Hva fredsmeklere har lært

Mange av vår tids omveltninger skjer langt fra oss. Men de har noe til felles: Kravet om rettsstat og betydningen av institusjoner som folk aksepterer og respekterer.

***

Fredsprosesser – kontraster. Denne uken har rundt 100 fredsmeklere og nøkkelpersoner fra fredsprosesser over hele verden vært samlet i Norge. Det er blitt en årlig begivenhet på Losby Gods i Lørenskog på denne tiden av året. En duggfrisk junimorgen i dette duvende, grønne landskapet synes krig og konflikt å være langt unna. Tankene flyr i stedet mot sommerferien som ligger der blank og venter på de fleste av oss. Men i frokostsalen rykker verdens brutalitet med ett nærmere. Her er personer som kommer rett fra voldsomme konfliktområder; fra Syria som glir nådeløst inn i borgerkrigen, fra Afghanistan som kjemper for å skape sikkerhet, fra Egypt der forandringens vinder har snudd i en retning vi ikke helt vet hvor vil gå. Men også fra Myanmar, der president og opposisjonsleder tar forsiktige skritt sammen mot nye reformer og demokrati.

Vi kan med god grunn si at virkeligheten i Norge er svært langt fra det som utspiller seg i disse landene. Igjen får vi bekreftet at nåtid og fremtid i Norge står som en kontrast til den hverdag mange mennesker ellers i verden opplever. Vi er en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden av altfor mye underskudd.

Når jeg går fra rom til rom i den 150 år gamle herregården på Losby Gods, spør jeg meg hva som binder de mange fredsmeklerne og fredsarbeiderne sammen, hvilke lærdommer vi kan hente fra deres erfaringer. Sett med norske øyne minnes vi på det grunnleggende forhold at andre menneskers nød og dramatiske omveltninger bør oppta oss. I vår verden er land og folk så gjensidig avhengig av hverandre, våre liv så påvirkelige, at vi ikke kan vende verden ryggen. Stedet «langt borte» kan komme veldig nær. Vi har et moralsk ansvar for å bry oss, engasjere oss. Bono og U2 brukte sin posisjon til å gjøre Aung San Suu Kyis sak kjent for sju millioner tilhørere på en verdensturné. Det er inspirasjon å hente her - de fleste av oss kan gjøre en innsats.

Men så kan vi også trekke viktige lærdommer om folkemening, politikk og samfunn. Vold og opptøyer i Syria forteller om hva som skjer når en politisk ledelse ikke evner å fange opp eller ta hensyn til folks legitime forventninger og krav. Det er riktig at væpnede grupper med ulike motiver i dag slåss mot Assad-regimet, og flere av dem ser ut til å være terrorgrupper rekruttert fra andre land. Men det startet ikke der. I Syria, som i andre deler av den arabiske våren, startet det fredelig. Når et politisk lederskap ikke klarer å svare på slike folkelige uttrykk med politiske reformer - men snarere tyr til vold og regelrette militærangrep mot sitt eget folk, da har det politiske lederskapet mistet legitimiteten.

I Egypt ser vi et annet eksempel på effekten av utakten mellom folkemening, politikk og institusjoner. Noe forenklet ser det ut som om klokken er skrudd tilbake til før Mubaraks fall. All den folkelige kraften som ble utløst i fjor vår, fikk aldri festet seg i politikkens institusjoner. Militærrådet er det eneste som består uforandret. Valg er kansellert, forvirringen råder og økonomien fortsetter nedturen. Det er dramatisk for Egypt. Men også for hele den arabiske verden.

Så er det Myanmar, eller Burma. Vi er alle beveget av møtet med Aung San Suu Kyi, som den siste uka har besøkt Oslo og Bergen. For alle som møtte henne på Torgallmenningen i Bergen var det historisk. Mens den arabiske våren har handlet om en omveltning drevet frem nedenfra, er utviklingen i Myanmar i større grad drevet frem ovenfra - fra den politiske ledelsen; generalene som nå går i sivil og som har startet reformprosessen, men også som følge av press utenfra.

Rettsstat, svarer Aung San Suu Kyi når hun blir spurt om hva det viktigste er som landet hennes trenger akkurat nå. Og hun har rett. For veldig lite blir mulig å gjennomføre i Myanmar uten rettstat, i alle fall uten en klar utvikling i retning rettstat. Det handler nemlig om tillit til beslutninger, lover, fordeling av goder og ressurser, løsning av tvister og konflikter, avtaler og kontrakter, kampen mot korrupsjon.

Kravet om rettsstat kjenner vi igjen fra mange andre hold, som blant de kristne kopterne i Egypt. De ber ikke om egne lover som ivaretar dem som minoritet, men om en rettsstat som sikrer alle borgeres rettigheter.

Så egentlig er dette en fellesnevner for alle de dramaene jeg har nevnt her; rettsstat og betydningen av institusjoner som folk både aksepterer og respekterer. Det kan kanskje høres teoretisk og kjedelig ut, men intet samfunn varer uten institusjoner, selve reisverket. Ikke noe er mer ødeleggende enn vold, kaos eller politisk avmakt. Også der var Aung San Suu Kyi klar, hvorfor hadde hun aldri støttet væpnet kamp?

Fordi voldens dype sår aldri gror, vi måtte kanskje vente lenger, men vi kommer snarere til målet; demokrati, utvikling, fred.