Polarområdene - Arktis og Antarktis

Hvorfor er Polarområdene så viktige for Norge? Hvilke interesser har Norge i nordområdene? Hvilke andre land og aktører har interesser og rettigheter i de samme områdene? Hvilke problemer er knyttet til forvaltningen av polområdene?

Norge er en polarnasjon. Vi har et omfattende forvaltningsansvar både i Arktis i nord og i Antarktis i sør. I polarområdene er det av hensyn til det ømfintlige miljøet viktig at de økonomiske interessene holdes under kontroll og at det gjennomføres omfattende vernetiltak. Bevaring av natur og dyrearter i polarområdene er avhengig av internasjonale avtaler om ressursutnyttelse og forskningssamarbeid.

Hva betyr nordområdene?

Norskehavet og Barentshavet inneholder rike forekomster av fisk og store petroleumsforekomster. De økonomiske interessene for å høste av og gjøre seg nytte av disse ressursene er derfor betydelige. Og de er ikke blitt mindre sterke etter som den teknologiske utviklingen har bidratt til større grad av ressursutnyttelse i nord. Havretten med avklaring myndighetsområde gjorde på 1970- og 1980-tallet forholdene i nord mer oversiktlige. Norge fikk da betydelig utvidet sitt myndighetsområde og sitt ansvar i nord.


Norge forvalter store havområder

Norge etablerte i 1976 økonomisk sone på 200 nautiske mil utenfor fastlandet. I 1977 ble det opprettet en 200 mils fiskevernsone rundt Svalbard. I 1980 kom også en 200 mils fiskerisone rundt Jan Mayen. Til sammen har dette gitt Norge råderett over og reguleringsansvar for store marine ressurser.

På toppen av dette har nordområdene fremdeles stor betydning som arena for stormaktenes atomubåter, selv om spenningsforholdet ikke er som under den kalde krigen. Arbeidet for å forebygge miljøødeleggelser som følge av ulykker med radioaktivt avfall og utslipp i nord, er derfor et prioritert område i norsk utenrikspolitikk. Radioaktivt avfall i havområdene her kan fort gjøre slutt på noen av verdens rikeste fiskeressurser og ødelegge bosetningsgrunnlaget i nord. I overskuelig framtid vil også den russiske marinebasen på Kolahalvøya og Russland fortsette å virke inn på norsk sikkerhetspolitikk.

Arktis

Polarsirkelen er definert som sørgrense for Arktis. Det innebærer at 163 500 km 2>, eller ca. 42 prosent av Norges landareal, defineres som norsk Arktis. Svalbard, Jan Mayen og de nordligste delene av Barentsregionen omfatter Europas siste, store, inngrepsfrie naturområder. De siste årtiers inngrep i naturen har imidlertid redusert de villmarkspregede områdene betydelig, også i Europas nordligste utkant. Unntak er Svalbard og Jan Mayen der så godt som hele øygruppene har bevart sitt villmarkspreg. Hele 56 prosent av Svalbards samlede landområder er vernet, og verneområdene strekker seg ut til 4 sjømil fra kysten. Dette omfatter fuglereservater, naturreservater, nasjonalparker, artsfredninger.

Naturinngrep og terrengslitasje knyttet til bosetninger og gruveaktivitet utgjør den viktigste påvirkning av naturmiljøet på Svalbard. Langtransporterte forurensninger blant annet av PCB har også påvirket naturmiljøet. Sur nedbør har ført til overskridelse av naturens tålegrenser i enkelte områder på Svalbard.

I internasjonalt samarbeid på miljøområdet legger Norge vekt på en videreutvikling av Konvensjonen om klimaendring og Konvensjonen om biologisk mangfold. Dette vil blant annet si å arbeide for ressursoverføringer fra industriland til utviklingsland for å bistå disse i deres arbeid for å fremme en bærekraftig utvikling. I våre nærområder står atomsikkerhetsarbeidet og arbeidet for alternativ energi og energisparing sentralt. Som polarnasjon har Norge et omfattende forvaltningsansvar både i Arktis og Antarktis. Norge arbeider derfor aktivt innenfor det internasjonale polarsamarbeidet, bl.a. innen Arktisk Råd.

Det er i norsk interesse å sikre en fredelig og miljømessig forsvarlig utvikling i disse områdene. I nord gjøres dette for eksempel innen rammen av Den arktiske miljøstrategien og Arktisk Råd. Norge er i den "indre kjerne" av land som har sluttet seg til Antarktis-traktaten.

Antarktistraktaten

Norges sentrale plassering i Antarktissamarbeidet har utgangspunkt i det territoriale krav Norge opprettholder for Dronning Maud Land i Antarktis. Kravet er en følge av den omfattende norske hvalfangstaktiviteten i mellomkrigstiden. 44 land har sluttet seg til Antarktistraktaten. 27 av landene som har tiltrådt traktaten, har såkalt konsultativ status. Deltagelsen i denne indre krets forutsetter en betydelig vitenskapelig innsats i området. Norge har en lang forskningstradisjon i Antarktis, og sender jevnlig større ekspedisjoner til området.


Kappløp om polområder

Da Norge i januar 1939 formelt erklærte sitt krav på et større landområde i Antarktis, fra Dronning Mauds Land og inn mot polpunktet, var en offisiell tysk polarekspedisjon bare dager fra å gjøre landnåm i samme område. Representanter fra ekspedisjonen gikk i land og erklærte kystområdet for tysk, samtidig som spyd påmontert Hitler-Tysklands hakekors ble sluppet fra fly over fjellområdene. En eventuell konflikt mellom de to land om dette ugjestmilde området druknet i verdenskrigens larm. Det tyske kravet ble ikke gjenopptatt etter krigen.

En miljøprotokoll for Antarktis ble undertegnet i 1991 og trådte i kraft i 1998. Den utpeker Antarktis til verneområde som skal være viet fred og vitenskap. Antarktistraktaten er et eksempel på et internasjonalt samarbeidstiltak som klart motvirker konflikter.

Svalbardtraktaten

Etter Svalbardtraktaten fra 1920 har Norge "den fulle og uinnskrenkede suverenitet" over Svalbard. Svalbardloven fra 1925 slår fast at "Svalbard er en del av kongeriket Norge". Svalbardtraktaten gir borgere og selskaper fra de land som er parter i traktaten, lik rett til adgang og opphold på Svalbard og til å drive visse former for virksomhet der. Den lange linjen i norsk svalbardpolitikk har helt siden 1920 bestått i å holde Svalbard utenfor stormaktskonflikter og sikre et troverdig norsk styre på øygruppen. Utøvelse av norsk suverenitet på Svalbard har vært et sentralt punkt i norsk utenrikspolitikk.

Se også: