Historisk arkiv

En sikkerhets- og forsvarspolitikk for en ny tid

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen holdt i dag foredrag på årsmøtet til Den norske Atlanterhavskomité. Les hele foredraget her.

En sikkerhets- og forsvarspolitikk for en ny tid

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, DNAK årsmøte 31. mai 2006

Kjære alle sammen. Jeg har gledet meg til å holde foredrag i tilknytning til årsmøtet i Den norske Atlanterhavskomité! Atlanterhavskomiteen er et svært viktig forum i det norske sikkerhetspolitiske ordskiftet. Jeg vil takke Komiteens styre, generalsekretær Chris Prebensen og hans dyktige stab. Takk for en aktiv innsats for å fremme debatt og nytenkning innen dette meget viktige temaet.

Iskaldt hav - brennhet ørken! Som dere ser, så er dette forsiden på Statoils årsrapport 2005. Den er fantastisk bra! Og med en gang jeg så den, slo det meg at den på en treffende måte illustrerer utfordringene Forsvaret står overfor i dag.

Derfor kunne en forside på et stortingsdokument fra Forsvars­departementet for eksempel se - slik ut.

Forsvaret skal kunne operere i det krevende og arktiske klimaet her i nord. Samtidig skal Forsvaret kunne løse sine oppdrag også i andre deler av verden. Oppdrag som ofte foregår i helt andre klimatiske og kulturelle omgivelser enn det vi er vant til hjemme. Dette stiller høye krav til både mennesker og utstyr. Ikke minst stiller det høye krav til oss politikere som fatter beslutningene på strategisk nivå.

Hvorfor skal vi egentlig sende norske militære styrker til land langt borte? Som for eksempel til Afghanistan - og mest sannsynlig også etter hvert til Sudan. Kan vi ikke bare beholde Forsvaret hjemme?

Svaret er at selvfølgelig skal vi ha Forsvaret her hjemme i Norge! Men vi skal også bruke våre militære styrker i utlandet. Vi ønsker å fremme – og forsvare – en folkerettsbasert, internasjonal orden. Det gjør vi hjemme – ikke minst i havområdene rundt Norge – og ute – når vi bidrar til stabilisering og gjenoppbygging i verdenssamfunnets kollektive interesse.

Vi skal gjøre det fordi vi skal bidra til å løse noen av de mange utfordringene det internasjonale samfunn står overfor. Forsvaret er et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Det vil bli brukt for å skape forutsetninger for å bygge fred og stabilitet i urolige områder av verden.

For å si det på en annen måte - Norge må være beredt til å ta sin del av det internasjonale ansvaret for å bidra til å skape en sikrere og bedre verden.

Jeg er fullt klar over at militære styrker ikke alene kan håndtere utfordringene. Anvendelse av militære styrker er bare meningsfylt når det inngår i en større og mer integrert tilnærming. Men mange steder er det et fundamentalt behov for å etablere sikkerhet for at andre aktører skal få gjort sin jobb. Og i den sammenheng er militære styrker avgjørende.

˚˚˚

I årene etter den kalde krigen har sikkerhetspolitikkens innhold endret seg. Under den kalde krigen lå fokuset på den ene eksistensielle trusselen. Heldigvis er det ikke slik lenger. Men vi står overfor et nytt sett trusler og utfordringer. I dag er Norges sikkerhetspolitiske situasjon preget av et bredere og mer sammensatt risikobilde. Den eksistensielle trusselen er erstattet av usikkerhet og uforutsigbarhet.

Det gjelder også potensielle sikkerhetsutfordringer i Norges nærområder. Spesielt gjelder det i Nordområdene, hvor Norge har forvaltningsansvar i store havområder. Nordområdenes energistrategiske betydning øker. Regionen er økonomisk og politisk viktig. Nettopp derfor er Nordområdene regjeringens viktigste strategiske satsingsområde.

Det er spesielt vår tids globalisering som legger premissene for sikkerhetspolitikken. Globaliseringen har på mange måter gitt positive effekter. For eksempel gjennom økt handel over landegrensene og økt levestandard i mange land.

Men endringene har også bidratt til destabilisering og oppløsning av tradisjonelle samfunnsstrukturer. Både i Asia, Midt-Østen og Afrika er disse forhold en reell utfordring, til dels med globale konsekvenser.

Energisikkerhet har også blitt en del av den sikkerhetspolitiske agenda. Vestens etterspørsel etter energi vil fortsette å øke. Stor økonomisk vekst i land som Kina og India bidrar til økt etterspørsel på verdensbasis. Store deler av verdens olje- og gass ressurser befinner seg i ustabile regioner.

Et annet kjennetegn ved den globaliserte verden er rask spredning av informasjon over landegrensene. Moderne kommunikasjonsteknologi kan virke frigjørende. Men mulighetene som skapes kan også misbrukes av dem som fremmer hat, frykt og aggresjon. Den nye tid byr også på utfordringer knyttet til såkalte ”failed states”, internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Trusler kan oppstå og utvikle seg raskt. Uten forvarsel. Ikke minst skyldes dette at ikke-statlige aktører i økende grad er en trussel mot vår sikkerhet.

Muligheten er til stede for at Norge kan bli trukket inn i konflikter vi i utgangspunktet ikke er part i. Både direkte og indirekte. Derfor er ustabile forhold i andre deler av verden en utfordring for Norge.

Vårt moderne samfunn er sårbart. Det skyldes ikke minst at vi er avhen­gige av en avansert infrastruktur. Vi må for alvor rette oppmerksom­heten mot beskyttelse av kritisk infrastruktur og informasjonssikkerhet. Regjer­ingen anser derfor ivaretakelse av samfunnssikkerheten som spesielt viktig.

Som dere sikkert ser - bildet er komplekst. Det er tale om en betydelig endring i den strategiske konteksten. Den endringen krever nye tilnærminger. Det må også Norge forholde seg til.

˚˚˚

Hvordan skal vi så møte disse utfordringene? Jeg kan ikke komme inn på samtlige utfordringer her i dag. Men for meg er det helt klart at samarbeid er et sentralt nøkkelord når det gjelder håndteringen av sikkerhets-utfordringene i vår tid. Vår sikkerhet trygges best gjennom godt samarbeid. Det gjelder her hjemme – men også internasjonalt.

Det krever samarbeid mellom stater. Og samarbeid på tvers av sektorer. Samarbeid som vektlegger et helhetlig og integrert perspektiv på effekter som ønskes. Det vil bidra til å skape et større mulighetsrom. Det vil også styrke det internasjonale samfunns evne til å skape varig endring der det er nødvendig.

˚˚˚

Norge har et spesielt ansvar som leverandør av en viktig strategisk ressurs - energi. I fremtiden vil en økende andel av verdens gassleveranser komme fra Nordområdene. De iskalde havområdene vil på den måten få stor energistrategisk betydning.

Samarbeid er den viktigste forutsetningen for en god fremtidig utnyttelse av disse ressursene. Etter den kalde krigens slutt har det utviklet seg et konstruktivt samarbeid mellom Norge og Russland i nord. Utvinning av energi under de krevende forhold i nord gir oss nye muligheter for samarbeid. Og samarbeid bidrar til stabilitet.

En rekke aktører, både statlige og private, har interesse av at Nordområdene fortsetter å være stabile og fredelige. Men Forsvaret har fortsatt en viktig og på mange måter økende rolle å spille. Ikke minst innen myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse. Det krever et nærvær i Nord.

Det omfatter tilstedeværelse med relevante militære kapasiteter. Men også støtte til og samvirke med sivile myndigheter. Tilstedeværelse av Forsvaret i nord er også bruk av Forsvaret. Det bør være en del av normaltilstanden.

˚˚˚

Utviklingen i trusselbildet har resultert i en økt relativ vekt på samfunnssikkerhet. Regjeringen arbeider derfor for styrket samfunnssikkerhet og god balanse i forholdet mellom militær og sivil beredskap.

Selvfølgelig skal Forsvaret fortsatt ha en klar primærrolle knyttet til statssikkerheten. Men endringene har medført at Forsvaret nå også ses i sammenheng med samfunnssikkerhet. Det gjelder både ute og hjemme! For det er faktisk en sammenheng.

Jeg nevnte at Forsvaret vil bli brukt for å bidra til en stabil og fredelig utvikling i andre deler av verden. Ved å bidra til å bygge en sikker og fredelig verden ute, bidrar Forsvaret også indirekte til å trygge oss hjemme i Norge.

Det er politiet og sivile myndigheter som har ansvaret for å ivareta samfunnssikkerheten. Men Forsvaret skal bidra. De nye sikkerhetsutfordringene krever et nært, avklart og målrettet samarbeid mellom politiet og Forsvaret. Politidirektør Ingelin Killengren og forsvarssjef Sverre Diesen formulerte dette godt i sitt felles innlegg i VG 3. mai i år:

Kun gjennom effektivt samarbeid kan vi trygge og opprettholde den samfunnssikkerhet som har lagt grunnlaget for at Norge i dag er et moderne og demokratisk velferdssamfunn. Et samarbeid for sikkerhet!

˚˚˚

Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjenesten – KRU – er også et godt eksempel på dette.

De tre tjenestene har ulike ansvarsområder. Politiets sikkerhetstjeneste dekker det nasjonale. Etterretningstjenesten retter sin oppmerksomhet ut over våre grenser. Nasjonal sikkerhetsmyndighet arbeider med skjerming av informasjon og objekter.

Disse tre er på hver sin måte viktige i arbeidet med å ivareta samfunnssikkerheten. De er viktige fordi de gjør oss i stand til å oppdage og bekjempe miljøer og aktører som kan true samfunnets sikkerhet. For å klare det er god etterretning og overvåking avgjørende.

KRU koordinerer arbeidsoppgavene mellom PST, E-tjenesten og NSM. KRU virker også som rådgivningsorgan i spørsmål av betydning for de tre tjenestene. I vår tid går truslene på tvers av landegrenser og samfunnssektorer. Da er et slikt samarbeid viktigere enn noensinne! Regjeringen arbeider derfor nå for å opprettholde og styrke arbeidet med å koordinere de tre tjenestenes virksomhet.

°°°

I dagens trusselbilde er det også viktig å samarbeide om informasjons­sikkerhet. Datanettverk som er kritiske for ulike virksomheter, knyttes stadig opp i enda større nettverk. Og disse knyttes igjen mot internett.

Vi ser at samme teknologi benyttes i forskjellige informasjonssystemer. Samme sårbarhet kan utnyttes for å ramme flere systemer.

Det skapes også nye sårbarheter. Et eksempel er minnepinner. Nærmest ubegrensede mengder informasjon kan lett kopieres og kompromitteres. Men heldigvis gir utviklingen oss også muligheter til å utvikle hensikts­messige og kosteffektive sikkerhetstiltak.

Håndtering av slike utfordringer er ikke først og fremst Forsvarets ansvar. Men det er viktig å samarbeide på tvers av sektorer, også når det gjelder informasjonssikkerhet. Et eksempel på det er etableringen av NorCERT, som er et nasjonalt koordinerende organ. Formålet er å forebygge, håndtere og koordinere oppfølging av alvorlige dataangrep mot samfunns­kritisk infrastruktur. Oppgaven er lagt til NSM, som dekker flere viktige funksjoner innen IKT-sikkerhet. Det illustrerer hvordan vi i Norge, gjennom samarbeid på tvers av sektorer, tar truslene i vår tid på alvor.

˚˚˚

La meg nå gå tilbake til den internasjonale arena. Men først vil jeg minne om at selv om samfunnssikkerhet har kommet mer i fokus, så betyr ikke det at statssikkerheten ikke lenger er aktuell. Verden er uforutsigbar. Derfor må vi ha en beredskap i Norge som er i stand til å stå imot det uventede. Det gjelder også Forsvaret!

Regjeringen vil opprettholde Forsvarets evne til å sikre norsk suverenitet og norske rettigheter. Det betyr ikke at vi skal ta mål av oss til å kunne forsvare Norge alene. Vi må ikke glemme at forsvaret av Norge i hele etterkrigstiden har vært basert på alliert samhold. Slik må det også fortsette å være.

˚˚˚

Vår sikkerhet kan ikke ses atskilt fra utviklingen i resten av verden. Vi ser at trenden i verden for øvrig likner den vi ser i Norge. Jeg tenker da på styrket samarbeid mellom sivile og militære.

Det gjelder også i NATO.

Neste uke skal jeg delta på NATOs formelle forsvarsministermøte i Brussel. Det er en del av forberedelsene til NATO-toppmøtet i Riga i november.

NATO er blant hjørnesteinene i sikkerhetspolitikken. Jeg er glad for at utviklingen i alliansen reflekterer behovet for økt samarbeid. Det vises ikke minst gjennom et tettere samarbeid med FN, og NATOs involvering i internasjonale operasjoner. Alliansen arbeider også som politisk konsultasjonsforum. Blant annet gjennom dialog med problemutsatte land og regioner.

Regjeringen arbeider aktivt for at NATO skal oppdatere og modernisere ambisjonsnivået. Evnen til å gjennomføre kollektive forsvarsoppgaver skal fortsatt stå sentralt. Men regjeringen har poengtert at alliansen også må kunne løse nye sikkerhetsutfordringer. Blant annet gjennom bedret evne til sivil-militært samarbeid og stabiliseringsoperasjoner.

˚˚˚

Vår tids kriger finner som oftest sted innad i stater. De har sammensatte årsaker og er langvarige. De finner ofte sted i fattige land. For å stanse dem er det behov for både militære, politiske, økonomiske og humanitære virkemidler.

Som nevnt står vi overfor store utfordringer knyttet til såkalte ”failed states”. Stater som er ute av stand til å skape sikkerhet for sine innbyggere. Ofte ser innbyggerne seg nødt til – eller blir tvunget til – å flykte fra sine hjem. Økonomiske og sosiale strukturer har falt sammen eller fungerer svært dårlig.

Afghanistan er et eksempel på en slik stat. Effektiv støtte til Afghanistan forutsetter en helhetlig tilnærming. Støtten må omfatte alle sider av nasjonsbygging. Fra militære oppgaver til gjenopprettelse av nødvendige samfunnsstrukturer. Og mer tradisjonelle bistandsoppgaver som humanitær hjelp og oppbygging av infrastruktur.

For å få til det trenger vi en global aktør. En aktør som rår over et bredt spekter av sikkerhetspolitiske virkemidler. Heldigvis har vi en slik aktør.

Jeg tenker selvfølgelig på FN! Som dere vet, så legger regjeringen særlig vekt på å styrke FNs rolle i verdenssamfunnet. Vi vil trappe opp både sivil og militær deltakelse i FNs fredsbevarende arbeid. Først og fremst fordi vi har en plikt til å lindre menneskelig lidelse og å hindre overgrep. Her er fredsbevarende operasjoner helt avgjørende. Og norske militære styrker skal delta.

FNs tidligere generalsekretær Dag Hammarskiølds karakteriserte paradokset ved fredsoperasjoner på følgende måte:

”Fredsoperasjoner er ikke en jobb for soldater, men kun soldater kan gjøre den jobben.”

Vi er nå i ferd med å gå et viktig skritt videre. Militære styrker anvendes som en del av en helhetlig tilnærming. Basert på samarbeid mellom sivile og militære innsatsmidler. På den måten skal det internasjonale samfunn oppnå større effekt av sin innsats i konfliktområder.

Militær makt fremstår kanskje ikke som det primære virkemiddelet for å bygge fred. Men bruk av militære styrker er avgjørende for å kunne etablere grunnleggende sikkerhet. Uten sikkerhet – ingen utvikling. Uten utvikling - ingen stabilitet. Sikkerhet er uløselig knyttet til sosial og økonomisk utvikling.

FN har tatt et stort sprang de siste årene gjennom sine såkalte integrerte operasjoner. Der sees militær, politisk, humanitær og utviklingsmessig innsats i fredsbevaring- og fredsbygging i større sammenheng enn før. Og de underlegges felles, strategisk ledelse.

Nylig ble rapporten ”Global Peace Operations 2006” lansert i Norge. Av den fremgår det at antallet internasjonale fredsoperasjoner har økt betydelig siden 1999. Operasjonene er også utstyrt med ambisiøse militære, politimessige og politiske mål. I mye større grad enn det operasjonene før 1999 var. Fredsoperasjoner – både i global og regional regi - er i ferd med å utvikle seg til et internasjonalt redskap for å få slutt på krig. Men også for å sikre den avgjørende fredsbyggingen etterpå.

Interessant nok viser rapporten at siden 2004 er det igjen FN som er den største aktøren i multilateral fredsbevaring. Men det er stort sett land i Sør som har stilt opp for FN de siste årene. Jeg vil bidra til å endre på dette. Både gjennom hva vi selv gjør og sammen med andre.

˚˚˚

Men som det er blitt sagt -

”Fred er ikke fravær av konflikt, men evnen til å håndtere konflikt.”

Det er ikke kjent hvem som sa disse kloke ordene, men meningen er ikke til å ta feil av. Målet er at samfunn skal kunne debattere heller enn å krige. At stridsemner kan bilegges av en dommer heller enn gjennom den sterkestes rett. Først da er forutsetningene for varig fred på plass. Dette er hovedoppgaven for integrerte - eller flerfunksjonelle - fredsoperasjoner.

Afghanistan er et godt eksempel på behovet for en integrert tilnærming. Det er fordi forholdene der - og de tiltakene som er nødvendige for å hjelpe landet - er typiske for vår tids konflikter.

Etter flere tiår med krig og konflikt, åpnet det seg i 2001 muligheter for politisk og økonomisk utvikling. FN, NATO og USA har gjennom samarbeid sørget for at Afghanistan nå har en demokratisk valgt regjering. Men landet lider ennå av følgene etter lang tids underutvikling. Stadige anslag fra regjeringsfiendtlige grupper er også et problem.

Under et bredt mandat fra FNs sikkerhetsråd arbeider militære og sivile side om side for å bringe stabilitet og utvikling til landet.

NATO leder den militære innsatsen. Sammen med den afghanske hæren skal alliansen skape en plattform av stabilitet og sikkerhet. Plattformen er grunnlaget for utvikling av et demokratisk styresett, rettssikkerhet og økonomisk fremgang.

På NATOs ministermøte i Brussel neste uke vil diskusjonen knyttet til NATOs stabiliseringsoperasjon i Afghanistan stå sentralt. Utvidelsen til fase 3 - syd - skal være sluttført denne sommeren. En eventuell utvidelse til fase 4, til Øst-Afghanistan, vil kreve en beslutning i NATO-rådet. USA har signalisert at de vil plassere et stort antall styrker under ISAF-kommando når operasjonen utvides til fase 4. Dette er positivt for operasjonen i Afghanistan, men også for NATO-samarbeidet generelt.

Norge deltar med både sivile og militære ressurser i Afghanistan. I Meymaneh er Norge ledernasjon for et regionalt stabiliseringslag, PRT. Tanken bak PRT-modellen er at det sivile og militære samarbeidet på overordnet nivå skal gjentas på landsby- og provinsnivå.

Den militære delen av PRT’et skaper en lokal sikkerhetsplattform ved å drive utstrakt patruljevirksomhet i provinsen. Den tilbyr også beskyttelse for bistandsarbeidere.

Det sivile arbeidet i PRT’et ledes av Utenriksdepartementet. Sammen med lokale myndigheter skal de starte prosjekter som kan få hjulene i gang igjen i denne delen av Afghanistan. I en slik integrert modell støtter flere norske departementer virksomhet i samme operasjon. Innen ulike saksfelt og gjennom ulike organisasjoner. Derfor er samarbeid viktig.

Jeg arbeider nært med Utviklingsministeren om økt samordning av den samlede norske innsatsen i Afghanistan. Tanken er ikke å gi militære styrker ansvaret for den sivile innsatsen. Men å få til en kraftsamling av vår humanitære, utviklingsmessige og militære innsats.

Aristoteles sa at

”Det er vanskeligere å organisere en fred enn å vinne en krig, men krigens frukter vil gå tapt om ikke freden organiseres”.

Gjennom samarbeid og helhetlig tilnærming vil regjeringen arbeide for at vi skal bidra til nettopp å organisere freden i Afghanistan.

˚˚˚

I Afghanistan samarbeider Norge med kjente innen NATO-rammen. Men på den internasjonale arenaen kan vi ikke forvente at vi alltid skal kunne samarbeide med kjente. Det er andre aktører på banen. Det betyr at vi kan stå overfor samarbeid med helt andre stater enn dem vi er vant til. For eksempel kan det bli tilfellet i en FN-ledet operasjon i Sudan.

Sudan har vært preget av konflikt gjennom årtier. Regionen er i dag arena for verdens verste humanitære krise. Sikkerheten må på plass før økonomisk og sosial utvikling kan finne sted. Også i Sudan er det behov for en helhetlig tilnærming. Det kreves store ressurser og et sammensatt sett av virkemidler. Både militære og sivile.

Det internasjonale samfunn kan kun klare oppgaven gjennom utstrakt samarbeid og vilje til å bidra. I dag er det styrker fra den afrikanske union, AMIS, som i begrenset grad ivaretar sikkerheten til millioner av mennesker i Darfur.

Fredsavtalen som ble signert 5. mai gir verden en ny sjanse til å skape fred i regionen. Men det haster! Regjeringen arbeider aktivt for at en FN-operasjon snarets mulig kan bli sendt til Sudan. Mest sannsynlig vil situasjonen i Darfur også bli drøftet på NATOs formelle forsvarsministermøte i Brussel i neste uke.

Det er ikke snakk om å sende NATO-styrker som sådan til Darfur, men snarere om å videreutvikle det samarbeidet som allerede eksisterer mellom NATO og Den Afrikanske Union til den viktige overgangsfasen før en FN-styrke kan komme på plass.

En oppfølgende FN-styrke må være mye større enn den AMIS-operasjonen som er i Sudan i dag. Det vil medføre et stort behov for styrker og logistisk støtte. Forsvarsdepartementet mottok 19. mai en uformell forespørsel fra FN om norske styrkebidrag. Den vil bli fulgt opp av en formell henvendelse når planleggingen er kommet lenger. Men vi har formildet vilje til å bidra til FNs kommende Darfur-operasjon.

Norges støtte til Sudan er i tråd med regjeringens særlige vekt på fredsbevarende arbeid i Afrika. Norge har for tiden 25 stabsoffiserer og observatører i UNMIS. Norge bør kunne bidra med mer.

Men Norge kan ikke stille omfattende militære bidrag. Regjeringen legger derfor vekt på at Norge skal stille bidrag som kan fungere som multiplikatorer. Slik kan Norge styrke effekten av andre lands bidrag og de styrkene som allerede er der.

Innledningsvis er det mest aktuelt å tilby ingeniør- eller transportavdelinger på inntil kompani størrelse. Planleggingen fortsetter med tanke på sende en slik type enhet av gårde ved årsskiftet 06-07.

Norge har også tatt til orde for et felles nordisk bidrag til en FN-ledet operasjon i Afrika. Dette er blitt godt mottatt i de øvrige land. Både Sverige, Danmark og Finland har signalisert at det er muligheter for deltakelse i en FN-operasjon i Afrika. Om enn i noe variert grad. Et samarbeid innen en nordisk ramme betyr at vi samarbeider med noen vi kjenner godt fra før. Det er positivt. Særlig med tanke på at vi kan få en god effekt av felles innsats. Men hva det endelige bidraget blir, vil bli avklart i dialog med FN.

˚˚˚

Avslutningsvis vil jeg igjen si at den nye tiden byr på et bredt, sammensatt og uoversiktlig trusselbilde. Teknologiavhengighet og kravene til infrastruktur gjør vårt moderne samfunn sårbart. Globaliseringen byr på økt handel og økt gjensidig avhengighet mellom land og regioner. Fjerne konflikter kan ramme oss i Norge, både direkte og indirekte.

I dette trusselbildet vil Forsvaret fortsette å være blant våre fremste sikkerhetspolitiske virkemidler. Regjeringen ser det som avgjørende at Forsvaret fortsatt skal være like relevante i iskaldt hav som i brennhet ørken.

Jeg har i dag lagt vekt på å hvor gjennomgående og viktig samarbeids­perspektivet er dersom vi skal kunne håndtere sikkerhetsutfordringene i vår tid. Samarbeid er et middel for å skape nødvendig effekt. Det gjelder både hjemme og ute.

Men samarbeid og integrert tilnærming kan noen ganger by på utfordringer i seg selv. Nasjonalt har vi kommet et stykke på vei, gjennom bedre interdepartementalt samarbeid på en rekke områder.

Internasjonalt legger Norge vekt på å støtte FNs viktige arbeid for en tryggere og bedre verden for alle. Det krever også evne og vilje til samarbeid. Både nasjonalt og internasjonalt. Jeg kan forsikre dere om at denne regjeringen har både evnen og viljen!

Takk for oppmerksomheten.