Høringssvar fra Jernbanepensjonistenes Forening - Hamar/ ved leder Jørund Hassel

Sak; Høring utsendt fra Arbeids- og sosialdepartementet

Forslag om å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen for personer med lavere aldersgrense enn den øvre aldersgrensen i staten.

Endringene innebærer at personer med særaldersgrense 60, 63 eller 65 år får rett til å fortsette i stillingen etter aldersgrensen. Høringsnotatet inneholder ikke forslag om endringer i rettighetene til pensjon for personer med slik særaldersgrense.

Eldre årskull beholder AFP som en tidligpensjonsordning og fortsetter å tjene opp pensjon i bruttoordningen.

Høringsuttalelse;

1, litt om pensjoneringsalder

I Norge er stillingsvernet etter Arbeidsmiljøloven satt til 70, med en øvre aldergrense på 72 år. Bestemmelsene etter arbeidsmiljøloven er slik;

§ 15-13 a.

Opphør av arbeidsforhold grunnet alder

Ser man på aldergrenser i andre land, så ligger pensjoneringsalderen i Norge meget høyt.

2, staten i front når det gjelder å støte eldre arbeidstakere ut av arbeidslivet.

Etter innføring av EØS-avtalen i 1994, ble det foretatt masseoppsigelser av eldre arbeidstakere i ikke-akademiske yrker i en rekke statlige etater. Dette for å kunne oppfylle EØS-avtalens krav om å konkurranseutsette offentlige oppdrag, for å gi rom for private aktører, og for å skape like konkurransevilkår offentlige og private virksomheter (jf intensjonene i EØS-lovens art 1).

Staten ble dermed er pådriver for å støte eldre arbeidstakere ut av arbeidslivet.

Rapporten 'Staten på slankekur - trimming eller utsulting?' som ble utarbeidet av førsteamanuensis Liv Johanne Solheim ved Høgskolen i Lillehammer i 2004 dokumenterer utstøting av aldre arbeidstakere. Rapporten beskriver at staten er Norges største trygdemisbruker i den forstand at den skyver eldre arbeidstakere over på samfunnet trygde- og stønadsordninger gjennom å støte disse ut av arbeidslivet.

Flere av de arbeidstakerne som ble støtt ut av arbeidslivet etter fylte 50 år – kom aldri tilbake i ordinær jobb. Som følge av den utøvende arbeidsgiverpolitikken med oppsigelse av statsansatte, under dekke av omstilling, kan det reises spørsmål ved hvorvidt det for mange kan betrakte som ren offentlig aldersdiskriminering?

Staten har heller ikke - så langt - vært noen pådrivere for å skape arbeidsplasser til eldre arbeidstakere, og spesielt ikke for dem i ikke-akademiske yrker.

Sånn sett er det merkelig at staten nå er opptatt av å heve aldersgrensen med bakgrunn i egen arbeidsgiverhistorikk.

3, litt om aldersgrenser i andre land

(Kilde: Pensionsskyddscentralen)

Pensionsålder

I EU-länderna är det för närvarande vanligt att pensionsåldern är 65 år. Spanien, Danmark, Tyskland och Frankrike har beslutat att höja pensionsåldern från 65 till 67 år. I Storbritannien och Irland är målet 68 års ålder.

I allt fler länder är pensionsåldern bunden till utvecklingen av den förväntade pensioneringsåldern. Utöver Finland används mekanismen i Nederländerna, Italien, Grekland, Cypern, Portugal, Slovakien, Danmark och Estland. Även i Storbritannien kommer pensionsåldern att höjas enligt den förväntade livslängden efter de mekaniska höjningarna.

Ändringarna av pensionsåldern kommer huvudsakligen att ske mellan åren 2020 och 2030.

Vissa länder har olika pensionsåldrar för män och kvinnor. Kvinnornas pensionsålder är då lägre än männens. I samband med att pensionsåldrarna stiger slopas ändå i regel skillnaderna mellan könen i och med att kvinnornas pensionsåldrar höjs för att motsvara männens.

Nuvarande pensionsålder (2020)

Jämförelsetabellen innehåller pensionsåldern i olika länder samt besluten om att höja pensionsåldern. I tabellen nämns pensionsåldern först, och sedan en folkpensionsålder om den är en annan. Eventuella olika pensionsåldrar för män och kvinnor har också antecknats i tabellen.

Pensionsåldern i tabellen betyder den lägsta åldern när man kan lyfta lagstadgad pension oförminskad. Det går ofta att ta ut pensionen även efter att åldersgränsen uppnåtts. Då är det vanligt att en uppskovsförhöjning görs på pensionen.

I flera länder finns det dessutom olika förtidspensionsarrangemang, enligt vilka pensionen kan beviljas före den allmänna pensionsåldern. I vissa länder kan förtidspensionen beviljas oförminskad efter en lång försäkringstid. Dessa specialarrangemang finns inte med i tabellen.

I Norge, Sverige och Finland är pensionsåldern flexibel. Pensionen kan då efter eget val tas ut vid en ålder inom åldersgränserna. Tabellen innehåller då de lägre och övre åldersgränserna.

Åldern för ålderspension i olika länder

Det som virker litt påfallende, er at norske myndigheter generelt er så opptatt av å følge EU-standarden. Hvorfor er de ikke det når det kommer til fastsettelse av pensjonsalder?

I den fremskrevne tabellen fra Pensionsskyddscentralen - er det ingen land som operer med så høy pensjonsalder i fremtiden - som den Norge allerede har pr i dag.

Legger man i tillegg til grunn EØS-lovens art 105 til 107 – med krav om «ensartethet» i EU-/ EØS-området, så virker denne praksisen underlig. Spesielt om man sammenfatter bestemmelsen om «ensartethet» - med det som fremgår i EØS-lovens art 28, nr 2, sitat;

Den frie bevegelighet innebærer at all forskjellsbehandling av

arbeidstagere fra EFs medlemsstater og EFTA-statene på grunnlag

av statsborgerskap skal avskaffes når det gjelder sysselsetting, lønn

og andre arbeidsvilkår.

(Pensjonsalder anses å være en del av arbeidsvilkårene)

4, gjeldende lov

I aldersgrenseloven pr i dag heter det, jf § 2, sitat;

Den alminnelige aldersgrense er 70 år. Det kan fastsettes lavere aldersgrense for stillinger hvor:

De lavere aldersgrenser kan være 65, 63 og 60 år.

5, praksis i dag

Den generelle fratreden fra arbeidslivet ligger i overkant av 60 år pr i dag. For enkelte yrker er den nede ca 55 år (helsearbeidere dominerer denne gruppen).

Sett fra et arbeidervern-/ arbeidsmiljøsynspunkt bør det prioriteres å legge forholdene til rette for å hindre så tidlig slutt i arbeidslivet, før man tenker på å forhøye pensjonsaldere generelt.

Med dagens teknologi og utvikling, i kombinasjon med høyt arbeidstempo, er det flere stedet skjerpede krav til syn, hørsel, reaksjonsevne, og kognitive ferdigheter generelt. Videre foregår det mange steder jevnlig testing før utstedelse nye lisenser, sertifikater osv, som ivaretar kvalitative krav til arbeidsfunksjon.

Eldre mennesker i dag er veldig forskjellig hva angår fysiske og psykiske forutsetninger for å stå lenge i arbeidslivet.

Tidlig død påvirkes av sosial bakgrunn, yrke, arbeid på ubekvemme arbeidstider, sykdom o.l, mens mange av ulike og sammensatte årsaker får nedsatt arbeidsevne/ funksjonshemninger, som reduserer hvor attraktiv man er på arbeidsmarkedet. Det er forhold som kunne vært bedre belyst i høringsdokumentet.

Enkelte arbeidstakere kan også ha multidiagnoser og medisineringer, som gjør det krevende å stå i et arbeidsmarked utover dagens regelverk.

Ny teknologi – som ikke alle mestrer – er for enkelte et problem. Her er det ikke alle - i besatt alder - som mestrer overgang fra manuelle/ enkle maskinelle løsninger over til avanserte digitale løsninger. Om man ikke klarer å omplassere disse arbeidstakerne i virksomheten, blir disse i praksis støtt ut av arbeidslivet. En øking av aldersgrensen vil for disse fremstå som ekstra utfordring.

Praksis i dag, er at arbeidstaker på individuelle basis, kan få forlenget arbeidsforholdet - utover fastsatt øvre særaldersgrense etter søknad, og etter avtale med tillitsvalgte – og at forutsetningene for øvrig er til stede.

Sett i forhold til pkt 2, blir man noe forundret over en generell påstand om at «særaldersgrenser hindrer folk fra å stå lenger i arbeidslivet» - og hvorvidt det gir et riktig bilde. Det benektes ikke at det finnes stillinger med særskilte «pliktkrav» til å fratre etter en angitt alder. Men disse gjelder grovt sett unntakstilfeller, og er neppe så stort i omfang at det grunn for de forslåtte lovendringene.

Dersom staten tar grep i å øke pensjonsalderen generelt, herunder særaldersgrenser, må det være et ufravikelig krav at staten legger opp til aktiv en handling med å skaffe arbeidsplasser til eldre, og at utstøting av eldre arbeidstakere opphører i offentlige selskaper! Hvem skal etablere slike arbeidsplasser – om ikke det offentlige?

6, kommentar til enkelte punkter

I høringsnotatet fremgår, sitat;

Personer med særaldersgrense mottar en bruttoberegnet, ikke levealdersjustert, ‘særalderspensjon’ fram til de fyller 67 år, og deretter en ordinær tjenestepensjon. De som er født i 1962 eller tidligere får da en tjenestepensjon fra bruttoordningen som blir levealdersjustert og samordnet med alderspensjon fra folketrygden etter ordinære regler. De som er født i 1963 eller senere, får fra måneden etter fylte 67 år en levealdersjustert påslagspensjon og en levealdersjustert oppsatt bruttopensjon for opptjente pensjonsrettigheter fram til 2020 som skal samordnes med alderspensjon fra folketrygden. 4 Omfanget av særaldersgrenser 4.1 Oversikt Hele 30 prosent av de ansatte i offentlig sektor har særaldersgrense, altså nesten hver

Til det er å bemerke;

Når man endrer på pensjonsalderen fra 67 til 70 år – er det høyst merkverdig at den «bruttoberegnede særaldersgrensen» ikke heves tilsvarende fra 67 til 70 år, gjeldende fra dagen bestemmelsen ble innført.

Når det gjaldt å innføre G-regulering – med fradrag av 0,75% - også for dem på løpende pensjoner ved innføringstidspunktet/ de som har innbetalt pensjon et visst antall år etter gammel ordning før 2012, så var staten snar med at dette 0,75% fradraget skulle gjelde «alle». Dette virker inkonsekvent (ulik praksis), og som et direkte udemokratisk ran av pensjonister.

Nevnte pensjonistgrupper var ikke omfattet av en slik avtale i sine arbeidskontrakter – dvs med å få en slik avkortning på sine pensjoner (arbeidsavtaler er individuelle og har juridisk rettskraft/ jf avtalerettslige prinsipper i avtaleloven av 1918).

Oppsummert;

Pr dato anses foreslåtte forslag til endring på aldersgrenser som helt overflødige (det å fjerne plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense).

I de tilfelle hvor det aktuelt for arbeidstakere å stå utover oppnådd særaldersgrense, foreslås at videreføres etter dagens ordning med at dette kan skje individuelt etter søknad, og i samarbeid med de tillitsvalgte.

I tilfelle staten skulle komme til den konklusjon om å endre på fratredenplikten – er det helt maktpåliggende at staten rydder opp i egen arbeidsgiverpolitikk. Spesielt ovenfor de som ufrivillig, og bevisst er blitt/ blir støtt ut av arbeidslivet. Og videre at staten tar et aktivt grep for generelt å skaffe arbeidsplasser til eldre, syke og uføre.

Lillehammer 22.08.2020

Mvh

………………………………………

Jørund Hassel

Leder

Jernbanepensjonistenes Forening - Hamar