Høringssvar fra Jørund Hassel

MYNDIGHETENE ØNSKER SEG ET SAMFUNN HVOR DET FØDES FÆRRE BARN?

De seneste årene får vi høre at vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, sier myndighetene/ politikerne at hver av oss må få litt over to barn i gjennomsnitt. De siste årene har tallet ligget på rundt 1,6. Det handler om å ha en familiepolitikk som gjør det trygt både økonomisk og praktisk å bli forelder. Det er ikke det norske samfunnet tilrettelagt for.

Hva gjorde man i flere stater i USA - på begynnelsen av 1980-tallet, da samlivsbrudds bølgen nådde nye høyder, foreldrekonflikter økte, og rettssystemene ble overfylt med samlivsbrudssaker? Jo, de innførte deleomsorg som hovedregel.

Det bygger på FNs barnekonvensjon (§ 8 og § 9). Barnet skal ha rett til å ha en biologisk mor og en far. Noe norske myndigheter velger å ignorere.

Hva gjør de på Island, da fødselsraten gikk nedover? Jo, de fant ut at de måtte investere i barns rettigheter til sine fedre og fedrenes adgang til å investere i farsrollen, og dermed stå sterkere ved et eventuelt samlivsbrudd. Målet er åpenbart: Barnets rettigheter knyttet til to likeverdige foreldre forsøkes styrket, og det skal være mest mulig like rettigheter og muligheter til fylle foreldrerollen uavhengig av kjønn.

På Island er det normale delt foreldreansvar, og bygger sin lov- og rettspraksis på FNs barnekonvensjon.

Hva gjør vi i Norge? I all hovedsak å investere i mor, morsrollen og mors rettigheter/ muligheter. Ved siden av barnehager, kontantstøtte, og tilrettelegging for mor (eksempelvis stenge fedre ute av fødestuen med begrunnelse i covid-19 o.l – enhver mulighet til stenge fedre ut benyttes), legger myndighetene opp til å begrense fedrekvotene gjennom å omgjøre dette til «frivillig» mellom foreldrene.

Påstanden er at Norge går baklengs inn i fremtiden hva angår innhold i barnelov. Også i nytt forslag til ny barnelov (NOU 2020:14 – Ny barnelov – til barnets beste).

Det er tre forhold som i stor grad styrer barnepolitikken. Økonomi, lovgivningen og velferdsstaten.

Lovgivningen;

I Norge finnes det generelt ingen rettssikkerhet for fedre i forhold til barn. Fedre er definert - som en psykolog helt riktig beskrev for noen år siden – «en sædskvett og en pengepung».

I forhold til barn – blir lovgivningen praktisert slik – at fedre skal frarøves enhver form for integritet og verdighet. Fedre er pr definisjon «bøller/ uskikkede» - og kvinner er engler - selv de som over hode ikke er egnet til å ha omsorg for barn. Vi har nok av historier om det, og hvor barnevernet/samfunnet har sviktet i tillegg (Christoffer Kihle Gjerstad-saken er en av dem). Og barnevern blir ofte prioritert fremfor å undersøke muligheter til å hente ressurser hos far og fars familie.

Barnelovgivningen - som egentlig skal beskytte barns interesser - er pr definisjon bare tomme ord, og ut fra at (kvinne)makt skaper rett, uten juridisk rettskraft. Ordene i lovverket har helt mistet sin betydning (og har aldri hatt noen betydning) i Norge. Årsak til at det blitt slik et enkel; Det er for det ingen står opp og forsvarer lovenes betydning og innhold! Aller minst domstolene og den offentlige forvaltningen.

I Norge er det generelt blitt en sedvanerett at det er mødre som har definisjonsmakten – over lover, domstoler og offentlige myndigheter (herunder politiet/ påtalemyndighet).

Myndighetene krever ofte bruk av sakkyndige (psykologer/ psykiatere) – som mot betaling og de villeste fantasifortellinger – fabrikkerer rapporter som stadfester at mor alltid er «engel» og far en «notorisk banditt». Uten faglig begrunnelse. Altså null rettsikkerhet, og i den hensikt å opprettholde mors enestatus som omsorgsforelder – som igjen er blitt en god inntektskilde hos advokater.

Selv når uredelig/ uriktige sakkyndigrapporter/ eller domsavsigelser ender med selvmord – reagerer ikke rettssamfunnet på (da blir fedre definert som for svake – og egner seg ikke som omsorgsforeldre).

Hvorfor er det så mange menn, særlig menn etter samlivsbrudd/ skilsmisse som tar sitt eget liv? Når det skjer med kvinner, får det oppmerksomhet – men ikke med menn?

Det virker som om alt tillates av umenneskelig atferd av offentlig myndigheter i barnefordelingssaker. Det er bare å putte på «til barnets beste» på konklusjonen – uten å definere hva slags innhold det begrepet har. Historien viser de aller mest grusomme hendelsene som er gjort mot mennesker har skjedd under mottoet «til deres eget beste» (eksempelvis heksebrenningsprosessene).

Økonomi

For å være en forelder, må foreldren kunne tilby en standard - som barn flest i samfunnet opplever - så vel omsorgsmessig som materielt. Å ha et barn til samvær – for den som ikke har råd til et varmt måltid hver dag – er ingen positiv opplevelse for barnet heller. Derfor legger samfunnet opp til at fedre fra samlivsbrudd skal ha så svak økonomi at barnet velger mor (det materielle blir dermed et fortrinn).

La oss se hva som møter den ikke-akademiske arbeiderklassen i dag.

a)

I følge SSB’s levekårsundersøkelser – har ikke arbeidstakere i ikke-akademiske yrker hatt reallønnsvekst siden 2000 – mange har gått ned i lønn. Fordelingspolitikken i dette landet – den nordiske modellen – har spilt fallitt for både kvinner og menn.

b)

Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti – støttet av Fremskrittspartiet - kutter i sosiale stønader, arbeidsledighetstrygder, trygder og andre stønader – åpenbart med formål å gå i retning av ekstremfattigdom på sikt (1800-tallets fattigdom). Kuttene blir verre og verre – år for år. Barnefattigdommen øker – regjeringen og Storting tar det mer eller mindre som selvfølge (klassesamfunnet).

c)

Den sosiale boligpolitikken har spilt fallitt (takket være Høyre/ Kåre Willoch-regjeringen). Det medfører at boligpriser/ utleiemarkedet stiger voldsomt – og er tilpasset bare de med årlige millioninntekter. Ikke lønnsutviklingen til arbeidstakere i ikke-akademiske stillinger, trygdede og sosialhjelpsmottakere.

For å kunne ha barn hos seg, er det viktig å ha en bolig.

d)

Barn gjøres til økonomiske vinningsobjekt – spesielt gjennom bidragssystemet.

Skatte- og bidragssystemet, kombinert med de forhold som er nevnt under pkt a, b og c (over), medfører at mange fedre blir skremt over å sette barn til verden – i hvert fall flere.

Ved samlivsbrudd blir barnet automatisk en kamp om økonomien – og et konfliktmiddel (våpen) – som brukes mot fedre. Fedre som av nevnte grunner ikke har økonomi til å ha samvær, følge opp med gaver osv – definerer offentlige myndigheter som «ikke interessert/ uegnede» (og det er alltid fedrenes skyld -selv i de tilfeller hvor mødre flytter så langt vekk at samvær blir uoverkommelig. Selv med deling av reiseutgifter, kan det bli uoverkommelig for mange).

e)

Foreldre som – jf pkt d – saboterer barns rett til samvær med sine foreldre, blir belønnet av NAV (norske myndigheter) – gjennom at NAV avkrever økt barnebidrag fra den som samværet sabotert. En psykisk måtte å knekke foreldre på – og et overgrep som mangler sidestykke i et såkalt demokratisk samfunn (offentlig initiert psykisk terror).

f)

Det er fritt frem for mødre å bedrive økonomisk utpressing mot fedre, avkreve dyre ferieturer og gaver, presse til seg seksuelle tjenester osv, for at fedre skal få bilder, opplysninger om barnet, eller samvær. Verken politiet eller domstolene bryr seg om dette. Politiet/ dommere avfeier slike utpressingssaker med at «da trenger mor disse penge da» eller «dersom du er glad i barnet ditt så betaler du det mor forlanger» o.l. Det er beskrivende for hva slags rettssikkerhet som råder i Norge.

I en sak hvor en mor ble observert på et utested – hånd i hånd – sammen med rettsoppnevnt sakkyndig, og en omfavnelse når de kom ut fra stedet, som er uforenlig med en rolle som sakkyndig skjedde følgende: Forholdet ble påpekt i retten, og at sakkyndigrapporten i en slik setting ikke er å anse som objektiv. Da svarte dommeren at «retten kan ikke tillegge private forhold vekt».

NAV-skandalen høsten 2019 beskriver egentlig at for befolkningsgrupper (arbeiderklassen, fedre, barn) eksisterende det ingen rettssikkerhet. Først og fremst fordi det er en enighetsukultur i kjeden fra statsminister/ regjering, til departementer, domstoler, direktorater, NAV, politi og påtalemyndigheter m.fl. – hvor det i NAV-tilfellet tillates å drive klappjakt på arbeiderklassens syke, arbeidsledige, fattige – for å få disse dømt og straffet på uriktig grunnlag. Og uten at noen stilles til ansvar. Men også fordi at klassejusen er blitt veldig tydelig i det norske rettssystemet – hvor makt (og penger) skaper rett.

Det er i seg selv – generelt – som nevnt blitt en stor risikosport for fedre å få barn, og det å få barn nr 2 eller flere er for store befolkningsgrupper det samme som økonomisk ruin ved et eventuelt samlivsbrudd.

På toppen av dette står statsminister Erna Solberg (Høyre) og oppfordrer folk til å få flere barn pga at fødselsraten går ned. Se mer her:

Konklusjonen er at samfunnet bruker økonomiske intensiver bevisst, for å ødelegge barn/ far-forhold.

Velferdsstaten

Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – støttet av EU – har fullt fokus på å avfinansiere og avvikle velferdsstaten.

Steg for steg undergraves finansieringen av velferdsstaten. Viktige inntektskilder til det offentlige selges/ privatiseres – til kapitalsterke som er spesialister på skatteplanlegging, skatteflukt og til å ta ut utbytter i skatteparadis mv, og til å demonteres skatte- og avgiftssystemet (skatte- og avgiftslettelser tilpasset milliardærene).

Under dekke av «avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen, kuttes det årlig i bevilgninger i alle deler av offentlig sektor. Noe arbeiderklassen i ikke-akademiske yrker virkelig får merke når det kuttes i velferdstilbud, eller at velferdstilbud blir så dyre at de fleste ikke har råd til dem (eksempelvis private helseforsikringer).

Er det noen som fortsatt lurer på hvorfor fødselsraten i Norge synker, og at det er innvandrere som i all hovedsak sikrer befolkningsveksten?

Hovedårsaken er trolig at mens man andre land vektlegger FNs barnekonvensjon til grunn i sin lovgivning og familieplanlegging, så vektlegger ensidig man mor og mors interesser i Norge.

Norge kunne lært av USA allerede i 1985. I dag kunne de lære av Island.

Når enda et barnelovsutvalg legger frem sin innstilling – ser jeg pr i dag ikke hensikten. På 36 år har ikke Norge lært noen som helst.

Det utlagte høringsforslaget «NOU 2020:14 – Ny barnelov – til barnets beste» er bare helt marginale (nesten usynlige), og representerer ingen realitetsendring fra det som har ligget fast i barneloven fra 1981. Nemlig at vi har en «mor-barn-lov» - i mangel på en barnelov etter barnekonvensjonens intensjoner. Det gledelig å se eksempelvis Island har gjennomskuet en slik destruktiv lovgivning, og investerer i barn og begge foreldrene.

Om det ikke tas grep rundt de helt grunnleggende problemstillingene, er det spørsmål om dette arbeidet med denne NOU’en (NOU 2020:14) er verdt kostnaden?

Lillehammer, 24.02.2021

Jørund Hassel