Høringssvar fra Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker

Høringsuttalelse til NOU 2020: 14 – Ny barnelov

Det vises til Barne- og familiedepartementets brev 14. januar 2021 hvor Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker (heretter fylkesnemndene) inviteres til å avgi høringsuttalelse til NOU 2020:14 – Ny barnelov. Høringsfristen er satt til 1. mai 2021.

Fylkesnemndenes høringsuttalelse er begrenset til å kommentere forhold som direkte berører fylkesnemndenes arbeid.

Kapittel 14.6.5 – dobbeltsporsakene

I kapittel 14.6.5 har kommisjonen knyttet merknader til de såkalte dobbeltsporsakene. Med dobbeltsporsakene menes tilfeller der samme barn er involvert i både en foreldretvist etter barneloven og en sak om tvang etter barnevernloven. Etter dagens regler vil et slikt sakskompleks medføre et to-sporet system; foreldretvisten behandles av tingretten i førsteinstans, mens en sak etter barnevernloven behandles av fylkesnemndene i førsteinstans.

Kommisjonen har delt seg i to like store fraksjoner i vurderingen av dobbeltsporsakene. Utvalgsmedlemmene Bendiksen, Emberland, Selvaag og Sverdrup Dal har ikke ønsket å gå inn i en nærme vurdering av dobbeltsporsakene. Standpunktet er begrunnet med at spørsmålet nylig har vært vurdert av Særdomstolsutvalget- og fordi Barnelovutvalget har et omfattende mandat med begrensede ressurser.

Utvalgsmedlemmene Ansar, Andersland, Lommerud og utvalgsleder Frantzen har foreslått at fylkesnemndene, i en sak om omsorgsovertakelse, skal ha kompetanse til å kunne bestemme at barnets faste bosted kan overføres til den andre forelderen som alternativ til en omsorgsovertakelse. Siden det ikke har vært flertall i kommisjonen for noe standpunkt er det ikke utformet noe lovforslag.

Fylkesnemndene har omtalt problemstillingen med «dobbeltsporsakene» både i høringsuttalelse til NOU 2016:16 Ny barnevernlov og NOU 2017:8 Særdomstoler på nye områder. I fylkesnemndenes høringsuttalelse til NOU 2016:16 Ny barnevernlov på side 77 og 78 heter det:

Fylkesnemndene er enig i at man i størst mulig grad bør unngå et system med dobbelt og parallell behandling av saker etter barnelov og barnevernlov, som man i praksis ser eksempler på ved dagens regelverk.

Av foreldretvistsakene for domstolene vil det være et relativt lavt antall saker hvor det samtidig pågår en barnevernssak. I barnevernssaker er det imidlertid ofte at det er uavklarte spørsmål etter barneloven. Dette kan føre til forsinkelser og andre løsninger enn det som på avgjørelsestidspunktet ville vært den ideelle løsning for barnet. Det tosporede system, hvor avgjørelsesmyndighet etter barneloven og barnevernloven ikke ligger til samme førsteinstans, innebærer i mange saker en uavklart situasjon over tid som kan være belastende både for barn og foreldre. Det er også ofte manglende samordning av sakene når det gjelder samtaler med barn og oppnevning av sakkyndig, som medfører økt belastning for de involverte.

I høringsuttalelse til NOU 2017:8 Særdomstoler på nye områder uttalte fylkesnemndene følgende om dobbeltsporsakene:

Fylkesnemndene mener at krav etter barnevernloven og uavklarte eller skadelige rettslige forhold etter barneloven som berører samme barn, de såkalte dobbeltsporsakene, må kunne vurderes, behandles og avgjøres av samme instans. Når slike spørsmål oppstår parallelt, framstår dagens system som forvirrende, uoversiktlig og komplisert for barn og private parter som berøres. Systemet genererer prosesser og ressursbruk unødig og øker belastningen for de berørte. I NOU 2017:8 kapittel 15.4 er det anført at antallet saker hvor dette er aktuelt, er lavt. Undersøkelsen som ble foretatt rundt dette, viste et øyeblikksbilde, hvor disse dobbeltsporsakene utgjorde 11 % av hovedsakene som var til behandling i fylkesnemnda på det tidspunktet.

Antall hovedsaker i fylkesnemndene 2016 utgjorde 2304. 11 % av disse utgjør 253 saker på årsbasis. Mange saker berører flere enn et barn. Ut fra disse tallene er det ikke urimelig å anta at mellom 250 og 300 av barnevernets barn kan være utsatt for parallelle prosesser pr. år. Problemstillingen berører dermed et ikke ubetydelig antall barn. I tillegg kommer et antall saker hvor spørsmål etter begge lovverk burde vært vurdert parallelt uten å bli det, og hvor barn dermed forblir utsatt for belastende relasjoner. Under enhver omstendighet må man ta hensyn til alvoret i situasjonen i den konkrete vurderingen overfor hvert enkelt barn. Uavhengig av valg av modell bør videre utredning og etablering av tiltak for best mulig behandling av dagens to-sporssaker gjennomføres.

Som det fremgår av siterte høringsuttalelser har fylkesnemndene allerede pekt på at dobbelsporsakene er en aktuell problemstilling som bør få en bedre løsning enn hva dagens regelverk tillater. Etter fylkesnemndenes syn er det slik sett uheldig at fraksjonen til utvalgsmedlemmene til Bendiksen m.fl. har valgt ikke å gå inn i en nærmere vurdering av problemkomplekset, og at det således heller ikke er utformet noe konkret lovforslag.

Dagens system med parallelle behandlinger av saker etter barneloven og barnevernloven er svært uheldig. En parallell behandling av sakene vil kunne føre til forsinkelser som ikke er til barnets beste, og svært sårbare barn vil kunne utsettes for den belastningen det er med gjentatte høringer. I ytterste konsekvens kan det føre til at barnet i en periode blir plassert et annet sted enn hos en egnet forelder. Fylkesnemndene er derfor i utgangspunktet på linje med fraksjonen til utvalgsleder Frantzen m.fl. i spørsmålet om hvordan disse sakene best bør behandles.

Fylkesnemndene er enig med fraksjonen til utvalgsmedlemmene Bendiksen m.fl. når det på side 281 høyre spalte uttales at «[d]enne fraksjonen forutsetter at eventuelle endringer som handler om forholdet mellom fylkesnemndene og tingretten i dobbeltsporsakene ses i en større sammenheng, der ressurser og kompetanse gir grunnlag for en grundig utredning». Uttalelsen må tolkes som en oppfordring til lovgiver for å foreta en nærmere utredning av dette problemområdet. Når denne uttalelsen videre sammenholdes med den uenighet som har vært i kommisjonen – der kommisjonen har delt seg i to like store fraksjoner – synliggjøres behovet for en nærmere utredning. Fylkesnemndene vil oppfordre lovgiver til å igangsette et slikt arbeid. Fylkesnemndene kan avgi en mer utfyllende høringsuttalelse om hvordan dagens dobbeltsporsaker best kan behandles i forbindelse med dette arbeidet.