Null utslipp fra Norge

Det haster med å kutte utslippene av drivhusgasser. Arbeiderpartiet vil at Norge går foran med å overoppfylle vår del av Kyotoavtalen, kutte utslippe med 30 prosent innen 2020 og ta ansvar for kutt tilsvarende 100 prosent av våre utslipp innen 2050.

Det er mer enn 50 år siden forskere begynte å snakke om faren for klimaendringer som følge av menneskeskapte utslipp av drivhusgasser. Vi har kjent til bekymringene lenge. Men omfanget viser seg nå å være større enn vi visste, konsekvensene mer dramatiske enn vi først trodde, og tidsfristene kortere enn vi håpet.

De siste rapportene fra FNs klimapanel har konkludert med at endringene er i gang og at handling kreves raskt. Tiden for tro og tvil er over.

Innsats hjemme

Norge skal være et foregangsland. Vi skal gjøre en betydelig innsats for å få ned utslippene i vårt eget land. Regjeringen er allerede godt i gang med innsats i Norge, gjennom blant annet økt støtte til fornybar energi, mer penger til jernbane, mer miljøvennlige avgifter og nytt forslag til utslippskvoter for industrien. Kvoteregimet er det enkelttiltaket som uten sammenlikning vil gi de største utslippsreduksjonene og det sterkeste bidraget til teknologiutvikling.

 

Vi investerer mye i CO2-rensingen av kraftverket på Mongstad. Det er viktig fordi vi får ned utslippene fra Mongstad. Men den virkelig store effekten av denne investeringen kommer dersom vi lykkes med å utvikle ny teknologi, som i neste omgang kan brukes på kullkraftverk rundt om i verden. Vår ambisjon er at Norge skal bli verdens beste nasjon på håndtering av CO2 fra kraftverk.

 

Kyoto-mekanismene

Men innsats hjemme i Norge er ikke nok. Vi står kun for 0,2 prosent av verdens utslipp av klimagasser. Skal vi få til tiltak som monner må vi få ned utslippene fra de virkelig store forurenserne.

Dagens Kyotoavtale er den beste vi kunne fått, men den har alvorlige svakheter som må rettes opp. Den viktigste er at den bare omfatter land som står for 30 prosent av verdens utslipp. USA, og de landene der utslippene vokser mest som Kina, India og Brasil, har ikke påtatt seg utslippsforpliktelser.

 

For noen uker siden var jeg i Kina. De opplever nå en økonomisk vekst på 10 prosent i året. 1,3 milliarder mennesker på vei ut av fattigdommen. Der åpnes et kullkraftverk i uka – og de blir ikke renset. Den fattige verden kommer ikke til å bli med på en ny Kyotoavtale hvis det innebærer at den forsinker deres ferd ut av fattigdom. Vi må bidra til at det lønner seg for dem å rense.

I Kyotoavtalen er det laget egne mekanismer for at land kan ta ansvar for rensing i andre land. Vi ser nå at disse virker. Den rike verden må betale for rensing i den fattige delen av verden dersom de skal være med på en ny og forsterket Kyotoavtale. Da må vi bruke Kyotomekanismene.

 

Et annet argument er at vi får større utslippskutt ved å rense der det er billigst. Spesielt i mange utviklingsland og flere av EUs nye medlemsland kan vi få store kutt i utslippene av klimagasser til lave kostnader. Bruker vi pengene i disse landene kan vi få til mye større reduksjoner enn om all vår innsats settes inn i Norge. Vi snakker raskt om 10, 20, 30 ganger så store kutt -  eller mer - for de samme pengene.

 

Rettferdig regningsdeling

Alle land blir berørt av klimaendringene. I Norge må vi regne med villere, våtere og varmere vær. Dette kan få konsekvenser både for bosetting og næringsliv i landet vårt. Men Norge er ikke blant de mest utsatte.

Bangladesh er blant de øverste på listen over land som vil rammes hardest av klimaendringer. Når Himalayabreene smelter vil landet først oppleve flom, så vannmangel. For noen uker siden var jeg i Indonesia. De frykter at 2000 av landets 18 000 øyer vil forsvinne når havet stiger. Klimaproblemene vil ramme de fattigste hardest.

Det viktigste argumentet for at land som Norge skal bidra til rensing i fattige land er at det er rettferdig. Det er den rike delen av verden som gjennom vår økonomiske utvikling har fylt opp atmosfæren med klimagasser. Vi kan ikke hindre at andre deler av verden i å få samme økonomiske utvikling som oss. Isteden bør vi bistå dem slik at de kan hoppe over de forurensende stadiene i den økonomiske utviklingen vi selv har vært gjennom. Det gjør vi ved å ta en stor del av den regningen klimatiltak vil koste. Kamp mot global oppvarming og kamp mot fattigdom henger tett sammen.

 

Karbonnøytralitet

På Arbeiderpartiets landsmøte på torsdag la jeg fram en tre-trinnsplan for Norges klimamål framover.

Det første forslaget er at Norge skal overoppfylle Kyotoavtalen. Vår forpliktelse er å ikke øke våre utslipp med mer enn en prosent av 1990-nivå innen 2012.

Siden avtalen ble underskrevet har vi fått mer kunnskap om klimaendringene.

Vi vet nå at det haster med handling. FN-rapporten vektlegger viktigheten av å handle raskt og stort. Vi får mer ut av den innsatsen vi gjør nå enn vi får av tiltak iverksatt senere. Derfor skal Norge skjerpe sine Kyotoforpliktelser med 10 prosent.

Så må vi sette oss nye klimamål etter Kyotoavtalen utløper. Mitt andre forslag er at vi fram til 2020 skal påta oss en forpliktelse om å kutte utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp.

Debatten i Norge har i stor grad stoppet opp ved 2020-målet. Jeg mener at det er viktig å se lenger enn det. Fram mot 2050 vil det være nødvendig med enda større reduksjoner i utslippene av drivhusgasser. Derfor bør rike land bli ”karbonnøytrale”. Det betyr ikke at det skal bli null utslipp i det enkelte land. Men det betyr at for hvert eneste tonn klimagasser som slippes ut, skal det sørges for tilsvarende lavere utslipp et annet sted. Dermed blir summen av utslipp null.

Norge skal ligge i front i det internasjonale klimaarbeidet. Vi må derfor sette som mål at Norge fram mot 2050 tar ansvar for å redusere utslippene av klimagasser tilsvarende 100 prosent av våre egne utslipp. Med det blir Norge karbonnøytrale. Det er et ambisiøst mål, men et oppnåelig mål som vi kan nå gjennom betydelig innsats hjemme og ute.   

Regjeringen har gitt sin tilslutning til forslaget om 30 prosents kutt innen 2020 og støtter målet om skjerpede Kyotoforpliktelser og karbonnøytralitet innen 2050. Det gjør Norge til det første land i verden som påtar seg en slik konkret forpliktelse.

Vi trenger land som er villige til å ta sitt ansvar og vi trenger land som er villige til å gå foran. Norge tar nå på seg den oppgaven.