Prop. 1 S (2013–2014)

FOR BUDSJETTÅRET 2014 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapittel: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Spesielle tema

10 Nordområdepolitikken – Langsiktig satsing på kunnskap, aktivitet og nærvær

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med en felles rapportering om status for departementenes samlede tiltak i nordområdesatsingen. Regjeringen la i november 2011 fram Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler. Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk og redegjør for visjoner, mål og virkemidler og ligger derfor til grunn for denne oversikten over status og videre planer for regjeringens nordområdetiltak. Dette er ikke en uttømmende gjennomgang, men gir en oversikt over utviklingen i satsingen over tid.

Regjeringen foreslår for 2014 å bevilge nærmere 2,5 mrd. kroner til nordområdetiltak. Forslaget innebærer en økning på om lag 287 mill. kroner sammenliknet med 2013.

Regjeringens forslag for 2014 innebærer en styrking på flere områder. Blant forslagene til nye satsinger i 2014 er startbevilgning til nytt bygg for medisin- og helsefag ved Universitetet i Tromsø (50 mill. kroner), igangsetting av et nybygg for Framsenteret i Tromsø (25 mill. kroner) samt innfrysing av forskningsskipet Lance i polisen (12 mill. kroner) og opplæringsprogram for kvalitetsbearbeiding av fisk (6 mill. kroner).

I tillegg vil regjeringen øke nivået på bevilgningene til nytt isgående forskningsfartøy (til 300 mill. kroner), nytt geodesilaboratorium i Ny-Ålesund (til 65 mill. kroner) og ny helikopteravtale og nytt tjenestefartøy for Sysselmannen på Svalbard (til 163 mill. kroner), samt helikopterberedskap på Bardufoss (til 3,5 mill. kroner). Regjeringen foreslår også å øke bevilgningene til geologisk kartlegging øst i Barentshavet, ved Jan Mayen og i det nordøstlige Norskehavet (til 130 mill. kroner), satelittnavigasjonsprogrammene Galileo og EGNOS (til 211 mill. kroner) og til tilskuddsordningen for arktisk samarbeid (til 61 mill. kroner).

Regjeringen vil videreføre bevilgningene til Forskningsløft i nord (44 mill. kroner), MAREANO-programmet (92 mill. kroner), BarentsWatch (47 mill. kroner), Polarforskningsprogrammet gjennom Norges forskningsråd (40 mill. kroner), kartlegging av mineralressursene i Nord-Norge (40 mill. kroner) og tiltak mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske (45 mill. kroner), for å nevne noen av de sentrale tiltakene.

Tabell 10.1  Oppfølging av regjeringens nordområdesatsing

Dep

Tiltak

Budsjett 2013

Forslag 2014

FKD

Forskning på klimaeffekter på fiskebestander, økosystemer og akvakultur, herunder forsuring av havet

8 000

8 000

Kunnskapsbygging knyttet til forvaltningen av viltlevende marine ressurser

9 000

9 000

Overvåking miljøgifter, fôr og helseeffekter av sjømat

4 500

4 500

Slepebåtberedskap i Nord-Norge

197 000

141 000

Helhetlig overvåkings- og informasjonssystem – BarentsWatch

46 700

47 400

Nasjonalt kompetansesenter for sjøsikkerhet, oljevernberedskap og overvåking knyttet til Kystverkets virksomhet i Vardø

5 000

6 000

Kartlegging av havbunnens mangfold (MAREANO) – FKDs andel

36 300

37 100

Nasjonal satsing på marin bioprospektering

25 000

25 000

Tiltak mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske)

45 000

45 000

Opplæringsprogram kvalitetsbearbeiding av fisk

0

6 000

Isgående forskningsfartøy

75 000

300 000

AIS-satelitt

015 000

Sum FKD

451 500

644 000

KRD

Viderføring av Forskningsløft i nord

40 000

44 000

Ungt entreprenørskap

1 000

1 000

Sum KRD

41 000

45 000

KD

Øremerking av 5 pst. av avkastningen fra de regionale forskningsfondene til fondsregionen Nord-Norge

10 950

10 950

Midler til forskningssamarbeid mellom Norge og Russland på Svalbard (POLRES)

3 000

3 000

Midler til studieplasser opprettet ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS)

19 089

21 548

Midler til studieplasser ved institusjoner i Nord-Norge

112 818

129 375

Nye studieplasser ved Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik

0

5 833

Viderføring av studieplasser i den nyetablerte trafikkflygerutdanningen ved Universitetet i Tromsø

29 200

30 222

Sju stipendiatstillinger ved universitetene i Nordland og Tromsø

0

2 350

Overføring av Seksjon for Arktisk Veterinærmedisin fra Norges veterinærhøgskole til Universitetet i Tromsø

0

10 043

Barentsinstituttet

5 000

5 175

Forprosjekt for Svalbard Integrated Arctic Earth Observation Stem (SIOS)

1 400

1 400

Værradar på Helgelandskysten

12 500

12 500

Svalbard Science Forum

8 500

8 500

Polarprogrammet

40 000

40 000

Nordområdesenteret i Bodø

10 000

10 350

SAK-midler ifm. fusjonen av Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Finnmark

20 000

12 500

Reserveløsning fiberoptisk kabel Longyearbyen Ny Ålesund

30 000

0

Sum KD

302 457

303 746

MD

RV Lance som forskningsstasjon i drivisen vinteren 2014-2015

2 587

12 000

Framsenteret (Fram – High North Research Centre on Climate and the Environment)

37 253

44 298

ICE (Centre for Ice, Climate & Ecosystems)

24 000

24 000

Kartlegge havbunnens mangfold (MAREANO), jf. FKD og NHD

27 100

27 700

AMAP-sekretariatet

4 000

4 000

Nytt geodesilaboratorium i Ny-Ålesund

45 600

65 000

Overvåking ved Zeppelinstasjonen på Svalbard

3 200

6 000

Sjømåling Svalbard

12 000

13 000

Sjømåling Nord-Norge

44 700

16 700

Sum MD

200 440

212 698

JD

Storskog grensestasjon

6 960

6 960

Grensekommisæren

6 278

6 358

Øvelse Barents Rescue 2013

11 120

0

Ny helikopteravtale Sysselmannen på Svalbard

62 375

127 675

Nytt tjenestefartøy Sysselmannen på Svalbard

22 125

35 000

COSPAS/SARSAT

6 000

1 000

SUM JD

114 858

176 993

NHD

Marin bioprospektering – oppfølging av nasjonal strategi

25 000

25 000

Satellittnavigasjonsprogrammene Galileo og EGNOS

173 700

211 100

Jordobservasjonsprogrammet GMES

22 000

0

Opprusting av Andøya Rakettskytefelt

6 000

6 000

Videreutvikling av AIS-satellittkonseptet (skipsovervåkingssatellitt)

2 000

2 300

Kartlegge havbunnens mangfold (MAREANO), jf. FKD og MD

27 100

27 100

Utvikle kompetanse om maritim aktivitet i arktiske områder

1 500

1 500

Utvikle reiselivsvirksomhet

17 100

2 100

Kartlegging av mineralressurser i Nord-Norge

40 000

40 000

Sum NHD

314 400

315 100

OED

Geologisk kartlegging – øst i Barentshavet, ved Jan Mayen og i det nordøstlige Norskehavet

80 000

130 000

Kunnskapsinnhenting og konsekvensutredninger

3 000

0

Sum OED

83 000

130 000

FD

Bygging av nye stasjoner til grensevakten i Sør-Varanger

92 500

35 000

Helikopterberedskap på Bardufoss

2 520

3 500

Sum FD

95 020

38 500

KUD

Kultursamarbeid i nordområdene

9 850

9 850

Sum KUD

9 850

9 850

FAD

Nytt teknologibygg ved Universitetet i Tromsø

190 000

114 000

Nybygg for medisin og helsefag ved Universitetet i Tromsø, byggetrinn 2

0

50 000

Igangsetting av nybygg for Framsenteret

0

25 000

Sum FAD

190 000

189 000

HOD

Nytt lokalsykehus i Kirkenes, Helse Finnmark. Fastsatt låneramme på 600 mill. kroner

40 000

40 000

Sum HOD

40 000

40 000

UD

Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland

Prosjektsamarbeid med Russland

143 024

147 048

Atomsikkerhetssamarbeid med Russland1

53 600

52 000

Arktisk samarbeid

42 000

61 000

Barents 2020

81 700

84 146

Nordområderelaterte driftsmidler

30 295

30 841

Sum UD

350 619

375 035

Sum nordområdesatsingen

2 193 144

2 479 922

1 Inkludert støtte til Det internasjonale Barentssekretariatet

Strategiske satsinger – resultater og prioriteringer

For å gjennomføre hovedmålsettingene i nordområdepolitikken har regjeringen formulert en rekke overordnede strategiske prioriteringer. Disse kan sammenfattes i 15 punkter. I det følgende gis en oversikt over status og prioriteringene for 2014 relatert til hver av de 15 overordnede prioriteringene.

1. Norge skal være ledende på kunnskap om, for og i nordområdene

  • Det ble gitt startbevilgning til nytt isgående forskningsfartøy i statsbudsjettet for 2013. Anbudsprosessen for valg av verft er satt i gang, og kontrakt vil bli underskrevet i desember 2013. Fartøyet vil være ferdig i 2016. Det vil ha hjemmehavn i Tromsø og vil være svært viktig for polar- og miljøforskningen og ressurskartleggingen i nordområdene.

  • Ved Framsenteret i Tromsø er forskingen på alle fem flaggskipsområder godt i gang. I 2013 ble også oppbygging av nytt kompetansemiljø/flaggskip i Framsenteret startet. Målsettingen er å bygge opp kunnskap og kompetanse om miljøkonsekvenser av ny næringsvirksomhet i nord. Regjeringen foreslår å bevilge 7 mill. kroner til videre oppbygging av dette kompetansemiljøet i 2014. Det er også gitt en oppstartsbevilgning på 25 mill. kroner til nybygg for Framsenteret på Fornyings- og administrasjonsdepartementets budsjett.

  • Norsk Polarinstitutt vil la forskningsskipet RV Lance fryse inn i isen nord-nordøst av Svalbard sent på høsten 2014. Den transpolare isdriften vil føre RV Lance sør-vestover og over Yermakplatået. Selve driften er antatt å ta 5-7 måneder. Lance-prosjektet vil kunne bidra med svært viktige målinger og forskningsresultater som kan bidra til å forbedre dagens klimamodeller. Det er også et mål å skaffe kunnskap som kan forbedre de meterologiske modellene. Videre skal toktet gi viktig ny kunnskap om havforsuring, og om hva som skjer med økosystemene og de andre artene som er særlig utsatt. Prosjektet vil ha tung internasjonal deltakelse. Regjeringen foreslår å bevilge samlet 12 mill. kroner til dette prosjektet i 2014.

  • For perioden 2011-2012 tildelte Utenriksdepartementet 3 mill. kroner over Barents 2020 til Framsenteret for polarforskningssamarbeid med Kina. Ytterligere 4 mill. kroner er gitt i støtte til internasjonaliseringsaktiviteter for 2010-2013.

  • Nordområdesatsingen gjennom Forskningsrådet utgjorde 553 mill. kroner i 2012. En stor del av satsingen gjelder marin forskning, petroleums-, klima-, polar- og romforskning. Svalbard er spesielt prioritert i Polarprogrammet. Fem nordområderelaterte rekrutteringsstillinger gjennom Norges forskningsråd ble avsluttet i 2012/2013 og midlene videreføres gjennom Program for romforskning.

  • Svalbard Science Forum videreutvikles som et viktig redskap for informasjon, forskningssamarbeid og koordinering av den internasjonale forskningsvirksomheten på Svalbard. Blant annet skal databasen Research in Svalbard oppgraderes. Forprosjektfasen for SIOS (Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System) er forlenget ut 2014.

  • Første fase av byggearbeidene for et nytt geodetisk observatorium i Ny-Ålesund startet i 2013. Observatoriet skal stå klart i 2018.

  • I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2010 ble det bevilget 60 mill. kroner til UNINETT AS for å legge en fiberoptisk kabel mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. For å ha en reserveløsning ved eventuelle driftsbrudd ble det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2013 gitt tilskudd på ytterligere 30 mill. kroner for å legge en ekstra kabel.

  • I 2011 tildelte Kunnskapsdepartementet 1 mill. kroner til SAK – samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon – mellom Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og de norske samarbeidspartnerne. En ny samarbeidsavtale mellom UNIS og alle de åtte fastlandsuniversitetene er inngått.

  • I 2012 tildelte Kunnskapsdepartementet 2,8 mill. kroner i SAK-midler til Universitetet i Tromsø til samarbeid om utarbeidelse av en samlet forskningsplan for en bedre forståelse av det marine miljøet i sentrale og nordlige deler av Barentshavet. Øvrige samarbeidspartnerer er UNIS, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, NTNU, Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Meteorologisk institutt med Det norske vitenskapsakademi som observatør. Forskningsprosjektet gjennomføres som en integrert aktivitet under Framsenteret i Tromsø. Prosjektet avsluttes i mars 2014.

  • Høgskolen i Finnmark og Universitetet i Tromsø er organisert som én institusjon under navnet Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet fra 1. august 2013. Kunnskapsdepartementet tildeler 20 mill. kroner i SAK-midler i 2013 til de fusjonerte institusjonene og legger opp til å tildele ytterligere 12,5 mill. kroner i 2014.

  • Universiteter og høyskoler i Nord-Norge er siden 2009 blitt tildelt midler til nesten 800 nye studieplasser, i hovedsak ved Universitetet i Nordland og Universitetet i Tromsø. Budsjettforslaget for 2014 innebærer en videreføring av disse studieplassene, samt midler til opptak av nye kull ved flerårige studier som er under oppbygging, totalt 151 mill. kroner. Fullt utbygd vil dette innebære en finansiering av over 2100 nye studieplasser, hvorav 120 ved UNIS. I tillegg foreslås det i 2014 i alt 5,8 mill. kroner til 166 nye studieplasser for ytterligere å øke opptakskapasiteten ved Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik innen ingeniørutdanning, medisin og internasjonal beredskap. Budsjettforslaget innebærer også en videreføring av trafkkflygerutdanningen ved Universitetet i Tromsø med 30 mill. kroner i 2014.

  • Barentsinstituttet er fra 2010 formelt lagt under Universitetet i Tromsø. I 2012 tildelte Kunnskapsdepartementet 5 mill. kroner til Barentsinstituttet. Midlene ble fra og med 2013 lagt inn i rammebevilgningen til Universitetet i Tromsø og videreføres dermed permanent.

  • I 2012 ble det tildelt ekstra midler til en ekstern evaluering av Arktisk universitets virksomhet. Evalueringen ble offentliggjort i februar 2013.

  • Samarbeid med institusjonene i Nord-Norge om utbygging og oppgradering av IKT-infrastrukturen i universitets- og høyskolesektoren har vært særlig prioritert i eCampus-prosjektet. Støtten til prosjektet ble økt fra 12 mill. kroner i 2012 til 15 mill. kroner i 2013, og Kunnskapsdepartementet foreslår å videreføre denne bevilgningen i 2014. Prosjektet vil da ha fått totalt 45,5 mill. kroner over fire år.

  • Det foreslås å videreføre at fem prosent av avkastningen fra de regionale forskningsfondene øremerkes fondsregionen Nord-Norge.

  • Mer enn 50 prosent av prosjektene fra tilskuddsordningen Barents 2020 involverer ett eller flere nordnorske kunnskapsmiljøer.

  • I 2013 ble det gitt en grunnbevilgning til Universitetet i Nordland på 10 mill. kroner for å sikre langsiktig og stabil drift ved Nordområdesenteret, som ble etablert i 2007. Bevilgningen foreslås videreført i 2014.

  • Regjeringen foreslår 50 mill. kroner i 2014 i startbevilgning til nytt bygg for medisin- og helsefag ved Universitetet i Tromsø. Bygget vil legge til rette for godt samarbeid mellom universitetet og andre statlige og fylkeskommunale aktører. Hele prosjektet har en samlet kostnadsramme på om lag 1,3 mrd. kroner. Bygget forventes ferdigstilt i 2017.

  • Regjeringen foreslår 114 mill. kroner i 2014 for å videreføre bygging av et nytt teknologibygg ved Universitetet i Tromsø. Bygget har en total kostnadsramme på om lag 440 mill. kroner. Det vil tas i bruk til semesterstart høsten 2014.

  • Våren 2013 ble det etablert et forsknings- og kompetansesenter for petroleumsvirksomhet i arktiske strøk ved Universitetet i Tromsø. Senteret skal fremskaffe ny kunnskap om petroleumsressursene i Arktis og utvikle kunnskap og metodikk for miljøvennlig leting. Forskningsprogrammet PETROMAKS 2 vil videreføre prioriterte teknologiområder som har relevans for nordområdene, herunder utvikling av nye systemer for deteksjon av utslipp, økt kunnskap om risiko og risikostyring og forbedringer i energieffektiviteten ved offshoreoperasjoner.

  • Universitetet i Tromsø etablerte høsten 2008 en tverrfaglig bachelorgrad i luftfartsfag som utdanner trafikkflygere. 69 studenter var registrert på studieprogrammet våren 2013.

  • Universitetet i Tromsø etablerer i samarbeid med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) et nytt studietilbud i landskapsarkitektur. En pilotklasse i regi av AHO starter opp høsten 2013. Det vil uteksamineres landskapsarkitekter med særskilt kompetanse på nordlige og arktiske landskap og territorier.

  • Regjeringen foreslår å bevilge om lag 5,8 mill. kroner i 2014 til nye studieplasser for ytterligere å øke opptakskapasiteten ved universitetet i Tromsø, Høgskolen i Harstad og Høgskolen i Narvik. 166 nye studieplasser tildeles til ingeniørutdanning, medisin og internasjonal beredskap.

  • Regjeringen foreslår å bevilge om lag 2,4 mill. kroner til nye stipendiatstillinger ved universitetene i Nordland og Tromsø. Stillingene skal rettes inn mot profesjonsfagene, og for Universitetet i Tromsø sin del er bevilgningen øremerket fagområdene matematikk, naturvitenskap og teknologi (MNT).

  • Regjeringen foreslår å øke rammebevilgningen til Universitetet i Tromsø med om lag 10 mill. kroner i forbindelse med flytting av Seksjon for Arktisk Veterinærmedisin frå Norges veterinærhøyskole til UiT.

2. Regjeringen vil hevde suverenitet og utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte

  • Norge har mottatt fire av i alt 14 NH90 maritime helikoptre til bruk for Kystvakten og fregattene. Disse har vært brukt til trening, operativ og teknisk evaluering i 2013 på Bardufoss.

  • I 2013 ferdigstilles den første av de to nye stasjonene til grensevakten i Sør-Varanger, i sør i Svanvik.

  • Forsvarets betydelige aktivitet i nordområdene foreslås videreført i 2014.

3. Regjeringen vil at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene

  • Norge har i Arktisk råd tatt initiativ til å gjennomføre en helhetlig vurdering av de samlede effektene av klimaendringer og andre endringer i Arktis. Prosjektet «Adaptation Actions for a Changing Arctic» ble vedtatt av Arktisk råd i 2012, med formål å legge til rette for bedre tilpasning til et Arktis i rask endring.

  • Arktisk råds oppdatering av den vitenskapelige kunnskapen om klimaendringene i Arktis ble en viktig del av Klimakonvensjonens partsmøte i Durban i desember 2011.

  • Et utkast til forvaltningsplan for verneområdene på Øst-Svalbard ble sendt på høring med frist i oktober 2012. Miljøverndepartementet tar sikte på at nødvendige forskriftsendringer i den forbindelse blir fastsatt høsten 2013 med ikrafttredelse fra 1. januar 2014.

  • Klimatilpasning i nordområdene og Arktis er et viktig tema i Meld. St.33 (2012-2013) Klimatilpasning i Norge.

  • Miljødirektoratet leder et prosjekt for å redusere utslipp av svart karbon fra vedovner i Arktis.

  • Det pågår et tett havmiljøsamarbeid med Russland gjennom ulike prosjekter, herunder et miljøovervåkningsprogram for Barentshavet.

  • MAREANO-programmet kartlegger i 2013 havbunnen i deler av det tidligere omstridte området i Barentshavet vest for avgrensningslinjen mot Russland og i det kystnære Norskehavet. Resultatene vil bl.a. inngå i en kommende oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet. Det ble gjennomført en evaluering av MAREANO-programmet i 2012.

  • Norsk innsats for atomsikkerhet og beredskap i nordområdene er konsentrert om prosjekter om miljø, helse og sikkerhet. Satsingsprosjektene omfatter sikring av kjernebrenselet i den nedlagte marinebasen i Andrejevbukta, miljøovervåkning, varsling og beredskap. De norske satsingsområdene inngår i prioriteringene i G8-landenes Globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og materiale, i tillegg til i prioriteringene i Den nordlige dimensjons miljøpartnerskap.

  • I 2012 ble det startet opp forhandlinger med Finland om bærekraftig fiske i Tanavassdraget i juni 2012, samt iverksatt midlertidige fiskebesparende tiltak i vassdraget.

4. Regjeringen vil styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder

  • Som en del av regjeringens nordområdearbeid leder Kystverket utviklingen av BarentsWatch. Initiativet sammenstiller informasjon og gjør den allment tilgjengelig i portalen barentswatch.no. Dessuten skal BarentsWatch bidra til bedre samhandling mellom etater gjennom lettere informasjonsutveksling og utvikling av tjenester basert på denne informasjonen.

  • I 2012 sluttet Norge seg til den innledende driftsfasen i det europeiske jordobservasjonsprogrammet Global Monitoring for Environment and Security (GMES). Driftsfasen varer fra 2011 til 2013. GMES ble omdøpt til Copernicus i 2013. Formålet med Copernicus er å skaffe til veie jordobservasjonsdata fra satellitter, hav- og luftbårne sensorer og bakkebaserte målestasjoner og å drifte systemer som tilrettelegger disse dataene for ulike brukere. Videre formell norsk deltakelse fra 2014 krever stortingsvedtak. Dette arbeidet avventer vedtak om både budsjett og relevante rettsakter i EU.

  • De åtte medlemslandene i Arktisk råd undertegnet i mai 2011 en avtale om samarbeid om søk og redning i Arktis som etablerer et mer forpliktende redningssamarbeid, herunder en bedre regional organisering av søk og redning. Norges ansvarsområde er med dette utvidet lenger øst og lenger nord enn tidligere. Avtalen trådte i kraft 19. januar 2013. Medlemslandene i Arktisk råd undertegnet i mai 2013 en avtale om å samarbeide om håndtering av marin oljeforurensning i arktiske områder. Avtalen vil legge til rette for et koordinert samarbeid på operativt nivå mellom medlemslandene i Arktisk råd.

  • Det er etablert helårlig statlig slepebåtberedskap i Nord-Norge som et tiltak for å hindre alvorlige skipsulykker og som følge av det, akutte oljeutslipp. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med en ny og samlet vurdering av den nasjonale slepebåtberedskapen.

  • På initiativ fra Norge og Russland godkjente Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) i november 2012 det obligatoriske skipsrapporteringssystemet (Barents Ship Reporting System – Barents SRS) for området mellom Lofoten og Murmansk. Systemet var i drift fra 1. juni 2013. Formålet med skipsrapporteringssystemet er å styrke sjøsikkerheten ytterligere i området gjennom en systematisert informasjonsutveksling mellom land og sjø.

  • Høsten 2012 ble ny værradar på Gednje i Finnmark ferdigstilt. I 2013 starter Meteorologisk institutt utbyggingen av værradar på Helgelandskysten. Værradaren planlegges å settes i drift i løpet av 2014.

  • Regjeringen foreslår å styrke senter for sjøsikkerhet, oljevern og havovervåking i nordområdene ved sjøtrafikksentralen i Vardø.

  • Forskrift om lostjeneste på Svalbard trådte i kraft 1. juli 2012. Forskriften angir en trinnvis innføring for å gi næringen tid til å tilpasse seg de nye kravene. Seilingssesongen 2014 vil være første sesong med full losplikt for alle fartøygrupper på Svalbard.

  • Det er inngått ny tjenestekjøpsavtale med to store helikoptre for Sysselmannen på Svalbard fra april 2014 som del av prosjektet for anskaffelsen av nye redningshelikoptre. Arbeidet med bygging av ny hangar til de nye helikoptrene er igangsatt og skal etter planen ferdigstilles i 2014.

  • Det er inngått avtale om leie av nytt isgående tjenestefartøy for Sysselmannen på Svalbard. Avtalen gjelder fra 2014.

  • I Meld. St. 21(2012-2013) Terrorberedskap foreslår regjeringen å etablere militær helikopterberedskap med to Bell 412 helikopter i Nord-Norge med utgangspunkt i Bardufoss som på anmodning også kan yte alminnelig bistand til politiet. Ordningen ble etablert i april 2013.

  • På oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet startet Kystverket i 2013 arbeidet med å utarbeide en miljø- og beredskapsanalyse for Svalbard og Jan Mayen.

  • Norge har i 2013 vært vertskap for øvelsen Barents Rescue som gjennomføres annethvert år. Øvelsene er et samarbeid mellom Finland, Russland, Sverige og Norge i regi av Barentsrådet. Øvelsene skal forenkle og bedre kommunikasjon, koordinering og samarbeid mellom land og sivil-militære enheter som kan bli involvert i kriser i regionen.

  • COSPAS-SARSAT er et nødvarslingssystem innen den internasjonale redningstjenesten. Hovedredningssentralen i Bodø er Mission Control Centre med ansvar for videreformidling av nødmeldinger til en rekke land. I 2013 ble det startet innføring av ny teknologi som skal erstatte dagens system, både når det gjelder rom- og bakkesegmentet. Som følge av innføring av ny teknologi er det startet en demonstrasjons- og evalueringsfase som vil vare ut 2014. Hovedredningssentralen i Bodø deltar i dette arbeidet.

5. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med Russland

  • Statsbygg fikk i 2011 i oppdrag å prosjektere for ny grensekontrollstasjon ved Storskog. Som ledd i dette arbeidet er det avdekket vanskelige grunnforhold med fare for eksplosiver. Estimert kostnad er nå nær grensen for ekstern kvalitetssikring og det vil derfor bli utarbeidet en konseptvalgsutredning som grunnlag for videre kvalitetssikring, og vurdering av prosjektet. For å håndtere den økte trafikken over grensen mellom Norge og Russland ble det i 2012 innført strakstiltak som å øke bemanning og bygningsmessige utvidelse.

  • I 2013 ble det foretatt ytterligere forenklinger for russiske visumsøkere til Norge. Sett hen til finsk praksis ble det blant annet lagt til rette for økt bruk av flerreisevisum. Søknadsmottaket ved generalkonsulatet i Murmansk og ambassaden i Moskva er nå tjenesteutsatt til en ekstern tjenesteyter, noe som har redusert ventetiden for å levere søknader, samt bedrede fasiliteter for søkere.

  • Avtalen om grenseboertrafikk trådte i kraft 29. mai 2012. Så langt har over 1000 russere mottatt grenseboerbevis. Det utredes nå hvordan en justering av grenseboersonen kan gjennomføres, slik at den får en mer naturlig geografisk og demografisk avgrensning.

  • Samarbeidet med Russland om forvaltning og miljøovervåkning i grenseområdet blir videreført og styrket med vekt på overvåkning av grenseoverskridende forurensing fra nikkelproduksjonen på russisk side. Norske myndigheter vil fortsette å øve påtrykk overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet.

  • I oktober 2011 ble arbeidsplanen for den norsk-russiske arbeidsgruppen for regionalt og grensenært samarbeid gjennomgått. På neste møte i arbeidsgruppen, tentativt i løpet av høsten 2013, vil man vurdere å revidere arbeidsplanen. Utkast til avtale om landgrenseovergangssteder mellom Norge og Russland er sluttforhandlet og avtale om informasjonsutveksling er undertegnet.

  • Utenriksdepartementet er i dialog med Arbeidsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og norske bedrifter om mulig behov for en bilateral avtale om faglært arbeidskraft. Erfaringer etter innførte lettelser i Russland i 2010 tas i betraktning.

  • I 2010 ble det inngått en avtale om høyere utdanningssamarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og Utdannings- og vitenskapsdepartementet i Russland, og en gjensidig stipendutvekslingsordning ble etablert i 2012. Det har vært avholdt flere møter under avtalen.

  • En ny stilling som spesialutsending for utdanning, forskning og teknologi er etablert ved Norges ambassade i Moskva. Stillingen ble besatt i januar 2013.

  • Fra undervisningsåret 2012–2013 gis det støtte til første år av en fireårig bachelorutdanning ved russiske universiteter som er plassert på anerkjente internasjonale rankinglister. I tillegg er det innført en forsøksordning med støtte til språkopplæring i Russland i inntil ett år for studenter som planlegger en etterfølgende gradsutdanning i Russland.

  • Regjeringen viderefører energidialogen med Russland. I 2011 undertegnet Norge og Russland et Memorandum om gjensidig forståelse for å videreutvikle og styrke energidialogen. Dette gjelder ikke minst spørsmål om effektiv og forsvarlig ressursforvaltning og dialogbehov som følge av delelinjeavtalen.

  • Det gjennomføres norsk-russiske kulturdager i Svolvær i september 2013. Arrangementet er forankret i handlingsplan for norsk-russisk kultursamarbeid i nordområdene.

  • I april 2013 ble et nytt treårig program for norsk-russisk kultursamarbeid i nordområdene signert for perioden 2013-2015. Prioriterte områder er visuell kunst og dans, samt kulturturisme. Som ledd i oppfølgingen av programmet er det tildelt midler til samarbeidsprosjekter etter utlysning våren 2013.

6. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med øvrige arktiske land og intensivere dialogen med andre partnere vi har felles interesser med i Arktis

  • I 2012 ble det inngått samarbeidsavtale med Storbritannia om forskning i polarområdene og kulturminnevern i Antarktis. Det var kontakt på embets- og ekspertnivå om oppfølging av avtalen høsten 2013.

  • Med utgangspunkt i samarbeidsavtalen med Island om polarforskning fra 2011 har det blitt etablert et Nansen-professorat ved Universitetet i Akureyri og gjennomført student– og forskerutveksling.

  • Nordområdediplomatiet overfor sentrale aktører og institusjoner i EU har hatt høy prioritet, spesielt opp mot arbeidet med EU-kommisjonens og EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikkens felles kommunikasjon om Arktis, som ble lansert i juni 2012. Utenriksministeren holdt innlegg i Europaparlamentet med vekt på nordområdene og Arktis våren 2012 og 2013.

  • Det er også videreført et aktivt nordområdediplomati overfor NATOs råd, for å øke forståelsen for den sikkerhetspolitiske utviklingen i nord og norske perspektiver. Utenriksministeren holdt innlegg om Arktis i NATOs råd i november 2012, og NATOs råd besøkte Tromsø og Bodø i mai 2013.

  • Den første nordområdedialogen med Sør-Korea ble gjennomført i 2012.

  • Konsultasjoner på embetsnivå med USA om nordområdene og Arktis ble avholdt i september 2013.

  • Et bilateralt seminar om nordområdene/Arktis ble avholdt i Berlin i mars 2013 i regi av de to lands utenriksdepartementer med deltakelse av øvrige departementer. Seminaret var en oppfølging av daværende utenriksminister Westerwelles besøk til Norge i august 2012. Det ble her besluttet å opprette en tysk-norsk kontaktgruppe for nordområdene/Arktis. Første møte ble avholdt i september 2013.

  • Ny-Ålesund-symposiet er videreutviklet som en arena for nettverksbygging, kunnskapsdeling og bevisstgjøring om utviklingstrekk i nordområdene og Arktis. I 2013 deltok den sørkoreanske viseutenriksministeren.

  • En rekke høynivåbesøk til Svalbard fra land og organisasjoner som Sør-Korea, India og EU er gjennomført for å øke kunnskapen om Svalbard og utviklingen i Arktis og prioriteringer i norsk nordområdepolitikk.

  • Den sjette i rekken av High North Study Tour ble gjennomført juli 2013 med sentrale representanter fra Danmark, EU, Frankrike, India, Italia, Japan, Nederland, Polen, Singapore, Sør-Korea, Tyskland og USA.

  • I løpet av våren 2013 gjennomførte Utenriksdepartementet og Olje- og energidepartementet en møteserie på statssekretærnivå i de nordiske land og i Nordisk råd med parlaments- og myndighetsrepresentanter. Hensikten var å formidle norsk syn på og norske erfaringer med ressursutvinning i Arktis.

7. Regjeringen vil styrke samarbeidet i Arktisk råd og i regionale fora som Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon

  • Medlemslandene i Arktisk råd har siden 2011 inngått to bindende avtaler om samarbeid om henholdsvis søk og redning og oljevernberedskap. Avtalene bidrar til å styrke og befeste Arktisk råd som den viktigste internasjonale møteplass for politikkutforming i Arktis.

  • På ministermøtet i Kiruna i mai 2013 ble det tatt opp sju nye observatører i Arktisk råd (Italia, India, Japan, Kina, Singapore, Sør-Korea og i prinsippet også EU). Dette bidrar til å gjøre Arktisk råd mer relevant i en internasjonal sammenheng. Etableringen av Arktisk råds sekretariat i Tromsø i mai 2013 er først og fremst et ledd i å styrke Arktisk råd, men bidrar også til å styrke Tromsø som kunnskapssenter i nord.

  • Kortlivede klimadrivere som sot og metan står for hele 30–40 prosent av de menneskeskapte klimaendringene. Reduksjon i slike utslipp vil gi positiv klimaeffekt, også på kort sikt. Det er opprettet en særskilt arbeidsgruppe i Arktisk råd som skal se på tiltak for reduksjon av svart karbon og metan i de arktiske landene.

  • Det er et mål å styrke den parlamentariske dimensjonen i det arktiske samarbeidet. Utenriksministeren møtte parlamentarikerdelegasjoner i Stortinget for samtale om nordområde-/arktisspørsmål i mars 2013. Det er videre gitt orienteringer på embetsnivå om Svalbard til parlamentarikerdelegasjonen til Arktis råd.

  • Det norske formannskapet i Barentsrådet (2011–13) har fokusert på Barentsregionen som en ressursregion i og for Europa. Utkast til handlingsplaner for klima og for transport er utarbeidet. På norsk initiativ ble en ny Kirkeneserklæring, som styrker grunnlaget for det videre Barentssamarbeidet, vedtatt på 20-årsjubileumsmøtet i juni 2013, under ledelse av statsministeren.

  • 20. årsjubileet for helsesamarbeidet i Barentsregionen ble markert i mars 2013 i Kirkenes, med deltakere fra Barentslandene og Den nordlige dimensjons helsepartnerskap.

  • På norsk initiativ er det vedtatt å opprette en Barents kulturpris.

  • Det er inngått en treårig avtale med Barentssekretariatet som sikrer en mer langsiktig og stabil finansiering.

  • I januar 2012 ble det avholdt et statssekretærmøte i de fire regionale samarbeidsrådene Nordisk ministerråd, Barentsrådet, Arktisk råd, Østersjørådet, samt Den nordlige dimensjon i Oslo. Det er et mål å øke koordineringen mellom Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon innen bl.a. transport og logistikk.

  • I statsbudsjettet for 2013 ble det gitt en øvre låneramme til prosjektet nytt sykehus i Kirkenes med 600 mill. 2013-kroner (50 prosent av byggekostnaden). Sykehuset er planlagt ferdigstilt i 2018.

  • Mer enn 30 norsk-russiske faglige samarbeidsprosjekter om smittsomme sykdommer, fremme av sunn livsstil og koordinering av primær- og spesialisthelsetjenesten ble støttet i 2013.

8. Regjeringen vil fortsette arbeidet for gjennomføringen av havretten, og videreutvikle standarder og regelverk på relevante områder

  • Det er gjort en innsats i relevante fora og sammenhenger for generelt å styrke implementeringen av havretten, herunder utviklingen av en bindende polarkode i IMO (International Maritime Organisation), bidra til samarbeid mellom kyststatene i Polhavet med sikte på å dokumentere kontinentalsoklenes yttergrense for sokkelkommisjonen, samt vedtagelse av et instrument for oljevernberedskap i Arktis.

  • Regjeringen har som mål å være pådriver for utvikling av en polarkode med et innhold og anvendelsesområde som bidrar til sikker og miljøvennlig skipsfart og sikkerhet i nordområdene.

9. Regjeringen vil legge til rette for videreutvikling av en bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring i nord

  • Det norsk-russiske samarbeidet om forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet følges opp som del av fiskerisamarbeidet med Russland og de øvrige landene i Nordøst-Atlanteren.

  • Marint verdiskapningsprogram er et viktig virkemiddel for å stimulere til omstilling og nyskaping i sjømatnæringen.

  • Prosjektet «Sett sjøbein» arbeider med å synliggjøre karrieremulighetene i sjømatnæringen overfor ungdom og arbeider for å gi ansatte i næringen muligheten til å formalisere sin kompetanse.

  • Nasjonal strategi for marin bioprospektering følges bl.a. opp gjennom Forskningsrådets program BIOTEK 2021, hvor målet er å legge til rette for forskningsbasert næringsutvikling. MABIT-programmet og den nasjonale marine biobanken Marbank er også en del av satsingen.

  • Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet har hatt et utkast til forskrift om uttak og utnytting av genetisk materiale (bioprospekteringsforskriften) på høring. Forskriftens hovedmål er å få oversikt over uttak og utnytting av genetisk materiale og sikre at deler av eventuelle fordeler fra utnyttingen skal tilfalle fellesskapet i Norge.

  • Nærings- og handelsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementets midler til BIOTEK2021 vil benyttes strategisk på næringsrelevante FoU-prosjekter. Fiskeri- og kystdepartementet viderefører ellers sin aktivitet på MABIT og Marbank i 2013. Gjennom ny forskrift om uttak og utnytting av genetisk materiale (bioprospekteringsforskriften) ønsker regjeringen å få oversikt over uttak og sikre at deler av eventuelle fordeler fra utnyttingen skal tilfalle fellesskapet i Norge. Imidlertid er beslutning ikke tatt med hensyn til forskriftens endelige utforming og innhold.

  • Overvåking av fremmedstoffer i fisk følges opp som del av den løpende virksomheten til Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatsforskning.

  • Sett i lys av utviklingen i kommersielt torskeoppdrett vil Fiskeri- og kystdepartementet sammen med Nofima gjennomgå torskeavlsprogrammet for å finne et nivå på programmet som både ivaretar de gode resultatene som er oppnådd og samtidig tilpasses næringens behov for yngel.

  • Som en del av tiltakspakken for torskenæringen foreslår regjeringen at det bevilges 6 mill. kroner i 2014 til et opplæringsprogram for kvalitetsbehandling av fisk. Målgruppen til prosjektet er fiskere og ansatte ved fiskemottak. I Prop. 192 S (2012–2013) er det foreslått en bevilgning på 4 mill. kroner til tiltaket i 2013.

10. Regjeringen vil legge til rette for en forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i nord

  • Det er gjennomført en åpningsprosess for Barentshavet sørøst, og Stortinget har åpnet området for petroleumsvirksomhet. Areal i Barentshavet sørøst vil bli inkludert i 23. konsesjonsrunde. Det vil bli invitert til nominasjoner til denne konsesjonsrunden høsten 2013.

  • Det er gjennomført en kunnskapsinnhenting om virkninger av petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet. En sammenstillingsrapport av ulike fagutredninger ble lagt frem høsten 2012. Det ble samlet inn seismikk i Nordland IV og V sommeren 2012.

  • I 2013 ble plan for utbygging og drift av Aasta Hansten-feltet og plan for anlegg og drift av gassrørledningen Polarled godkjent. Disse prosjektene etablerer ny infrastruktur nord i Norskehavet og legger til rette for økt leteaktivitet og nye utbygginger i området.

  • Regjeringen legger til rette for lønnsom næringsvirksomhet til havs som gir grunnlag for aktivitet på fastlandet. Mer enn 200 bedrifter i Nordland, Troms og Finnmark har petroleumsrelaterte leveranser. De fleste leverandørbedrifter er lokalisert i Hammerfest-regionen, Harstad, Bodø, Sandnessjøen, Mo i Rana og Tromsø.

  • Petroleumsvirksomheten er på vei nordover i alle kyststatene i Arktis. I 2012 samlet derfor Norge relevante myndigheter og selskaper for å dele erfaringer og diskutere utfordringer knyttet til petroleumsvirksomhet i Arktis.

  • En nøkkel for økt petroleumsaktivitet i Barentshavet er å få etablert gassinfrastruktur. Gassco har på bakgrunn av dette initiert Barents Sea Gas Infrastructure forum, hvor 21 oljeselskaper har meldt seg på. Formålet er å evaluere gasstransportløsninger for nordområdene og legge til rette for investeringsbeslutninger.

  • I kjølvannet av overenskomsten om maritim avgrensning i Barentshavet har regjeringen gjennom aktiv utforskning økt kunnskapen om potensialet for olje- og gass i Barentshavet sørøst og kunnskapen om virkninger av petroleumsvirksomhet i samme området. På bakgrunn av dette ble Barentshavet sørøst åpnet for petroleumsvirksomhet i 2013. Kartleggingen av mulige olje- og gassressurser i Barentshavet nordøst fortsetter i 2013.

  • I 2012 ble Standard Norge tildelt midler fra tilskuddsordningen Barents 2020 for å bidra til å utvikle gode og funksjonelle tekniske internasjonale standarder for petroleumsvirksomhet i arktiske områder innenfor International Organization for Standardization (ISO). ISO-prosjektet er en videreføring av det felles norsk-russiske prosjektet med tilskudd fra Barents 2020 for harmonisering av standarder for HMS for petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Det norsk-russiske prosjektet blir nå utvidet med et sirkumpolart fokus.

11. Regjeringen vil legge til rette for sikker sjøtransport og maritim næringsvirksomhet i nord

  • I regjeringens maritime strategi, «Stø kurs» fra 2007, er kompetanseutvikling om maritim aktivitet prioritert. MAROFF-programmet (maritim virksomhet og offshore operasjoner) under Norges forskningsråd og de finansielle tjenestene under Innovasjon Norge bidrar til innovasjon og verdiskapning i maritim næring også i nordområdene.

  • I 2013 ga Kunnskapsdepartementet 18,5 mill. kroner i støtte til MARKOM 2020 for å videreføre samarbeidet mellom institusjonene som tilbyr maritim fagskole- og profesjonsutdanning. Midlene foreslås videreført i 2014. Universitetet i Tromsø er blant initiativtakerne og leder en del av prosjektet.

  • Et femårig professorat om bærekraftig skipsfart i nordområdene ble i 2011 etablert ved NTNU, og finansieres over Nærings- og handelsdepartementet med 7,5 mill. kroner over fem år gjennom den maritime strategien.

  • En faggruppe nedsatt av utenriksministeren la våren 2013 fram en rapport om norske interesser i lys av nordlige havområders økende tilgjengelighet. Hovedkonklusjonen var at Norge har forutsetninger for og forpliktelse til å innta en lederrolle for å sikre at regelverk og infrastruktur tilpasses aktivitetsøkningen på en sikker, miljøvennlig og effektiv måte. Rapportens anbefalinger vurderes nå i samarbeid med berørte departementer.

12. Regjeringen vil fremme landbasert næringsutvikling i nord

  • Som en oppfølging av eierskapsmeldingen i 2011 og meldingen Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, har regjeringen presentert rammeverket for en ny, landsdekkende såkornfondordning. I 2012 ble det bevilget midler til å opprette to av inntil seks nye landsdekkende fond. Ett av fondene vil bli etablert i Nord-Norge.

  • Regjeringen har lagt frem en strategi for mineralnæringen i 2013. Strategien skal bidra til økt vekst i norsk mineralindustri

  • Regjeringen vil videreføre kartlegging av mineralressursene i nord. Geofysiske målinger fra fly og helikopter, jordprøver og geologisk feltarbeid er gjennomført. Måleprogrammet foreslås videreført som planlagt med varighet ut 2014.

  • Satsing rettet mot entreprenørskap blant unge er videreført (bl.a. gjennom Ungt Entreprenørskaps skolekonferanse for de tre nordligste fylkene i 2013 og GründerCamp).

  • Som et ledd i det norske formannskapet i Barentsrådet arrangerte Nærings- og handelsdepartementet i mai 2013 Barents Industrial Partnership Meeting. Møtet hadde fokus på bærekraftig økonomisk og industriell utvikling, en kunnskapsbasert miljø- og klimavennlig utvikling og videreføring av folk-til-folk-samarbeidet.

  • I regjeringens reiselivsstrategi «Destinasjon Norge» videreføres satsingen på reiselivsnæringen som en av grunnpilarene for samfunnsutviklingen på Svalbard. Tilskuddet til Svalbard Reiseliv AS opprettholdes i 2013. Av Nærings- og handelsdepartementets tildeling til Innovasjon Norges reiselivsarbeid skal minst 15 mill. kroner benyttes til særskilt markedsføring av Nord-Norge. Satsingen fastsettes i samarbeid med Nordnorsk Reiseliv AS.

  • Som oppfølging av den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten gjennomføres en kunnskapsinnhenting om virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping som reiseliv og fiskerirelaterte virksomheter i Nord-Norge. I første halvdel av 2013 er det gjennomført i alt 10 utredninger. Sluttrapporten for hele kunnskapsinnhentingen vil ferdigstilles innen utgangen av 2013 og sendes ut på høring. Prosjektet skal ferdigstilles i første halvår 2014.

  • I tillegg til den generelle satsingen på landbruket i Nord-Norge ble det i jordbruksoppgjøret 2013 avsatt 3 mill. kroner i 2014 til videreføring av satsingen på arktisk landbruk. Avsetningen skal bidra til utvikling og økt utnyttelse av arktisk kvalitet som konkurransefortrinn for landbruket i nordområdene. Som en del av satsingen på arktisk landbruk ble avsetningen til Sametingets midler til næringsformål videreført med 4 mill. kroner i 2014.

  • Regjeringen vil styrke arbeidet med å sikre en livskraftig reindriftsnæring med økonomisk verdiskaping og effektiv produksjon i balanse med beiteressursene og derigjennom medvirke til å opprettholde samisk egenart.

  • I 2009 ble Forskningsløft i Nord i regi av Norges forskningsråd satt i gang. Tiltaket skal styrke næringsrettet forskningskompetanse hos kunnskapsmiljøene i Nord-Norge innenfor reiseliv og arktisk teknologi og styrke samarbeidet mellom næringsliv og forskning. I 2013 ble bevilgningen økt med 5 mill. kroner til 40 mill. kroner. Forskningsløft i Nord forlenges med ytterligere tre år fra og med 2014.

  • Utenriksdepartementet tar høsten 2013 sikte på å inngå en avtale med Innovasjon Norge om forvaltning av deler av tilskuddsordningene Barents 2020 og Prosjektsamarbeid med Russland. Avtalen gjelder perioden 2013–2018 og skal legge til rette for økt næringslivssamarbeid med Russland og støtte internasjonale næringsrettede kunnskapsprosjekter med relevans for nordområdene.

13. Regjeringen vil, også i samarbeid med våre naboland, videreutvikle infrastrukturen i nord for å støtte opp om næringsutvikling

  • For å få en mest mulig rasjonell framdrift i prosjektet om utbedring av E6 vest for Alta er det satt av midler på en egen post på vegbudsjettet. Strekningen Møllnes-Kvenvik-Hjemmeluft åpner for trafikk høsten 2013 og strekningen Jansnes – Halselv åpner for trafikk høsten 2014.

  • E105 er den eneste vegforbindelsen mellom Norge og Russland og har blitt viktigere i takt med økt samhandel med Russland. Utbedringsarbeidet ble startet opp i juni 2011, og første del er ventet åpnet for trafikk høsten 2013. Utbyggingen videreføres i 2014 og strekningen Rundvannet-Hesseng forutsettes åpnet for trafikk høsten 2014.

  • Anleggsarbeidene startet i februar 2013 på E6 Hålogalandsbrua, som vil gi 15-20 minutters redusert kjøretid mellom Narvik og Bjerkvik og Harstad/Narvik lufthavn, Evenes. Brua ventes åpnet i 2017.

  • Det er inngått en avtale mellom staten og LKAB om finansiering av forlengelse av krysningssporene på to stasjoner på Ofotbanen. Avtalen skal imøtekomme en forventet stor økning i malmtransporten. Det er også lagt til rette for at Northland Resources kan ta i bruk et nytt utskipningsanlegg ved containerterminalen i Narvik høsten 2013.

  • I Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan er det satt av 1,6 mrd. kroner (2013-kroner) til investeringstiltak på Ofotbanen. Det pågår også et samarbeid med svenske myndigheter om langsiktig kapasitets- og finansieringsbehov på Ofotbanen. Jernbaneverket gjennomfører samtidig en utredning av behov for dobbeltspor på Ofotbanen i samarbeid med det svenske Trafikverket.

  • I Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014-2023 og i Meld. St. 38 (2012–2013) Verksemda til Avinor AS framgår det at regjeringen er positiv til at Avinor planlegger videre med sikte på investeringer i nye lufthavner på Helgeland i Mo i Rana og i Hammerfest. Det er ellers behov for videre utredning av spørsmålet om ny lufthavnløsning for Lofoten. Det skal også startes opp en prosess for å få på plass en langsiktig løsning for sivil luftfart i Bodø.

  • Det norske formannskapet i transportsamarbeidet under Barentsrådet har fått utarbeidet et forslag til en felles Barents transportplan, som ble presentert for transportministrene i Barentsområdet høsten 2013. Forslaget er utarbeidet av en ekspertgruppe sammensatt av transportmyndigheter i Norge, Sverige, Finland og Russland.

  • For å bedre kraftforsyningen i nord har Statnett fått konsesjon til å bygge en kraftledning fra Ofoten til Balsfjord. Konsesjonen til å videreføre ledningen fra Balsfjord til Hammerfest er til klagebehandling i Olje- og energidepartementet.

  • For å videreføre satsing på romvirksomhet i nord er skipsovervåkingssatellitten AISSat-2 under bygging og skal skytes opp i 2013. Det er satt av 2 mill. kroner i statsbudsjettet for 2013 til dette formålet. Det foreslås satt av 15 mill. kroner til en ny AIS-satellitt og 2 mill. kroner til videreutvikling av AIS-satellittkonseptet i 2014. Infrastrukturen ved Andøya rakettskytefelt vil rustes opp. Det er avsatt 6 mill. kroner til opprusting for 2013 og foreslått samme beløp for 2014.

  • Norge har inngått avtale med EU om deltakelse i satellittnavigasjonsprogrammet Galileo for perioden 2009–2013. Det pågår innledende samtaler med Europakommisjonen med sikte på å legge til rette for videre formell deltakelse i Galileo etter 2013. Dette krever vedtak i Stortinget.

14. Regjeringen vil at nordområdepolitikken fortsatt skal bidra til å trygge urfolks kultur og livsgrunnlag

  • Utenriksdepartementet gjennomfører halvårige konsultasjoner med Sametinget. Departementet finansierer nettbasert informasjonsarbeid i Nordvest-Russland, Barents urfolkskontor og bidrar til at urfolk fra hele Barentsregionen kan delta i samarbeidet.

  • For å sikre nødvendig deltakelse av urfolk i beslutningsprosesser vil den økonomiske støtten til Barents arbeidsgruppe for urfolk (WGIP) videreføres. Arbeidsgruppen deltar og gir råd til Barentsrådet og Barents regionråd.

  • Et eget handlingsprogram for urfolk i Barentsregionen for 2013–2016 ble vedtatt av den andre Barents urfolkskongressen i februar 2012. Det norske Barentssekretariatet har en egen urfolksmedarbeider finansiert av Utenriksdepartementet og en urfolksmedarbeider som er sekondert til det internasjonale Barentssekretariatet, finansiert av Utenriksdepartementet og Sametinget i fellesskap.

  • Arbeidet med et program for ungt entreprenørskap for urfolk i regionen vil bli videreført i regi av det internasjonale Barentssekretariatet. Norge vil arbeide for at øvrige land i Barentsregionen bidrar finansielt til at urfolk fra alle land i regionen fortsatt skal delta aktivt i Barentssamarbeidet.

  • Arbeidet med å evaluere etiske retningslinjer for økonomisk virksomhet i nord er igangsatt. Árran fikk i 2012 tildelt Barents 2020-midler til et forprosjekt. Søknad om et hovedprosjekt er høsten 2013 til behandling i Utenriksdepartementet.

  • En konferanse om urfolk, næring og miljø ble avholdt i Kirkenes i februar 2012. Et seminar om mineralnæringen og urfolks rettigheter ble avholdt i Tromsø i september 2012.

  • Árbediehtu-prosjektet om samisk tradisjonell kunnskap i Norge vil bli videreført. Den første nordiske konferansen om tradisjonell kunnskap ble arrangert av Sametinget og Samisk høgskole i Kautokeino våren 2011.

  • Klimaendringers virkninger på urfolk er tema i Framsenterets flaggskip «Effekter av klimaendringer på terrestre økosystemer, landskap, samfunn og urfolk». Klimahandlingsplan for Barentssamarbeidet vil også reflektere urfolks utfordringer.

  • I juni 2012 ble det avgitt innstilling fra et utvalg som var nedsatt for å utrede utviklingstrekk, behov og målsettinger for samisk forskning og høyere utdanning. Utvalget la i innstillingen vekt på rekruttering, språkrøkt og styrking av det institusjonelle samarbeidet mellom samiske institusjoner. Kunnskapsdepartementet arbeider med oppfølging av utvalgets innstilling.

  • Som et av tiltakene i regjeringens kulturnæringsplan som ble fremlagt april 2013, er det satt av midler til styrking av samlokaliseringer og nettverk av kulturnæringsaktører. Det er øremerket midler under denne ordningen til samiske kulturnæringsaktører.

  • Forskningsrådets program Samisk forskning II (2007–2017) har en totalramme på 98 mill. kroner (fra KD og FAD) og lyser i 2013 ut 22 mill. kroner til samisk forskning for perioden 2014-2016.

15. Regjeringen vil videreutvikle kultursamarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet i nord

  • Barentssekretariatets prioritering av støtte til folk-til-folk-prosjekter vil bli videreført. Barn og unge, frivillige organisasjoner, demokratiutvikling og sivilt samfunn prioriteres. Barents ungdomsråd bidro i utarbeidelsen av den nye Kirkenes-erklæringen.

  • Utenriksdepartementet forvalter over Kap. 115 om lag 13 mill. kroner årlig til tiltak i nord. Blant disse er Barentskult, Barentsspektakel, Riddu Riđđu, Nordlysfestivalen og Tromsø filmfestival. Det arbeides med rundt 20 større prosjekter for å øke kontaktflaten mellom nordnorsk og nordvestrussisk kulturliv.

  • Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner finansierer sammen kulturprogrammet Barentskult, som gjennom to årlige utlysningsrunder støtter samarbeidsprosjekter innen profesjonell kultur mellom aktører i Nord-Norge og Nordvest-Russland.

  • Det arbeides for å utvikle samarbeidet med kulturaktører i Nordvest-Russland også gjennom arbeidet i Den nordlige dimensjons kulturpartnerskap og Barentsrådets arbeidsgruppe for kultur.

  • Kulturdepartementet følger opp nordområdesatsingen gjennom «Mulighetenes landsdel», en handlingsplan for kultursamarbeid i nordområdene og gjennom handlingsplanen for norsk-russisk kultursamarbeid fra 2009.

11 Rapport om samstemt politikk for utvikling 2013

11.1 Om fordeling og økonomisk vekst – hvorfor god fordelingspolitikk er viktig for utvikling

11.1.1 Dele for å skape

Små sosiale forskjeller skaper tillit, sosial mobilitet og bedre vilkår for nyskaping. Stortingsmeldingen «Dele for å skape» Meld. St. 25 (2012–2013) har bidratt til å styrke utviklingspolitikkens fokus på fordelingspolitikken i våre samarbeidsland. Meldingen har også et bredt perspektiv på hvordan en kan stimulere til verdiskapning, motvirke klima- og miljøforverring, sikre menneskerettighetene, likestilling og kvinners rettigheter og sikre at sosiale tiltak når dem som trenger dem mest. Den tar også i større grad enn tidligere opp spørsmålet om negative virkninger på utvikling av ulikhet og måter å motvirke dette på.

«Dele for å skape» setter sterkere søkelys på samspillet mellom vekst og fordelingspolitikk. Den slår fast at vekst er viktig for å øke velferden i samfunnet i fattige land. Den framhever imidlertid også den ekstra vekstimpuls som ligger i å sikre at de som har lite fra før får tilgang til økte ressurser, bl.a. fordi de med lavest inntekt bruker en større andel av inntekten til forbruk enn de som tjener mer. Dermed gir en jevnere fordeling sterkere vekstimpulser til lokaløkonomien enn om mesteparten av pengene går til de rikeste og bl.a. luksusrettet forbruk i utlandet. I tillegg gir en god sosial fordelingspolitikk en sunnere og mer velutdannet befolkning som blir bedre rustet enn før til å løse viktige oppgaver i samfunnet og bedre i stand til å fremme sine krav gjennom politiske prosesser og valg. Slik fremmes også grunnleggende menneskerettigheter. I Norge og andre land har en sett at sterke fagforeninger har vært en viktig kraft bak sosial endring og utjevning.

Dette er erkjennelser som ikke kommer av seg selv. Spesielt ikke dersom ledersjiktet i et land mangler vilje, erfaring eller kompetanse og stort sett tenker tradisjonell bistand i forbindelse med ressurser til utvikling. Meldingen siterer professor Joseph Stiglitz, som fikk Nobels minnepris i økonomi i 2001, som sier at politikk basert på doktrinen om at ringvirkningene av vekst automatisk vil «sildre» ned og skape arbeidsplasser og løfte folk ut av fattigdommen, er «nonsens». Den bør etter Stiglitz syn skiftes ut med aktiv fordelingspolitikk, slik at de som i dag ikke har midler til daglig livsopphold kan få det, bidra til økt forbruk av nødvendighetsartikler og bidra til å trekke verdensøkonomien ut av krisen. At ulikhet undergraver vekst på sikt, understrekes også i UNDPs siste Human Development Report «The Rise of The South».

Ulike land tenker ulikt omkring vekst og velferd og utjevnende fordelingspolitikk. Det er vår rolle å skape dialog omkring dette og synliggjøre vår erfaring om at samfunn med små forskjeller og god fordelingspolitikk har størst potensiale til å bringe velstand til det store flertallet av innbyggerne i et land.

Budskapet om at mer rettferdig fordelingspolitikk er vekstfremmende er særlig relevant for mellominntektsland med god balanse i statsfinansene og med befolkningssegmenter som tåler økte skatter til finansiering av bedre kår for alle. Blant disse hører de såkalte «gnier-statene» (jf. professor Kalle Moenes «Gnierindeks»): Land som har potensialet til å bedre folks velferd, men ikke bruker det. God fordelingspolitikk er imidlertid noe alle land kan dra nytte av og det er derfor også viktig at vi synliggjør fordelene ved at også de fattigste landene legger en sosial fordelingspolitikk til grunn i sine utviklingsstrategier.

«Dele for å skape» beskriver en verden som politisk og økonomisk har endret seg betydelig de senere årene. Tyngdepunktet for sterkest økonomisk vekst og størst økning i inntekter fra handel og nye investeringer er forskjøvet fra nord og vest til sør og øst, og det har skjedd en tilsvarende omfordeling av politisk innflytelse. Drivkreftene bak denne utviklingen er mange. Bistand er en av dem, men globalt får denne faktoren stadig mindre betydning, relativt sett. Bistand er imidlertid stadig viktig som kapitaltilskudd og kompetansebygger i mange fattige land.

Disse observasjonene viser at det er særlig viktig å forstå hvordan norsk politikk utenom bistand kan medvirke til bærekraftig vekst som skaper sysselsetting og kommer flest mulig av de som lever i utviklingsland til gode. Samtidig skal denne politikken balanseres mot norske interesser og nasjonale behov.

Hva rapporten inneholder

Kapittel 1 tar utgangspunkt i sammenhengene mellom bærekraftig utvikling og fordeling som ligger til grunn for dagens utviklingspolitikk, senest uttrykt i Meld. St. 25 (2012–2013) «Dele for å skape». Viktige drivkrefter for utvikling omtales med referanser til norske og andre erfaringer. Utviklingslandenes særlige utfordringer når det gjelder fordelingspolitikk drøftes.

Kapittel 2 ser på incentiver i norsk politikk for investeringer og samfunnsansvar som kan bidra til bedre fordeling i utviklingsland. Dette er også perspektivet for kapitlets omtale av utfordringer og dilemmaer i forbindelse med anstendig arbeid, åpenhet, bruk av skatteparadiser, korrupsjon og menneskeskapt klimaendring.

Kapittel 3 tar for seg andre fordelingsrelevante forhold i norsk politikk, slik som de posisjoner Norge har i ulike spørsmål i internasjonale fora, utfordringer knyttet til handel og til pengeoverføringer fra migranter. En ser også på særlig viktige bistandsfinansierte ordninger.

I kapittel 4 summeres diskusjonen fra foregående kapitler opp og det presenteres en oversikt over utfordringer og forbedringspunkter for norsk politikk mht. å bidra til bedre fordelingspolitikk i utviklingsland.

Kapittel 5 er en sjekkliste for samstemt politikk for utvikling. Den er tenkt som en veiledning og støtte til alle som bidrar til utforming av norsk politikk, for å sikre at virkninger på utvikling i fattige land og på globale utfordringer er vurdert.

11.1.2 Den norske modellen

Både verdiskapning og fordeling er grunnleggende elementer i den økonomiske politikken i Norge. Dette innebærer, slik det sies i punkt 1.1. foran, å sikre at flest mulig får del i overskuddet som skapes og å føre en fordelingspolitikk som bidrar både til å sikre bred velferd og stimulerer til økonomisk vekst og høy sysselsetting.

I Norge har det over flere tiår vokst fram en konsensus om at økonomien er tjent med samarbeid mellom partene i arbeidslivet og staten, og med at inntektsoppgjørene skjer slik at viktige interesser tilgodeses i størst mulig grad. Trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidstakere og arbeidsgivere sikter mot å sikre balanse mellom produktivitetsvekst, lønnsøkninger og inflasjon og mot at inntektsoppgjørene ikke skal produsere store vinnere eller tapere, så alle kan nyte godt av resultatet i det lange løp. Norsk sosialpolitikk, helsepolitikk, utdanningspolitikk og likestillingspolitikk osv. er innrettet mot å bidra til samme mål. Politikken underbygges i sin tur av institusjoner og lover som skal sikre mot vilkårlighet og fremme velferd, forutsigbarhet og lønnsomhet i arbeids- og næringslivet.

Utviklingen i norsk økonomi illustrerer at fordelingspolitikken har vært vellykket. Vi har fremdeles full sysselsetting, allmenn velferd, lav kostnadsvekst, flat inntektsstruktur og skatter som omfordeler og sikrer det offentlige inntekter som viktige mål og virkemidler for den økonomiske politikken.

Norge fremholder fordelene med den norske/nordiske vekst- og fordelingsmodellen i dialogen i internasjonale organisasjoner så vel som i bilateralt diplomati og bistandsdialogen. For tiden er ikke minst FN-prosessen for nye utviklingsmål sentral i denne sammenhengen og regjeringen har vedtatt å vektlegge fordelingsagendaen og problemene med økende ulikhet i disse drøftelsene, for å bidra til utvikling og mer likeverd i fattige land og verden for øvrig.

11.1.3 Politikk i utviklingsland som gir god fordeling

Økonomiene i utviklingsland fungerer ikke vesentlig annerledes enn i rike land. Det er også her god økonomi og velferd i å få folk i arbeid og betale dem godt, slik at flest mulig kan bidra til å stimulere økonomisk utvikling.

Mange utviklingsland mangler imidlertid det brede fundamentet av utdanning, helsetjenester, tilgang til teknologi, forutsigbart og dekkende lov- og regelverk, håndheving av dette og ulike typer infrastruktur som til sammen skaper dynamikk i økonomien. Behovet for å utvikle dette fundamentet er særlig viktig i mange lav- og mellominntektsland. I mange land er politikerne seg bevisst dette behovet og arbeider aktivt for å legge et godt grunnlag for vekst og sosial utvikling. I noen land setter imidlertid elitene hensyn til egen vinning foran utviklingen av det felles vekst- og velferdsgrunnlaget. I slike land blir fordelingen av både inntekt, formue og politisk innflytelse særlig skjev. Stor ulikhet kan skape sosial uro og tidvis skjer det omveltninger som, slik bl.a. den arabiske våren har vist, kan gi ganske uforutsigbare resultater. Noen ganger ligger det en felles problemforståelse og plan for endring til grunn og det skjer gradvise endringer til det bedre. De følgende politikkområdene er sentrale i en slik prosess.

Utdanning/opplæring er både et fellesgode med sterke synergier til andre prosesser, og et gode i seg selv og et element i et bedre liv for de fleste. Utdanning av høy kvalitet og høyt utdanningsnivå er nødvendig for å få tatt i bruk kunnskaper som kan øke produktiviteten, bl.a. i landbruket som mange utviklingsland er helt avhengig av, og for å ta i bruk kunnskaper, teknologi og kapital til å utvikle et moderne næringsliv og forvaltning. For å utløse denne dynamikken er det nødvendig å arbeide for at alle uansett inntekt, kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne eller bosted får solid grunnopplæring og videregående opplæring. Det er særlig viktig at utviklingsland har klart fokus på kvinners situasjon og potensiale.

Helse: En frisk og velernært befolkning yter bedre både for seg selv og for fellesskapet og kan bidra til en god sirkel i økonomien som i neste omgang styrker det økonomiske grunnlaget for å yte velferdstjenester. Tilbud av basis-helsetjenester for alle inkl. reproduktiv helse, er en menneskerett og en kjerneoppgave for ethvert lands myndigheter. Riktig ernæring som gagner flest mulig er en viktig komponent i folkehelsesammenheng. Også gode sanitære forhold er av avgjørende betydning for barnedødelighet i mange utviklingsland og for god helsetilstand generelt. Målet om en frisk og velernært befolkning avhenger både av innsats fra det offentlige, gode helseråd og av økonomisk og kunnskapsmessig evne hos den enkelte til å følge disse. Det har dermed på ulike måter implikasjoner for fordelingspolitikken som føres i et land. God helse er også et gode i seg selv.

Næringspolitikk: Utviklingsland ønsker investeringer og på enkelte områder, som f.eks. produksjon av klær og andre forbruksgoder for eksport, skaper investeringer arbeidsplasser og gir inntekter til folk som tidligere hadde liten eller ingen inntekt. Siden disse normalt bruker en relativt større del enn andre av det de tjener på forbruksvarer, kan slik politikk generere ekstra skatteinntekter. Land som tiltrekker seg lønnsomme, arbeidsintensive investeringer har både sjansen til å få bred økonomisk vekst og økt velferd i deler av befolkningen gjennom økte lønnsutbetalinger og skatteinngang. Hvor mye avhenger av omfanget av slike investeringer og hvor godt arbeidstakerne betales ut over subsistensminimum. En sentral forutsetning er at land er i stand til å skattlegge selskapene riktig og tilstrekkelig. Fordelingseffekten av investeringer er også avhengig av graden av lokalt innhold som brukes i produksjonen.

På andre felt, som petroleumsindustrien hvor kravene til kvalitet og kompetanse er høye og muligheten til lokal sysselsetting er mer begrensete, tenderer effekten for lokal sysselsetting til å være mindre, selv om inntektene til staten kan være betydelige. I slike sektorer uten store lokale sysselsettingsvirkninger kreves det en særlig bevisst politikk fra myndighetenes side for å bruke skatte- og avgiftsinntektene til velferdstiltak for befolkningen og til at det skapes arbeidsplasser. I noen land stilles det krav til investorene om lokalt innhold. I andre land gir staten kontantutbetalinger til grupper som trenger det eller subsidierer prisen på nødvendighetsgoder som fattige er avhengige av.

Landbruket utgjør i gjennomsnitt 34 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i utviklingsland, med store regionale variasjoner. Verdensbanken har anslått at vekst i landbrukssektoren er flere ganger mer effektivt for fattigdomsbekjempelse enn vekst i andre sektorer. Det er særlig et stort behov for investeringer i det afrikanske landbruket, der kornavlingene pr. arealenhet nesten ikke har økt de siste 50 årene. Bedret matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse avhenger av en sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig landbruksutvikling. Offentlige og private investeringer må komme de fattigste til gode for at utvikling i sektoren skal bidra til bedre matsikkerhet.

Stabile rammebetingelser er normalt en viktig betingelse for investeringer i næringsvirksomhet. Dette omfatter klare lover og regler som håndheves likt for alle og det innebærer fred, sikkerhet, politisk stabilitet og fravær av korrupsjon som kan være en betydelig ekstrakostnad ved å drive forretning i mange land. Det innebærer også stabil tilgang på energi og kommunikasjonstjenester. Noen land hvor slike rammebetingelser er svake tilbyr i stedet investorer unntaksregler og -arrangementer som ofte ikke gir særlig overskudd for vertslandene og hvor studier har vist at de utviklingsmessige ringvirkningene kan være tvilsomme. Det er derfor viktig at rammebetingelsene er i overensstemmelse med kravene til bærekraftig utvikling.

Samferdsel er et felt med betydelige fordelingsvirkninger: Folk på landsbygda er avhengig av å få levert grødene sine til markedene og gode bygdeveier er en forutsetning for at oppkjøpere skal kunne komme fram eller for at folk selv skal kunne transportere det de produserer. Veivedlikehold i perifere strøk kan ofte være kostbart, men det kan likevel være samfunnsøkonomisk lønnsomt og har dermed positive fordelingsvirkninger. En god samferdselspolitikk og inntekter fra skatter og avgifter til å iverksette den er derfor viktig. Lavt inntektsnivå gjør at noen land subsidierer diesel til transport og el-produksjon, noe som utgjør et klimamessig dilemma.

Telekommunikasjoner: Næringslivet i utviklingsland, fra store konsern til den enkelte bonde, er i økende grad avhengig av gode telekommunikasjoner for å få markedsinformasjon, informasjon relevant for jordbruket eller for å avtale salg. For familiene betyr gode telekommunikasjoner og infrastruktur for transport mye for sikkerhet og helse. Utbygging av tele-infrastruktur egner seg for «outsourcing» og beskatning. Mange land overlater derfor f.eks. utbygging av mobilnett til private aktører.

Storbypolitikk: Byene i mange utviklingsland vokser sterkt. Befolkning konsentrert til byer gir stordriftsfordeler ved at folk bor tett, men av samme grunn og fordi innflyttingen skjer ukontrollert, forsterkes sosiale utfordringer. Slumområdene i storbyer i utviklingsland har dårlig energiforsyning og dårlige sanitærforhold, høy arbeidsløshet, særlig blant ungdom, og høy kriminalitet. Behovet for ressurser til å gjøre noe med dette er betydelig.

Sosialpolitikk: For utviklingsland med liten offentlig sektor og økonomi kan det være et stort økonomisk løft å etablere sosiale sikkerhetsnett for sårbare grupper og folketrygdsordninger for de bredere befolkningslagene. Slike ordninger er imidlertid viktige som buffer mot ekstrem fattigdom og bidrar dessuten til å øke forbruket, til å gi flere skolegang og god helse og dermed til å stimulere til utvikling. Også mellominntektsland kan ha svakt utbygde sikkerhetsnett.

Kvinners rettigheter og likestilling er undervurdert som utviklingsfaktor i mange land. Samtidig som kvinner i noen land utfører størsteparten av arbeidet i jordbruk og handel, så mangler de mange steder rett til å eie land, til å disponere over penger de selv tjener og i mange tilfeller til generelt å innrette sine liv som de selv ønsker. Erfaring fra vårt eget land har imidlertid vist at det er store økonomiske så vel som individuelle velferdsmessige gevinster ved å fristille kvinner som individer med fulle menneskerettigheter. Verdensbankens årlige utviklingsrapport (World Development Report) fra 2012 bekrefter at likestilling og økt tilgang til rettigheter, ressurser og innflytelse for kvinner bidrar både til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon.

11.1.4 Utviklingslandenes egne fordelingsutfordringer

Elitenes makt og sosial fordelingspolitikk. I mange utviklingsland er velstanden svært ulikt fordelt. Pålitelig statistikk er vanskelig å finne, men det er ikke vanskelig å se kontrasten mellom ekstrem rikdom hos de få og ekstrem fattigdom hos de mange i en rekke utviklingsland. Den er synlig i inntektsulikhet, men også i ekstrem skjevfordeling av formue, eiendom og jord. Det er også et trekk i mange land at de økonomiske og politiske elitene er nært sammenvevd. Å bli innvalgt i parlamenter og andre styrende organer eller å være i slekt med personer i slike stillinger gir muligheter for privilegier og velstand andre ikke kan oppnå.

I noen land har dette røtter i kulturer hvor ledere tradisjonelt har basert og befestet sin makt bl.a. gjennom å ha og skaffe seg eiendom og inntekter og ved å dele ut privilegier og goder til slektninger og støttespillere. Denne typen styringsprinsipp kan fort bli til dysfunksjonell nepotisme og korrupsjon som hindrer utvikling av en regelstyrt og demokratisk rettsstat.

I mange land med demokratisk styresett og frie valg er bevisstheten om dette klar, men praksisen lever likevel videre i den politiske og byråkratiske kulturen og de som rekrutteres til elitene overtar rådende holdninger. Uten at det på noen måte er enestående, kan det høye lønnsnivået og de rause privilegiene til Kenyas parlamentarikere tjene som eksempel. Folk flest er ofte klar over den skjevfordelingen som en slik elitistisk styringspraksis innenfor rammene av det formelle demokratiet innebærer. Liten innflytelse fra folk flest på nominasjonsprosessene og stemmegivning etter etniske skillelinjer er imidlertid blant de faktorene som begrenser mulighetene til å stille politikere til ansvar og få fram reelle alternativer gjennom valg. Det er derfor viktig at de kreftene i disse landene som arbeider for å få aksept for likeverd, rettsstatens prinsipper og bedre fordeling av inntekter og formue styrkes. Dette gjelder det sivile samfunn verden over, som er opptatt av dette, men det gjelder også i stor grad fagforeninger som overalt har vist seg å være en viktig kraft i utjevningsarbeidet.

Korrupsjon kan innebære at bedrifter avkreves bestikkelser for å få kontrakter eller få utført transaksjoner. Det kan også innebære at visse grupper skaffer seg og utnytter politiske og økonomiske privilegier eller monopoliserer lukrativ næringsvirksomhet. Dette kan skje ved sedvane som beskrevet foran, det kan skje ved at lover og regler tilpasses de styrende eller det kan gjøres på direkte ulovlig vis gjennom betaling under bordet eller underslag. I mange land er offentlige innkjøp en betydelig kilde til berikelse for de som har dette ansvaret. Korrupsjon følges ikke sjelden av hvitvasking av penger og illegal kapitalutførsel som tapper landet for investeringskapital. En klar holdning fra myndighetenes side mot alle typer korrupsjon og ulovlig kapitalflukt er derfor en viktig forutsetning for rettferdig ressursfordeling.

Utvinningsindustriene som petroleumssektoren og gruvedrift har ofte et stort inntekts- og profittpotensial med tilsvarende muligheter for berikelse både når det gjelder tildeling av kontrakter og når det gjelder gevinst fra uttak av ressursene. Petroleumsindustrien er den mest investerings- og plasskrevende av disse og det er oftest liten tvil om hvor og i hvilken skala de store oljeselskapene opererer, slik som i Angola. Gruvedrift er storindustri i noen land, som i Zambia hvor det er betydelige kopperforekomster, mens edlere metaller og andre verdifulle mineraler ofte utvinnes i mindre målestokk, som i Den demokratiske republikken Kongo (DRC).

Det er et problem, spesielt i Afrika, at enkelte grupper på ulovlig vis skaffer seg slike ressurser til egen vinning, til tider med svært dårlige arbeids og lønnsforhold og slave- og barnearbeid som sidevirkning. I noen stater med svak sentralregjering kan slike grupper tilrive seg kontroll over ressursene med våpenmakt og mottar i noen tilfeller støtte under hånden fra myndigheter i naboland mot at disse får del i utbyttet. Denne typen illegal virksomhet har gitt opphav til initiativer som Kimberleyprosessen som søker å sertifisere diamanter fra gruver som driver på legalt vis med ordnede arbeidsforhold. Dette er imidlertid vanskelig. Særlig diamanter er vanskelig å bestemme opprinnelsen på når de engang er bearbeidet/slepet. Det svindles derfor også med slike sertifikater. I tillegg er registrering av uttak og inntekter fra slik virksomhet ofte mangelfull og overskudd føres ofte ulovlig ut av landet slik at også skatteinntektene blir beskjedne.

Generelt er god fordelingseffekt av inntektene fra utvinningsindustriene avhengig av streng myndighetskontroll med utvinning og omsetning, skattlegging av utbytte, bruk av skatteinntektene til sosiale formål, oppsyn med arbeidsforholdene og at det betales anstendig lønn til arbeiderne. I enkelte afrikanske land undervurderes antakelig både viljen og evnen til å betale skatt blant selskapene som driver virksomheten. Et eksempel på at betalingsviljen er til stede kan hentes fra kobbersektoren i Zambia hvor myndighetene bl.a. som følge av norsk skatterådgivning og -bistand, har økt skattesatsene de senere årene og fått betydelig økt skatteinngang.

Gruvedrift i utviklingsland er ofte arbeidsintensiv virksomhet som gir mange arbeidsplasser. Oppjustering til et anstendig lønnsnivå og anstendige arbeidsforhold kan derfor komme mange arbeidere og deres familier til gode og få betydelige ringvirkninger lokalt og nasjonalt gjennom forbruk og betaling av skatter. Petroleumsindustrien i disse landene er som tidligere nevnt ofte en betydelig mindre lokal arbeidsgiver, på grunn av høye kompetansekrav. Av fordelingshensyn er det viktig med åpenhet om inntekter og skatteinngang fra virksomheten. Utviklingsland som pålegger slike selskaper å benytte en viss andel lokale leveranser og lokal arbeidskraft, bidrar indirekte til å stimulere landets næringsliv gjennom behovet for opplæring og teknologioverføring. Norge har gode erfaringer med en slik politikk.

Perverterte investeringsincentiver. Utenlandske investorer som konkurrerer med hverandre er ofte avhengig av å kunne operere på like fot. Når konkurrentene bruker skatteparadiser for å redusere kommersiell og politisk risiko ved investeringer eller for å redusere sin skatt gjennom å overføre overskudd dit, vil andre selskaper ønske å gjøre det samme. For å tiltrekke seg investeringer opererer mange vertsland der rammebetingelsene er ufordelaktige med skattefrie perioder – «tax holidays».

Selskaper kan også unndra seg skatt gjennom fiktiv internprising hvor overskuddet tilfaller datterbedrifter i skatteparadiser. De fleste land hvor selskapene hører hjemme har ikke noe forbud mot transaksjoner med datterbedrifter i skatteparadiser og dette er derfor en mye brukt ordning for å redusere politisk og kommersiell risiko. Det stilles imidlertid etter hvert økte krav om åpenhet om eierskapet til slike datterbedrifter, både til moderbedriftene og til skatteparadisene selv, for å redusere muligheten for ulovlige transaksjoner.

Overføring av overskudd til skatteparadiser rammer ikke bare utviklingsland, men slike land er særlig utsatt fordi tapene av skatteinntekter fra utenlandsinvesteringer vil være relativt mer følbare for dem enn for land med en mer variert og solid økonomi.

Utviklingsland åpner ofte også for muligheten til etablering i såkalte «export processing zones» hvor vanlige skatteregler og arbeidstakerrettigheter ikke gjelder, noe som kan være til ulempe både for statens inntekter og for arbeidstakerne, men som i noen tilfeller gir vekstimpulser til storsamfunnet.

Utfordringer ved skatteinnkreving. I land hvor utligning av skatt er godt forankret i faglig sterke institusjoner med autoritet til å håndheve regelverket, er det lite rom for spesialbehandling av enkeltselskaper og for korrupsjon fra embetsverk og politikere. Mange utviklingsland mangler imidlertid sterke institusjoner på dette feltet og der er ofte svakheter og manglende kontroll når det gjelder innkreving av skatter, slik at skatteoppkrevere kan utøve betydelig skjønn og korrupsjon forekommer. En ytterligere utfordring er manglende eller for dårlige systemer for registrering av inntekter og formue hos potensielle skattytere. Resultatet er ofte at skatte- og avgiftsinntektene konsentreres om områder hvor inntektene er synlige og kontrollen og innkrevingen er enkel. Inntektssiden i statsfinansene i mange land domineres derfor foruten bistand og inntekter fra utvinningslisenser, ofte av inntekter fra avgifter på import og eksport. Viljen til å betale inntektsskatt i systemer hvor mange unnlater å gjøre det eller slipper unna ved hjelp av lyssky metoder må antas å være liten.

I den grad politikere og embetsverk er del av en kultur hvor slik virksomhet ansees som en akseptabel måte å tjene penger på, kan en ikke forvente at disse skal bidra til vesentlige endringer. Å drive bistand som har som mål å bidra til at folk flest skal få bedre levekår er utfordrende under slike betingelser. Det er viktig å være oppmerksom på disse utfordringene når en som investorland utformer rammebetingelser for flernasjonale selskaper med hovedbase i eget land og når en fremmer økonomiske relasjoner mellom eget land og utviklingsland.

Særlig marginaliserte innbyggere. Fattigdom, og spesielt barns fattigdom, påvirkes ofte av faktorer som etnisitet, språk og kjønn. Ulikhet rammer barn i større grad enn voksne. Videre har kvinner mindre makt, mindre økonomisk kapital, færre muligheter og mindre frihet enn menn. Personer med nedsatt funksjonsevne er blant de aller fattigste og mest utsatte gruppene i verden.

11.2 Incentiver for investeringer og samfunnsansvar nedfelt i norsk politikk

Norsk politikk utenom bistand har fordelingsrelevante effekter i andre land på en rekke områder. For utviklingsland er effektene kanskje mest tydelige når det gjelder norsk skattepolitikk overfor norske flernasjonale selskaper og når det gjelder norske lover og regler for bedrifters framferd mht. arbeidsforhold, miljøhensyn og kriminalitet i utlandet. Norske selskaper har økt sin tilstedeværelse i utviklingsland betydelig de siste ti-årene. Det aktualiserer at politikken bidrar til at selskapene opptrer anstendig og forstår at de valg de tar mht. løsninger kan ha store ringvirkninger for vertslandet de opererer i. Norske posisjoner i internasjonale organer og forhandlinger om rammebetingelser for handel, investeringer, global infrastruktur, global helse og utdanning er også viktig for å fremme god fordelingspolitikk.

11.2.1 Incentiver for investeringer

Norsk skattepolitikk. Selskaper med hovedkontor i Norge som investerer og opererer i utviklingsland er sikret mot dobbeltbeskatning ved at de gis fradrag for skatt betalt til vertsland som overstiger det de normalt skal betale til Norge etter norske skatteregler. Tap på virksomhet i utlandet kan føres til fradrag. Mange land som f.eks. Bangladesh har betydelige skatteinntekter fra norske selskaper. Åpenhet om inntekter og avståelse fra overføring av deler av inntekten til skatteparadiser er dermed viktig for at landene skal få den skatten de har krav på fra norske selskaper. Med noen land har Norge inngått gjensidige avtaler mot dobbeltbeskatning. Så lenge det er klart hva selskapenes reelle inntekter og kostnader i vertslandet er, representerer norsk skattepolitikk ikke noe dis-incentiv til å betale skatt i mottakerlandet og norsk skattepolitikk har generelt heller ikke negativ virkning på norske selskapers vilje til å investere i utlandet.

For petroleumssektoren er det egne skatteregler. Skatteregimet for inntekt ved utvinning av petroleum i utlandet ble endret i statsbudsjettet for 2013. Slik inntekt skal nå unntas fra beskatning i Norge og samtidig faller fradragsretten for kostnader og tap som pådras i tilknytning til slik virksomhet bort. For selskapene i denne industrien vil skattereglene i det enkelte vertsland dermed være avgjørende for hvor mye skatt de skal betale. Det er derfor på generelt grunnlag ikke mulig å si om endringen vil øke eller redusere skatteinntektene i utviklingsland.

Veiledning av selskaper, generelle ordninger. Innovasjon Norge som har kontorer i flere mellominntektsland bidrar med markedsrådgivning og etablering av kontakt med partnerbedrifter, mot betaling av en egenandel. Norske ambassader bistår norske selskaper som etablerer seg i utlandet i deres kontakt med myndighetene og andre sentrale aktører. Norske selskaper nyter dessuten godt av den goodwill deltakelse i delegasjoner ved ministerbesøk og besøk fra kongehuset innebærer.

GIEKs garantiordning for investeringer i og eksport til utviklingsland (u-landsordningen) muliggjør lån til norske selskaper som investerer i land hvor den politiske risikoen er høy. GIEK garanterer ikke for prosjekter som bryter med mottagerlandets økonomiske og sosiale strategi og har dessuten retningslinjer mot korrupsjon og miljøkriminalitet. På grunn av kravet om motgaranti fra vertslandet som er bygget inn i GIEK-ordningen, kan den medføre økt statsgjeld for vertslandet dersom lånet det garanteres for misligholdes. I 2012 var det løpende garantier for 400 mill. kroner under ordningen. Garantiordningen er ikke mye brukt de senere årene og et garantifond på 450 mill. kroner står ubenyttet.

Bistandsfinansierte incentiver. De bistandsfinansierte ordningene, bl.a. Veiledningskontoret under Norfund og Norad, har betydelig kompetanse på forholdene i utviklingsland som bedrifter som ønsker å etablere seg der kan dra nytte av. De formidler også kontakt til internasjonale finansinstitusjoner som kan bidra til finansiering og ytterligere landkompetanse. Norads egne ordninger omfatter forundersøkelser som kan omfatte innhenting av markedsdata og annet beslutningsgrunnlag og andre investeringsforberedende tiltak for å vurdere om en planlagt satsing kan realiseres. Støtte til utprøving av teknologi ved oppstart av produksjon og i forbindelse med testing av kvalitet ytes også. Norads støtte vil normalt ikke overstige 1 million NOK, men kan likevel være viktig i en prøvefase for selskaper som ønsker å etablere seg i utviklingsland.

Forvaltning av naturressurser. Det er et særlig stort behov for investeringer i landbrukssektoren i Afrika, for å møte økt etterspørsel etter mat og vanskeligere vekstvilkår som følge av klimaendringer. Private investeringer vil måtte spille en betydelig rolle. Sosiale, miljømessige og økonomisk bærekraftige investeringer må sikres, blant annet ved at de frivillige retningslinjene for bærekraftig råderett over arealressurser, marine ressurser og skogressurser utarbeidet i komiteen for matsikkerhet (CFS), legges til grunn.

11.2.2 Bedriftsetableringer og arbeidsplasser.

Norske bedrifter bidrar i betydelig grad til arbeidsplasser i utviklingsland. Noen av de største investorene ute er selskaper som er deleid av den norske staten. Eksempelvis har Telenor rundt 19.000 ansatte direkte og i datterselskaper i 5 lav- og mellominntektsland hvor selskapet har inntekter på mer enn 40 mrd. kroner. I Yara arbeider ca. 2100 av de vel 8000 ansatte i lav- eller mellominntektsland. Statoil har omkring 400 ansatte i 10 lav- og mellominntektsland hvor de henter inn inntekter på ca. 45 mrd. kroner. Foruten de verdiene disse selskapene tilfører vertslandene og den skatt de betaler der, bidrar også de mange arbeidsplassene de står for til skatteinntekter og etterspørsel etter varer og tjenester fra de ansatte.

Norske porteføljeinvestorer som private og offentlige investerings-, spare- og pensjonsfond, har også eierandeler i selskaper med betydelig næringsvirksomhet i utviklingsland. Dermed bidrar fondene indirekte til å opprettholde arbeidsplasser i disse landene innen ulike industrier, herunder utvinningsindustriene, produksjon av jordbruksvarer, klær og sko osv.

Norske porteføljeinvestorer som private og offentlige investerings-, spare- og pensjonsfond, har også eierandeler i selskaper med betydelig næringsvirksomhet i utviklingsland. Dermed bidrar fondene indirekte til å støtte opp under arbeidsplasser i disse landene innen ulike industrier, herunder utvinningsindustriene, produksjon av jordbruksvarer, klær og sko osv.

Statens pensjonsfond utland (SPU)er et av verdens største statseide fond og investeres i sin helhet i utlandet. Investeringene er fordelt på aksjer (60 pst), obligasjoner (35 pst) og fast eiendom (inntil 5 pst). Fondet er investert i mer enn 7 000 børsnoterte selskaper globalt, med bred spredning på regioner, land og sektorer. Formålet med fondet er å oppnå høyest mulig internasjonal kjøpekraft av kapitalen gitt et moderat nivå på risiko. Det er bred politisk enighet om den langsiktige strategien for fondet. Rammeverket for forvaltningen av SPU er utformet med dette for øye.

Det har ved flere anledninger vært diskutert om fondet bør investeres i andre typer unoterte investeringer enn eiendom, herunder unoterte investeringer rettet mot bærekraftig vekst i framvoksende markeder. Finansdepartementet og Norges Bank er nå i ferd med å opparbeide seg kompetanse fra investeringer i eiendom. Departementet har tidligere sagt at ønsket om først å bygge erfaring fra ett ikke-børsnotert marked sammen med at det er betydelig usikkerhet knyttet til hvilken avkastning en kan få fra investeringer i ikke-børsnoterte aksjer og infrastruktur, gjør at en så langt ikke har åpnet for denne typen investeringer.

Det har vært en løpende offentlig debatt om hvorvidt noe av fondet bør avsettes til målrettede investeringer i lønnsomme selskaper i utviklingsland, på linje med at en del av fondet er øremerket investeringer i selskaper med særlig positive klima- og miljøeffekter. Mandatet for SPU åpner for at Norges Bank kan investere i markeder som ikke inngår i fondets referanseindeks under forutsetning av intern godkjenning i banken. Investeringer i børsnoterte selskaper i en del mellominntektsland er følgelig mulig.

Det er betydelig offentlig debatt omkring samfunnsansvaret og etikken til selskaper SPU har investert i. Det er bred enighet om at SPU skal være en ansvarlig investor, jf. nærmere omtale i avsnittet om norske investeringer, handel og påvirkning gjennom verdikjedene (2.3.6) nedenfor.

Norfund (Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland) er bistandsfinansiert. Pr 2013 har fondet investeringer på mer enn 7 mrd. kroner, vel halvparten innen fornybar energi. Norfund investerer i samarbeid med andre investorer om etablering av bærekraftige bedrifter i utviklingsland hvor risikoen ved investeringer er høy. Norfund forblir som regel eier inntil bedriftene kan stå på egne ben og selger seg deretter ut for så å reinvestere midlene i nye prosjekter. Fondet konsentrerer sine investeringer om et begrenset antall land og vektlegger særlig områdene fornybar energi, finanssektoren, jordbruk og jordbruksrelatert industri. Dette er sektorer hvor tiltakene erfaringsmessig gir spesielt høye utviklingseffekter. Det har vært en offentlig debatt om hvorvidt prosjekter Norfund investerer i har gitt gode nok sosiale lokale ringvirkninger og om egne tiltak burde settes i verk for å sikre dette.

Det spesielle med Norfund er fondets rolle som katalysator for annen kapital. Gjennom sin deltakelse i prosjekter og mobilisering av andre investorer i finansieringskonsortier, bidrar det til å utløse opp til ti ganger sin egen innsats i kapital fra kommersielle kilder. Dette tilskrives den store tillit Norfund nyter blant investorer på grunn av sin lange erfaring med arbeid og prosjektering i utviklingsland. I kraft av kravene som stilles til prosjektene det går inn i bidrar fondet også til investeringer med en sosial og klimavennlig profil.

Norfunds samarbeid med andre investorer og det at de ofte opererer i høyrisikoland gjør at en del av fondets midler passerer gjennom såkalte skatteparadiser/ hemmeligholds-jurisdiksjoner. De mange tvilsomme funksjonene disse jurisdiksjonene ivaretar, har utløst en debatt om bruken av dem og innsyn i transaksjoner, både i Norge og internasjonalt.

11.2.3 Incentiver med virkninger for samfunnsansvar og god fordelingspolitikk

11.2.3.1 Samfunnsansvar generelt

St.meld. nr. 10 (2008–2009) «Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi» hadde et klart budskap om at staten forventer at private norske selskaper har regler for samfunnsansvar, gjør dem kjent for sine ansatte og følger dem. Meldingen sier at «Regjeringen legger til grunn at bedrifter integrerer sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift og i forhold til sine interessenter. Samfunnsansvar innebærer hva bedriftene gjør på en frivillig basis utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet man opererer. Bedriftene bør bidra til en positiv samfunnsutvikling gjennom verdiskaping, anstendig praksis i egen virksomhet og ved å ta hensyn til lokalsamfunnet og andre interesser.» Meldingen legger opp til dialog framfor styring. Samtidig må norske selskaper forholde seg til muligheten for sterkere regulering på dette området i fremtiden, reguleringer som blant annet sikter mot å motvirke negative og sikre positive utviklingseffekter i fattige land.

«Eierskapsmeldingen», Meld. St. 13 (2010–2011), redegjør for statens eierskapspolitikk overfor de selskapene hvor staten er en betydelig eier. Denne meldingen stiller strengere krav til disse selskapene enn St. Meld.nr.10 gjør. Det forventes f.eks. at selskaper hvor staten er en betydelig eier haregne etiske retningslinjer og standarder for samfunnsansvar og følger disse, at de følger vertslandenes og internasjonale miljøbestemmelser, at de tilbyr anstendige arbeidsforhold og lønnsvilkår og at de rapporterer om dette årlig. Av store selskaper forventes at de i sin rapportering legger til grunn den detaljerte GRI-standarden (Global Reporting Initiative) som krever detaljert redegjørelse for både sosiale og miljømessige konsekvenser av driften.

11.2.3.2 Anstendig arbeid

De to nevnte stortingsmeldingene viser at norske myndigheter stiller klare forventninger til at både statseide og private norske selskaper respekterer menneskerettighetene i sin virksomhet i utlandet og etablerer og følger normer for anstendig arbeid. Med utgangspunkt i ILOs «Decent Work Agenda» har regjeringen også nedfelt en egen strategi for å styrke og samordne Norges innsats for arbeidstakerrettigheter i andre land. Det uttrykkes der bl.a. klare forventinger til etterlevelse av ILOs kjernekonvensjoner og god etterlevelse av helse, miljø og sikkerhetsstandarder. Det arbeides med en handlingsplan for hvordan Norge skal implementere FNs retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter (UN Guiding Principles on Business and Human Rights)som ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i juni 2011.

ILO-konvensjonene og FNs menneskerettigheter er integrerte deler av bedriftenes samfunnsansvar. ILO-konvensjonene er:

  • Konvensjonen om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, 1948 (Nr. 87).

  • Konvensjonen om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger, 1949 (Nr. 98).

  • Konvensjonen om tvangsarbeid, 1930 (Nr. 29).

  • Konvensjonen om avskaffelse av tvangsarbeid, 1957 (Nr. 105).

  • Konvensjon om minstealder for adgang til sysselsetting, 1973 (Nr. 138).

  • Konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, 1999 (Nr. 182).

  • Konvensjonen om diskriminering i sysselsetting og yrke, 1958 (Nr. 111).

  • Konvensjonen om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstakere for arbeid av lik verdi, 1951 (Nr. 100).

  • Konvensjonen om urfolk og stammefolk, 1989 (Nr. 169).

Konvensjonene er reflektert i bl.a. FNs Global Compact som en rekke norske bedrifter har sluttet seg til, og i GRI-standarden som mange benytter. I denne sammenheng er retten til organisering og forhandlingsretten sentrale. Regjeringen oppfordrer partene i arbeidslivet til å arbeide aktivt for globale konsernavtaler for å sikre arbeidstakeres rettigheter.

Slike avtaler vil være positive for arbeidstakerne i den enkelte bedrift, og ved at det blir kjent at de inngås kan de også få betydning ut over det enkelte selskap og for eksempel bidra til at organisasjons- og forhandlingsretten vinner bredere aksept i utviklingslandene hvor de opererer.

Hensyn til urfolks rettigheter er en del av både forventninger uttrykt overfor norske bedrifter i de nevnte meldingene, og i flere av standardene som er omtalt her.

De største arbeidsgiverne blant norske flernasjonale selskaper i utviklingslandland1 har alle etablert selskapspolicy og -retningslinjer for samfunnsansvar. Alle tilbyr i følge deres egen rapportering, gode arbeidsplasser og anstendig lønn og praktiserer organisasjonsfrihet i overensstemmelse med ILO-konvensjonene. Ikke alle rapporterer like grundig i sine årsberetninger. Noen følger imidlertid oppfordringen fra norske myndigheter og sivilsamfunnsorganisasjoner om å rapportere om sin utenlandsaktivitet etter GRI-standarden. Ifølge CSRHub, som på basis av 230 kilder ranger 7300 selskaper etter bl.a. samfunnsansvar, arbeidsforhold, miljøforhold og ledelse, scorer mange av de norske selskapene betydelig høyere enn gjennomsnittet for bedriftene i deres utvalg.

Enkelte norske selskaper rapporterer frivillig skattebetalinger land for land. Også inntekter og enkelte andre opplysninger rapporteres land for land av enkelte av disse selskapene. Etter regnskapsloven skal selskapenes salgsinntekter uansett spesifiseres på geografisk marked. Endrede regler, sammenfallende med EUs nye land-for-land regelverk i nytt regnskapsdirektiv (direktiv 2013/34/EU), vil kreve at store selskap, samt selskaper med noterte verdipapirer, som driver virksomhet innen utvinningsindustrien og skogsdrift innen ikke-beplantet skog på årlig basis må rapportere om selskapets betalinger til myndigheter i de land hvor selskapet opererer, og med informasjon om betalingene gjelder et bestemt prosjekt. Norge vurderer å innføre en utvidet land-for-land rapporteringsplikt i Norge sammenlignet med det nye EU-regelverket, samt at de norske reglene trer i kraft 1. januar 2014, som er tidligere enn ikrafttredelsen i EU.

Et spørsmål som har vært drøftet både i Norge og i andre land er om innkjøpsordningene for offentlige virksomheter bør underlegges etiske retningslinjer og konkrete krav til samfunnsansvar i likhet med store offentlig eide selskaper. Offentlig sektor gjør innkjøp for store beløp hvert år, og har derfor betydelig markedsmakt. Regjeringen arbeider for at det offentlige skal etterspørre varer og tjenester som er produsert etter høye miljømessige, sosiale og etiske standarder, jf. Handlingsplan for miljø og samfunnsansvar (2007–2010). Selv om offentlige virksomheter ikke er pålagt å stille sosiale krav, er det anledning til å gjøre dette innenfor dagens regelverk. Det er etablert et kompetanse- og rådgivningstilbud for offentlige innkjøpere ved Difi, som bistår med verktøy og veiledning i gjennomføringen av sosialt ansvarlige offentlige anskaffelser. Kommunenes sentralforbund viser på sin side til EU-kommisjonens veiledning om samfunnsansvar. I tillegg kan nevnes at Norge har gjennomført ILO-konvensjon 94 om arbeidsklausuler i offentlige kontrakter. ILO-konvensjonen stiller krav om nasjonal håndheving av krav til lønns- og arbeidsvilkår. Konvensjonen er gjennomført i Forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter og innebærer at nærmere angitte lønns- og arbeidsvilkår i virksomheter det offentlige inngår avtaler med (også nedover i rekken av underleverandører), skal være i henhold til allmenngjøringsforskrifter eller gjeldende tariffavtaler. Forskriften er hjemlet i lov om offentlige anskaffelser. Arbeidstilsynet fører tilsyn med etterlevelse av forskriften.

11.2.3.3 Bruk av skatteparadiser

Norge har tatt mål av seg til å være et foregangsland i kampen mot kapitalflukt, mot skatteparadiser og for åpenhet. Enkelte norske selskaper benytter seg av skatteparadiser i noen sammenhenger. Norge har ikke noe forbud mot at norske bedrifter gjør dette og i visse tilfeller ville ikke investeringene skjedd uten en slik mulighet, fordi det er vanskelig å finne andre egnede måter å redusere en høy politisk og kommersiell risiko på. Norske selskaper hvor staten har en stor eierandel (som Statoil, Hydro og investeringsselskapet Argentum) har også datterselskaper i skatteparadiser, både på kanaløyene og i staten Delaware i USA – som har flere selskaper enn innbyggere. Statoil får imidlertid gode attester fra bl.a. Publish What You Pay (PWYP) for innsyn i de midlene de har i skatteparadiser og det samme får Det Norske Oljeselskap. Noen selskaper gir ikke innsyn over hvilke inntekter de genererer i ulike land.

En studie fra Menon (2010) indikerer f.eks. at norsk leverandørindustri til petroleumsindustrien i Afrika i stor grad opererer fra skatteparadiser, hvor de i 2008 hadde investeringer på mer enn 5 mrd. kroner. Mange av disse selskapene har imidlertid baser i landene hvor de opererer og praktiske begrunnelser for hvorfor de har hovedkontorer andre steder. Som et minstemål er det i denne sammenhengen behov for åpenhet og rapportering om hvor den reelle aktiviteten foregår og hvordan arbeids- og lønnsforholdene er ved bedriftenes baser i de ulike landene hvor de opererer.

Selskaper som ønsker å unngå å bli beskattet for virksomhetens overskudd i et land benytter tidvis kunstige internpriser. Dette er ikke ulovlig for selskaper som opererer i utlandet så lenge de svarer den skatten de pålegges i Norge. En studie fra Norges Handelshøyskole i 2011 viser imidlertid at norske selskaper som internasjonaliserer eller kjøpes opp av utenlandske selskaper, jevnt over har fått sitt overskudd halvert etter internasjonaliseringen. Forskerne antyder at dette skyldes at selskapene som internasjonaliserer får og utnytter en mulighet til å tilpasse internpriser og overskudd som de ikke hadde tidligere og anslår at Norge går glipp av 7,5 mrd. skattekroner hvert år på grunn av dette.

Internasjonale undersøkelser (bl.a. fra Tax Justice Network) viser at slik bruk av internpriser er vanlig praksis i internasjonale konsern som står for 60 % av verdenshandelen, og at overføring av overskudd mellom land lett kan skjules i uoversiktlige organisasjonsmodeller. Utviklingsland taper i likhet med Norge betydelige skatteinntekter på dette. Internasjonalt samarbeid om åpenhet fra skatteparadisenes side er nødvendig for å komme problemet til livs. Utvidet land for land rapportering av bedrifters inntekter og utgifter er et annet mulig tiltak for å sikre tilstrekkelig innsyn i skatterelevante forhold. Norge har dessuten inngått avtaler om utveksling av informasjon om eierskap og inntekter med de fleste skatteparadiser. Slike henvendelser krever imidlertid en begrunnet anmodning, selv om trenden går mot automatisk utveksling. Utviklingsland har mye å hente på utvidet informasjonsutveksling.

Selv om det er mulig å se rasjonelle begrunnelser fra selskapenes side for på legalt vis å benytte skatteparadiser, gjør likevel kriminell bruk av disse i form av ulovlig internprising, hvitvasking av penger fra narkotika- og menneskehandel og som havn for skatteunndragelser og korrupsjon, at skatteparadisene av svært mange land betraktes som et onde en vil til livs bl.a. gjennom full åpenhet om transaksjoner. Norge er med i en rekke organisasjoner og initiativer som har bekjempelse av slik kriminalitet som formål.

11.2.3.4 Åpenhet

En juridisk bindende internasjonal avtale eller konvensjon om åpenhet om informasjon om økonomiske transaksjoner som involverer skatteparadiser, vil være til fordel for alle land. Ett tiltak for å bidra til økt åpenhet om økonomiske transaksjoner i skatteparadiser er OECDsglobale forum for åpenhet og informasjonsutveksling for skatteformål hvor både Norge, andre land og en rekke skatteparadiser er med. Forumet har en felles standard og sikter mot å ha gjennomført en første runde kollega-evalueringer (Peer Reviews) av tilsluttede lands lovverk innen utgangen av 2014. Dette vil innebære en form for uformell sertifisering i forhold til i hvilken grad et land oppfyller standarden. Disse og lignende initiativer vil ikke minst være nyttige for utviklingsland der skatteunndragelser og kapitalflukt utgjør et stort problem. Norge har videre tatt initiativ til en internasjonal dialog om strengere regler om økonomisk åpenhet, for eksempel i form av en konvensjon eller avtale om økonomisk åpenhet. Norge oppfyller også som eneste OECD-land kravene som Utvinningsindustriens åpenhetsinitiativ (EITI) pålegger deltakerne, bl.a. mht. å offentliggjøre alle inntekter de får fra petroleums- og gruveindustrien.

Norge, USA Brasil og fem andre land lanserte i september 2011 det internasjonale initiativet «Open Government Partnership» (OGP). Målet er å gjøre myndighetene mer ansvarlige overfor sine innbyggere, og viktige virkemidler i OGP er dialog med det sivile samfunn og åpenhet i forvaltningen og næringslivet. 60 land er nå med i OGP. Norge er med i styret.

11.2.3.5 Korrupsjonslovgivning

Korrupsjon hemmer utvikling og er en særlig tyngende ekstrakostnad for de fattigste innbyggerne i et land. På linje med en rekke andre land har Norge ratifisert FNs, Europarådets og OECDs konvensjoner mot korrupsjon, som forbyr medvirkning til korrupsjon i utlandet så vel som hjemme. Norsk lov er utformet i tråd med dette. Korrupsjon hvor norske selskaper er involvert er ulovlig og straffbart i Norge, uansett hvor i verden den skjer. Bestemmelsene gjelder også for utenlandske ansatte i norske selskaper i andre land og også ledelsen i det norske selskapet kan bli stilt til ansvar.

De norske straffereglene for korrupsjon er et klart signal om hvordan Norge ser på korrupsjon og at en anser det som viktig å bekjempe det både hjemme og i utlandet.

Det har vært få tilfeller av korrupsjon i utlandet som involverer norske selskaper. Bare to saker har endt med endelig domfellelse siden 2003. Til sammenligning har Danmark i følge OECD én pådømt sak av 13 etterforskede (9 i utviklingsland), Sverige har én domfellelse siden konvensjonen trådte i kraft2 og Storbritannia 10 pådømte saker siden 2008 (29 under etterforskning i 2012).

På dette grunnlaget er det rimelig å tro at korrupsjon med røtter i Norge ikke er et betydelig problem for fordelingspolitikken i utviklingsland. Norsk støtte til arbeidet for å få etablert konvensjoner mot korrupsjon viser for øvrig at norsk politikk på dette området er til fordel også for utviklingsland.

11.2.3.6 Norske investeringer, handel og påvirkning gjennom verdikjedene

Arbeids- og lønnsforholdene for arbeidstakere i bedrifter i utviklingsland som produserer varer for utenlandske selskaper for import eller videresalg på verdensmarkedene, bryter ofte med både ILO- og menneskerettighets-konvensjonene. Dette gjelder så vel de som produserer innsatsfaktorer for andre bedrifter som de som produserer ferdigvarer3. I en global økonomi der internasjonale verdikjeder spiller en stor rolle er det et viktig spørsmål hvilket ansvar et selskap har for det som skjer i de foregående produksjonsleddene og hvordan dette kan reguleres. Dialog med næringslivet om dette slik bl.a. de norske stortingsmeldingene legger opp til, er viktig og en må kontinuerlig vurdere hvordan regulering på norsk side kan bidra til positiv utvikling. Det samme gjelder den innsatsen pressen og det sivile samfunn gjør for å avsløre graverende forhold i verdikjedene og kartlegge forbindelser til sluttproduktet. Åpenhet, informasjon og dialog om hva som skjer lengre bak i verdikjeden kan bidra til at norske og internasjonale selskaper av etiske og omdømmemessige årsaker, unngår produsenter som underbetaler og utsetter sine ansatte for ekstremt arbeidspress og farer. De fleste kjente eksempler på saker hvor slike forbindelser har vært påvist gjelder imidlertid utenlandske selskaper (f.eks. Apple og Nike). Norsk forbrukerpolitikk medvirker til informasjon om varer tilvirket etter høye etiske og miljømessige standarder. Dette ventes igjen å gi økt etterspørsel etter slike varer. Deler av næringslivet har aktivt tatt i bruk frivillige offisielle miljømerkeordninger som Svanen og EU-blomsten og systemer som ISO 14001 og Miljøfyrtårn. Andre eksempler på frivillige merkeordninger med økende oppslutning er Fairtrade og UTZ Good Inside.

Problematikken berører også norske porteføljeinvestorer. Flere norske fond som investerer internasjonalt har klare etikkregler og retningslinjer for samfunnsansvar. For f.eks. Storebrand medfører både skadelige produkter og brudd på menneskerettighetene at deres fonds avslutter sine engasjement. Denne og andre finansforvaltere med god samfunnsansvarsprofil, har erfart at slik praksis bedrer deres omdømme og gjør investeringstilbudene deres attraktive.

SPUs retningslinjer for ansvarlig investeringspraksis (tidligere etiske retningslinjer) er fastlagt av Finansdepartementet med bred støtte i Stortinget. De følges opp både av Norges Bank gjennom aktivt eierskap og gjennom en målsetting om å integrere hensyn til god selskapsstyring, miljø og samfunnsforhold i investeringsvirksomheten, og av Etikkrådet for SPU. Etikkrådets oppgaver er å overvåke SPUs portefølje for å avdekke tilfeller av grovt uetisk aktivitet i selskaper. Finansdepartementet fatter beslutning om å utelukke selskaper fra fondets investeringsunivers, eller å sette selskaper til observasjon, basert på tilråding fra Etikkrådet. I henhold til retningslinjer for observasjon og utelukkelse skal selskaper utelukkes dersom de produserer visse produkter (tobakk og visse typer våpen) eller selger våpen til bestemte stater. Selskaper kan også utelukkes dersom det foreligger en uakseptabel risiko for at de medvirker til eller selv er ansvarlig for grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene (bl.a. drap, tortur, frihetsberøvelse, tvangsarbeid, de verste former for barnearbeid, annen utbytting av barn); alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig og konfliktsituasjoner; alvorlig miljøskade; grov korrupsjon og andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Etikkrådet identifiserer selskaper som bør vurderes for grovt uetisk atferd gjennom nyhetsovervåkning, henvendelser fra interessegrupper, og systematiske gjennomganger av problemområder. Etikkrådet legger blant annet vekt på hvor grovt normbruddet er, om et selskap beskyldes for flere uetiske forhold, om det er sannsynlig at normbrudd vil fortsette og om det er mulig å dokumentere de forholdene som selskapet er anklaget for. Hensikten er å identifisere selskaper der det er en uakseptabel risiko for at brudd på de etiske retningslinjene pågår, og at slike brudd antas å ville fortsette framover.

Per april 2013 er 17 selskaper utelukket fra SPU etter atferdskriteriene. Terskelen for uttrekk er høy, og bare en liten del av Etikkrådets arbeid munner ut i tilrådinger om observasjon eller uttrekk.

Eierskapsarbeidet er et sentralt virkemiddel i forvaltningen av SPU. Norges Bank bruker sine rettigheter som aksjonær til å fremme samfunnsmessige og miljømessige forhold og bedre standarder for selskapsstyring. Banken gjennomfører dialog med selskaper, investorer og myndigheter. Videre stemmer Norges Bank på generalforsamlinger og fremmer aksjonærforslag. Banken utgir også dokumenter som beskriver forventninger til hvordan selskaper skal håndtere samfunnsmessig og miljømessig risiko i sin virksomhet og hos leverandører.

Norges Bank har utviklet en database med informasjon om forhold som angår miljø, samfunn og selskapsstyring i omtrent 4 000 av de største selskapene som fondet er investert i. Verdien av disse selskapene tilsvarer om lag 90 pst. av markedsverdien av fondets samlede aksjeinvesteringer. Hensikten med databasen er å samle inn mer selskapsspesifikk informasjon om blant annet klimagassutslipp og risikoindikatorer knyttet til menneskerettigheter, helse, miljø og sikkerhet. Det samles også inn informasjon om leverandørkjedene til enkelte selskaper.

Verdikjedeproblematikken er relevant også for SPU med utgangspunkt i en formulering i fondets vedtekter om at det ikke skal «medvirke til» samfunnsskadelig virksomhet. Det er imidlertid ikke klart hva dette innebærer eller hvor langt tilbake i verdikjeden prinsippet bør etterprøves.

Generelt er produktene som vurderes i verdikjedesammenheng ofte svært sammensatte med deler fra mange land og det kan være komplisert, tidkrevende og kostbart å få oversikt over hvordan disse er produsert. Verifisering fra tredjeparts organer og organisasjoner som spesialiserer seg på slik etterprøving er derfor til stor nytte for selskaper og institusjoner som tar denne utfordringen på alvor.

11.2.3.7 Klima-, miljø og fordeling

Verdens aller fattigste land har lave utslipp per innbygger. Industriland har høye utslipp. I et globalt klima-rettferdighetsperspektiv er dette en skjev fordeling.

Norsk klima- og miljøpolitikk har et globalt nedslagsfelt og det vi foretar oss i Norge har i prinsippet følger for mennesker i andre verdensdeler. Særlig for sårbare befolkningsgrupper som lever i områder hvor det er hyppig flom, tørke eller andre typer ekstremvær, eller som er truet av havforsuring og -stigning. Sårbare grupper har mindre muligheter til å beskytte seg mot naturkreftene enn de med tilgang til ressurser, og deres levekår, inntekter og eiendom påvirkes særlig negativt av menneskeskapte klimaendringer. Det er dermed grunnlag for å si at menneskeskapte klimaendringer har en negativ fordelingseffekt, som historisk også kan føres tilbake til industrilandenes politikk (inkludert Norge) i den grad den bidrar til utslipp av CO2 som påvirker klimaet i verden.

En annen problemstilling er at det importeres store mengder produkter fra steder med begrenset regulering og kontroll av produksjonsforholdene og hvor produksjonen medfører forurensing av grunnvann, vassdrag og økosystemer. Eksempler på dette er import av tekstiler fra Kina og Bangladesh hvor kull er hovedenergikilde og hvor bl.a. giftige fargestoffer ofte slippes ut i naturen. Tilsvarende kan import av jordbruksprodukter som palmeolje fra f.eks. Indonesia, bidra til at regnskog fortrenges. Norske selskapers, SPUs og andre fonds investeringer i slik og annen forurensende industri, som petroleums- og kunstgjødselproduksjon kan også nevnes.

Analysegruppen Vista la i 2013 fram rapporten «Norsk økonomi og økosystemer i utlandet» (Vista 2013/04) hvor de ser på hvordan Norge som helhet innenfor dagens lover og regler, bidrar til positive og negative virkninger på miljø og økosystemer globalt. Vista konkluderer ikke klart med om Norges totalbidrag er positivt eller negativt, men peker på at det største risikoområdet for Norge for negativ påvirkning av økosystemer er knyttet til engasjementet i petroleumssektoren. De nevner også andre områder hvor Norge må være særlig aktpågivende. Dette er områder som er nevnt bl.a. i SPUs etiske retningslinjer og som ofte forekommer i norske bedrifters retningslinjer for samfunnsansvar. Rapporten peker på at norsk bistand antakelig bidrar med overveiende positive effekter på verdens økosystemer.

11.2.3.8 OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv

Kontaktpunktet skal bidra til å løse konflikter om påståtte brudd på OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, og til å gjøre OECDs retningslinjer kjent. Alle land er forpliktet til å opprette en slik ikke-rettslig klageordning. Siden reorganiseringen i 2011 har kontaktpunktet hatt fem saker til behandling. Ingen av disse er av en type som gir direkte følger for fordelingspolitikken i utviklingsland. Potensielt vil imidlertid kontaktpunktet behandle saker som gjelder norske flernasjonale selskaper i utviklingsland og dets virksomhet er derfor relevant og viktig også på dette feltet.

11.3 Andre forhold i norsk politikk som innvirker på fordelingspolitikken i utviklingsland

Norsk politikk bidrar til bedre fordelingspolitikk i utviklingsland bl.a. gjennom å stimulere til investeringer på energiområdet og når det gjelder bidrag til utbygging av strøm til belysning og husholdninger og til at informasjon og kunnskaper kan spres og tilegnes raskere og bedre enn før. Norsk politikk i internasjonale fora til støtte for åpne etermedier, pressefrihet og tilgang på kunnskaper gjennom «open source»-initiativer virker i samme retning.

11.3.1 Norske posisjoner og politikk i internasjonale fora

Global helse: Helse er en viktig sosial ytelse i alle land, men er ulikt organisert fra land til land med ulike fordelingsvirkninger. Norge vektlegger alle menneskers rett til helse, noe som omfatter en tilsvarende forpliktelse for stater til å levere tjenester på dette området til alle sine borgere.

Norge bidrar gjennom aktiv deltakelse i Verdens helseorganisasjon (WHO) til å sette fokus på at medlemslandenes politikk fremmer helsetilbudet til fattige mennesker. Gjennom WHO er vi også en aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid om forebyggelse av epidemier, folkesykdommer, livsstilssykdommer knyttet til ernæring, alkohol og tobakk, forskning og studier omkring internasjonale helseutfordringer og sykdommer som særlig rammer fattige i utviklingsland.

På bistandssiden har Norge vært en pioner og en av de største finansieringskildene for de internasjonale vaksineinitiativene rettet mot fattige mennesker. Det har vært utstrakt samarbeid med andre land, FN-organer og med internasjonale stiftelser og frivillige organisasjoner om dette. Også Norges innsats for ren elektrisk energi bidrar til bedre inneklima og bedre helse for fattige mennesker. Norge har også bidratt aktivt både med bistand og på andre måter til å finne løsninger på den globale helsepersonellkrisen, hvor helsepersonell migrerer fra fattige til rike land og dermed reduserer utviklingslandenes egne muligheter til å drive en helsepolitikk med gode fordelingsvirkninger.

Norsk politikk har særlig gjennom arbeidet i WHO bidratt til standardsetting, institusjonsutvikling og utvikling av nasjonale helsesystemer i utviklingsland som gir et positivt bidrag til en mer egalitær fordelingspolitikk på helseområdet.

I arbeidet med å fremme tusenårsmålene vektlegger Norge særlig helsetilbudet til fattige mennesker og vil søke å bidra til at dette også får en viktig plass blant de nye utviklingsmålene.

Global utdanning. Utdanning er en menneskerett og tilgang til kunnskap er en helt grunnleggende forutsetning for utvikling. Utdanning er også et gode i seg selv som bedrer den enkeltes trivsel, levekår, helse og muligheter på arbeidsmarkedet. God og gratis utdanning har positiv effekt på folkehelse, sysselsetting og økonomisk vekst. Et gratis, offentlig og tilgjengelig utdanningstilbud til alle er en viktig del av en egalitær fordelingspolitikk.

UNESCO er et viktig internasjonalt forum for å fremme utdanning globalt, særlig gjennom programmet Utdanning for alle (EFA). Norge er sterkt involvert i EFA, både gjennom samarbeid i enkeltland, og som pådriver innad i UNESCO. Norge er dessuten engasjert i arbeidet med globalisering av utdanning gjennom organisasjoner som Verdensbanken, Unicef (der Norge er største bidragsyter for jenters utdanning gjennom Unices) og det Globale Fondet for Utdanning (GFE). FNs generalsekretær opprettet i 2012 et eget initiativ for utdanning og utnevnte en spesialutsending for utdanning, begge deler med politisk støtte fra Norge.

Norsk offentlig høyere utdanning er gratis, også for utenlandske studenter som studerer i Norge. De høye levekostnadene i Norge og øvrige kostnader ved å ta utdanning, som for eksempel læremateriell, innebærer imidlertid at norsk utdanning likevel ikke er tilgjengelig for mange. Det eksisterer noen norske ordninger for stipend til utenlandske studenter som studerer i Norge, også for studenter fra utviklingsland. Disse ordningene er i hovedsak knyttet opp til rekruttering av studenter gjennom samarbeid mellom norske universiteter og høyskoler og tilsvarende institusjoner i utlandet. Dette gjelder for eksempel kvoteordningen. Kvoteordningen forvaltes av Senter for internasjonalisering av utdanning, SIU, og det tildeles utdanningsstøtte gjennom Statens lånekasse for utdanning. Kvoteordningen bidrar til at studenter fra utviklingsland (samt land på Vest-Balkan, i Øst-Europa og i Sentral-Asia) får ettergitt lån når de etter studiene i Norge returnerer til hjemlandet for å bosette seg der. Kvoteordningen skal nå evalueres.

En del andre vestlige land fører en aktiv politikk for å tiltrekke seg de dyktigste student-talentene innen ulike fagområder fra fattige land/utviklingsland. Dette er ikke offisiell politikk i Norge og norsk politikk bidrar dermed ikke på samme måte til hjerneflukt fra utviklingsland.

Norge har nylig bidratt til etableringen av «PISA for development», med mål å videreutvikle OECDs studentevalueringer (PISA-undersøkelsene) slik at de kan bli nyttige også for utviklingsland i deres arbeid med å bygge opp effektive utdanningssystemer.

Infrastruktur for tele og ren energi: Telekommunikasjons-frekvenser utgjør en begrenset naturressurs som etter norsk syn bør forvaltes slik at ingen land legger beslag på dem til ulempe for andre land og slik at også utviklingsland får god tilgang på tele- og mediatjenester. Norge fremmer dette synet bl.a. i den Internasjonale teleunion (ITU), FN-organet som koordinerer bruk av radiofrekvenser, satellittbaner, utvikling av globale tekniske standarder og bistår med forbedring av tele-infrastruktur i utviklingsland. Tilsvarende prinsipper fremmes mht. den globale forvaltningen av doménenavn på internett gjennom «The Internet Coorporation for Assigned Names and Numbers» (ICANN).

Tilgang til mobiltelefon-tjenester, mobile internettjenester og solenergi er viktig for innbyggere på landsbygda i utviklingsland, hvor nettet av telefon- og elektrisitetsledninger ofte mangler eller er i dårlig stand. Der er desentraliserte tjenester ofte et rimeligere og miljømessig bedre alternativ. For de som får tilgang til disse medfører de ofte en betydelig produktivitetsgevinst, bl.a. gjennom tilgang på markedsinformasjon, mobilbank, fjernundervisning og rimelige, raske og gode helsetjenester. I den grad slike systemer bygges ut og fattige mennesker får tilgang til dem, representerer de et fordelingsmessig fremskritt og danner et grunnlag for brede befolkningslag til å bedre sin situasjon.

Tilgang til desentraliserte energikilder som solenergi er i likhet med teletjenester et svært viktig virkemiddel i fordelingspolitikken i et land, for uten å være en drivkraft for økonomisk utvikling. En rekke norske initiativer med tyngdepunkt på bistandssiden (Norfund, Energy Plus) bidrar til å bringe privat kapital inn i energiutbygging i utviklingsland og i denne sammenheng vektlegges at utbyggingene også får varige positive ringvirkninger for lokalbefolkningen.

Miljø. Norsk politikk fremmer bærekraftig forvaltning av naturressursgrunnlaget og økosystemtjenestene som er sårbart i mange fattige land. Dette er generelt viktig for å sikre ressurser til å føre en egalitær fordelingspolitikk og også for å ivareta hensyn til urbefolkninger.

Den generelle makroøkonomiske situasjonen: Utover finansiell bistand kan organisasjoner som IMF og Verdensbanken påvirke økonomien i utviklingsland gjennom sine analyser og råd. Fra norsk side har en vært opptatt av at disse organisasjonene skal være en god støttespiller for de enkelte landene i deres utvikling av en sunn makroøkonomisk politikk. Gjennom det siste tiåret har Norge hatt et målrettet samarbeid med banken på sosial sektor og miljø, for å sikre at banken videreutvikler sine analyseverktøy og har disse sidene med i relevante strategier og låneinstrumenter. I IMF-sammenheng har Norge, gjennom den nordisk-baltiske valgkretsen, vært en pådriver for økt oppmerksomhet rundt fordelingsspørsmål og sosiale konsekvenser av låneprogram. I tillegg har en i lengre tid arbeidet for forenkling av vilkårene – kondisjonaliteten – knyttet til IMFs låneordninger. Meld. St. 25 (2012-2013) utdyper i detalj hvordan inkluderende vekst inngår i de multilaterale finansinstitusjonenes arbeid.

Effekten av norske politiske incentiver på fordelingspolitikken i utviklingsland: Norsk politikk innrettet mot f.eks. samfunnsansvar, anstendig arbeid, korrupsjonsbekjempelse, mer åpenhet omkring internasjonale pengeoverføringer og reduserte illegale kapitalstrømmer bl.a. gjennom skatteparadiser, innvirker ikke automatisk på fordelingspolitikken i utviklingsland. Incentivene som ligger i norsk politikk på ulike områder bidrar i noen grad til å øke statsinntektene i berørte land, men idéene som ligger til grunn for den norske politikken vil ikke påvirke fordelingspolitikken i utviklingslandene dersom den politiske kulturen er lite mottakelig eller kompetente institusjoner ev. folkelige bevegelser mangler. Initiativene som Norge tar og aktivt medvirker til på disse feltene både bilateralt og i multilaterale fora, er imidlertid et godt fundament for dialogen med utviklingsland om en mer rettferdig fordelingspolitikk. Denne dialogen får imidlertid størst effekt der hvor den er tydelig og overbevisende og føres på tilstrekkelig høyt politisk nivå. Initiativene gir også et godt grunnlag for dialog med samarbeidspartnere som Verdensbanken og andre FN-organer samt akademia og det sivile samfunn om hva god fordelingspolitikk innebærer og hva som kan gjøres for å fremme den gjennom bistand og på andre måter, samt legge til rette for faglig samarbeid omkring dette temaet.

11.3.2 Handel

Internasjonal handel spiller en stor rolle i norsk økonomi. Norsk eksport av varer og tjenester utgjør omkring 40 % av BNP og importen rundt 30 % (Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet 2013). Norge har avviklet toll på industrivarer med unntak av enkelte klær og tekstiler. Gjenværende industritoll er gradvis redusert, og så nylig som 1.1.2013 ble satsene satt ned ytterligere for flere typer klær og tekstiler. For jordbruksvarer er bildet sammensatt. Importen kan skje tollfritt for om lag en tredel av toll-linjene for jordbruksprodukter, mens det er høy toll for sensitive norske jordbruksvarer som meieri og kjøttprodukter og visse frukt og grønnsaker for å beskytte norsk, jordbruksbasert matproduksjon.

Den generelle tollpreferanseordningen (GSP) innebærer at varer som importeres fra utviklingsland får lavere tollsatser. Ordningen innebærer dessuten at alle varer fra de minst utviklede landene, MUL, og lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere kan importeres tollfritt til Norge. Lavere mellominntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere nyter godt av tollfrihet for alle industrivarer, samt tollfrihet og preferanser for en rekke landbruksvarer. Over 21 % av importen av landbruksvarer importeres fra GSP-land (9,3 mrd. i 2012).

Tollvern er ikke den eneste faktoren som begrenser mulighetene for utviklingsland til å øke eksporten av landbruksvarer til Norge. Den generelle utfordringen for særlig de fattigste utviklingslandene er manglende evne til å håndtere dokumentasjonskravene til kvalitet, leveringssikkerhet og produktstandarder som stilles av forbrukere og myndigheter. Målet om økt import fra de fattigste utviklingslandene krever derfor innsats for å løse utfordringene på tilbudssiden gjennom målrettet utviklingssamarbeid («Aid for Trade»).

Norge støtter aktivt opp om utviklingslandene i den såkalte Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon (WTO), blant annet ved faglig og praktisk bistand slik at de kan ivareta sine interesser gjennom aktiv deltakelse i forhandlingene.

Gjennom EFTA har Norge inngått bilaterale frihandelsavtaler med flere utviklingsland, og flere forhandlinger er underveis. Flere u-land med et visst potensial for eksport til Norge vil etter hvert være dekket av frihandelsavtaler , slik at GSP-ordningen vil ha betydning for færre land enn tidligere. Frihandelsavtalene legger til rette for økt handel mellom partene ved å skape stabile og forutsigbare rammevilkår for handel.

For å legge til rette for å øke importen fra partnerland det inngås avtaler med, er det innenfor rammen av EFTA-samarbeidet avsatt årlige budsjettmidler til teknisk assistanse. EFTA yter teknisk assistanse under frihandelsavtaler, samarbeidserklæringer og i noen tilfeller til potensielle avtalepartnere. Kjernen i denne aktiviteten er kapasitetsbygging og kunnskapsoverføring for å bistå partnerland til å utnytte bedre de fordeler en frihandelsavtale med EFTA-landene gir. I den senere tid har et fokusområde for EFTAs tekniske assistanse vært å gjennomføre eksportfremmeseminarer hos ulike frihandelsavtalepartnere. Informasjon om krav som stilles for å eksportere til EFTA-landene er sentralt i den sammenheng.

I EFTA-forhandlingene har Norge også som klar posisjon at de fattigste landene ikke påtvinges bestemmelser om immaterielle rettigheter som innskrenker deres handlingsrom etter TRIPS-avtalen når det gjelder patentbeskyttelse, beskyttelse av fortrolige testdata og plantesortbeskyttelse, noe som i enkelte tilfeller har ført til at EFTA-landene har ført slike forhandlinger separat.

Handel som bidrar til økt økonomisk aktivitet og økt sysselsetting innebærer at grunnlaget for å skaffe inntekter til det offentlige styrkes, noe som i sin tur styrker evnen til å finansiere for eksempel helse og utdanning. Toll og avgifter fra import og økte skatteinntekter fra produsenter og de som sysselsettes i bedriftene, kan utviklingslandene i prinsippet bruke til å bedre sin fordelingspolitikk gjennom et bedre tilbud av helse, utdanning og andre sosiale tjenester som igjen vil komme samfunnet til gode gjennom bedre ressursutnytting og miljø.

I de fattigste utviklingslandene er befolkningen i stor grad bosatt på landsbygda og livnærer seg av landbruk som bønder eller jordløse arbeidere Økt verdiskapning i alle ledd i verdikjeden og bedring av småskala-produsenters posisjon er derfor sentralt for fattigdomsbekjempelse. Eksport av landbruksvarer er en viktig inntektskilde for mange utviklingsland så vel som for de som er sysselsatt i sektoren. Det er økende erkjennelse internasjonalt av at det er nødvendig å satse på mer regional handel som et første skritt for de fattigste landene. I tillegg vil økt eksport av landbruksvarer til Norge fra utviklingsland kunne bidra til økte inntekter for disse, men siden denne importen er begrenset, blir også bidraget til utjevning og fordeling fra slik import begrenset.

En stadig større andel av befolkningen i utviklingsland flytter til byene. Mangel på jord, tørke og mulighetene for arbeid i framvoksende eksportnæringer er blant årsakene til dette. Lave produksjonskostnader gir mange utviklingsland et konkurransemessig fortrinn for arbeidsintensiv produksjon. Spesielt har norsk import fra Kina økt det siste tiåret. Også import fra andre lavkostland har økt. Økt eksport til Norge og andre industriland bidrar til flere arbeidsplasser for fattige mennesker og dermed inntekter. Høyere økonomisk aktivitet gir videre mulighet for høyere skatteinngang og bedre fordelingspolitikk i disse landene.

Effekten kan imidlertid bli den motsatte i tilfeller hvor bedrifts- og jordeiere høster betydelig profitt gjennom å tilby dårlige arbeidsforhold, betaling på subsistensminimum og i noen tilfeller baserer seg på slavearbeid. Resultatet kan da bli økte sosiale forskjeller framfor utjevning. Dette viser igjen at det å skape økt økonomisk potensiale for utjevning av sosiale forskjeller ikke er nok. Det trengs bevisst politikk fra myndighetenes side for å omsette dette potensialet i en dynamisk fordelings- og vekstpolitikk.

Norsk dialog med utviklingsland om styresett og fordelingspolitikk vektlegger dette og vil også framholde at en bedre inntektsfordeling, f.eks. i form av høyere inntekter som følge av forhandlingsrett om lønn, kan gi en dividende i form av at de som får lønnsveksten også forbruker relativt mest og dermed bidra til ekstra vekststimulus. Nedsiden ved dette slik mange utviklingsland vil se det, er faren for at andre land underbyr dem på produksjonskostnader og at de som kjøper innsatsfaktorene vil flytte.

11.3.3 Remittances – billigere pengeoverføringer

Norge har betydelige diaspora fra land utenfor EU/EØS som tilfører sine opprinnelsesland kunnskaper, kapital og teknologi. Verdensbanken anslår beløpene som sendes til familie og slekt i utviklingsland eller investeres der til ca. USD 400 mrd. i 2012. Betydelige beløp går også hvert år fra Norge til land som Pakistan og Somalia. Norsk diaspora fra f.eks. Pakistan stammer i stor grad fra fattige områder og midlene vil derfor ha en viss utjevnende effekt på landsbasis. Hjemsending av penger fra Norge har imidlertid tradisjonelt vært kostbart og vanskelig. Forskning PRIO utførte for Norad i 2007 anslo at opp mot 25 % av beløpene gikk bort i avgifter. Den påfølgende offentlige diskusjonen satte bl.a. søkelys på strenge norske konsesjonskrav for å drive pengeformidling, noe som førte til at pengeformidling i stor grad ble utført av foretak uten tillatelse utenfor myndighetenes kontroll. Reglene ble myket opp, slik at det har blitt enklere å drive slik virksomhet lovlig, noe som har ført til økt konkurranse blant lovlige tilbydere på dette markedet. Forbrukerrådet har videre etablert en «Sende penger hjem»-side på www.Finansportalen.no med informasjon om hvem som formidler pengeoverføringer, til hvilke land og til hvilken pris. Noe av hensikten med dette er å få kostnadene ned slik at beløpene som kommer fram til mottaker øker.

11.3.4 Særlig viktige bistandsfinansierte ordninger

Norge har bygget opp en effektiv og lønnsom petroleumsforvaltning og skatteforvaltning og har en tilsvarende effektiv forvaltning når det gjelder fornybar energi. Dette er resultater av vellykket politikk som resultatmessig taler for seg selv. Det tekniske og institusjonelle apparatet på disse forvaltningsområdene er imidlertid ikke like enkelt å etablere for land som måtte ønske å innføre noe tilsvarende. Norge har derfor etablert bistandsfinansierte programmer som på systematisk vis skal bistå utviklingsland i å få på plass lignende ordninger.

Gjennom Olje for utvikling -programmet (OFU) bistår Norge samarbeidsland med kapasitetsbygging innen petroleumsforvaltning. Programmet skal bidra til varig fattigdomsreduksjon. Et viktig skritt er å bistå med å etablere god forvaltning av petroleumsressursene og sikre at staten får en betydelig andel av inntektene. I tiden som kommer vil det bli lagt økt vekt på at OFU-programmet reflekterer helheten i den norske erfaringen, der ressurs-, miljø-, sikkerhets- og finansforvaltningen ses på som en helhet og kombineres med støtte til sivilt samfunn, parlament og media. Sistnevnte for å bidra til demokratisk kontroll med myndighetenes petroleumsforvaltning. Godt styresett, åpenhet, likestilling og anti-korrupsjon vektlegges som overordnede hensyn. Programmet kan blant annet yte assistanse til å utvikle lover og forskrifter for petroleumssektoren, bidra til teknisk kunnskapsoverføring, bevisstgjøre om miljøkonsekvenser og prinsipper som åpenhet og likhet for loven samt bistå med inntektsforvaltning.

Skatt for utvikling. Skattlegging og bruken av skatteinntekter er viktige virkemidler i fordelingspolitikken. Beskatning bør ideelt sett skje uten vilkårlige fritak og fordeler for enkeltbedrifter og -personer og åpenhet omkring hvem som betaler skatt og hvor pengene blir av er nødvendig for det administrative og politiske systemets legitimitet og for at befolkningen skal være villig til å betale skatt. Debatt om skattespørsmål hvor skattebetalere kan stille krav til myndighetene om rettferdig beskatning og bruk av inntektene, kan fungere som en katalysator i en demokratiseringsprosess. Norge har selv god erfaring med å forvalte skattesystemer både for befolkningen generelt og for selskaper og for petroleumsindustrien spesielt. En effektiv skatteadministrasjon og tilliten i befolkningen til at skatteinntektene brukes fornuftig gjør at aksepten for å betale skatt generelt er høy.

Selv om den norske skattemodellen ikke kan overføres direkte til andre land, er den kunnskapen som er ervervet i Norge verdifull når det gis råd om utforming av skatteregimer, skatteforvaltning og tiltak for å øke skatteinngangen i samarbeidsland. Eksemplet med økt skatteinngang fra kobbersektoren i Zambia er et godt eksempel på dette. Lignende avtaler drøftes med andre land.

11.4 Norsk politikk – Utfordringer og forbedringspunkter

11.4.1 Importtollen på jordbruksvarer

Den høye importtollen på jordbruksvarer som produseres i Norge er til ulempe for andre land som ønsker å selge slike produkter til oss. Sett fra utviklingslandenes synspunkt er det rom for forbedringer.

Norsk landbruks- og utviklingspolitikk er generelt politikkområder hvor det på enkelte punkter kan være vanskelig å finne felles ståsted, men hvor en søker å finne løsninger som gagner de fattigste landene. Den norske tollpreferanseordningen for varer fra utviklingsland har derfor vært gjenstand for to grundige gjennomganger de senere årene (jf. avsnitt 3.2). Hensikten har vært å identifisere områder der det er mulig å legge til rette for økt import fra særlig de fattigste utviklingslandene, uten samtidig å svekke tollvernet som en av de sentrale forutsetningene for et fortsatt levedyktig landbruk i Norge.

Importen fra de fattigste landene til Norge er begrenset til tross for tollfrihet. Dette viser at markedsadgang alene ikke er nok for disse landene. Det mangler ofte nødvendige forutsetninger når det gjelder både velfungerende reguleringer og handelsprosedyrer, produksjonskapasitet, infrastruktur, markedsføringskompetanse og muligheter for eksportører til å oppfylle dokumentasjonskravene. Disse landene krever et sterkere og mer effektivt utviklingssamarbeid for å kunne virkeliggjøre målet om økt eksport og bedre integrasjon i den globale økonomien. Norge vil møte denne utfordringen ved å fokusere innsatsen innenfor handelsrettet utviklingssamarbeid. Vi vil prioritere støtte til de minst utviklede land og Afrika sør for Sahara.

For øvrig søker en å stimulere til økt import fra de fattigste utviklingslandene gjennom utviklingssamarbeid rettet mot produksjonsforhold, infrastruktur og offentlige institusjoner som i dag utgjør viktige beskrankninger for eksport av konkurransedyktige varer.

11.4.2 Utvidet land for land-rapportering

Som nevnt i avsnitt 2.3.2 foran vurder Norge å innføre krav som pålegger store selskaper, samt selskaper med noterte verdipapirer, som driver virksomhet i utvinningsindustrien og skogsdrift innen ikke-beplantet skog å rapportere om betalinger sine betalinger til myndigheter i land hvor selskapene driver virksomhet, og med informasjon om betalingene knytter seg til et bestemt prosjekt. Rapporteringskravene er i tråd med forventede EØS-regler som svarer til direktiv 2013/34/EU. Formålet med EU-regelverket er å oppnå økt åpenhet med pengestrømmer mellom selskaper og myndigheter i de land hvor selskapene operer, for derigjennom å bidra til at befolkningen i landet kan få tilgang til nødvendig informasjon for å utøve demokratisk kontroll med, og holde regjeringen ansvarlig for, forvaltningen av inntekter fra landets naturressurser. Da dette er forhold som kan innvirke på konkurransesituasjonen selskaper imellom vil internasjonale løsninger være til alles fordel og EU har planer om snarlig innføring av en tilsvarende ordning. Imidlertid har bl.a. Statoil i Angola vist at det går an å være mer åpen enn andre selskaper uten å tape på det.

Norske selskaper kan ikke forventes å øve noen direkte innflytelse på hvordan et vertsland bruker inntektene de krever inn. Andelen av skattemidler og andre inntekter som vertslandene bruker på helse, utdanning og annen velferd er en sak som fastlegges gjennom landets egen politikk og verken selskapene eller Norge kan stille krav. Dersom norske myndigheter pålegger norskbaserte selskaper å rapportere land for land om alle inntekter og utgifter ved virksomheten, kan imidlertid de som bor i utviklingslandene selv stille spørsmål ved hvor pengene tar veien og dermed kan fordelingsprofilen påvirkes indirekte i mer egalitær retning.

11.4.3 Norsk politikk og krav til sjekk av verdikjedene

Verdikjedene i vareproduksjonen hvor produktene videreforedles er som nevnt i avsnitt 2.3.6 ofte internasjonale og involverer mange land og underleverandører. Spørsmålet om hvordan norsk politikk påvirker norske importørers og investorers sjekk av arbeidsforhold hos viktige underleverandører har vært mye diskutert, bl.a. i forbindelse med barnearbeid, slavekontrakter, alvorlige tilfeller av forurensning og bruk av skatteparadiser. Det har også vært drøftet hvor langt tilbake i verdikjeden en norsk leverandør bør ha oversikt. Bedriftene er følsomme mht. sin omdømmerisiko og det finnes en rekke eksempler på at f.eks. produsenter av merkevarer, etter opinionspress, dropper underleverandører som produserer under uholdbare forhold. Både aktive forbrukere og media har medvirket til dette. Dette gjelder viktige fordelingsutfordringer i landene det angår og spørsmålet om norske myndigheter bør vurdere å innføre nye og strengere regler på dette feltet har vært reist.

11.4.4 Restriksjoner på bruk av skatteparadiser

Brede allianser er viktig for å få økt åpenhet rundt transaksjonene i skatteparadiser og å få redusert bruken av disse. Norge, Storbritannia, Frankrike, OECD, flere andre land, offentlige institusjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner står sammen i det internasjonale arbeidet for økt åpenhet om inntekter som går til slike jurisdiksjoner. Åpenhet er viktig også fordi mange skatteparadiser også brukes til hvitvasking av penger fra organisert kriminalitet, terrorfinansiering og andre kriminelle pengetransaksjoner. Det norske arbeidet for å få til en internasjonal avtale eller konvensjon om åpenhet videreføres.

11.4.5 Miljøeffekter

Som Vista-rapporten omtalt i avsnitt 2.3.7 foran antyder, er det vanskelig å påvise klare politiske tiltak i Norge som vil endre den pågående negative utviklingen av økosystemer, økosystemtjenester og klimaet vesentlig. Norge har som alle land ansvar for å gjøre det en kan for å få utslippene ned på bærekraftig nivå. Norges tilgang på rikelig med fornybar energi gjør at potensialet for omlegging av energibruken innenlands er betydelig. Vår høye fornybarandel gjør imidlertid at vi relativt sett har et mindre potensiale enn mange andre land. Det ventelig største potensialet for å begrense klimaendringene basert på tekniske framskritt ligger i økt produksjon av fornybare energikilder, kamp mot kortlevde klimaforurensere, karbonfangst og lagring og andre elementer som har vært lansert under de internasjonale klimaforhandlingene og politisk virkemiddelbruk bør fremme dette. Norge skal fortsatt være pådriver for globale klimaavtaler. I påvente av slike avtaler iverksettes klimatiltak i Norge og tilsvarende tiltak støttes internasjonalt.

Regjeringens store satsing for å redusere klimagassutslipp fra skogødeleggelser, bidrar til å bevare skogene som er et viktig livsgrunnlag for 1,4 milliarder mennesker på verdensbasis, og gir samtidig utviklingslandene muligheten til motta pengeoverføringer hvis de reduserer avskogingen. Overføringene skal bidra til en bærekraftig utvikling i landene. Det er stort fokus på hvordan lokalbefolkningen, herunder urfolk og kvinner, kan få fordeler fra både midlene som landene tjener og ta del i tiltakene mot redusert avskoging. Det samarbeides med FN, Verdensbanken, og en rekke internasjonale og norske frivillige organisasjoner.

11.5 Sjekkliste for politikkutforming

De norske samstemtrapportene skal rapportere om positive og negative synergier mellom norsk utviklingspolitikk og annen norsk politikk som regjering og Storting ønsker å styrke på bred basis.

Sjekklisten under er ment som et hjelpemiddel for å unngå negative bivirkninger for utviklingsland under formulering av norsk politikk. Den er utarbeidet med utgangspunkt i bl.a. den omfattende sjekklisten fra «The DAC Guidelines for Poverty Reduction», (OECD 2001) og FNs tusenårsmål. Den gir en generell veiledning for departementer og offentlige myndigheter som utarbeider lover, forskrifter og retningslinjer og som formulerer norske posisjoner til internasjonale fora hvor regler og avtaler blir forhandlet, om forhold en bør være oppmerksom på. Bruk av sjekklisten kan bidra til oppmerksomhet omkring mulige positive utviklingseffekter av politikk som formuleres og til at tiltak som settes i verk ikke får unødige negative effekter.

  • Har tiltaket virkninger for utviklingslands mulighet til å drive handel på like vilkår med Norge og andre OECD-land?

  • Påvirker tiltaket gjeldssituasjonen eller bistandsvolumet eller har det direkte virkninger for statsinntektene til utviklingsland?

  • Har tiltaket betydning for utviklingslands sårbarhet overfor internasjonale finansielle og økonomiske kriser?

  • Berører tiltaket bærekraften i miljø- og ressurssituasjonen i utviklingsland, miljøsituasjonen for de fattigste i disse landene eller den regionale og globale klimasituasjonen?

  • Berører tiltaket fordelingen av inntektene fra uttak av naturressurser i fattige land?

  • Berører tiltaket næringsstruktur og bosetting i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket inntekts- og eiendomsfordeling i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket korrupsjonssituasjonen i utviklingsland eller mulighetene for ulovlig kapitalutførsel?

  • Har tiltaket betydning for fremme av politiske og økonomiske rettigheter i utviklingsland? (Tale- og trykkefrihet, muligheten til å utøve demokratisk politisk virksomhet, organisasjonsfrihet, eiendomsrett, muligheter til å drive egen virksomhet, arbeidsmuligheter osv?)

  • Berører tiltaket helsesituasjonen eller utdanningsmulighetene til fattige mennesker i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket situasjonen for urfolk i utviklingsland?

  • Berører tiltaket likestillingen mellom kjønnene i utviklingsland?

  • Berører tiltaket situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingsland?

  • Påvirker tiltaket sikkerhetssituasjonen til befolkningen i utviklingsland eller for landene selv?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for mennesker fra fattige utviklingsland til å søke arbeid i andre land?

  • Påvirker tiltaket mulighetene for myndighetene i utviklingsland til å fatte selvstendige beslutninger, herunder tilpasse seg internasjonale regelverk?

12 Rapport om effekter av norsk utviklingssamarbeid

12.1 Innledning

Regjeringen har besluttet at Prop. 1 S for Utenriksdepartementet for 2014 skal inneholde et særskilt kapittel om effekter av norsk utviklingssamarbeid. Dette er et bidrag til oppfølging av det omforente målet om mer fokus på resultater, se blant annet Riksrevisjonens undersøkelse av resultatorienteringen i norsk bistand fra 2011.

Det gis allerede omfattende og relevant informasjon om virkninger av utviklingssamarbeidet gjennom stortingsmeldinger, i Norads årlige resultatrapport og under de enkelte kapitler i de årlige bistandsbudsjettene. Få andre politikkområder har så store forventninger knyttet til seg om dokumentasjon av resultater som kan vise at bevilgede midler brukes i henhold til intensjoner og krav i regelverk. Det publiseres også hvert år en lang rekke internasjonale rapporter og evalueringer. Norads evalueringsavdeling publiserer hvert år uavhengige evalueringer som skal dokumentere i hvilken grad utviklingsinnsatsen på utvalgte felt er relevant og effektiv og oppnår resultater som forutsatt. Vurderingene i slike evalueringer er ikke nødvendigvis alltid sammenfallende med Utenriksdepartementets eller de evaluerte og andre berørte parters syn, men bidrar til viktig lærdom og kunnskap for planlegging og gjennomføring av bistandstiltak. Bruken av bistandsmidler har mange forskjellige utviklingspolitiske og utenrikspolitiske mål, og effektene er ofte vanskelige og tidkrevende å dokumentere. Det er derfor viktig å ha et realistisk forhold til hvor presis slik dokumentasjon kan bli.

Denne redegjørelsen presenterer et utvalg effekter på noen prioriterte utviklingspolitiske områder. Det gis også en beskrivelse og drøfting av hvilke metoder, kilder og publikasjoner som er aktuelle for resultatmålingen i utviklingssamarbeidet – både i Norge og internasjonalt (se 12.3). Hensikten er å gi et bidrag til økt kunnskap om noen effekter av norsk utviklingssamarbeid og belyse metodiske utfordringer Norge og andre giverland står overfor ved slike undersøkelser.

Begrepsavklaring

Resultater kan oppnås på flere nivåer. Ofte brukes begrepene resultater og effekter om hverandre, uten noen klar distinksjon mellom dem. Både i norsk og internasjonal resultatmåling skilles det imidlertid mellom nivåer for å tydeliggjøre både faktiske og metodiske forskjeller. Ifølge Direktoratet for økonomistyring er effekter «det siste leddet i resultatkjeden og uttrykker endringer hos brukere eller i samfunnet som følge av virksomhetens aktiviteter og tjenester. Måling av effekter handler om i hvilken grad formålet med virksomheten eller tiltaket er oppnådd, og gir dermed viktig styringsinformasjon.»

I tråd med dette brukes her «effekter av utviklingssamarbeidet» i betydningen positive eller negative langsiktige resultater som oppstår ut fra aktiviteter, produkter og tjenester som finansieres av utviklingsstøtte. Dette er illustrert i figur 12.1. Dersom den ønskede samfunnseffekten av et tiltak er redusert analfabetisme, er bygging av ny skole bare et virkemiddel for å oppnå effekten på et langt senere tidspunkt. Den ferdige skolebygningen er et produkt av tiltaket, men ikke en effekt. En effekt er altså ikke i seg selv noe man kan kjøpe for penger. En økning av antallet som kan lese, er en mulig effekt for en målgruppe. Folk som kan lese, kan lettere få jobb med lønn til mat og bolig. Flere i jobb er en effekt som igjen kan føre til for eksempel redusert fattigdom. Slike større samfunnseffekter vil normalt oppstå på grunn av et stort antall prosesser og aktiviteter, hvorav svært mange ikke er betinget av utviklingsstøtte.

Figur 12.1 Eksempel på resultatkjede

Figur 12.1 Eksempel på resultatkjede

12.2 Effekter på utvalgte utviklingspolitiske områder

I denne delen presenteres eksempler på hva Norges utviklingssamarbeid kan bidra til. Dette gjøres med de begrensningene måling og dokumentasjon av effekter har som beskrevet i 12.3 i dette kapitlet. Eksemplene omtaler sannsynlige effekter innenfor utvalgte tematiske områder, men gir ikke helhetlige svar på alt som er oppnådd, eller eventuelle utilsiktede virkninger av utviklingsstøtten.

De tematiske områdene er:

  1. Global helse: Fokus på mødre- og barnedødelighet

  2. Afghanistan: Eksempel på en sårbar stat

  3. Humanitær innsats

  4. Kvinners rettigheter og likestilling

  5. Menneskerettigheter

  6. Olje for utvikling-programmet

Innenfor hvert tema beskrives mål og virkemidler som en bakgrunn for å forstå hva Norge ønsker å oppnå, og hvordan innsatsen er organisert. Norsk innsats knyttes blant annet til FNs tusenårsmål (se figur 12.2). Utviklingsmålene fremmes gjennom et bredt spekter av kanaler og samarbeidspartnere, og innsatsen er ofte en kombinasjon av virkemidler på ulike nivåer. Resultatene som oppnås kan sjelden tilskrives utviklingssamarbeid alene.

Figur 12.2 FNs tusenårsmål

Figur 12.2 FNs tusenårsmål

12.2.1 Global helse: fokus på mødre- og barnedødelighet

Mål og virkemidler

Regjeringens innsats for global helse har siden 2005 hatt hovedfokus på helsetusenårsmålene, og spesielt tusenårsmål 4 og 5. Den samlede innsatsen er spesielt omtalt i Meld. St. 11 (2011–2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken, der mobilisering for kvinners og barns rettigheter og helse er ett av tre satsingsområder også frem mot 2020. Den norske innsatsen omfatter ikke bare utviklingsstøtte i tradisjonell forstand, enten gjennom frivillige organisasjoner eller bilateral og multilateral innsats, men også faglig samarbeid gjennom globale organer som WHO og betydelig innsats gjennom globale initiativer og fond som Den globale vaksinealliansen (GAVI) og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (Det globale fondet).

Den globale fellesinnsatsen for FNs helsetusenårsmål har gitt gode effekter for målgruppen og på samfunnsnivå, spesielt i form av redusert barnedødelighet (se figur 12.3), reduksjon i smittsomme sykdommer som malaria og tuberkulose og en sterk økning i antall mennesker som får aids-behandling. Også mødredødeligheten er redusert i en rekke land (se figur 12.4). Imidlertid gjenstår store utfordringer, og flere av målene vil en rekke land av ulike årsaker ikke klare å nå.

Figur 12.3 Barnedødelighet globalt

Figur 12.3 Barnedødelighet globalt

Figur 12.4 Mødredødelighet globalt

Figur 12.4 Mødredødelighet globalt

Norsk bistand til mødre- og barnehelse

Norge står ifølge beregninger fra OECD DAC4 for 2,8 prosent av verdens totale helsebistand. Helsebistanden er mer enn tredoblet i løpende kroner siden 1999 og utgjorde i 2012 i overkant av 3,5 mrd. kroner.5 En stor del av dette, totalt rundt 1,8 milliarder kroner, ble bevilget til globale helse- og vaksineinitiativer, bl.a. bilateral innsats for mødre- og barnehelse i fem land (India, Malawi, Nigeria, Pakistan og Tanzania), GAVI og Det globale fondet. Figur 12.5 viser reduksjonen i barne- og mødredødelighet i de fem landene i perioden 1990-2010. Ytterligere 1,8 mrd. kroner ble bevilget over andre poster, først og fremst til multilaterale organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner. Samlet norsk mødre- og barnehelseinnsats i 2012 ble beregnet til ca. 2,4 mrd. kroner.6

Finansiell støtte er viktig i seg selv, men har langt sterkere kraft i sammenheng med sterk politisk ledelse, pådrivervirksomhet og helsediplomati. Norge er en sentral aktør innen global helse. Det gir oss mulighet til å påvirke og bidra til resultater, men også et stort ansvar. Norsk innsats har vært avgjørende for utarbeidelsen av Den globale strategien for kvinners og barns helse i regi av FNs generalsekretær.

Figur 12.5 Barne- og mødredødelighet i utvalgte land

Figur 12.5 Barne- og mødredødelighet i utvalgte land

Sterk sammenheng mellom mødres og barns helse

Tiden rett før, under og etter fødselen har vist seg å være avgjørende for både mor og barn. Å iverksette tiltak raskt er ofte avgjørende for effektene på lengre sikt. Det er behov for helsepersonell med tilstrekkelig kunnskap (jordmor og/eller lege), tilstrekkelig utstyr og medisiner samt god tilgang til helsesentre og – når det trengs – sykehus for den fødende, med andre ord et helsevesen av tilstrekkelig kvalitet. Mangel på grunnleggende medisiner, utstyr eller transport kan være skjebnesvangert for mor og spedbarn. Helhetlig innsats er derfor nødvendig samtidig som livreddende enkeltintervensjoner kan være avgjørende.

Dødsfall blant nyfødte (inntil første levemåned) står for hele 40 prosent av alle dødsfall blant barn under fem år. Pustevansker (asfyksi) er den viktigste årsaken til dette og er nest etter lungebetennelse den viktigste årsaken til barnedødsfall. Dette er mulig å forebygge gjennom enkle tiltak knyttet til blant annet amming og ernæring til mor.

Redusert barnedødelighet gjennom internasjonalt samarbeid

Globalt er barnedødeligheten (barn under fem år) redusert fra over 12 millioner i 1990 til 6,9 millioner i 2011. Norge har sammen med en rekke internasjonale organisasjoner, og ikke minst landene selv, bidratt til denne reduksjonen.7 Norge har bidratt med stat-til-stat-bistand og støtte gjennom frivillige organisasjoner, multilaterale organisasjoner og globale fond.

Verdensbankens fond for resultatbasert finansiering (HRITF), som finansieres av Norge og Storbritannia, har pilotprogrammer i 21 land og kan vise til lovende resultater knyttet til spedbarns helse.8 I eksemplene nedenfor er det oppnådd effekter både for målgruppen og på samfunnsnivå. Resultatene er oppnådd gjennom et samspill mellom givernes innsats og myndighetenes egne prioriteringer, og det er ikke mulig å isolere betydningen av den norske innsatsen.

  • I Afghanistan ble antallet fødsler ved klinikk nær doblet fra oktober 2010 til august 2012.

  • I Burundi økte andelen fødsler ved klinikk fra 58 prosent til 72 prosent over en toårsperiode.

  • I Zimbabwe økte den samme andelen fra 46 prosent til 74 prosent, og vaksinedekningen økte fra 35 prosent til 62 prosent på under ett år i 2012.

Innsats gjennom ulike kanaler og virkemidler gir effekt

Den samlede norske innsatsen har bidratt til å redusere barnedødeligheten i de fattigste landene. Samspillet mellom politisk påvirkning, pådrivervirksomhet, helsediplomati, faglig innsats og finansielle bidrag har gjort Norge til en sentral helseaktør internasjonalt med gode muligheter for å påvirke globale aktører (som WHO, GAVI, Det globale fondet og FN) og ikke minst landenes egne myndigheter.

12.2.2 Afghanistan: Eksempel på en sårbar stat

Boks 12.1 Sårbare stater

Sårbare stater kjennetegnes ved at staten er svak, mangler legitimitet i befolkningen og har mangelfull kontroll over eget territorium. De er ofte preget av skjev fordeling og sosioøkonomisk polarisering og av at elitene fordeler goder på en måte som skaper avhengighet. Motsetningsforhold kan følge etniske skillelinjer. Systemer som skal ansvarliggjøre politiske ledere, svikter eller eksisterer ikke.

Én og en halv milliard mennesker lever i sårbare stater, og 70 prosent av disse landene er eller har vært i konflikt mellom 1989 og nå. Risikoen for konflikt er større i fattige land enn i mer robuste stater. Konflikt er også et hinder for god utvikling. Sårbare stater ligger dårligst an i arbeidet med å nå tusenårsmålene innen 2015. Sikkerhet for eget liv, arbeidsmuligheter og et rettferdig rettsvesen er hovedprioriteringer for disse menneskene, og alle disse prioriteringene krever at landet bygger institusjoner som leverer disse og mange andre tjenester. En økende andel av norsk bilateral utviklingsstøtte går til denne type stater, i 2012 ca. 40 prosent. Størstedelen går til Afghanistan, Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Haiti, Liberia og Pakistan. I slike land har Norge prioritert områder hvor vi mener å ha erfaring og kompetanse. Freds- og statsbygging, forvaltning av naturressurser og fordelingspolitikk er blant dem. Disse politiske prosjektene får gjerne størst oppmerksomhet, men også i sårbare stater brukes hoveddelen av norske bistandsmidler på tradisjonelle utviklingsfelt som humanitær hjelp og helse- og skoletilbud. Det er viktig å se bilateral og multilateral innsats for sårbare stater i sammenheng, slik som det gjøres i Meld. St. 33 (2011–2012) Felles framtid, felles løsninger.

Utviklingssamarbeid med Afghanistan

De vestlige lands utviklingssamarbeid med Afghanistan er forbundet med bakgrunnen for den internasjonale intervensjonen i 2001, kampen mot terror og den demokratiske statsbyggingsprosessen man har vært enige om. Hovedmålet har vært å forhindre at landet igjen kan fungere som base for internasjonal terrorvirksomhet. Norges utviklings- og humanitære politikk overfor landet utgjør derfor en integrert del av en helhetlig utenrikspolitikk og kan ikke skilles fra denne, selv om Norge i sin humanitære politikk respekterer de humanitære organisasjonenes behov for uavhengighet og upartiskhet.

I 2013 ble det sluttført en evaluering av norsk utviklingssamarbeid med Afghanistan fra 2001 til 2011.9 Målet var å fastslå hvor mye Norge hadde bidratt til å sikre en bærekraftig fred, forbedret styresett og redusert fattigdom. Tiåret som dekkes av evalueringen, strekker seg fra Talibans fall i 2001 til 2011, en periode med økt internasjonalt militært nærvær, som tentativt planlegges avsluttet i 2014. Total norsk utviklingsstøtte i tiårsperioden var på 5,4 milliarder kroner. De første seks årene varierte den årlige støtten mellom 350 og 500 millioner kroner. Fra 2008 har volumet økt til mer enn 700 millioner kroner i året. Evalueringen karakteriserer utviklingsengasjementet som absolutt relevant i forhold til de sammensatte målene som ble lagt til grunn for denne innsatsen. Norge har blant annet klart å etablere et klart skille mellom det militære på den ene siden og det humanitære og utviklingsmessige på den andre. Fokuset på styresett, likestilling, utdanning og landsbygdutvikling har vært konsekvent, slik også valget av kanaler og partnere har vært. Evalueringen reiser imidlertid spørsmål ved om dette over tid har betydd «mer av det samme», uansett hvilke resultater man oppnår.

Evalueringen fremholder at Norges overordnede kontekstanalyse har vært god, men at analysene av den politiske økonomien og konfliktbildet kunne vært bedre utnyttet for å utvikle implementeringen og risikohåndtering og sikre konfliktsensitivitet i prosjekter og programmer.

Flergiverfondet Afghanistan Reconstruction Trust Fund (ARTF) er den mest sentrale kanalen for å støtte de prioriteringene den afghanske regjeringen selv har fastsatt, og slik bidra til afghansk eierskap. Fondet administreres av Verdensbanken. Størstedelen av utdanningsstøtten fra Norge har gått via ARTF til utdanningsprogrammet Education Quality Improvement Program. Ellers har Norge støttet programmer drevet av UNICEF og UNESCO og enkelte frivillige organisasjoner.10Norge er en betydelig bidragsyter til Global Partnership for Education, som har inngått en avtale med Afghanistan på 55 millioner USD. I 2012 finansierte Norge koordineringen av Education Joint Sector Review, noe som har bidratt til å gi en bedre oversikt over situasjonen på utdanningsfeltet i landet. Evalueringen viser til at ARTF generelt sett har fungert godt både administrativt og som en egnet kanal for internasjonal innsats til landet.

Viktige resultater, store utfordringer

Afghanistan er i dag et helt annet land enn i 2001. Mye positivt er oppnådd, men det er langt igjen, og utfordringene er store. Norge har bidratt til at millioner av barn har vendt tilbake til skolene, flere valg er avholdt, politioffiserer, jordmødre og offentlig ansatte (inklusive kvinner) har fått opplæring, offentlig ansatte får lønn og så videre. Det er imidlertid en utfordring å sikre konkrete, varige effekter av arbeidet. Det kan vises til positive resultater med utvikling av infrastruktur og en begynnende næringslivsutvikling. Generelt kan man konstatere forbedret tilgang til ulike tjenester som fødselshjelp og bedre pedagogiske kunnskaper blant lærerne. Men sammenlignet med vestlig standard er kvaliteten på de nye skolene dårlig, lese- og skriveferdighetene er begrenset og frafallet i skolene stort, styresettet er svakt, og likestilling er langt i fra en realitet. I Afghanistan har myndigheter og givere, deriblant Norge, i fellesskap bidratt til at over åtte millioner barn går på skole (2012), hvorav 37 prosent er jenter. I 2001 gikk i underkant av 1 million barn, hovedsakelig gutter, på skole i Afghanistan. Det har også vært stor framgang når det gjelder utdanning og rekruttering av lærere. Nå er det om lag 170 000 lærere, hvorav ca. 30 prosent er kvinner. I 2001 var det bare rundt 20 000 lærere, og svært få av dem var kvinner. Det har også vært en betydelig økning av antallet elever i yrkesfaglig opplæring og innen høyereutdanning.11

Lærdommer

Evalueringen påpeker at effektiviteten i gjennomføringen har vært preget av for liten oppmerksomhet om kompleksiteten i programmet, bl.a. når det gjelder kapasiteten ved ambassaden i Kabul. Det har vært svak oppfølging og evaluering, både fordi det har vært et ønske om rask handling og fordi sikkerhetssituasjonen har forverret seg. Det har ikke vært fokusert på bærekraft før de siste årene, fordi andre hensyn har vært tillagt langt større vekt. Tallene for utdanning viser at det er mulig å gi denne sektoren et kraftig løft selv i en svært vanskelig situasjon, og at det er lagt et godt og viktig grunnlag for videre utvikling og framgang. Dette betyr selvfølgelig ikke at Afghanistans utdanningsproblemer er løst. Halvparten av alle barn i skolealder går fortsatt ikke på skole, og det er store regionale forskjeller blant annet når det gjelder jenters muligheter. Halvparten av skolene mangler bygninger, og om lag halvparten av lærerne har ikke lærerutdanning. Erfaringene viser at det er mulig å oppnå framgang, men at det vil ta tid å oppnå et tilfredsstillende nivå. Utdanningssystemet vil være avhengig av utenlandsk støtte om man ønsker å fortsette denne utviklingen.

Usikker samfunnsmessig effekt

Viktige mål for det internasjonale engasjementet i Afghanistan er nasjonal kompetansebygging og bygging av bærekraftige afghanske institusjoner. Viktige politiske milepæler på denne veien er det forestående presidentvalget i 2014 og parlamentsvalget i 2015. Det kan være vanskelig å se for seg en politisk løsning og forsoning i overskuelig framtid, til tross for at det arbeides langs flere spor. Styresettet er fremdeles svakt, og det er for få synlige tegn til forbedring. Fattigdommen er redusert for noen, men er fortsatt et av de alvorligste problemene i landet, mye på grunn av sikkerhetssituasjonen. Det har likevel vært en viss framgang knyttet til noen av indikatorene for menneskelig utvikling. En ekstrem mangel på likestilling mellom kjønnene gjør seg fortsatt gjeldende. Den politiske økonomien er preget av korrupsjon og kriminalitet og hindrer reell utvikling. Giverne, deriblant Norge, har forsøkt å redusere korrupsjonen gjennom strengere krav til korrupsjonsbekjempelse som betingelse for fortsatt økonomisk bistand. Korrupsjonen er imidlertid fortsatt omfattende, og er en av de aller største utfordringene i det framtidige utviklingssamarbeidet.

Figur 12.6 Afghanistan: oppnåelse av utvalgte tusenårsmål

Figur 12.6 Afghanistan: oppnåelse av utvalgte tusenårsmål

12.2.3 Humanitær innsats

Mål og virkemidler

Ifølge den humanitære strategien som er nedfelt i St.meld. nr. 40 (2008–2009), er formålet med norsk humanitær politikk å sikre at mennesker i nød får nødvendig beskyttelse og assistanse, finansiere humanitær innsats basert på de internasjonale prinsippene om humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet, ruste det internasjonale samfunnet til å møte framtidens globale humanitære utfordringer samt å forebygge, respondere på og igangsette gjenoppbygging etter humanitære kriser.

Diplomati, normativt arbeid, internasjonalt samarbeid og bistand er virkemidler som benyttes for å nå målene i norsk humanitær politikk. FN er en viktig instans både for kanalisering av midler og for å ta opp humanitære spørsmål.

Norge bidrar årlig med om lag 3 mrd. kroner gjennom lokale og internasjonale humanitære organisasjoners arbeid for å redde liv og lindre nød i en lang rekke humanitære krisesituasjoner verden over. Myndighetenes evne og vilje til å forebygge og samarbeide for å få i stand rask og effektiv respons er avgjørende for hvorvidt den humanitære innsatsen skal være vellykket eller ikke. Det er viktige sammenhenger mellom vellykket utviklingsstøtte og effektiv humanitær innsats. Bedre ernæring, økt matsikkerhet, bedre utdanning og bedre infrastruktur bidrar til å bygge robusthet mot kriser som krig eller naturkatastrofer.

Et stykke på vei er det mulig å tallfeste og formidle hvor mange liv som er reddet, og hvor mange personer som har fått mat og beskyttelse etter en krise. For eksempel gir Flyktninghjelpen i 2013 husly, grunnleggende tjenester og beskyttelse til mer enn 320 000 syriske flyktninger i Libanon, Jordan og Irak.12 Det er imidlertid vanskelig å måle hvordan den humanitære innsatsen bidrar til utvikling. Man kan anta at å redusere dødeligheten i en katastrofesituasjon, å opprettholde en form for helse- og utdanningstilbud og å bidra til gjenoppbygging av bygninger og infrastruktur vil bidra til å få samfunn raskere på fote og minimere de økonomiske tapene ved en krise, men dette er ikke effekter som inngår i rapporteringen til individuelle humanitære tiltak.

Utfordringer og lærdommer

Flere nye konflikter, fortsettelse eller oppblussing av gamle konflikter, nye ekstremhendelser og ekstremvær utgjør et komplisert bilde for det humanitære arbeidet. Erfaringer fra humanitært arbeid har vist hvor viktig det er å bygge kapasitet der kriser rammer oftest. Ekstreme hendelser stiller store krav til rask respons. Etter et jordskjelv eller en orkan er tiden knapp, og de som skal redde overlevende ut av ruinene, må være plass raskt på plass og ha nødvendig utstyr og kunnskap. Udemokratiske regimer og væpnede opprørsgrupper blokkerer fortsatt livreddende hjelp til millioner av sårbare medmennesker. Tørken på Afrikas Horn fra 2010 til 2012 fikk svært ulike konsekvenser i landene som var rammet. Hungersnøden i Somalia ble varslet tidlig, men opprørsbevegelsen al-Shabaab hindret bevisst nødhjelpen å nå ut til de trengende. FN antar at så mange som 260 000 mennesker døde i Somalia under hungersnøden som fulgte tørken. Halvparten av disse var barn under fem år. I nabolandene Etiopia og Kenya hindret tidlig varsling og forebyggende tiltak at tørken fikk utvikle seg til hungersnød.

Komplekse og langvarige konflikter krever omfattende og samordnet internasjonal innsats for å bistå ofrene, få slutt på konfliktene og forebygge nye lidelser. Grove overgrep og rettighetsbrudd har ført til økt fokus på beskyttelse av sivile og fordrevne. Vold og overgrep mot kvinner, barn og unge er i økende grad en del av krigføringen i moderne konflikter. Det har store økonomiske, sosiale og humanitære konsekvenser når livet ikke kan gå sin vante gang på grunn av ueksploderte klasevåpen, etterlatte miner eller håndvåpen i gale hender.

Kriser skyldes ofte en kombinasjon av naturkatastrofer og konflikt. Mange hjelpearbeidere blir ofte utsatt for vold i områder som er rammet av langvarige konflikter. Likevel er det ofte nettopp internasjonale humanitære organisasjoner som leverer viktige samfunnstjenester som utdanning og helsevesen i områder med mangeårig konflikt. Humanitære organisasjoner som Den internasjonale Røde Kors-komiteen, Leger uten grenser, UNICEF og Verdens helseorganisasjon har i en årrekke bidratt med nødvendige helsetjenester i land som Den demokratiske republikken Kongo, Somalia og Afghanistan. Denne innsatsen har reddet liv, men har også bidratt til å bygge viktig lokal kapasitet der grunnleggende samfunnsinstitusjoner har manglet. Lokale helsearbeidere forsetter med sitt viktige arbeid også etter at de internasjonale humanitære organisasjonene er borte.

Minerydding i Mosambik

Norge har de senere årene samarbeidet nært med Mosambik om minerydding. Vi har blant annet ytt økonomisk støtte, men også samarbeidet nært med den mosambikiske minemyndigheten (IND) om planlegging, kapasitetsbygging og givermobilisering. I 2012 skal bare én person være drept og to personer skadet som følge av miner eller eksplosive krigsetterlatenskaper.13 Dette er en fortsettelse på den positive nedgangen i antall nye ofre man har sett i Mosambik, som f.eks. hadde 36 skadde og drepte i 2010 (ni i 2011). Går man flere år tilbake, var tallet betydelig høyere.

Den mosambikiske minemyndigheten har nå tatt klart lederskap i arbeidet for å nå målet om et minefritt Mosambik i tråd med minekonvensjonens definisjon i løpet av 2014. Den har mobilisert både økonomiske og tekniske ressurser slik at målsettingen nå er realistisk. Dette er en svært symbolsk milepæl for minekonvensjonen, da Mosambik var ett av de aller mest minerammede landene da konvensjonen trådde i kraft i 1999.

Norge er nest største bidragsyter til minerydding internasjonalt etter USA. Figur 12.7 viser reduksjonen i antallet dødsofre for landminer globalt i 2000 og 2010.

Figur 12.7 Antallet dødsofre for landminer per år globalt

Figur 12.7 Antallet dødsofre for landminer per år globalt

Strategisk samarbeid med Verdens matvareprogram (WFP)

Norge undertegnet i 2012 en flerårig avtale med Verdens matvareprogram. Avtalen går over fire år og sikrer WFP et årlig bidrag på 245 millioner kroner fra Norge. I tillegg kommer støtten som går gjennom FNs nødhjelpsfond.

I 2012 gjorde WFP nødhjelpen mer effektiv, blant annet ved å forenkle innkjøpsprosessen.14 I Niger bidro WFP til å redusere andelen underernærte barn fra 21 prosent til 16 prosent fra juni til oktober. I Syria klarte de å opprettholde matleveranser til hele landet gjennom et tett samarbeid med syrisk Røde halvmåne i hele 2012.

WFP har gjennom 50 år bidratt med mat til nødlidende verden over. Dette er ikke lenger nok. De må nå arbeide mer med de underliggende årsakene til sult og manglende motstandsdyktighet mot nye og tilbakevendende kriser. Derfor har WFP endret sitt mandat for å finne fram til langvarige løsninger på sultproblemet. I Bangladesh, Etiopia, Kenya og Sahel og bidrar de med mat til sårbare grupper. Når krisen rammer, står disse gruppene bedre rustet til å overleve. Dette hadde ikke latt seg gjøre uten et tett samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. I praksis bidro denne strategien til å avverge hungersnød i land som Niger og Etiopia.

For å redusere eventuelle skadevirkninger på lokale markeder ved innførsel av matvarer arbeider WFP for å øke andelen av matinnkjøpene som gjøres lokalt. Videre øker de bruken av matkuponger og kontanter for å støtte opp om lokale markeder. WFP leder an i arbeidet for bedre ernæring, særlig for gravide kvinner og barn opp til toårsalderen, og for å etablere sosiale sikkerhetsnett som skal sørge for at sårbare grupper får tilgang til mat før de sulter. WFP har også bedret sitt samarbeid med Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) og Organisasjonen for ernæring og landbruk (FAO).

Røde kors bygger motstandskraft mot kriser

Norge har gjennom mange år støttet kapasitetsbygging i regi av nasjonale Røde Kors-foreninger. Det bærer nå frukter. I Vietnam har det nasjonale Røde Kors blitt så gode til å håndtere kriser at de nå på egen hånd responderer på kriser som tidligere krevde omfattende internasjonal assistanse. I Kenya er den nasjonale Røde Kors-foreningen blitt den viktigste og mest kompetente humanitære aktøren. Etter forrige tørke på Afrikas Horn i 2009 bygde Kenyas og Norges Røde Kors systemer for å ta bedre vare på regn og flomvann nordøst i Kenya. Under tørken fra 2010 til 2012 opplevde disse områdene for første gang å ha nok vann gjennom en tørkeperiode. Sammen med Etiopia mottok de hundretusener av flyktninger fra Somalia i 2011.

Utenriksdepartementet utgir en årlig rapport som gir et overblikk over de viktigste prosessene i norsk humanitær politikk og støtten til humanitær innsats. Rapporten omhandler i hovedsak det Norge gjør som humanitærpolitisk aktør, men gir også eksempler på resultater som er oppnådd gjennom støtte til humanitære samarbeidspartnere.

Tusenårsmålene er viktige referanser for humanitære forhold. Figur 12.8 viser graden av måloppnåelse for relevante mål for utviklingsland spesielt og for Afrika sør for Sahara. Humanitær støtte utgjør bare én faktor blant flere for den positive utviklingen.

Figur 12.8 Ernæring og trygt drikkevann

Figur 12.8 Ernæring og trygt drikkevann

12.2.4 Kvinners rettigheter og likestilling

Flere tusenårsmål har jenter og kvinner som målgruppe, enten direkte eller indirekte (tusenårsmål 3, 4, 5) og likestilling og integrering av kjønnsperspektiv som en forutsetning for å nå andre utviklingsmål (tusenårsmål 1, 2, 6). Norsk utenriks- og utviklingspolitikk har i en årrekke hatt kvinners rettigheter og likestilling mellom kvinner og menn som prioritet, både fordi likestilling er en verdi og et mål i seg selv, og fordi likestilling er en drivkraft for økonomisk utvikling og mer rettferdig fordeling. Integrering av et kjønnsperspektiv er derfor et nødvendig tverrgående hensyn for å nå andre mål. Den første handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling for hele utviklings- og utenrikspolitikken ble presentert i august 2013. Det kan være krevende å fremme kvinners rettigheter og likestilling fordi det utfordrer tradisjoner, normer, holdninger, politikk og religion. Resultater krever kunnskap, respekt og evne til dialog med partnere. Målet er at kvinner og jenter på lik linje med gutter og menn skal ha muligheten til å forme framtiden og bruke sine ressurser til beste for seg selv og sine samfunn. Politiske samtaler, faglig samarbeid og støtte til ulike programmer gjennom myndigheter eller sivilsamfunn brukes for å støtte endringsagenter som skaper utvikling.

Det er et mål for norsk internasjonalt likestillingsarbeid å styrke samarbeidslandenes kapasitet til å gjennomføre sine egne forpliktelser for likestilling. Det normative rettighetsrammeverket for dette ligger blant annet i FNs kvinnekonvensjon, FNs handlingsplaner fra Beijing og Kairo, FNs sikkerhetsråds resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet og regionale og nasjonale strategier og samarbeidsavtaler. Effekten ser man når de globale standardene er omsatt i praksis i folks hverdag.

Norsk utviklingsstøtte for å fremme kvinners rettigheter og likestilling

27 prosent av norsk bilateral støtte har kvinners rettigheter og likestilling som hoved- eller delmål. Norge etterspør resultater for kvinner i vårt utviklingssamarbeid, bilateralt så vel som multilateralt. I tillegg til de tematiske hovedsatsingsområdene – kvinners politiske og økonomiske deltakelse, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter samt vold mot kvinner – legges det vekt på likestillingsperspektivet i også annen innsats, blant annet innen energi, klima og miljø, rettferdig fordeling, global helse, utdanning, humanitær innsats, kvinner med funksjonshemming, urfolkskvinner og trygg abort. Som på andre utviklingspolitiske områder er erfaringen at kombinasjonen av økonomisk støtte og diplomatisk arbeid gir gode resultater. Kvinne- og likestillingsinnsatsen er i sin natur ofte langsiktig, ikke minst fordi det i stor grad dreier seg om å endre normer, verdier, holdninger og atferd.

Framskritt for kvinners situasjon og rettigheter

FNs innsats har spilt en avgjørende rolle for å styrke kvinners rettigheter og fremme likestilling. FN har i samspill med sivilsamfunnet satt spørsmålet om kvinners situasjon og rettigheter på dagsordenen. Få områder er så avhengige av holdningsendringer som spørsmålet om likestilling. Det er erkjennelsen av at kvinner og menn har like rettigheter på alle områder i samfunnet, likt menneskeverd og lik menneskelig kapasitet som må styrkes. Mødredødeligheten globalt er fremdeles for høy, men den er redusert med 47 prosent de siste to tiårene. Andelen kvinner i nasjonalforsamlinger verden over er lav, men økende og er nå på litt over 20 prosent.15 Se figur 12.9 for graden av måloppnåelse på relevante tusenårsmål.

Figur 12.9 Kvinners rettigheter og likestilling

Figur 12.9 Kvinners rettigheter og likestilling

Framskrittene som er oppnådd, er under sterkt press fra krefter som vil svekke kvinners og jenters rett til kontroll over egen kropp og seksualitet, men også innfrielsen av kvinners økonomiske og politiske rettigheter. Norge har systematisk gått i front for å opprettholde de globale menneskerettighetsnormene fordi det gir føringer på politikk som betyr noe i kvinner og menns dagligliv. Et viktig resultat av norsk diplomatisk arbeid var et sterkt sluttdokument om tiltak for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner i FNs kvinnekommisjon i 2013. Videre har FNs menneskerettighetsråd på initiativ fra blant andre Norge etablert en arbeidsgruppe som skal bidra til avskaffelse av kvinnediskriminerende lover og praksis. Gruppen vil legge fram årlige tematiske rapporter. Etableringen av arbeidsgruppen vil bety felles press på landene for å få dem til å endre sine lover og dermed bidra til at kvinners juridiske posisjon i samfunnene bedres.

FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women)

Norge var en pådriver for opprettelsen av UN Women, som ble operativ i januar 2011. Norge har i 2012 gjennom sin styreplass arbeidet aktivt for at UN Women skal få på plass gode strukturer og verktøy for å måle resultatoppnåelse. Den norske støtten utgjorde cirka 95 millioner kroner i 2012. Organisasjonen har en ledende og koordinerende rolle i FN-systemets samlede innsats for likestilling og utvikling. UN Women spiller en sentral rolle ved å støtte landene i arbeidet med å omsette sine likestilingsforpliktelser i konkret politikk. Resultatene av Norges og andre giveres støtte er blant annet dokumentert i UN Womens årsrapport fra 2012. Nedenfor presenteres eksempler fra fire sentrale innsatsområder.

  1. Kvinners aktive deltakelse og innflytelse i politikken er sentral for at kvinners og jenters behov skal blir prioritert. Norsk støtte til UN Womens arbeid på feltet bidro til at Elfenbenskysten, Mexico, Marokko og Nicaragua fikk valgt inn flere kvinner i lokale og nasjonale beslutningsorgan. Dette betyr mer representative nasjonalforsamlinger og et større potensial for å påvirke og endre politikk og lover slik at de tilfredsstiller både kvinner og menns behov.

  2. På verdensbasis utgjør kvinner flertallet av dem som lever i fattigdom. I utviklingslandene betyr det blant annet at inntektsfattigdom og underernæring er mer utbredt blant kvinner enn blant menn. At kvinner diskrimineres i tilgangen til ressurser, betyr også at deres potensial ikke tas i bruk. UN Women har arbeidet med til sammen 36 land og områder for å bedre kvinners økonomiske situasjon. I Etiopia har norsk støtte til UN Women bidratt til at til sammen 9000 kvinner fått tilgang til opplæring i markedsføring og hvordan de skal drive egne bedrifter. Det kan bedre levekårene for disse kvinnene og deres familier, samtidig som denne kompetansen også medfører en betydelig økonomisk gevinst for samfunnet.

  3. Et tredje område hvor norsk utviklingssamarbeid har gitt resultater, er bekjempelse av vold mot kvinner. Vold mot kvinner gir fysisk og psykisk skade for den enkelte jente og kvinne og hennes familie, og det koster samfunnet store summer i tapt arbeid og helsetjenester. Lovgivning og et effektivt rettsvesen, men også forebygging og tjenester til ofrene er viktige elementer i innsatsen mot vold. I Kapp Verde støttet UN Women eksempelvis implementeringen av en ny lov som har ført til at kvinner som har vært utsatt for vold, har fått bedre tilgang til rettsvesenet og nødvendige tjenester. Tiden det tok å få avsagt rettskraftige kjennelser i kjønnsbaserte voldssaker, ble redusert fra fire-fem år til to måneder, og 2000 kvinner fikk tilgang til helsetjenester, politibistand og juridisk rådgivning.

  4. At kvinner får delta i sentrale beslutningsprosesser knyttet til fred og sikkerhet, er et mål i seg selv. Det er også et viktig virkemiddel for å forebygge, håndtere og løse konflikter og ikke minst for å bygge opp bærekraftige samfunn etter at en konflikt er over. Norge er en forkjemper for kvinner, fred og sikkerhet både overfor FN, NATO og andre stater, og vi er samtidig en betydelig bidragsyter til organisasjoner og andre som jobber med dette på bakken. Norge jobber også for å fremme kvinners politiske deltakelse i postkonfliktsituasjoner og har fremmet kvinners politiske deltakelse i land som gjennomgår politiske omveltninger. I kjølvannet av den arabiske oppvåkningen ble denne tematikken svært aktuell. Norge har vært tydelige på at kvinners rolle i gjenoppbyggingen av politiske system er vesentlig og ikke må overses. Et eksempel på denne innsatsen er samarbeidet med International Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA) for å støtte opp om demokratibygging på Haiti. Styrking av kvinners politiske deltakelse og innflytelse, blant annet gjennom å jobbe for kjønnskvotering, er et viktig fokus for arbeidet. Arbeidet har ført fram; ved inngangen til 2013 var ti av 23 ministre kvinner.

Norge støtter også den regionale kvinneorganisasjonen Karama og deres arbeid i Midtøsten og Nord-Afrika. Libyan Women’s Platform for Peace (LWPP) har med hjelp fra Karama drevet lobbyarbeid for å bedre valgloven i Libya. Dette har gitt konkrete resultater, blant annet en økning i antallet kvinner i nasjonalforsamlingen etter valget i juli 2012. Karama og LWPP medvirket også til utkastet til den nye grunnloven i Libya. Støtten bidro også til at 15 arabiske kvinneaktivister fra Egypt, Libanon, Libya, Marokko, Tunisia, Somalia og Sudan deltok under Kvinnekommisjonen (CSW) i 2012 og kunne formidle sine erfaringer og standpunkt.

Boks 12.2 Kvinners situasjon i Afghanistan

Norges langvarige engasjement i Afghanistan har blant annet hatt som mål å bedre kvinnenes stilling. Jenter har fått bedre tilgang til utdanning og helsetjenester, og kvinners politiske representasjon er bedret. Men kvinner i Afghanistan opplever fremdeles massiv diskriminering i rettsvesenet. Selv om lovverket er på plass, følges det ikke opp i rettssystemet. Det er for eksempel er utbredt praksis å unnlate straffeforfølgelse. Det er liten politisk vilje til å bekjempe vold og maktmisbruk rettet mot kvinner. Kvinner i Afghanistan opplever ekstrem fattigdom og store begrensinger på sin bevegelsesfrihet. Å drive fram sosiale reformer som likestilling i et samfunn gjennomsyret av konservative, religiøst baserte verdier har vist seg vanskelig. Det vil ta tid før en oppnår varige resultater. I en slik situasjon er det viktig med tiltak som både kan bedre kvinners praktiske levekår og samtidig skape varige endringer som gir kvinner innflytelse i samfunnet.

Norge har gjennom Verdensbanken støttet National Solidarity Program (NSP) som kan vise til viktige resultater i så måte. Programmet er et statlig drevet lokalsamfunnstiltak som dekker 30 000 landsbyer i Afghanistan. Ideen er å skape en form for kommunestyrer hvor folk i landsbyene møtes for å forvalte midler sammen og ta avgjørelser som er viktige for lokalsamfunnene. NSP krever kjønnsbalanse i disse foraene, noe som er svært radikalt i et samfunn hvor kvinner er pålagt «purdah», atskillelse. Verdensbankens undersøkelser i et utvalg landsbyer viser at programmet bare få år etter etableringen har bidratt til å endre holdningene til kvinners deltakelse. Menn i disse landsbyene er atskillig mer velvillige til kvinners deltakelse i valg av landsbyleder enn menn i andre landsbyer. Andelen menn som mener at kvinner ikke skal ha noen rolle i beslutningstaking på lokalt nivå, er også 42 prosent lavere i NSP-landsbyene enn i andre landsbyer. Blant kvinner er andelen 16 prosent lavere i NSP-landsbyer. Kvinner i NSP-landsbyer har mye større sannsynlighet for å ha noen å ta opp problemer med, de har noe større bevegelsesfrihet, og de er 13 prosent mer involvert i inntektsgivende aktiviteter. Disse positive endringene i kvinners deltakelse som Norge har bidratt til, har så langt ikke gitt seg utslag i økt deltakelse for kvinner i familienes beslutningstaking eller økt aksept i samfunnet generelt for å la jenter få utdanning. En viktig effekt for målgruppen er likevel avgjørende endringer i kvinners status og innflytelse.

12.2.5 Menneskerettigheter

Mål og virkemidler

Respekt for menneskerettighetene er Regjeringens overordnede internasjonale mål. Dette gjelder både for utenrikspolitikken og for utviklingspolitikken. I internasjonale organisasjoner så vel som i tosidig kontakt med andre land påtaler vi brudd på menneskerettighetene, følger opp internasjonalt regelverk og drøfter utviklingen. Gjennom menneskerettighetskonvensjonene har verden et omfattende regelverk med bred oppslutning og betydelig gjennomslagskraft.

Det er hvert lands eget ansvar å ivareta sine innbyggeres rettigheter, men norsk utviklingspolitikk skal styrke myndighetenes evne til å oppfylle borgernes rettigheter og borgernes egen kunnskap om og evne til å kreve sine rettigheter gjennomført. Utfordringen er å måle hvilke praktiske effekter innsatsen har i målgruppen og på samfunnsnivå.

Menneskerettigheter er, som likestilling, et tverrgående hensyn i utviklingssamarbeidet. Det er vanskelig å angi presist hvor mye av utviklingsstøtten som går til menneskerettighetsarbeid. Det er likevel mulig å anslå omfanget av rettighetsarbeidet i utviklingssamarbeidet og effekter av innsatsen. Det er gjennomført tre uavhengige evalueringer av norsk innsats for å fremme menneskerettighetene i utviklingssamarbeidet. Litt senere i dette avsnittet omtales evalueringene og enkelte vurderinger som evalueringsteamene kom fram til.

For at statistikken skal fange opp rettighetsbaserte prosjekter og programmer, må menneskerettigheter oppgis som hovedmål eller delmål for arbeidet. En del organisasjoner som arbeider med fagfelt som skog, fattigdom, helse, matsikkerhet, styresett, urfolk, barn og personer med nedsatt funksjonsevne har en menneskerettighetsbasert tilnærming til arbeidet, men har ikke nødvendigvis ivaretakelse av menneskerettighetene som hovedmål. Prosjekter og programmer der organisasjonene velger å ha hovedfokus på andre målsettinger enn de rent menneskerettslige, fanges dermed ikke opp i slik statistikk.

Norsk utviklingspolitikk fremmer menneskerettighetene gjennom bilateral og multilateral bistand og i de viktigste internasjonale foraene, blant annet FNs menneskerettighetsråd og FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR). Norge var i perioden 2009–2012 medlem av FNs menneskerettighetsråd og er nest største giver til OHCHR, som er en sentral partner i arbeidet med å sikre en sterkere gjennomføring av menneskerettighetene på landnivå. Nedenfor viser vi eksempler på hva organisasjonen har oppnådd.

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR)

I perioden 2011–2014 mottar organisasjonen 180 mill. kroner fra Norge. Store deler av støtten blir gitt i form av et ikke-øremerket bidrag. De norske pengene kan derfor ikke knyttes direkte opp mot enkeltresultater eller effekter på landnivå. Organisasjonen har 13 regionkontorer og 12 landkontorer, og i tillegg tilstedeværelse i 15 fredsoperasjoner og 16 av FNs landteam. Norge har aktivt støttet OHCHRs uavhengige mandat og gått inn for at virksomheten ikke skal kunne underlegges medlemsstatens kontroll. Norge har også støttet arbeidet med å styrke feltnærvær og operasjonell kapasitet for å kunne respondere på akutte menneskerettighetssituasjoner. OHCHRs resultatrapportering blir grundig vurdert som en del av Norges gjennomgang av alle de multilaterale organisasjonene som mottar norsk støtte.

OHCHR har med norsk utviklingsstøtte blant annet bidratt til følgende:

  • Det nasjonale menneskerettighetssystemet er styrket i en rekke land, blant annet ved at organisasjonen har påvirket innholdet i grunnlovsreformer og lovprosesser og slik bidratt til at lovtekster utformes i samsvar med internasjonale menneskerettsnormer.

  • Flere land etterlever i større grad sine forpliktelser overfor FNs overvåkningssystem. Dette er dokumentert ved at FNs traktatorganer nå mottar flere såkalte statsrapporter om hvordan landene etterlever sine forpliktelser. Videre samarbeider et økende antall land med FNs spesialrapportører på menneskerettighetsfeltet.

  • Antall ratifikasjoner av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har økt.

  • Arbeidet med å bekjempe straffrihet for grove menneskerettighetsbrudd er bedret, blant annet gjennom bidrag til opprettelse av flere mekanismer på nasjonalt plan for å granske menneskerettighetsbrudd og stille dem som har begått overgrepene, til ansvar.

  • Sårbare og marginaliserte grupper har i større grad har fått tilgang til grunnleggende tjenester og til rettsvesenet.

  • Menneskerettighetsperspektivet er i større grad integrert i FNs aktiviteter, fond og programmer.

Evaluering av Norges arbeid for å fremme menneskerettighetene i utviklingssamarbeidet16

Denne uavhengige evalueringen ble utført av Scanteam og dekker perioden 2000 til 2009.

Norsk støtte til fremme av menneskerettigheter utgjorde opp mot 10 mrd. kroner, tilsvarende 5 prosent av samlet norsk utviklingsstøtte i denne perioden. Oppdraget omfattet tre deler: en kartlegging og analyse av menneskerettighetssatsingen, en egen vurdering av støtte til ytringsfrihet som omfatter feltarbeid i Zambia, Serbia og Makedonia og en evaluering av to landprogrammer (Indonesia og Sør-Afrika) ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR). Et hovedfunn var at Norge bidrar vesentlig til å styrke menneskerettighetsforsvarere og deres organisasjoner i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Organisasjoner som kjemper for utsatte gruppers rettigheter og staters evne til å følge opp sine forpliktelser, er styrket som følge av norsk innsats. Den største svakheten var i følge evalueringsrapporten mangel på systematiske mekanismer for å rettighetsbasere utviklingssamarbeidet. Evalueringen trakk fram at landprogrammene som ble evaluert (Indonesia og Sør-Afrika), har gitt mange gode resultater. Bruk av SMR til å implementere langsiktige menneskerettighetsprogrammer er en god modell som ble anbefalt videreført. I boks 12.3 omtales Kina-programmet som SMR er ansvarlig for.

Evaluering av innsatsen for fremme av rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser17

FN anslår at omtrent én milliard mennesker – tilsvarende 15 prosent av verdens befolkning – lever med en form for funksjonsnedsettelse. Til sammen utgjør de verdens største minoritet. De er overrepresentert i fattige befolkningsgrupper og i land i konflikt og er særlig utsatt for diskriminering og ekskludering. FN har ved flere anledninger påpekt at tusenårsmålene ikke kan nås så lenge funksjonshemmede ikke inkluderes. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) vektlegger derfor prinsippene om ikke-diskriminering og deltakelse.

Evalueringen av Norges arbeid for denne gruppen ble utført av Nordic Consulting Group og ble publisert i 2012. Den dekker perioden 2000–2010 og omfatter feltarbeid Palestina, Malawi, Nepal, og Uganda samt en deskstudie av Afghanistan. Rapportens hovedkonklusjon var at rettighetene ikke var godt nok integrert i den samlede utviklingsstøtten, og at retningslinjene var lite kjent. Evalueringsteamet rapporterer imidlertid mange positive resultater i de undersøkte landene: Funksjonshemmede og deres rettigheter er blitt mer synlige, og deres organisasjoner er styrket og har fått bedre evne til å påvirke myndigheter og funksjonshemmedes situasjon.

Norges innsats for funksjonshemmedes rettigheter er nå tydelig forankret gjennom Stortingsmelding nr. 25 (2012–2013), og det utvikles en veileder for rettighetsbasering av utviklingssamarbeidet. Norge ratifiserte CRPD i juni 2013. I anledning ratifikasjonen har det blitt utarbeidet en ny publikasjon som gjør rede for Norges internasjonale innsats for mennesker med nedsatt funksjonsevne.18 Arbeidet prioriteres særlig på områder som utdanning og humanitær innsats, i internasjonalt helsearbeid og i kvinnesatsingen. Grunnlaget for å måle effektene av innsatsen skal bedres, blant annet gjennom veiledning og resultatrapportering. I boks 12.4 omtales Atlas-alliansens arbeid for funksjonshemmede.

Evaluering av barns rettigheter i utviklingssamarbeidet19

Den uavhengige evalueringen ble utført av Christian Michelsens Institutt (CMI) som en fellesevaluering i samarbeid med Norad og Sida for å sammenfatte resultatene av norsk og svensk innsats for barns rettigheter. Evalueringen ble publisert i 2011 og dekker perioden 2001–2009, med feltarbeid i 2010. Fire land ble valgt ut for nærmere studier: Guatemala, Kenya, Mosambik og Sudan. Et hovedfunn var at både norsk og svensk utviklingspolitikk i de undersøkte landene hadde tatt godt hensyn til integrering av barns rettigheter etter hovedprinsippene fra FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen). De fleste tiltakene som ble evaluert, nådde sine mål, med unntak av innsatsen for å styrke barns deltakelse. Evalueringen anbefalte å finne gode mekanismer for hvordan barns rettigheter kan knyttes enda bedre opp mot barnekonvensjonen og etablerte prosesser for menneskerettighetskonvensjonene.

Evalueringsteamets vurderinger bør ses i lys av at multilaterale kanaler20 (som i liten grad dekkes av evalueringen) anses som et hovedspor (sammen med policy-dialog og bilateral utviklingsstøtte) for Norges innsats for å fremme barns rettigheter. Fortsatt tett dialog med frivillige organisasjoner, lokale myndigheter og andre givere med vekt på lokal kontekst i mottakerlandene er sentralt for innsatsen. Landgjennomgangene i FNs menneskerettighetsråd og anbefalingene fra FNs barnekomité er nyttige for å veilede denne dialogen.

Boks 12.3 Kinaprogrammet ved Senter for menneskerettigheter

Målet for Kinaprogrammeter å fremme utvikling, forståelse og gjennomføring av internasjonale menneskerettighetsstandarder i Kina, særlig gjennom å bygge kompetanse og støtte forskning om internasjonale menneskerettigheter ved sentrale akademiske institusjoner. I 1997 fantes det ingen universiteter som underviste i menneskerettigheter, og ingen lærebøker på kinesisk. Målgruppen er akademikere, som er viktige endringsagenter og bidragsytere i juridiske og politiske prosesser, men det er også samarbeid med advokater, dommere, journalister og representanter for sivilsamfunnet. Til tross for begrensninger i handlingsrommet etter fredspristildelingen i 2010 har langvarige relasjoner med lokale kinesiske partnere og programmets ikke-konfronterende samarbeidsformer gjort det mulig å videreføre arbeidet. SMR samarbeider med de andre nordiske menneskerettighetssentrene om rettighetsutdanning i Kina for å oppnå større gjennomslagskraft og synlighet, samtidig som individuelle prosjekter har vært koordinert slik at de ikke har overlappet, men utfylt hverandre. Kinaprogrammet har i samarbeid med de nordiske menneskerettighetssentrene bidratt til

  • opplæring av om lag 500 kinesiske juss-lærere. Sekstifire universiteter har som følge av dette startet egne kurs i menneskerettigheter;

  • utvikling av kinesiske lærebøker i menneskerettigheter og oversettelse av internasjonal kjernelitteratur på området;

  • utvikling av det første e-læringskurset i menneskerettigheter på kinesisk (lanseres høsten 2013);

  • gjesteforskeropphold i Norge eller Hong Kong for mer enn 70 kinesiske forskere. Mange av disse bidrar nå direkte til kinesiske debatter og politiske/juridiske prosesser, som for eksempel utvikling av Kinas handlingsplan for menneskerettigheter og viktige lovendringer på området;

  • opplæring av mer enn 100 journalister i sentrale menneskerettighetsprinsipper. Kinesiske medier spiller en økende rolle i samfunnsdebatten i Kina;

  • kurs i menneskerettigheter for å øke rettssikkerhetskompetansen til kinesiske strafferettsdommere (over 500 deltagere i 2012).

Det er ønskelig å få gjennomført en uavhengig evaluering av programmet når de politiske forholdene ligger til rette for det.

Boks 12.4 Effekter av norsk støtte for funksjonshemmedes rettigheter gjennom Atlas-alliansen

Atlas-alliansen, en norsk paraplyorganisasjon for arbeid for funksjonshemmede, arbeider for å løfte saken i samarbeidsland og blant norske bistandsaktører. Atlas-alliansen mottok i perioden 2007–2012 ca. 400 mill. kroner til sitt arbeid. Konkrete effekter for personer med funksjonsnedsettelser er eksempelvis oppnådd i Atlas-alliansens samarbeid med Norges Handikapforbunds partnerorganisasjon National Union of Disabled Persons of Uganda. Dette arbeidet har vært avgjørende for å påvirke det politiske landskapet og endre praksis når det gjelder funksjonshemmedes rettigheter i landet.

Eksempler:

  • I 2012 fikk over 6000 mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å delta i spare- og lånegrupper. Tilgangen på mikrofinanstjenester er blitt utvidet, og store mikrofinansinstitusjoner har forpliktet seg til å tilby og praktisere de samme spare- og lånemulighetene for personer med nedsatt funksjonsevne som for alle andre. Samarbeidet har ført til styrkede økonomiske rettigheter for denne gruppen.

  • Prosjektet har utviklet gruppens kunnskap og ferdigheter innen entreprenørskap og økonomi og slik bidratt til at mange er blitt mindre avhengige av andre.

  • Støtten har bidratt til å gi mennesker med funksjonsnedsettelser økte rettigheter i offentlig sektorplanlegging og i grunnloven og styrket deres muligheter til å ta del i samfunnet på lik linje med andre.

Utfordringen i neste omgang blir å sikre at de lovfestede rettighetene blir håndhevet i praksis, slik at mennesker som lever med funksjonsnedsettelser slipper å møte diskriminering og fordommer.

12.2.6 Olje for utvikling-programmet

Mål og virkemidler

Rike petroleumsforekomster kan gi økonomisk og sosial utvikling i et land dersom de brukes til det beste for folket. Dette er dessverre ofte ikke tilfelle. I stedet blir de kilde til konflikt, korrupsjon og i mange tilfeller til ødeleggelse av økonomi og miljø. Olje for utvikling-programmet (OfU) har som mål å hjelpe land med å unngå dette. Kapasitets- og kompetansebyggingen behandler ressurs-, miljø-, sikkerhets- og finanskomponenter som en enhet og kombineres med støtte til sivilsamfunn, nasjonalforsamling og medier. Det samfunnsmessige målet er å bidra til varig fattigdomsreduksjon og bedre ivaretakelse av miljøet. Norge har vært alene om å gi denne typen stat-til-stat-utviklingsstøtte på petroleumsområdet, men samarbeider med andre givere og aktører der det er naturlig.

OfU ble etablert i 2007 som en videreutvikling av et initiativ fra 2005 og har nå tre delmål:

  • Det skal etableres et juridisk og forvaltningsmessig rammeverk.

  • Det skal utvikles forvaltningskompetanse.

  • Myndighetene skal holdes ansvarlige for forvaltningen av petroleumsressursene.

OfU samarbeider i dag med 19 land. Utviklingsstøtten stiller store krav til planlegging, koordinering, kvalitetssikring og prioritering. Bevilgningene til OfU-aktiviteter har ingen egen post i statsbudsjettet, men kommer fra et titalls forskjellige poster. Den norske støtten har økt fra rundt 70 mill. kroner i 2006 til et budsjett på 318 mill. kroner i 2013. 65 prosent av midlene går til afrikanske land.

Hovedandelen av midlene går til bilateralt institusjonssamarbeid og landspesifikke program. OfU-programmet er knyttet tett opp til Norads Skatt for Utvikling-program (SfU). Formålet med dette programmet er å bidra til bedre skattesystemer og økte skatteinntekter. I Tanzania og Mosambik støtter Norge myndighetene gjennom både OfU og SfU. Det har ført til at man har kunnet se programmene i sammenheng, slik at de utfyller hverandre og bidrar til et bedre samlet resultat for landene. Blant annet har SfU her fokusert på områder som kan bidra til økte inntekter fra petroleumssektoren. Utvikling av rutiner for revisjon av store internasjonale selskaper og kapasitetsbygging for å håndtere utfordringer knyttet til internprising er eksempler på slike områder.

God forvalting av naturressurser kan bidra til rettferdig fordeling og til at landet på en slik måte får mindre behov for utviklingsstøtte. Godt styresett, antikorrupsjon og åpenhet i økonomien er forhold som vektlegges i OfU-programmet, og som må følges opp over tid.

Evaluering

En fersk evaluering av OfU er publisert i rapporten Facing the Resource Curse: Norway’s Oil for Development Program (EVAL Rapport 6/2012). Hovedkonklusjonen er at programmet har bidratt til å legge grunnlaget for en bedre håndtering av petroleumsressursene i samarbeidslandene og vært med på å gi Norge en synlig rolle i mange land. De viktigste resultatene har blitt oppnådd innen ressursforvaltning. Resultatene er i første rekke oppnådd gjennom støtte til offentlige institusjoner. OfU har bidratt til overordnede planer for lovgivning, konsesjonstildeling og overvåking og til gjennomføring av planene.

Det slås fast at inndelingen i tre pilarer har vært med på å styrke arbeidet med finansforvaltning og miljø, men at støttens omfang og effekter på finansforvaltningsfeltet har vært begrenset, med noen viktige unntak, blant annet Øst-Timor. Dette har sammenheng med blant annet begrenset kapasitet i Finansdepartementet her i Norge. Når det gjelder miljø, er svak kapasitet og mangel på politisk vilje i landene årsak til færre resultater. En annen medvirkende årsak er at miljøpilaren i programmet ble innført senere enn de andre.

Evalueringen peker på at inndelingen i tre pilarer reflekterer hvordan petroleumssektoren er organisert i Norge. Denne organiseringen samsvarer ikke nødvendigvis med hvordan disse fagområdene er organisert i landene Norge samarbeider med. Dette har i noen tilfeller gjort det vanskeligere å komme i gang med arbeid som ikke faller inn under én av pilarene, for eksempel sikkerhets- og risikostyringsarbeid, styresett, anti-korrupsjon og likestilling. Videre sier evalueringen at OfU har lagt for mye vekt på samarbeid med offentlige institusjoner på bekostning av ikke-offentlige aktører. Samtidig er lokale samarbeidspartnere tilfreds med institusjonssamarbeidet, som stort sett har vært vellykket.

En hovedkonklusjon er at OfU har vært med på å legge grunnlaget for en bedre håndtering av petroleumsressursene og gi Norge en synlig rolle i mange samarbeidsland. Det anbefales at Norge fortsatt bør prioritere programmet med særlig fokus på fattigdomsbekjempelse og økonomisk, miljømessig og sosialt ansvarlig forvaltning av petroleumsressursene.

Miljø og finans

Det jobbes aktivt med å øke innsatsen innen miljø- og finansforvaltning, og resultatene har ikke uteblitt. Sluttevalueringen av HMS-samarbeidet i Vietnam fra 2012, utført av advokatfirmaet Arntzen de Besche, konkluder med at bruken av HMS- og miljøstyringssystemer har økt betraktelig i Vietnams olje- og gassindustri i løpet av prosjektperioden.

Et annet positivt eksempel er Øst-Timor, der det er etablert gode forvaltningsinstitusjoner og et oljefond. Etter nær ti år med institusjonssamarbeid innen petroleumsforvaltning har Norge bidratt med i overkant av 100 mill. kroner i petroleumsrettet utviklingsstøtte. Ved hjelp av den norske støtten har landet bygd opp relevante forvaltningsinstitusjoner, et nasjonalt petroleumsfond som sikrer åpen forvaltning av inntektene under parlamentarisk kontroll, prosedyrer for utlysing av lisenser og regelverk for alle sider ved leting, utvinning og beskatning inkludert miljøforvaltning. Norske finansrådgivere spilte også en viktig rolle da Øst-Timor som tredje land i verden oppfylte kravene til gjennomføring av EITI i 2010. (En sluttevaluering av samarbeidet i Øst-Timor vil bli gjennomført i løpet av 2013.)

12.3 Effektmåling i utviklingssamarbeidet

12.3.1 Hvorfor måle effekter?

Effekter av utviklingssamarbeidet måles av flere årsaker:

  • Reglement for økonomistyring i staten

  • Bistandsforvaltningens eget behov for god styringsinformasjon

  • Stortinget og Riksrevisjonens informasjonsbehov som opinionens representanter

  • Internasjonale rapporteringsforpliktelser, for eksempel til OECD DAC

Av Reglement for økonomistyring i staten følger like sterke krav til forsvarlig bruk av offentlige bistandsmidler som til andre statlige tilskuddsordninger. Det innebærer blant annet at mål og resultatkrav skal oppfylles, at ressursbruken skal være effektiv og at det skal sikres tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Dette gjelder uansett om midlene kanaliseres gjennom internasjonale organisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner eller via statlige myndigheter i samarbeidsland. Stortinget og en rekke andre giverland stiller også økte krav til resultatorientering av utviklingspolitikken. Norge har i tillegg forpliktelser om detaljert rapportering til OECD DAC.

I tråd med forpliktelser fra høynivåmøtet mellom bistandsgivere og mottakerland i Busan i Sør-Korea i 2011 skal Norge i størst mulig grad benytte landenes egne rapporteringssystemer.

Ut fra disse kravene har Utenriksdepartementet og Norad de siste årene nedlagt et betydelig arbeid for å forbedre rutinene for innhenting av data og dokumentasjon om resultater av de nå rundt 4500 pågående utviklingsprosjektene.

Norge arbeider systematisk med resultatoppfølging og måling av effekter. Som det framgår av økonomireglementet, skal tilskuddsmottakerne rapportere om resultatene. De politiske prioriteringene, partnerne og finansieringskanalene kommer fram i statsbudsjettet. For mange budsjettposter er det etablert egne regelverk for hvordan midlene skal disponeres og rapporteres, såkalte ordningsregelverk, som igjen reflekterer grunnleggende krav i økonomireglementet. Norge vurderer hver mottakers opplegg for resultatmåling for å sikre at det oppfyller norske krav til resultatrapportering. For hvert utviklingsprosjekt og -program skal det rapporteres til den enheten (UD, Norad eller ambassadene) som har bevilget pengene. Det er den bevilgende enheten som er ansvarlig for å sikre at utviklingstiltaket er utformet på en slik måte at det kan dokumentere graden av måloppnåelse, også på effektnivå. Dette er også vesentlig for å kunne gjøre gode evalueringer av utviklingssamarbeidet.

Riksrevisjonen påpekte i sin undersøkelse av resultatorienteringen i norsk bistand, Dokument 3:4 (2010–2011) at «Utenriksdepartementets arbeid viser økt oppmerksomhet på kvalitetssikring og resultater». Riksrevisjonens gjennomgang har ledet til mer systematisk oppfølging av resultatarbeidet i multilaterale organisasjoner og større oppmerksomhet om risikohåndtering i tilskuddsforvaltningen.

12.3.2 Resultatrapportering

Resultatrapporteringen gjennom den ordinære saksbehandlingen og forvaltningspraksisen kompletteres av rapporter og andre kilder til dokumentasjon av hvilke effekter norsk utviklingspolitikk har:

Norads årlige resultatrapport

Norge er ett av få giverland som offentliggjør en årlig resultatrapport. Den presenterer resultater på et tematisk satsingsområde (helse, utdanning, naturressurser osv.) både innen bilateralt og multilateralt utviklingssamarbeid. Norad har siden 2007 gitt ut seks slike rapporter. Rapporten bygger på evalueringer, gjennomganger og prosjektrapportering og presenterer noen eksempler på resultater på et gitt område. Resultatene gjenspeiler bredden i de ulike formene for utviklingssamarbeid på det valgte området og illustrerer både utviklingssamarbeid som virker, og det som ikke virker. Analysen av resultatene baseres i tillegg på forskning og erfaringer internasjonalt.

Resultatportalen

Resultatportalen på Norad.no ble opprettet i 2012. Her finnes blant annet alle eksemplene fra resultatrapportene.

Norske og internasjonale evalueringer

Det gjennomføres uavhengig evaluering av utvalgte innsatsområder i norsk utviklingssamarbeid. Målet med evalueringene er å belyse en rekke forskjellige forhold som relevans, kostnadseffektivitet, langsiktig bærekraft og annet. Mange evalueringer tar også sikte på å måle effektene av utviklingssamarbeidet. Evalueringene utføres av eksterne fagmiljøer og uavhengige forskere eller konsulenter, og det brukes andre metoder enn i resultatrapporteringen som skjer innenfor hvert utviklingstiltak. Vurderingene i slike evalueringer er ikke nødvendigvis alltid sammenfallende med Utenriksdepartementets eller de evaluerte og berørte partenes syn, men bidrar til viktige lærdommer og kunnskap for planlegging og gjennomføring av bistandstiltak. Evalueringene i Norad skjer i tråd med en egen instruks for evalueringsvirksomhet, som vektlegger uavhengighet fra de som har ansvaret for utviklingssamarbeidet (2006). De siste fem årene er det utført 51 evalueringer. Det gjennomføres også evalueringer i fellesskap med andre givere og med mottakerlandets myndigheter. I 2012 har Norge støttet elleve studier gjennomført av evalueringskontorene i Verdensbanken og FNs utviklingsprogram som dekker virksomhet delfinansiert av Norge.

Gjennom et internasjonalt samarbeid støttes systematiske gjennomganger av et stort antall evalueringer og andre studier. Formålet er blant annet å belyse om bestemte typer utviklingssamarbeid virker eller ikke. Disse tar ikke spesielt for seg norsk støtte.

Multilaterale organisasjoners rapporter

Norge mottar årsrapporter og evalueringer fra multilaterale organisasjoner som FN og utviklingsbankene. Organisasjoner som får kjernestøtte, rapporterer også hva organisasjonen som helhet har oppnådd. Det er stor variasjon i kvaliteten på resultatarbeidet.

Riksrevisjonen påpekte i Dokument 3:4 (2010–2011) behovet for systematisk deltakelse «i styrenes oppfølging av FN-organisasjonenes opplegg for resultatmåling.» I tråd med denne påpekningen benytter Norge nå styredeltakelsen i flere av FNs fond og programmer mer aktivt. Dette arbeidet er trappet vesentlig opp siden 2010, og Norge har de siste to årene blant annet deltatt aktivt i to spesielle arbeidsgrupper for å styrke resultatmålingen i UNICEF og UNDP, to av de største multilaterale mottakerne av norsk utviklingsstøtte. Norges innsats på dette feltet utgjør en stor og viktig mulighet til å påvirke sentrale aktører i utviklingssamarbeidet og bedrer gradvis vår evne til å dokumentere effekter.

Norge deltar i nettverket Multilateral Organization Performance Assessment Network (MOPAN) sammen med 16 andre land. MOPAN foretar vurderinger av 4–6 multilaterale organisasjoner hvert år. Vurderingene baseres på en omfattende spørreundersøkelse, dokumentanalyse og intervjuer. Siden 2012 har vurderingene også sett på hvordan de multilaterale organisasjonene dokumenterer effekten av sin innsats. Norges egne vurderinger av de multilaterale organisasjonene bygger blant annet også på informasjon fra MOPAN. MOPANs rapporter bidrar til å bedre informasjonen til nasjonalforsamlingene og offentligheten i MOPAN-landene om hvordan ulike multilaterale organisasjoner fungerer. Rapportene brukes også i dialogen med multilaterale organisasjoner i styrende organer og på landnivå om hvordan organisasjonene kan bli bedre.

I tillegg til MOPANs vurderinger presenterer Utenriksdepartementet gjennom såkalte profilark departementets egne vurderinger av effektiviteten og relevansen av de ulike organisasjonene Norge støtter. Der inkluderes også noen eksempler på resultatene som er oppnådd gjennom de aktuelle organisasjonene.

Norge er også med i en uformell arbeidsgruppe sammen med Storbritannia, Sverige, Danmark, Canada, Tyskland og USA som blant annet har utarbeidet felles grunnleggende forventninger til resultatarbeidet i multilaterale organisasjoner.

Rapportering om FNs tusenårsmål

Siden Tusenårserklæringen ble vedtatt i 2000, er det blant annet gjennom FN-rapporter og de årlige statsbudsjettene blitt orientert om måloppnåelsen. Etableringen av tusenårsmåleneinnebar en milepæl for resultatmålingen av utviklingspolitikk. Selv om målene er på et svært overordnet nivå, er de presise, og målingen av dem er konsekvent både på internasjonalt nivå og landnivå. Målene gjenspeiler de fleste hovedhensiktene med norsk utviklingspolitikk og består av åtte mål med 21 delmål og 60 indikatorer. Indikatorene er konkrete forhold som kan måles. Under FNs generalforsamling i 2013 ble det gjort opp foreløpig status for oppnåelsen av tusenårsmålene, og diskutert hva som skal erstatte dem etter 2015.

Forskningsrapporter

Det har blitt gjennomført et stort antall forskningsstudier internasjonalt som har søkt å identifisere effekter av utviklingsprosjekter. Forskningen er så mangfoldig at det er vanskelig å oppsummere resultatene, og ingen forskningsaktiviteter har forsøkt å oppsummere de samlede effektene av norsk bistand.

Norge har støttet mye uavhengig forskning om utviklingsspørsmål helt siden 1980-årene, blant annet gjennom tema-programmer administrert av Norges forskningsråd. Denne forskningen har i all hovedsak tatt sikte på å studere utfordringer i fattige land og løsninger på disse problemene, framfor å se spesifikt på bistand. Evalueringer og gjennomganger har vist på at en påfallende liten andel av norsk utviklingsforskning har tatt sikte på å studere effekter av utviklingssamarbeid.21 Mye av den forskningen som faktisk har sett på bistandens effekter, har vært mer opptatt av mulige utilsiktede negative effekter enn av de planlagte, positive effektene av utviklingssamarbeid. Slik forskning handler derfor ikke først og fremst om hvorvidt bistand «virker», men om at den også har uønskede konsekvenser. Det kan for eksempel være miljøødeleggelser eller uønskede sosiale effekter. Med støtte fra Norad har Norges forskningsråd nylig initiert et forskningsprogram som tar sikte på å framskaffe mer kunnskap om effektene av norsk utviklingssamarbeid.

Andre giveres resultatrapportering

De fleste givere opererer med resultat- og effektmålinger. Land som Canada, Sverige, Danmark og Tyskland baserer seg i likhet med Norge på mottakernes rapporteringssystemer og vurderer hver mottakers opplegg for resultatmåling for å sikre at det oppfyller grunnleggende krav. Norges modell er først og fremst basert på rapportering på programmer og prosjekter samt overordnet rapportering fra multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken og globale fond innen for eksempel helse og miljø.

I likhet med de fleste andre giverland opererer vi i Norge ikke med ett overordnet resultatrammeverk som gjør det mulig å lese av den aggregerte effekten av bistandsbudsjettet.

Storbritannia har utviklet en grunnstruktur for et helhetlig resultatrammeverk. I Sverige pågår et arbeid for å samle styringen av utviklingssamarbeidet i en utviklingspolitisk plattform. Plattformen skal tydeliggjøre innretningen av svensk utviklingspolitikk og vil blant annet inneholde en tydeligere målstruktur med ett overordnet mål og et antall delmål. Dokumentasjon på hvilke resultater Sveriges samlede internasjonale utviklingssamarbeid gir, skal heretter knyttes til målene i den utviklingspolitiske plattformen.

Verdensbanken (IDA), UNICEF og UNFPA en del av de andre bankene har resultatrapporter som også beskriver samfunnseffekter. Mye av det som gjøres innen helsesektoren, er godt dokumentert. Utfordringen er gjerne å isolere «norske resultater», som vist tidligere i dette kapitlet.

12.3.3 Utfordringer

Det er krevende for bistandsforvaltningen å dokumentere presist hva som oppnås gjennom utviklingssamarbeidet. Som nevnt har heller ikke forskningen et klart og enhetlig svar på dette. Én grunn til det er at det ofte simpelt hen er problematisk og tidkrevende å nå målet. Og jo mer generelle målene er, jo vanskeligere er det. Utvikling og fattigdomsreduksjon krever innsats på mange samfunnsområder. Disse områdene påvirker hverandre og muligheten for å lykkes med utviklingsarbeid. En persons dårlige helse og levestandard påvirker hans eller hennes muligheter for å få en god utdannelse, samtidig som mangel på skolegang og utdanning er blant de faktorene som kan påvirke helse og levestandard. Dårlig styresett og manglende økonomisk stabilitet gir dårlig grunnlag for nødvendige investeringer i for eksempel infrastruktur, mens mangelen på grunnleggende infrastruktur kan være et hinder for nettopp å styre et land og dets økonomi. På den annen side er utvikling aldri en effekt av utviklingsstøtte alene. Om det skjer en positiv utvikling i et land, er det uhyre vanskelig å måle og dokumentere hvor stor del av de positive endringene som skyldes utviklingssamarbeid, og hva som for eksempel skyldes generell økonomisk vekst eller andre faktorer.

De fleste tiltak gir effekter først mange år etter at de er avsluttet. For eksempel har Norge siden 2010 samarbeidet med kyststater i Vest-Afrika om å kartlegge deres kontinentalsokkel. Når arbeidet er sluttført, skal det legges fram for FNs kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrenser slik at landene kan få fastsatt sine grenser og dermed rettighetene til ressurser på egen kontinentalsokkel. Å få anerkjent et lands yttergrenser og rettigheter til ressurser kan ha effekter i årtier framover, slik det også har hatt for Norge.

Andre aktører, utfordringer med å knytte resultater til norske tiltak

En rekke mottakere av utviklingsstøtte har svært begrenset tilgang til data som kan brukes til å måle resultatene av støtten. Dette er grunnen til at deler av utviklingsstøtten brukes nettopp til å styrke landenes egne systemer, for eksempel statistikkbyråer, juridiske systemer eller finansforvaltning.

Store deler av det Norge gir i utviklingsstøtte, inngår i større prosjekter i regi av internasjonale organisasjoner eller sammenslutninger av land. Dette gjør det vanskelig å skille resultatene av norsk utviklingssamarbeid fra resultatene av andre lands innsats. Det kan derfor være riktig å trekke fram resultatene av hele prosjektet og vise til at den norske deltakelsen har bidratt til disse.

Betydningen av styresett, miljø og konflikt

Om lag 40 prosent av norsk bilateral utviklingsstøtte går til såkalte sårbare stater. Dette er oftest stater som har svake statsinstitusjoner både til å gjennomføre tiltak og til å kontrollere at pengene ikke blir misbrukt. De kommer også dårlig ut når det gjelder oppnåelse av tusenårsmålene. I tråd med New Deal-erklæringen (Busan 2011) har Norge sammen de fleste andre vestlige givere forpliktet seg til likevel å la en økende andel av støtten gå gjennom statlige systemer i disse landene. Grunnen er ønsket om ansvarliggjøring og god utvikling i deres statlige institusjoner og behovet for å unngå en fragmentert utviklingsstøtte. Både resultatmåling og rapportering står overfor særlige utfordringer i slike land. Det fører blant annet til vanskelige avveininger mellom hensynet til hjemlige krav om solid resultatdokumentasjon og prinsippet om mottakeransvar.

Miljøet kan ha svært store konsekvenser for utviklingsprosjekter. Et ellers vel gjennomført tiltak kan i verste fall bli fullstendig ødelagt av tørke, flom, jordskjelv eller orkan. For eksempel ble Kenya i 1997 rammet av kraftig flom, som nærmest umiddelbart ble avløst av langvarig tørke fra 1998 til 2000. Dette førte til tap av avlinger og buskap samt store industrielle ødeleggelser som til sammen påførte Kenyas økonomi t tap på rundt 38 mrd. kroner, eller 14 prosent av landets årlige BNP. Norges utviklingsstøtte på til sammen 60 mill. kroner i samme periode blir dermed forsvinnende liten.

Krig og konflikter påvirker alltid samfunnsutviklingen i negativ retning og gjør det vanskelig å nå målene med utviklingsstøtte. Det er derfor viktig å lage gode risikoanalyser på land- og regionnivå. Dette er en integrert del av resultatstyringen i bistandsforvaltningen, og er særlig viktig fordi utviklingsarbeid oftest innebærer å akseptere en høy grad av risiko.

13 Klima- og miljøtiltak innenfor Utenriksdepartementets ansvarsområde

Mål for virksomheten

Regjeringens mål om at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet og bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid, er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid. Utenriksdepartementets mål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt samarbeid, og ved å integrere klima- og miljøhensyn i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Klimasatsingen i utenrikspolitikken er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi, Meld. St. 14 (2010–2011), Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken, St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og kapital og St.meld. nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter. Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene i nord.

Med fremleggelsen av Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling signaliserer Regjeringen en fortsatt stor og strategisk bruk av bistandsmidler for å bekjempe fattigdom på en måte som samtidig møter de globale miljøutfordringene. I tillegg til at Norge ønsker å innta en pådriverrolle for en grønnere utvikling meisler meldingen ut tre hovedsatsingsområder; fornybar energi, klima- og skogsatsingen og klimatilpasning. Gjennom vår energibistand har Norge som mål å bidra betydelig til energiutbygging i utviklingsland. Økt tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Gjennom en klar vektlegging av fornybar energi og energieffektivisering skal den norske energibistanden bidra til økt energiproduksjon og reduserte utslipp av klimagasser. Norge forsøker å innrette satsingen på en måte som øker omfanget av private investeringer i ren energi i utviklingsland.

Med fremleggelsen av Meld. St. 25 (2012–2013) Dele for å skape signaliserer Regjeringen blant annet at Norge skal være pådriver for en mer bærekraftig nasjonal og lokal forvaltning av naturressurser på land og i havet og støtte arbeid mot naturressurskriminalitet.

Regjeringen viderefører innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og skogprosjekt skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, samt være et bidrag til å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. Midlene skal bidra til en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling som kommer de som lever av og i skogen, til gode.

Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Det skal legges særskilt vekt på kvinners rolle som en nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen, og som spesielt utsatt gruppe, særlig ved naturkatastrofer. Bred støtte til klimatiltak er også viktig for, og stimulerer utviklingslandenes vilje og evne til, å slutte seg til et globalt klimaregime. Regjeringen vil styrke innsatsen for reduksjon av kortlevde klimaforurensere.

Klima- og skogsatsingen

Regjeringens klima- og skoginitiativ har som ambisjon å bidra til at utslipp fra skog i utviklingsland inngår i en ny internasjonal klimaavtale; å bidra til den internasjonale innsatsen for reduserte utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse (REDD+), samt å bidra til å ivareta naturskog for å sikre denne skogen sin evne til å binde karbon. Den sentrale målsettingen for Regjeringens klimapolitikk er å medvirke til utformingen av et globalt, forpliktende og langsiktig regime for reduksjoner av klimagassutslipp, for å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader i forhold til førindustrielt nivå. Dette vil også være et viktig bidrag til bærekraftig utvikling, og klima- og skogprosjektet skal i størst mulig grad bygge opp under og støtte arbeidet for å nå denne målsettingen. Fokuset i påvente av et langsiktig globalt regime for reduksjoner av klimagassutslipp vil ligge på kapasitets- og institusjonsbygging, utvikling av gode målsystemer, implementering av sentrale reformer, samt pilotprosjekter. Det vil på lang sikt være umulig å oppnå utslippsreduksjoner fra avskogingen uten å sørge for bærekraftig og økonomisk utvikling for dem som bor i og utenfor skogen. Et viktig rammevilkår for satsningen er derfor erkjennelsen av at kampen mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling. Regjeringens klima- og skoginitiativ er både god klimapolitikk og god utviklingspolitikk. Klima- og skoginitiativet jobber mot de nevnte målsettingene langs fire akser: Forhandlingene under FNs klimakonvensjon, partnerskap med enkeltland, multilaterale programmer og støtte til det sivile samfunn.

Internasjonale avtaler og konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Støtte vil også bli gitt til konvensjonenes sekretariater og andre tiltak for å gjennomføre konvensjonenes formål. Kapasitetsbygging gjør utviklingslandene bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er ratifisert av 194 land samt EU. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet med en hastighet som ikke er raskere enn at økosystemer kan tilpasse seg naturlig, matsikkerheten ikke trues, og som tillater bærekraftig økonomisk utvikling. I følge konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer og rapportering av utslipp og utslippsreduserende tiltak. Norge har i en årrekke vært blant de største frivillige bidragsyterne til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen er en prosessorientert rammekonvensjon fra 1992 som danner en ramme for det globale arbeidet med biologisk mangfold. Den fastlegger overordnede mål, prinsipper og generelle forpliktelser, mens konkrete forpliktelser utformes gjennom protokoller, arbeidsprogram og partsmøtevedtak. Konvensjonen har i dag 193 parter.

Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer (GMO) av 29. januar 2000 trådte i kraft i 2003. Formålet med Cartagena-protokollen er å bidra til en forsvarlig overføring, håndtering og bruk av levende GMO-er som kan være til skade for biologisk mangfold eller human helse.

Nagoya-protokollen fra 2010 har som formål å oppnå rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av bruken av genressurser. Protokollen bygger på en forutsetning at bevissthet om den økonomiske verdien av økosystemer og biodiversitet er et viktig insentiv for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. En rettferdig fordeling av fordelene ved bruken tjener samme formål. Protokollen gjelder for genressurser som er underlagt nasjonale suverene rettigheter. Avtalen forplikter partene i forhold til utformingen av regelverk om tilgang til genressurser. Det pålegger også plikter med hensyn til å sørge for at genressurser som benyttes i det enkelte land er innhentet med forhåndssamtykke, dersom dette er et krav i leverandør- eller opprinnelseslandet. Protokollen inneholder også bestemmelser om tradisjonell kunnskap knyttet ti genressurser. Norge støtter kapasitetsbygging i afrikanske land for å styrke deres kapasitet til å ratifisere og iverksette protokollen. Norge er det første i-land til å ratifisere protokollen.

Norges støtte til prosjekter som The Economics of ecosystems and biodiversity (TEEB) og Wealth accounting and the value of ecosystem services (WAVES) er sentralt for sektorintegrering og synliggjøring av bredden av verdier fra det biologiske mangfoldet og de tjenester som økosystemene leverer for å sikre god forvaltning av naturkapitalen.

Forørkningskonvensjonen

Norge er part til Forørkningskonvensjonen. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Norge har støttet finansieringsmekanismens arbeid med å mobilisere forståelse og ressurser i berørte land, og koble arbeidet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjempning.

Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES)

Som part til CITES tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. CITES har i senere år begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Multilateralt samarbeid

Mange FN-organer er sentrale aktører i det globale arbeid med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner og program som har miljø som kjerneoppgaver. Norge gir dessuten tilleggsmidler for å styrke arbeidet med miljø- og klimaspørsmål og har en løpende dialog med institusjonene om integrering av miljøhensyn i deres virksomhet.

Den globale miljøfasiliteten (GEF), støtter tiltak som skal bidra til å forbedre det globale miljøet. GEF forvalter drøyt USD 4,3 mrd. for perioden 2010-2014. Ny kapitalpåfylling i GEF for kommende fireårsperiode ventes ferdigstilt våren 2014. Sammen med øvrige nordiske land har vi bl.a. vært pådrivere for en bredere tilnærming til kjemikalieområdet, inkludert avfallshåndtering hvor dette er relevant i forhold til GEFs mandat. Det er også framforhandlet en ny kvikksølvkonvensjon med GEF som finansieringsmekanisme.

Spesialfondet for klimaendring (SCCF) og Klimafondet for minst utviklede land (LDCF) under Klimakonvensjonen sentrale i den norske satsningen på klimatilpasning. Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige aktører i det multilaterale samarbeidet for å møte klimautfordringene, både i deres generelle portefølje, og gjennom spesialfond som Climate Investment Funds. Det siste er et paraplyfond for klimainvesteringer innen ren teknologi, ren energi, skog og tilpasning, og har til nå allokert ca. 42 mrd. kroner til mer enn 40 pilotland. Alle utviklingsbankene samarbeider om dette, med sekretariat i Verdensbanken. I styret sitter likt antall givere og representanter fra utviklingsland. Dette er blitt en modell for det Grønne klimafondet. Verdensbanken ga høsten 2012 ut en rapport om konsekvensene av en temperaturøkning på 4 grader. Rapporten fikk stor oppmerksomhet, og viste hvordan utvikling og klimatiltak ikke kan skilles ad. Konsekvensene av global oppvarming vil rive grunnen under det utviklingsarbeidet utviklingsbankene ellers gjør.

FNs miljøprogram UNEP

En bedre organisering av det internasjonale miljøsamarbeidet er en hovedprioritering for Norge. Vi deltar derfor aktivt i arbeidet med å fremme reformer i det globale miljøstyresettet. Norge arbeider for å styrke FNs miljøprogram (UNEP). Det er mange eksempler på at miljøet i dag taper i kamp mot andre hensyn. UNEPs relevans og rolle ligger blant annet i å holde miljøet under oppsyn og å være en konstruktiv partner for løsninger som bidrar til bærekraft i utviklingspolitikken.

UNEP har som FNs fremste miljøaktør et bredt mandat. Norge arbeider for at UNEP på lang sikt skal bli en organisasjon, men Rio+20 toppmøtet kunne ikke enes om å oppgradere UNEP til en særorganisasjon for miljø. UNEP har imidlertid blitt styrket på flere områder som et resultat av toppmøtet og oppfølgningen av Rio-møtet i 2012. Governing Councilmøtet i 2013 var det første med universelt medlemskap og rekke reformer ble vedtatt. Den tidligere ordningen med et separat ministermøte ble avskaffet og ministerdelen integreres nå i den nyopprettede FNs miljøforsamling. Første møte med ny struktur skal finne sted i 2014 og deretter annen hvert år. Norge ble valgt inn i byrået for Vestgruppen i 2013.

Reformene innebærer blant annet også at representanter for hovedstedene og sivilsamfunnet gjennom Komiteen av permanente representanter får en mer fremtredende rolle, og skal blant annet forberede møter, budsjett, og arbeidsprogram, samt føre tilsyn med at beslutninger blir fulgt opp. UNEPs regionale tilstedeværelse skal styrkes samtidig som hovedkvarterfunksjoner skal konsolideres i Nairobi. Arbeidet med å styrke samspillet mellom vitenskap og politikkutforming skal intensiveres.

Den institusjonelle reformen av UNEP er det først håndfaste resultatet av Rio-konferansen om bærekraftig utvikling i 2012. Norge følger arbeidet tett og er en pådriver for at UNEP skal bli en mer åpen og en medlemsstatsstyrt organisasjon.

Norge arbeider også for å styrke UNEP sin koordinerende rolle i internasjonalt miljøarbeid innad i FN-systemet, samt for et sterkere samarbeid mellom UNEP og andredeler av FN-systemet innenfor rammen av FN-reformen «Ett FN» på landnivå. Norge er den største bidragsyteren til UNEP. Den nåværende programavtalen ble inngått mellom Norge og UNEP i 2012 for perioden 2012-2013, hvor Norge forpliktet seg til å gi 100 mill. kroner i årlig støtte i toårsperioden.

Norge legger stor vekt på betydningen av samarbeid mellom UNEP og andre deler av FN-systemet. Særlig er samarbeidet mellom UNEP og FNs utviklingsprogram, UNDP, viktig. I Poverty Environment Initiative (PEI) er samarbeidet vel gjennomført. I 2012 arbeidet UNEP med UNDAF med mainstreaming av miljø og klimaendringer i utviklingsplaner.

Norge arbeider også for at miljøhensyn skal ivaretas på en tilfredsstillende måte i UNDPs nye strategiske plan.

Naturpanelet

Arbeidet med å etablere et naturpanel, Intergovernmental Panel for Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES) startet i 2005. Panelet ble etablert i Panama i 2012 og hadde sitt første plenumsmøte i januar 2013. Naturpanelet er en parallell til FNs klimapanel og kan spille en viktig rolle framover i å gi et faglig grunnlag om biologisk mangfold og økosystemtjenester basert på vitenskapelig og tradisjonell kunnskap. Det første møtet til vitenskapskomiteen til panelet ble avholdt i Norge i juni 2013 i Bergen. Norge bidrar gjennom Miljødirektoratet til kapasitetsbygging i utviklingsland knyttet til panelet. Dette er viktig for blant annet å sikre et tilstrekkelig datagrunnlag til panelets arbeid. Norge ble valgt inn i byrået i 2013.

FNs bosettingsprogram UN-HABITAT

Arbeidet med å fremme en bærekraftig urbanisering er den sentrale utfordringen til FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT). Høyere befolkningstetthet gir mulighet til å utvikle mer effektive tjenester innen for eksempel vann og sanitær, energi og transport. Dette er funksjoner som kan bidra vesentlig til å redusere CO2-utslipp og energiforbruk. Norge støtter UN-HABITATs arbeid med et eget «byer og klima»-initiativ på vann- og sanitærsektoren og arbeidet med urbane land- og eiendomsspørsmål. Med utgangspunkt i den norske støtten har UN-HABITAT i samarbeid med Verdensbankens urbane flergiverfond og Cities Alliance – begge med bidrag fra Norge – utfordret et eget urbant klimanettverk.

Den urbane befolkningen i utviklingslandene er gjennomgående svært ung. Mer enn halvparten er under 25 år. Norge støtter derfor også tiltak gjennom Ungdomsfondet i Bosettingsprogrammet for å fremme klimatilpasning, sysselsetting, helse og utdanning for denne viktige målgruppen.

Matsikkerhet

Verdens befolkning øker og i følge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder mennesker innen 2050. For å sikre nok mat til alle har FAO beregnet at matproduksjonen må øke med 70 pst. innenfor samme tidsperiode. Samtidig er en mer rettferdig fordeling avgjørende for at økt matproduksjon gir økt matsikkerhet. Regjeringens strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv ble lansert i desember 2012. Strategien legger de politiske føringene for all norsk støtte til matsikkerhet, gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler.

Innenfor FN er FNs komite for matsikkerhet (CFS) den sentrale politiske plattformen for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. Samarbeidet gjennom blant annet CFS skal bidra til at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens matvareprogram (WFP) og Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD), samt de multilaterale finansieringsinstitusjonene, blir mer sentrale i arbeidet med å redusere det økende antallet sultende og underernærte i verden.

Omlag en tredjedel av all produsert mat blir aldri konsumert. Det er store tap i hele verdikjeden og det er store gevinster å hente både økonomisk, miljømessig og fordelingsmessig i å begrense dette tapet. Norge støtter opp om initiativet som FAO har tatt for å redusere tap av mat.

I arbeidet med å sikre verden tilstrekkelig mat er forskning en vesentlig komponent. For landbruksutvikling i utviklingsland er Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR – The Consultative Group on International Agricultural Research) en vesentlig aktør. Områdene det forskes innen strekker seg fra matvekster (f.eks. mais, ris, hvete) husdyr og fisk og vann- og skogforvaltning til rettigheter og eiendomsforhold til jord og andre naturressurser, landbruks- og matpolitikk og kvinners rolle i landbruk. Med støtten på 110 mill. kroner i 2012 var Norge en av de største giverne.

Blant de mer konkrete resultatene av organisasjonens arbeid kan nevnes at organisasjonen har utviklet over 50 nye varianter av matplanter som tåler tørke bedre. Disse dyrkes i dag på over 1 million hektar landbruksjord i det sørlige og østlige Afrika, med det resultat at gjennomsnittsavlingene har økt med 20 – 50 pst. Videre har en tilnærming til frødistribusjon gitt 100 000 indiske bønder tilgang til en ny risvariant. I den videre oppfølgingen av organisasjonen vil Norge legge vekt på å sikre størst mulig effekt av forskingen.

FNs bærekraftskommisjon (CSD) har ikke fungert tilfredsstillende de siste årene. Den ble derfor under FNs konferanse for bærekraftig utvikling i Rio i 2012 vedtatt erstattet med et universelt høynivåforum for bærekraftig utvikling. Det nye høynivåforumet for bærekraftig utvikling ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2013, og CSD blir dermed nedlagt. Det nye forumet skal blant foreta regelmessige gjennomganger av hvordan land og FN-organisasjoner følger opp de nye globale utviklingsmålene som skal etterfølge dagens tusenårsmål, samt relevante tidligere FN-vedtak og forpliktelser. Forumet vil hvert fjerde år møtes på toppnivå under åpningen av FNs generalforsamling, med stats- og regjeringssjefer som deltakere.

Multilaterale finansinstitusjoner

De multilaterale finansinstitusjonene er viktige kanaler for ressursoverføringer til de fattigste landene, og fungerer også som kunnskapsbanker. Utviklingsbankene er en betydelig finansieringskilde og har stor påvirkningsmyndighet på tvers av tema og departementer i utviklingsland. Ikke minst gir dialogen med finansmyndighetene bankene en mulighet til å se miljø og klimaspørsmål i en bredere sammenheng. Flere og flere land ønsker å gå inn i en slik dialog. Norge støtter bankenes arbeid med klima og miljøspørsmål.

Norge og Verdensbanken har også løpende dialog om samarbeid om klima og ren energi, bl.a. gjennom den norske deltakelsen i klimainvesteringsfondene Climate Investment Funds, for tiden verdens største globale klimafond. Her støtter Norge tre av de fire fondene, dvs. innen ren energi, skog og tilpasning. Et stort antall investeringsplaner er godkjent, og prosjekter er under utvikling. Innen ren energi ligger hovedvekten på geotermisk kraftverk, små vannkraft, sol og vind. Norge og Verdensbanken har også et nært samarbeid rundt utviklingen av målemetoder for tilgang til energi, og analytisk arbeid rundt resultatbasert finansiering, og hva som må til for at det skal lykkes. Verdensbanken er i stor grad en kunnskapsbank på dette området, der Norge støtter en «energi tenketank» innen banken, som bl.a. ligger i forkant mht. analytisk arbeid og det nyeste innen fornybar energi og finansiell bærekraft for disse.

Norge bidrar gjennom Den afrikanske utviklingsbanken til et fond for å bevare regnskogen i ti land i Kongobassenget, og i 2011 ble det overført 160 mill. kroner til dette fondet.

Regjeringen har i tråd med Stortingets klimaforlik og Regjeringens internasjonale handlingsplan økt innsatsen for fremme av karbonfangst og – lagring (CCS) internasjonalt. Forurensende utslipp fra kullkraft, særlig i utviklingsland, må gjøres renere for å nå globale klimamål. Norge legger vekt på at arbeidet for spredning og bruk av fangst og lagring av CO2 også må skje i partnerskap med land med framvoksende økonomi og utviklingsland. Norge bidro i 2012 med 15 mill. kroner til Verdensbankens fond for kapasitetsbygging på karbonfangst og – lagring i utviklingsland.

Handel, miljø og klima

Norge deltar i EUs kvotehandelssystem for CO2 (Emission Trading System). Dette omfatter virksomheter som står for om lag halvparten av alle klimagassutslipp i landet. Prising av CO2 er et viktig virkemiddel for å begrense utslippene og stimulere til klimavennlig industri- og energiproduksjon.

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i forhandlinger om frihandelsavtaler, der Norge i første rekke forhandler sammen med EFTA-landene. Man har ikke kommet videre i de globale forhandlingene om handel og miljø gitt at det ikke forhandles under Doha-mandatet. Fra norsk side er det gitt støtte til utredning av initiativet for økt handel relatert til bærekraftig energi. OECD er en viktig premissleverandør for den globale klima- og miljødebatten, et arbeid Norge tar del i og benytter seg av.

I EFTA arbeider Norge aktivt med å utvikle bindende bestemmelser om miljø i EFTAs handelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid på handel og miljø-området. Frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og Hong Kong som ble undertegnet i juni 2011, er den første EFTA-avtalen som er forhandlet med et resultat på bærekraftig utvikling basert på EFTAs felles posisjon fra juni 2010. Avtalen med Montenegro som trådte i kraft 1. november 2012 har kapittel om handel og bærekraftig utvikling som er identisk med EFTAs modellkapittel.

EØS midlene

Under EØS-midlene for perioden 2009–2014 bidrar Norge med rundt 14 mrd. kroner til sosial og økonomisk utvikling i 15 EU-land. Om lag en tredjedel av EØS-midlene er øremerket miljøvern, tiltak mot klimaendringer og grønn næringsutvikling. Miljø og klima er derved det største innsatsområdet i perioden 2009-2014.

De viktigste globale miljøutfordringene er klimaendringer, tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter. Dette forringer menneskers livskvalitet og hindrer bærekraftig utvikling. Miljøproblemene kjenner ingen landegrenser. Den økonomiske krisen gjør at landene sliter med å gjennomføre vedtatt regelverk. EØS-midlene skal bidra til at landene gjennomfører forpliktelser gjennom EU-direktiver og internasjonale konvensjoner. Det er derfor i norsk interesse å bidra til dette. Miljøforvaltningens etater er partnere i flere land. Denne innsatsen har også betydning for vårt nasjonale miljøarbeid og forvaltningen får ny kunnskap gjennom europeisk samarbeid.

Miljøforvaltning og biologisk mangfold

God forvaltning av hav- og vannressurser krever en helhetlig tilnærming som ivaretar hensyn til biodiversitet, klimaendringer og forurensing. Norsk miljøforvaltning vil bidra med kompetanseoverføring og kapasitetsbygging som programpartnere i miljøprogrammer.

Nøyaktig og god informasjon er en forutsetning for overvåkning, kontroll og analyse av miljøutfordringene. EØS-midlene bidrar til at miljølovgivningen etterleves. Det er nødvendig både å styrke offentlig forvaltning og bevisstgjøre industri og sivilt samfunn.

Å bevare biologisk mangfold er viktig for å sikre bærekraftig utvikling. FN-konvensjonen om biologisk mangfold er et felles rammeverk. Overvåkningen av vernede områder forbedres samtidig som beskyttelsen av økosystemer mot invasjon av fremmede arter styrkes. I tillegg skal EØS-midlene bidra til at biologisk mangfold vektlegges i politikkutforming og lovgivning. På grunnlag av erfaringene fra forrige periode gis det også støtte til tiltak for å øke bevisstgjøringen og kunnskapen om betydningen av biologisk mangfold.

Klimatilpasning og fornybar energi

En offensiv klimapolitikk fordrer økt energieffektivisering, mer bruk av fornybar energi og kutt i klimagassutslippene. EØS-midler brukes til å redusere CO2-uslipp gjennom å bedre energieffektiviteten i offentlige bygninger og i industrien. I januar 2013 ble det klart at CCS-programmet i Polen ikke kunne realiseres i inneværende periode. Midlene avsatt til CCS, er etter forhandlinger med Polen i hovedsak overført til andre klimatiltak, inkludert energieffektivisering.

Økt produksjon av fornybar energi stimulerer utviklingen av teknologi og sysselsetting. I dag utnytter imidlertid mottakerlandene bare en liten del av sitt potensial. Programområdet favner om biomasse, vind- og solkraft, vann- og bølgekraft så vel som jordvarme. Målene er økt produksjon og økt bruk av fornybar energi. Det gis også støtte til tiltak for å spre informasjon og skape større bevissthet om framtidsrettede energiløsninger

Bærekraftig utvikling er blant annet avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Dette inkluderer også utvikling av ny teknologi. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge bidrar til å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi i mottakerlandene. Det vil bli lagt stor vekt på å engasjere norske små og mellomstore bedrifter som prosjektpartnere. EØS-midlene er dermed et bidrag til landenes innsats for å komme ut av den økonomiske og sosiale krisen og få til en bærekraftig vekst i tråd med målene i Europe 2020-strategien. Bedre gjennomføring av miljøregelverk gir også bedre luft- og vannkvalitet og redusert forurensning som er viktig for helsestandarden og sosial utvikling.

Å øke kapasiteten og kunnskapen hos offentlige myndigheter er et viktig mål for programperioden 2009-2014. Det er en økende forståelse for å ta hensyn til klimaendringer i samfunnsplanleggingen. Dette krever samarbeid mellom mange ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Bedrede systemer for informasjonsutveksling, styrket analysekapasitet og økt bevisstgjøring er viktige mål for EØS-midlene.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

I Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler, fremmes målsettingen om at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene. Kunnskap er selve navet i nordområdesatsingen, og nordområdene skal være en global kunnskapsbank for miljø, klima og samfunn.

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr at Norge har som mål å være ledende innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette gjøres på bred front, nasjonalt, i bilateralt samarbeid med naboland i nord, som innen den norsk-russiske miljøkommisjonen, i regionale og internasjonale fora som Arktisk råd, Barentsrådet og i internasjonalt prosjektsamarbeid. Myndighetssamarbeid om kontroll av petroleumsvirksomhet offshore skal styrkes, og arbeidet med forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall videreføres. Regjeringen vil arbeide for at det gjøres en større innsats regionalt for å redusere utslipp fra kortlevde klimadrivere og CO2. Forvaltningsrettet forskning på de levende ressursene i det marine økosystem, i samarbeid med både russiske og andre lands forskningsmiljøer, vil fortsatt ha høy prioritet.

Målrettet klima- og miljøsamarbeid er viktig for å nå målet om bærekraftig miljømessig, økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen. Barentsrådets miljøgruppe har en rekke prosjekter som bevaring av naturmangfold, reduksjon av miljøgiftutslipp og opprydding i alvorlige forurensningskilder (såkalte «hot spots»). Flere prosjekter på miljøgifter og «hot spots» er gjennomført. Tre «hot spots» er fjernet fra listen med 42 alvorlige miljøproblemer. En klimahandlingsplan for Barentssamarbeidet er under utarbeidelse og vil bli lagt fram høsten 2013.

Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Kunnskap om og forskning på klimaendringer, kortlevde klimadrivere, havmiljø, reduksjon av forurensing, bevaring av biodiversitet og miljøovervåkning vil fortsette å være viktige satsingsområder. På Arktisk råds ministermøte i Kiruna i 2013 undertegnet de åtte medlemslandene en avtale om økt beredskapssamarbeid mot oljeforurensning. Sammen med Russland leder Norge en særskilt arbeidsgruppe om forebygging av oljeforurensning fra petroleumsvirksomhet og skipsfart i Arktisk råd. Anbefalingene fra Arktisk råds rapporter om havforsuring og biologisk mangfold i Arktis følges opp. Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i arbeidet med å identifisere tiltak for reduksjon av regionale utslipp fra kortlevde klimadrivere. For 2014 settes det av 10 mill. kroner til arbeidet med kortlivede klimadrivere over tilskuddsmidlene til arktisk samarbeid.

Vest-Balkan

Energi, miljø, klima og ressursforvaltning representerer noen av de største utfordringene for landene på Vest-Balkan (Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Serbia).

Alle landene har som mål å tilpasse seg EUs lover, regler og retningslinjer når det gjelder energi, miljø, klima og ressursforvaltning. Alle 1andene deltar i et forpliktende samarbeid i «Energy Community» – Energitraktaten – for å bli inkludert i EUs energimarked. Men det er stor forskjell mellom landene når det gjelder innføring og anvendelse av nye lover og regler basert på EUs felles regelverk. De økonomiske forskjellene store og dermed både energiproduksjon og energikonsum svært u1ik.

Kullkraft spiller en betydelig rolle, spesielt i Kosovo, men også i Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Serbia. Vannkraft er dominerende i Albania. Det ligger et betydelig potensial i oppgradering og videre utbygging av vannkraft i flere av landene. Andre energikilder har liten betydning i regionen som helhet. Kjernekraft fra Slovenia dekker om lag 15 pst. av energibehovet til Kroatia. Importavhengigheten når det gjelder energi ligger på mellom 30 og 50 pst. generelt for regionen. TAP-gassrørledningen vil trolig gå gjennom Albania. Det er trolig et potensiale for fremtidig olje- og gassutvinning i det østlige Adriaterhav langs kysten i Kroatia, Montengro og Albania.

Den norske innsatsen er tilpasset situasjonen i de enkelte landene. I 2012 ble det gjennomgående lagt vekt på energiøkonomisering, lov- og regelverksutvikling, ressursforvaltning og kompetansebygging. De konkrete tiltakene var bl.a. i forhold ti1 vannkraftutbygging og forvaltning av vannressurser, utvikling av petroleumslovgivning, energiøkonomisering og sikring av biodiversitet. Det ble utbetalt omlag 30 mill. kroner over bevilgningen ti1 Vest-Balkan ti1 disse formålene i 2012.

Russland

Norge har et betydelig bilateralt samarbeid med Russland for å møte felles miljøutfordringer, for kompetanseutvikling i miljøforvaltningen og for å fremme russisk tilslutning til internasjonale miljøvernavtaler. Arbeidet blir videreført i et nytt treårig samarbeidsprogram for 2013–15 med særlig vekt på beskyttelse av havmiljøet, grensenært samarbeid, biodiversitet og reduksjon av forurensning. En rekke bilaterale prosjekter, spesielt innen bevaring av naturmangfold, inngår i miljøvernsamarbeidet under Barentsrådet.

Arbeidet med å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet er fortsatt en overordnet oppgave i programperioden. Dette gjøres gjennom utvikling av et konsept for en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet sammen med utvikling av et felles norsk-russisk miljøovervåkingssystem for hele Barentshavet og en felles miljødataportal for Barentshavet. I lys av den økende petroleumsaktiviteten i Barentshavet vil myndighetssamarbeidet innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore bli viet økt oppmerksomhet. Spesielt vil styring av sikkerhets- og miljørisiko bli vektlagt. Samarbeidet om forvaltning og miljøovervåkning i grenseområdet blir videreført og styrket med vekt på overvåkning av grenseoverskridende forurensing fra nikkelproduksjonen på russisk side. Norske myndigheter vil fortsette å øve påtrykk overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet søkes innrettet slik at det støtter opp under det regionale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk Råd. Miljøprosjektene i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet har i 2013 bidratt til å legge grunnlaget for en økosystembasert forvaltning av Barentshavet og til god forvaltning av miljø og naturmangfold i grenseområdene. Prosjektene har også bidratt til forurensningskontroll og bedre håndtering av miljøfarlig avfall. Miljøovervåkningen relatert til utslipp fra Nikel er videreført.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland skal bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra atominstallasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter.

Eurasia

Landene i Eurasia (Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan) står overfor store klima- og miljøutfordringer grunnet blant annet ineffektiv bruk av energi, svak forvaltning av vannressurser og lav oppmerksomhet om miljøvern i befolkningen generelt. Norske aktører er engasjert i store energiprosjekter i regionen, og miljøarbeidet er en av de prioriterte sektorer for Regjeringens samarbeid med landene i regionen.

Norge støttet i 2012 tiltak innen alle de fire tematiske prioriteringene i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid, med særlig fokus på 2) forvaltning av vannressurser, vann og sanitær og 3) klimaendringer og tilgang til ren energi. Det er ønskelig at samarbeidslandene i økende grad skal yte substansielle bidrag for å sikre eierskap til tiltakene Norge støtter. Et eksempel på dette finnes i Ukraina, der Norge utbetaler totalt 45 mill. kroner til EBRDs energieffektiviseringsfond E5P. Flere aktører driver kompetanseheving i privat sektor og blant lokalbefolkningen i landene i regionen, knyttet til blant annet viktigheten av energieffektivisering og til utvikling av vannkraftsektoren. Regjeringen ga også 2012 i et bidrag til EBRDs fond for vann og helse. Gjennom Miljøverndepartementet er det gitt støtte til en rekke miljørettede tiltak i Eurasia, blant annet relatert til forvaltning av vannressurser i Sentral-Asia, biomangfold i Sør-Kaukasus samt miljø- og helseutfordringer knyttet til kvikksølvutvinning i Kirgisistan.

Midtøsten

En nasjonal strategi for fornybar energi i Palestina ble vedtatt av den palestinske regjeringen i mars 2012. Gjennom blant annet et solpanelinitiativ søker palestinske myndigheter å redusere CO2-utslipp. Det norske representasjonskontoret i Al Ram planlegger å støtte den første fasen i solpanelinitiativet i løpet av 2012–13 gjennom sin bilaterale avtale med energimyndighetene. Støtten vil hovedsakelig dekke et pilotprosjekt hvor PV-panel installeres på energimyndighetens kontorbygg, samt kapasitetsbygging og gjennomføring av nødvendige studier.

I Jordan har Norge støttet en forundersøkelse i regi av miljøorganisasjonen Sahara Forest Project, som blant andre. Bellona står bak. Prosjektet sikter mot å kombinere saltvannsdrivhus, konsentrert solenergi og dyrking av alger. Formålet er å sørge for at det kan gro grønt i tørre områder, og samtidig få både ferskvann og biomasse til ren energi. Forundersøkelsen ble ferdigstilt tidlig i 2012. På grunnlag av forundersøkelsen planlegger Sahara Forest Project å etablere et demonstrasjonssenter over 20 hektar nær Aqaba ved Rødehavet, som skal stå ferdig i 2015.

Afrika

Det afrikanske kontinentet er et av de mest sårbare områdene for klimaendringer. Landbruket er i den sammenheng en av de mest utsatte sektorene. Fattige, afrikanske bønder er blant de verst stilte gruppene. Selv ved små temperaturøkninger forventer klimapanelet en nedgang i produktivitet på lave breddegrader. I enkelte afrikanske land forventes det at avlingene vil reduseres til under halvparten innen 2020. I enkelte land vil i følge FNs klimapanel, produksjonen av matplanter som er avhengig av regnvann kunne reduseres til under halvparten innen 2020.

Norge søker å bidra til omlegging av landbruket i Afrika i en klimarobust og mer produktiv retning. Det legges vekt på programmer og tiltak som bidrar til at afrikanske småbønder får økt tilgang på teknologi, markeder og matplanter som tåler framtidas klima. I utvalgte land gis det støtte til klimatilpasset landbruk, med fokus på kvinners spesielle utfordringer ved klimaforandringer.

Norge har inngått en avtale med regionale afrikanske organisasjoner om støtte til et regionalt klimaprogram med vekt på klimatilpasset landbruk. På landnivå kan trekkes frem noen eksempler på innsatser:

I Zambia videreførte Norge i 2012 innsatsen innen klimatilpasset landbruk, med fokus på bevaringsjordbruk. Gjennom støtten til Conservation Farming Unit (CFU) bidro Norge i 2012 til at 120 000 bønder (45 pst. kvinner) fikk opplæring i klimasmart landbruk, og rundt 75 pst. har tatt i bruk de nye dyrkningsmetodene. Gjennom støtten til Community Market for Conservation (COMACO) bidro Norge til en dokumentert reduksjon i krypskyting og en viss økning i dyrebestanden i områdene hvor COMACO er aktive. Et nytt og innovativt program som kombinerer klimatilpasset landbruk og fattigdomsreduksjon, som gjennomføres i samarbeid med Zambias departement for distriktsutvikling, fikk sin oppstart i 2012. Programmet er rettet mot sårbare husholdninger, og vil kombinere opplæring i klimatilpasset landbruk med tilgang til subsidierte innsatsfaktorer og kontantstøtte. Avslutningen av samarbeidet i South Luangwa nasjonalpark ble markert i november 2012. Nasjonalparken fremstår i dag som landets fremste og best drevne nasjonalpark, takket være langvarig norsk støtte.

Norge økte betraktelig støtten til landbruk, matsikkerhet, miljø og klima i Malawi i 2012. Støtten gikk til levekårs- og miljøprogrammer med vekt på klimasmart landbruk, treplanting, naturressursforvaltning, og biologisk mangfold. Over åtte millioner trær er plantet med norske penger. I tillegg har om lag 6000 nye husstander gått over til å bruke energieffektive kokeovner som reduserer behovet for ved/trekull med opptil 60 prosent. Beskyttelsen av Nyikaplatået er styrket med revidert lovverk og økte ressurser til bekjempelse av ulovlig hogst og krypskyting. Over 6000 nye husstander har gått over til konserveringslandbruk ved hjelp av norske midler i 2012. Alle levekårsprogrammene organiserer opplæring for bønder og landbruksrådgivere, og det er etablert demonstrasjonsgårder og informasjonssentre, som vil ha langsiktig effekt på produktivitet og bærekraft.

Norsk miljø og klimasamarbeid med Tanzania har i hovedsak vært rettet mot klima- og skogsamarbeid, og omfatter støtte til politikkutvikling, forskingssamarbeid og pilotvirksomhet i felt. Norge er også enkelte satsinger innen klimarobust og bærekraftig landbruksutvikling. Tanzania har i 2012 arbeidet videre for å styrke sin posisjon i en framtidig global REDD+ mekanisme, og Norge har vært en betydelig partner i dette arbeidet. Som pilotinnsats innen klima og skog har en rekke lokalsamfunn i Eastern Arc tatt ansvar for skogen i sine nærområder. De har deltatt i å markere grenser og å overvåke aktivitet i skogen, og som motytelse fått midler til ulike velferdstiltak. I 2012 ble arbeidet med å koble klima- og skoginitiativet og matsikkerhet styrket. Det førte til et samarbeid mellom jordbruksuniversitetet Sokoine, kommunikasjonsorganisasjonen Femina HIP, og Yara, som tar sikte på å få forskningsresultater og god praksis formidlet til småbønder.

Første fase i et prosjekt for støtte til forvaltning av Sør-Sudans skogressurser ble avsluttet våren 2012. Prosjektet ble drevet av Norwegian Forestry Group og omfattet bl.a. utarbeidelse av oversikter over skogressursene og utvikling av retningslinjer og standardavtaler for forsvarlig skogsdrift. Prosjektets fase to planlegges startet opp i løpet av 2013.

I Etiopia ble klimapartnerskapet mellom Etiopia, Norge og Storbritannia videreført innen skog/REDD+, ren energi/Energi+ og klimasmart landbruk. Støtte til sivilt samfunn, akademia, privat sektor og myndigheters kapasitetsbyggingsinitiativ relatert til Etiopias grønne vekststrategi og innovative grønne teknologier bygger opp under dette.

I Uganda ble det gjennom Sawlog-programmet gitt tilskudd til oppfølgingen av plantet skog for mer enn 40 000 hektar. Opplæring og lisensiering av godkjente serviceentreprenører for skogplantasjer har blitt gjennomført. Samarbeidet mellom skoginstitusjoner i Norge og Uganda bidro til dette.

I Madagaskar har Norge gitt støtte til Alliance Voahary Gasy (AVG) som er en allianse for madagassisk sivilt samfunn innen miljøsektoren. Norsk støtte til alliansen 2012 har bidratt til en organisatorisk styrking av AVG, gjennom etablering av en permanent nasjonal koordineringsenhet og styrking av lokale og regionale nettverk. AVG er nå en synlig faktor i miljødebatten bl.a. gjennom en grønn linje for rapportering av miljø-ødeleggelser. Gjennom opprettelsen av en mobil juridisk klinikk har lokalsamfunn i to regioner fått nødvendig støtte og opplæring i håndtering av ulike former for miljøkriminalitet.

Verdens nest største regnskog ligger i Sentral-Afrika (Kongobassenget) med et samlet areal på 1,6 mill. km2. Den norske skogsatsing i Sentral-Afrika kanaliseres i hovedsak gjennom FN-organet UN-REDD, Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility, Forest Investment Program og Congo Basin Forest Fund, administrert av den Afrikanske Utviklingsbanken, med bidrag fra Storbritannia og Norge samt Norad, som støtter norske og internasjonale organisasjoner som WWF og Regnskogsfondet.

Det gis også regional støtte gjennom Lake Victoria Basin Commission, og målet er å bidra til en helhetlig forvaltning av dette utsatte økosystemet. Innsatsen har bidratt til å senke konfliktnivået mellom en lokalbefolkning med behov for land og brensel på den ene siden og vernemyndighetene på den andre.

Beregninger indikerer et årlig tap i Afrika sør for Sahara på grunn av ulovlig, uregulert og urapportert fiske på omkring USD 1 milliard. Dette har langsiktige negative konsekvensene for bærekraftig ressursutnytting, lokalt næringsliv og utvikling i de kystsamfunnene som blir berørt. Norge bidrar til implementering av økosystembasert fiskeriforvaltning, med økt fokus på klimaendringer og hvordan disse påvirker ressursene. Det største enkelttiltaket innen fiskeriforvaltning i Afrika er EAS Nansenprogrammet (Ecosystem Approach to Fisheries Management), som gjennomføres av FAO i samarbeid med 32 land i Afrika, med flere regionale organisasjoner.

Asia

I Sri Lanka har Norge støttet tiltak som bidrar til anvendelse av renere produksjonsmetoder og mindre forurensing bl.a. gjennom opplæring av bedriftsledere i effektiv energibruk for industriell produksjon, og utdanning av landsbyledere (hovedsakelig kvinner) og ungdommer i bærekraftig utvikling.

I India har det vært gitt støtte til forskning innen klimatilpasningsarbeidet med særlig fokus på matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer. Forskningen settes nå ut i praksis, og nye metoder som sparer vann implementeres på 35 000 hektar og omfatter 1800 bruk. Reduksjon av klimagasser (spesielt CO2) følges opp i to prosjekter som går ut på henholdsvis energieffektivitet og bruk av avfall i sementproduksjon, samt karbonfangst og lagring.

I Nepal er det inngått avtale med International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD) for å fremskaffe ny kunnskap om hvordan isbreer i Himalaya påvirkes av klimaendringer bidrar til kapasitetsbygging. Et nytt kurs på Kathmandu University er etablert som et resultat av dette prosjektet. Et plantevernprosjekt har siden 2008 gitt 13 000 bønder opplæring i praktiske landbruksmetoder som øker avlingene og reduserer bruken av sprøytemidler. Prosjektet styrker kvinners og etniske minoriteters stilling. Omtrent halvparten av dem som har fått opplæring er kvinner.

Bangladesh er blant verdens mest sårbare land for naturkatastrofer og klimaendringer. Gjennom Comprehensive Disaster Management Programme i Bangladesh har Norge i 2012 blant annet bidratt til at katastrofeforebygging er blitt en del av landets lovverk, at tre millioner mennesker på over 200 kriseutsatte områder har fått redusert sårbarhet for katastrofer og klimaendringer, og at frivillige har blitt trent opp til forebyggingsarbeid på landsbygda. En tredjedel av disse var kvinner.

Kinas utvikling har stor betydning for globale miljø og klimautfordringer. Det er derfor viktig å engasjere Kina i internasjonalt samarbeid på dette området. I 2012 fortsatte Norge sitt fokus på de to hovedområdene for utviklingssamarbeidet med Kina: miljø og klima med vekt på oppfølging av internasjonale konvensjoner ratifisert av begge land, og faglig samarbeid om velferd og samfunnsmodeller, med vekt på den nordiske modellen. Et vellykket samarbeid om å bruke sementindustrien til å brenne farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte er nå utvidet til også å inkludere husholdningsavfall. Norge samarbeider med om å styrke Kinas utvikling av sitt klimagassregnskap, det andre på å bidra med fagekspertise til Kinas pågående arbeid for å utvikle et nasjonalt system for handel med klimakvoter, som et virkemiddel i Kinas innsats for å nå sine mål under Klimakonvensjonen. Kvikksølvsamarbeidet med Kina kan vise til gode resultater, bl.a. er forurensningssituasjonen i Kinas mest forurensede kvikksølvområde i Guizhou blitt kartlagt.

Skogsamarbeidet med Indonesia er en sentral del av den bilaterale dialogen. Intensjonsavtalen mellom Norge og Indonesia på REDD+ legger vekt på miljø og grønn utvikling som et satsningsområde i tillegg til fattigdomsbekjemping, etablering av arbeidsplasser og økonomisk vekst. Partnerskapet er et av de mest omtalte samarbeid Indonesia har med noe annet land, og har sterkt bidratt til å forme debatten om klima og miljø i Indonesia Samarbeidet med Norge trekkes fram som et eksempel til etterfølgelse av indonesiske myndigheter. Gjennom REDD+ samarbeider vi nå tettere med flere asiatiske land. Det ble inngått en avtale med FN om samarbeid i Vietnam i 2012.

Latin-Amerika

CATIE er en forskings- og utdanningsinstitusjon med mandat for hele Latin-Amerika som gjennom flere år har mottatt norsk støtte. Det regionalt landbruks- og miljøprogram Meso American Agro Environmental Program (MAP) på CATIE ble evaluert i 2012. Programmet har bidratt til kapasitets- og kunnskapsutvikling innen miljø og bærekraftig naturressursforvaltning i flere land. MAP skal ha bidratt til at bønder som deltar i programmet tar i bruk mer effektive og bærekraftige løsninger for landbruksforvaltning. Erfaringer fra programmet brukes i nasjonal og regional politikkutforming. Norge støtter også et stipendprogram for 30 fattige kvinnelige studenter ved jordbruksuniversitetet Earth. Den alt overveiende andelen av studentene går tilbake til sine lokalsamfunn og bidrar dermed til økt bærekraftig produksjon i sine hjemområder.

Samarbeidet med den lokale organisasjonen FADCANIC–ADDAC i Nicaragua om utvikling og innføring av bærekraftige produksjonsmodeller ble også evaluert i 2012. Evalueringen konkluderer med at prosjektet har vært bidratt til økt bærekraftig jordbruksproduksjon og dermed økte inntekter for ca. 650 familier.I fem kommuner rundt Managua-sjøen i Nicaragua har norsk støtte bidratt til å sikre området mot naturforringelse gjennom kursing og spredning av informasjonsmateriell og praktisk bistand for å hindre jordras.

I 2012 ble et norskstøttet program for små vannkraftverk i områder utenfor det nasjonale strømnettverket i Nicaragua evaluert, og det framgikk at ca. 9300 familier har fått strøm takket være programmet. Programmet legger vekt på å beskytte miljøet og «nedslagsområdet» for kraftverkene for å sikre fremtidig drift. I Totonicapanfylket i Guatemala har seks Mayalandsbyer fått opplæring i bærekraftig bruk av naturressurser gjennom den norskstøttede organisasjonen CDRO.

Utbetalingen til Amazonasfondet i Brasil baseres på avskogingstallene for Amazonas. Disse har falt fra et nivå i 2008 på 12 900 km2 til 6400 km2 i 2011. For 2012 ligger det an til en ytterligere nedgang, men de endelige tallene er ennå ikke klare. Fra 2004 til 2011 falt avskogingen med over 75 prosent. Sett i forhold til gjennomsnittlig årlig avskoging i perioden 1996–2006 var avskogingen i 2011 redusert med to tredjedeler. Mange eksperter mener at den norske støtten til Amazonasfondet har bidratt til reduksjonen i avskoging fordi den har økt forståelsen for at skogen kan ha større verdi stående enn ødelagt, og dermed bidratt til at mer slagkraftige tiltak for å stanse avskogingen har blitt satt inn.

To norskstøttede UNDP-prosjekter i Brasil ble avsluttet i 2012. Gjennom prosjektene er det laget eiendomsregistre og planer for bærekraftig bruk i noen av de mest utsatte avskogingskommunene i Amazonas. Lokaladministrasjonen for forvalting av naturressursene er styrket gjennom prosjektene. Prosjektene har også bidratt positivt til myndighetenes miljøarbeid, noe som videreføres under skogsamarbeidet.

Utviklingssamarbeid

Bærekraftig naturressursforvaltning og klimatilpasning er blant forutsetningene for økt bærekraftig matproduksjon. Samtidig er rettferdig fordeling en forutsetning for at økt produksjon fører til økt matsikkerhet. Derfor lanserte Regjeringen i desember 2012 strategien «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» som understreker at all norsk støtte til matsikkerhet skal komme småskala matprodusenter, særlig kvinner, til gode. Samtidig vektlegges betydningen av gode rammevilkår og lokalt forankrede institusjoner som muliggjør økte investeringer i lokal matproduksjon. Det støttes også opp om integrertsatsing på miljø og bærekraftig ressursforvaltning på landnivå. Mange av Norges samarbeidsland har landbruksbaserte økonomier som er svært sårbare for klimaendringer. Klimatilpasset landbruk er et prioritert innsatsområde i bl.a. Zambia og Malawi. I Malawi har norsk støtte bidratt til økt vektlegging av bærekraftige jordbruksmetoder, som kan gi doblede og i noen tilfeller tredoblede avlinger. Inntektene til bøndene i prosjektområdene har økt med mellom 20 og 400 pst. I Zambia har samarbeidet bidratt til at rundt 250 000 bønder (20 pst av landets bønder) har lagt om til mer klimarobuste dyrkningsformer og ført til økt matvaresikkerhet. Også her er det dokumentert at man kan oppnå en betydelig økning av avlingen allerede første året etter omleggingen.

Også fiskeriressurser omfattes av Regjeringens strategi for matsikkerhet. Kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske har høy prioritet internasjonalt og står sentralt i Regjeringens arbeid for å sikre en bærekraftig forvaltning av verdens fiskeressurser. Norge støtter forvaltning av og kontroll med fiskeriressurser i utviklingsland, både- bilateralt og regionalt. I Mosambik har Norge bidratt til å styrke fiskeriforvaltningen, bedre overvåkingen av marine ressurser og øke lønnsomheten i småskalafisket.

Tilgang til ren energi har stått sterkt i fokus de seneste årene og satsningen på dette er et viktig virkemiddel i utviklingspolitikken. Det er 1,2 milliarder mennesker uten tilgang til elektrisitet og mer enn 2,8 milliarder mennesker benytter tradisjonell biomasse som ved og trekull til matlaging og varme. Energi er den dominerende sektoren for globale utslipp av klimagasser. Det er viktig å bistå utviklingslandene i å utnytte mulighetene som ligger i deres fornybare energiressurser (vannkraft, sol og vind), i stedet for ytterligere bruk av fossile energikilder.

Satsingen på ren energi i utviklingslandene utgjør en sentral del av den samlede norske politikken på klima- og energiområdet. Økt tilgang til ren energi bidrar til utvikling og fattigdomsbekjempelse og legger til rette for en mer bærekraftig utvikling og for å unngå framtidige klimautslipp. I oktober 2011 lanserte Regjeringen det internasjonale energi- og klimainitiativet Energy+. Dette er et internasjonalt partnerskap som foreløpig har samlet over 50 samarbeidspartnere. Siktemålet er å øke tilgangen på energitjenester gjennom økt utbygging av fornybar energi og forbedret energieffektivitet. Dette vil også redusere klimagassutspill i utviklingsland. Energy+ er basert på en helhetlig tilnærming til energisektoren og vil gjennom resultatbasert utbetaling også bidra til styrket gjennomføring av utviklingslands lavutslippsstrategier. Energy+ har inngått flerårige samarbeidsavtaler med Etiopia, Kenya, Liberia og Bhutan, som skal støtte gjennomføringen av nasjonale energi- og klimaplaner i disse landene. Dette vil skje gjennom økt utbygging av fornybar energi og økt satsning på energieffektivitet. I Nepal er det en intensjon om å etablere Energy+ samarbeid med Danmark i ledelsen og støtte av Norge, Asiabanken og UNDP.

Norge er også en viktig samarbeidspartner i forbindelse med kapasitetsbygging i mottakerlands forvaltningsapparat. Norge har god kompetanse på miljømessig- og økonomisk bærekraftig forvaltning av energisektoren. Det er etablert institusjonssamarbeid med flere av våre viktigste samarbeidsland, blant annet Etiopia, Uganda og Liberia. Gjennom universitetessamarbeid bidrar norske universiteter til kapasitetsbygging innenfor energisektoren i utvalgte land.

Det ble i 2011 gitt 217 mill. kroner via multilaterale kanaler som var øremerket ren energitiltak. I tillegg kommer investeringer foretatt av Norfund som i 2012 hadde investert om lag 4,1 mrd. kroner i 9 ulike fornybare prosjekter. Miljø og klima er prioriterte områder i samarbeidet med land i Asia, særlig India, Nepal og Kina. En sentral målsetting er å ivareta utviklingsperspektivet i Regjeringens klimasatsing, herunder bedret samordning av innsatsen fra myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette følges opp på ulike måter overfor de enkelte landene gjennom dialog på politisk nivå, gjennom samarbeid på embetsnivå mellom berørte fagdepartementer, gjennom næringslivs- og forskningssamarbeid og gjennom konkrete utviklingsprosjekter. Et helhetlig institusjonelt samarbeid tilstrebes.

Mi1jø og klima er et høyt prioritert område i samarbeidet med Kina. Til grunn for samarbeidet foreligger en MoU om norsk-kinesisk miljøsamarbeid og en bilateral rammeavtale om klima. Klima er et økende satsningsområde og det legges opp til utvidet prosjektsamarbeid med National Development and Reform Commission som har ansvaret for utformingen av Kinas klimapolitikk og klimaforhandlingene. Samtidig videreføres det langvarige samarbeidet med Kinas Miljøverndepartement. Aktuelle prosjekter omhandler sammenhengen mellom biodiversitet og klima, samt klimatilpasning, luftforurensning og organiske miljøgifter. Norge fortsetter sin kjernestøtte til tenketanken China Council for International Cooperation on Environment and Development, som gir policyråd direkte til det kinesiske lederskapet. Videre har regjeringen satt av opptil 60 mill. kroner til støtte for et europeisk-kinesisk samarbeid om karbonfangst og -lagring ved et kullkraftverk i Kina (Near Zero Emission Coal).

Biologisk mangfold er også et viktig tema i prosjektsamarbeidet med India. I november 2010 underskrev de norske og indiske miljøvernministrene en intensjonsavtale om samarbeid om etableringen av et nasjonalt senter for biologisk mangfold i Chennai (Centre for Biodiversity Policy and Law). Senterets mandat er å utarbeide lovverk som skal bidra til å sikre at Indias rike artsmangfold opprettholdes.

Verdensbanken tok i 2007 initiativet til økt samarbeid om vannressursene i Sør-Asia. Dette involverer Afghanistan, Bhutan, Bangladesh, India, Kina, Nepal og Pakistan, og resulterte i opprettelsen av flergiverfondet South Asia Water Initiative (SAWI). Knapphet på vannressursene i regionen utgjør en vesentlig interessekonflikt mellom landene, en utfordring som er ventet å tilta med økt befolkning og antatt større uforutsigbarhet i vannføringen fra Himalaya. Norge inngikk i 2009 en treårig avtale med Verdensbanken om finansiering av SAWI med inntil 18 mill. kroner. Programmet skal bidra til samordnet forvaltning av vannressurser og utarbeidelse av utviklingsprogrammer for vassdragene. I 2010 ferdigstilte prosjektteamet en analyse av grunnvannsituasjonen i India og foretok en strategisk gjennomgang av Gangesbassenget. Det er også satt i gang et arbeid med å få utarbeidet en kunnskapsdatabase om vannressurser i Nepal. I 2010 fikk den løpende dialogen med partene for å bygge gjensidig tillitt og større politisk vilje til samarbeid om vannressursforvaltning i regionen høy prioritet.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling inkludert forvaltning av naturressurser og ren energi er ett av tre hovedsatsningsområder for samarbeidet med Latin-Amerika. Sentralt i Brasil-strategien, ferdigstilt i 2011, står samarbeidet for bevaring av regnskogen i Amazonas. I 2011 fornyet også Norge støtten til Regnskogsfondet om en bærekraftig utvikling av Amazonas der urfolks rettigheter ivaretas. I Mellom-Amerika støtter Norge et regionalt landbruks- og miljøprogram gjennom forsknings- og utdanningsinstitusjonen CATIE. En midtveisevaluering fra 2011 viser til at bønder har tatt i bruk effektive og bærekraftige forvaltningsordninger, og at programmet er premissleverandør for nasjonal og regional politikkutforming. Gjennom stipender ved jordbruksuniversitetet EARTH til studenter fra fattige familier i Honduras, Nicaragua, Guatemala, Andes-regionen og Paraguay, har Norge bidratt til regional kapasitets- og kunnskapsutvikling innen bærekraftig bruk av naturressurser. Det norske samarbeidet med Haiti omfatter forebygging av naturkatastrofer, bærekraftig naturressursforvaltning og tilgang til fornybar energi. Norge støtter også et bilateralt prosjekt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Gjennom treplanting på grenseområdet mellom de to land, bidrar prosjektet også til å bedre forholdene mellom befolkningsgruppene i grenseområdet.

Norge støtter tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. Sammen med EU og Tyskland har Norge bidratt til opprettelse og utforming av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF) i utviklingsland. Norges bidrag er 110 mill. kroner over fem år, i 2012 ble det utbetalt 30 mill. kroner til GEEREF.

REEEP (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) er en internasjonal frivillig organisasjon som samarbeider med lokale myndigheter, næringsliv og banker om å stimulere markeder for fornybar energi og energieffektivisering gjennom økte investeringer i energitiltak. Ett av hovedmålene er å bedre tilgangen til bærekraftig energi i utviklingsland. Norge støtter REEEP med 60 mill. kroner i perioden 2006-12. REEEP har til nå støttet over 150 prosjekter for å bidra til lovgivning, regulering, forretningsmodeller og finansieringsinstrumenter som fremmer investeringer i bærekraftig energi i utviklingsland.

Klimatilpasning er et annet satsingsområde for Norge, og det gis støtte til flere tilpasnings- og forebyggingsprosjekter i Afrika og Asia. For eksempel har ICIMOD, et regionalt forsknings- og utredningssenter i Nepal fått støtte til sitt arbeid med oppbygging av kunnskap og spredning av informasjon om bærekraftig bruk av naturressurser, samt konsekvenser av og tilpasning til klima- og miljøendringer i Himalaya-regionen. ICIMOD fortsetter samarbeidet med Senter for klimaforskning (CICERO) og GRID-Arendal om et program om klimaendringer og tilpasning i Himalaya-regionen, Himalayan Climate Change Adaptation Programme (HICAP), med fokus på konsekvenser av snøsmelting for vannressurser og matsikkerhet, og gjennomføring av konkrete tilpasningsprosjekter. Et viktig aspekt ved programmet er involvering av kvinner i planlegging og implementering av prosjektene. Norge vil bidra med totalt 75 mill. kroner til programmet over fem år.

Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser

Utenriksdepartementet ivaretar kravene til miljøhensyn innen handlingsplanens prioriterte produktområder. I alle konkurranser vurderes de miljømessige konsekvensene av anskaffelsene, og miljøkriterier og krav ivaretas hvor dette er relevant. Utenrikstjenesten bruker Direktoratet for forvaltning og IKT sine retningslinjer ved utforming av miljøkrav og kriterier.

14 Likestilling i bistanden

14.1 Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken

14.1.1 Mål og virkemidler

St. meld. nr. 11 (2007-2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken

Stortingsmeldingen om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken som ble behandlet av Stortinget våren 2008, fastslår at kvinners innsats og kvinners rettigheter er avgjørende for å nå FNs tusenårserklæring. Kvinners rettigheter er et mål i seg selv og en forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål. Norge opprettholder sin pådriverrolle i multilaterale fora. Sentrale norske budskap er likestilling og kvinners økonomiske og politiske deltakelse som strategi for økonomisk vekst og utvikling, rett til likebehandling og ikke diskriminering av seksuelle minoriteter, eliminering av kjønnsbasert vold og styrking av jenters og kvinners kontroll over egen kropp og seksualitet som avgjørende for å få ned barne- og mødre dødeligheten, rett til å få gjennomført trygge aborter, og at gutter og menn må med for at likestillingsarbeidet skal bære frukter. Det var en viktig begivenhet for Norge da den nye FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling UN Women ble opprettet ved resolusjon i FNs generalforsamling sommeren 2010. Norge sitter i styret for UN Women (se egen omtale av UN Women under kap. 170 post 76).

Norge fører en offensiv politikk med vekt på sju innsatsområder:

  1. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

    • Ifølge FN er andelen kvinner i nasjonale parlamenter 20,4 pst. i 2013, men de regionale variasjonene er store. De arabiske land ligger lengst ned, med en andel kvinnelige parlamentariskere på 13,8 pst.

    • I samarbeid med Sverige og det internasjonale demokrati- og valginstituttet Institute for Democracy and Electoral Assistance, IDEA, bidrar Norge til kapasitetsbygging av kvinnelige politikere, integrering av likestillingsperspektiv i politiske partier og prosesser, og til å fremme kvinners deltakelse og kjønnsperspektiv i demokratibygging. Viktige samarbeidspartnere er regionale organisasjoner som den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for Vest-Afrika ECOWAS, Organisasjonen for utvikling i sørlige Afrika, SADC.

    • Utdanning for både jenter og gutter er en forutsetning for at en skal kunne delta på like fot i utviklingen og styringen av sine samfunn. Jenter kommer ofte sist i skolekøen. Jentene blir holdt utenfor fordi de må arbeide, fordi de opplever vold på skoleveien og på skolen, eller fordi de blir gravide eller giftes bort. Barn fra etniske minoriteter eller barn som bor på landsbygda faller også i større grad utenfor skolesystemet enn andre.

  2. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske liv.

    • Kvinner har globalt dårligere tilgang til jobber i formell sektor, lavere lønn, inntekt og formue/eiendom enn menn. I mange regioner i verden kan menn med loven i hånd nekte sin kone å ha et yrke eller starte egen virksomhet. Studier viser at dette skjer i 20 pst. av landene i Sør-Asia, men tilsvarende for Afrika sør for Sahara er 29 pst. og 36 pst. i Midtøsten og Nord-Afrika.

    • Inadekvat lovverk og sosiale begrensninger gjør at det ofte blir vanskeligere for kvinner å utnytte mulighetene for produksjon og handel lokalt og nasjonalt. En analyse av 51 land dokumenterer at sysselsettingsraten kun var 19,6 pst. for kvinner med funksjonsnedsettelse sammenlignet med 29,9 pst. for kvinner uten funksjonsnedsettelse. Alt dette viser at kvinners potensial ikke utnyttes fullt ut. Hvis kvinner og menn hadde like økonomiske rettigheter, og kvinner hadde lik tilgang på kreditt og opplæring, og til jordbruket og arbeidslivet for øvrig, ville det gitt en betydelig økonomisk gevinst. Tall fra Verdensbanken viser at dette ville gitt en produktivitetsvekst, fra 3 pst. til hele 25 pst. i enkelte land. I følge anslag fra FNs landbruksorganisasjon vil avlingene lokalt øke med hele 30 pst. dersom kvinner gis lik tilgang på produktive ressurser. I det sørlige Afrika støttes ulike flerårige programmer som har som målsetting å bedre rammeverket for kvinnelig entreprenører, fremme kvinners deltagelse i økonomisk virksomhet og styrke deres rolle som økonomiske aktører. Rapportering fra eksempelvis ILO WEDGE og Hand in Hand viser at programmene langt på vei har lyktes med dette. Prosjektene Hand in Hand og ILO WEDGE, jobber med å bygge kvinnelige entreprenørenes kapasitet direkte gjennom opplæring og kursing, samtidig som det jobbes på makronivå for å tilrettelegge for kvinnelige entreprenører i samfunnet. Ved hjelp av Norges støtte arbeider BRAC, en global mikrofinansierings organisasjon, i Sør Sudan for å styrke kvinnelige entreprenørers situasjon slik at de skal bli i stand til å forsørge seg selv og sine familier. Med mikrofinans som plattform gir BRAC sine kunder i tillegg tilgang på opplæring innenfor blant annet helse, husdyrhold og jordbruk og generell kompetanseutbygging innenfor andre utviklingsområder. BRAC har som mål at deres samlede programmer i løpet av 2012 skal rekke ut til 500 000 sørsudanere.

    • I tråd med regjeringens strategi Matsikkerhet i et klimaperspektiv (2013-2015) skal norsk støtte til matsikkerhet komme kvinnelige småskalaprodusenter til gode og styrke deres formelle og reelle rettigheter. Videre skal strategien øke kvinners tilgang til produksjonsmidler og dermed styrke deres stilling i hele verdikjeden.

    • Norge er en pådriver overfor FN-organisasjonene, Verdensbanken og de regionale bankene, for å vri virksomheten over i mer kvinne- og likestillingsrettete spor. Verdensbanken handlingsplan «Likestilling er smart økonomi» var motivert av norsk påtrykk og har bl.a. bidratt til produktutvikling, markedsføring og inntektsutvikling for kvinner i Kenya, Egypt og Sudan. Norge var samarbeidspartner og premissleverandør for World Development Report 2012 der likestilling er hovedtema. Norge arbeider for å styrke hensynet til kvinner når Verdensbanken utarbeider nye strategier.

    • Såkalt myk øremerking av norske midler og tydelige signaler til den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har bidratt til organisasjonens økte innsats mot barnearbeid, tvangsarbeid og menneskehandel med særlig vekt på jenter og kvinners sårbarhet. Styrking av kvinners vilkår i det økonomiske liv forutsetter på mange områder mer kunnskap og bedre datagrunnlag. Gjennom FNs konferanse for handel og utvikling, UNCTAD, støtter Norge analyser av utviklingslands handelspolitikk i likestillingsperspektiv, i første omgang for Lesotho og Angola. Norge var aktivt medvirkende til at UNCTAD opprettet en egen likestillingsenhet.

    • I regjeringens handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid er likestilling et av tre satsingsområder. Planen vil blant annet bidra til at likestillingsdimensjonen inngår i nasjonale strategier for handelspolitikk og i dialogen med multilaterale aktører. Det skal gis støtte til særskilt innsatser for likestilling i regionale handelsorganisasjoner og til kvinnelige entreprenører og eksportører.

  3. Jenter og gutter skal ha lik tilgang til utdanning.

    • Rundt 2/3 av alle som ikke kan lese og skrive i verden er kvinner. Kjønn er, etter fattigdom, den viktigste grunnen til analfabetisme globalt, i følge FN.

    • Forskning viser tydelig at et av de viktigste tiltakene for å fremme utvikling i et land er å utdanne jenter. Hever man antall utdannete jenter i et land, reduserer man fattigdom, samtidig som kvinner og jenters rettigheter styrkes, økonomisk produktivitet øker, barne- og mødredødelighet minker, kosthold og helse bedres, og ikke minst øker man sjansen for at neste generasjon også får en utdannelse. Kunnskap er også et mål i seg selv. På verdensbasis er det nå 97 jenter per 100 gutter som går på skole. Skoleresultatene for jenter har også blitt bedre. Likevel er det fortsatt store utfordringer knyttet til jenters tilgang på utdanning. Dette gjelder særlig i Afrika sør for Sahara, i sør- og vest-Asia, og i land i konflikt. På videregående nivå er det fremdeles mange færre jenter i forhold til gutter som går på skolen. I Afrika sør for Sahara øker forskjellen mellom jenter og gutter under høyere utdanning. Norge, i tett samspill med FNs barnefond, Unicef, jobber langsiktig og strategisk for å sikre jenter tilgang til skole. Målet om utdanning for alle er det tusenårsmålet som har kommet lengst. Unicef har en særlig oppmerksomhet på landene som har lengst igjen og har etablert et langsiktig og målrettet engasjement. Gjennom samarbeidet med Unicef, bidrar Norge til å øke utdanningsbudsjettene, påvirke utviklingen av politikk og fremme planer for å styrke utdanningssektoren i det enkelte land. Sentralt er en helhetlig tilnærming som inkluderer beskyttelse, vann og sanitære forhold og helse for å sikre at alle barn, men særlig jenter, kan fullføre skolegangen. Unicef har også en unik rolle i å dokumentere og formidle resultater, mobilisere støtte og lede politikkutviklingen på dette feltet, sammen med sentrale partnere som FN-initiativet for jenters utdanning (UNGEI) og det Globale Partnerskapet på Utdanning (GPE), Norge er en sentral partner for UNGEI. Gjennom deltakelse i den globale rådgivende komiteen er Norge med på å utvikle strategier for bedring av jenters tilgang til god utdanning. Norge er en betydelig bidragsyter til GPE og leder finanskomiteen. Jenter og utdanning en av tre hovedsatsingsområder for partnerskapet. Partnerskapet har til hensikt å støtte landenes egne utdanningsplaner.

    • Norge støtter kvalifisering av kvinner gjennom høyere utdanning og forskning og kvinne- og kjønnsforskning på landnivå, regionalt og internasjonalt. Innsatsen bidrar til økt kunnskapsutvikling, kapasitets- og kompetansebygging på likestillingsspørsmål. Det kanaliseres midler som delfinansiering av Norges Forskningsråds forskningsprogrammer om kvinner og likestilling i sosial og økonomisk utvikling, fattigdomsreduksjon, reproduktiv helse og befolkningsdynamikk. Disse øremerkes kvinnelige forskere fra sør. I østlige og sørlige Afrika støttes opplæring av forskere og forskningsforvaltere med sikte på integrering av likestillingsdimensjonen i planlegging og gjennomføring av forskning. Kvinnelige forskere og forskning på kvinnerelaterte problemstillinger i regi av organisasjonen for samfunnsforskning OSSREA støttes også.

  4. Kvinner har rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

    • Norge arbeider for aksept av begrepet seksuelle rettigheter22, herunder kvinners rett til kontroll over egen kropp og seksualitet, som inkluderer retten til konsensuell sex, om og når hun ønsker barn, samt antall barn, retten til seksualundervisning og moderne prevensjon, også for unge kvinner og menn, trygg fødsel og tilgang til trygg abort. Samt retten til ikke-diskriminering på grunnlag av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Norge har en egen handlingsplan mot kjønnslemlestelse (både nasjonalt og i internasjonalt samarbeid) og er en sentral støttespiller for UNFPA/Unicefs kampanje for å få slutt på kjønnslemlestelse.

    • Norge har fulgt opp FNs generalsekretærs globale strategi for kvinners og barns helse som har vært et viktig verktøy for økt oppmerksomhet til kvinners og barns helse gjennom politisk pådrivervirksomhet, mobilisering av midler og nye mekanismer og innovasjon for implementering. Norge har vært sentrale i den underliggende kommisjonen for informasjon og ansvar, og i å forberede en ny kommisjon for livsviktige medisiner og utstyr for gravide, fødende og nyfødte.

    • Retten til trygg abort er et vesentlig satsingsområde for regjeringen. En rekke internasjonale organisasjoner som er engasjert på dette området, støttes, Norge har gått i bresjen for seksuelle minoriteters rettigheter i multilaterale fora og bilateralt, og har holdt innlegg blant annet på Kvinnekommisjonen og Befolkningskommisjonen i FN med oppfordring om å få slutt på vold og menneskerettighetsbrudd på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Dette har vært profilert som ledd i det bredere arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og Norge støtter aktivister og -organisasjoner i samarbeidsland, blant andre Nepal.

    • Helseinitiativene i India, Pakistan, Nigeria, Tanzania og Malawi har som mål å bidra med innovative kostnadseffektive metoder for å bedre kvinners og barns helse, i tråd med tusenårsmålene 4 og 5. Initiativene støtter opp under de nasjonale helseplanene med fokus på svangerskap og oppfølging i barnets første leveår. Omtrent 40 prosent av dødsfall blant barn under fem år skjer i den første måneden og Norge støtter nøkkelaktiviteter rettet mot denne gruppen. Initiativene støtter også opplysning og tilgang på familieplanlegging. I India erfarer flere stater en forverring i kjønnsfordelingen blant nyfødte. Norge støtter derfor tiltak for å følge opp loven som forbyr kjønnsselektiv abort, og kontroll av bruk av ultralyd for å hindre dette.

    • Norge støtter flere helsetiltak for kvinner og unge jenter i DR Kongo, med særlig fokus på oppfølging etter seksualiserte overgrep. I 2012 ble blant annet utbyggingen av både Heal Africa- og Kyeshero-sykehuset i DR Kongo, gjennomført av Join Good Forces og deres lokale partnere, ferdigstilt til tross for store sikkerhetsutfordringer i området der sykehusene ligger. Dette har gitt 340 sengeplasser som kan bistå overlevende med alvorlige skader som følge av seksualisert vold. Sentre for overlevende etter seksualisert vold finansieres også. i DR Kongo. Sentrene tilbyr medisinsk, psykososial og juridisk oppfølging.

  5. Kvinner har krav på et liv uten vold.

    • Vold mot kvinner er et globalt problem og tar mange former. Det handler om voldtekt og annen seksualisert vold, kvinnemishandling og incest, kvinnelig kjønnslemlestelse og andre skadelige tradisjonelle praksiser, og menneskehandel for seksuell utnytting i prostitusjon eller husholdsslaveri. FN-studier indikerer at mellom 20 og 50 pst. av kvinner, varierende mellom land, utsettes for vold i hjemmet i løpet av livet.

    • FNs generalsekretær Ban Ki-Moon lanserte i 2009 en global FN-kampanje mot kjønnsbasert vold, herunder et nettverk av mannlige ledere, der tidligere justisminister Knut Storberget var medlem. Norge samarbeider tett med FNs nettverk mot voldtekt og seksualisert vold i krig, UN Action, og har siden 2009 gitt betydelige midler til FNs tematiske fond mot kjønnsbasert vold, kvinnelig kjønnslemlestelse og underlivsskader/fistula.

    • Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel ble revidert i 2011 og ny plan for perioden fram til 2014 vedtatt. Forebyggende tiltak og bistand til ofre prioriteres. Midlene kanaliseres via norske og internasjonale frivillige organisasjoner, interstatlige organisasjoner som IOM (Den internasjonale organisasjonen for migrasjon) og FN-organisasjoner som FNs kontor mot narkotika og kriminalitet UNODC, UNICEF, FNs utviklingsprogram UNDP og ILO. Støtten omfattet sikker, frivillig retur fra Norge for ofre for menneskehandel og en viss oppfølging både medisinsk, sosialt, arbeidsmessig og økonomisk etter retur.

    • Norge har i henhold til strategien «Kvinner, fred og sikkerhet: Strategisk plan 2011–2013» styrket innsatsen for å forebygge og beskytte mot seksualisert vold i konflikt og post-konfliktsituasjoner, styrket sin innsats mot straffeforfølgelse av overgripere og har som målsetning å øke støtten til overlevende. Denne innsatsen fokuserer spesielt på DR Kongo. Støtten kanaliseres gjennom lokale, norske og internasjonale organisasjoner og FN. Kongolesiske myndigheter og FN har utarbeidet en handlingsplan mot seksualisert vold som får norsk støtte. All annen norsk innsats – oppfølging av overlevende, bekjempelse av straffrihet og forebyggende arbeid – er i tråd med strategiens målsetninger. Norge støtter blant annet flere helsesentre og transittsentre for overlevende, advokatkontor og mobile domstoler som spesialiserer seg på overgrepssaker samt holdningsendringsprogrammer som retter seg særlig mot menn og potensielle overgripere. Kirkenettverk og hæren er viktige arenaer for sistnevnte. FNs befolkningsfond, UNFPA, arbeider med kapasitetsutvikling og rådgivning for land i arbeidet mot seksualisert vold. Gjennom dette arbeidet har UNFPA bidratt til at andelen land som har fått på plass mekanismer for å overvåke og redusere seksualisert vold har økt til over 90 pst. Norge har i 2011 støttet UNFPA/Unicefs felles fond for arbeidet mot kjønnslemlestelse med 20 mill. kroner. Fondet har bidratt til å finansiere lokale aktører i 15 land i Afrika der kvinnelig kjønnslemlestelse er et omfattende helse- og rettighetsproblem for jenter og kvinner, som medførte at ytterligere 2 744 lokalsamfunn har erklært at de ikke lenger praktiserer kjønnslemlestelse. Fondet har videre bidratt til at over 55 000 kvinner har fått medisinsk behandling for skader relatert til kjønnslemlestelse.

    • Gjennom strategien «Kvinner, fred og sikkerhet: Strategisk plan 2011–2013» har Norge styrket innsatsen for å forebygge og beskytte mot seksualisert vold i konflikt og post-konfliktsituasjoner, styrket sin innsats mot stratteforfølelse av overgripere og har som målsetning å øke støtten til overlevende.

  6. Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid.

    • Kvinners rolle i det globale arbeidet for fred og sikkerhet kom for alvor på FNs dagsorden i 2000 med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Siden 2008 er fem nye resolusjoner kommet til, den siste – SR 2106 – kom i år. Resolusjonene 1882, 1888, 1989 og 1960 understreker viktigheten av kvinners aktive deltakelse i fredsprosesser, i fredsbygging og i fredsbevarende operasjoner. Med resolusjon 1889 ble det opprettet en spesialrepresentantstilling for seksualisert vold i konflikt og postkonflikt som for tiden innehas av Zainab Hawa Bangura fra Sierra Leone. Den nyeste resolusjonen (SR 2106) slår fast at kvinners myndiggjørelse (empowerment) og deltakelse er avgjørende for å forhindre og bekjempe seksualisert vold i konflikt. Norge har vært en pådriver for denne utviklingen og var blant de første landene som lanserte en nasjonal handlingsplan for arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet. Norge støtter også Institute for Inclusive Security (IIS) sitt program Resolution to Act som har som mål å bistå nasjonale myndigheter og lokalt sivilsamfunn i postkonfliktland og sårbare stater med utviklingen av faglig sterke, gjennomførbare og bredt forankrede nasjonale handlingsplaner for kvinner, fred og sikkerhet. Dette vil skje gjennom opprettelsen av et ekspertteam (Team of Experts) med ekspertise fra ulike fagfelt og erfaring med utviklingen av slike handlingsplaner. Ekspertene vil bli sendt ut i team satt sammen på grunnlag av behovene og ønskene til landet som har bestilt bistand.

    • En sentral del i Norges oppfølging av resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet er å støtte opp om lokale kvinneorganisasjoner og fremme deres erfaringer og deltakelse i freds- og overgangsprosesser. Et eksempel er Norges engasjement i Colombia, hvor oppfølging av resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet er en av fire fokusområder i Norges innsats som tilrettelegger. Norge samarbeider tett med lokale kvinneorganisasjoner for å påse at deres synspunkter blir hørt i de pågående fredssamtalene. Tiltak for kapasitetsbygging og «empoverment» av kvinner er i den forbindelse viktig. Norge samarbeider med flere regionale og internasjonale organisasjoner som jobber for kvinners politiske deltakelse i overgangsprosessene knyttet til den arabiske våren. Gjennom støtte til den regionale kvinneorganisasjonen Karama og deres arbeid i Midtøsten og Nord-Afrika bidra Norge også til det arbeidet som Libyan Women’s Platform for Peace (LWPP) gjorde for å forbedre valgloven i Libya. Dette har ført til konkrete resultater, blant annet økning i antallet kvinner i parlamentet etter valget i juli 2012. Karama og LWPP medvirket også til utkastet til den nye grunnloven i Libya. Dette utgjør et viktig grunnlag for innsatsen i Libya framover.

    • Det er viktig å støtte opp om små organisasjoner lokalt. Et pilotprosjekt som støttes er Fonds des Femmes Congolaises (FFC), som er et fond og en sivilsamfunnsorganisasjon basert i Kinshasa, DR Kongo, som støtter små, lokale kvinneorganisasjoner med kompetansebygging og finansielle bidrag. Norge støtter også organisasjonens innsats for å styrke kvinners valgdeltakelse, mobilisere kvinnelige kandidater og drive opplæring av kvinnelige aktivister før lokal- og provinslag.

    • Kjønnssensitiv sikkerhetssektorreform er et satsingsområde i blant annet i Nepal, DR Kongo og på Vest-Balkan. Dette skjer både i samarbeid med FN, internasjonale organisasjoner og lokale partnere. Norge samarbeider blant annet med nepalske myndigheter og tyske bistandsmyndigheter for å øke kvinneandelen og integrere et kjønnsperspektiv i demobiliserings-, avvæpnings- og reintegreringstiltak i Nepal.

    • Som en del av dette arbeidet har Norge også stilt politirådgivere til rådighet for FNs fredsskapende innsatsstyrke på Haiti (MINUSTAH)). Disse politirådgiverne har spesialkompetanse på hvordan seksuelle overgrepssaker skal etterforskes og følges opp i rettssystemet og har som oppgave å støtte opp om FNs og lokale myndigheters arbeid for kompetansebygging i justissektoren.

  7. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med energisektoren, klima, miljø og humanitære kriser.

    • Arbeidet med å integrere likestilling i energisektoren er i gang i bl.a. Mosambik, Uganda og Liberia,

    • I forbindelse med «Energy for all» konferansen i Oslo ble det i samarbeid med det internasjonale nettverket Energia utarbeidet et eget hefte om kjønnsdimensjonen i «Financing Energy for All». Det er også utarbeidet bakgrunnsdokumentasjon om kjønnsdimensjonen i energisektoren i forbindelse med Verdens årlige flaggskiprapport, World Development Report WDR 2012.

    • Norge støtter Den afrikanske unionen, AU/NEPAD- (New Partnership for African Development) i programutvikling for kvinner og klimasmart jordbruk. Programmet skal støtte opp under arbeidet med et afrikansk rammeverk for jordbruksutvikling som har tilslutning fra 21 afrikanske land. Programmet har konsultasjoner med kvinnelige småbrukere, kvinneorganisasjoner, bondeorganisasjoner som arbeider med kvinner og jordbruk i Etiopia, Rwanda, Malawi, Niger og Kamerun. Erfaringer og lærdommer fra konsultasjonene skal mates inn i de store regionale programmene innen jordbruk i Sørlige og Østlige Afrika slik at disse på en god måte møter kvinnelige bønders behov og støtter opp under deres rolle i landbruket.

    • Kvinner og likestilling skal tas hensyn til i den norske skogsamarbeidet med REDD, United Nations Collaborative Programme on Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries, Sentralt i dette er forslag om arbeidsmåter som sikrer at kvinner på landsbygda kan få inntekter fra REDD +prosjekter hvor bevaring av skog eller nye skogplantasjer skal bidra til reduserte klimagassutslipp. Kvinners rettigheter til bruk av skogen og landrettigheter er en sentral problematikk. Det er utarbeidet forslag til hvordan likestillingsmål kan ivaretas i forhold til de store klimafondene.

    • Videre støtter Norge Gen Cap, den internasjonale beredskapsstyrken for å fremme kjønnsperspektivet i humanitære operasjoner. Denne beredskapsstyrken tilbyr eksperter på likestilling og på integrering av kjønnsperspektivet til FNs humanitære operasjoner. GenCap har også vært sentral i arbeidet med å utvikle en såkalt gender-markør, som skal sikre at nødhjelp når ut til alle som trenger det, uavhengig av kjønn gjennom å gjøre det mulig for humanitære fond å vurdere hvor kjønnssensitive prosjekter er. FN melder også om at metoden har ført til økt bevissthet både blant organisasjonene som utformer søknader, og hos dem som allokerer midler fra de humanitære appellene.

    • Under FNs Menneskerettighetsråds regelmessige gjennomganger av menneskerettighetssituasjonen i enkeltland (UPR) har Norge benyttet anledningen til å ta opp forholdene for kvinner i en rekke land og har gitt konkrete anbefalinger. I den bilaterale kontakten følges anbefalingene opp med konkrete tiltak.

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon om kvinner, fred og sikkerhet

I forbindelse med tiårsmarkeringen av SR 1325, ble det i 2010 utarbeidet en ny strategisk plan som oppdaterer og styrker handlingsplanen fra 2007. «Kvinner, fred og sikkerhet: Strategisk plan 2011-2013» legger vekt på å styrke kvinners deltakelse og inneholder fire prioriterte områder: 1) fredsprosesser og fredsforhandlinger, 2) internasjonale operasjoner, 3) postkonflikt og fredsbygging, 4) seksualisert vold i konflikt, og 5) rapportering og ansvarliggjøring. Hvert prioriteringsområde inkluderer informasjon om ansvarlig departement, samt et sett av indikatorer og tidsramme for måloppnåelse. Det er utarbeidet en framdriftsrapport på strategien for 2011 og 2012. Strategien går ut ved årsskiftet og arbeidet med å videreutvikle og styrke den strategiske planen settes derfor i gang høsten 2013.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken (2013–2015) ble lansert i august 2013. Det er den første plan i sitt slag, som omfatter både utenriks- og utviklingspolitikken. Det legges blant annet opp til mer systematisk arbeid med kvinners rettigheter og likestilling, og det vil bli lagt ytterligere vekt på dokumentasjon av resultater.

Finansiering av kvinner og likestilling

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspoltikken (2013-2015) legger føringer om å overvåke utviklingen av kvinne- og likestillingsrettet bistand, med mål om en jevn økning. En av prioriteringene i den nylig lanserte handlingsplanen er å få er å styrke integreringen av likestillingsdimensjonen i store politiske satsinger, som klima og energi. Den relative andelen av bistandsbudsjettet til kvinne- og likestilling som hovedmål og delmål har gått noe ned. I 2011 er summen av hovedmål og delmål 28 pst. i bilateral bistand, mens den i 2012 var 27 pst.

Tabell 14.1 Tiltak til kvinner og likestilling, i mill. kroner og som andel av bilateral bistand

2010

2011

2012

Kvinner og likestilling

mill. kr

%

mill. kr

%

mill. kr

%

Hovedmål

1 542

8

1 514

8

1 576

8

Delmål

3 570

19

3 604

20

3 603

19

Totalt

5 112

28

5 119

28

5 180

27

EØS-midlene

Likeverd mellom kvinner og menn er en grunnleggende rettighet, en fellesverdi som både EU og EØS-EFTA landene deler, og en nødvendig forutsetning for å oppnå EUs mål om økonomisk vekst, mer og bedre sysselsetting og økt sosial utjevning. EU har gjort store fremskritt for å løfte likestilling på dagsorden, men mange EU-land har fremdeles store utfordringer når det gjelder å adressere likestillingsrelaterte temaer som tilgang på arbeid for kvinner, kvinners mulighet for å kombinere arbeid og familieliv, lønnsgap mellom kvinner og menn og kvinners deltakelse i politiske og økonomiske beslutningsprosesser. EØS-midlene skal bidra til økt oppmerksomhet rundt disse problemstillingene, mer kunnskap og erfaringsutveksling og økt kapasitet i relevante organisasjoner og nettverk.

EØS-midlene 2009–2014 vil finansiere program og prosjekter innen likestilling og vold i nære relasjoner for om lag 53 mill. euro. Dette er en betydelig økning fra perioden 2004–2009. Det er nedfelt egne programavtaler innen likestilling og vold i nære relasjoner i mottakerlandene. I tillegg kan temaet støttes under NGO-og forskningsprogram. Likestilling er også et tverrgående tema i alle programmer som støttes under EØS-midlene. I flere av disse programmene vil norske aktører i samarbeide med myndighetene i mottakerlandene stå sammen om utformingen og gjennomføringen av programmene.

15 Likestilling og ikke-diskriminering internt i utenrikstjenesten

Overordnede mål

Utenrikstjenestens personalpolitikk skal i samsvar med lovpålagte krav bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig, personlig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele departementets virksomhet og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer. Alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne og alder, skal likestilles med hensyn til ansettelser, lønnsutvikling, opprykk og kompetansegivende oppgaver.

UD har for perioden 2010-2013 gjennom «Strategi 2013» hatt fokus på likestilling på alle nivå og på å forsterke arbeidet med inkludering og mangfold. Dette arbeidet vil bli videreført i «Strategi 2017». UD skal prioritere kompetanseutvikling og kvalifiserende arbeidsoppgaver.

Utenrikstjenestens personalpolitiske dokument ble revidert i 2011/ 2012. Temaet likestilling og mangfold inngikk som en naturlig del av dette arbeidet. I dokumentet er ikke-diskrimineringsaspektet tydeliggjort når det gjelder ansvaret for å ivareta mangfold også i forhold etnisitet, religion, funksjonsevne og alder, i tillegg til kjønn.

Lønns- og stillingsnivåer

Kjønnsfordeling

Kjønnsfordeling i Utenriksdepartementet 31.12.2012

Totalt

Antall kvinner

Antall menn

Andel kvinner

Andel menn

Totalt ansatte i dep

1502

773

729

51,5 %

48,5 %

Totalt ansatte UTE

654

301

353

46,0 %

54,0 %

Totalt ansatte HJEMME

853

472

376

55,7 %

44,3 %

Mål:

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport:

Den overordnete kjønnsfordelingen viser fortsatt en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet. Andel kvinner i tjenesten samlet har imidlertid sunket noe fra i fjor.

På utenriksstasjonene er det fortsatt en overvekt av menn (54 prosent). Det er noe lavere enn i fjor. Disse tallene vil kunne ventes å variere noe fra år til år.

Andel kvinner i lederstillinger på embetsnivå 2005–2012

Stillingskategori

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Utenriksråd/ass. Utenriksråd/Eksp.sjef

30%

38%

38%

30%

30%

30%

60%

60%

Stasjonssjefer

15%

19%

22%

28%

30%

29%

25%

25%

Avdelingsdirektører

29%

35%

30%

29%

38%

42%

44%

45%

Underdirektører

46%

48%

51%

62%

60%

56%

58%

55%

Prosentvis andel kvinnelige ledere i tjenesten totalt er 40 % i 2012 mot 41,5 % i 2011.

Det er arbeidet målrettet med kjønnsbalansen mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten, som har ført til en markant bedring. Toppledelsen i departementet (ekspedisjonssjefer, assisterende utenriksråd, og utenriksråd) har nå en tilfredsstillende jevn kjønnsfordeling. I lederstillinger er det nå kun i stasjonssjefsstillinger at kvinner fremdeles er underrepresentert, det er kun 25 % kvinner blant våre stasjonssjefer. Det er imidlertid fremdeles betydelig færre kvinner enn menn som søker slike stillinger. I 2011 var kun 25 % av søkerne kvinner (av 105 søkere var 26 kvinner og 79 menn). I 2012 var fordelingen blant 68 søkere til de 17 stasjonssjefstillingene på Flytteplan ut: 24 kvinner og 44 menn (35% – 65%).

Tiltak:

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, inneholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte. I en del tilfeller oppfordrer man også enkeltkandidater fra det underrepresenterte kjønn til å søke stillinger. For å øke antallet kvinnelige søkere til ledige stillinger som stasjonssjefer, oppfordret Rekrutteringsseksjonen i 2012 – via intranett – kvinner spesielt til å søke.

Antallet kvinner som søkte stasjonssjefstillinger har hatt en positiv utvikling fra 2011 til 2012 jf over. UD vil fortsatt benytte tiltak som kan øke dette antallet ytterligere, herunder motivere kvalifiserte kvinner til å søke flere stasjonssjefsstillinger. I 2013 vil kvinner igjen – via intranett – bli oppfordret til å søke. Som tidligere vil også ledere bli anmodet om å oppmuntre kvalifiserte kvinnelige medarbeidere til å søke stasjonssjefsstillinger. I tillegg vil arbeidsgiver vurdere et forslag om å gjennomføre en quest-back undersøkelse for å kartlegge hva som får kvinner til å søke stasjonssjefsstillinger.

Lønn

Mål:

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i lønnspolitisk og personalpolitisk dokument. I det lønnspolitiske dokumentet er målformuleringene om likelønn og kjønn overordnede mål, det siteres: «Det skal iht Likestillingslovens §5 tas hensyn til likestilling/likelønn i alle sammenhenger der lønn fastsettes. Kjønnsbetingede lønnsforskjeller som avdekkes forutsettes utlignet.»

Kjønnsfordeling lønn og stilling

Fordeling pr 31.12.2012

Stillingsgruppe-betegnelse

Totalt

Antall menn

Antall kvinner

Andel kvinner

Andel menn

Lønn menn

Lønn kvinner

Kvinners lønn i pst av menn

Avdelingsdirektør

62

34

28

45 %

55 %

793 600

753 000

95%

Underdirektør

69

31

38

55 %

45 %

606 400

620 100

102%

Spesialrådgiver

10

7

3

30 %

70 %

917 000

910 000

99%

Fagdirektør

23

15

8

35 %

65 %

704 200

741 200

105%

Prosjektleder

10

8

2

20 %

80 %

681 800

617 800

91%

Seniorrådgiver

636

296

340

53 %

47 %

597 600

564 500

95%

Rådgiver

403

159

244

61 %

39 %

467 600

467 700

100%

Seniorkonsulent

24

7

17

71 %

29 %

449 000

432 000

96%

Førstekonsulent

76

35

41

54 %

46 %

424 000

425 800

100%

Ambassadør (kontrakt)

22

17

5

23 %

77 %

1 073 000

989 000

92%

Ambassadør

70

52

18

26 %

74 %

826 200

807 300

98%

Generalkonsul

8

6

2

25 %

75 %

823 100

789 200

96%

Spesialråd

54

40

14

26 %

74 %

692 000

686 100

99%

Tilstandsrapport:

Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger, samt på andre tidspunkter gjennom året ved behov.

Totalt sett har menn noe høyere lønn enn kvinner, men forskjellen har minsket fra 2012. Generelt kan lønnsforskjellen forklares med at menn fortsatt har noe lenger tjenestetid enn kvinner, spesielt på høyeste ledernivå. Dette forholdet er i fortsatt endring, ettersom antallet kvinner med ledererfaring øker. Underdirektørkategorien er et eksempel på dette. Her er kvinner i flertall, og har noe høyere lønn enn menn.

Kjønnsforskjellene i lønn er små innad i de fleste store stillingskategoriene (rådgiver, førstekonsulent mv.). Unntaket i så måte er seniorrådgiverkategorien, hvor den relativt store lønnsforskjellen mellom kjønnene kan forklares med at det er mange menn, som har vært linjeledere og som derfor har høyere lønn enn nåværende stillingsgrad skulle tilsi, samt mange nyopprykkede kvinnelige seniorrådgivere med relativt lav lønn (nybegynnerlønn) i denne stillingskategorien.

Tiltak:

I hovedsak skjer lønnsdannelsen i de lokale lønnsforhandlingene, der de fleste får sin lønnsutvikling.

Resultatet av lønnsforhandlingene i de senere årene, herunder i 2012, har gitt kvinner en større andel av lønnspotten enn det en pro rata-tildeling skulle tilsi. Dette er et resultat av sentrale føringer, samt lokale forhandlingsparters felles syn i forhandlingene.

Kjønnsaspektet er også sentralt i lønnsvurderingen ved stillingsskifter, som det er relativt mange av i utenrikstjenesten. Dette fokuset vil bli styrket i kommende år.

Bruk av overtid

Ifølge personalpolitisk dokument skal overtid i utenrikstjenesten avdekkes nærmere og følges opp. Det er de siste årene arbeidet målrettet med å redusere departementets samlede overtidsbruk. Dette har resultert i en nedgang de siste fire årene.

Det er ikke utformet egen målsetting mht. kjønn og overtid da det ikke vurderes å være spesielle utfordringer eller skjevheter på dette området.

Tilstandsrapport:

Andel kvinner som arbeidet overtid i 2012 (av antall medarbeidere som har jobbet overtid) = 51,8 %.

I departementet i Oslo utgjorde kvinner 51,5 % av arbeidsstyrken i 2012.

Tiltak:

Fortsatt overvåke overtidsbruk, også mht kjønn.

Permisjoner/Fravær

Kjønnsfordeling fravær pga sykt barn/foreldrepermisjon

Fraværstype

Andel fravær kvinner

Andel fravær menn

Sykt barn 2012

60,7 %

39,3 %

Grad. foreldrepenger

58,1 %

41,9 %

Perm v/fødsel/adopsj.

87,7 %

12,3 %

Tallene hentet fra eget personalsystem/SAP, dvs. at utetjeneste og hjemmeapparat er slått sammen.

Tilstandsrapport:

Fordelingen på fravær pga sykt barn er ca. 60/40 for kvinner/menn.

Menn i utenrikstjenesten tar ut fedrekvoten. Det er således ikke behov for særskilte tiltak her.

Fra i fjor er det en vesentlig økning i andelen menn som benytter seg av graderte foreldrepenger. For mange utestasjonerte UD-par vil kriteriene for fars adgang til permisjon ikke kunne oppfylles da mor (som medfølgende ektefelle/samboer) ofte ikke har selvstendig opptjening på tjenestestedet.

Kjønnsfordeling sykefravær. Sykefraværsprosent 2009 – 2012

For UD i 2012

3,7

Menn

2,7

Kvinner

4,7

For UD i 2011

3,4

Menn

1,9

Kvinner

4,6

For UD i 2010

3,2

Menn

1,6

Kvinner

4,6

For UD i 2009

4,1

Menn

1,8

Kvinner

5,9

Kilde: Statistisk sentralbyrå/NAV (for 2012)

Det legemeldte sykefraværet for begge kjønn har blitt høyere fra 2011 til 2012, det har økt fra 3,4 % til 3,7 %, ifølge NAV. I UD har kvinner fortsatt et høyere sykefravær enn menn, men sykefraværet har økt mest for mennene. Den mest vanlige sykemeldingsperioden er 8-20 uker, og her er ikke noen klare forskjeller mellom kjønnene.

Selv om kvinner i UD har høyere sykefravær enn menn (som også er vanlig i samfunnet ellers), ser ikke departementet behov for konkrete tiltak som retter seg spesielt mot menn eller kvinner. Alle får tilbud om tiltak som kan redusere eller forebygge sykefravær som f.eks. energipauser, treningsveiledning fra bedriftshelsetjenesten, og flere får fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen av fysioterapeut eller har hjemmekontor i en periode.

Arbeidsgiver har i samarbeid med NAV gjennomført kurs i sykefraværsoppfølging for ledere og avdelinger.

UD er en IA-virksomhet med egen handlingsplan for 2010 – 2013. Ett av delmålene i handlingsplanen er reduksjon av sykefraværet.

UD følger opp sykefravær på individnivå i tråd med IA-avtalen og lovpålagte krav om tettere oppfølging. Kjønnsforskjeller i sykefravær de siste år:

  • I 2009 var forskjellen 4,1 prosentpoeng

  • I 2010 var forskjellen 2,9 prosentpoeng

  • I 2011 var den nede på 2,7 prosentpoeng

  • I 2012 var forskjellen på 2,1 prosentpoeng

Ansettelsesforhold

Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Kjønnsfordeling ift heltids- eller deltidsstillinger 2012

Totalt

Antall kvinner

Antall menn

Andel kvinner

Andel menn

Heltid

1466

745

711

50,8 %

49,2 %

Deltid

36

28

8

77,8 %

22,2 %

Kun 2,4 % av stillingene i utenrikstjenesten er deltidsstillinger. Av disse er de fleste (mer enn tre av fire) besatt av kvinner. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Kjønnsfordeling ift Fast eller Midlertidig stilling 2012

Totalt

Antall kvinner

Antall menn

Andel av total

Andel kvinner

Andel menn

Fast (alle)

1265

680

585

84,2 %

53,8 %

46,2 %

Midlertidig

237

93

144

15,8 %

39,2 %

60,8 %

Mål:

Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport:

15,8 prosent av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Menn utgjør flertallet av de som er ansatt i midlertidige stillinger. Hovedtyngden av midlertidig tilsatte har fast arbeid i andre statlige virksomheter. Spesialutsendingsstillingene ved utenriksstasjonene (jfr. pkt. 1.3.1.) utgjør en stor del av de midlertidige stillingene i departementet. Dette er stillinger som i sin natur er midlertidige. Ansatte i disse stillingene rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid, og har permisjon fra egen etat mens de er spesialutsendinger.

Tiltak:

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger. Man vil arbeide videre for å oppnå bedre kjønnsbalanse under rekruttering til spesialutsendingsstillinger.

Tiltak – Mangfold

UD har utarbeidet en egen tiltaksplan for rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn og nedsatt funksjonsevne. I eksterne kunngjøringer, som til aspirantopptaket, oppfordres eksplisitt kandidater som kan bidra til mangfold til å søke. I den elektroniske søknadsprosessen kan søkerne velge å synliggjøre sin bakgrunn gjennom avkryssing. Det legges vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn eller redusert funksjonsevne til intervju. UD sitt nye rekrutteringsverktøy (Jobb Norge) er universelt utformet og tilrettelagt på en slik måte at blinde og svaksynte på lik linje med funksjonsfriske kan benytte seg av verktøyet.

UD tok i juni 2012 initiativ til og gjennomførte et seminar for å motivere ungdom i innvandrermiljøer til å søke karrierer i departementene og sentralforvaltningen. Målgruppen var ungdom og elever i videregående skole og studenter i startfasen; med særlig fokus på de med innvandrerbakgrunn. Hensikten var å motivere til valg av studier som kan kvalifisere til stillinger i statsforvaltningen, herunder departementene. Det legges opp til et tilsvarende arrangement i 2013. I samtaler med potensielle søkere trekkes mangfoldsmålsettingen aktivt frem.

I henhold til tiltaksplanen arbeides det med å bevisstgjøre ledere i hele organisasjonen på mangfoldsmålsettingen og behovet for å mobilisere kandidater som kan bidra til mangfold. UD samarbeider med Ambisjoner.no, tankesmien Minotenk, Mangfold i fokus i akademia (MIFA), Karrieresenteret ved UiO og øvrige departementer.

Som IA-bedrift har UD som mål å rekruttere nye ansatte og/eller vikarer med nedsatt funksjonsevne, samt tilrettelegging av arbeidsplassen. I regi av FAD deltar UD i et traineeprogram for personer med nedsatt funksjonsevne og rekrutterer våren 2013 en medarbeider med nedsatt funksjonsevne i et 18 måneders engasjement. UD følger ellers intensjonen og reglene i IA-avtalen og samarbeider med BHT og NAV fra sak til sak. På individnivå arbeides det med å følge opp hver enkelt medarbeider på best mulig måte ut fra den funksjonsevne de har.

Et viktig hensyn bak prosjekt «Nytt UD» er å sørge for at UD skal kunne tilby et bygg med universell utforming.

Kompetanseutvikling/lederutvikling etc.

Kompetanseutvikling foregår først og fremst gjennom læring i det daglige arbeidet i utenrikstjenesten. Det er tilrettelagt for målrettet og systematisk utvikling av medarbeidernes kompetanse i takt med tjenestens behov.

Leders ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret er sentralt i departementets helhetlige og systematiske lederutvikling. Styringssignalene fra politisk og administrativ ledelse står sentralt i arbeidet. Ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret står sentralt i stillings- og resultatkravene til departementets toppledere og samtlige stasjonssjefer.

Ivaretakelse av arbeidsgiverrollen, herunder arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, er ett av tre hovedfokusområder i dette omfattende lederutviklingstilbudet tilrettelagt av arbeidsgiver. Topplederne vurderes, utvikles og belønnes basert på evne og vilje til å ivareta arbeidsgiveransvar.

I 2012 deltok 1100 ansatte på interne kurs i departementet. Kvinner deltar på flere kurs enn menn. Denne trenden er økende. Nær to tredeler av kursdeltakerne i 2012 var kvinner (65 %), til tross for at det er ansatt omtrent like mange kvinner som menn i tjenesten.

Flere kvinner enn menn deltok også i departementets coaching- og mentorprogrammer. Det var 14 deltakere på mentorprogrammet 2012/2013 (7 adepter og 7 mentorer) Blant mentorene var det ca 70% menn og blant adeptene ca 70% kvinner.

I tillegg til de driftsintegrerte kompetanse- og lederutviklingstiltakene, deltok 110 ledere (56 % kvinner og 44 % menn) på ulike lederutviklingsprogram i regi av utenrikstjenestens kompetansesenter i 2012.

Fra UDs stipendordning for videreutdanning ble det i 2012 bevilget ca. 400.000 kroner i studiestipend til 15 personer (9 kvinner og 6 menn).

Seniorpolitikk i utenrikstjenesten

Gjennom IA-avtalen har UD som ett av tre delmål å opprettholde UDs høye pensjoneringsalder, samt gjøre ledere bevisste på positiv holdning og praksis til seniorer. En viktig faktor for å stå lenger i arbeid er anledningen til å få brukt sin kompetanse, bli sett og verdsatt av nærmeste leder, og det å få klare signaler fra virksomheten om at man er ønsket. Når det gjelder seniorpolitikk fortsetter UD å oppfordre til å stå i stilling så lenge vedkommende selv ønsker uten å se hen til alder. Ambassadører og generalkonsuler må imidlertid avslutte tjenestegjøring som stasjonssjef ved fylte 68 år. Disse velger imidlertid ofte å vende tilbake til departementet for å utføre hjemmetjeneste enda et par års tid.

Gjennomsnittlig pensjoneringsalder:

  • 2009: 65,4 år

  • 2010: 65,5 år

  • 2011: 66,9 år

  • 2012: 66,8 år

Mange av utenrikstjenestens medarbeidere har et livslangt karriereløp, og det skal legges vekt på en best mulig utnyttelse av tilgjengelig kompetanse hos medarbeidere i alle livsfaser ved rekruttering og forflytting. Seniorpolitikk i UD er ikke avgrenset til å gjelde en bestemt aldersgruppe, men fokuserer på det som generelt kjennetegner seniorene, f.eks. omfattende erfaring, kompetanse og nettverk. I arbeidet med revisjon av personalpolitikken (2012) er omtale av seniorer og seniorpolitikk integrert i kapitlene om kompetanse og rekruttering.

Motvirke trakassering

Et av utenrikstjenestens strategiske mål er å ha et godt og sikkert arbeidsmiljø, preget av arbeidsglede. Ett av de tilhørende operative tiltak er at leder skal tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Dette følges bla. opp ved bruk av jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser. Undersøkelser er gjennomført i hele tjenesten i 2006, 2008 og 2010 og i 2013.

Undersøkelsene viser at forskjellbehandling ut fra kjønn eller alder – oppleves å forekomme sjelden i tjenesten, men vil bli fulgt opp lokalt. Departementet har imidlertid fortsatt utfordringer knyttet til mobbing/trakassering i tjenesten. En rekke tiltak for å motvirke dette er gjennomført. Bl.a. er tidligere utarbeidede rutiner for varsling av kritikkverdige forhold revidert. Departementet har i tillegg til interne varslingsrutiner også en ekstern varslingskanal. Rutiner for håndtering av utilbørlig atferd er under revisjon. Siden 2012 gis alle ledere en obligatorisk opplæring i HMS tilpasset Utenrikstjenesten. I tillegg er samtlige avdelingsledere i departementet tilbudt kurs i konflikthåndtering og varsling.

Som en oppfølging av siste arbeidsmiljøundersøkelse er følgende tiltak under vurdering:

  • Tematikk rundt mobbing/trakassering vektlegges særskilt i lederopplæringen

  • Systematisk arbeid med tematikken i egne avdelinger

  • Varslingssystemene i tjenesten må gjøres bedre kjent

  • Arbeidsmiljø som tema i medarbeidersamtaler og styringsdialog ute og hjemme

  • Manglende håndtering av mobbesaker eller mobbende/trakasserende atferd skal få konsekvenser, også for ledere.

NORAD

Likestillingsredegjørelse

Kjønnsbalanse

Lønn pr md. (fast ans.)

 

Ansatte

Pst menn

Pst kvinner

Menn

Kvinner

Totalt NORAD

2012

229

33

67

49 044

45 948

2011

228

39

61

45 667

41 608

Ledelse

2012

11

64

36

73 383

78 529

2011

11

64

36

70 508

66 608

Mellomledelse

2012

25

30

70

55 257

56 055

2011

23

65

35

51 217

50 333

Seniorrådgivere

2012

118

36

64

47 704

44 756

2011

115

42

58

47 358

43 233

Rådgivere

2012

46

28

72

38 782

36 269

2011

52

29

71

37 992

36 725

Konsulenter

2012

29

24

76

33 315

37 013

2011

27

41

59

32 592

34 267

I forbindelse med rekrutteringer legger Norad vekt på kompetanse og egnethet, samtidig som det søkes bredde i alderssammensetning, kjønn og etnisk bakgrunn. Hvis det er kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn, innkalles minimum én av disse til intervju. I 2012 hadde 13 nytilsatte minoritetsbakgrunn. Norad innkaller kvalifiserte søkere med kjent, nedsatt funksjonsevne til intervju. Norad hadde i 2012 kun en søker som oppga å ha nedsatt funksjonsevne. Vedkommende var imidlertid ikke kvalifisert. Det ble derfor ikke rekruttert personer med nedsatt funksjonsevne i 2012.

Ved utgangen av 2012 var kvinneandelen i Norad 67 prosent. I 2012 var 77 prosent av de som ble tilsatt kvinner. Det ble i 2012 ansatt tre mellomledere hvorav to var kvinner. Det ble ikke utlyst stillinger på avdelingsdirektørnivå i 2012. I tillegg ble det ansatt flere kvinner innen tradisjonelt mannsdominerte fagfelt som energi og petroleum. Gjennomsnittsalderen blant Norads medarbeidere var i 2012 48,3 år, mens gjennomsnittsalderen for nytilsatte var 38,6 år. Norad har også i 2012 identifisert og lyst ut stillinger for nyutdannede uten lang arbeidserfaring, noe som bidrar til større mangfold både med hensyn til alder og etnisk bakgrunn.

Oppfølging av avtalen om inkluderende arbeidsliv:

Norads handlingsplan for et mer inkluderende arbeidsliv 2010 -2013 har tre delmål: Reduksjon av sykefraværet fra 6,3 prosent til 5,5 prosent, arbeid for rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne og opprettholdelse av høy avgangsalder.

Sykefraværet har blitt gradvis redusert fra 6,3 prosent i 2010 til 5,7 prosent i 2012. Gjennomsnittlig avgangsalder ved avtalefestet pensjon eller alderspensjon har økt ytterligere fra 2011, og var i 2012 på 67,2 år.

FREDSKORPSET

Tilstandsrapport (kjønn)

Kjønnsbalanse

Lønn (fast ans.)

Ansatte

Pst menn

Pst kvinner

Menn

Kvinner

Totalt Fredskorpset

2012

35

34

66

44 619

42 064

2011

35

40

60

40 976

40 013

Ledelse (Direktør)

2012

1

0

100

85 733

2011

1

0

100

80 025

Avd. direktører

2012

2

50

50

64 850

66 625

2011

2

50

50

61 375

63 167

Teamledere

2011

5

20

80

44 725

45 302

2012

6

67

33

39 666

43 537

Seniorrådg./rådgivere

2012

20

40

60

44 113

38 404

2011

16

56

44

41 051

36 392

F.kons/konsulenter

2012

7

29

71

36 475

34 611

2011

8

38

62

34 886

33 835

Sekretærer/f. sekretærer

2012

0

-

-

-

-

2011

1

0

100

-

30 592

Deltid

Midlertidig ansettelse

Foreldrepermisjon

Legemeldt sykefravær

Vikarer

Engasjement

M%

K%

M%

K%

M%

K%

M%

K%

M%

K%

0

0

0 %

5,5 %

2,8 %

2,8 %

44 %

56 %

0,3 %

2,15 %

Fredskorpset som arbeidsgiver

Fredskorpset har som personalpolitisk mål å bidra til et inkluderende arbeidsliv gjennom å være en god og attraktiv arbeidsgiver for en stabil stab bestående av ansatte med variasjon i alder, kjønn, funksjonsevne og etnisk bakgrunn, og som har høy kompetanse og høy motivasjon.

Tilstandsrapporten viser relativt god kjønnsfordeling i alle stillingskategorier. Det er imidlertid et mål å forbedre kjønnsbalansen i staben totalt, og ny rekrutteringsstrategi som skal utarbeides i 2013 vil ha dette som særlig fokus. Etter målrettet rekruttering over flere år er det også relativt god fordeling på etnisk bakgrunn, også her i alle stillingskategorier.

I alle stillingsutlysninger presiseres Fredskorpsets mangfoldspolicy («Fredskorpset er opptatt av mangfold og vi oppfordrer kvalifiserte kandidater til å søke uansett alder, kjønn, funksjonshemming, nasjonal eller etnisk bakgrunn«), og det påses ved innkalling til intervjuer på alle nivåer at kvalifiserte kandidater av begge kjønn og personer med flerkulturell bakgrunn innkalles.

For ansatte med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne tilrettelegges både arbeidsoppgaver og fysisk arbeidsplass. I henhold til plan for IA-arbeidet, tas det hvert annet år inn minst en arbeidstaker med nedsatt funksjonsevne eller med behov for innføring i norsk arbeidsliv for arbeidstrening/funksjonskartlegging via NAV.

16 Omtale av lederes ansettelsesvilkår i statlige foretak under Utenriksdepartementet

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund)

Daglig leder, Kjell Roland, har i perioden 01.01.12 – 31.12.12 mottatt kr 2 982 835 i godtgjørelse fordelt med kr 2 177 596 i lønn, kr 711 286 i pensjon og kr 93 953 i andre ytelser. Dette inkluderer lønn for ikke benyttede ferieuker.

Norfund har etablert en pensjonsordning for alle ansatte. Full opptjeningstid er 30 år og utgjør 70 pst. av lønn opp til 12 G. Pensjonsordningen tilfredsstiller kravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Daglig leder har pensjonsalder ved 65 år. Norfund har en generell ordning hvor det opptjenes rettigheter utover 12 G. Ordningen utgjør 66 pst. av lønn utover 12 G med en pensjonsalder på 67 år. Denne ordningen ble lukket for nye medlemmer i 2012. Daglig leder har ingen etterlønnsavtale utover oppsigelsestid på 3 måneder. Han har heller ingen avtale om bonusordning.

Fotnoter

1.

Bl.a. Jotun, Yara, Statoil, Telenor, Kverner, Kongsberg Automotive og Aker – som ikke er et representativt utvalg av norske selskaper i utviklingsland, men blant de største slike selskaper både mht. antall ansatte og omsetning.

2.

OECD mener de danske og svenske rutinene muligens ikke fungerer etter hensikten mens Storbritannia får ros.

3.

Ett eksempel er Pegatron, som setter sammen Apple produkter i Kina og som ifølge China Labor Watch gir ansatte dårlige arbeidsforhold, ikke betaler overtid og bidrar til miljøforurensning (jf The Daily Telegraph, Web 31.7.13).

4.

DAC er OECDs utviklingskomité.

5.

Inkluderer bilateral bistand registrert i OECD DAC, øremerkede midler gjennom multilaterale organisasjoner og fond og andeler av kjernebidrag til multilaterale organisasjoner som disse selv benytter. Utregnet av Norad.

6.

Ifølge MUSKOKA-metoden (utviklet av CoIA) er summen til reproduktiv helse, mødrehelse og barnehelse hele 2,4 mrd. kroner og til andre formål dermed vel kr 1,1 mrd. kroner.

7.

MDG Report 2012.

8.

Eksemplene er hentet fra Using Results-Based Financing to Achieve Maternal & Child Health, Progress Report, HRITF World Bank, 2013.

9.

Evaluation of Norwegian Development Cooperation with Afghanistan 2001 – 2011, Executive Summary; Norad 2012, http://www.norad.no/no/evaluering/publikasjoner/publikasjon?key=392660.

10.

Norge ga 285 mill. kroner til ARTF i 2011, 330 mill. kroner i 2012. Hvor mye av dette som er gått til utdanning, framgår ikke. Spesifikk utdanningsstøtte til Afghanistan gitt til norske og internasjonale frivillige organisasjoner var på 24,7 mill. kroner i 2012.

11.

Tallene er hentet fra Education Joint Sector Review 1391 / 2012, Islamic Republic of Afghanistan.

12.

Flyktninghjelpen: http://www.nrc.no/?aid=9670720.

13.

Landmine and Cluster Munition Monitor, Mozambique: http://www.the-monitor.org/index.php/cp/display/region_profiles/find_profile/MZ/2013.

14.

WFP Årsrapport 2012.

15.

MDG rapport 2013.

16.

Norad evaluation report 7/2011 Evaluation of Norwegian Development Cooperation to promote Human Rights.

17.

Norad evaluation report 1/2012. Mainstreaming disability in the new development paradigm. Evaluation of Norwegian support to promote the rights of persons with disabilities.

18.

Norges internasjonale innsats for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Utgitt av Utenriksdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2013).

19.

Rapporten er publisert av Sida: 1/2011 Joint Evaluation, «Supporting Chi1d Rights. Synthesis of Lessons Learned in Four Countries».

20.

UNICEF, GAVI, UNDP, WFP m.fl.

21.

Se for eksempel Evaluation of Research on Norwegian Development Assistance, Norad Evaluation Report 2/2011.

22.

I tråd med WHO sin arbeidsdefinisjon av begrepet.
Til forsiden