§ 29-4 første ledd - Spørsmål om høydebegrensningene gjelder for telekommunikasjonsmaster og andre konstruksjoner

Vi viser til brev av 23. november 2018. Dere ber om en prinsipiell tolkning av plan- og bygningsloven (pbl.) § 29-4 når det gjelder hvilke typer byggverk høydebegrensningene i første ledd tredje punktum gjelder for. Dere ber også om en konkret vurdering av om høydebegrensningene gjelder for telekommunikasjonsmaster som er plassert med minimum avstand tilsvarende sin halve høyde fra nabogrensen og minst 4 meter, og om det vil være opp til kommunen i hvert enkelt tilfelle å vurdere om høydebegrensningen gjelder for ulike typer byggverk etter pbl. § 30-4 første ledd.

Vi gjør innledningsvis oppmerksom på at departementet kan bistå med generell veiledning og fortolkning om hvordan plan- og bygningsloven med forskrifter er å forstå. Selve myndigheten til å behandle og avgjøre saker etter plan- og bygningsloven er lagt til kommunene og fylkesmennene. Vi uttaler oss ikke om konkrete byggesaker. Vår uttalelse er derfor gitt på generelt grunnlag.

Alminnelige telekommunikasjonsmaster er ikke omfattet av pbl. § 29-4 første ledd tredje punktum

Departementet har tidligere uttalt at telekommunikasjonsmaster er et tiltak etter pbl. § 20-1, og at kravene til tiltaket i pbl. §§ 29-4 og 30-4 kommer til anvendelse (sak 14/1799, vedlagt). Av samme uttalelse følger det at telekommunikasjonsmaster er en "konstruksjon" etter pbl. § 30-4. Spørsmålet her er om kravene til gesims- og mønehøyde i pbl. § 29-4 første ledd tredje punktum gjelder for telekommunikasjonsmaster.

Kravene i pbl. § 29-4 gjelder for "byggverk", med unntak av første ledd tredje punktum, som etter ordlyden gjelder for "bygning". Skillet mellom bygning og byggverk er forklart i forarbeidene til bestemmelsen:

"I loven brukes betegnelsen bygning om vanlige byggverk med vegger og tak. Konstruksjoner og anlegg brukes om andre typer tiltak som omfattes av loven. I regler som retter seg mot alle typer tiltak brukes for enkelthets skyld betegnelsen byggverk, som altså omfatter bygninger, konstruksjoner og anlegg."[1]

Begrepet "bygning" ble beholdt i første ledd tredje punktum, da begrepet "byggverk" ble innført ellers i bestemmelsen. Dette er naturlig, ettersom det følger av den språklige sammenhengen at det bare er bygninger, altså "vanlige byggverk med vegger og tak" som kan ha gesims og møne. Isolert tilsier ordlyden derfor at en telekommunikasjonsmast, som er en konstruksjon uten gesims og møne, ikke er omfattet av høydekravet.

Det følger imidlertid av pbl. § 30-4 første ledd at lovens bestemmelser gjelder "så langt de passer" for konstruksjoner og anlegg. Telekommunikasjonsmaster er som nevnt konstruksjoner. Bakgrunnen for bestemmelsen er å fastslå at snevre bestemmelser i loven, for eksempel slike som etter sin ordlyd bare gjelder for "bygning", også skal kunne gjelde for andre søknadspliktige tiltak "så langt de passer".[2] Pbl. § 30-4 åpner med andre ord for en utvidende tolkning av pbl. § 29-4 første ledd tredje punktum. Juridisk litteratur har for øvrig lagt til grunn at tredje punktum får anvendelse for konstruksjoner og anlegg, begrunnet i henvisningen fra pbl. § 30-4.[3]

Det må etter departementets syn foretas en konkret vurdering av om høydebegrensningene skal gjelde for den enkelte konstruksjonen. Hensynene bak pbl. § 29-4 har betydning for utfallet av en slik vurdering. Departementet har tidligere pekt på en rekke relevante forhold ved vurderingen av byggverkets plassering og høyde, blant annet tilpasning til terreng og eksisterende bebyggelse, hensynet til naboeiendommers sol-, lys- og utsiktsforhold, graden av innsyn, brannsikkerhet, naturvern og friluftsinteresser og avstand til basestasjoner og master som avgir stråling.[4] Formålet med pbl. § 30-4 kan også ha betydning, da bestemmelsen skal sikre at kommunen får anledning til å vurdere virkningen av konstruksjoner og anlegg i forhold til terreng og omgivelser.[5] Innjord (2010) påpeker at dette vil være relevant der byggverkene blir særlig høye og lett får et dominerende preg i forhold til omgivelsene.[6]

Slik departementet ser det, vil en alminnelig telekommunikasjonsmast vanskelig få et slikt dominerende preg at den tilsidesetter de sentrale hensynene bak pbl. § 29-4. En smal mast vil ikke i nevneverdig grad ta sol-, lys- og utsiktsforhold fra naboeiendommer, true brannsikkerhet eller påføre naboer sjenerende innsyn. Vi presiserer likevel at kommunen må kunne foreta en konkret vurdering av konstruksjonen, jf. ordlyden "så langt de passer" i pbl. § 30-4.

Svaret på spørsmålet deres blir etter dette at høydebegrensningene i pbl. § 29-4 første ledd tredje punktum som utgangspunkt gjelder også for konstruksjoner og anlegg, jf. henvisningen i pbl. § 30-4. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering, basert på hensynene bak bestemmelsen, for å avgjøre om høydebegrensningene skal gjelde for en konkret konstruksjon, jf. ordlyden "så langt de passer". Etter departementets syn vil høydebegrensningen i første ledd tredje punktum som hovedregel ikke gjelde for alminnelige telekommunikasjonsmaster.

Når det gjelder ulik praksis i kommunen, skyldes dette antakeligvis uklarhet rundt tolkningen av denne bestemmelsen. Departementet legger til grunn at kommunene heretter følger en konsekvent praksis i tråd med denne uttalelsen.

 

Kopi:

Direktoratet for byggkvalitet (DiBK)

 

[1] Prop. 122 L (2009-2010) s. 7

[2] Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) s. 346-347, Innjord (2010) s. 839.

[3] Nyhus (2018), Norsk lovkommentar/Rettsdata, note 860, og Innjord (2010) s. 806.

[4] Rundskriv H-8/15 Til plan- og bygningsloven § 29-4. Byggverks plassering, høyde og avstand fra nabogrense

[5] Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) s. 347.

[6] Innjord (2010) s. 806.