Høringssvar til Barneloven fra Fokus på Barnevernet

Presentasjon

Fokus på Barnevernet (FpB) er en landsdekkende medlemsbasert organisasjon for barn, foreldre og foreldrenes familie i kontakt med barnevernet, offisielt stiftet i 2015. FpB er, så langt vi vet, den største i sitt slag i landet. Vi driver omfattende likemannsarbeid gjennom telefonkontakt, digital korrespondanse med videre, der vi bruker den erfaringsbrønnen våre medlemmer utgjør til å samle informasjon, støtte og utveksle erfaringer med mennesker i en vanskelig situasjon. Parallelt arbeider vi politisk for en bedre og rettidig offentlig omsorg for barn som trenger det. Vi bidrar til å utvikle barnevernet ved å samle og formidle den kunnskap og erfaringer vi sitter på, til andre aktører som journalister, myndigheter, politikere, fagpersoner eller brukere. Vi mottar ikke driftsmidler fra Bufdir.

FpB ønsker ut ifra vår kompetanse basert på et stort og variert nettverk å bidra til å løse utfordring­ene innen barnerettsfeltet. Vårt mål er: Rett hjelp til rett barn til rett tid.

Formål og definisjon

Forslag til ny barnelov foreslår ingen bestemt formålsparagraf, men det underliggende formålet er barnets beste, med de hensyn som følger for det enkelte barn. Dette er det synet som må gjenspeiles i alle temaer som barneloven berører, men «barnets beste» er et vidt begrep som lett påvirkes av helt andre ting enn evidensbasert kunnskap, og vi anbefaler at det gis føringer for «barnets beste»-vurderinger.

Samvær

Vi mener at hovedregelen i loven skal være delt bosted (med en hensiktsmessig delingsbrøk), og at det bare skal være en sekundærløsning at barnet bor hos en forelder og har samvær med den andre når det finnes særlige grunner for det. Man må være åpen for at det kan være særlige grunner som tilsier at de to førstnevnte reglene/løsningene ikke kan komme til anvendelse, og at barnet skal bo hos en forelder uten å ha samvær med den andre. Sistnevnte løsning må ha en høy terskel for å komme til anvendelse. Man må ta utgangspunkt i at foreldre selv kan komme til enighet om samvær. Dersom foreldre ikke kan komme til enighet, må man trå til med mekling og rådgivning som kan lede til en utenomrettslig løsning. Dersom samværskonflikter skal avgjøres av domstolen, er det viktig at domstolene ser på delt bosted som utgangspunkt for en løsning, før de eventuelt ser på om det finnes særlige grunner for sekundærløsningen, og dernest en løsning uten samvær for den ene forelderen. Begrepet «særlige grunner» og avvik fra hovedregelen forutsetter at det finnes god dokumentasjon som kan legges til grunn av domstolen.

Vi mener at barn bør ha rett til kontakt med og samvær med begge sine foreldre, så lenge dette ikke er til betydelig skade for barnet. Tolkningen av hva som er til betydelig skade for barnet må kvalitetssikres og ha solid faglig forankring.

Utvalget ønsker ikke en videreføring av momentlisten i nåværende § 43, men ønsker en mer åpen vurdering i en samværsavtale eller -avgjørelse. Dette mener Fokus på Barnevernet er en god tilnærming til en avtale hvor alle parter kan bli hensyntatt.

Regjeringen ønsker å utrede forslag til strengere reaksjoner ved samværshindring (sabotasje). Utvalgets flertall har kommet til at tvangstiltak som trekk i barnebidrag eller tvangshenting ikke bør være tilgjengelige tiltak. Utvalget mener derimot at det bør ilegges en form for støtte ved gjennomføringen av samværet, og at dette bør framkomme i tvangsfullbyrdelsesreglene. Vi mener at i slike tilfeller bør alle insentiver som underbygger økonomisk gevinst nøytraliseres, slik at det til enhver tid er barnets beste som er førende. Det er begge foreldrenes ansvar å sette seg inn i barnets aktuelle livssituasjon og tilegne seg kunnskap som er nødvendig å ha for å forstå barnets perspektiv og kunne hensynta barnet på en adekvat måte. Dette innebærer også forståelse for barnet om barnet nekter samvær og årsakene til dette. Dette er nødvendig for å komme i posisjon til å finne gode løsninger. Vi mener videre at i slike tilfeller bør foreldrene få tilbud om veiledning og råd fra en uhildet og profesjonell part, eventuelt gjennomføre en samtaleprosess med faglært megler som prosessleder, med det formål å forhindre eskalering av mulige konflikter.

Vi mener domstolsformatet er lite egnet til å løse konflikter rundt et barn og ønsker at det legges til rette for alternativer som samtaleprosess, familieråd eller andre kommunikasjonsfremmende tiltak.

På samme måte ønsker vi at det jobbes for å finne konfliktløsningsmodeller hvor partene ikke har behov for advokat i konfliktmeglingsfasen, men heller bruker andre støttepersoner fra eget nettverk.

Barnefordeling

For å begrense konflikter og søke løsninger som danner grunnlag for godt samarbeid i fremtiden, bør man søke å tilby veiledning og hjelp før eventuelle uenigheter eskalerer. Det foreslås å utvide meklingsadgangen fra 1 til 6 timer. Dette er et godt utgangspunkt, men kvaliteten på dette tilbudet må sikres.

Ved tvister om barnefordeling hvor barneverntjenesten er involvert, bør man så langt mulig unngå at barnevernstjenesten får en fremtredende rolle der de stiller seg på den ene siden i saken. Her må barnevernstjenesten opptre nøytralt og profesjonelt. Hvis de skal inn i saken, så må de bidra med nødvendig råd og praktisk hjelp for å gjøre begge parter i stand til å underbygge barnets beste og komme til enighet i en avtale som kan fungere godt for alle parter.

Vi synes å se at økonomiske drivere ofte har en uheldig innvirkning på barnefordelingssaker, og ber Stortinget om å se samlet på dette forholdet. Vi er gjort oppmerksom på at personer som enten selv har - eller som gjennom ordningen med fri rettshjelp får - god ressurstilgang, illustrert som «de rike og de uføre», får en betydelig fordel framfor en forelder som er i en vanlig middelsinntektssituasjon. Vi ber om at ordningene for bostøtte, overgangsstønad, skatt, barnetrygd og barnebidrag vurderes sammen med tanke på å nøytralisere effekten av god ressurstilgang og fjerne økonomiske insentiver i barnefordelingssaker. Vi ber også om at denne vurderingen gjøres uten å legge for stor vekt på dagens kjønnsfordeling i arbeidsmarkedet, da dette med fordel kan tilpasse seg en mer likestilt foreldresituasjon enn i dag.

Fokus på Barnevernet mener barnet ikke bare skal høres, men også tas på alvor. Samtidig bør det vies oppmerksomhet rundt det faktum at en eller begge parter kan forsøke å påvirke barnet på uheldig vis, og sikre så godt man kan å avdekke og motvirke slike effekter i loven.

Lovverket bør etter vår mening legge til rette for og stimulere til lik fordeling av foreldreansvar mellom begge foreldre. Den bør videre stimulere til mest mulig likedelt botid hos begge foreldrene fra barnet er tre år, men samtidig være forsiktig med å legge for sterke føringer i den retning. Man bør være åpen for alternative løsninger så lenge barnet er godt ivaretatt, og så stor fleksibilitet i avtalene som foreldrene klarer å håndtere. Vi presiserer at vi bevisst har unnlatt å mene noe om botid i perioden 0 – 3 år, og at vi heller ikke mener at tidsskillet nødvendigvis går ved tre år. Treårsgrensen er satt som et minimum for når den mer varige botidsfordelingen bør etableres. Vi ser et fagfelt i stadig utvikling og et samfunn som stadig endrer seg. Vi tror familien i den første fasen av barnets liv er mest avhengig av individuell tilpasning, så regelverkets oppgave må her bli, uten å legge for mange hindringer i veien for gode og kanskje uvanlige løsninger, å sikre barnet god gjensidig kontakt og sosialisering med begge foreldre. I dette ligger også at begge foreldrene må få bli kjent med og ta ansvar for å følge opp sitt barn etter beste evne, slik at begge får anledning til å bli trygge i sin foreldrerolle.

Vi minner om at samfunnet – fagfolk og myndigheter – må utvise tilstrekkelig ydmykhet overfor barnas integritet. Evolverte egenskaper hos mennesket er ennå ikke fullt ut forstått. Det innebærer at barnets behov kan komme til uttrykk på en måte som vi voksne ikke forstår, for eksempel ved at et barn ønsker samvær med en overgriper når overgrep ikke skjer, eller ikke ønsker samvær med noen som bedømmes som svært egnede foreldre. Barnets ønske om samvær eller ikke samvær bør tillegges stor vekt også i de tilfeller hvor fagfolk eller andre bedømmer situasjonen annerledes, men man må alltid sørge for barnets sikkerhet.

I de tilfeller der en sak om hvor barnet skal ha rett til å bo, mot formodning, likevel skulle komme opp for domstolen, står vi ved vårt innspill til barnelovutvalget av 22. mai 2019 (se vedlegg) om at en dommer i den enkelte sak, der dommeren finner at det er best for barnet å bo hos begge sine foreldre også etter et samlivsbrudd, gis dommeren muligheten til å konkludere også med dette.