Tale på Statnetts høstkonferanse

Det er mye spennende som skjer på energiområdet nå. Det er nylig gjort et stort oljefunn i et allerede godt utforsket område i den midtre delen av Nordsjøen. Aldous/Avaldsnes funnet er gjort i et område som opprinnelig ble tildelt i 1965 som lisens 001. Dersom det øvre ressursestimatet slår til vil dette være blant de ti største oljefunnene på norsk sokkel i historien. Jeg har også sagt at jeg ønsker en elektrifisering av feltet. Det vil i så fall få konsekvenser for energisystemet på land.

Også i kraftbransjen er det grunn til stor optimisme, både i det korte perspektivet og i generasjonsperspektivet. Strøm fra fornybare energikilder har et lenger perspektiv enn energien fra olje.

Norge er verdens sjette største energieksportør. Energi må ses både i en global og nasjonal sammenheng. De globale fattigdomsutfordringene kan ikke løses uten å løse globale energiutfordringer. Dette er det stor enighet om, og var også perspektivet på Energy for All konferansen jeg deltok på i går. FNs generalsekretær Ban Ki-moon snakket om viktigheten av universell tilgang på energi, at vi må doble energieffektiviteten og andelen fornybar energi i energimiksen.

For å løse globale energiutfordringer må vi også tørre å gjøre nasjonale inngrep. Klimautfordringen kan ikke løses uten at vi bygger ut fornybar energi og overføringsnett. Det er en kjensgjerning at alle infrastrukturinvesteringer fører til naturinngrep. Vi må veie hensynet til klima og økonomisk utvikling opp mot hensynet til naturinngrep. Vi kan ikke få både i pose og sekk.

Bytt ut vindmøllen med en kraftmast, og poenget er like gyldig – ingen vil ha dem i sitt nærområde.”Not in my backyard”, NIMBY, er et kjent begrep. Jeg har også blitt gjort kjent med et annet begrep, BANANA. ”Build absolutely nothing anywhere near anyone”.

Winston Churchill har sagt at demokrati er den verste av alle styreformer, med unntak av alle andre som har vært prøvd. For oss som jobber med nettutbygging, kan dette kanskje føles spesielt relevant. Den demokratiske prosessen er svært omstendelig når det gjelder utbygging av nye kraftlinjer, og prosessene kan av og til være i overkant tidkrevende. Jeg tror – som Churchill – at det ikke er noen vei utenom ganske inngående prosesser også i framtiden. Slik skal det også være i et demokrati. Jeg mener likevel at det er nødvendig at prosessene blir mindre tidkrevende enn vi har erfart i det siste. Det finnes også en forestilling der ute om at ting blir bedre bare vi bruker lang nok tid. Jeg mener at det ikke går an å sette likhetstegn mellom tidsbruk og kvalitet.

I årene fremover vil vi se et paradigmeskifte innen fornybar energiproduksjon, som følge av det norsk-svenske elsertifikatmarkedet og fornybardirektivet. I tillegg må vi nå, som før, sørge for en tilfredsstillende forsyningssikkerhet. Da har vi også behov for et bedre strømnett.  Det har vært investert lite i næringen de siste 20 årene og vi har vært flinke til å utnytte den eksisterende kapasiteten i systemet. Vi må imidlertid også erkjenne at vi i stort har vi kommet for sent i gang med planleggingen og investeringene. Strikken er dratt langt nok i systemet, og deler av landet har en for dårlig forsyningssikkerhet.

Nå skal utbyggingstakten økes betraktelig. Vi har ikke sett så mange nettprosjekter eller så mange fornybarprosjekter siden 50-tallet. Dette har vi alle et ansvar for å få til. Jeg vil peke på fire viktige utfordringer:

1)   Tid. Vi må få prosesser som er effektive og komme i gang med planlegging og investeringer i tide.

2)   Forankring. Lokal forankring er helt nødvendig i nettprosjekter. Et godt forankret prosjekt gir grobunn for en god og effektiv prosess. Det er derfor viktig at lokal forankring skjer tidlig.

3)   Virkelighetsforståelse. Både bransjen og vi politikere må sørge for at vi får en faktabasert debatt om overføringsnettet. En voksen bergenser fortalte at når han var liten så stengte de av strømmen for vanlige folk i Bergen for at industrien skulle kunne produsere. Det ville åpenbart vært en helt uakseptabel situasjon i dag. Da trenger vi også nettinvesteringer.

4)   Næringsutvikling. Når vi nå skal investere så mye i nett og produksjon skaper det også muligheter for kraftnæringen. Mange prosjekter skal gjennomføres og næringen vil i enda større grad tiltrekke seg høy kompetanse og investeringer. Vi går en spennende tid i møte, med mange muligheter for arbeidsplasser og utvikling.

Vi har i 20 år ikke bare hørt, men også sett en politisk vilje til satsning på fornybar energi i alle land. Den fornybarbaserte norske kraftindustrien har store muligheter for en kontinuerlig utvikling, det gjelder å ta vare på disse mulighetene for myndigheter og bransje.

Jeg vil peke på to sider ved dette perspektivet:

Året 2020 er blitt sentralt, både på grunn av fornybardirektivet og elsertifikatene. For kraftbransjen er tiden fram til 2020 kort. Både kraftproduksjonsanlegg og overføringsnett bygges med vesentlig lenger perspektiv enn dette.

Det trengs vesentlig endringer og utvidelser av overføringsnettet for strøm i alle land for å drive fram omleggingen for strøm som energibærer, vårt eget land er ikke noe unntak.

Nesten alle viktige samfunnsoppgaver og -funksjoner er kritisk avhengig av et velfungerende kraftsystem med pålitelig strømforsyning. I dag er et velfungerende nett en så grunnleggende forutsetning i vår hverdag at lengre avbrudd kan føre til at samfunnet stopper opp.

La meg gå litt nærmere inn på nettet. Jeg mener vi må sørge for å ha et overføringsnett:

·        som gir like priser og sikker strømforsyning i hele landet,

·        som bidrar til at vi kan nå våre klimamål,

·        som bygges ut på en kostnadseffektiv måte der kostnadene fordeles på fornuftig vis.

Vi har et godt og velfungerende kraftsystem i Norge. I noen områder har imidlertid kraftsystemet dårligere sikkerhetsmarginer enn det jeg mener er fornuftig i dagens samfunn. Kraftnæringen og vi i det politiske miljøet skal arbeide sammen for at vi øker den robustheten vi har behov for i kraftsystemet og får utbedret svakheten i de områdene hvor forsyningssikkerheten er for dårlig. Dere gjennom å fremme gode fornybar- og nettprosjekter, og vi gjennom fornuftige rammebetingelser og effektive konsesjonsprosesser.

Regjeringen har et mål om at det i en normalsituasjon skal være like strømpriser i hele landet. Betydelige nettinvesteringer er derfor planlagt i årene fremover. Nå som investeringstakten skal økes betraktelig er det viktig å ha fokus på kostnadseffektivitet. Kostnadene må dessuten fordeles på en hensiktsmessig måte. I den sammenheng er jeg opptatt av to ting; nettleie og struktur. Forskjellene i nettkostnader er betydelig større enn prisforskjellene på kraft. Jeg mener at vi alle – både Regjeringen og nettselskapene og deres eiere – har et ansvar for å bidra til å redusere forskjellene i nettleia.

Regjeringen har nå gjort sitt for å utjevne nettleia. Vi har doblet bevilgningen til utjevningsordningen til 120 millioner kroner i 2012. Dette vil redusere nettleia for veldig mange nettkunder. Utjevningsordningen gjør at nettselskapene med de høyeste overføringskostnadene får et årlig tilskudd som benyttes til tariffreduksjon. Ordningen er imidlertid avhengig av årlige bevilgninger over statsbudsjettet og er derfor forbundet med en viss politisk risiko. Spørsmålet om å fjerne hele ordningen har vært tatt opp fra tid til annen av andre partier enn jeg representerer. Jeg vil understreke at regjeringen garanterer for ordningen ut perioden, men det er umulig for meg å garantere hva som skjer på lengre sikt.

For noen selskap er støttebeløpet betydelig. Det er grunn til å spørre om det for disse selskapene vil være legitimt overfor kundene å kreve inn hele inntektsrammen dersom støtteordningen forsvinner.

Alle nettselskap har ansvar for at nettet utnyttes og utvikles på en kostnadseffektiv måte. Dersom det finnes stordriftsfordeler ønsker jeg at disse utnyttes. Mange av de rundt 130 distribusjonsselskapene vi har i Norge er veldig små. Over 40 prosent av selskapene har færre enn 5 000 kunder. I 2009 varierte kostnadene i distribusjonsselskapene mellom om lag 10 øre/kWh og om lag 70 øre/kWh. De dyreste selskapene er ikke nødvendigvis ineffektive i driften av sitt selskap. De store prisforskjellene kan blant annet forklares av geografiske forhold og kundegrunnlag. Små nettselskap er ikke nødvendigvis dyre, men det er en tendens til at dyre selskap er små. Det sier seg selv at nettleien blir høy i et område med få kunder og lange avstander. Dette er et strukturelt problem.

Størrelsen på nettleia bestemmes i hovedsak av størrelsen på inntektsramma. Modellen skal blant annet måle og belønne de effektive selskapene. Modellen er under kontinuerlig utvikling. Små og ineffektive selskap står derfor overfor en viss risiko også her.Vi har i de neste to åra ikke har tenkt å gjøre dramatiske endringer i inntektsrammereguleringen for å tvinge fram strukturendringer. Men det kan være at andre regjeringer vil tenke annerledes. Det er ikke sikkert at det er en robust kommersiell strategi for det enkelte selskap å beholde dagens struktur i all fremtid.

En fusjon kan ha stor tariffmessig betydning. Et eksempel på dette er fusjonen mellom TrønderEnergi Nett og Trondheim Energi Nett fra 1. januar 2011. TrønderEnergi Nett opplyser at fusjonen sannsynligvis vil bety at en gjennomsnittlig kunde i TrønderEnergi Netts gamle forsyningsområde får en reduksjon i nettleie på 10,5 øre/kWh, mens en gjennomsnittlig kunde i Trondheim Energi Netts gamle forsyningsområde (Trondheim/Klæbu) får en økning på 3,2 øre/kWh. Dette innebærer en forskyving av nettleie på ca. 35 millioner kroner fra TrønderEnergi Netts gamle kunder til Trondheim Energi Netts gamle kunder. Denne fusjonen har derfor gitt en vesentlig større effekt enn statlig utjevningstilskudd. I tillegg er utjevningen stabil og varig.

Nettselskapene har ansvar for å sørge for at nettet alltid er driftsikkert, har høy leveringskvalitet og er i stand til å møte etterspørselen etter overføringskapasitet. Kravene til nettselskapene vil øke i tiden framover. De vil blant annet møte nye utfordringer knyttet til AMS, smart grids, elbiler, tilknytning av småkraft osv. Det er også et stort reinvesteringsbehov. Disse forholdene kan utgjøre en særlig utfordring for de minste selskapene både når det gjelder kompetanse og kapitaltilgang.  Jeg synes at dette er en viktig problemstilling å tenke gjennom for nettbransjen i årene fremover.

I tillegg til utjevningsordningen vil vi innføre en felles tarifferingsordning for regional- og sentralnettet for å utjevne nettleien på regionalnettsnivå. Dette er viktig for å sørge for at kostnadene knyttet til investeringer i regionalnettet, blant annet som følge av fornybarsatsningen, fordeles på flere enn kun de lokale nettkundene.

Jeg mener at regjeringen med disse tiltakene har tatt skikkelig grep for å jevne ut nettleia i landet. 120 millioner er vårt svar på utjevning av nettleien nasjonalt. Det foreligger ikke planer om nye tiltak eller mer penger. Jeg håper derfor at også nettselskapene er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å bidra til en likere nettleie.

Jeg undertegnet 29. juni 2011 en avtale med Sverige om et felles sertifikatmarked for å fremme utbygging av ny fornybar energiproduksjon. Sammen med Sverige har Norge som mål å bygge ut nye anlegg med en produksjon på 26,4 TWh i 2020. Norge og Sverige er ansvarlig for å finansiere halvparten hver gjennom elsertifikatordningen. Forpliktelsen på 26,4 TWh tilsvarer mer enn halvparten av forbruket til norske husholdninger. Det er en formidabel satsing på fornybar energiproduksjon og en revitalisering av utbyggingen av fornybar strømproduksjon i Norge.

Oppstarten av elsertifikatmarkedet er som planlagt 1. januar 2012 og samarbeidet vil vare helt frem til 2035. Et så langsiktig samarbeid gir gode, stabile rammer for kraftnæringen.

En forutsetning for et felles sertifikatmarked med Sverige er at Norge har gjennomført EUs fornybardirektiv. Forslag til formelt utkast til EØS-vedtak ble oversendt EU fra EFTA-sekretariatet den 19. juli. Et vedtak i EØS-komiteen forventes senere denne høsten. Utkastet har et mål om en fornybarandel i Norge på 67,5 prosent i 2020. Dette er høyest i Europa. Noen har fokusert på at vår økning i prosent ikke er like høy som i enkelte andre land. Det er selvsagt enkelt å få en høy prosentvis økning hvis utgangspunktet er lavt. Å sammenligne Norge med land som øker sin fornybarandel fra 2 til 3 prosent, altså 50 prosent, er helt urimelig. Jeg mener at med vår høye fornybarandel som utgangspunkt er det ambisiøst å ha mål om 67,5 prosent i 2020.

Vi har store og verdifulle fornybare energiressurser. Disse ressursene skal vi utnytte. En fundamental styrking av utnyttelsen av den fornybare energien er en forutsetning for å redusere de globale utslippene av klimagasser.  I et langt perspektiv har Norge derfor enestående muligheter til å fortsette å utnytte denne delen av landets naturlige forutsetninger for verdiskaping.

De fornybare kraftressursene, som vi skal utvikle framover, er som oftest lokalisert andre steder enn der brukerne er. For å få verdier ut av ressursene er derfor overføringsnettet avgjørende. Dagens overføringsnett er ikke bygget med sikte på å løse denne oppgaven.

Hvor den nye kraftproduksjonen etableres, vil ha mye å si for kostnadene i nettet. Det er fornuftig å etablere ny produksjon der hvor det er ledig nettkapasitet eller forbruk i nærheten. Men med et stort innslag av fornybar energi er det ikke mulig å unngå avstander mellom produksjon og forbruk.

Koordinering av investeringer i nett, produksjon og forbruk er en utfordring. Innføringen av tilknytningsplikt, er særlig viktig for å få til en bedre koordinering enn tidligere.

Dette er også en utfordring for myndighetene. Jeg mener at NVEs samordnede konsesjonsbehandling av nett og vindkraftproduksjon, viser at vi er godt i gang med å finne svar på hvordan vi kan løse noen av koordineringsutfordringene.

Gjennom elsertifikatordningen blir rammevilkårene for kraftproduksjon gode. Elsertifikatordningen er markedsorientert og ambisiøs og velegnet til å nå våre mål. Jeg tror at fokuset fremover derfor vil dreie fra rammevilkår og til konsesjonsprosessene.

Leveringspåliteligheten til norske sluttkunder har de siste 15 årene vist en positiv utvikling. En gjennomsnittlig nordmann har full tilgang til strøm i 8758 av årets 8760 timer. Men vi har fremdeles utfordringer.

Flere områder i Norge er helt avhengige av enkeltlinjer. Det gjør oss sårbare for feil. Dette ble illustrert i vinter, da det ved to tilfeller ble feil på linjene Ofoten-Kvandal og Narvik-Kvandal. Innbyggerne ble da oppfordret til å spare strøm for ikke å belaste nettet og nettselskapene måtte foreta utkoblinger. Det er krevende å koble ut eller å be folk bruke mindre strøm når det er vinter og kaldt ute. Vi må derfor ha en god driftssikkerhet i nettet.

Når en feil først har oppstått er det viktig med god reparasjonsberedskap. NVE har etter et prosjekt med bransjen utarbeidet en rapport som beskriver de forventninger som må kunne stilles til anleggseierne slik at viktige anlegg og komponenter kan bli reparert så raskt som mulig, og at midlertidige tiltak kan forberedes og brukes. I tillegg arbeider de nordiske systemoperatørene med en avtale om bistand til reparasjonsberedskap på tvers av landegrensene.

Konsekvensene av strømutfall kan bli store, i noen tilfeller også uakseptable. Feil vil alltid kunne inntreffe i nettet og god reparasjonsberedskap betyr at disse feilene vil utbedres raskt. Samtidig er det viktig at vi har gode sikkerhetsmarginer i kraftsystemet slik at vi kan tåle noe feil i nettet uten strømutfall. Dette må også få noe å si for hvordan nettet bygges ut.

I tillegg til at konsekvensene av strømutfall er store er det også vanskelig å vite det presise omfanget av et utfall på forhånd. Et utfall av en linje kan få alvorlige konsekvenser for liv og helse. Jeg mener derfor at konsekvensene ved å investere for lite normalt er større enn konsekvensene av å investere for mye.

I fjor, omtrent på denne tiden, var det 50 år siden vår første utenlandsforbindelse, Nea-Järpströmmen, stod ferdig. Samkjøring av kraftressursene over landegrensene var nytt for oss og den koordineringen vi i dag tar som selvsagt, var under utvikling. Da Nea-Järpströmmen ble satt i drift, var vi inne i en ekstraordinær tørkeperiode og forbindelsen gjorde at vi fikk importert kraft til Midt-Norge.

Overføringsforbindelsene mellom Norge og Sverige har blitt flere i årene som har fulgt, og Sverige er i dag landet som vi har størst utvekslingskapasitet med. Situasjonen de siste vintrene har illustrert godt hvordan vi drar nytte av å være tett koplet sammen.

Oppgraderingen av Nea-Järpströmmen viser at en gjennom samarbeid og forhandlinger kan finne løsninger hvor investeringen skjer i ett land og nytten tilfaller et annet. Denne erfaringen var viktig da vi i fjor, sammen med våre nordiske naboer, gikk inn for at nettinvesteringer som gir samfunnsøkonomisk nytte for det nordiske område skal gjennomføres.  Gjennom forhandlinger kan nytte og kostnadsvirkningene fordeles på en måte som gjør at investeringen gir positiv nytte for hvert av landene.

Når vi nå har inngått en avtale om et felles sertifikatmarked for å fremme utbygging av ny fornybar energiproduksjon er det enda viktigere at vi fortsetter det tette samarbeidet rundt nettspørsmål. Dette gjelder både for næringen og for myndighetene. Det er naturlig at det vil bli en enda tettere dialog mellom svenske og norske energimyndigheter omkring nettspørsmål.

Hensynet til en sikker kraftforsyning og tilrettelegging for fornybar energi setter rammene for utviklingen av overføringsnettet i årene fremover. Dette krever store investeringer. Fra å ha vært i en fase hvor forvaltning av våre utbygde kraftressurser og effektiv utnyttelse av det eksisterende kraftsystemet har stått i fokus står vi nå overfor en periode med mange nye prosjekter.

Kraftnæringen har fått mye økt oppmerksomhet i de siste par årene. Denne oppmerksomheten vil bare bli større i årene fremover, vi skal bygge ut mer vannkraft, mer vindkraft og mer nett. Mine første syv måneder som statsråd for kraftnæringen har bekreftet det jeg allerede visste. Dette er en spennende, fremtidsrettet næring som står overfor mange utfordringer i årene fremover. Jeg ser frem til å arbeide mot felles mål i mårene som kommer.

Takk for oppmerksomheten.