Fornybar energi og miljøforvaltningen

Norge produserer mye fornybar energi. Det meste kommer fra vannkraft, men om lag 10 prosent kommer fra vindkraft. Den statlige miljøforvaltningen skal bidra til at nasjonale og vesentlige regionale miljøverdier tas vare på.

Norsk politikk for naturforvaltning og fornybar energi følger blant annet av  stortingsmeldingene

• Natur for livet
• Kraft til endring
• Vindkraft på land

Hvordan blir det gitt tillatelse til et energianlegg?  

Alle anlegg som produserer og overfører energi, for eksempel vannkraftverk, vindkraftverk og kraftledninger, må ha en tillatelse fra myndighetene. En slik tillatelse kalles konsesjon.

Det er Kongen i statsråd (regjeringen), Olje- og energidepartementet (OED) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som gir slike konsesjoner. Kommunene kan gi tillatelser til de minste vannkraftverkene og vindkraftverkene.

For å gi konsesjon skal de samlede fordelene for samfunnet være større enn ulempene. Det stilles omfattende krav til at søknader om utbygging skal belyse alle konsekvensene. Slik kunnskap får man gjennom konsekvensutredninger.

Regelverket for konsesjonsbehandling sikrer at ulike hensyn belyses og avveies

• På den ene siden vil energiprosjekter bidra til forsyningssikkerhet og gi økonomiske fordeler for både utbygger og samfunnet.
• På den andre siden kan energiprosjekter få konsekvenser for blant annet arter og naturtyper, landskap, friluftsliv, fiske, turisme, kulturmiljø og reindrift.

Prosjektene blir ofte tilpasset underveis i konsesjonsbehandlingen. Det kan settes vilkår for å minske de negative virkningene av utbyggingen. Slike kan for eksempel være krav om at tilstrekkelig vannføring blir igjen i elven ved utbygging av et vannkraftverk. Eller krav om å sette opp vindturbiner med god avstand til truede naturtyper og hekkende fugler.

Vilkår kan også gis i form av såkalte standardvilkår. Disse gir myndighetene en mulighet til å pålegge avbøtende tiltak eller kunnskapsinnhenting etter at konsesjonen er tatt i bruk.

Hva er miljøforvaltningens rolle i energisakene?

Klima- og miljødepartementet har ansvar for å ivareta helheten i regjeringens klima- og miljøpolitikk. Når energimyndighetene behandler en søknad om utbygging av energianlegg, ber de miljøforvaltningen om råd.

I konsesjonsbehandlingen vurderes prosjektenes virkninger for alle miljøverdier opp mot prosjektets nytte. Miljøforvaltningen ønsker å bidra til at det er de beste prosjektene som til slutt får konsesjon og at det i disse prosjektene også tas godt nok hensyn til miljøhensyn som natur, friluftsliv, landskap og kulturmiljø.

Det er statsforvalteren og fylkeskommunen som uttaler seg til søknadene om utbygging av energianlegg. De fremmer ofte forslag om avbøtende tiltak, og kan fremme innsigelse dersom prosjektet får virkninger for nasjonale eller vesentlige regionale verdier.

Miljødirektoratet gir faglige råd til Klima- og miljødepartementet når departementet har saker til vurdering.

Hvordan skal miljø vektlegges i energisakene?

Alle nye tiltak som berører naturen skal vurderes i lys av forvaltningsmålene for naturtyper, økosystemer og arter etter naturmangfoldloven §§ 4 og 5. Prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12 ligger også alltid til grunn for konsesjonsbehandlingen.

I følge EUs vanndirektiv, som er gjennomført i vannforskriften , skal det settes konkrete miljømål i vassdrag som utnyttes til vannkraftproduksjon. 

Rundskriv om miljøforvaltningens innsigelsespraksis

Når miljøforvaltningen vurderer et energianlegg bruker vi et eget rundskriv om nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet – klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis (Rundskriv T-2/16).

Rundskrivet viser hvilke miljøhensyn staten særlig mener skal tas vare på. Det gjør klart hva som er å regne som nasjonal eller vesentlig regional betydning. Samtidig skal vi vurdere tiltakets nytte for samfunnet og muligheter for avbøtende tiltak.

Rundskrivet gjelder både for saker som behandles etter plan- og bygningsloven og for energisaker.

En verdi av vesentlig regional eller nasjonal betydning er for eksempel en truet naturtype, en truet art, eller viktige funksjonsområder for villrein eller fisk. Det kan være bymarker, verdensarvområder og fredede kulturminner.

Ved å liste opp hvilke miljøhensyn som er av nasjonal og vesentlig regional betydning, skaper rundskrivet klarhet og forutsigbarhet for blant annet de som skal søke om å bygge et energianlegg, og for statsforvaltere, kommuner og fylkeskommuner.

Rundskrivet skal bidra til å avdekke og løse konflikter med miljøinteresser så tidlig som mulig.

Hva er vanlige miljøkonsekvenser ved ulike energiprosjekter?

Vannkraft

Fisk og fiske har historisk sett vært viktige tema i forbindelse med vannkraftutbygging. Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på atlantisk laks og har utpekt 52 vassdrag som nasjonale laksevassdrag. Om lag halvparten av disse er regulerte vassdrag.

Fiske er også tradisjonelt en viktig friluftsaktivitet og kan være en viktig del av turistnæringen.

Vannkraft kan også ha andre negative konsekvenser for miljøverdier som arter og naturtyper, kulturmiljø, friluftsliv og landskap.

For å ta vare på naturverdier ved utbygging av vannkraft er et vanlig tiltak å sette krav om minstevannføring i elven. Dette bidrar til bedre forhold for livet i vassdraget og naturen i direkte tilknytning til elven.

For å ta hensyn til fisken som blir berørt, kan det for eksempel lages nye gyteplasser og settes opp fisketrapper. 

Vindkraft

Vindkraft er arealkrevende, og kan forstyrre og fragmentere leveområder for pattedyr, fugler og forringe sammenhengende naturområder. Særlig fugl er utsatt for kollisjoner, tap av leveområder og forstyrrelser.

Særlig har vindkraftutbygging vist seg å kunne påvirke rovfugl, sjøfugl, hønsefugl, vadere og spurvefugl. Mange viktige leveområder for disse artene er allerede under sterkt press fra andre påvirkningsfaktorer. Trekkfugler følger ofte bestemte trekkruter vår og høst, og kan bli påvirket om vindkraftverk plasseres i trekkrutene.

Andre utfordringer er knyttet til blant annet landskap, friluftsliv, støy og naturmangfold mer generelt. Ved å justere både antall turbiner og plasseringen av disse kan de negative konsekvensene ved utbygging av vindkraft reduseres.

Det er også viktig å legge anleggsperioden til den tiden på året hvor den kommer i minst mulig konflikt med fugle- og dyreliv.

Kraftledninger

Kraftledninger er nødvendige for å overføre elektrisitet fra der den produseres til der den brukes, både i de mengder og på tidspunkt som forbrukerne ønsker. Denne overføringen av elektrisitet skjer ved hjelp av luftledninger eller sjø- og jordkabler.

Kraftmaster og kraftledninger, i likhet med andre arealinngrep, påvirker landskap, friluftsliv og naturmangfold. Fugler kan dø ved kollisjon med linene.

Større fugler som hubro og ørner kan også dø ved at de får elektrisk sjokk. Dette skjer når vingene kommer i kontakt med flere faseliner eller med en faseline og masten samtidig. 

Omfanget av fugledød varierer avhengig av hvilke traséer som velges og hvordan anleggene utformes. Dette vurderes i konsesjonsbehandlingen.

Eksempler på avbøtende tiltak er å unngå anleggsarbeid i hekketider, justering av traséen for å komme utenom områder med store miljøverdier, revegetering, merke faselinene for å gi økt synlighet for fugl, og sette opp såkalte sittepinner for fugl.

Verneplan for vassdrag

Stortinget har vedtatt fire verneplaner for vassdrag i årene 1973 til 1993, og suppleringer i 2005 og 2009. Disse omtales samlet som Verneplan for vassdrag. De omfatter 390 vassdrag eller vassdragsavsnitt, som både enkeltvis og til sammen utgjør store natur- og miljøverdier.

Mange av de vernede vassdragene er samtidig nasjonale laksevassdrag. Verneplan for vassdrag er først og fremst et vern mot vannkraftutbygging, men verneverdiene skal også tas hensyn til ved andre typer tiltak.

Det er Olje- og energidepartementet som har ansvaret for Verneplan for vassdrag.