Retur, utvisning og bortvisning fra Norge
Artikkel | Sist oppdatert: 02.11.2022 | Justis- og beredskapsdepartementet
Utlendinger som ikke har lovlig opphold, plikter, i henhold til utlendingslovgivningen, å forlate Norge. Utvisning og bortvisning er virkemidler myndighetene kan benytte for å nekte utlendinger innreise til eller opphold i Norge.
Plikten til å returnere gjelder personer med endelig avslag på søknad om beskyttelse eller annen oppholdstillatelse, personer som har mistet oppholdsgrunnlaget og personer som har kommet hit ulovlig og aldri har søkt om oppholdstillatelse. Enkelte er også utvist, for eksempel på grunn av brudd på utlendingsloven eller på grunn av andre straffbare forhold, og har innreiseforbud. De som ikke overholder plikten til selv å forlate landet eller tilstås assistert retur, vil bli tvangsreturnert av politiet.
Raskere returer er en målsetning for Justis- og beredskapsdepartementet. Flere returer som gjennomføres raskt etter avslag, øker motivasjonen til å reise med assistert retur. Rask retur er et viktig virkemiddel for å redusere antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov og vil virke forebyggende mot ulovlig opphold og andre former for kriminalitet.
Definisjoner
Ordinær retur
Ordinær (selvorganisert) retur er retur uten bistand fra norske myndigheter. Hjemreisen organiseres og gjennomføres av utlendingen selv.
Assistert retur
Assistert retur er retur med bistand fra norske myndigheter for utlendinger uten lovlig opphold i Norge. Assistert retur kan i tillegg tilbys utlendinger som har en søknad om beskyttelse under behandling. Ved assistert retur kan utlendingen få hjelp til å anskaffe reisedokumenter, finansiert reise, samt ulike former for økonomisk stønad og bistand til reintegrering i hjemlandet. Assistert retur er finansiert og organisert av Utlendingsdirektoratet (UDI) gjennom tjenesteleverandør. (Per oktober 2022 er International Organisation for Migration (IOM) hovedleverandør for denne tjenesten for norske myndigheter).
UDI tilbyr økonomisk støtte til utlendinger som søker om assistert retur. Det kan gis støtte til både reisen hjem og reintegrering i hjemlandet. Dette er regulert i forskrift om assistert retur og tvangsretur (Lovdata.no) Dersom det er forhold som forhindrer hjemreise, som for eksempel mangel på reisedokumenter, psykisk helsetilstand eller at leverandøren av returassistanse ikke har et tilbud i det aktuelle hjemlandet, kan politiet ledsage vedkommende (ledsaget retur).
Tvangsretur
Tvangsretur er uttransportering av utlendinger som ikke etterkommer pålegg om å forlate landet innen utreisefristen. Innenfor rammen av gjeldende rett kan politiet benytte pågripelse eller andre tvangsmidler når det er nødvendig for å sikre gjennomføring av en uttransport.
Utvisning og bortvisning fra Norge
Utvisning og bortvisning er virkemidler myndighetene kan benytte for å nekte utlendinger innreise til eller opphold i Norge.
Bortvisning
Bortvisning er et vedtak om å nekte en utlending adgang til Norge på grensen eller påby vedkommende å forlate landet.
En utlending kan bortvises for blant annet følgende forhold:
- manglende eller mangelfullt reisedokument
- manglende visum eller oppholdstillatelse der dette er nødvendig
- har utilstrekkelige midler til oppholdet og til hjemreisen
- har innreiseforbud til Norge
- er innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS)
- skylder det offentlige penger for tidligere uttransportering
De fleste vedtakene om bortvisning blir fattet av politiet, men også Utlendingsdirektoratet kan fatte bortvisningsvedtak.
Personer som er bortvist vil få adgang til Norge når bortvisningsgrunnlaget ikke lenger er til stede.
Utvisning
Det er forskjellige forhold som kan føre til utvisning. Den vanligste situasjonen er at en utlending blir utvist fordi vedkommende har begått en straffbar handling. Utvisning kan videre skje hvis utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven, eller unnlater å forlate landet når det er fattet vedtak om det. Vanlige overtredelser av utlendingsloven er ulovlig opphold, ulovlig arbeid og uriktige opplysninger.
Tilsvarende blir utvisning vurdert der en utlending har overtrådt straffelovens såkalte terrorbestemmelser som blant annet gjelder planlegging, forberedelse, finansiering og gjennomføring av terror. Det er i disse tilfellene ikke et krav om at utlendingen er straffedømt for overtredelsen.
Det skal mer til for å utvise en utlending med midlertidig oppholdstillatelse enn en utlending uten oppholdstillatelse, og enda mer til for å utvise en utlending med permanent oppholdstillatelse. Norske statsborgere kan ikke utvises. Det samme gjelder personer som er født i Norge og som senere uavbrutt har bodd her fast.
For utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen er det også et utvidet vern mot utvisning. I disse tilfellene er det i utgangspunktet ikke avgjørende for utvisning om det er begått et straffbart forhold, men hvorvidt utlendingens personlige forhold innebærer en aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnsverdier.
En utlending kan ikke utvises hvis man etter en vurdering av forholdets alvor og vedkommendes tilknytning til riket, mener at utvisningen skaper en uforholdsmessig stor belastning for vedkommende selv eller for familiemedlemmene. Som hovedregel kan man heller ikke utvise hvis utlendingen som følge av utvisningen blir sendt til et land hvor vedkommende risikerer å bli utsatt for forfølgelse.
Utvisningen medfører at utlendingen må forlate riket, og får et forbud mot senere innreise i en nærmere angitt tidsperiode. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men som hovedregel ikke for et kortere tidsrom enn to år. Utvisning fra Norge innebærer som hovedregel også utestenging fra Schengen-/EU-området. En utvist utlending kan etter søknad få opphevet innreiseforbudet, og adgang til Norge, men som hovedregel ikke tidligere enn to år fra utreisetidspunktet.