Et globalt fellesskap

Aldri før har menneskeheten vært knyttet tettere sammen i det jeg vil kalle et globalt skjebnefellesskap.

Skjebnefellesskapet springer både ut fra felles verdier og de felles utfordringer vi mennesker fra ulike deler av verden må håndtere – sammen. Vår viktigste felles verdi er nedfelt i FNs menneskerettighetskonvensjon: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De utfordringer eller trusler som knytter dette globale fellesskapet sammen – de store saker som angår oss alle – er blant annet klimaendringene, nedrustningsspørsmål, global fattigdom og internasjonal terrorisme. 

Da De forente nasjoners pakt ble undertegnet i San Francisco 26. juni 1945, var det nettopp skjebnefellesskapet som FNs grunnleggere ville styrke. For i bunn og grunn er det dette FN er: en pakt, en enighet og et løfte. Den annen verdenskrig viste hvor forferdelig galt det kan gå hvis dette fellesskapet går tapt. FN måtte gjenvinne troen på det globale fellesskapet; skape en organisasjon som ”ikke nødvendigvis kan bringe oss til himmelen – men redde oss fra helvete”, som en amerikansk politiker en gang spissformulerte det.

Løftet er dette: ”Vi, De forente nasjoners folk som er bestemt på å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten” og ”sikre at væpnet makt ikke brukes uten i felles interesse”. FNs pakt etablerte en verdensorganisasjon som står på tre bein: internasjonal sikkerhet, økonomisk utvikling og mellommenneskelig forståelse. 

I dag, 66 år etter, har vi gjort store fremskritt. Gjennomsnittlig levealder i verden har steget med nesten 20 år. Fra 1970-tallet og til i dag er analfabetismen halvert. Andelen mennesker som lever i land med demokratiske styresett er mangedoblet. Det er færre kriger og krigene tar færre liv. FN har stått helt sentralt for å få til denne utviklingen.

Men verdenssamfunnet har ikke alltid klart å leve opp til løftet om at væpnet makt kun skal brukes i felles interesse. Operasjon Dagsverk 2011, som går til prosjekter i Rwanda, minner oss om akkurat dette. At verden vendte Rwanda ryggen i 1994, da landet ble rammet av folkemord, er en skamplett på menneskehetens samvittighet. I forbindelse med tiårsmarkeringen av folkemordet satte FNs daværende generalsekretær Kofi Annan ord på nettopp dette: ”Folkemordet i Rwanda skulle aldri, aldri ha skjedd. Men det skjedde. Det internasjonale samfunnet sviktet i Rwanda og vil for alltid etterlate oss med en følelse av bitter fortvilelse og uforglemmelig sorg”.

Ved å rette oppmerksomhet mot situasjonen for skoleungdom i Rwanda nå snart 20 år etter folkemordet, bidrar Operasjon Dagsverk 2011 til å minne oss alle om hvor galt det kan gå når det globale verdifellesskapet svikter. Det er ikke vanskelig å forstå at ungdom i Rwanda kan si at det internasjonale samfunns solidaritet ikke er til å stole på når det virkelig gjelder.

Nettopp derfor er det av stor betydning at norsk ungdom – ja, ungdom verden over – rekker ut en hånd til jevnaldrende i Rwanda og bistår i arbeidet nå med å bygge en fremtid. Utdanning og opplæring i menneskerettigheter legger til rette for en demokratisk og mer stabil fremtid uten nye voldelige konflikter i dette landet. 

Erfaringene ikke minst fra Rwanda er årsaken til at det i FN for få år siden ble utviklet en ny norm om ”ansvar for å beskytte”, populært kalt ”R2P” – ”responsibility to protect”. Den slår fast at et lands myndigheter har ansvar for å beskytte egen befolkning mot overgrep. Den stadfester også at bruk av militær makt mot egen befolkning kan ses på som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Derfor kunne FN den 17. mars i år når det gjelder et annet land i Afrika, Libya – etter å ha slått fast at det libyske regimet ikke hadde til hensikt å etterleve kravet fra FNs sikkerhetsråd om å stanse voldshandlingene mot sin egen befolkning – godkjenne bruk av militære tiltak for å beskytte sivilbefolkningen i dette landet. FNs generalsekretær Ban Ki-moon trakk nettopp frem katastrofen i Rwanda da han pekte på det historiske faktum at FNs sikkerhetsråd hadde samlet seg om et handlekraftig svar på krisen i Libya. Ja, Libya er det første eksempelet på at dette prinsippet – ”R2P” – gjøres til hovedbegrunnelse for omfattende bruk av makt.

Dette er et fremskritt for FN og menneskeheten. Det viser at en konflikt i et land som Libya har betydning utover landets grenser; det handler om å fremme dyptgripende verdier og globale interesser: sikre beskyttelse av sivile, bistå mennesker i nød, styrke en internasjonal rettsorden og verdensorganisasjonen FN.

Også Norge har en klar egeninteresse i en mer FN-styrt verden som setter klare grenser for statslederes bruk av militære maktmidler både mot andre land og mot egne borgere.

For militær maktbruk må være et aller siste virkemiddel når alt annet er fånyttes og man blir tvunget til å velge mellom det som ellers framstår som lite ideelle alternativer. Å være passiv, det å ikke gjøre noe, er også et handlingsalternativ, og sjelden et godt alternativ. 

Samtidig har vi eksempler på at FNs og Norges bruk av militære maktmidler påfører lidelser. Selv om vår maktbruk er forankret i folkeretten, fordi den har FN-mandat og er rettet mot militære styrker og forhindrer dermed større lidelser enn den forårsaker, så vil den beskyttelse og vern maktbruken søker å oppnå kunne ha negative sider. Derfor er beslutninger om å bruke militær makt den vanskeligste avgjørelsen en utenriksminister er med på å ta. 

For det er alltid noen dilemmaer, som det er viktig å drøfte: Hva med andre regimer der fredelige demonstranter angripes? Og: Hvis prinsippet om ”ansvar for å beskytte” skal gjelde overalt i verden, hvorfor reagerer ikke verdenssamfunnet like kraftfullt på overgrep i andre land? Gode spørsmål – men ingen enkle svar.

Men dette er i alle fall klart: Innbyggere i alle land må fortsette å stille slike spørsmål, til sine makthavere, og én urett kan ikke rettferdiggjøre en annen. Når verdenssamfunnet gjennom FN klarte å bli enige om handling overfor Libya-regimet, så var det Norges plikt å være med og følge opp. Vi har kommet et godt stykke på vei med å leve opp til FNs idealer, men vi må fortsette å arbeide for å styrke FN og en trygg, rettferdig verdensorden. 

Den sør-afrikanske forfatteren André Brink, som har besøkt Norge på litteraturfestivaler i år, skrev en gang at det finne to typer galskap. Den ene er å tro at man kan gjøre alt. Det andre er å tro at man ikke kan gjøre noe. Hvis vi overfører dette til vår sammenheng: Greier nasjonene å holde løftet som de gav i FNs pakt i 1945? Nei, ikke alltid. Er verdenssamfunnet konsistent? Nei, ikke alltid. Bør vi derfor gi opp å prøve? Nei, aldri.

Gjennom synlig, konkret og jevn innsats minner dere i Operasjon Dagsverk hvert eneste år oss alle om det globale verdifellesskapet – og dere styrker oss i troen på det. Samarbeid, medmenneskelighet og solidaritet på tvers av landegrenser knytter oss tettere sammen. Verdensborgeren Fridtjof Nansen – som vi i år markerer 150 år siden hans fødsel – sa det slik da han talte til studentene ved St. Andrews University i 1926: ”The touchstone of real culture should be the feeling of solidarity. You, your family, (...) your nation, are only parts of the whole”.

Det stiller oss bedre rustet i møtet med fremtidens utfordringer – og fremtidens muligheter. Det bidrar til en fredeligere, mer samarbeidende verden. Et globalt fellesskap. Derfor: Lykke til med årets OD-prosjekt! 

*****

Internasjonal uke er 10.-21. oktober 2011. OD-dagen er 27. oktober 2011

Mer informasjon på Operasjon Dagsverks nettsider.