Hodet på plass

Professor Janne Haaland Matlary går i kjent stil friskt ut i DN den 29. august. Hun mener at Norge «stikker hodet i sanden» når vi ikke støtter tanken om et angrep på Syria uten mandat fra FN og før våpeninspektørene har konkludert. Hun ber Norge «ta standpunkt», underforstått, at det har vi ikke gjort. Dette er helt feil.

Regjeringens standpunkt er tydelig: All bruk av kjemiske våpen er en alvorlig internasjonal forbrytelse. At slike våpen ikke skal brukes er en solid, etablert norm, forankret  i Genèveprotokollen fra 1925, i Kjemivåpenkonvensjonen fra 1992 så vel som i grunnleggende prinsipper i humanitærretten og internasjonal strafferett. Syria har i 2012 også bekreftet at de er folkerettslig forpliktet til å respektere forbudet, uavhengig av væpnet konflikt.  Når kjemiske våpen likevel blir brukt, er det avgjørende at verdenssamfunnet reagerer tydelig og at vi holder  overtrederne til ansvar.

Nettopp derfor har FN sendt våpeninspektører til Syria. De må nå få anledning til å fremlegge sine funn for FNs sikkerhetsråd. USA og andre stater som måtte besitte informasjon utover det inspektørene finner, bør legge frem denne informasjonen for Sikkerhetsrådet. Det er svært viktig at verdenssamfunnet reagerer, og at vi reagerer sammen. Mulige reaksjonsformer kan være kraftige sanksjoner, utplassering av observatører, henvisning til Den internasjonale straffedomstol, og i ytterste konsekvens, militære tiltak for å hindre videre bruk. Det er vår klare forventning at Sikkerhetsrådet, om det blir presentert for slike entydige funn, handler i tråd med det ansvaret som påhviler det. Selv om Russland og Kina har vært uenige med de vestlige maktene om regimet eller en broket opposisjon har mest skyld i borgerkrigen i Syria som sådan, er det ikke nødvendigvis noen uenighet mellom de fem faste medlemmene i Rådet om at bruk av kjemiske våpen ikke kan tolereres. Alle fem er selv part i de ovennevnte konvensjonene.

Folkeretten forbyr krig mellom stater
Der Matlary og jeg skiller lag, er når hun mener at vi, fordi viktige folkerettslige prinsipper er brutt, ikke lengre trenger å ta hensyn til folkerettens grunnregler om bruk av makt. Etter folkeretten er krig mellom stater forbudt, bortsett fra i selvforsvar (artikkel 51) eller på vegne av FN på grunnlag av et mandat i henhold til  FN-pakten.

Etter Kosovo-operasjonen i 1999 gikk det i flere år en viktig debatt om hvorvidt vi skulle introdusere en ny doktrine om humanitær intervensjon på siden av etablert folkerett. Denne tanken ble etter hvert erstattet av prinsippet om «responsibility to protect» - et viktig prinsipp som ble slått fast av FNs generalforsamling i 2005. Dette var et viktig skritt fremover, og har blitt reflektert i flere av FNs nyere mandater, men det endret ikke på grunnprinsippet om at det er Sikkerhetsrådet som må autorisere bruk av militær makt. Snarere var dette en beskjed fra generalforsamlingen til Sikkerhetsrådet om at dette prinsippet skal stå sentralt i og være styrende for Rådets virksomhet.

De aller fleste stater legger dette til grunn, og tanken om en selvstendig doktrine om humanitær intervensjon på siden av FN ble for de aller fleste staters del lagt til side.

Internasjonal forankring skaper legitimitet
Når Norge, i likhet med det store flertall av våre allierte, legger et slikt syn til grunn så er dette ikke kun av hensyn til etterlevelse av folkerettens regler, men også fordi bred internasjonal forankring skaper legitimitet. Siden nesten alle militære aksjoner har en rekke utilsiktede sidevirkninger, viser seg vanskeligere og tar lengre tid enn man først trodde, er dette en legitimitet man står seg på i det lange løp, vel så mye som på dag én. Se bare på hvor fort støtten til Irak-intervensjonen smuldret opp, sammenlignet med Afghanistan, der rundt 50 land har stått skulder ved skulder i tolv samfulle år.

Matlary ser ut til å mene at enten er man med og bomber, eller så sitter man stille uten å gjøre noe. Det er direkte galt. Norge har trappet opp sanksjonene mot Syria i tråd med utviklingen av regimets grusomheter. Vi har i lang tid støttet aktivt opp om den moderate delen av opposisjonen, politisk og praktisk, for å bistå i å bygge et alternativt og mer samlet lederskap. Vi stiller krav til denne opposisjonen om å bli inkluderende, respektere alle grupper, og å slippe hjelpearbeiderne til. Vi fordømmer regimets folkerettsstridige handlinger. Vi krever at regimet stilles til ansvar for sine alvorlige forbrytelser, og deltar i et konkret arbeid for å dokumentere forbrytelsene med tanke på fremtidig rettergang. Norge har gitt til sammen 850 millioner i humanitærhjelp og er blant de virkelig store humanitære aktørene.

Sementering av motsetningene
Bruk av militærmakt utløst av moralsk avsky er ikke ensbetydende med god politisk strategi. Bare en politisk løsning kan stanse de umenneskelige lidelsene i Syria. Jeg er ikke overbevist om at en politisk løsning rykker nærmere om Syria nå angripes av et lite knippe land. Dette kan i vel så stor grad føre til en ytterligere sementering av motsetningene.

For Norge er det helt sentralt at all bruk av militærmakt er forankret i folkeretten. Dette er også god realpolitikk. Matlarys eget parti, Høyre, har støttet opp om regjeringens linje i denne saken. Norge står ikke alene om denne posisjonen. Vårt syn er tvert i mot flertallssynet i Europa i dag.