Høringssvar fra Norges offisers- og spesialistforbund (NOF)

Dato: 23.09.2020

Norges offisers- og spesialistforbunds (NOF) kommentarer til Arbeids- og sosialdepartementets (ASD) Forslag om å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen for personer med lavere aldersgrense enn den øvre aldersgrensen i staten

Bakgrunn

NOF fremmer herved innspill og merknader til Arbeids- og sosialdepartementets (ASD) Høring – Forslag om å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen for personer med lavere aldersgrense enn den øvre aldersgrensen i staten, dvs for militært personell ved fylte 60 år. Forbundet vil i hovedsak berøre militært personell og viser til høringsinnspill fra LO, UNIO og YS, som berører helheten.

Alt militært personell har særaldersgrense 60 år (T60), med mindre de er tilsatt til de er 35 år (T35). Dette er bestemt i Forsvarsloven. Ved tilsetting av militært personell er det i dag strenge krav om fysisk og medisinsk skikkethet. Det legges i høringen opp til at Forsvarsdepartementet skal gjennomføre en vurdering av særaldersgrensen, men høringen åpner likevel opp for innspill til hvordan fjerning av plikten til å fratre ved særaldersgrensen likevel skal kunne gjennomføres for Forsvaret.

NOF mener at en fjerning av plikten til å gå av ved særaldersgrensen ikke er hensiktsmessig eller foreningen med forsvaret (operative) behov.

NOF mener videre at en fjerning av plikten til å gå av ved særaldersgrense, ikke bør brukes som en kompensasjon for et lavt pensjonsnivå i Forsvaret.

NOF mener således at det ikke bør innføres en ordning hvor plikten til å fratre ved særaldersgrense fjernes som en generell regel for militært tilsatte.

En fjerning av plikten til å fratre, som i realiteten betyr en fjerning av særaldersgrensen, må bygge på erfaring og forskning samt være gjenstand for en solid konsekvensutredning og risikoanalyse.

Norges offisers- og spesialistforbund (NOF) mener at fjerning av plikten til å fratre i realiteten fjerner særaldersgrensen, og vil advare mot en slik løsning.

NOF mener at; fjerning av plikt til å fratre eller andre endringer av særaldersgrensen for militært personell i Forsvaret, må være basert på grundig forskning og funksjonsanalyser mot den enkelte stilling. Det må også gjennomføres en grundig konsekvens- og risikoanalyse før eventuelle endringer gjennomføres, samt at de økonomiske konsekvensene må beskrives.

Vi vil også understreke at dagens særaldersgrense for militært personell er satt ut fra strenge medisinske og fysiske krav ifm tilsetting og krevende operativ tjeneste i militære stillinger både nasjonalt og internasjonalt. Dagens særaldersgrensene en derfor en vesentlig faktor i det å rekruttere og beholde personell i Forsvaret.

Det har det siste året vært betydelig fokus på særalderspensjon og hvilke pensjonsregler som skal gjelde for militært personell fremover. ASD og hovedsammenslutningene klarte ikke å lande nye regler for de med særalderspensjon i februar 2020. Det betyr at personell med særaldersgrense kommer vesentlig dårligere ut enn personell uten særaldersgrense. Det er i tillegg ikke avklart hvilke tillegg som skal være pensjonsgivende etter blant annet vakt, øving og fartøytjeneste. Dette er forutsigbare tillegg som etter NOFs vurdering inngår i den enkeltes stilling.

Det betyr at militært personell har en arbeidsmengde og belastning som vi mener ikke blir reflektert i pensjonsrettigheter. Vi antar at fjerning av plikten til å gå av også kan være ment som en kompensasjon av for lavt pensjonsnivå. Dette vil vi advare mot, da dette tar fokus bort fra den reelle problemstillingen med å lande tilstrekkelig pensjonsnivå fremover. At noen velger å ikke gå av ved aldersgrensen, vil også redusere Forsvarets mulighet til å rekruttere og utdanne i bunnen av organisasjonen, og mest sannsynlig medføre at det er behov for tilførsel av nye stillinger uten de samme kravene til fysisk og medisinsk skikkethet.

Pensjonsavtalen som ble inngått 3. mars 2018 for offentlig sektor, beskriver en hensiktsmessig tilnærming for å få på plass nye regler for de med særaldersgrense samt en forventning om en forsvarlig vurdering av særaldersgrensene, der erfaring og forskning legges til grunn for en konsekvens- og risikoanalyse. En lettvint tilnærming med å fjerne plikten til å fratre uten at det foreligger grundige vurderinger, vil være politisk dårlig håndverk og vil kunne medføre uforsvarlig stor risiko både samfunnsmessig og på individnivå.

Det fremstår som klart at en eventuell fjerning av aktuell plikt ikke kan ses som en naturlig eller rimelig løsning på utfordringer som staten måtte oppleve i tidligere og kommende pensjonsforhandlinger. Særaldersgrensene er ikke tuftet på økonomiske hensyn, men betinget av både rimelig personellforvaltning og Forsvaret operative behov.

Det er nødvendigvis slik at Forsvarets operative evne og leveranse må veie tyngst når konsekvenser skal beskrives og endringer vurderes. Herunder også strategisk utvikling av forsvarets personellressurser.

NOF understreker at selv om det ikke ble enighet om nye pensjonsregler i februar, er det nødvendig å få på plass nye pensjonsregler som kompenserer personell med særaldersgrenser, slik at de ikke taper sammenlignet med andre offentlig ansatte med ordinær aldersgrense.

Dagens ordning

Forsvarets behov for særaldersgrense ble beskrevet til Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) (15. des 2008). Der understreker Forsvarsdepartementet behovet for å videreføre særaldersgrensen for militært personell i Forsvart.

Som en følge av disse satsningene er kravene til fysisk og medisinsk skikkethet skjerpet. Vi ser også at Forsvaret som organisasjon har blitt mer strømlinjeformet rettet mot Forsvarets oppdrag i inn og utland, gjennom at støttestruktur har blitt skilt ut i egne virksomheter under Forsvarsdepartementet.

Særegenheter som skiller den militære profesjonen fra arbeidstakere generelt, er de strenge kravene til helse. (både fysisk og medisinsk)

Beordringsplikt både nasjonalt og internasjonalt skal understøtte arbeidsgivers behov, og gjelder gjennom hele karrieren.

Militært personell har omfattende unntak fra vernebestemmelsene arbeidsmiljøloven, noe som tilsier mye høyere arbeidsbelastning enn det som er mulig i samfunnet forøvrig. I gjennomsnitt har arbeider militært personell 1,4 årsverk, og for operative stillinger i snitt 1,5-1,8 årsverk. Dette er godt dokumentert gjennom blant annet RAPPORT ARBEIDSGRUPPE - LØNN OG TILLEGG I FORSVARET (FD: 28. juni 2004), den såkalte Five-rapporten.

Ut fra Forsvarets krav til den enkelte om skikkethet; fysisk, medisinsk og psykisk, mener vi at særaldersgrensen på 6o år fremstår som rimelig balansert, tatt i betraktning belastningen underveis i tjenesten. En fjerning av aldersgrensen vil oppleves som urimelig og vil gi en klar ubalanse mellom plikter og rettigheter. Vi tillater oss også å minne om en annen ubalanse i plikter og rettigheter; at militært personell i snitt arbeider 1,4 årsverk men kun sitter igjen med 1 årsverk når pensjon skal utregnes.

Forsvart blir gitt anledning til å alders diskriminere etter arbeidsmiljølovens § 54 B nr 1, ved å tilsette personellet frem til 35 år (T35). Denne satsningen på en yngre aldersstruktur har blitt videreført i forbindelse med ny ordning for militært tilsatte (OMT) og innføring av OR/OF systemet (Prop.102 L (2015–2016) Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven).

I forarbeidene til innføring av T35, var hjemmelsgrunnlaget for å aldersdiskriminering en henvisning til gjeldende EU rett:

Det ligger i militære organisasjoners oppgaver, og dermed hvordan de er organisert, at de har et større behov for yngre befal enn eldre befal. Dette reflekteres også i Rådsdirektiv 2000/78/EF om forbud mot diskriminering i arbeidslivet, der det åpnes for å unnta væpnede styrker fra forbudet mot aldersdiskriminering. (Ot.prp. nr. 60 (2003–2004) pkt 5.1.1 Skjev alderssammensetning.)

Et annet moment som er viktige å ta med er forholdet mellom T60 0g T35. Det er etter NOFs oppfatning merkelig og vanskelig å videreføre en aldersgrense på 35 år (T 35) og samtidig fjerne plikten til å fratre ved 60 år. Fjerning av plikten til å fratre vil kunne øke behovet for å bruke T 35, fremfor å gi personellet forutsigbarhet og T60. Dette er ikke hensiktsmessig hverken for den enkelte, eller Forsvaret som organisasjon. Da konsekvensen vil bli lavere ståtid og høyere turnover blant personellet. Forsvarets målsetting om en økning av ståtiden vil dermed bli svært vanskelig å gjennomføre

Dersom en fjerner plikten til å fratre, fjerner en i prinsippet særaldersgrensen. Det må da også kunne stilles spørsmålstegn ved om behovet for å videreføre aldersdiskriminering (T35) fortsatt vil være til stede.

Hvordan vil personell som ikke tilfredsstiller kravene i stillingen bli håndtert, når de passerer 60, 63, 65 år? Vil dette være oppsigelsesgrunn?

Etter innføring av avdelingsbefalsordningen (Ot.prp. nr. 60 (2003–2004) Om lov om personell i Forsvaret) har det vært bred politisk enighet om at Forsvarets struktur skal dreies mot innsats og operativ virksomhet, herunder regelmessige bidrag i internasjonale styrker i ulike konfliktområder. Med den nye loven ble det også innført beordringsplikt til internasjonale operasjoner.

Et annet vesentlig moment ifm innføringen av loven var å sikre en langt yngre personellstruktur.

Resultatet av Stortingsbehandlingen var at Forsvart ble gitt anledning til å alders diskriminere etter arbeidsmiljølovens § 54 B nr 1, ved å tilsette personellet frem til 35 år (T35). Denne satsningen på en yngre aldersstruktur, har blitt videreført ved innføring av OMT (Prop.102 L (2015–2016) Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven).

Forsvarsdepartementet (FD) er bevisst på at endringer i særaldersgrensen vil påvirke Forsvarets operative evne:

"Endring eller opphevelse av særaldersgrensen som tilfører flere eldre årganger militært personell, vil kunne få konsekvenser for produksjonen av yngre befal, og påvirke Forsvarets operative evne". (FD skriv til FAD ifm pensjonsreformen og særaldersgrenser i 2008).

Forsvarsdepartementet har gjennomført flere utredninger, sist i 2016, der det konkluderes med at en har fortsatt behov for avgangsmekanisme. NOF støtter denne konklusjonen, og kan ikke se at en fjerning av plikten til å fratre er forenlig med Forsvarets behov.

Vurderinger

I regjeringens forslag til langtidsplan for forsvarssektoren (LTP), prop. 62 S (2019–2020), går det frem at Forsvarets særaldersgrense skal endres i den kommende langtidsplanperioden. I den forbindelse forbereder Forsvarsdepartementet en mer helhetlig gjennomgang av de overordnede rammene for militært tilsatte.

Et annet moment som er viktige å ta med er forholdet mellom T60 0g T35. T35 ikke skal vurderes, men det er etter vår oppfatning merkelig og vanskelig å videreføre T 35 og samtidig fjerne T60 plikten. Dette vil sannsynligvis også øke behovet for å bruke T 35, fremfor å gi personellet forutsigbarhet og T60. Dette er ikke hensiktsmessig hverken for den enkelte, eller Forsvaret som organisasjon. Som igjen vil kunne medføre en lavere ståtid blant personellet, i motstrid mot den uttalte ambisjon om en økning av ståtiden.

NOFs oppfatning er at det virker lite konsekvent på den ene siden å argumentere for et behov for yngre aldersstruktur og på den andre siden eventuelt gi personellet mulighet for å fortsette utover pensjonsalder på 60 år. Dersom en fjerner plikten til å fratre, fjerner en i prinsippet særaldersgrensen. Det må da også kunne stilles spørsmålstegn ved om behovet for å videreføre aldersdiskriminering (T35) fortsatt vil være til stede.

Med dagens organisering av forsvaret, gis ikke Forsvaret nok handlingsrom til å absorbere ansatt som ikke kan levere operativt. Erfaringene fra inkluderende arbeidsliv (IA) arbeidet i Forsvaret tilsier omplassering er krevende. Forsvarets rapport «Helse for stridsevne 2019» understreker dette. For militært personell over 40 år vil det også være utbredt med muskel og skjelett plager, som følge av krevende tjeneste og høy arbeidsbelastning.

I tillegg har vi avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) som også krever at Forsvaret tar sitt nedtrekk på administrative- og støtte stillinger (de få som er igjen).

Hvor skal da vi gjøre av personellet?

Slik vi forstår Forsvarets vurderinger, vil en fjerning av plikten til å fratre kreve tilførsel av ett betydelig antall ekstra årsverk om flere skal få mulighet til å stå utover 60 år. Dette understrekes av det FD sa allerede i 2008: "Muligheten for å flytte personell med høy grad ut av det militære hierarkiet og over i rene fagstillinger, f.eks i prosjekter, utredningsarbeid eller mentorstillinger, er begrenset".

Det har blitt betydelig færre administrative- og støtte stillinger siden den gang.

Vi får også unntaksvis tilbakemeldinger om personell som ønsker å fortsette i Forsvaret. Dette er det åpning for i dag, men dette er en bestemmelse som svært sjelden brukes, og vi antar at dette da reflekterer Forsvarets behov.

NOF mener det fremstår lite hensiktsmessig med etablering av mange «tilbaketrekningsstillinger». Etter gjennomføring av ulike effektiviseringstiltak gjennom snart tre tiår, fremstår det lite hensiktsmessig at Forsvaret skal finansiere stillinger, som det ikke er saklig behov for.

Det har utviklet seg et bedre fokus på Inkluderende arbeidsliv (IA) i mange deler av organisasjonen. Dette har vært krevende men nødvendig. Militært personell er selektert ut fra at de skal være godt rustet for tjenesten og arbeidsbelastningen i Forsvaret. Likevel er tjenesten krevende og til tider svært krevende og risikofylt. Dette betyr også at personellet får ulike typer belastninger og skader, som betyr redusert restarbeidsevne for en periode eller varig.

Det er vanskelig å finne løsninger for personell med begrenset arbeidsevne, da organisasjonen ikke er rigget for slike løsninger. En utvidelse på aldersgrense vil legge ytterligere belastning på dette punkt.

Vi konstaterer at utredningen FD gjennomføre i 2016, konkluderte med en det er fortsatt behov for å opprettholde en særaldersgrense.

Samtidig lanserte denne utredningen tre alternativer til dagens særaldersgrense. Vi opplevde disse alternativene som økonomiske motivert, og at disse ikke i tilstrekkelig grad hensyn tok dilemmaet med en økning av særaldersgrensen, samtidig som man beholdt T35. Dette skal nå følges opp ved at det blir en gjennomgang av særaldersgrensene i Forsvaret.

NOFs høringssvar på denne utredningen konkluderte med at vi støttet at det fortsatt er behov for en særaldersgrense. Og implisitt i denne, en plikt til å fratre ved denne grensen. Og videre en snever adgang til å fravike dette ved spesielle behov.

Konklusjon;

NOF mener at en fjerning av plikten til å gå av ved særaldersgrensen ikke er hensiktsmessig eller foreningen med forsvaret (operative) behov.

NOF mener videre at en fjerning av plikten til å gå av ved særaldersgrense, ikke bør brukes som en kompensasjon for et lavt pensjonsnivå i Forsvaret.

NOF mener at det ikke bør innføres en ordning hvor plikten til å fratre ved særaldersgrense fjernes som en generell regel for militært tilsatte.

Med vennlig hilsen

Staale I Reiten

Leder forhandlingsavdelingen

Norges offisers- og spesialistforbund (NOF)

Vedlegg

200923 NOFs høringsvar til forslaget om å fjerne plikten til å fratre ved særaldersgrense NOF ref 12142 2.pdf