Hvordan ta vare på arbeidskraften og sikre en fortsatt god utvikling i norsk økonomi?

President,

”Sylvdalaren er storkna mannesveitte”.  

Slik uttrykte dikteren Aasmund Olavsson Vinje at det er arbeid som skaper verdiene.

Vi lever ikke av penger, men av hverandres arbeid.

Det er arbeidet som skaper nasjonenes velferd.

Denne erkjennelsen er grunnleggende, men har ikke opp gjennom historien alltid vært like åpenbar. Snarere tvert om:

• Lenge mente man at et lands rikdom først og fremst ble bestemt av landets beholdning av edle metaller som gull og sølv.
• Så kom fysiokratene på 1700-tallet, som mente at all rikdom sprang ut av jorden, og at jordbruket derfor var den grunnleggende produktive virksomhet.
• Økonomen og filosofen John Stuart Mill mente derimot at det eneste produktive var å produsere fysiske gjenstander.
• Karl Marx var opptatt av arbeid. Men målte verdien i arbeidsinnsats. Ikke av nytten av arbeidet.

I dag vet vi at verdier skapes av alt arbeid vi har nytte eller glede av.

Men fortsatt finnes det myter.

Noen tror det bare er i industrien eller vareproduksjon at verdier blir til.

Andre hevder gjerne at det kun er i privat sektor at verdier skapes. Mens det offentlige er en byrde som forbruker verdier som de private har skapt.

Dette er misforståelser.

• Det skapes verdier enten det er varer eller tjenester som produseres. Like viktig som at noen produserer en buss er det at noen kjører den.
• Og det skapes verdier enten arbeidet foregår i offentlig eller privat regi. Den offentlige fødestua bidrar minst like mye til å skape verdier som det private begravelsesbyrået.

Verdier skapes for hjemmemarked så vel som for eksport.

Ulønnet så vel som lønnet. Det avgjørende er at det dekkes behov og ønsker i samfunnet.

Det er sant at vi ikke alle kan leve av å klippe håret på hverandre.

Men vi kan heller ikke alle leve av å produsere spiker til hverandre.

Det er summen av hverandres høyst ulike arbeid som er grunnlaget for velferden.

Og vi trenger både industriarbeideren og barnehageassistenten.

Både turistguiden og skattejuristen.

Både lastebilsjåføren og forskeren.

Ja, selv journalister og regjeringsmedlemmer.

Alle skaper verdier.

Alle bidrar til at vi får det bedre.

Alle trengs for å øke velferden.

Arbeid er nøkkelen til så mange av våre mål.

Ingen ting er mer kraftfullt for å bekjempe forskjeller enn arbeid til alle.

Ingen ting er mer effektivt for et inkluderende samfunn enn å få folk i jobb.

Ingen ting har betydd mer for likestilling enn kvinners deltakelse i arbeidslivet.

Ingen ting gir oss sterkere rygg til å bære framtidas velferdsutfordringer enn arbeid.

President, 

I Norge har vi lykkes godt på en del områder. Vi har sammen utviklet den norske modellen. Vi er blitt kåret til verdens beste land å bo i.

Dette skyldes ikke minst at vi har lykkes nettopp med å ha folk i arbeid.

Mange er i jobb. Få er arbeidsledige.

Langt flere kvinner er i arbeid enn i de fleste andre land. At flere kvinner er i arbeid enn for noen tiår siden, betyr mer for nasjonalformuen enn olje- og gassvirksomheten.

Og det er ikke mange land hvor flere eldre er i jobb enn i Norge.

***

Nettopp fordi arbeid er så viktig, er arbeidsledighet så skadelig. 

Når arbeidsplasser forsvinner rammer det først og fremst den enkelte arbeidstaker. De største inntektsforskjeller finner vi mellom de som har jobb og de som ikke har det.

Men ledighet rammer også det større fellesskapet. Når færre skaper, blir det mindre å dele.

Å holde ledigheten nede er derfor vår viktigste oppgave i den økonomiske politikken.

Arbeid til alle er jobb nummer 1.

***

Krisen i internasjonal økonomi er ikke over. Men den kommer til uttrykk på nye måter. Det som startet som en finanskrise med fallende aksjekurser, er nå blitt en jobbkrise med stigende arbeidsledighet.

Både i USA og i Euro-området anslås arbeidsledigheten til rundt 10 prosent i år. Det betyr at 1 av 10 som ønsker jobb ikke får det. Også i vårt naboland Sverige kan ledigheten i løpet av året bli like høy.

I tillegg vet vi at mange land har bygget seg opp svært stor statsgjeld. I industrilandene er budsjettunderskuddene mer enn seksdoblet i løpet av tre år. Vi ser gjeld på et nivå som vi tidligere nesten bare har sett i forbindelse med krig. USA og Storbritannia har ikke hatt større gjeld siden de mobiliserte all sin kraft for å vinne annen verdenskrig. Mange land kan bli tvunget til å stramme kraftig inn mens ledigheten fortsatt er rekordhøy. Da er faren at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå.

***

Frykten for høy arbeidsløshet også i Norge var årsaken til at det allerede fra høsten 2008 ble satt inn massive tiltak for å bekjempe virkningene av finanskrisen.

Få land har gjort like mye.

Tiltakene kom i rett tid og var sterke nok.

Og vi fikk resultater.

Aktiviteten i økonomien vår falt mindre, og har kommet seg raskere, enn hos våre handelspartnere. Arbeidsledigheten er i overkant av tre prosent, og er dermed lavere nå enn den i gjennomsnitt har vært i Norge de 20 siste årene.

***

Så langt har vi kommet oss gjennom krisen med Europas laveste arbeidsledighet.

Det er ingen selvfølge. For få år siden var det flere land i Europa som hadde lavere eller like lav ledighet som Norge. I dag er det ingen.

Men det vil være et alvorlig feilgrep å tro at faren er over.

Vi er en del av den internasjonale økonomien.

Og vi påvirkes.

Vi må fortsatt være forberedt på at arbeidsledigheten kan komme til å øke også i Norge.

Mange norske eksportbedrifter er i en presset situasjon. Fordi etterspørsel og priser har falt, og fordi kostnadsnivået er høyt. Verftene og leverandørindustrien melder om færre bestillinger og mindre å gjøre. Mange steder langs kysten sliter fiskeoppkjøperne med å få solgt fisken, og rammes av lave priser.

Det har vært både riktig og nødvendig å bruke penger i en periode der det var fare for at norsk økonomi skulle få et kraftig tilbakeslag. Derfor var det riktig å bruke sterke virkemidler. Vi må ta vare på arbeidskraften i krisetider.

Men for høy oljepengebruk vil kunne gi et særnorsk høyt rentenivå og høyere kronekurs. Da svekker vi næringslivets evne til å konkurrere. Det er farlig for arbeidsplassene. Setter vi renta i spill, er det framtidas velferd vi spiller med.

***

Store midlertidige inntekter fra olje og gass kan gjøre at vi bruker for mye. Da får vi høye kostnader og en offentlig sektor som ikke kan finansieres over tid. Og vi får en kraftig nedbygging av industri og eksportnæringer.  På 70-tallet slet Nederland med store økonomiske problemer fordi de ikke greide å forvalte sine store inntekter fra gassvirksomhet på en forvarlig måte.

Det er dette som kalles hollandsk syke.

Den norske industrien har ikke lidd denne skjebnen. Aktiviteten i norsk industri har ikke avtatt mer enn i andre rike industriland siden tidlig på 1970-tallet.

Vi må sørge for at dette heller ikke skjer i framtida.

Den som driver fornuftig skogbruk vet at vi ikke skal avvirke mer enn tilveksten. På samme måte skal vi over tid ikke bruke mer enn avkastningen av petroleumsfondet.  Over tid skal vi ikke tære på oljeformuen.

Og husk at verdien av pensjonsfondet utgjør ikke mer enn verdien av litt over ett års arbeidsinnsats i landet vårt. Hvis det utenkelige skulle skje at vi alle satte oss ned, sluttet å arbeide og bare levde av pensjonsfondet, ville hele formuen være borte på litt over ett år.

Oljeinntektene finansierer nå hver 8. utgiftskrone på offentlige budsjetter. Framover må vi holde igjen. 

Det gjør budsjett­prioriteringene mer krevende. For det er nettopp arbeidsplasser og eksportrettet næringsliv som rammes hardest om vi ikke holder orden i økonomien.

Norge skal ikke rammes av hollandsk syke.

***

President,

I Norge har vi en flott tradisjon med at kongen sender en hilsen til alle innbyggerne som fyller 100 år.

Han får mer å gjøre hvert eneste år. I 1970 sendte kong Olav 66 slike hilsener. I år sender kong Harald vel 300. Om utviklingen fortsetter, må regenten i 2050 skrive rundt 2000 gratulasjonsbrev.

At vi lever lengre og at vi blir flere eldre er gledelig. Men det gjør utfordringene framover ekstra krevende. I 1970 var det nesten fire i jobb for hver pensjonist. I 2050 vil det bare være halvannen.

Og da blir det viktig å sikre at mange er i jobb.

President,

Det er alt dette som er bakgrunnen for at jeg i nyttårstalen varslet at Regjeringen i 2010 vil invitere til en bred samfunnsdebatt.

Vi inviterer til Samarbeid for arbeid.

En debatt om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal foredle den kunnskapen og teknologien vi trenger.

Om hvordan vi kan unngå at ungdom slutter under skolegangen.

Og om hvordan vi kan redusere sykefraværet og utstøtingen fra arbeidslivet.

I løpet av året vil regjeringens medlemmer møte folk fra ulike miljøer i hele landet til rådslag om dette.

Mandag åpnet vi også et eget nettsted kalt samarbeidforarbeid.no. Her håper vi mange vil delta i debatten.  

Rådslaget har tre hovedmål:

• For det første: Hvordan kan vi få flere i jobb?
• For det andre: Hvordan sikre kunnskap og kompetanse?
• Og for det tredje: Hvordan skape de bedriftene der framtidas arbeidstakere skal jobbe? 

1 Det første handler om hvordan kan vi bygge videre på det vi kaller arbeidslinja.

Vi gjør mye allerede.

Full barnehagedekning gjør at flere kvinner jobber mer.

Pensjonsreformen gjør det enklere å kombinere arbeid og pensjon.

Og allerede fra dette årsskiftet har vi fjernet all avkorting for alle alderspensjonister over 67 år.

Vi arbeider med endringer i uføreordningen, med økt tilgjengelighet og universell utforming, med mer og bedre norskopplæring for innvandrere. Alt vil bidra til å få flere i jobb.

Men vi må gjøre enda mer. Å lykkes med arbeidslinja er løsningen på mange av framtidas oppgaver.  

En kvart million flere går på uføretrygd, attføring, rehabilitering eller sykepenger i dag enn for 15 år siden. Hvis antall personer på slike ytelser i 2010 hadde vært på samme nivå som for to år siden, ville utgiftene på statsbudsjettet vært 11 milliarder kroner lavere.

La meg understreke at ingen arbeidstakere skal frykte for eller be om unnskylding for å være syke. Vi vil at syke mennesker skal bli friske, ikke utrygge. Sykelønn og andre ordninger er rettigheter vi har kjempet fram og som vi vil verne om.

Vi skal forsvare sykelønnsordningen. Ikke det høye sykefraværet.

Derfor er vi sammen med arbeidslivets parter nå i gang med å forhandle om en ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene må sammen ta ansvar for å hindre utstøting og redusere fravær.

***

Skal vi lykkes med å få flere i jobb, tror jeg vi må endre tankemønster.

Vi må oppheve det skarpe skillet mellom det å være helt frisk og helt syk.

Mellom det å være helt arbeidsfør og helt ufør.

Mellom det å være helt yrkesaktiv og helt pensjonist.

For mange vil det være godt både for helse og trivsel å være i en form for aktivitet. Godt å ha kontakt med arbeidslivet på en eller annen måte. Også når man ikke kan yte hundre prosent hundre prosent av tiden.

2 Vi trenger ikke bare mer arbeidskraft og flere i arbeid. Vi trenger også arbeidskraft som er kvalifisert og kompetent.

Da trenger vi et utdanningssystem med god kvalitet som gir gode resultater. Vi trenger forskning og vi trenger et arbeidsliv hvor folk får utvikle sin kompetanse underveis.

En av de store utfordringene er frafallet i skolen. Nesten alle starter i videregående skole. Men 1 av 3 fullfører ikke.

Dette er svært alvorlig. For videregående opplæring er en nøkkel til arbeid og til studier.

De fleste unge som mottar uføretrygd har falt fra videregående opplæring.

Vi vet at mange skoler har gode erfaringer med tiltak for å redusere frafallet. Dette er erfaringer vi er nødt til å dele.

Vi må ha tettere oppfølging av de som er i faresonen, og vi må bedre yrkesopplæringen.

Mandag møtte jeg rektor Elin Stavrum på Sogn videregående skole. Hun møter en skolehverdag med høyt frafall. Men hun er veldig klar på at vi ikke må senke ambisjonene for elevene.

På at vi må holde læringstrykket oppe.

”Elevene er ikke lei skolen. De er lei av å ikke lære på skolen”, er hennes budskap.

I dag snubler for mange unge i startgropen og kommer ikke ordentlig i gang med livet sitt.

I framtidas kunnskapssamfunn vil stadig flere jobber kreve utdanning.

For å lykkes med arbeidslinja må vi derfor også lykkes med utdanningslinja.

3 Men det hjelper ikke å få mer arbeidskraft og kvalifiserte mennesker om vi ikke har levedyktige bedrifter hvor de kan jobbe. 

For skal vi leve av hverandres arbeid, trenger vi bedrifter og virksomheter i alle deler av landet som er kreative, framtidsrettede og lønnsomme.

En av sju personer som jobber i private bedrifter arbeider i virksomheter som ikke fantes for fem år siden.

De store industrilokomotivene er viktige. Men det er også nyetableringer, gründervirksomhet, de titusener av små og mellomstore bedriftene som utgjør hoveddelen av norsk næringsliv.

Vi søker gode svar på hvordan vi kan gjøre det lettere å starte næringsvirksomhet.

På hvordan vi kan utnytte mulighetene for næringsutvikling i alle deler av landet.

På hvordan vi kan utvikle den kunnskap og teknologi som næringslivet trenger og hvordan vi kan utvikle et grønnere næringsliv.

På mandag startet jeg dagen på Opera software, før jeg sammen med flere andre statsråder møtte en rekke gründere fra hele landet. Møtet gjorde inntrykk. Deltakerne fortalte om hvilke utfordringer de har opplevd – hvilke hindre som står mellom en ide og en suksess.

Staten kan og må bidra på mange måter.

Vi har et bredt virkemiddelapparat for å bidra til næringsutvikling over hele landet. Tiltakene spenner vidt – fra gradert arbeidsgiveravgift til Innovasjon Norges ordninger. Gode veier og jernbane, gode telekommunikasjoner og et godt utbygd bredbåndsnett, avansert forskning og en veldrevet og omstillingsdyktig offentlig sektor er viktige bidrag.

Likevel er vårt viktigste bidrag å holde orden i økonomien. 

Det betyr at vi må sikre en forsvarlig bruk av oljeinntektene. Bedriftene er avhengige av at vi unngår et særnorsk press på rente og krone.

Orden i økonomien handler også om å ta hensyn til de konkurranseutsatte arbeidsplassene i lønnsoppgjørene.

Vi har klart å holde fast ved en modell der konkurranseutsatt sektor forhandler først. Vi vil legge stor vekt på at dette videreføres.

En god velferdspolitikk er også viktig for bedriftene. I går var jeg i Porsgrunn. Der møtte jeg Aleksander Farstad, som leder et firma som nylig er kåret til et av de hundre mest lovende IT-firmaer i verden.

Han understreket at en viktig årsak til at han våget å ta risiko ved å starte opp en bedrift, er at vi i Norge har et godt sikkerhetsnett.

Vi vet at trygge mennesker tør å satse. Om vi er gode til å dele, skaper vi også mer.

President,

Det å lytte til andre. Det å ha innspill og dialog mellom ulike aktører og parter. Det er en viktig del av den norske samfunnsmodellen.

Derfor ønsker Regjeringen idéer og innspill til ny politikk. Vi ønsker engasjement, dialog og deltakelse. Og vi ønsker å forankre nødvendigheten av ansvarlighet og langsiktighet.

Debatten i seg selv kan øke bevissthet og kunnskap om viktige samfunnsspørsmål. Gode forslag til løsninger i den enkelte skole, bedrift eller etat kommer ofte som resultat av diskusjoner og utveksling av idéer mennesker imellom.

Vi håper denne debatten vil føre til en god diskusjon i de videregående skolene om hvordan de kan redusere frafallet. Og på arbeidsplassene om hvordan de kan redusere sykefraværet. Vi har sett før at økt oppmerksomhet om høyt fravær kan ha bidratt til å få fraværet ned.

***

Samarbeid for arbeid handler om en tenkemåte. Om en visjon for hvordan vi skal ta vare på det mest verdifulle og dyrebare vi har: Hverandres arbeid.

Regjeringen vil følge opp på en rekke områder:

• Vi arbeider tett sammen med partene i arbeidslivet for å få en ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Og vi legger stor vekt på det inntektspolitiske samarbeidet. 
• Vi vil legge fram en stortingsproposisjon om arbeidsmiljø og en melding om uføretrygd.
• Og vi vil legge fram saker til Stortinget som skal bidra til arbeidsplasser og verdiskaping – blant annet en petroleumsmelding og en landbruksmelding. 
• Også i nasjonalbudsjettet for 2011 vil Samarbeid for arbeid bli omtalt og fulgt opp.

Men det er ikke antall dokumenter og meldinger som avgjør om Samarbeid for arbeid lykkes.

• Vi lykkes dersom vi greier å holde arbeidsledigheten lav.
• Vi lykkes om vi får sykefraværet ned. 
• Vi lykkes om vi får ned frafallet i den videregående skolen. 
• Og vi lykkes om vi skaper nye bedrifter og nye arbeidsplasser.

President,

Vinjes ord om at penger er ”storkna mannesveitte” er sagt for over 150 år siden, men gjelder fortsatt.

Vi trenger et samarbeid for arbeid for å trygge framtida og vår felles velferd.

Jeg vil gjerne invitere Stortinget til dette samarbeidet.