Habilitet og ansvar

Arne Strand hadde lørdag 31. mars en kommentar knyttet til spørsmålet om min habilitet i forbindelse med innvilgelsen av en søknad fra Norges Rederiforbund om støtte til opprettelsen av Senter for nordområdelogisikk i 2008. Strand mener jeg i lys av kritikk bør ta initiativ til å få vurdert habiliteten nå, i ettertid.

Jeg tar spørsmål om habilitet på alvor og har i min tid som minister lagt stor vekt på å følge regelverket. Regelverket sier at det er den enkelte som må vurdere sin egen habilitet. Jeg gjorde det i 2008 og mente at jeg var habil til å innvilge søknaden fra Norges Rederiforbund, vel vitende om at skipsfartsnæringen ved Tschudi Shipping Company, ledet av Felix Tschudi som jeg har kjent siden ungdomstida, også ville bidra til opprettelsen av senteret.

Jeg vurderte meg som habil fordi jeg ikke så noe særskilt i min relasjon til Rederiforbundet som etter regelverket skulle tilsi at jeg ikke kunne treffe en beslutning. Initiativet, som Norges Rederiforbund stilte seg i bresjen for, ville bidra til en langsiktig og bærekraftig kunnskapsutvikling, særlig rettet mot samhandlingen mellom Norge og Russland og de øvrige nordområdene. Dette var i tråd med regjeringens nordområdestrategi som jeg har koordineringsansvar for. Ut fra nettverksprosjektets formål og innhold, mente jeg at jeg var habil til å innvilge den.

For meg handlet dette ikke om mitt forhold til Felix Tschudi, men Utenriksdepartementets samarbeid med den institusjonen som søkte og hvordan prosjektet var beskrevet; som et kunnskapsløft som skulle komme ulike kunnskapsmiljøer i akademia og næringsliv til gode. Utover Tschudi Shipping Company, som også sa seg villig til å bidra med finansiering til opprettelse av senteret, fikk Rederiforbundet også med andre næringslivsaktører og akademiske institusjoner. UDs midler gikk verken til Tschudi eller hans selskap.

Jeg kan forsikre Arne Strand om at jeg har fått med synspunktene fra mediene, opposisjonen og professorene som mener jeg tok feil. Jeg tar deres vurdering på det største alvor. De som uttaler seg konkluderer sjelden i spørsmålet om jeg var habil, men enes om at jeg burde fått saken vurdert. I lys av dette mener Strand at jeg nå burde forelegge saken for Lovavdelingen i Justisdepartementet.

Til dette er det å si at jeg ikke fant grunn til å gå til Lovavdelingen i 2008, og jeg mener det ville være helt uvanlig å be Lovavdelingen om gjøre det nå, fire år etter. I andre saker hvor jeg har vært i tvil om egen habilitet, har jeg sendt saken til Lovavdelingen for å få deres vurdering. Det er slik systemet må fungere. Lovavdelingens uttalelser om habilitet skal være rådgivende når det har meldt seg tvil forut for behandlingen av en sak. De skal ikke brukes som en domstol over statsrådens skjønn i etterkant.

Jeg tar ansvar for beslutningen om å innvilge søknaden fra Norges Rederiforbund. Det er et politisk ansvar. Det er i lys av dette at jeg ser fram til å legge fram saken i hele dens bredde samt begrunnelsen for min vurdering av habilitetsspørsmålet i brevet til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om kort tid.