Norges bidrag i Faryab i Afghanistan

Kjære lesere,

Siden dette også er avslutningen på Norges sju år lange oppdrag i Faryab-provinsen, vil jeg benytte denne anledningen til å takke både dere og alle deres forgjengere for en solid innsats.

Det står stor respekt av det dere har gjort i Afghanistan og i Faryab spesielt. Det er heller ingen tilfeldighet at dere blir så positivt vurdert i omdømmeundersøkelsen.

Dette kan dere være stolte over. Jeg er også stolt av det og jeg vil takke hver og en av dere for måten dere har utført dette viktige oppdraget på. 

Da dere forlot Faryab, markerte det slutten på en langvarig operasjon, og det markerte at vårt engasjement i Afghanistan er på vei over i en ny fase. Over 9000 nordmenn har siden 2001 tjenestegjort i Afghanistan – de fleste i Faryab.

Vi har erfart mye og vi har lært mye om en del av verden som var mer fremmed for oss alle før disse årene. Vi har lært om hvordan krisehåndtering med militære midler bør – men også ikke bør – utføres.

Nå når det militære engasjementet i provinsen er avviklet, er det både riktig og viktig at vi ser oss tilbake. Hvordan har vi bidratt? Hva har vi bidratt med? Hvilke resultater har vi oppnådd?

Da vi engasjerte oss i 2001, kunne utgangspunktet knapt ha vært verre: Et Taliban-styre, aktivt al Qaeda, sammenbrudd i statlige institusjoner og et folk i nød. For Norge – som trofast forkjemper for en FN-basert og bedre organisert verden – var det meget viktig at det internasjonale samfunnet sto sammen i kampen mot terrorisme og i ønsket om å bistå Afghanistan.

Som NATO-medlem har Norge vært en solid og respektert deltager i ISAF. Vi gikk inn i Afghanistan sammen med våre allierte og partnere, og vi vil fullføre dette oppdraget sammen med dem i 2014.

Innsatsen deres har nyttet. I dag kan vi slå fast at Afghanistan er et bedre land å leve i for de aller fleste afghanere. Landet er ikke lenger et arnested for global terrorisme. Infrastrukturen i landet er bedret, flere og flere får skolegang – også unge jenter – og stadig flere får tilgang til helsetjenester.

Denne framgangen er også synlig i Faryab-provinsen som vi har fulgt tett gjennom mange kontingenter. Viktig infrastruktur er kommet på plass. Det gjelder for eksempel hovedveien av høy standard gjennom provinsen og til Mazar-e Sharif, og det gjelder et stort antall skolebygg som har gitt mange jenter og gutter mulighet til grunnleggende skolegang. Meymaneh by og sentrale deler av provinsen har fått elektrisitet. Et grunnleggende helsetilbud er tilgjengelig for størstedelen av befolkningen.

Mange mennesker og lokalsamfunn i provinsen har fått et bedre livsgrunnlag – ikke minst gjennom norskfinansierte landsbygdutviklingsprosjekter. I de sentrale strøk av provinsen – og særlig i Meymaneh by – ser vi tydelig økonomisk vekst – blant annet i form av nybygg og økt handel. Men bildet er ikke like positivt i de mer perifere strøkene av provinsen.

Som forsvarsminister og før det som statssekretær, hadde jeg anledning til å besøke våre kontingenter i Afghanistan svært mange ganger. Det var alltid en stor glede å møte så bevisste, kunnskapsrike og operative representanter for Norge.

Jeg fikk gjennomgående positive meldinger fra andre land og fra ISAF om de norske soldatene. Det gjaldt både kulturforståelse og kontakten og samarbeidet med lokale afghanere.

Denne tilnærmingen har også vært nøkkelen til den vellykkede oppbyggingen av 1. brigade i Faryab. Vårt fokus på kapasitetsbygging og afghansk eierskap har gitt resultater. Vi har bidratt til å bygge opp de afghanske sikkerhetstyrkene slik at de nå er i stand til å håndtere sikkerhetsutfordringene i egne områder. Dette har også vært vårt mål.

Vi har med andre ord bistått Afghanistan i å starte en utvikling i riktig retning.

Veien videre er imidlertid både lang og krevende. Sikkerhetssituasjonen er komplisert. Erfaringene fra andre konfliktområder tilsier at vi må ha et langsiktig perspektiv på utviklingen i slike land hvor det har vært krig og konflikt gjennom mange år.

Derfor vil jeg understreke at avslutningen av ISAF-operasjonen i 2014 ikke markerer avslutningen på vårt eget eller det internasjonale samfunns støtte til Afghanistan. Transisjonsprosessen innebærer at afghanerne selv gradvis tar over ansvaret for sikkerheten. I transformasjonstiåret etter 2014 vil vi vektlegge afghansk eierskap også i bistanden til landet. Det er fortsatt et stort behov for sosial og økonomisk utvikling – men det er også her viktig at det er afghanerne selv som sitter i førersetet. Norge forlater derfor ikke Afghanistan; det er vår innsats som endrer karakter.

Toppmøtene i Chicago og Tokyo i år har sikret bred internasjonal, politisk og økonomisk støtte til Afghanistan i årene fremover – både til sikkerhetsstyrkene og til sosial og økonomisk utvikling generelt. Norge har forpliktet seg til økonomisk støtte også i årene som kommer.

Norske hovedprioriteringer for denne bistanden vil fortsatt være godt styresett, landsbygdutvikling og utdanning. Vi vil fortsette å gi støtte til utviklingsprosjekter i Faryab. Afghanske myndigheter må på sin side også etterleve de forpliktelsene de selv har påtatt seg. Her er kampen mot korrupsjon, godt styresett, fremme av menneskerettigheter og kvinners rettigheter blant de viktigste områdene hvor de må levere. I tråd med afghanske ønsker vil vår innsats på det militære området legge vekt på å gi råd, lære opp og støtte.

Vårt engasjement i Afghanistan har vært krevende og det har kostet. Hvert menneskeliv som har gått tapt er ett for mye. Vi vil fortsatt minnes våre egne falne og våre skadde soldater, og vi vil tenke på de store tap og lidelser det afghanske folk har vært utsatt for i mange tiår. Dette situasjonsbildet må også være en inspirasjon til fortsatt aktiv norsk innsats i Afghanistan i årene som kommer.

 

Utenriksminister Espen Barth Eide
Oslo, november 2012