§ 20-1 (pbl) og SAK § 2-1 - Tilbakemelding på henvendelse vedrørende praksis ved ombygging/ bruksendring av bu/ uthus som ligger i LNF-område og i strandsonen

Vi viser til Deres e-post av 11. september 2013. Med henvisning til en konkret sak knyttet til bruksendring av bu/uthus i et LNF-område viser De til at kommunen opererer med ulik praksis i samme typer saker. Slik vi forstår henvendelsen Deres anmoder De i den forbindelse om en generell uttalelse om hvordan reglene om bruksendring skal forstås.

Vi gjør innledningsvis oppmerksom på at departementet ikke tar stilling til konkrete saker som ikke foreligger til behandling i departementet gjennom ordinær klage. Departementet griper således ikke inn i enkeltsaker.

Søknadspliktig bruksendring

Krav til søknad om bruksendring er regulert plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav d. Selve begrepet bruksendring er ikke definert i loven, men nærmere presisert i byggesaksforskriften (SAK10) § 2-1. Utgangspunktet er at når et bygg er oppført, skal det brukes til det formålet og på den måten det er gitt byggetillatelse til. Hvis byggverket skal brukes på en annen måte enn tidligere forutsatt, kreves søknad om og tillatelse til dette. Grunnen til dette er at ny bruk kan medføre nye krav til bygnings- og bruksmessige forhold, for eksempel brannsikring, og andre forutsetninger for virksomheten i bygget. Ny bruk kan også medføre en annen påvirkning på omgivelsene enn opprinnelig forutsatt, for eksempel fordi det blir mer trafikk, større behov for parkeringsplasser, endret struktur i nærmiljøet (boligstrøk/næringsstrøk) osv.

Hva som er lovlig bruk før endring skjer vurderes ut fra de bestemmelser og de forutsetninger som gjaldt den gang nåværende bruk ble lovlig etablert, herunder eventuelle vilkår i tillatelsen som ble gitt. Ny ønsket bruk må vurderes opp mot gjeldende plan- og bygningslovgivning for å se om nye krav kan komme inn i forhold til den nye bruken.

Det kan eksempelvis ikke legges til grunn at en bygning skal brukes til naust, dersom naustet er innredet til og fremstår som en hytte, og det ikke er lagt til rette for plassering av båt, fiskeredskap eller annet som hører til et naust, eller at det omsøkte eller opplyste ikke skal utgjøre den primære bruken. Tilsvarende ved innredning av kjellere til rom for varig opphold. Dersom det for eksempel er store vinduer, peis og/eller annen tilrettelegging for annet enn bodbruk i et rom som er angitt som bod, skal det legges til grunn hva rommet åpenbart framstår som, og ikke hva som er angitt i søknaden eller som lovlig bruk. Det er ”tilstrekkelig at den påtenkte bruksendring vil bryte med forutsetningene for byggetillatelsen”. Det er således karakteren av virksomheten – og behovet for å kunne vurdere den – som får betydning for hva som anses som bruksendring i relasjon til pbl. § 20-1 første ledd bokstav d og byggesaksforskriften § 2-1, og som medfører søknadsplikt.

Kravet til likebehandling

De har i henvendelsen pekt på at kommunens ulike praktisering av regelverket medfører at likebehandlingsprinsippet ikke ivaretas.

Reglene om myndighetsmisbruk omfatter et ulovfestet prinsipp om at like saker skal behandles likt. Prinsippet bygger på rettferdsbetraktninger. Usaklig forskjellsbehandling foreligger dersom forvaltningen har behandlet to eller flere sammenlignbare tilfeller ulikt og at det ikke er noen saklig grunn for det. Usaklig eller urimelig forskjellsbehandling kan føre til at et vedtak truffet etter fritt skjønn blir ansett ugyldig. For at en anførsel om forskjellsbehandling skal føre frem, er det imidlertid en forutsetning at det dreier seg om direkte, og ut fra relevante kriterier, sammenlignbare saker. Hvis det dreier seg om skjønnsmessige avgjørelser vil skjønnet kunne føre til at avgjørelser av saker hvor eksempelvis lovens formål ikke gir en sikker løsning, får ulikt resultat. Ulik behandling av tilsynelatende like saker medfører ikke at vedtaket er ugyldig, hvis forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet, og hvor forskjellig resultat ikke fremtrer som sterkt urimelig.