Høringssvar fra Barns rett til besteforeldre
Ny barnelov – til alle barns beste
Annerledesåret 2020 lærte oss å begrense vår omgang med andre – også familiemedlemmer. Kontakt mellom barnebarn og besteforeldre foregikk i mange tilfeller på Ipad eller med en vindusrute mellom. For mange er det slik fremdeles – mer enn ett år etter at pandemien startet.
Det er ingen tvil om at barn og ungdom har savnet besteforeldrene sine. Det har de gitt tydelig uttrykk for i ulike sammenhenger. Forhåpentligvis er denne mangelen på fysisk kontakt forbigående. Det finnes imidlertid et alvorlig samfunnsproblem som ikke forsvinner med Covid 19: Det at en del foreldre grunnløst bryter kontakten mellom sine barn og ungdommer og deres besteforeldre. Årsaken er ofte familiefiendtlighet - som defineres som en form for psykisk mishandling.
Barns og ungdoms psykiske helse
Organisasjonen Barns rett til besteforeldre arbeider for at barn skal få en lovfestet rett til kontakt med sin nærmeste familie, herunder sine besteforeldre, og en like selvsagt rett til å kjenne sine røtter. Gjennom snart fire år har vi avdekket et problem som er mye større enn vi først antok. Historier om barn som brått og grunnløst nektes kontakt med sine besteforeldre er godt dokumentert på Facebook-siden vår [1]. Et tydelig mønster går igjen i de fleste historiene: Besteforeldrene har vært nære omsorgspersoner for sine barnebarn og hjulpet familien i hverdagen på familiens premisser. Så opphører kontakten – uten begrunnelse. Vi har ikke tall som beskriver omfanget, men det finnes statistikk som gir en pekepinn. Ifølge SSB var det i 2016 opp mot 46 000 barn i Norge som etter samlivsbrudd ikke hadde kontakt med den ene av foreldrene en vanlig måned. Det er god grunn til å tro at også kontakten med besteforeldrene er brutt i disse tilfellene[2]. Problemet er skambelagt og derfor underkommunisert i det offentlige rom.
Når det gjelder våre saker, ser Barns rett til besteforeldre et tydelig mønster. Foreldrene fremstår utad som vellykkede, men den ene av dem manipulerer og kontrollerer partner og barn. Dette fører til at barna mister halve familien sin fordi den ene siden raderes ut. SSB oppgir at det ikke finnes tall for hvor mange dette gjelder, men vi kan legge til grunn at mange tusen barn grunnløst blir fratatt sine nære og kjærlige besteforeldre. I mange tilfeller anmeldes besteforeldrene og blir ilagt besøksforbud, - uten kontradiksjon.
Vi samarbeider med vår søsterorganisasjon i UK, og der foreligger det en undersøkelse som viser at så mange som én av syv besteforeldre ikke får ha kontakt med sine barnebarn[3].
Barns rett til besteforeldre har arbeidet mye med å skaffe kunnskap om skadene disse barna og ungdommene påføres, men også om hva som ligger bak når foreldrene agerer som de gjør. I oktober 2017 gjorde vi et intervju med psykiater, førstelektor ved Oslo Met, Anne Kristine Bergem. Vi oppsummerer her essensen av synspunktene hennes. Hele intervjuet er republisert i oktober 2019 og ligger ute på vår Facebook-side.
Bergem sier at et brudd der besteforeldre blir borte fra en dag til den neste er vanskelig å forstå for et barn. Det brå tapet av kontakt kan gi samme tapsopplevelse som ved sykdom og død, og barna vil oppleve sorg. Reaksjonene kan ligne på dem som oppstår ved andre tap, men i disse tilfellene mangler som regel hjelpen til å bearbeide det som har skjedd. Tapsopplevelsen kan dermed bli en følelsesmessig belastning som barn må håndtere på egen hånd. Å miste noen en er glad i ung alder, øker risikoen for psykiske og fysiske helseplager senere i livet. Skal en bearbeide tap, må en dele opplevelsen og snakke om den. Lidelsen må gjøres forståelig, og det må skapes en «mening» i det som har skjedd.
Bergem sier videre at et viktig utgangspunkt i barnekonvensjonen er at vi voksne skal prioritere til beste for barn. Det betyr at vi skal håndtere våre egne behov og kunne sette dem til side for å prioritere barna.
Praksis i andre land [4]
Nettstedet besteforeldre.no, redigert av pedagogen Oddbjørn Evenshaug, har publisert en kartlegging av reglene som gjelder i en rekke andre land. Oversikten viser følgende:
«I Frankrike har man gammel praksis for at besteforeldrenes forhold til sine barnebarn skal respekteres. Dette har nedfelt seg i en bestemmelse i «Livret de Famille» under avsnittet om foreldreautoriteten, som sier at med mindre det foreligger vektig grunn kan mor eller far ikke forhindre personlig samvær mellom barnet og dets besteforeldre.
I England fikk «The Children Act 1989» bestemmelser som åpnet større adgang for ikke-foreldre til å søke samværsrett. Det ble antatt at søkerens "tilknytning til barnet" var det kriteriet som det særlig ville bli lagt vekt på når det gjaldt besteforeldres muligheter for å nå fram i retten. Både Nord-Irland og Skottland har liknende bestemmelser. Ifølge den engelske besteforeldreorganisasjonen «Grandparents Federation and Age Concern» praktiseres imidlertid lovbestemmelsene meget restriktivt, og organisasjonen har framsatt krav om lovregler som kan gjøre det lettere for besteforeldre å få samværsrett.
I USA vedtok alle delstatene på 1970- og 1980-tallet lovbestemmelser om besteforeldres samværsrett. I 1983 forsøkte man å få igjennom en nasjonal amerikansk lovgivning om besteforeldres samværsrett, men dette førte ikke fram fordi familielovgivning tradisjonelt er en sak for den enkelte delstat. Derimot vedtok den amerikanske kongressen i 1998 en lovbestemmelse som gir besteforeldre rett til å besøke barnebarna hvor som helst i USA, så sant de har fått samværsrett i en av delstatene. Dette blir av forkjemperne for besteforeldres samværsrett ansett som et viktig skritt i retning av en ensartet lovgivning delstatene imellom.»
Barns rett til besteforeldre har gjort egne undersøkelser når det gjelder rettstilstanden i Storbritannia: Når besteforeldre er nektet samværsrett med sine barnebarn, vil Family Court (en domstol for saker som angår barn og familie) vanligvis være åpne for den uvurderlige rollen som besteforeldrene spiller i sine barnebarns liv, og det er sjelden de nekter en besteforelder samvær dersom det ikke er snakk om misbruk eller vold. Besteforeldre, ste-besteforeldre og formyndere kan søke om tillatelse til besøk. Det er foreldrene som må føre bevis for at besteforeldrene er uegnet til å ha samvær med sine barnebarn. Loven er oppe til revisjon, og de fleste instanser mener at besteforeldre skal ha rett til samvær med sine barnebarn uten å gå veien om Family Court.
Sett fra vår side er det viktig å sette problemet i sin rette kontekst. Når mange barn opplever ubearbeidet sorg og meningsløst tap, vil det påvirke deres framtidige liv. Det vil begrense deres livskvalitet og legge føringer på hvordan de som voksne møter andre mennesker og hvordan de deltar i samfunnslivet. Det at barn og ungdom på dette punktet er rettsløse er langt mer enn et «internt» problem i de familier det gjelder.
Facebook-siden Barns rett til besteforeldre hadde 80 000 besøkende på ca. et år i 2017. Mange kommentarer og ikke minst mange direkte henvendelser til oss har avdekket et problem som er økende, men som få snakker om fordi det er forbundet med så mye frykt og skam. Antall besøkende på vår Facebook-side er nå tre år etter mer enn tredoblet!
Barnelovutvalgets innstilling
4.desember 2020 la barnelovutvalget frem sin innstilling, NOU 2020:14 Ny barnelov - Til barnets beste. Gjennom det pågående lovarbeidet har politikerne mulighet til å bidra til å bøte på den uretten som gjøres mot så mange sårbare barn og unge i Norge. Lovgiver må gå lenger enn barnelovutvalget har gjort. Barnebarna må gis en egen rettighet på bekostning av foreldrenes rett.
Trygge og tette nettverk
Familiestrukturene har endret seg mye på et par generasjoner. Familiene er mindre, barn har ofte færre søsken enn før, og begge foreldrene er som regel utearbeidende. Samtidig er samfunnet blitt mer komplisert og behovet for oppfølging større. Det gjelder organiserte fritidsaktiviteter, det gjelder skolearbeid osv. Jo flere stabile og trygge omsorgspersoner et barn har i nettverket sitt, jo bedre er det.
Barnelovutvalget sier seg enig i at besteforeldre er viktige i barns liv (punkt 3.2.1.6): «Besteforeldre fyller funksjoner både som sosial støtte med hjelp og barnepass og med økonomiske overføringer i form av gaver, klær, utstyr og arv.” Utvalget skriver at besteforeldre – og spesielt bestefedre – deltar langt mer i barnebarnas liv enn tidligere, og det henvises til en studie gjennomført i England og Wales (1500 barn) som dokumenterer «at barn med besteforeldre som involverer seg i livet deres, har høyere nivå av velvære sammenlignet med andre barn, og at mer tid med besteforeldre ga færre emosjonelle problemer og mindre atferdsproblemer hos barna». Sett i lys av dette kan vi slå fast at god kontakt med besteforeldrene er av stor verdi for barn og ungdom.
Barnelovutvalget sier videre (punkt 3.4) at «I vår kultur i dag forstås barndommen som de formende årene, en utviklingsprosess og dannelsesprosess som ofte kalles sosialiseringsprosessen.» Det er her grunnlaget for et godt og harmonisk voksenliv legges, og det krever innsats fra mange hold for å formidle kunnskap, holdninger og erfaring som gir barnet en god start i livet og setter det i stand til å orientere seg i voksenverdenen. For å si det med et kjent afrikansk ordtak: Det krever en hel landsby å oppdra et barn. De nærmeste familiemedlemmene er de viktigste, og barn som blir fratatt sine besteforeldre, blir i de fleste tilfeller samtidig fratatt en viktig ressurs. Selvsagt finnes det tilfeller der samvær ikke bør forekomme og der begrunnelsen for dette står seg godt, for eksempel ved rus, overgrep eller visse typer sykdom. Det er ikke disse tilfellene Barns rett til besteforeldre er opptatt av og arbeider med, men tilfeller der samværsnekt fremstår som uforklarlig.
Barns rettigheter
Barns stilling i samfunnet har endret seg mye på få år. Barnet er et selvstendig subjekt, og hensynet til barnets beste går som en rød tråd gjennom lovverket: «Siden lovgiver i 1997 sist vurderte spørsmålet om samvær mellom barn og andre personer enn foreldrene, har det skjedd en menneskerettslig utvikling. Det er tilkommet en betydelig mengde praksis fra EMD som kaster lys over spørsmålet om hvorvidt barnet og andre personer som står i et nært forhold til det, kan ha rett til samvær med hverandre, og om hvilke forpliktelser myndighetene i så fall har til å sørge for at disse rettighetene respekteres og sikres. Rettsutviklingen har skjedd innenfor rammene av retten til respekt for privat- og familieliv i EMK artikkel 8. Grunnloven § 102 første ledd første punktum om rett til privat- og familieliv, som ble vedtatt i 2014, er utformet etter modell av EMK artikkel 8 og stiller de samme krav til myndighetene som denne.», skriver barnelovutvalget (punkt 12.8.5)
For egen del slår barnelovutvalget fast at «barnets rett til familieliv er et av de viktigste utgangspunktene for barneloven.» (punkt 8.5.6.3).
Inkludert i barnets rettigheter er retten til å kjenne sine røtter, sin historie og sine nære familiemedlemmer. Dette stadfestes av EMK ved fortolkning av art.8 nr.1: Det kan være et inngrep i familielivet dersom besteforeldre nektes et rimelig samvær som er nødvendig for å opprettholde et normalt besteforeldre-barnebarn-forhold, forutsatt at de har en tilstrekkelig nær relasjon.[5]
Interessant i så måte er en dom avsagt av EU-domstolen i mai 2018. Saken ble reist av en bestemor etter skilsmissen til barnets foreldre. EU-domstolen konkluderte slik:
"The notion of rights of access refers not only to the rights of access of parents to their child, but also to the rights of access of other persons with whom it is important for the child to maintain a personal relationship, among others, the child's grandparents." [6].
Samfunnet kan ikke lenger tolerere at mange barn utsettes for vilkårlig samværsnekt, ofte ledsaget av feilaktige begrunnelser, for eksempel at det er besteforeldrene som ikke vil ha noe med dem å gjøre.
Det kan ikke være tvil om at slike saker faller inn under WHOs definisjon av barnemishandling: «Alle former for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelt misbruk eller omsorgssvikt som fører til faktisk eller potensiell skade på barns helse, overlevelse, utvikling eller verdighet, benevnes av WHO under begrepet barnemishandling»[7].
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sier det slik:” Psykisk vold kan være negative eller fiendtlige holdninger eller handlinger, uten bruk av fysisk makt, som kan gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd, fortvilelse eller en grunnleggende følelse av å ikke være ønsket og elsket.”[8]
Legeforeningens beskrivelse er denne: «Barnemishandling er å utsette barn for fysisk eller psykisk vold, seksuelle overgrep, krenkelser eller forsømmelse av barnets grunnleggende behov. Tradisjonelt sett har man skilt mellom fire former for barnemishandling: fysisk, seksuell og emosjonell mishandling, og omsorgssvikt.» [9]
Vi illustrerer med en anonymisert historie:
Henrik og Petter, to livlige brødre på henholdsvis fem og åtte år, er på en ukes ferie hos bestemor og bestefar. I flere dager har guttene og bestefar snekret på den nye kassebilen, og bestemor har stekt vafler som hun har servert i garasjen. Hverken Henrik eller Petter har tid å komme inn til mat, kassebilen må bli ferdig til kassebilløpet om en måneds tid. Nå skal hjulene monteres, og rattet justeres før bilen skal males, - og fargen er blå, - DET BLÅ LYNET!
Guttene gleder seg til billøpet, og bestefar har meldt dem på.
Bestemor merker at noe er galt siste dagen før Henrik og Petter skal hjem til foreldrene. Guttene vil ikke hjem. Bestefar beroliger og forteller at bilen er klar til barnebarna er tilbake, slik som avtalt med foreldrene.
Til slutt kommer det frem at guttene er redde for faren. Bestemor tar dette opp med sin datter, som svarer unnvikende, og virker redd.
Henrik og Petter fikk aldri delta i billøpet, og kassebilen har stått i garasjen i seks år.
Guttene er blitt fortalt at bestemor og bestefar ikke ønsker å være sammen med dem mer. Via omveier har besteforeldrene fått vite at begge barna er under behandling hos BUP.
Besteforeldrene sendte i dette tilfellet en bekymringsmelding til barnevernet, men ble ikke hørt. Begrunnelsen var at besteforeldre ikke har rettigheter i slike saker. Men hva med de to guttene, har ikke de rettigheter når det er snakk om psykisk mishandling? (Ref. definisjonene i det foregående.)
I mange andre sammenhenger hevdes det at barn ikke skal lide for foreldrenes forsømmelser og feilvurderinger. Slik må det være i dette tilfellet også.
Det er på høy tid at samfunnet begynner å forholde seg til familiefiendtlighet og foreldrefremmedgjøring, herunder også fremmedgjøring av besteforeldre. I kronikken Foreldrefremmedgjøring som helserisiko[10] beskriver Eivind Meland m.fl. begrepet som «en kompleks form for familievold som rettes mot en forelder for å skade dens relasjon til egne barn.» Kronikkforfatterne er tydelige på at «Foreldrefremmedgjøring er lite anerkjent i norske fagmiljøer og i rettspleie.»
Om helserisikoen sier de dette: «I en lang rekke studier er det dokumentert at barn som utsettes for foreldrefremmedgjøring, har betydelig økt risiko for å utvikle psykososiale problemer og at denne risikoen vedvarer inn i voksen alder.»
Eivind Meland opplyser at han ikke kjenner til studier med spesifikt fokus på besteforeldre, men at ett av hovedkriteriene på uttalt foreldrefiendtlighet er at også den rammede forelderens familie blir isolert og fiendtliggjort. I slike saker finnes det altså mange flere ofre enn forelderen. Vår erfaring viser hyppig forekomst på tvers av generasjoner – til skade for relasjonene mellom barnebarn og besteforeldre.
I en kommentar til barnelovutvalgets innstilling skriver Eivind Meland og Dag Furuholmen, henholdsvis allmennlege/professor emeritus og spesialist i psykiatri[11]:
«I tilfeller der foreldre øver fysisk eller emosjonell vold mot barn (…..) må sakkyndige, advokater og dommere også skoleres i hvordan emosjonell manipulasjon og fiendtliggjørende påvirkning av barn skader barns helse. Det er dette som er vår viktigste innsigelse mot utvalgets arbeid. Uten kunnskap om emosjonell vold og rettslige midler for å håndtere det, vil fanebestemmelsene om barns beste være falske besvergelser».
Barnelovutvalgets innstilling er mangelfull
Barns rett til besteforeldre er skuffet over barnelovutvalgets innstilling. Kort sagt mener vi at utvalget sier A, men unnlater å si B. Vi deler kritikken til Meland og Furuholmen og mener at barnelovutvalget gjør seg skyldig i en alvorlig unnlatelsessynd.
Utvalget anerkjenner besteforeldres viktige rolle i barnets liv og er helt på linje med oss når det gjelder vektlegging av røtter og familierelasjoner, men motet svikter når det gjelder tiltak. Utvalget fremmer i kapitlet om foreldreskap (kapittel 9) kontroversielle forslag av symbolsk art («Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral slik at benevnelsene «mor», «far» og «medmor» ikke benyttes i loven»), men gjør lite for å finne konstruktive mekanismer for å håndtere den psykiske mishandlingen som svært mange barn og ungdommer utsettes for.
Dagens rettstilstand fremgår av barnelovens § 45:
"Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.
I sak om samværsrett mellom foreldra, kan ein forelder som vert nekta samvær krevje at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten skal ha. Samvær for besteforeldra kan berre fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær ikkje får møte barnet.”
Barns rett til besteforeldre har rikelig med dokumentasjon på at det er en sjanseseilas i hundretusenkroners-klassen å gå denne veien. Resultatet er ofte mer enn magert. § 45 dekker dessuten bare et fåtall av sakene hvor besteforeldre nektes samvær av foreldrene.
Barnelovutvalget ble, antakelig fordi dagens lovbestemmelse ikke fungerer etter hensikten, bedt særskilt om å vurdere spørsmål om barnets samvær med andre enn foreldrene, herunder søsken, steforeldre, besteforeldre mv. Utvalgets flertall mener at barnets rett til kontakt med andre i utgangspunktet skal styres av foreldrenes beslutninger, som de skal ta i samråd med barna. «Flertallet vil advare mot en rettsliggjøring av en kategori av beslutninger som i utgangspunktet hører til den sosiale og private sfæren. Samtidig mener flertallet at det er nødvendig med en sikkerhetsventil som gir adgang til rettslig prøving, der dette er nødvendig for å sikre barnet og den aktuelle personens rett til familieliv.» Søksmålsadgangen foreslås betinget av én times forutgående mekling med forelderen/foreldrene (punkt 12.8.6)
Flertallet foreslår deretter et tillegg til dagens § 45: «(….) I andre særlege høve kan sysken eller personar som har ein nær omsorgsrelasjon til barnet, krevje at retten fastset om det skal vere samvær mellom dei og barnet, og i så fall kor mykje samvær.»
Den som har lest utvalgets vurdering i punkt 8.5.6.3 forventer seg en løsning i et annet spor. Der påpeker utvalget det problematiske i at «diskursen rundt samvær og kontakt mellom foreldre og barn ofte bare tar utgangspunkt i foreldrenes menneskerettigheter» og at barnets rettigheter ofte blir oversett. Det samme gjelder kanskje i enda høyere grad samvær og kontakt med andre nærstående.
Organisasjonen Barns rett til besteforeldre mener at utvalget ikke har gått langt nok når besteforeldre ikke er nevnt eksplisitt og på linje med søsken. Dette er svært vanskelig å forstå: Besteforeldre som har vært der for barnet fra begynnelsen, bør selvsagt inkluderes i barnets samværsrettigheter. Utvalgets flertall kompliserer saken ved å fokusere på skilsmisser og det teoretisk sett høye antall «besteforeldre» barn kan måtte forholde seg til. I ekstremtilfellene er dette selvsagt et problem og ikke til barnets beste. Det sier seg selv at det da må utøves skjønn basert på at det er lite trolig at alle impliserte har langvarige relasjoner til barnet.
Vi er også kritiske til at løsningen som foreslås kun er ment som en sikkerhetsventil som ventelig vil bli brukt når saken har eskalert og låst seg. Ut fra barnelovutvalgets øvrige argumentasjon knyttet til barns beste og barns rettigheter – og ikke minst ut fra utvalgets mandat - har vi berettiget grunn til å forvente mer av utvalget.
Barns rett til besteforeldre er helt enig i at en rettsliggjøring bør unngås. Saken bør forsøkes løst på lavest mulig nivå. Det bør naturligvis være anledning til å bringe saken inn for domstolen, men det mest hensiktsmessige for alle parter er en flerfaset konfliktløsningsmodell der rettslig prøving er siste utvei. Vi foreslår denne modellen:
- Barnet gis en selvstendig rettighet til samvær med besteforeldre som det allerede har en nær relasjon til.
Noen vil mene at en slik endring ikke løser problemet siden det er vanskelig å gjøre noe med årsakene til familiefiendtlighet. Det kan så være, men målet er å minske skadeomfanget for barnet, og en lovbestemmelse vil kunne virke preventivt. Terskelen for grunnløst å nekte barnet kontakt med besteforeldre er høyere om barnet har en lovfestet rett til samvær.
- Foreldre som vil nekte kontakt, må dokumentere at samvær med besteforeldrene ikke er forenlig med barnets beste. (Jfr. praksis i Family Court, UK)
- Løsningen må ikke være en «sikkerhetsventil»
Saksbehandlingen må skje på lavest mulig nivå og involvere kompetente fagpersoner som for eksempel barnepsykologer, pensjonerte dommere med lang erfaring og barnerettsadvokater som har erfaring fra familiesaker. I praksis snakker vi om en nemnd som er opprettet for formålet.
Ordningen bør innrettes slik at besteforeldre selv har anledning til å reise saken for nemnden og om nødvendig også for domstolen. Partene bør ha plikt til å delta i alle meglingsforsøk.
Det er mange fordeler med en nemnd, både menneskelig og samfunnsøkonomisk. Et slikt lavterskeltilbud vil dessuten være sosialt rettferdig da domsstolsbehandling innebærer en stor økonomisk byrde for mange besteforeldre, spesielt de enslige. Det er vanskelig å forstå at et samfunn som tilstreber utenrettslige ordninger og meklingsløsninger på en rekke områder skal henvise partene i denne typen saker direkte til domstolen.
Barns rett til besteforeldre presiserer at vi ønsker et rimelig samvær, slik at barnet får kjenne sine besteforeldre og får lov til å motta f.eks. julegaver. Ønsker barnet å ha kontakt også på digitale medier, kan det være positivt. Det skal ikke så mye til før barnet skjønner at besteforeldrene bryr seg og er opptatt av barnets beste. Det ble nylig avsagt en dom i Maltas Family Court som peker i nettopp denne retningen. [12] Saken gjaldt et italiensk besteforeldrepar som kjempet for sin rett til samvær med et mindreårig barnebarn på Malta. Kjernen i dommen er gjengitt slik i Times of Malta:
“Minors do not have an independent voice. The interest of the parents, who have parental authority over their children, are not always in tune.”
Having said that, the court clearly stated that the judgment did not imply that “grandparents can interfere in their grandchildren’s upbringing,” but to provide an “opportunity” for grandparents to seek contact with a minor grandchild.
Given the right circumstances, “the minor will undoubtedly reap benefits from keeping contact with his ascendants,” the judges observed.”
Sluttkommentar
Vi er enige med barnelovutvalget i at disse sakene er svært vanskelige for alle involverte. Det forhindrer ikke at samfunnet må gjøre sitt ytterste for å hjelpe dem som rammes. Noe annet vil være en fallitterklæring. Hensynet til barnets beste er ikke ivaretatt om vi viker unna, og henvisningen til den sosiale og private sfæren holder strengt tatt ikke vann. En slik begrunnelse for manglende handling vil neppe bli brukt i tilfeller som dreier seg om fysisk vold eller omsorgssvikt. Hvorfor skal vi da akseptere den når det gjelder emosjonell vold og den grunnleggende retten til røtter og familieliv? Samfunnet kan ikke tillate seg å se en annen vei slik barnelovutvalget gjør. Barns rett til besteforeldre frykter at utvalget gjennom sitt forslag ikke har gjort annet enn å utvide en allerede dysfunksjonell lovbestemmelse. Det kan aldri bli til barnets beste.
Odd Egil Nordanger Synnøve Engeset
Leder og nestleder Barns rett til besteforeldre
Oslo 14.april 2021
[1] barns rett til besteforeldre – søkeresultater | Facebook
[2] 46.000 barn i Norge mangler kontakt med far etter samlivsbrudd (tv2.no)
[3] One in seven grandparents in Britain is being prevented from seeing their grandchildren | Daily Mail Online
[5] PP-presentasjon mottatt fra professor Kirsten Sandberg, Det juridiske fakultet, UiO
[6] Grandparents have the right to see their grandchildren,... | Daily Mail Online
[7] Prop. 12 S (2016 –2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021)
[9] Barnemishandling (legeforeningen.no)
[10] Foreldrefremmedgjøring som helserisiko | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)
[11] Barnelovutvalget og barnets beste - Rett24
[12] Grandparents have right to seek access to grandchildren - court (timesofmalta.com)