleste steder var flere brennerier enn kirker.

Det ble en sterk konkurranse mellom brenneriene og det er i andre halvdel av 1800-tallet de fleste av våre norske akevitter ble utviklet. Sjelden har kreativiteten og nyskaping i norsk landbruk vært større enn i denne perioden.

Brenneriene var i hovedsak bonde-eid, og dannet allerede i 1879 Brennerienes forening. Dette er det eldste samvirketiltak vi har i norsk landbruk, og det representerte starten på utviklingen av den samvirkemessige omsetning og foredling i Norge.

De landbrukspolitiske bølger som poteten har skapt i dette århundre er preget av mer rolige vindforhold og Landbruksdepartementets mangslungne - og etter manges mening - noe kjedelige virksomhet. I kriseår, som under første verdenskrig, på 30-tallet og under siste krig, var det likevel poteten som hindret sult og underernæring.

Den første potetkomité
Det var derfor naturlig at kampen mot potetsykdommene fikk en sentral plass i lovgivning og offentlige tiltak. Omfattende planer og tiltak ble gjennomført mot potetkreft, ringbakteriose, potetål, bladrullesykdom og koloradobiller – for å nevne de viktigste.  Ikke minst var beredskapen mot kolorado-billa – dette uhyret fra det amerikanske kontinent - omfattende.  I ettertid har det vist seg at den ikke overlevde vårt kalde klima. Men så sent som rundt 1980 kunne en på Tynset jernbanestasjon finne kolorado-billa avbildet. Hele året ble tynsetingene advart mot kolorado-billa og ble bedt om å melde fra til Landbruksdepartementet ved mistenkelige funn.

Den første potetkomité ble nedsatt i kjølvannet av Nygaardsvolds regjering i 1935.  Fra da av kom tiltak for å bedre potetkvaliteten for forbruker og sikre en ordnet omsetning.  Nye former for foredling av potet med potetmel osv. kom inn.  En av de første tilskottsordninger etter krigen var potettrygden, der det ble gitt støtte til bruk av kokte og ensilerte poteter i husdyrforing. Potetene skapte liv og aktivitet på bygdene med potetferie og omfattende barnearbeid for dem som tilhører min generasjon. Slikt barnearbeid ville sikkert blitt forbudt i dag.

Stabilt trekantforhold
På 70-tallet kom poteten inn i vår ernærings- og matforsyningspolitikk med ønskemål om økt forbruk og bedret kvalitet.  Ønskene har det ikke vært mulig å gjennomføre. Ikke engang Britt Kåsin og Ingrid Espelid Hovigs energiske innsats har ført oss til målet. Brennerikomitéene kom på løpende bånd etter at Vinmonopolet ble etablert i 1922.  Brennevinskomitéene har vært en arena for sentrale embetsmenn og politikere fra Oppland og Hedmark, her er produksjonskvoter fordelt og priser bestemt basert på innfløkte regler og omfattende forhandlinger. Her måtte potetene manøvrere i et komplisert terreng, i krysningspunktet mellom nærings- og avholdspolitikk.

Like komplisert har samspillet mellom Landbruks- og Sosialdepartementet og mellom Landbruks- og Sosialkomitéen vært. I 1957 ble den første brenneriavtale mellom Vinmonopolet, Brennerienes Forening og Landbruksdepartementet inngått. Denne avtalen representerer trolig det lengste og mest stabile trekantforhold i moderne norsk historie.  *Det må sies at Landbruksdepartementet har følt ekte ansvar for alle foredlede potetprodukter. Spriten er intet unntak. Produksjon både for innenlandsk forbruk og eksport har fått et nytt løft gjennom prisnedskrivingsordningen som ble innført for noen år siden.

Poteten representerer landbrukspolitisk både næring og kultur. Derfor er den så fascinerende - så rund og allsidig.  Ringen er trolig sluttet når våre potetsorter nå er kommet inn i Nordisk Genbank. Der finner vi blant andre Marius, Tromøypotet, Lang svenske, Rød Kvæfjord, Gullauge, Fjellfinn, Vestar og Ås potet. Vi ønsker et langt liv for alle disse historiske klenodier.