Internasjonale klimaforhandlinger
Artikkel | Sist oppdatert: 05.10.2021 | Klima- og miljødepartementet
For å løse klimaproblemene må alle verdens land samarbeide. De internasjonale klimaforhandlingene siden 1992 bygger på flere klimaavtaler.
FNs klimakonvensjon fra 1992, Kyotoprotokollen fra 1997 og Parisavtalen fra 2015 er rammeverket for de internasjonale klimaforhandlingene.
Parisavtalen er den første globale klimaavtalen som er juridisk bindende og reelt forpliktende for alle land.
Landene som har sluttet seg til disse avtalene har årlige forhandlinger i det som kalles partsmøter, eller "Conference of the Parties". Møtene kalles derfor bare COP.
Dette er FNs klimakonvensjon
Klimakonvensjonen ble etablert i Rio de Janeiro i Brasil i 1992 under FN-konferansen om miljø og utvikling. Konvensjonen har som mål å hindre farlige menneskeskapte klimaendringer.
Klimakonvensjonen brukes i dag som et viktig redskap for å kartlegge utslipp av drivhusgasser. Alle landene som har undertegnet konvensjonen, forplikter seg til å rapportere utslippstallene sine til sekretariatet.
Konvensjonen gir industrilandene et større ansvar for å redusere utslippene enn utviklingslandene.
Den gir ikke de enkelte landene konkrete, tallfestede forpliktelser om å redusere klimautslippene. Konkrete utslippsforpliktelser forhandles frem i tilleggsavtaler – det som kalles protokoller.
Dette er Kyotoprotokollen
Kyotoavtalen – eller offisielt Kyotoprotokollen - ble vedtatt i 1997. Avtalen innebar opprinnelig at 37 industriland skulle redusere utslippene av klimagasser med minst fem prosent i forhold til hva utslippene var i 1990 i perioden 2008-2012.
Utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen gjelder bare industriland som er oppført i vedlegg 1 i klimakonvensjonen (det som kalles Annex 1-landene).
På partsmøtet i Doha i 2012 ble det enighet om å forlenge Kyotoprotokollen med en ny forpliktelsesperiode for 2013-2020. Denne omfatter færre land enn den første perioden.
Det mangler i skrivende stund fortsatt noen få ratifikasjoner av protokollen for at andre forpliktelsesperiode skal tre i kraft.
Dette er Parisavtalen
Parisavtalen er den første globale klimaavtalen som er juridisk bindende og reelt forpliktende for alle land. Parisavtalen ble vedtatt i 2015 og trådte i kraft i 2016.
Parisavtalen består av bestemmelser for blant annet utslippsreduksjoner, klimatilpasning og støtte til utviklingsland for omstillingen til lavutslippsutvikling. På hvert av disse områdene etablerer avtalen langsiktige mål samt mer detaljerte bestemmelser. Avtalen har også prosedyrer for å vurdere om målene blir nådd.
Kollektivt utslippsmål
For å nå temperaturmålet setter Parisavtalen opp et kollektivt utslippsmål for hele verden. De globale klimagassutslippene bør nå toppunktet så fort som mulig og deretter reduseres raskt. Siktemålet er at verden blir klimanøytral i løpet av andre halvdel av dette århundret.
Nasjonale utslippsmål
Hvert land skal fastsette nasjonale utslippsmål. De nasjonalt fastsatte bidragene skal beskrive landenes utslippsmål, og hva landene skal gjøre for å redusere klimagassutslipp. Hvert land skal melde inn sine bidrag hvert femte år. For at bidragene skal økes over tid, i tråd med formålet i avtalen, vil hvert nytt mål utgjøre en progresjon og gi uttrykk for landets høyest mulige ambisjon.
Summen av bidrag fra landene skal sørge for at det kollektive utslippsmålet blir nådd.
Global gjennomgang
Hvert femte år skal det gjøres en global gjennomgang for å se gjøres globale gjennomganger. Gjennomgangen skal hjelpe landene å vurdere den kollektive fremgangen i lys av formålet og å nå de kollektive målene for reduksjon av klimagassutslipp, klimatilpasning og støtte. Videre er den globale gjennomgangen også ment til å styrke det internasjonale samarbeidet over tid. Det første fullstendige gjennomgangen er i 2023, og deretter hvert femte år.
Klimatilpasning
Mange land blir hardt rammet av klimaendringer. Utviklingsland og øystater er særlig sårbare. Parisavtalen fastsetter et globalt mål om å styrke tilpasningskapasitet, klimarobusthet, og redusere sårbarhet for klimaendringer. Dette målet gjelder både det globale samarbeidet om klimatilpasning og tilpasningsarbeid i det enkelte land. Landene er forpliktet til å ha planleggingsprosesser og gjennomføre tilpasningstiltak der det er hensiktsmessig. I dette arbeidet er det viktig å ta hensyn til nasjonale forutsetninger og ha en tilnærming som inkluderer utsatte grupper, lokalsamfunn og økosystemer.
Finansiering
Klimafinansiering står sentralt i Parisavtalen, og det grønne klimafondet spiller en viktig rolle i denne sammenheng. Det grønne klimafondet er en kanal for klimafinansiering i utviklingsland.
Industriland skal bistå utviklingsland med finansiering både for hjelpe utviklingsland med å redusere klimagassutslipp og for å kunne tilpasse seg klimaendringene. Det er industrilandene som skal ta ledelsen i å mobilisere klimafinansiering og de skal levere inn oppdaterte planer annethvert år som gir informasjon om landets klimafinansiering, det skal også rapporteres på hva industrilandene har gitt i finansiering. Utviklingsland oppfordres til å rapportere om dette.
Juridisk ramme
Parisavtalen er en juridisk bindende avtale som etablerer forpliktelser for alle landene som er parter til den. Avtalen inneholder flere "skal"-bestemmelser, som partene er forpliktet til å etterleve. De bindende bestemmelsene er prosessuelle forpliktelser, for eksempel at landene skal melde inn sine nasjonale utslippsmål og rapportere på oppnåelsen av disse. Selv om landene ikke er pålagt kvantifiserte utslippsforpliktelser slik som i Kyotoprotokollen, fremgår det klart av Parisavtalen at landene er forpliktet til å gjennomføre nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp og at landene skal ta sikte på å nå målene de har meldt inn.
Gjennom Parisavtalen må landene forsterke innsatsen mot klimaendringene ved å redusere utslipp av klimagasser. De må også styrke arbeidet med å tilpasse seg klimaendringene – det som kalles klimatilpasning.
Gjennom Parisavtalen har landene satt seg som mål at den globale oppvarmingen skal holdes godt under to grader sammenlignet med førindustriell tid. Landene skal tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader.
For å få til dette har landene vedtatt et mål om at verdens samlede klimautslipp så raskt som mulig skal slutte å vokse. I andre halvdel av århundret skal verden være klimanøytral.
Det betyr at mengden karbon som slippes ut i atmosfæren fra menneskelig aktivitet ikke skal være større enn det naturen absorberer hvert år når f.eks. skog og planter vokser.
Alle parter til Parisavtalen har forpliktet seg til å melde inn et nasjonalt fastsatt bidrag hvert femte år for å begrense utslipp av klimagasser. Bidragene vil skal stadig forsterkes og uttrykke den høyest mulige ambisjonen om utslippsreduksjoner som landene har.
Over tid skal bidragene sikre at målene i Parisavtalen om å begrense oppvarmingen blir nådd.
Norge har som sitt bidrag meldt inn et mål å redusere utslippet av klimagasser med 50 til 55 prosent innen 2030. Norge ønsker å kutte sine klimagassutslipp i samarbeid med EU.