Noen perspektiver på Nansen og norsk utenrikspolitikk

(Tale ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, som ble fremført av statssekretær Gry Larsen.) 

Momenter som talen baserte seg på.
Må sjekkes mot framføringen

• Takk for invitasjonen. (Egen personlig innledning ved Gry Larsen, flere kjente ansikter, kjenner denne regionen. Mediebildet i dag: Libya).

• Nansen var også et mangesidig menneske. En multibegavelse. (Og skeptisk til politikere! Mente vi manglet handlekraft! Nansens utålmodighet.) Jeg skal i mitt innlegg hente fram noen få emner.

• På utenriksministerens kontor ser vi mot Fridtjof Nansen hver dag: Et portrett i helfigur, med hund, henger der, malt av vennen og naboen Erik Werenskiold (som var en veldig produktiv kunstner og Nansen sto ofte modell, slik han hadde gjort for tegningene til nyutgivelsen av Snorres kongesagaer). En sommer- og solskinnsdag ute på Polhøgda, i sterke, lyse, lette farger. Nansens liv var ikke alltid slik. Og han ser på oss alle fra bildet med et blikk som om han bærer verdens samvittighet, som om han spør: ”Har dere gjort nok i dag?”

• Da Aftenpostens lesere i november 1999 kåret det 20. århundres mest betydningsfulle nordmann, ble det Fridtjof Nansen. Det overrasket ingen. 

• Han kunne ha blitt det for over 100 år siden også. Så kjent (kjendis!), ruvende, sagnomsust og myteomspunnet var Nansen allerede i sin egen samtid. Allerede før han hadde fylt 30 år, var han vår fremste rikskjendis, et idol, et forbilde, en helt. Gjennom resten av sitt liv forble han et slikt nasjonalikon – foregangsmannen, eneren – som nådde stadig større bragder, på flere og flere arenaer: Polarpioneren, vitenskapsmannen, antropologen, forfatteren, tegneren, diplomaten, statsmannen, humanisten, verdens første høykommissær for flyktninger, sentral i arbeidet til Folkeforbundet (FNs forløper), fredsprisvinner...

• Jeg skal løfte fram noen sider av to søyler fra hans liv og virke, og begrense meg til disse:

• I) Nansen, Arktis og nordområdene,
• og II) Nansen, internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter.

På alle disse områdene vil dere få gode presentasjoner og forelesninger etter meg i dag og i morgen. Overskriften for min del, som Hareide nevnte, er ”Nansen og norsk utenrikspolitikk”.

For det første: Fridtjof Nansen og nordområdene, Arktis, de polare områdene

• Med ferden over Grønland i 1888 fremsto 27 år gamle Fridtjof Nansen med ett som Norges fremste samtidige nasjonalhelt. En skikkelse som personifiserte nasjonens selvbilde i en lett idealisert, sterk og tidsriktig utgave. En ung nasjon, ennå ikke løsrevet fra Sverige, men med en stolthet og sterk trang til selvstendighet.  

• Han var polarpioneren – den egenskapen ved Nansen som særlig skulle appellere til samtidens og ettertidens sans for det spektakulære, eventyrlige.

• En egenskap med mange fasetter. Han var: Idrettsmannen, sportsmannen i sin aller ”norskeste” form: skiløperen (av Nansen utpekt som Norges nasjonalidrett) som gikk foran og viste veien, gikk opp løypa, ut i naturen, til friluftsliv og naturopplevelser, naturen som arena for å oppøve ferdigheter, mestre krevende utfordringer, teste og tøye fysiske og psykiske grenser.

• Foregangsmannen i isødet – som med utferdslyst, virketrang og vågemot trengte ut i det kalde, mørke og ukjente, som fryktløst gikk opp løyper der hvor ingen før hadde vært. Bjørnsons poeng i talen i 1896: Ut i det store ukjente.

• Oppdageren og polarforskeren, som med vitebegjær og kunnskapstørst som drivkraft, kartla og samlet inn kunnskap om ukjent land og hav i verdens ytterkant.

• For husk dette: Det var et trekk i tiden at ”kartets hvite flekker” skulle beseires og erobres. Om ikke militært og politisk (for et land som Norge) – så i form av å skaffe seg ny kunnskap og mestre naturens, klimaets og geografiens utfordringer. 

• Ved sine polarekspedisjoner var det nettopp Nansen som skulle sette Norge på polarverdenskartet. Skiferden over Grønland ble fulgt opp med Fram-ekspedisjonen fra 1893 til 1896 – inklusive den uhørt dristige tomannsferden med Hjalmar Johansen til 860 14’ N. En prestasjon som imponerte en hel verden med dens eventyrlige kombinasjon av mot og dristighet, visjonsrikdom og polare ferdigheter.

• Men ingen i verden hadde vært nord for 85. breddegrad! Ingen visste hvordan det så ut der. Det var helt hvite flekker på kartet. Og i alle fall hadde ingen kommet levende tilbake. Men fra Fram-ekspedisjonen kom alle hjem, nær sagt mirakuløst, i en seiersrus langs norskekysten.

• Ved sine ekspedisjoner bidro Fridtjof Nansen til å skape vår identitet som polarnasjonen Norge. Skapte Norgeshistorie, verdens polarhistorie. Enorm symbolsk betydning.

• Ved sitt karismatiske eksempel inspirerte Nansen også andre av sine landsmenn – med Roald Amundsen i spissen (2011/1911, 100 år siden Sydpolekspedisjonen) – til å utføre nye og stadig mer spektakulære stordåder i utforskningen av polarområdene. Oppdagerne. Eventyrerne. Forskere.

• Og: dette ble en arena hvor Norge raskt inntok en ledende rolle. En hovedrolle, som vi har beholdt. For husk: Norge i år 1900: En ung nasjon, 2,2 millioner innbyggere, stor fattigdom, høy barnedødelighet – 9,1 % av de nyfødte døde før de fylte ett år. Forventet levealder for menn 51 år, for kvinner 55 år. Nansens bragder i isødet ga en enorm selvtillit og stolthet til en ung nasjon. Hva kunne ikke Norge klare? Styrke, mot, utholdenhet.

• Nordområdene: Norge er nordvendt, og samtidig vendt ut mot havet. Nansens ferder gikk nordover og over havet. Målet: å frembringe kunnskap om Ishavsområdene og Arktis. Kunnskap om utfordringer og muligheter de nordlige polarområder byr på. 

• For oss går det på mange måter en 120 år lang linje til i dag: Nordområdesatsingen (2005/2006): Det må være en del av arven etter Nansen at vi fortsatt stiller opp nye, ambisiøse mål å strekke oss etter. I så måte går det en tydelig strekning fra Nansens virke og til Regjeringens nordområdestrategi (desember 2006). Dette er både utenriks- og innenrikspolitikk. 

• Selve ”fortellingen” i Nordområdesatsningen er den samme: Nærvær, aktivitet, kunnskap. Med andre ord: Vi trekker veksler på Nansens virke, Nansens ånd, over 100 år etter.

• Forskning og kunnskap, fremskaffe og anvende kunnskap. Være ledende. Fra vår strategis syv politiske hovedprioriteringer, merk retorikken i dag: ”Vi skal være helt i front internasjonalt når det gjelder utvikling av kunnskap om, for og i nordområdene”. ”Vi skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene”. 

• Fra 2005/2006 og til neste trinn, Nye byggesteiner i Nord fra mars 2009, er konkrete satsinger definert og iverksatt. Ikke minst er f.eks. Framsenteret (fra polarfartøyet) et eksempel på ambisiøse perspektiver. Jeg kunne nevne mange, mange flere (se UDs websider).   

• Nordområdesatsingen er, slik sett, en bestanddel i vår samlede satsing som polarnasjon – en stadfestelse av den nasjonale identitet som Nansen – humanisten fra isødet – var med på å skape.

• Og mye har skjedd på 100 år i Nansens ånd: Internasjonal lov og rett og reguleringer. Havretten. Kyststatene: behov for å utvide sine farvann, utnytte mineralressurser, beskytte fiskebestander eller føre kontroll med utslipp. (Tatt opp i Folkeforbundet, senere i FN som holdt sin første havrettskonferanse i 1956 (UNCLOS I, i Genève) og den tredje konferansen som varte til 1982 og resulterte i Havrettskonvensjonen (territorialfarvann: 12 n mil, økonomisk sone: 200 n mil, sokkel, sikre marine miljø mot forurensning, osv.).

• I dag: Ikke et kappløp mot hvite flekker på kartet. Kartet har linjer, og færre og færre av disse er stiplede.

• Og for vår egen del: Delelinje til havs i nord med Russland.

• Jeg vil stoppe opp her ved en side ved Nansens rolle som polarpioner, som lett kommer i skyggen: Vitenskapsmannen Nansen: Kan hende litt mindre spektakulært, men ikke mindre viktig: Nansens innsats innen havforskningen – også et felt hvor Norge skulle komme til spille en ledende rolle (og jf. paralleller i dag):

• Han gjorde f.eks. den revolusjonerende oppdagelsen at havet i disse farvannene, etter hans målinger, var nesten 4.000 meter dypt, det var en av de største oppdagelser i siste halvdel av 1800-tallet. Frem til da hadde man gjort målinger kun ned til 150 meter. (Mye om dette i en ny flott bok om Nansen av Harald Dag Jølle). 

• Ved siden av det rent faglige, bidro Nansen til å forbedre instrumentene som trengtes til forskning: Det er interessant å se at (prinsippene ved) hans Nansenflaske, som er et instrument til å hente vannprøver fra forskjellige dyp, faktisk fortsatt brukes (delvis) den dag i dag. (Dvs. en modifisert versjon av den). Jeg kan vise den fram her, en medarbeider fra Frammuseet har tatt den med.

For det andre: Fridtjof Nansen, internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter.

• Nansen var en statsmann, (politiker) og humanist.

• Statsmann – for Norge: Hans innsats før 1905 for en fredelig prosess som ga løsrivelse fra Sverige, samle støtte fra stormaktene til dette og overbevise vårt nye dansk-britiske kongepar om å ta jobben; og

• Hans avgjørende rolle i 1905 for normalisering av Norges utenriksforbindelser under og etter unionsoppløsningen – og deretter som vår første ambassadør i London.

• Som Folkeforbundets første Høykommissær for flyktninger (1921) var Nansen mannen som organiserte hjelpearbeidet for det store antallet mennesker som i kjølvannet av 1. verdenskrig var på flukt fra krigshandlinger, forfølgelse, etnisk rensning og folkemord. Sistnevnte særlig når det gjaldt Armenia – et land hvor takknemligheten over Nansens humanitære innsats stadig holdes i hevd som en del av nasjonens levende historie.

• Ble tildelt Nobels fredspris i 1922 etter sin innsats – særlig for å avhjelpe sultkatastrofen i Sovjetunionen.

• I dag er menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett en helt sentral del av utenrikspolitikken. Det var det på ingen måte på Nansens tid, men Nansen var med og formet, tolket begrepene, la grunnlaget, jobbet i felt og i konferanserom, søkte å overbevise, bygde nettverk, samlet støtte. Karismatisk, utålmodig, med stor autoritet, meget godt kjent internasjonalt.

• Nansen spilte en stor rolle når det gjaldt beskyttelse av sivile rammet av væpnede konflikter – primært med fokus på flyktninger. Hans arbeid har hatt stor innvirkning på den senere utviklingen av humanitærretten.

Som dere vet: Internasjonal humanitær rett vokste frem på slutten av 1800-tallet som en reaksjon på de lidelser man hadde sett på slagmarken.

Fokus på beskyttelse av sivilbefolkningen i humanitærretten vokste virkelig frem på grunnlag av det enorme omfanget av menneskelige lidelser man hadde sett i første verdenskrig – men særlig under den annen verdenskrig og i konflikter i tiårene etter. Nansens humanitære innsats for flyktninger på 1920-tallet la grunnlaget for økt ansvar internasjonalt for beskyttelse og assistanse.

I dag nyter internasjonal humanitærrett – som er nedfelt blant annet i de fire Genève-konvensjonene med tilleggsprotokoller – universell tilslutning. Grunnleggende prinsipper er: Det er forbudt å rette krigshandlinger mot sivile, og sivilbefolkningen skal i størst mulig grad skånes for virkningene av væpnet konflikt.

• Ideen om menneskers individuelle rettigheter har røtter langt tilbake i historien, ingen sivilisasjoner, kulturer eller religioner kan kreve eksklusiv opphavsrett til disse grunnleggende ideene.

Både den moderne forestillingen om menneskerettighetene – og begrepet flyktning – er nært knyttet til fremveksten av det europeiske statssystemet etter freden i Westfalen (1648), og enda tydeligere etter første verdenskrig.

Første verdenskrig ga nye dimensjoner til menneskelig lidelse. Dette fremtvang behovet for løsninger på tvers av frontlinjene og på tvers av nasjonalstatene. Nansen så dette bedre enn noen.

• Nansenpassene fra 1922 var en genial nyvinning, som raskt fikk bred internasjonal anerkjennelse. Hundretusener av statsløse fikk gyldige identitetspapirer, noe som gjorde det mulig for dem å krysse grenser, reise til et annet land som ville akseptere dem.

• Dette dannet grunnlaget for det flyktningsystemet vi kjenner i dag.

Fridtjof Nansen var en pioner for en ny type humanisme i sin samtid. Nansens innsats for mennesker på flukt, ja hans menneskesyn, baserte seg på ideer som var nye på hans tid, men som er helt grunnleggende for oss i dag.

Nansen målbar ideer som 18 år etter hans død, i 1948, ble sentrale i FNs menneskerettightserklæring og de konvensjonene som senere vokste frem: At alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. At dette ikke er avhengig av statsborgerskap og materiell rikdom. Statssystemets brutale svik mot menneskeheten under Den annen verdenskrig la grunnlaget for det sterke menneskerettighetsvernet vi har i dag.

Internasjonalt står minnet om Nansen særlig sterkt i Russland og Armenia og i alle miljøer med ansvar for flyktningspørsmål. Allerede i 1954 innstiftet UNHCR Nansenprisen, som (fortsatt) deles ut til personer som har gjort en særlig innsats for å tale flyktningenes sak. Når Flyktningkonvensjonen i år fyller 60 år og Konvensjonen om reduksjon av statsløshet 50 år, inngår feiringen av 150-årsjubileet for Nansens fødsel i det UNHCR kaller ”the year of commemorations”, en trippelmarkering. Det sier noe om hvor sterkt Nansens navn fortsatt står i det internasjonale humanitære samfunnet.

Verden er forandret, husk: I dag: Sivile er de som rammes hardest av krigshandlinger. Sivile tap i første verdenskrig utgjorde 5 % av krigens ofre, mot 48 % i annen verdenskrig og 70 % i Vietnam-krigen. I væpnede konflikter verden over ser vi i dag omfattende sivile tap, enorme ødeleggelser, skader som fortsetter å ramme befolkningen i mange år etter at konflikten har opphørt.

Konfliktenes art har også endret seg dramatisk siden Genève-konvensjonene ble vedtatt. Fra de tradisjonelle kriger mellom to statlige hærstyrker, anslår vi nå at 90-95 % av all organisert vold siden 1990 er et resultat av interne væpnede konflikter.

Vi ser også at kamphandlinger i stor grad finner sted innenfor tettbebygde områder, noe som medfører at sivile rammes i enda større grad.

I tillegg: ny våpenteknologi på markedet som utfordrer grensene i humanitærretten.

Internasjonal humanitærrett: har vist seg å være fleksibel nok til å beholde sin relevans også under endrede forhold. Men: nødvendig å ha et klart fokus på hvordan reglene skal forstås og praktiseres, for å sikre tilstrekkelig beskyttelse av sivile og andre sårbare grupper.

Viktig i dag: Holde spørsmålene høyt opp på den internasjonale dagsorden. Sikre bredt eierskap, også utenfor Vesten. I samarbeid med blant annet ICRC har Norge satt igangsatt en serie regionale konferanser for å øke respekten for IHL i moderne konflikter. (”Reclaiming the protection of civilians under IHL”).

Viktig også å sørge for utvikling av regelverk. Dette er gjort bl.a. på våpensiden: Forbudet mot anti-personellminer (1997) og Forbudet mot klasevåpen i (2008). Og ATT.

Som jeg har sagt: Nansen var ingen tilbakeskuende person. I dag, vår egen fremtids utfordringer: All grunn til å frykte at klimaendringer, økt press på naturressurser, også i en del tilfeller vil gi seg utslag i væpnede konflikter. Klimarelatert flukt. Begrepet ”miljøfordrevne” (til erstatning for ”klimaflyktninger”) i tråd med UNHCRs policy.

En av de store utfordringer vi står overfor i dag er flukt og migrasjon som følge av naturkatastrofer og endringer i livsgrunnlag. Økende antall klima­relaterte naturkatastrofer – orkaner, tørkekatastrofer, voldsomme regnperioder og oversvømmelser. (Hyppigheten av naturkatastrofer har økt fra omtrent 200 til 400 over de siste 20 årene). Også en økning i antall dødsofre som følge av jordskjelv. Noen av endringene kan føres tilbake til klimaendringer, andre kan det ikke.

De som rammes har behov for beskyttelse. Sluttdokumentet fra Cancun, et eget punkt: statene inviteres til: å ”iverksette tiltak for å styrke forståelsen, samordningen og samarbeidet mht. klimarelatert flukt, migrasjon og planlagt relokalisering – der hvor det er passende – på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå.”  Det er her etablert et grunnlag for å diskutere de humanitære konsekvensene klimarelatert flukt i ulike fora.

For å få mer kunnskap om temaet, for å drøfte det som i flyktningsammenheng kalles beskyttelsesgapet, inviterer Regjeringen til en stor internasjonal konferanse i Oslo i starten av juni: The Nansen Conference on Climate Change and Displacement. Vil samle internasjonal ekspertise på klimarelaterte naturkatastrofer, forebygging og humanitær respons.

Her er vi igjen tilbake til Nansen. Hans arv – som vitenskapsmann og humanist – utgjør et svært aktuelt bakteppe for konferansen om klimaforandringer og flukt.

Mye å lære av Nansen – også i dag. Utålmodigheten, menneskeverdet, dette at det går noen lange linjer, vi bærer arven etter Nansen, se framover.