Dát siidu ii gávdno sámegillii. Sámegiela ovdasiidui

Verdens helseorganisasjon

Verdens helseorganisasjon (WHO er FNs særorganisasjon for helse. WHO ble grunnlagt 7. april 1948. WHOs mandat er nedfelt i organisasjonens konstitusjon:

  • WHO arbeider for at alle folk skal ha den beste helsetilstanden som er mulig å oppnå (artikkel 1).
  • Helse er definert som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser (forordet).

WHO har lederskapet på sitt felt og er anerkjent som den fremste helsepolitiske arenaen globalt. WHOs virksomhet berører flere politikk- og fagområder i tilknytning til helse, bl.a. utviklingspolitikk, sosialpolitikk, barn- og familiepolitikk, miljøvernpolitikk og ulike former for næringspolitikk (næringsmidler, legemidler m.v.).

WHO globalt - Organisasjonen styres av 193 medlemsland. Helseministrene møtes i Verdens helseforsamling (WHA), WHOs øverste styrende organ, i mai hvert år. 34 land er representert i WHOs styre.

WHO regionalt - Norge er ett av 53 medlemsland i WHOs Europaregion, som styres av Regionalkomiteen for Europa. Regionalkomiteen møtes i september hvert år. Europaregionen har 8 plasser i WHOs styre. Helse- og omsorgsministeren representerer Norge i WHOs styrende organer.

WHO har virksomhet globalt, i 6 regioner og i mange land gjennom landkontorer. WHO har hovedkontor i Genève. Regionkontoret for WHO Europa ligger i København. WHO har stedlige representanter i en rekke land, hvorav flere i Europaregionen, med vekt på utviklingsland.

Som FNs særorganisasjon for helse er WHO en del av FN-systemet og en rekke sider av WHOs virkemåte er underordnet denne tilhørigheten. Det gjelder både administrative, finansielle, personellmessige og faglige spørsmål. FNs generalforsamling og ECOSOC ECOSOC (FNs økonomiske og sosiale råd) samt FN-toppmøter på regjeringssjefsnivå legger policyføringer for hele FN-systemet, inkl WHO, særlig knyttet til WHOs utviklingsrettede arbeid.

Som de øvrige FNs særorganisasjoner kan WHO sies å ha et tresidig mandat:

  • utforming av globale standarder og normer
  • tilrettelegging for implementering i ressursfattige omgivelser
  • og faglig/policy-rådgivning til u-land.

I forhold til andre særorganisasjoner er WHOs arbeid i utpreget grad rettet mot de to sistnevnte områder noe som framgår av at 70% av de utliknede bidragene (fastbidragene) og praktisk talt alle tilleggsbidragene går til de utviklingsrettede delene av WHOs programbudsjett.

Forøvig kan WHOs virksomhet grupperes rundt 6 kjernefunksjoner knyttet til:

  • kunnskapsgrunnlag
  • forskning
  • faglig støtte
  • partnerskap
  • normer og standarder
  • utvikling av nye verktøy og retningslinjer på helseområdet.


WHO har knyttet til seg nettverk av faginstitusjoner og fagfolk på en rekke viktige fagområder, og benytter ulike typer fagkomiteer og ekspertutvalg i forberedelsene av saker som skal behandles i de styrende organer. Flere norske departementer, etater, fagmiljøer og frivillige organisasjoner er engasjert i WHOs virksomhet på ulike måter. Det er et bærende prinsipp og viktig for WHO og andre særorganisasjoners autoritet som kunnskapsorganisasjoner at sekretariatet har ansvar for å sette sammen ekspertpaneler og liknende slik at de samler den fremste kunnskap på området. Eksperter fra nasjonale administrasjoner deltar i personlig kapasitet i slike sammenhenger. I de komiteer og grupper som er nedsatt av de styrende organer utpeker regjeringene deltakerne.

Norge er blant de største giverlandene av frivillige tilleggsbidrag til WHO. De norske bidragene til WHO finansieres i hovedsak over bistandsbudsjettet. Norge har opp gjennom tiden hatt fremtredende personer i sentrale posisjoner i WHOs sekretariat og styrende organer, blant annet var Gro Harlem Brundtland generaldirektør i perioden 1998-2003.

Margaret Chan fra Kina overtok vervet som generaldirektør i WHO i januar 2007 etter koreanske Jong Wook Lee.

Maŋimuš ođasmahttojuvvon: 28.03.2012