Om effektiviteten i norsk humanitær bistand

Sak: Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av effektiviteten i norsk humanitær bistand. Innst. S. nr. 150 (2008-2009) og Dokument nr. 3:2 (2008-2009).

La meg først takke for at vi har fått en god rapport og en god innstilling fra Stortinget om effektiviteten i Norges humanitære bistand. Det er viktig at vi diskuterer dette. Det er store penger vi bevilger, og det er stort engasjement bak den hjelpen vi gir – og forsøker å gi.

Humanitære spørsmål er en viktig del av den samlede utenriks- og utviklingspolitikken, og den gis nå en bred omtale i stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk som er lagt fram. Så har vi også lagt fram en strategi for vårt arbeid på dette området, som det er blitt referert til av flere talere. Her er for øvrig mange av de hensyn Riksrevisjonen tar opp, allerede tatt opp til behandling, og vi har prøvd å stake ut en vei videre.

Vi tar de kritiske merknadene på største alvor. La meg bare kort si at vi har merket oss alle de positive merknadene også, det skal jeg ikke dvele ved her, men jeg oppfatter at det er en bred enighet i denne sal om denne form for norsk engasjement.

Rapporten fra Riksrevisjonen får fram de gode resultatene og områder hvor vi kan og bør bli bedre. Det tar vi på alvor, og vi har laget en egen oppfølgingsplan for å svare på dette.

La meg kort kommentere noen av komiteens merknader.

For det første til representanten Lånke: Det er klart at dårlig tid kommer alltid til å være et kjennetegn ved denne type arbeid, hvor det stort sett handler om å svare på veldig akutte kriser. Vi kan forberede, og vi kan forebygge, men krisene er alltid nye og sammensatte og krever en stor grad av improvisasjon. Det må vi også legge til rette for at kan skje.

Det etterspørres bedre samarbeidsordninger med etablerte humanitære organisasjoner. Det er et godt poeng, og det ønsker vi å forbedre gjennom den dialogen vi har med norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner.

På resultater og måloppnåelse er jeg enig i at vi bør bli bedre til å analysere og informere om resultater og oppnåelse av mål, selv om jeg mener vi i dag har rik tilgang til informasjon om de resultatene vi oppnår.

I samarbeid med Norad styrker vi arbeidet med resultatrapportering og evalueringer, inkludert internasjonalt evalueringsarbeid som vi er en del av. Det humanitære området omfattes allerede av Norads samlede resultatrapport for norsk bistand, og i tillegg vil vi lage en årlig resultatrapport for det humanitære området.

Når det gjelder kapasitet og effektiv forvaltning, peker komiteen på behovet for å sikre tilstrekkelige ressurser til vurdering, kvalitetssikring osv. Jeg kan forsikre om at prioritering av de begrensede ressursene utenrikstjenesten har, er høyt på min dagsorden. Vi må se på både kapasiteten og måten vi jobber på.

Vi er i ferd med å innføre bedre verktøy i tilskuddsforvaltningen og oppretter en egen forvaltningsseksjon i den avdelingen som forvalter de humanitære midlene.

Vi har også skjerpet kravene til organisasjonene når det gjelder tilskuddsforvaltning, og vi har opprettet en egen sentral kontrollenhet i UD for å følge opp vår nulltoleranse for korrupsjon.

Så er det også reist spørsmål om ettårige versus flerårige avtaler. Her er vi ute etter fleksibilitet. Dette området skiller seg fra den langsiktige utviklingsbistanden.

Riksrevisjonen anerkjenner at vi har vært blant de mest fleksible humanitære giverne. Det må vi ta vare på. Det vil fortsatt være viktig å kunne gi enkelttilskudd med en ettårig ramme.

Samtidig må ikke alle midlene være like fleksible, og vi tar poenget om å sikre forutsigbarhet og mer langsiktighet også på dette området.

Vi vil nå inngå pilotprosjekter for flerårige samarbeidsavtaler med utvalgte organisasjoner innenfor sentrale land og temaer.

Når det gjelder merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener jeg at deler av dette er håndtert i den tilnærmingen vi har til flertallets kommentarer. Men la meg kort nevne noen punkter.

Forslaget om å endre budsjettproposisjonen for å gi Stortinget mulighet til å få bedre kontroll tar vi oss ad notam og ser på hvordan formatet kan bli bedre. Det gjør jeg sammen med miljø- og utviklingsministeren.

Økt fokusering på resultater og måloppnåelse har jeg vært inne på. Bedre sluttrapporter fra organisasjonene er viktig i dialogen med dem.

Konsentrasjon om færre land er jeg ikke enig i. Denne type innsats handler om å svare på kriser der de oppstår. Det er ikke antall land som her er avgjørende, men hvor krisen er, og vår kapasitet til å kunne nå fram. Her mener jeg at sammenligningen med Sveriges reduksjon av antall bilaterale samarbeidsland for bistand – med respekt å melde – halter.

Så til innlegget fra Fremskrittspartiet. Det var et merkelig innlegg, vil jeg si.

Fremskrittspartiet foreslår – så vidt jeg har forstått – å øke Norges humanitære engasjement, altså bruke mer penger på det som vi diskuterer i dag, mens representanten Tybring-Gjedde brukte all sin tid på å snakke om at vi ikke får resultater av bistanden, og at vi slik sett bør kutte ned på den.

Det er jo et kjent fremskrittspartiargument, men det hører kanskje ikke hjemme i denne debatten – på et område hvor Fremskrittspartiet ønsker å øke innsatsen. Så her syntes jeg det var mye rart.

Når det gjelder Zimbabwe, er det faktisk slik at Norge ikke gir bistand, men vi gir humanitær støtte til en katastroferammet befolkning – utenfor myndighetenes kontroll. Representanten Tybring-Gjeddes teori – som jeg mener er fantastisk i historisk sammenheng – om at ved å hjelpe de fattige gjør vi dem enda fattigere, mener jeg er en teori som ikke tåler lys. Jeg vil foreslå et bedre verk av Alf Prøysen enn det representanten her viste til, for å illustrere effekten av norsk utviklingshjelp.

Til sist: Det er viktig for oss å ha en debatt både om retningen, om målene og om den langsiktige strategien for dette arbeidet – og selvfølgelig også om kontrollen med at pengene utvikles på en god måte.

Derfor er det med respekt for det gode arbeidet Riksrevisjonen har gjort, at vi allerede er i gang med en grundig evaluering og et grundig forsøk på å forbedre våre arbeidsformer og våre prosedyrer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola T. Lånke (KrF):
Misforståelser kan lett oppstå. Jeg er ikke så sikker på om denne komiteen er den rette til å ta opp dette spørsmålet, men i rapporten har det vært pekt på at ressursknapphet – ikke minst ved utenriksstasjonene – er en viktig faktor som gjør at man ikke klarer å følge opp disse prosjektene. Vi har all grunn til å være stolte av hva Norge – UD, Regjeringen og for så vidt også Stortinget – gjør som aktør i forbindelse med humanitære katastrofer og kriser, men akkurat dette synes jeg er et viktig punkt, som vi finner grunn til å stille spørsmål om.

Hvor stort er omfanget av dette? Hva skyldes det at man stadig peker på ressursknapphet som en faktor som gjør at man ikke kan følge opp disse ulike prosjektene godt nok? For det er en svakhet som igjen vil føre til at man ikke kan gjøre en så god jobb neste gang. Så jeg ønsker utenriksministerens svar på dette.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Det henger sammen med at dette er et komplekst spørsmål. Jeg skal ikke legge all vekt på ressursknapphet, men det er slik at vi har fått en betydelig økt tilgang på ressurser som skal gå til de konkrete målene på bakken, men vi har ikke tilsvarende økt ressursene som vi kan bruke på den administrative kapasiteten.

Så forsøker vi å vri på og frigjøre ressurser for å kunne styrke også den, men det er hele veien en utfordring. Det er også en sunn utfordring, for det betyr at vi må forsøke å forbedre, forenkle og effektivisere måten vi arbeider på. Men dertil kommer nok at midlene for å kunne satse både på bistand og på det humanitære området har økt, og det er bra.

De kravene vi stiller til kontroll, effektivitet og gjennomføring, innebærer slik sett også økt innsats fra våre folk. Vi har da forsøkt å legge mer ut til ambassadene, som er nær der problemene er, men det kan påføre de ansatte der store arbeidsbyrder. Og da kan svaret ikke bare være at vi én til én skal øke antall folk ute – vi må også effektivisere. Dette har vært en utfordring, og jeg tror det kommer til å være en utfordring også i årene som kommer.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):
For å følge opp representanten Foss’ siste innlegg: Jeg har ikke noe problem med å være enig med ham i det meste av det han sa. Jeg har også vært i en situasjon hvor jeg har sendt søknader til Utenriksdepartementet om støtte, og jeg har fått flere av dem avvist. Jeg tror nok at opplevelsen hos humanitære organisasjoner i Norge er at det ikke er noen enkel parademarsj å få innvilget støtte.

Det er viktig at vi er kritiske og stiller krav til de organisasjonene som søker, samtidig som vi ønsker å ha et nært forhold til de mest operative og de med internasjonal tyngde, fordi vi må handle raskt. Så dette tar vi med oss. Særlig siden volumene har økt, er det viktig at vi er i stand til å opprettholde et kritisk blikk og også kunne gi avslag når det er nødvendig.

Ellers er jeg helt enig i at det er viktig for legitimiteten å ha et kritisk fokus på den langsiktige bistanden og den humanitære bistanden. Det har vært miljø- og utviklingsministerens og min hensikt så lenge vi har hatt ansvar, å invitere til en slik kritisk debatt og ønske den velkommen, fordi vi faktisk tror det bedrer legitimiteten til det nødvendige, nemlig fortsatt å bidra til internasjonal solidaritet.

*****

For hele debatten og alle øvrige innlegg: www.stortinget.no